Argentina, forbundsrepublikk i Sør-Amerika, ved Atlanterhavet. Sør-Amerikas nest største land (etter Brasil), opptar mesteparten av landområdet sør for den sørlige vendekrets. Grenser til Uruguay og Brasil i nordøst, Paraguay og Bolivia i nord og Chile i vest. Storparten av Argentina er lavland; Andesfjellene danner vestgrensen mot Chile. Hovedstad er Buenos Aires.
Økonomiske problemer, bl.a. skyhøy inflasjon, har preget landet i flere tiår; situasjonen har bedret seg noe etter 1992. Det rike slettelandet, pampas, mellom La Plata, Paraná og Chaco har store kornåkre og ypperlige beiteforhold for landets store kvegflokker; området utgjør Argentinas økonomiske kjerneområde. Omkring 90 % av den argentinske befolkningen regnes som etterkommere av europeere, de fleste av spansk og italiensk opprinnelse.
Argentina ble kolonisert fra Spania i første halvdel av 1500-tallet og fikk sin uavhengighet fra Spania 1816. Argentina gjør krav på en sektor av Antarktis og Falkland Islands (Islas Malvinas).
Navnet Argentina, ‘Sølvlandet’, skal være etter den sølvglinsende La Plata-munningen.
Klima
Argentina strekker seg over 33 breddegrader, og klimavariasjonene er store. Den nordlige delen av landet grenser opp mot den tropiske klimasone og har tørre vintrer med middeltemperatur på 15–17 °C, og varme, fuktige somrer med temperatur omkring 25–28 °C. Gran Chaco får 500–1000 mm nedbør i året, Mesopotamia 1000–1500 mm. Pampas ligger i den subtropiske sone med milde vintrer og varme somrer. Middeltemperatur om vinteren er ca. 10 °C, om sommeren 25 °C. Nedbøren øker mot øst og er ca. 950 mm i Buenos Aires. Slettelandet er utsatt for sterke vinder, bl.a. de kalde pamperos som kommer fra sør. Størsteparten av Patagonia har temperert klima. Vinteren er forholdsvis mild, og bare lengst i sør blir sommeren kjølig. Patagonia ligger i regnskyggen av Andesfjellene, og nedbøren er forholdsvis beskjeden. Ildlandet grenser til den polare klimasone, men oseanisk innflytelse mildner klimaet.
Planteliv
Vegetasjonen varierer med breddegrad og nedbørsforhold. Lengst mot nordøst finnes subtropiske skoger. Her vokser bl.a. yerbatreet, et eviggrønt tre i kristtornfamilien. Bladene fra denne gir teen maté som drikkes mye i Argentina og andre sør-amerikanske land. Gran Chaco har løvfellende trær, palmer, tornekratt, gress-savanner og sumper. Østskråningene av Andesfjellene og flere av de lavere fjellkjedene er skogkledde, i nord med subtropisk fjellskog, i sør med tempererte arter som sørbøk og furu. Puna de Atacama i den nordlige del av Andesfjellene, er del av den høytliggende, golde ørkenen som kjennetegnes av saltsletter og lave gresstuer. Pampas har lite skog og består mest av åpent gressland. Patagonia er for størstedelen ørken eller ørkenaktig steppe med gresstuer, små torneplanter og spredte beitemarker i dalene.
I de nordlige skogene lever bl.a. jaguar, ozelot, krabbebjørn, kjempemaursluker og kapusineraper. Her finnes også mange representanter for fargerike tropiske fuglefamilier: papegøyer, trogoner, tukaner og kolibrier. Kaimaner (medlemmer av alligatorfamilien) forekommer i de store elvene.
To ville kameldyr (i tillegg til den domestiserte lamaen) lever i Andesfjellene. Vikunjaen finnes bare i nordvest, mens guanakoen forekommer sør til Patagonia. Andre kjente dyr i fjellene er puma, chinchillaer, andeskondor og andesflamingo. Den særpregede fuglefamilien rypesniper (tidligere fjelløpere) omfatter fire arter og finnes bare i Andesfjellene.
Marsvin forekommer i de fleste biotoper fra skog til ørken. Den langbente pampasharen eller maraen holder til i busk-ørken og på gressmark. Også hjortedyrene har stor utbredelse og er representert ved sju arter, bl.a. pampashjort, andeshjorter og spydhjorter. To kjempestore gnagere finnes i sumpområder: flodsvinet i nordøst og beverrotten eller sumpbeveren mange steder. Sistnevnte har vært utsatt for intens jakt og markedsført som «nutria».
