Angola, republikk i det sørvestlige Afrika, ved Atlanterhavet; omfatter også enklaven Cabinda som er skilt fra resten av Angola ved en 32 km bred korridor. Hovedlandet grenser til Kongo (tidl. Zaïre) i nord og nordøst, Zambia i øst og Namibia i sør. Cabinda ligger mellom de to Kongo-statene.
Angola er en tidligere portugisisk koloni, såkalt oversjøisk provins i Portugal til selvstendigheten i 1975. En frigjøringskrig, som startet i 1961, sikret Angola selvstendighet. Krigen fortsatte imidlertid etter 1975, da mellom de tre frigjøringsbevegelsene som hadde kjempet mot kolonimakten. Landet ble åsted for rivalisering mellom supermaktene Sovjetunionen og USA, som støttet hver sin part i konflikten; hhv. Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA), regjeringsparti fra selvstendigheten, og União Nacional para a Indepêndencia Total de Angola (UNITA). UNITA fikk i 1970- og 1980-årene militær støtte fra sørafrikanske styrker, mens MPLA-regjeringen påkalte militær hjelp fra Cuba. Etter kubansk og sørafrikansk tilbaketrekning i siste del av 1980-årene ble en lang fredsprosess foreløpig avsluttet i 1990 med undertegnelsen av en fredsavtale mellom regjeringen og UNITA. Året etter ble et flerpartisystem innført, og valg på ny nasjonalforsamling og president ble avholdt i september 1992. Etter å ha tapt valgene, grep UNITA på ny til våpen. FN stod med fredsbevarende styrker i landet 1995–2000. Borgerkrigen forsatte inntil opprørslederen Jonas Savimbi ble drept i feb. 2002. En fredsavtale ble undertegnet i mars 2002, og gjenoppbyggingen avlandet kunne gradvis begynne.
Klima
Angola ligger i det tropiske savannebeltet, men grenser i sør til den subtropiske sone. På grunn av den kalde Benguelastrømmen er klimaet langs kysten tørt og i forhold til breddegradene kjølig. I Luanda er middeltemperaturen i mars, som er varmeste måned, 27 °C. Nedbøren varierer fra 500 mm i nord, til bare 20–50 mm i Namibe lengst i sør. Den sørligste del av kystsletten kan oppfattes som en nordlig forlengelse av Namib-ørkenen. På platåene er den årlige nedbør betydelig større, fra 1250 mm i nord til 600 mm i sør, med en markert tørkeperiode i de kjøligste månedene (juni–august). Temperaturen på platåene er lavere enn i kystsonen som følge av høyden.
Planteliv
Den sørlige delen av kystsonen har ørkenvegetasjon med tørketålende arter. Her vokser bl.a. den merkelige planten Welwitschia mirabilis. Også de lavere delene av Serra da Chela har svært sparsom vegetasjon, mest busksteppe, krattskog nær elvefarene. Nord for Luanda blir vegetasjonen frodigere, med innslag av eviggrønne trær på nedbørrike steder. På Bié-platået i de sentrale delene av landet vokser en løvfellende savanneskog. Lengst mot øst og sør finnes gressavanne, mens tropisk regnskog bare vokser i den nordligste del av hovedlandet og i Cabinda-enklaven.
Dyreliv
Dyrelivet er meget rikt, men status for flere sårbare arter er usikker på grunn av langvarige krigshandlinger. Alle de store pattedyrene forekommer: Elefant, spissneshorn, flodhest, sjiraff og kafferbøffel. Av de mange antilopene bør nevnes eland (elgantilope), stor kudu, hesteantilope (roanantilope), sabelantilope og oryx. Rovdyrene omfatter løve, leopard, sjakaler, hyenehund, jordulv, flekkhyene, noen mårdyr og mange snikekatter.
Primatene er representert ved galagoer, marekatter, savannebavian og angolakolobus. Gorilla forekommer trolig fortsatt i Cabinda-enklaven. Andre kjente pattedyr er skjelldyr, jordsvin, klippegrevling, vortesvin og penselsvin.
Den artsrike fuglefaunaen omfatter mange velkjente arter, bl.a. struts, sekretærfugl, gribber, perlehøns, isfugler, bietere, vevere og oksehakkere. Andre karakteristiske og iøynefallende fugler er afrikabladhøne, stylteløper, smedvipe, savanneråke og et stort antall fargerike astrilder. Av krypdyr kan nevnes skilpadder, mange øglefamilier (skinker, firfisler, gekkoer, belteøgler, kameleoner, agamer og de store varanene) og en rekke slanger (pytonslanger, huggormer, snoker og giftsnoker).
For å bevare landets plante- og dyreliv er det opprettet 9 nasjonalparker og naturreservater, hvorav de største er Iôna nasjonalpark, 15 600 km2, og Milando-reservatet, 11 960 km2.
Folketallet i Angola ble i 2003 beregnet til 10,76 millioner og årlig befolkningsvekst er beregnet til 3,2 % (1991–2001). Befolkningen er delt i ca. 120 forskjellige bantufolk, hvorav ovimbundu (37 %) og mbundu (kimbundu, 25 %) er de største. Etnisk tilhørighet har spilt en betydelig rolle i krigen, hvor særlig UNITA har skaffet seg en basis i og oppslutning fra ovimbundufolket. MPLA har forsøkt å bygge bro over de etniske motsetningene, men har selv til dels sin base hos mbundufolket i og rundt Luanda. Før frigjøringen i 1975 fantes det omkring 300 000 europeere, vesentlig portugisere. Det store flertallet av disse forlot landet umiddelbart etter selvstendigheten.
Hovedtyngden av befolkningen bor i kystområdene samt på Bíe-platået. Tradisjonelt bor det store flertallet av befolkningen på landsbygda (ca. 80 %), men som en følge av krigshandlingene var det en sterk forflytning inn til de største byene i 1980- og 1990-årene. I siste del av 1990-årene bodde ca. 40 % av befolkningen i byer. Mange angolanere lever som flyktninger i eget land og ca. 300 000 flyktninger utenfor landets grenser, de fleste i Kongo (tidl. Zaïre) og Zambia, men en del også i Nambia. Borgerkrigen gjorde Angola til et av verdens dårligst stilte land med hensyn til levekår. Mat- og vannforsyningen er mer eller mindre brutt sammen i store deler av landet, og situasjonen er katastrofal for svært mange mennesker. Spedbarnsdødeligheten er svært høy, og ca. 350 000 lever med HIV-smitte. Forventet levealder er nå under 40 år både for menn og kvinner. Et alvorlig problem for befolkningen er de anslagsvis 10 mill. minene som er spredt utover landet. Svært mange mennesker har fått amputert ett eller flere lemmer.
