Antarktis, fellesbetegnelsen på land- og havområdene omkring Jordens sydpol. Fordelingen av hav og land er nærmest motsatt den vi finner i Arktis. Et svært sentral-kontinent, Det antarktiske kontinent er omgitt av veldige havstrekninger (Sørishavet).
Navnet Antarktis er av anti-, ‘mot’ og Arktis.
Utstrekning og topografi
Det er vanskelig å finne en veldefinert og naturlig grense for Antarktis mot nord. Den mest egnede grenselinjen synes å være den såkalte «antarktiske konvergens», som betegner et ganske markert skille i havoverflaten mellom kaldt polarvann og varmere vann fra lavere bredder. I sektoren mot Stillehavet ligger denne grensen mellom 53° og 62° s.br., går mellom Sør-Amerika og Antarktiske halvøy (Antarctic Peninsula), svinger så nordover til ca. 50° s.br. og følger i store trekk denne breddegrad både i sektoren mot Atlanterhavet og Indiske hav. I Indiske hav kan grensen gå litt nord for «konvergensen», slik at øygruppene Prince Edward Islands og Île Crozet faller innenfor, idet naturforholdene også her er av polar karakter. Antarktis er dermed mye større i utstrekning enn Arktis. Arealet, avgrenset på denne måten, utgjør ca. 54 mill. km2. Selve det antarktiske kontinent dekker ca. 14 mill. km2, hvorav anslagsvis 1,5 mill. km2 består av flytende isbremmer langs kysten. Kontinentet er atskillig større enn Europa, men mindre enn Sør-Amerika. Bare omkring 0,2 mill. km2 – eller mindre enn 1 % – av Antarktis er ikke dekket av is. Den største istykkelse som er målt til i dag er ca. 4800 m, (Wilkes Land), og isen er vel 2000 meter tykk i gjennomsnitt. Antarktis inneholder 92 prosent av all is i verden. Hvis isen i Antarktis smeltet, ville havet stige med 70 meter og legge de fleste av verdens storbyer under vann. I vintersesongen fryser havet omkring kontinentet og danner et drivisområde som er like stort som innlandsisen.
Det er vanlig å dele kontinentet i Vest-Antarktis og Øst-Antarktis, og å la skillelinjen gå fra det sørvestlige hjørnet av Rosshavet til det sørøstlige hjørnet av Weddellhavet. Vest-Antarktis (som bl.a. omfatter Antarktiske halvøy) er av størrelse bare ca. 1/4 av Øst-Antarktis. Mellom de to havbuktene ligger store deler av den isdekte fjellgrunnen lavere enn havets nivå. De sentrale partier av kontinentet består av snøvidder, for det vesentlige i en høyde av 2000 til 4000 moh. Snøoverflaten ved selve Sydpolen ligger i en høyde av knappe 3000 moh., mens fjellet under ligger meget nær i nivå med havet. Denne rekordtykke isen hviler på en fjellgrunn som befinner seg ca. 2000 m under havets nivå.
I randområdene for de mektige isslettene i det indre er det en rekke fjellkjeder. Særlig har strøkene vest og sør for Ross Ice Shelf en imponerende fjellverden. Her ligger Queen Maud Range, Queen Alexandra Range, Queen Elisabeth Range og mange flere. Mount Kirkpatrick i Queen Alexandra Range er den høyeste toppen i dette området (ca. 4500 m). Det mektige Mount Vinsonmassivet mellom Antarktiske halvøy og Sydpolen er anslått å være 5140 m høyt, og er dermed det høyeste fjell i Antarktis. På en øy nær vestenden av Ross Ice Shelf ligger den ennå virksomme vulkanen Mount Erebus (3794 moh). Litt damp stiger opp av krateret. De eneste virkelige vulkanutbrudd fra senere tid i Antarktis fant sted på Deception Island, nær nordspissen av Antarktiske halvøy, i 1967, 1969 og 1970.