Argentinas fuglefauna er meget rik og omfatter mer enn 950 arter. Den strutslignende stornanduen holder til på slettene og den litt mindre fjellnanduen i fjellet. Av karakteristiske fuglefamilier kan nevnes tinamuer, seriemaer, treløpere, maurtroster og ovnsfugler.
Folketallet ble beregnet til 36,2 mill. i folketellingen 2001 og årlig befolkningstilvekst til ca. 1,2 % (1994–2001). Middellevealder er 79,4 år for kvinner, 71,7 år for menn. Omkring 90 % av befolkningen er av europeisk avstamning, først og fremst spansk eller italiensk, også mange tyskere. I perioden 1857–1939 kom det ca. 5,5 mill. immigranter til Argentina; de aller fleste fra Europa. Det var stor immigrasjon også etter den annen verdenskrig. Etter 1950 har immigrantene i langt større grad kommet fra nabolandene, særlig fra Paraguay og Bolivia. Kun en mindre del av befolkningen er indianere, eller criollos, en blanding av indiansk og spansk. De fleste indianere lever i mindre samfunn i Gran Chaco, Patagonia og Ildlandet.
Folketettheten varierer mye, deler av Gran Chaco, Andesfjellene og Patagonia er nesten folketomme. Folketettheten er størst i de fuktige deler av Pampas. 2/3 av landets befolkning bor på 20 % av arealet. Også Andesfjellenes forland i nordvest har en forholdsvis tett bosetning. Største byer, se tabell.
Religion
Grunnloven fastslår at staten skal beskytte den katolske kirke som også er den dominerende og omfatter ca. 87,7 prosent av befolkningen. Ca. 2 % av befolkningen er protestanter, og det finnes jødiske og islamske minoriteter.
Språk
Landets offisielle språk og morsmål for nesten hele befolkningen er spansk. Uttalen skiller seg fra europeisk spansk, som i hele det spansktalende Latin-Amerika, ved at «lespelyden» [þ] uttales s, dessuten en egen intonasjon, og delvis også [?] for [lj], som i calle, uttalt [ka?e]. Mindre grupper snakker indianske språk. Se indianere (språk).
Største byer
Innb (2001)
Buenos Aires 2 768 800
Córdoba 1 267 800
Mendoza 1 576 600
Rosario 906 000
La Plata 601 900
Argentina er et av de mest velstående land i Sør-Amerika, men økonomien har vist tendenser til stagnasjon og tilbakegang i en årrekke, bl.a. grunnet ustabile politiske forhold og høy utenlandsgjeld, og den generelle levestandard har gått sterkt tilbake. Argentina er ikke noe egentlig utviklingsland, selv om landet har visse sosiale problemer som likner utviklingslandenes. Tross jordbrukproduktenes dominans i eksporten er industri viktigste næringsgren. Turisme har i senere år fått økende betydning. I 2000 ble landet besøkt av ca. 3 mill. turister. Blant de viktigste reisemålene er Andesfjellene, Mar del Plata, Iguazú-fallene og Ildlandet.
Landbruk
Over halvparten av det samlede arealet brukes til jordbruksproduksjon. Det meste nyttes som beitemark. Feavl drives særlig på pampas (storfe, svin og hester) og i Patagonia, der man konsentrerer seg om saueavl. Argentina er en av verdens største produsenter av storfekjøtt. Korn dyrkes på 2/3 av det oppdyrkede arealet. Viktigste kornslag er hvete, som dyrkes i et bredt belte fra Bahía Blanca i sør til Santa Fe i nord, og mais som har økt i betydning. Både hvete og mais går hovedsakelig til eksport. Rug, bygg, havre og ris dyrkes også. Andre viktige jordbruksprodukter er sukkerrør, bomull, lin- og solsikkefrø, lusern, vindruer, frukt og nasjonaldrikken mate. Det argentinske jordbruket er sterkt mekanisert, og spesielt kvegavlen domineres av storgods, estancias.
Skog dekker 1/5 av arealet, men skogbruket er relativt lite utviklet. Halvparten av landets behov for trevirke må importeres. Lengst i nord utnyttes quebracho-treet, som inneholder garvesyre og i tillegg gir et svært hardt byggtrevirke.