Angola er et av Afrikas mest ressursrike land, men samtidig et av de økonomisk og sosialt minst utviklede – vesentlig pga. 27 års nærmest kontinuerlig borgerkrig etter frigjøringen fra Portugal i 1975. Angola var en settlerkoloni, og juvelen i Portugals imperium. Settlerne bygde opp et omfattende plantasjejordbruk, en mineralutvinning og en industri med bruk av lavt lønnet lokal arbeidskraft. Den afrikanske befolkningen ble bare i liten grad trukket med i utviklingen av en moderne økonomi, og ble heller ikke gitt utdanning av betydning. Da de fleste portugisere reiste fra Angola i løpet av kort tid rundt selvstendigheten, førte det til store økonomiske vansker – som ble ytterligere forsterket av krigen, som dels var en borgerkrig, dels en intervensjonskrig, med bl.a. flere sørafrikanske invasjoner. Opptrapping av borgerkrigen i 1990-årene bidrog ytterligere til å forverre den økonomiske utviklingen: Dels ble landets infrastruktur enda mer ødelagt, dels ble flere millioner angolanere drevet fra sine hjem – hvilket la store deler av det lokale jordbruket brakk. Samtidig ble en stadig større andel av statsbudsjettet brukt til militære formål. Opprørsbevegelsen UNITA finansierte i 1990-årene mesteparten av sin krigføring med illegal utvinning og eksport av diamanter. I samme tidsrom var Angola i perioder også rammet av tørke, som forsterket matmangelen og de sosiale lidelsene. Krigen førte også til at Angola er sterkt forgjeldet, og til enorme investeringsbehov i både basis infrastruktur og utvikling av ulike produktive sektorer, ikke minst jordbruk og industri. En bieffekt av krigen er også de ca. 10 mill. miner, som vanskeliggjør tilbakevendingen av flyktninger og gjenopptakelse av jordbruket.
Til tross for de store problemene som følge av to lange perioder med krig, før og etter selvstendigheten, har Angola et stort potensial for økonomisk utvikling. Landet er fra naturens side er et av Afrikas rikeste, med bl.a. store forekomster av diamanter og olje og gode betingelser for både jordbruk og industri. Inntektene fra eksport av diamanter og olje er bærebjelken i angolansk økonomi, men inntektene kommer ikke helt og holdent befolkningen til gode; økonomisk vanstyre – med utbredt korrupsjon – er et alvorlig samfunnsproblem. Den økonomiske politikken har vært preget av at Angola fra 1975 slo inn på en sosialistisk kurs, ledet av et marxist-leninistisk parti. De omfattende nasjonaliseringene etter selvstendigheten skyldtes dels ideologi, men var samtidig en nødvendighet etter at portugiserne som eide og drev foretakene forlot landet. Angola led også til slutten av 1980-tallet av direkte militær og økonomisk undergraving fra USA – samtidig som amerikanske selskap stod for en stor del av oljeutvinningen og USA var en sentral handelspartner som den største importør av Angolas råolje. Fra midten av 1980-årene har Angola ført en gradvis mer liberal økonomisk politikk, med medlemskap i Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken, som USA til 1989 hadde blokkert. I 1987 iverksatte Angola reformprogrammet Sanaemento Económico e Financero (SEF), bl.a. for å tilpasse seg kravene fra IMF og Verdensbanken. Den nye økonomiske politikken åpnet også for privatisering av statsdrevne næringsforetak. Et nytt reformprogram, Nova Vida, ble introdusert i 1996. En rekke reformtiltak er lagt på is pga. krigen.
Til tross for den dominerende posisjon mineralutvinning har i Angolas økonomi, er jordbruket fortsatt viktigste sysselsetter. Om lag 85 % av befolkningen får sitt utkomme fra jordbruket. Likevel er bare om lag 3 % av landarealet dyrket på permanent basis. Angola har tradisjonelt hatt en betydelig produksjon og eksport av kaffe, men denne sank sterkt etter selvstendigheten, og ytterligere under den fortsatte krigen i 1980- og 1990-årene. Angola deltar i regionalt utviklingssamrbeid i det sørlige Afrika, og med andre land, deriblant ikke minst Brasil og Portugal. Norsk bistand til Angola kom av politiske årsaker først i gang i 1980-årene, og Angola har ikke vært blant de største mottakere av norsk utviklingshjelp. Norges bilaterale bistand var i 2002 på ca. 155 mill. kroner, med sosial sektor som viktigste satsingsområde. Flere norske organisasjoner er aktive i Angola, derunder særlig Norsk Folkehjelp (med bl.a. minerydding). Norsk næringsliv er også aktiv i Angola, særlig Norsk Hydro og Statoil.
Jordbruk
Angola har et stort jordbrukspotensial, som i dag er lite utnyttet, vesentlig som følge av mange års krig. Med et stort areal med betydelige klimatiske variasjoner, er Angola egnet for produksjon av ulike typer jordbruksprodukter. Ved inngangen til 2000-tallet var bare ca. 3 % av landarealet dyrket. I kolonitiden var jordbruket todelt, men en stor kommersiell sektor drevet av portugisiske settlere, samt afrikanske småbønder som dels produserte for eget livsopphold, i noen grad for omsetning. Ved selvstendigheten rømte de fleste portugiserne, og plantasjene ble nasjonalisert. Plantasjene produserte mest for eksport, framfor alt kaffe, sisal, sukker, mais og bomull. Det afrikanske jordbruket dyrket primært matvarer som hirse, yams, maniok, mais og bønner. Før selvstendigheten i 1975 var Angola Afrikas nest største kaffeprodusent og verdens største leverandør av robusta-kaffe. Produksjonen i 1980- og 1990-årene ble redusert til en brøkdel, og nye tiltak for å øke avlingene ble svekket bl.a. av fallende etterspørsel etter og pris på robusta, samt økt konkurranse. Angola hadde før selvstendigheten også Afrikas nest største produksjon av sisal, som har lidd under nasjonalisering så vel som lavere etterspørsel. Produksjonen av andre jordbruksprodukter har også falt, og Angola har fra 1975 vært henvist til import av mat; mye i form av matvarehjelp – også for å møte flere alvorlige tørkeperioder. Husdyrhold er konsentrert til det sørlige og sentrale Angola, da resten av landet er lite egnet pga. tsetse-fluen og dårlige beiteområder. Angola har betydelige skogressurser, som i begrenset grad blir utnyttet – med flere etterspurte edeltresorter. Plantasjer, bl.a. med eukalyptus, drives for produksjon av brenselsved.