De ytre konturer av kontinentet er nå godt kjent. Fra Greenwich-meridianen og østover helt til 160° ø.l. ligger kysten stort sett mellom den sørlige polarsirkel og 70° s.br. Vest for Greenwich-meridianen dreier kysten sørover og gir plass til en veldig havbukt, Weddellhavet, hvis vestlige begrensning dannes av Antarktiske halvøy, som strekker seg nordover helt til ca. 63° s.br. Også øst for 160° ø.l. har kystkonturen form av en svær bukt, Rosshavet. Herfra og østover holder kysten seg i store trekk mellom 72° og 76° s.br. Denne delen av kysten er mest utilgjengelig på grunn av isforholdene og derfor minst kjent.
Av øyer og øygrupper i Sørishavet kan i sektoren mot Indiske hav nevnes: Prince Edward Islands og Île Crozet, Île de Kerguelen og Heard Island. I sektoren mot Stillehavet: Macquarie Island, Balleny Island, Scott Island og Peter I Øy (norsk), samt en lang rekke større og mindre øyer langs Antarktiske halvøy. Herfra strekker seg inn i sektoren mot Atlanterhavet: South Shetland Islands, South Orkney Islands, South Georgia og South Sandwich Islands. Atskillig lengre mot øst ligger den isolerte Bouvetøya (norsk), som er et naturreservat.
Bortsett fra på Antarktiske halvøy, kommer praktisk talt all nedbør på kontinentet i form av snø. I årenes løp legger den seg lag på lag, og etter hvert vil snøen under trykket av de overliggende masser gå over til is. Størst betydning har det stadige siget av isen utover mot kystene. Mange steder er denne bevegelsen meget langsom. Det kan gå årtusener før et snøfall fra kontinentets indre når kysten, og da i form av is langt under breens overflate. Men det er hele tiden enorme masser underveis. Over lange strekninger av kysten siger denne innlandsisen til havs, og det dannes veldige, flate breområder, som flyter i havet der dybden er tilstrekkelig. En slik flytende breformasjon kalles isbrem. Den er gjerne et par hundre meter tykk, og ca. 1/6 ligger over havets nivå. Fronten mot havet har form av en bratt vegg, kalt is-front (ofte også barriere), som reiser seg 30–40 m over havflaten. Noen steder løper is-fronten flere hundre mil langs kysten av kontinentet. Bare i enkelte sprekker og viker er det på forskjellig vis dannet en naturlig oppgang til isbremmen.
Strøm, dønning og tidevann arbeider stadig med isbremmen, og i tidens løp brytes større og mindre partier løs og driver til havs som isfjell (kalving). De typiske antarktiske isfjell er flate oppå, og størrelsen kan være imponerende. Skip for full fart kan bruke flere timer på å passere de største av dem. Ismassen over kontinentet synes å være i tilnærmet likevekt, dvs. at volumet verken øker eller minker. Allerede utover sensommeren begynner det å danne seg ny sjø-is langs kysten. Temperaturforhold, vind, strøm og sjøgang bestemmer hvilken tykkelse og utstrekning isen får. Nær land (eller is-fronten) hvor tilfrysingen foregår lengst og mest uforstyrret, kan istykkelsen i løpet av vinteren nå opp i 2–3 m, i sjeldnere tilfeller noe mer. Bevegelsene i havflaten vil stadig søke å bryte opp sjø-isen, som så settes i drift av vind og strøm og kan legge seg i mektige belter langt til havs. Utpå senvinteren kan drivisen nå nordover til omkring 54° s.br. i Atlanterhavet, og til omkring 63° s.br. i Stillehavet. Drivisen kan være en særlig vanskelig hindring for skip der den er tett sammenpakket og flakene er skrudd opp og over hverandre. Slik drivis får karakteristiske navn som «polarbaks» og «skruis». Områder som vestlige del av Weddellhavet, Bellingshausenhavet og Amundsenhavet er kjent for sine vanskelige isforhold.