Bergverk, energi
Landets mineralske ressurser er bare delvis utnyttet. Med unntak av olje og naturgass er de kjente mineralforekomstene relativt små og ligger spredt. Det er forekomster av jernmalm, koks og kull, bly, sink, sølv, gull, kobber, tinn, wolfram, mangan og uran. Argentina er nesten selvforsynt med petroleum og petroleumsprodukter. Det meste av petroleumsproduksjonen foregår i området rundt Comodoro Rivadavia, hvor en har drevet utvinning siden 1907. Ved siden av feltene i Neuquén ved Río Negro forsyner dette området hovedstaden Buenos Aires med petroleum via rørledninger.
Omtrent halvdelen av landets energibehov dekkes av petroleum, og ca. 34 % av vannkraft. Landet har store vannkraftressurser som ennå ikke er utnyttet, men det er i de senere år bygd flere store vannkraftverk, bl.a. Yaciretá-Apipe (4050 MW) ved Río Paraná, som ble bygd i samarbeid med Paraguay. Sør-Amerikas første kjernekraftverk ligger i Atucha ved Río Paraná 100 km fra Buenos Aires. Senere er et kjernekraftverk sør for Córdoba ferdigstilt, og kjernekraften dekker ca. 10 % av kraftbehovet.
Industri
Industrien har tradisjonelt vært basert på foredling av jordbruksprodukter. Det finnes en rekke slakterier, meierier, fryserier, hermetikkfabrikker, møller, sukkerraffinerier, tekstil- og lærfabrikker osv. Det har imidlertid med statlig støtte skjedd en hurtig vekst i mange andre grener av industrien, særlig etter den annen verdenskrig. Dette gjelder bl.a. plastvare-, stål-, maskin-, sement- og petrokjemisk industri.
Industrien er i vesentlig grad konsentrert til Buenos Aires og Pampasområdet, samt til havnene langs Río Paraná og i nærheten av råvareforekomstene. Landets største stålverk, satt i drift 1960, ligger i San Nicolás ved Río Paraná nedenfor Rosario. Produksjon av jern og stål foregår også i Rosario, Buenos Aires og Zapla. San Lorenzo, 24 km ovenfor Rosario, er kjernen i et stort petrokjemisk kompleks som produserer plastvarer, gjødningsstoffer og syntetisk gummi. Det er produksjon fra 1974 av aluminium i Puerto Madryn på kysten av Patagonia. I 2001–02 gjennomgikk Argentina en krise som førte til sterk nedgang i industriproduksjonen.
Utenrikshandel
Argentina har et stort underskudd på sin utenrikshandel og landets store utenriksgjeld medfører betydelige renteutbetalinger til utlandet. Utenriksgjelden var gjennom størstedelen av 1990-årene mer enn fire ganger så stor som eksportverdien. I et forsøk på å bedre balansen mellom import og eksport ble det i 1993 innført importrestriksjoner i form av kvoter og tollsatser på en del varer.
Størstedelen av eksportverdien består av produkter fra landbruket (kjøtt, korn), petroleum og petroleumsprodukter og maskiner og transportutstyr. Importen omfatter bl.a. maskiner, kjemikalier, jern, stål og kull. Viktigste samhandelsland er Brasil, USA og Chile.
Samferdsel
Argentina (Samferdsel) La trochita (bilde)
Den gamle Patagonia-ekspressen, ofte omtalt som «La Trochita» på grunn av dens smale spor (75 cm), går i dag som museumsbane mellom byene Esquel og El Maitén i Andesfjellene. Banen var i ordinær trafikk fra 1935.
Argentina har det største og tetteste jernbanenettet i Sør-Amerika (ca. 33 000 km). Banene ble bygd og drevet av britiske og franske selskaper, nasjonalisert 1948 og senere privatisert. Banene samles i Buenos Aires; tre av dem krysser Andesfjellene, til Santiago og Antofagasta i Chile og La Paz i Bolivia. Veinettet har en lengde påca. 218 000 km, hvorav 30 % har fast dekke. Det er planlagt bygging av en 42 km lang bro over Rio de la Plata, mellom Punta Lara (ved Buenos Aires) i Argentina og Colonia del Sacramento i Uruguay. Beregnet byggetid er 35 år (1999). Busstransport er viktig for persontransport. Viktigste havnebyer er Buenos Aires, Quequén og Bahía Blanca. Det er 10 internasjonale lufthavner, viktigst er Ezeiza, 35 km utenfor Buenos Aires.