Fiske
Angola hadde i kolonitiden et rikt fiskeri, som la grunnlaget for en fiskeindustri rundt Namibe, Tombua og Benguale. Denne kollapset langt på vei som følge av at de portugisiske trålerne som hadde stått for størstedelen av fangsten, ble trukket tilbake til Portugal, og fangstene ble redusert fra ca. 600 000 tonn ned mot 35 000 tonn – for å øke igjen i 1990-årene. Angola har ikke maktet å opprettholde en egen trålerflåte, samtidig som utenlandske fartøyer har drevet et overfiske som sterkt har redusert forekomstene, som var en av Afrikas rikeste. Siden 1987 har Angola en avtale med EU om utnytting av fiskeressursene, og fartøyer fra flere europeiske land deltar i fiske etter bl.a. makrell, tunfisk og sardiner. Håndverksfiske drives langs store deler av kysten.
Mineraler
Angola er et av de mest mineralrike land i Afrika, med særlig verdifulle petroleums- og diamantforekomster. Mens utvinningen av diamanter har vært rammet av krigen, har den vesentlig offshore-baserte oljeutvinningen vært skjermet. Størstedelen av utvinningen har skjedd utenfor Cabinda-enklaven i nord, men i senere år er nye funn gjort også lenger sør. Petroleum ble først påvist i 1955, og leting pågår fortsatt i stort omfang. Angola regnes som et av de land med størst muligheter for nye funn av drivverdige reserver, og en rekke selskap deltar i leting og utvinning – inkl. Norsk Hydro og Statoil. Begge regner Angola som et kjerneområde for sin virksomhet utenfor Norge, og er partnere i flere lisenser. Begge har bl.a. en eierandel i det Total-opererte Girassol-feltet, som er et av verdens største dypvannsfelt, med anslåtte reserver på 3,5 mrd. fat olje – av en samlet anslått reserve på ca. vel 10 mrd. fat. Angolas samlede produksjon var i 2002 på ca. 920 000 fat per dag; forventet produksjon 2005: 1,7 mill. fat og 2010: 2 mill. fat. Petroleum står for ca 90 % av Angolas eksportverdi og statsinntekter, og USA er største avtaker. Noe foredling skjer ved raffineriet i Luanda, og det er planer om å bygge et nytt. I 2002 ble avtaler inngått for oppføring av et anlegg for produksjon av flytende naturgass i Luanda, med deltakelse også fra Norsk Hydro.
Angola er blant verdens største diamantprodusenter av i alt vesentlig smykkesteiner. Diamantforekomstene ble påvist i 1911, og regnes blant verdens fem største. Utvinningen, som særlig skjer i den nordøstre del av landet, sank etter selvstendigheten, da den var på ca. 2,4 mill. karat, men økte allerede under krigen, til ca. 6 mill. i 2000. Produksjonen forventes å stige ytterligere. Angola har også betydelige forekomster av andre mineraler, deriblant gull, jernmalm, fosfat, mangan, kopper, bly, kvarts, gips, marmor sink – og bl.a. jernmalm og mangan utvinnes. Andre mineraler vurderes utvunnet etter at krigen sluttet i 2002, men avhenger av betydelige investeringer, også i samferdselssektoren.
Industri
Angola hadde en forholdsvis bredt sammensatt industrisektor i kolonitiden, men i likhet med øvrige sektorer forfalt også denne som følge av at den portugisiske befolkningen rømte landet og tok med seg både kompetanse og produksjonsmidler, samt kapital. Med store naturressurser fra både jordbruk og gruvedrift, samt betydelige energireserver, har Angola gode forutsetninger for økt industriproduksjon. Denne er i dag vesentlig konsentrert rundt de store havnebyene Luando, Lobito, Benguela og Namibe, samt Huambo, og omfatter petroleumsraffinering, tekstilproduksjon, jern-, stål- og sementindustri, noe ferdigvareproduksjon samt foredling av jordbruksvarer. Angola har et stort energipotensial i vannkraft, med muligheter til å produsere for eksport.
Utenrikshandel
Angola er lite integrert i regional økonomi, og utenrikshandelen er vesentlig rettet mot USA og Europa, men også til dels mot Asia. Landets langt viktigste eksportvare er olje, hvor USA står for ca 60 % av avsetningen. Diamanter er nest største eksportartikkel, og omsettes vesentlig gjennom det multinasjonale selskapet De Beers. Andre viktige partnere for eksport er Kina og Taiwan. Den største kilden for import er Portugal, fulgt av USA og Sør-Afrika. Angola har normalt betydelige overskudd på sin handelsbalanse med utlandet, takket være oljeeksporten, men har en stor utenlandsgjeld, ikke minst pga. store våpeninnkjøp under krigen.
Skole og utdanning
Den obligatoriske grunnskolen er 8-årig, den videregående skolen 3-årig. Utdanningssituasjonen i Angola har forverret seg drastisk fra 1980 som følge av den langvarige borgerkrigen. Selv om det skal være 8 års obligatorisk undervisning, gikk bare 27 % av barn og ungdom på skolen i 1999. 0,7 % av befolkningen får høyere utdanning. Analfabetismen er høy, spesielt blant kvinner. I 1990 ble fremdeles ca. 60 % av befolkningen regnet som analfabeter, blant kvinnene over 70 %. Grunnet krig finnes det ingen statistikk fra 1990-årene. I 1995 ble det estimert at ca. 5,4 mill. var analfabeter.
Massemedia
Angola fikk pressefrihet i 1991, etter at pressen hadde blitt nasjonalisert i 1976. Det er nå fem dagsaviser med et samlet opplag på 128 000. Viktigst er O Jornal de Angola som utkommer i Luanda med et opplag på ca. 40 000.