Geologi
Den antarktiske jordskorpeplaten er begrenset av midthavsryggene i søndre deler av det Indiske hav, Syd-Atlanteren og Stillehavet. Kontinentalranden er passiv, uten fjellkjededannelse o.l. , med unntak av ca. 2000 km ved grensen mot den søramerikanske platen som er en aktiv platerand. På grunn av denne beliggenheten har Antarktis ikke beveget seg i særlig grad i forhold til Sydpolen siden oppdelingen av superkontinentet Gondwanaland for ca. 250 mill. år siden.
Den antarktiske jordskorpeplaten består av fem geologiske provinser:
Omkringliggende hav. Havbunnsskorpen fra midthavsryggene til kontinentalrandene består av oseansk basalt som også danner en del øyer mellom 40 og 60 °S. Basalten er overleiret av avsetningsbergarter fra mellom- og nytiden (<200 mill. år). Her er funnet indikasjoner på forekomster av olje og gass.
Den vestantarktiske fjellkjeden er en aktiv platerand med en fjellkjede bestående av deformerte avsetningsbergarter fra mellom- og nytiden som er gjennomtrengt av vulkanske bergarter. Denne fjellkjeden henger strukturelt sammen med New Zealand og Andesfjellene i Sør-Amerika. Deception Island i South Shetlandøyene er et aktivt vulkankrater. Diverse metall- og svovelforekomster er funnet her.
Ross-Weddellforsenkningen i Vest-Antarktis består av flere eldre fjellkjedesoner som ble til mellom midtre oldtid og tidlig mellomtid (500-200 mill. år). Disse har sin fortsettelse i nabokontinentene Australia eller Afrika som hang sammen med Antarktis i Gondwanaland. To aktive vulkaner, Mount Erebus og Mount Terra, ligger i denne forsenkningen.
Den transantarktiske fjellkjeden er en 500 mill. år gammel fjellkjede på grensen mellom Øst- og Vest-Antarktis som også fortsetter i Australia. Fjellkjeden er overleiret stedvis av yngre avsetningsbergarter som inneholder fossiler av planter og krypdyr.
Det øst-antarktiske urkontinentet består av sterkt omdannete bergarter og størkningsbergar-ter fra en rekke fjellkjededannelser i urtiden. De eldste er 3800 mill. år gamle. Urkontinentet ble sveiset sammen med det afrikanske og indiske urkontinentet for 500 mill. år siden under den panafrikanske fjellkjededannelsen, noe som ga opphav til superkontinentet Gondwanaland. Det er funnet jern-, molybden-, uran-, kobbper- og blyforekomster.
Antarktis er gjennom Antarktistraktaten fredet for mineralutnyttelse fram til 2041 (eller lenger, avhengig av traktatlandene).
I Antarktis begynte istiden for ca. 50 mill. år siden, nådde sitt høydepunkt for ca. 30 mill. år siden, og varer fremdeles. I de kystnære områdene og i de transantarktiske fjellene støter man mange steder på nunatakker, dvs. isolerte fjelltopper som stikker opp av isen. Ellers er det stedvis isfritt land langs kysten, hovedsakelig på Antarktiske halvøy.
Den antarktiske innlandsisen har bevart mange meteoritter som ligger konsentrert ved iskanten nær kysten og på nunatakker hvor isen fordamper om sommeren. Siden 1969 er 2 000 meteoritter blitt funnet. De fleste er rester av asteroider med en alder på 4500 mill. år som tilsvarer planetenes alder. Noen stammer fra månen og fra Mars.