Samferdsel
Argentina har det største og tetteste jernbanenettet i Sør-Amerika (ca. 33 000 km). Banene ble bygd og drevet av britiske og franske selskaper, nasjonalisert 1948 og senere privatisert. Banene samles i Buenos Aires; tre av dem krysser Andesfjellene, til Santiago og Antofagasta i Chile og La Paz i Bolivia. Veinettet har en lengde påca. 218 000 km, hvorav 30 % har fast dekke. Det er planlagt bygging av en 42 km lang bro over Rio de la Plata, mellom Punta Lara (ved Buenos Aires) i Argentina og Colonia del Sacramento i Uruguay. Beregnet byggetid er 35 år (1999). Busstransport er viktig for persontransport. Viktigste havnebyer er Buenos Aires, Quequén og Bahía Blanca. Det er 10 internasjonale lufthavner, viktigst er Ezeiza, 35 km utenfor Buenos Aires.
Massemedia
Argentina har ca. 160 dagsaviser med et samlet opplag på rundt 4 mill. De 14 viktigste riksdekkende dagsavisene har et samlet opplag på i underkant av 2 mill., i tillegg til disse har landet over 20 større lokale dagsaviser. Sammen med Chile har Argentina tradisjonelt ligget langt over alle andre land i Nord- og Sør-Amerika når det gjelder avislesning. De store Buenos Aires-avisene leses over hele landet. Størst er Crónica og Clarín med opplag på henholdsvis 190 000 og 616 000 på hverdager og 1 mill. og 450 000 på søndager. La Prensa (grunnlagt 1869) og La Nación (grunnlagt 1870) er internasjonalt kjente aviser.
Ved siden av den offentlige kringkastingsvirksomheten opererer en lang rekke private, kommersielle radio- og fjernsynsstasjoner; de fleste er samlet i to store organisasjoner. Landet har 42 TV-stasjoner, 29 private og 15 som er statlige eller som er drevet av lokale myndigheter. Staten fører tilsyn med all kringkasting. Fjernsynssendinger kom i gang i 1951.
Under juntatiden 1976–83 var det uoffisiell sensur av presse og kringkasting. Etter dette har landet hatt vanlig presse- og kringkastingsfrihet.
Argentina – forfatning og politisk system. Argentina er en demokratisk, presidentstyrt forbundsrepublikk. Landet fikk sin første grunnlov i 1853; dagens forfatning, som i stor grad bygger på den gamle, er fra 1994. Argentina har vært preget av uro i store deler av sin historie, og med en veksling mellom sivilt og militært styre. Etter det beryktede militærstyret 1976–83 har Argentina vært styrt av valgte ledere med en etter argentinske forhold viss grad av stabilitet, med unntak av årsskiftet 2001/02, da landet under en dyp økonomisk krise skiftet president fire ganger i løpet av mindre enn to uker. Det sivile politiske liv har i mange år vært preget av to partier, det populistisk-radikale (men fløypregede) justialistiske (peronistiske) parti (PJ) og det moderate, den sivil-radikale union (UCR). Ved valgene i 2007 stilte to kvinner som presidentkandidater for henholdsvis Seiersfronten (peronistene) og Den sivile koalisjon; førstnevntes kandidat Cristina Kirchner vant og etterfulgte sin mann som president.
Lovgivende myndighet er en nasjonalkongress (Congreso de la Nación), bestående av et deputertkammer med 256 medlemmer valgt i direkte valg for fire år (halvparten av setene fornyes hvert annet år) og senatet, som har 72 medlemmer valgt av provinsforsamlingene for seks år (1/3 av setene fornyes hvert annet år). Stemmerettsalderen er 18 år. Den utøvende makt er lagt til en president, valgt i direkte valg for fire år, med mulighet for gjenvalg én gang. Presidenten utnevner og leder regjeringen, er militær øverstkommanderende, utnevner (med senatets godkjennelse) høyesterettsdommere, embetsmenn, ambassadører og biskoper, og er slik den helt dominerende figur i argentinsk politikk. Presidenten må være romersk-katolsk og født i landet.
Argentina er inndelt i 23 provinser og et forbundsdistrikt (Buenos Aires). Selv om provinsene velger lovgivende forsamlinger og guvernører, er det ikke uvanlig at sentralmakten griper inn i provinspolitikken.
Argentina er medlem av bl.a. FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon, samt Organisasjonen av amerikanske stater.
Argentina er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Argentina ved sin ambassade i Buenos Aires samt konsulater i tre argentinske byer.