Landets fjensynsselskap (TPA) er statlig. I tillegg til det statlige radioselskapet Rádio Nacional de Angola som sender i seks kanaler, og har sendinger på portugisisk, engelsk, fransk, spansk og en rekke forskjellige lokale språk, finnes det tre kommersielle og en kirkelig radiostasjon.
Kunst
Treskulptur, treskjæring og keramikkarbeider med innrissede mønstre er blant de mest utbredte former for kunst i Angola. Fremragende kunstnere finnes f.eks. i Lunda- og Bié-områdene. Hulemalerier er kjent først og fremst fra san-folkenes (buskmennenes) områder sør i landet; et større funn er gjort i en hule ved foten av Chitundulo-fjellet i Namib-ørkenen. Typisk for landets kunsthåndverk er armringer og halskjeder av skjell, vevde matter og kurvfletting. Hos en del folkegrupper er ansikts- og kroppstatoveringer vanlig både blant kvinner og menn, og kvinnene har ofte kunstferdige frisyrer som er typiske for det området eller det folket de tilhører.
Musikk
Den tradisjonelle folkemusikken danner grunnlaget for musikklivet, se også Afrika (musikk). Skriftlige portugisiske, italienske, nederlandske og engelske kilder forteller om den musikkhistoriske utviklingen fra 1500-tallet. Blant de tidligst beskrevne instrumenter er elfenbenshorn, marimba (xylofon) og nsambi (et luttinstrument med en atskilt, bueformet hals for hver streng). Andre vanlige instrumenter er likembe eller «tommelpiano» (bambus- eller metall-lameller fastspent på en plate eller resonator), spalt-tromme (uthulet trestokk), musikkbue, dobbelbjelle og ulike trommetyper.
Musikktradisjonene varierer mellom ulike etniske grupper. Den flerstemmige sangstilen blant nomadefolket kung, med lite bruk av instrumenter, skiller seg fra bantufolkenes sang, der veksling mellom forsanger og gruppe er vanlig.
Med slavehandelen ble musikkformer fra Angola ført til Karibia fra 1500-tallet. I nyere musikkstiler har påvirkningen gått motsatt vei, slik at man kan merke elementer fra latinamerikansk musikk, foruten fra zambisk og kongolesisk populærmusikk.
Angola er en presidentstyrt og enhetsstatlig republikk, med et formelt demokratisk oppbygd system. Etter frigjøringen fra Portugal 1975 ble Angola en ettpartistyrt folkerepublikk etter tradisjonelt sovjetisk mønster. Ettpartistaten ble opphevet i 1990/91, men det tidligere statsbærende parti MPLA har fortsatt å prege statsstyret. Det viktigste opposisjonspartiet UNITA førte krig mot MPLA helt fra frigjøringen i 1975 til borgerkrigen endelig ble erklært avsluttet i 2002.
Landet fikk sin første grunnlov ved uavhengigheten 1975. Den ble senere endret flere ganger, med særlig omfattende endringer i 1992. I 2002 ble MPLA og UNITA enige om en ny grunnlovsrevisjon. Et forslag til ny grunnlov ble lagt frem for nasjonalforsamlingen i 2004, men er hittil (2008) ikke vedtatt. Angolas politiske system er ustabilt og fungerer ikke som det skal etter forfatningen.
Den lovgivende makt er formelt lagt til en nasjonalforsamling, Assembléia Nacional, bestående av 220 deputerte, valgt i allmenne valg for fire år. Stemmerettsalderen er 18 år. Ved valget i september 2008 (det første siden 1992) fikk MPLA 81,6 % av stemmene og 191 plasser i nasjonalforsamlingen. Den øverste utøvende makt er lagt til en president, som velges i allmenne valg for fem år. Presidenten utnevner og leder regjeringen og er militær øverstkommanderende. Formelt er også regjeringen ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.
Administrativt er Angola inndelt i 18 provinser. Hver provins har en valgt forsamling. Provinsregjeringen ledes imidlertid av en statsutnevnt guvernør. Guvernøren er ansvarlig overfor presidenten og de statlige styringsorganer, formelt også overfor provinsforsamlingen.
Rettsvesen
Lovverket bygger på portugisisk rett og lokale forbilder. Lovverket er modifisert for å tilpasses et moderne demokratisk system. I første instans finnes det sivile og militære domstoler samt egne domstoler for straffesaker. Saker herfra kan ankes til en appelldomstol i Luanda, hvor også landets høyesterett holder til.
Angola er medlem av bl.a. FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; Organisasjonen av afrikanske stater, SADC og Cotonou-avtalen. Angola ble 2007 medlem av OPEC.
Angola er representert i Norge ved ambassadør bosatt i Stockholm, mens Norge er representert i Angola ved ambassaden i Luanda.
Eldre historie
Ca. år 500 innvandret folkegrupper nordfra og østfra til hva som senere ble Angola. Disse nye kulturene skilte seg vesentlig ut fra de jeger- og samlerkulturer som allerede fantes der: De var bofaste, de dyrket jorden, holdt husdyr og bearbeidet metaller. På kort tid utviklet det seg flere samfunn som ble kjernen i de mange høvdinge- og kongedømmene som fantes i landet da portugiserne kom til Kongo-flodens munning i 1483. De viktigste kongedømmene var Loango i dagens Cabinda-enklave, Ndongo (Kimbunda) hvor dagens hovedstad Luanda er, og Lunda- og Ovimbundu-kongedømmene i innlandet. Kongen av det mektige Kongo hadde tittelen ngola, hvorfra portugiserne tok navnet Angola. De fleste av kongedømmene var vasaller under Kongo, selv om også Ndongo gjorde krav på å være selvstendig. Portugiserne var ikke i stand til å kontrollere innlandet før tidlig på 1900-tallet, men handelen med innlandsrikene blomstret, og den viktigste varen var slaver. Portugisiske plantasjeeiere både i Brasil og på São Tomé hadde stort behov for slaver, og Angola mistet om lag sju millioner mennesker i slavehandelen fra midten av 1500-tallet. Frem til starten av slavehandelen hadde Portugals interesse for Angola bare vært som mellomstasjon for ekspedisjoner til Det fjerne Østen. I 1641 erobret en hollandsk flåtestyrke Portugals viktigste base i Angola, São Paulo de Loanda, men portugiserne tok den tilbake i 1648. I 1655 invaderte portugiserne Kongo, og i 1670-årene ble Ndongo-kongedømmet nedkjempet etter en krig som hadde pågått i 100 år.