Klima
Antarktis er det kaldeste, mest forblåste, høyestliggende og tørreste kontinentet på Jorden. Klimaet varierer sterkt mellom de enkelte deler av kontinentet. Størstedelen av Antarktis har polarklima av tundratypen, dvs. at høyeste månedsmiddeltemperatur ligger mellom 0 °C og 10 °C. Hele det isdekkede kontinentet og noen tilgrensende områder med permanent isdekke på havet har glasialklima, dvs. at alle månedsmidler er under 0 °C. Antarktis er produksjonsområde for kald luft, og for kaldt vann og is som eksporteres uhindret til verdenshavene. Dette har stor innvirkning på den sørlige halvkulens klima og har ringvirkninger også til den nordlige. Det er naturlig å skjelne mellom tre forskjellige områder med typiske særpreg: det sentrale isplatå, randområdet med kysten og havet nordover til konvergenssonen mellom 50° s.br. og 60° s.br.
Det sentrale isplatå
Den relativt symmetriske beliggenheten i forhold til polen, den jevne overflaten med ubrutt snødekke og den store høyden over havet gir helt spesielle klimaforhold som ikke finnes andre steder. Bare på Grønlands innlandsis finnes noen av de samme effekter, men i mindre rendyrket form. Den russiske forskningsstasjonen Vostok i det indre av Antarktis har notert Jordens laveste lufttemperaturmåling, –89,2 °C. Den tynne luften over isplatået inneholder lite vanndamp, noe som bidrar til stort varmetap ved utstråling. Snødekket har dårlig varmeledningsevne slik at underlaget bare i liten grad demper eller forsinker temperaturvariasjoner. Temperaturen blir først og fremst bestemt av tilstrålt og utstrålt varme. Strålingstapet gjennom den lange vinteren resulterer i et relativt tynt, sterkt avkjølt luftlag nær overflaten. I den midlere troposfære blir det en ganske beskjeden avkjøling fordi det her foregår en langt sterkere utveksling med havluft. Motstråling fra dette laget setter en grense for temperaturfallet. I løpet av våren (oktober, november) blir det en relativt rask temperaturstigning. Solstrålingen er sterk, men den hvite flaten reflekterer 70–90 prosent. I rolig vær kan den reflekterte strålingen bidra til at det føles ganske behagelig, selv i sterk kulde. Middeltemperaturen når sin høyeste verdi allerede ved månedsskiftet desember–januar. I februar kommer høsten med raskt synkende temperatur, økende vind og snødrev. I april har vinterkulden «satt seg», og temperaturen synker bare langsomt gjennom den antarktiske vinteren som ender i september. Nedbøren varierer fra mindre enn 50 mm over et større område til ca. 200 mm nærmere kysten. Både temperatur og nedbør kan bestemmes relativt godt ved indirekte metoder. Temperaturen 15–20 meter nede i isen, der forskjellen mellom vinter og sommer er utvisket, svarer til midlere årstemperatur i luften. Snitt gjennom snø og is viser en tydelig lagdeling som er preget av forskjellig påvirkning sommer og vinter. Ved å bestemme ismengden som årlig løsrives fra kontinentet, får man også et bilde av den årlige tilvekst i form av nedbør. Man har ikke tilstrekkelig sikre målinger til å avgjøre om iskappen øker eller minker. Det knytter seg stor interesse til dette spørsmålet, ikke minst i forbindelse med studiet av klimaendringer.
Vinden over innlandsisen er sterkt preget av overflatens topografi og temperatur. Den avkjølte luften vil strømme fra høyere mot lavere nivå, med tendens til avbøyning noe til venstre for denne retningen. Det høyeste området ligger mellom null-meridianen og ca. 90° ø.l. og mellom 75° og 85° s.br., der det finnes store arealer over ca. 3500 m. Herfra strømmer luften i alle retninger ned mot kysten, styrt av terrenget og jordrotasjonens «drag» mot venstre (med Solen). Over sydpolplatået blåser det i middel ca. 5 m/s. Kaldluftsproduksjonen foregår hele året, men mest effektivt om vinteren, da er den midlere vindstyrke jevnt over dobbelt så stor som om sommeren. Det snakkes ofte om snøstorm (blizzard) i Antarktis, oftest er det da snø som virvles opp fra bakken. Ved vindstyrke 10 m/s blir fenomenet sjenerende, og ved 15–20 m/s (stiv til sterk kuling) er synsvidden så dårlig at man ikke kan skjelne kontraster i underlaget foran seg. White Out som vel svarer til det norske blindføre, har vært årsak til mange flyhavarier og andre ulykker. Det opptrer i overskyet vær over snødekket mark og skyldes at lyset fra Solen reflekteres og spres i alle retninger. I dette skyggeløse lyset blir det umulig å bedømme avstander og å orientere seg.