Kolonitiden
Først etter 1880 startet den virkelige koloniseringen av Angola, da portugiserne med væpnet makt la under seg også innlandet. Ikke før i 1920-årene var Angola tvunget under portugisisk kontroll. I denne tiden skjedde det en omfattende innvandring fra Portugal til Angola, hvor det på det meste bodde vel 350 000 portugisere. Disse dominerte helt det økonomiske liv, bl.a. ved å ta praktisk talt alt lønnet arbeid; afrikanerne ble tvangsrekruttert til å arbeide i gruvene og på plantasjene. At slaveriet formelt ble opphevet i 1878 betydde lite i praksis, gjennom myndighetene fikk hvite arbeidsgivere seg tildelt tvangsrekrutterte svarte arbeidere. Ifølge offisielle tall var det i 1954 379 000 slike contradados (kontraktarbeidere) i Angola. Med unntak av noen få, såkalte assimilados, hadde svarte ingen politiske rettigheter, de hadde et svært mangelfullt utdannings- og helsetilbud, og de var utsatt for en lang rekke diskriminerende lover.
Portugal så på sine oversjøiske territorier som integrerte deler av Portugal, og Angola fikk status som oversjøisk provins i 1951. Landet var rikt og hadde stor økonomisk betydning for regjeringen i Lisboa og mange av Portugals store forretningsforetak. FNs krav om en fredelig avkolonisering nektet Portugal derfor å etterkomme, og frigjøringskrigen i landet startet i 1961. Det første nasjonalistparti ble dannet i 1953, Partido da Luta dos Africanos de Angola (PLUA). I 1954 dannet Holden Roberto União das Populações de Angola (UPA), og i 1956 gikk flere smågrupper sammen i Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA). 4. februar 1961 regnes som starten på frigjøringskrigen. Da ble hovedfengselet i Luanda stormet av ubevæpnede angolanere, men angrepet ble hardt slått ned. Måneden etter fant omfattende opprør sted i Nord-Angola, og det ble angitt at ca. 20 000 afrikanere ble drept i påfølgende portugisiske hevnaksjoner, og titusenvis flyktet til nabolandet Kongo.
Helt fra starten var selvstendighetskampen i Angola splittet, og allerede i 1961 ble MPLA-enheter angrepet av Robertos UPA. I mars 1962 omdannet han UPA til Frente Nacional de Libertação de Angola (FNLA), og erklærte at han hadde dannet en eksilregjering. Den tredje frigjøringsorganisasjonen i Angola ble dannet i 1966 av Jonas Savimbi, União Nacional de Indepêndencia Total de Angola (UNITA). Holden Roberto hadde som opprinnelig mål å gjenskape det gamle kongedømmet Kongo, og hadde tilhold i tidligere belgisk Kongo. MPLA måtte trekke seg ut av Kongo og opprettet sitt hovedkvarter i Kongo-Brazzaville (tidligere fransk Kongo). I 1968 flyttet MPLA hovedkvarteret inn i de frigjorte delene av landet, mens UNITA etablerte et godt forhold til Zambia. Roberto mottok amerikansk økonomisk bistand allerede fra tidlig i 1960-årene. Senere fikk han og FNLA også økonomisk og militær støtte fra bl.a. Israel, Sør-Afrika og Kongo (Zaïre). UNITA hadde utstrakt kontakt med de portugisiske kolonimyndighetene, som den ønsket et militært samarbeid med, i felles kamp mot MPLA. UNITA fikk også omfattende materiell bistand fra USA, Kina og Sør-Afrika. MPLA var den mest radikale av de tre bevegelsene, og mottok økonomisk og militær bistand fra Sovjet og Cuba.
Selvstendigheten
Militærkuppet i Portugal 25. april 1974 innebar begynnelsen til slutten for det portugisiske kolonistyret i Afrika. For Angola ble selvstendigheten fastsatt til 11. november 1975, i overensstemmelse med den såkalte Alvor-avtalen mellom det nye regimet i Lisboa og de tre angolanske frigjøringsbevegelsene. Avtalen gikk ut på å danne en nasjonal samlingsregjering, etablere en integrert hær og avholde frie valg forut for selvstendigheten. Ingen av delene kunne settes ut i livet, for i mars angrep FNLA, støttet av zaïrske styrker, byen Caxito. I juli ble et begravelsesfølge for en MPLA-leder angrepet i Luanda, og MPLA svarte med å angripe både FNLA og UNITA, og drev dem ut av hovedstaden. For MPLA var dette starten på hva den anser som «den andre frigjøringskrigen». Borgerkrigen var i full gang, og kampen stod om kontrollen over Luanda. Den som kontrollerte hovedstaden selvstendighetsdagen, ville kunne utrope selvstendigheten og sitte ved makten.
Ved midnatt natten til 11. november kunne MPLA utrope Folkerepublikken Angola som selvstendig stat, med Agostinho Neto som president. Dagen etter proklamerte Holden Roberto «Den uavhengige folkelige demokratiske republikken Angola», og dannet så, sammen med Jonas Savimbi, et nasjonalt revolusjonsråd. Denne «republikken» ble aldri anerkjent av noen stat, heller ikke av Zaïre eller Sør-Afrika. I mai 1977 kom det til indre opprør i MPLA, og et kuppforsøk ble slått ned. I 1979 døde president Agostinho Neto og ble etterfulgt av José Eduardo dos Santos.
Etter selvstendigheten var det kontinuerlig borgerkrig i landet helt til de første frie valgene ble avholdt 1992. Også etter disse brøt borgerkrigen ut på ny, før den ble brakt til opphør i 2002, og Angola var dermed preget av sammenhengende krig i over 40 år 1961–2002. Både under frigjøringskampen og senere har krigen hatt sterk internasjonal medvirkning. Mens frigjøringsbevegelsene mottok militær og økonomisk støtte fra ulike hold, ble de to hovedaktører etter selvstendigheten, MPLA-regjeringen og opprørsstyrken UNITA, primært støttet fra hver sin supermakt – direkte og gjennom stråmenn, hhv. Cuba og Sør-Afrika, som på sin side hadde hhv. Sovjetunionen og USA i ryggen. Både Cuba og Sør-Afrika var i flere år direkte militært involvert i konflikten; de kubanske styrkene etter anmodning fra den angolanske regjering, de sørafrikanske som en invasjonsstyrke og tidvis okkupasjonsmakt. Allerede i juli 1975 gikk sørafrikanske styrker inn i Angola, til unnsetning for UNITA og FNLA. Cuba sendte militære rådgivere og instruktører til hjelp for MPLA, som etter selvstendigheten ba om bistand fra regulære kubanske militære enheter. En omfattende militær hjelp fra Cuba vedvarte ut 1980-årene, og denne ble av USA brukt som et påskudd for å støtte Sør-Afrikas politikk overfor Angola, og for å yte økonomisk og militær assistanse til UNITA. Etter selvstendigheten har ikke FNLA spilt noen nevneverdig rolle i angolansk politikk, mens UNITA bygde opp sin styrke og fortsatte krigen, med korte avbrudd i 1990-årene, frem til 2002 – i størstedelen av perioden ved hjelp fra USA. Midt i 1970-årene mottok UNITA og FNLA også støtte fra bl.a. Kina og Nord-Korea.
Sør-Afrikas militære engasjement har også vært av avgjørende betydning for Angolas utvikling. En rekke ganger, både i 1970- og 1980-årene, gikk sørafrikanske styrker inn i det sørlige Angola, og holdt i perioder deler av landet okkupert. De sørafrikanske invasjonene var myntet på å destabilisere Angola og undergrave regjeringens autoritet, og ble gjort i samarbeid med UNITA. Under ledelse av Jonas Savimbi tok UNITA etter hvert kontrollen med stadig større deler av landet. Etter den sørafrikanske invasjonen i desember 1983 kom det til harde kamper med det angolanske forsvaret, som påførte de sørafrikanske styrkene store tap. Sør-Afrika ønsket våpenhvile, og trakk størstedelen av sine styrker ut av Angola i januar 1984. I 1985 kom imidlertid en ny sørafrikansk intervensjon, hvorpå MPLA-regjeringen styrket sitt flyvåpen, som i kamper mot den sørafrikanske okkupasjonsmakten ved Mavinga og Cuito Cuanavale i 1987 påførte de sørafrikanske styrkene betydelige tap. Kampene om Cuito Cuanavale ble vendepunktet i krigen i Angola. For første gang ble kubanske bakkestyrker satt inn mot de sørafrikanske okkupasjonsstyrkene, og de kubanske styrkene i Angola økte i løpet av kampene ved Cuito Cuanavale til ca. 50 000 – det meste noen gang.
Den militære utviklingen var en av årsakene til at en fredsprosess kom i gang. En annen hovedårsak var den tiltagende avspenning mellom supermaktene. Utviklingen i Angola ble også knyttet til situasjonen i Namibia, ved at USA stilte krav om at en gjennomføring av fredsplanen for Namibia forutsatte kubansk tilbaketrekning fra Angola. Det militære og diplomatiske vendepunktet fant sted i 1987–88. Fra angolansk side var viljen til å sende de kubanske styrkene tilbake til stede, og utfallet av slaget ved Cuito Cuanavale førte til fortgang i prosessen, og til en trekant-avtale mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika – Brazzaville-overenskomsten fra desember 1988. Angolas regjering sa seg villig til å forhandle med UNITA og begrense aktiviteten til SWAPO og den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen ANC i Angola. Et militært observatørkorps fra FN, med deltakelse bl.a. fra Norge, ble etablert for å overvåke den kubanske tilbaketrekningen: United Nations Angola Verification Mission (UNAVEM). Våpenhvilen ble snart brutt og UNITA fortsatte sin krigføring, men i juni 1989 ble en ny våpenhvile undertegnet i Gbadolite i Zaïre, som også ble brutt. 1. mai 1990 ble en fredsavtale inngått i Estoril som innebar våpenhvile og en tidsplan for samling av de to væpnede styrker, for delvis demobilisering og for sammenslåing til ett nasjonalt forsvar, samt fastsetting av frie valg.
Borgerkrig og forsoning
Første fase av krigen i Angola, fra 1961 til selvstendigheten i 1974 var frigjøringskrigen mot portugisisk kolonialisme. Den andre fasen, fra 1975 til 1988, var forsvarskrigen mot utenlandsk intervensjon – sørafrikansk invasjon og amerikanske støtte til angolanske opprørere. Den tredje fasen, til 2002, var borgerkrigen – et indre angolansk oppgjør med bare beskjeden regional, og vesentlig indirekte innblanding. Borgerkrigen stod mellom de to hovedrivalene i siste fase av frigjøringskrigen, og hovedmotstanderne i krigens andre fase: Regjeringspartiet MPLA og opprørsbevegelsen UNITA.
Samtidig med den militære utviklingen i Angola mot slutten av 1980-årene, og den kalde krigens opphør, fant det sted en politisk utvikling i regjeringspartiet. På kongressen i 1990 oppgav MPLA marxismen-leninismen som sitt ideologiske grunnlag og vedtok å innføre flerpartistyre. I mars 1991 tillot nasjonalforsamlingen flere partier, og flere ble dannet. Et viktig ledd i denne politiske utviklingen var forhandlingene som 1991 førte til at president Eduardo dos Santos og UNITA-lederen Jonas Savimbi undertegnet den såkalte Bicesse-avtalen. Forhandlingene ble satt i gang i kjølvannet av Namibias selvstendighet, etter initiativ fra Sovjetunionen og USA, med Portugal som megler. Avtalen la grunnlaget for legaliseringen av UNITA som parti, avholdelse av flerpartivalg innen 18 måneder, full demobilisering under FN-oppsyn og etableringen av et integrert, nasjonalt forsvar. I 1992 endret landet navn fra Folkerepublikken Angola til bare Republikken Angola. Den tidligere regjeringshæren FAPLA og UNITA-styrkene ble 1992 formelt oppløst til fordel for Forças Armadas de Angola (FAA).