Randsonen og kysten
Her er det meget store motsetninger. Antarktishalvøya har et relativt mildt, maritimt klima, og i kystområdene her ligger temperaturen på rett under 0 °C store deler av året. Fralandsvind dominerer randsonen og kysten til alle årstider, men særlig om vinteren. Der kaldluftstrømmene fra landisen styrter utfor bratte skråninger kan det bli ekstreme vindstyrker. Ved Cape Denison, sør for Australia, har man målt årlig middelvind på nær 20 m/s, grensen mellom sterk kuling og liten storm. Lavtrykksaktivitet over havet i nord betyr langt mer her enn i innlandet.
Det antarktiske havområde
Det antarktiske havområde har et klima som også er sterkt preget av naboskapet til kontinentet i sør. Sørhalvkulens polarfrontsone er meget aktiv til alle årstider. Selv i sommermånedene kan man få stormer av en intensitet og utstrekning som man knapt opplever i den nordlige polarfrontsone. Værsystemenes bevegelse her sør er mer regelmessig med hovedretning mot øst. Mangel på landområder gjør at stormsjøen på havet har lang strekning å løpe over, slik at bølgene jevnt over blir høye. Havet er for en stor del dekket av is om vinteren, isfjell og rester av drivis kan påtreffes til alle årstider. Pakkisens areal er minst i februar og mars, under 5 mill. km2, størst i september, bortimot 20 mill. km2. Det kan veksle mellom gode og dårlige isår, men det er ikke påvist noen sikker langsiktig tendens. Pågående satellittregistreringer gir et godt materiale for studering av forholdene. Temperaturen er sterkt avhengig av om havet er åpent eller isdekket. I januar–februar er middeltemperaturen noen grader under frysepunktet nær kysten, ca. 5 °C i den nordligste del. I juli er ?20 °C nær kysten og nær 0 °C i nord karakteristisk for store områder. I det subantarktiske området, uten regelmessig isdekke, har man typisk maritimt klima med mindre enn 5 °C forskjell på varmeste og kaldeste måned. Antarctic Peninsula og øyer i havet har et vær temmelig likt det som hersker over havet omkring: mye skyer, nedbør og tåke, ofte sterk og variabel vind. Områder nær kontinentet har mye sørøstlig og østlig vind, men i nord får man oftere vind fra vestlig kant. «De hylende 50 grader» svarer til det navn som ble gitt i seilskutetiden.
Suverenitetsforhold
Flere land har gjort krav på eiendomsrett til landområder i Antarktis, og stort sett har det såkalte sektorprinsippet vært gjort gjeldende. Alt i 1908 proklamerte Storbritannia sin overhøyhet over alt land i Falklandssektoren, mellom lengdegradene 20° og 80° vest og sør for 50° s.br. Etter protest fra Argentina og Chile ble den del av nordgrensen som lå mellom 50° og 80° v.l i 1917 forskjøvet sørover til 58° s.br., slik at områder tilhørende disse to land ikke ble berørt. Den neste anneksjonen kom i 1923, da de britiske myndigheter erklærte at alt land mellom 160° ø.l. og 150° v.l. og sør for 60° s.br. (Ross-sektoren) skulle legges inn under generalguvernøren for New Zealand. Disse anneksjonene fikk stor betydning for Norge i og med at norske hvalfangere måtte betale lisensavgifter for fangst i disse farvann. Franskmennene var mer beskjedne da de i 1924 proklamerte området mellom 136,3° og 142,3° øst og mellom 66° og 67° sør, Terre Adélie samt en del sub-antarktiske øyer som fransk besittelse. I 1938 ble anneksjonen utvidet til å gjelde hele sektoren mellom de nevnte lengdegrader og sør for 60° sør. I 1933 gjorde Storbritannia for tredje gang krav gjeldende. Sektoren mellom lengdegradene 45° og 160° øst, sør for 60° sør (Terre Adélie unntatt) ble da lagt inn under Australia.