På tross av voldshandlinger ble valgene høsten 1992 gjennomført etter planen. MPLA fikk 53,7 % av stemmene i parlamentsvalget; UNITA 34,1 %. 16 andre partier deltok, derunder FNLA, som med sine 2,4 % ble tredje største parti. I første runde av presidentvalget fikk MPLAs José Eduardo dos Santos 49,6 % av stemmene, mot 40,1 % for UNITAs Jonas Savimbi. Ni andre kandidater deltok, derunder FNLA-lederen Holden Roberto, som fikk 2,1 %. UNITA aksepterte ikke valgnederlaget, trakk seg ut av FAA og startet krigen på ny; etter hvert tok UNITA kontroll over størstedelen av landet.
Internasjonale forsøk på å bilegge konflikten ble trappet opp fra 1993, ledet av Portugal, Russland og USA, men flere runder strandet på manglende samarbeidsvilje fra UNITA. Gruppens motvilje mot å stå ved tidligere forpliktelser og akseptere valgutfallet var medvirkende til at dens tidligste sterkeste allierte, Sør-Afrika og USA, begge etablerte diplomatiske forbindelser med Angolas regjering. FNs Sikkerhetsråd vedtok forbud mot salg av våpen og petroleumsprodukter til UNITA.
FN-sanksjonene førte til at Savimbi i 1994 aksepterte internasjonal megling, som i november førte til undertegnelsen av den s.k. Lusaka-avtalen mellom den angolanske regjering og UNITA, med våpenhvile og påfølgende fredsavtale, undertegnet 20. november 1994.
Lusaka-avtalen videreførte de sentrale prinsipper fra Bicesse-overenskomsten og inneholdt bl.a. et system for maktdeling mellom regjeringspartiet MPLA og UNITA, basert på en gjensidig militær demobilisering, hvorpå UNITA-personell skulle innlemmes i det nasjonale forsvaret. Avtalen fastslo at ledende posisjoner på nasjonalt og regionalt nivå skulle fordeles mellom partene, og at regjeringen skulle få anledning til å utøve myndighet også i områder kontrollert av UNITA. En ny samlingsregjering skulle dannes, med deltakelse av UNITA.
I desember 1994 forlenget FN mandatet for fredsoperasjonen UNAVEM II, til denne i februar 1995 ble erstattet av UNAVEM III, innsatt i 1995, med hovedoppgave å bistå i gjennomføringen av Lusaka-avtalen, særlig mht. demobilisering og overvåking av fredsavtalen, men også ved å legge til rette for humanitær innsats i landet. UNAVEM ble i 1997 erstattet av observatørgruppen MONUA, som ble avviklet 1999, og erstattet av sivil FN-innsats.
Full våpenhvile ble erklært 22. november 1994, men kamphandlingene fortsatte, og FN beskyldte begge sider for ikke å legge tilstrekkelig vilje bak gjennomføring av avtalen. I mai 1995 møttes dos Santos og Savimbi i Lusaka, og gjentok forsikringen om at avtalen skulle settes ut i livet; Savimbi anerkjente da dos Santos som Angolas president og lovet sin støtte til gjenreisingen av landet. I juni ble endringer i grunnloven vedtatt, bl.a. med opprettelse av to visepresidentposisjoner, hvorav den ene først ble øremerket for Savimbi som UNITA-leder. Samme måned erklærte Savimbi krigen for å være over. I september undertegnet regjeringen en våpenhvile med en fraksjon av opprørsgruppen Frente de Libertação do Enclava de Cabinda (FLEC) – FLEC-Renovada, mens FLEC fortsatte sin kamp for løsrivelse fra Angola. Under et møte i Libreville, Gabon, i mars 1996 ble dos Santos og Savimbi enige om forsoning – og etablering av en nasjonal samlingsregjering, i henhold til Lusaka-avtalen. Samlingsregjeringen ble tatt i ed april 1997, med fire ministre og sju viseministre fra UNITA. I 1998 ble UNITA legalisert på ny som politisk parti, og UNITA-representanter utnevnt som guvernører i tre provinser. Parlamentet innrømmet Savimbi særlig status som leder av største opposisjonsparti etter at han hadde avslått posten som visepresident.
I mai 1997 tok regjeringsstyrker kontrollen med UNITA-kontrollerte områder med diamantproduksjon i Lunda-Sul og Lunda-Norte. Kamper brøt ut i det nordlige Angola i juli–august 1998, da UNITA tok tilbake kontrollen over områder tidligere overgitt regjeringen som ledd i Lusaka-avtalen. Ytterligere FN-sanksjoner mot UNITA ble vedtatt i juli, bl.a. med forbud mot eksport av diamanter fra UNITA-kontrollerte områder. Fordi UNITA fortsatte å opprettholde en armé, i strid med Lusaka-avtalen, vedtok Angolas høysterett 1. september å midlertidig suspendere UNITAs medlemmer i regjering og nasjonalforsamling. Utbrytere fra UNITA kunngjorde at Savimbi var avsatt som partiets leder, og regjeringen erklærte at den ville forholde seg til utbryterne, som etablerte seg – med begrenset oppslutning – under navnet UNITA-Renovada. 15. september vedtok Sikkerhetsrådet enstemmig en resolusjon som erklærte UNITA som «hovedårsak for krisen i Angola».
I desember 1998 satte regjeringsstyrkene i verk en større offensiv mot UNITA flere steder i landet, med særlig harde kamper om Huambo og Cuito; utover vinteren 1999 kom UNITA på offensiven i flere områder. I januar 1999 sa regjeringen formelt opp Lusaka-avtalen, som den anså for å være ugjenkallelig brutt fra UNITAs side, og krigen mellom regjeringen og UNITA ble ytterligere trappet opp, med flere offensiver fra regjeringsstyrkenes side, som tok tilbake kontrollen over størstedelen av de områder som hadde vært på UNITAs hender. I juli 2000 kunngjorde regjeringen at den anså den konvensjonelle krigen mot UNITA for over, og hintet om en mulig ny forsoning med Savimbi. I april 2001 la UNITA frem en fredsplan som bl.a. tok til orde for en bredt sammensatt regjering. Regjeringen gjorde det klart at den ikke ville gjenopprette forhandlinger med Savimbi, derimot med UNITA–R. Selv om regjeringen anså den konvensjonelle krigen for over, var det fortsatt kamphandlinger. 22. februar 2002 ble Savimbi selv drept under et angrep fra regjeringsstyrker i Moxico-provinsen, og måneden etter ble hans etterfølger, António Dembo, drept. Forhandlinger ble deretter innledet med den gjenværende UNITA-ledelse. Regjeringen erklærte i mars en ensidig våpenhvile for å invitere UNITA til forhandlingsbordet. UNITA var da sterkt militært svekket, og den 27 år lange borgerkrigen ble formelt erklært avsluttet i april, da en våpenhvile ble inngått. I august ble UNITAs militære organisasjon formelt oppløst, og ca. 5000 av dens soldater valgt ut for å bli integrert i det angolanske forsvaret. Til sammen 75 000–100 000 UNITA-soldater med familier ble samlet i leire og demobilisert; opprørerne ble gitt amnesti. I juni 2003 ble Isaias Samakuva valgt til ny leder for UNITA, nå formelt omdannet til et politisk parti.
Selv om borgerkrigen i Angola formelt var over gjennom fredsavtalen med UNITA i 2002, var det fortsatt kamphandlinger i Cabinda-enklaven, hvor regjeringen iverksatte en offensiv mot separatistene. Etter at flere av FLEC-geriljaens baser ble tatt 2002–03, erklærte den angolanske regjering i juni også krigen i Cabinda for å være over.
Vel 40 års mer eller mindre sammenhengende krig har påført Angola enorme materielle og sosiale ødeleggelser. Med unntak av den økonomisk sett helt avgjørende oljeindustrien har mesteparten av infrastrukturen blitt ødelagt; flere byer er også sterkt ødelagt som følge av krigshandlinger. Det er antatt at ca. 1,5 millioner mennesker har mistet livet som følge av krigen, og store menneskemengder har gjennom mange år vært drevet på flukt – dels ut av landet, bl.a. til Zambia, dels innad i Angola. Ved krigens slutt var rundt 4 millioner angolanere – en tredel av befolkningen – på flukt i Angola; ytterligere ca. 1,5 millioner hadde flyktet ut av landet. Begge parter i krigen har gjort seg skyldig i overgrep mot sivilbefolkningen, som i flere perioder i tillegg har vært rammet av tørke og sult. En viktig dimensjon ved den sosiale krisen i kjølvannet av krigshandlingene er den store utbredelsen av miner. Rydding av miner er ett innsatsområde for norsk bistandsinnsats i Angola, drevet av Norsk Folkehjelp. Flyktningrådet har også betydelig innsats i landet. Norsk bilateral bistand til Angola startet imidten av 1980-årene.
Utenrikspolitikk
Angola var allerede før selvstendigheten i 1975 en utenrikspolitisk brikke i supermaktsrivaliseringen, og i den regionale konflikten knyttet til kampen mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Sovjetunionen og USA støttet ulike bevegelser under frigjøringskrigen og etter selvstendigheten. MPLA var en frigjøringsbevegelse med marxistisk grunnlag og orientert mot Sovjet under frigjøringskampen. Da MPLA dannet regjering i det frie Angola i 1975, ble den tvunget til å styrke forbindelsene til Sovjetunionen da Sør-Afrika invaderte. Samtidig ble forbindelsene til andre land i Øst-Europa, og fremfor alt Cuba, styrket. Angola etablerte også nære forbindelser med Sverige, som hadde støttet frigjøringskampen. Angolas utenrikspolitikk i 1970- og 1980-årene var først og fremst preget av at en del av den kalde krigen ble utkjempet i landet. Regionalt gav Angola betydelig støtte til frigjøringsbevegelsene i Namibia (SWAPO) og Sør-Afrika (ANC), som begge hadde militære baser i landet, samt Zimbabwe (ZANU). Angola deltok i det regionale samarbeidet mot apartheid, først som en av frontlinjestatene, deretter som medlem av samarbeidsorganisasjonen SADCC (senere SADC). Angola deltar også i samarbeidet mellom de tidligere portugisiske koloniene i Afrika og Brasil.
Forholdet til nabolandene har vært preget av disse landenes forhold til krigen i Angola. Under Mobutu Sese Seko var Zaïre den fremste støttespiller til UNITA etter Sør-Afrika, og bevegelsen fikk inn mye av sine forsyninger, bl.a. fra USA, gjennom Zaïre. Også Zambia var i mange år gjennomfartsland, dels for import av varer, dels for eksport av diamanter, som i vesentlig utstrekning finansierte UNITAs krigføring. Også FNLA opererte fra Zaïre, mens kongolesiske opprørere har hatt tilhold i Angola – og iverksatt aksjoner fra baser der. Angola var i 1996–97 direkte involvert i borgerkrigen i Kongo (Zaïre) – MPLA-regjeringen og UNITA på hver sin side. Under borgerkrigen i Zaïre 1996–97, da Laurent Kabila og hans opprørere kjempet for å styrte Mobutu, spilte MPLA-regjeringen en viktig rolle som støttespiller. Tidligere Katanga-opprørere som hadde slått seg ned i Angola ble flydd inn i Shaba-provinsen i det sørlige Zaïre for å slutte seg til Kabilas styrker. Angola støttet også Kabila med våpen og annet utstyr, etter hvert også med tropper. Mobutus fall i mai 1997 var et tilbakeslag for UNITA. Angola intervenerte militært, med ca. 7000 soldater, på president Kabilas side da borgerkrigen fortsatte med opprør mot ham i 1998. UNITA, på den annen side, støttet opprørerne som forsøkte å styrte Kabilas regime.
Borgerkrigen i Zaïre medvirket også til opprør i Kongo (Brazzaville), hvor president Pascal Lissouba også var en støttespiller for Savimbi. Her intervenerte Angola til støtte for tidligere president Denis Sassou-Nguesso, som etter en kort borgerkrig grep makten. Angolanske regjeringsstyrker angrep også UNITA-tilhold i Kongo. UNITA-tropper skal ha deltatt i borgerkrigen på Lissoubas side i Kongo, slik de kjempet på Mobutus side i Zaïre. Angola advarte i 1998 og 1999 Zambia med militære aksjoner hvis zambiske myndigheter ikke gjorde mer for å forhindre omgåelser av sanksjonene mot UNITA, som også skal ha etablert baser for angrep inn i Angola på zambisk side av grensen. I 1998 ble det rapportert at medlemmer av hutu-militsen fra Burundi og Rwanda hadde søkt tilflukt i UNITA-kontrollerte deler av Angola. I 1999 ble det meldt at UNITA hadde sendt tropper til Namibia for å kjempe sammen med opprørere som ønsker å løsrive Caprivi-stripen.