Norge, som pga. hvalfangsten hadde betydelige interesser å ivareta i antarktiske farvann, så med bekymring på denne utviklingen. I 1928 ble Bouvetøya, og i 1931 Peter I Øy, formelt lagt inn under norsk statshøyhet. Men først 14. jan. 1939, fremskyndet av tysk aktivitet i området, kom den kongelige resolusjon hvor «Den parten av fastlandsstranda i Antarktis som tøyer seg ifrå grensa for Falkland Islands Dependencies i vest (grensa for Coats Land) til grensa for Australian Antarctic Dependency i aust (45° austleg lengd) med det land som ligg innafor denne stranda og det havet som ligg innåt, blir dregen inn under norsk statsvelde». Norge har derfor egentlig ikke gjort krav på noen sektor slik som andre land. Sektoren mellom Falklands- og Ross-sektoren er den eneste ledige som nå er igjen. De nevnte anneksjoner er ikke universelt anerkjent, og både USA og Russland betrakter fremdeles Antarktis som internasjonalt territorium. Etter at Storbritannia annekterte Falklandssektoren i 1908, har både Chile og Argentina gjort krav gjeldende her. I et dekret av 1940 krevde Chile overhøyhet over alt land i Antarktis mellom 53° og 90° v.l. To år senere kom Argentinas offisielle anneksjonserklæring, som gjaldt sektoren mellom lengdegradene 25 og 74 vest, sør for 60° s.br. Sektoren mellom 53° og 74° v.l., som inneholder hele Den antarktiske halvøy, gjør dermed hele tre nasjoner krav på. Etter den annen verdenskrig ble det gjort flere forsøk på å finne hensiktsmessige løsninger på suverernitetsproblemene i Antarktis, og et vellykket internasjonalt samarbeid under Det internasjonale geofysiske år 1957–58 la grunnlaget for Antarktistraktaten som ble inngått i 1959.
Antarktis-traktaten, internasjonal avtale for fastlandet i Antarktis, inngått 1959 av de 12 stater som var aktive i Antarktis på den tiden: Argentina, Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Sovjetunionen, Storbritannia og USA. De land som utviser spesiell interesse i Antarktis gjennom betydelig vitenskapelig forskning, får såkalt konsultativ status under traktaten. Dette innebærer deltakelse i beslutningsprosessen, mens de øvrige parter deltar som observatører. Per 2003 har 27 land konsultativ status og 18 observatørstatus.
Traktaten trådte i kraft 23. juni 1961 og slår fast følgende hovedretningslinjer: Antarktis skal bare benyttes til fredelige formål. Det skal være full frihet for alle til å drive vitenskapelig forskning, og det skal etableres et internasjonalt samarbeid på dette felt. De territoriale krav legges på is, slik at ingen anses for å ha oppgitt sine rettigheter, mens på den annen side heller ingen nye krav skal kunne fremmes på grunnlag av virksomhet som blir drevet mens traktaten er i kraft. Kjernefysiske eksplosjoner og lagring av radioaktivt avfall er forbudt. Opplysninger om virksomheten skal utveksles årlig, og det er gjensidig rett til inspeksjon av baser. Traktaten har ingen bestemt varighet, og den inneholder kompliserte regler om revisjon. Representanter for statene samles regelmessig til konsultative møter, til drøftelse av aktuelle problemer og samarbeidstiltak.
Det er vedtatt vidtgående fredningstiltak for Antarktis; en selfangstkonvensjon (1972), en konvensjon om bevaring av de marine levende resurser (1980), en konvensjon om regulering av fremtidig utnyttelse av mineralresursene (1988) som ikke har trådt i kraft, og en tilleggsprotokoll om vern av natur og miljø (1991). Den siste avtalen (Madrid-protokollen) innebærer et 50 års forbud mot leting og utvinning av mineralresurser i området samt et regelverk for avfallsbehandling, marine forurensninger, nye verneområder og beskyttelse av plante- og dyreliv som er svært strenge i internasjonal sammenheng. Denne avtalen trådte formelt i kraft 1998 etter at alle konsultative parter hadde ratifisert avtalen; per 2003 hadde 30 land ratifisert den.
Forskning
Det internasjonale geofysiske år 1957–58 førte til økt interesse for Antarktis, med opprettelse av en lang rekke vitenskapelige stasjoner både på kontinentet og på øyene. Dette mangesidige forskningsarbeidet har fortsatt også etter at det geofysiske år tok slutt, og vil etter all sannsynlighet bare øke i omfang i årene fremover. Noen stasjoner er nå nærmest å betrakte som permanente. Det gjelder bl.a. amerikanernes stasjon på polpunktet (Amundsen-Scott stasjonen). En rekke land har eller har hatt overvintringsstasjoner sør for 60° s.br. Dette gjelder bl.a. Argentina, Australia, Chile, USA, Frankrike, Japan, New Zealand, India, Tyskland, Russland, Kina, Polen, Storbritannia og Sør-Afrika – og Norge fra 2005. Norge har hatt flere sommerekspedisjoner til Dronning Maud Land og Bouvetøya i regi av Norsk Polarinstitutt. I 1989/90 ble det bygd en permanent norsk forskningsstasjon i Jutulsessen i Gjelsvikfjella, 200 kilometer fra kysten. Stasjonen fikk navnet TROLL, og fungerer som base for norsk Antarktisforskning. Fra 2005 benyttes TROLL som helårlig forskningsstasjon. Norge er dermed det siste av kravhaverlandene som har etablert en overvintringsstasjon i Antarktis. Beslutningen om å bygge ut stasjonen til å kunne ta imot forskere hele året, ble gjort av miljøvernminister Børge Brende, den første norske statsråd som besøkte Anarktis (2003). En flystripe ved TROLL planlegges åpnet for trafikk i 2006. Kombinasjonen av helårlig drift ved TROLL og flystripen styrker Norges muligheter til å drive forskning og miljøovervåking i Antarktis. Hovedformålet for den norske forskningsinnsatsen i Antarktis er å innhente kunnskap for bedre å forstå naturlige og menneskeskapte globale klimaendringer. Forskningsprosjektene fokuserer på biologi, glasiologi, paleoklimatologi (historisk klimakunnskap), fysisk oseanografi og miljøovervåking.
En mindre stasjon, TOR, ble bygd i 1993 ved Svarthamaren, som base for langsiktige undersøkelser av et fredet fuglereservat. Stasjonene har foreløpig bare vært bemannet om sommeren (januar–februar). Også på Bouvetøya har Norsk Polarinstitutt etablert en bistasjon. Denne benyttes som base for forskning og overvåking av sel- og pingvinbestander.
Sett under ett må forskningsarbeidet i Antarktis sies å ha økt enormt i løpet av de siste 20 år. Ved siden av den rent vitenskapelige, har den voksende aktiviteten utvilsomt også en politisk og militær bakgrunn. Antarktistraktaten fra 1959 gjør Antarktis til et slags reservat for vitenskapelig forskning. Et viktig mål er å forsøke å bevare det opprinnelige økologiske systemet i området. Den internasjonale organisasjonen Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) skal koordinere og fremme forskningen i Antarktis.