Militærtjenesten er fra 1995 frivillig. Styrketallene var i 2006 for hæren 41 400, for marinen 17 750 og flyvåpenet 12 500. I tillegg kommer ca. 31 000 i halvmilitære styrker. Hæren har ca. 400 stridsvogner; marinen har bl.a. åtte fregatter, fem destroyere og en rekke mindre fartøyer. Flyvåpenet har ca. 80 kampfly. Fly og annet materiell er hovedsakelig av amerikansk og vesteuropeisk opprinnelse.
Forhistorie
De eldste arkeologiske funn på argentinsk område skriver seg fra ca. 10 000 f.Kr. Ca. 500 f.Kr. lærte indianerne i Argentina å dyrke poteter, holde lamaer, og å arbeide i keramikk og metaller. I den siste av tre keramiske perioder, etter ca. 1000 e.Kr., ble det laget rike bronsearbeider. Noe yngre er ansatser til bymessig bebyggelse og festningsanlegg. Denne kulturen står i sammenheng med tilsvarende periode i skogområdet lenger i nordøst. Men den indianske kulturen i det landområdet som i dag kalles Argentina, var teknologisk og organisasjonsmessig svært enkel sammenliknet med aztek-, maya- og inka-kulturene. Man regner med at det ved europeernes kolonisering var en indianerbefolkning på ca. 300 000. Ca. 1480 ble Nordvest-Argentina innlemmet i Inkariket.
Kolonitiden
Río de la Platas munning ble oppdaget av europeerne i 1516. 1520 nådde de Magalhães på sin jordomseiling Patagonias kyst. Fra vest og nord ble den nordvestlige delen av landet kolonisert midt på 1500-tallet.
Argentina var en del av visekongedømmet Peru til 1776. Den direkte handel med Spania var meget liten, og de fleste varer til landet ble innført via vestkysten av Sør-Amerika. Río de la Plata fikk svært liten betydning. Nordvest-Argentina leverte levnetsmidler til sølvgruvesamfunnet Potosí i Bolivia, og dette gav gode inntekter. Visekongedømmet Río de la Plata, som også omfattet Paraguay og Bolivia, ble opprettet 1776. 1778 ble handelen med Spania frigitt. Córdoba var den viktigste byen i kolonien. Byen lå sentralt i Argentina og fikk sitt universitet i 1613, administrert av spanske konservative jesuitter. Denne posisjonen ble brutt mot slutten av 1700-tallet, da Buenos Aires ble den økonomiske, politiske og kulturelle hovedstad. Dette hadde sammenheng med at handelen med Peru tapte sin betydning til fordel for den transatlantiske.
Selvstendigheten og tiden frem til ca. 1930
Selvstendighetsbevegelsen maktet i 1810 å gjøre Buenos Aires fri fra spansk herredømme, og i 1816 erklærte Argentina seg uavhengig av Spania. En skarp motsetning oppstod mellom «sentralistene» i Buenos Aires, som støttet seg til handelsborgerskapet, og «føderalistene» i innlandet, støttet av de større landeiere. Landets sterke mann fra 1835 til 1852, Juan Manuel de Rosas, var føderalist, men bidrog gjennom sin egenmektige kurs til å fremme sentralistenes sak. Han førte en pågående utenrikspolitikk, med krig mot Bolivia og Uruguay, og i årene 1845–48 mot Frankrike og Storbritannia. På Rosas’ tid ble Argentina den mektigste stat i Sør-Amerika. Dette skyldtes delvis at Brasil gjennomlevde en borgerkrig. Da Brasil igjen ble en stormakt, ble Rosas slått 1852. Etter at han var avsatt, sluttet landprovinsene seg sammen i en egen føderasjon, men Buenos Aires erobret denne ved selv å gå inn i den 1861. Argentina forenet seg med Uruguay og Brasil i Trippelalliansen og gikk til krig mot Paraguay i 1865. Krigen varte i fem år og førte til det største folkemordet i Latin-Amerika etter kolonitiden. I 1880 ble Buenos Aires nasjonal hovedstad og et maktsenter for de sittende presidenter som senere ikke kunne rokkes.
En økonomisk oppgangstid tok til for Argentina i 1870-årene. Det opprinnelig underbefolkede landet mottok mellom 1860 og 1930 6 millioner innvandrere fra Europa, og da særlig fra Spania og Italia. Til tross for at spansk har forblitt riksspråk i Argentina, har den italienske innflytelse for øvrig vært vel så sterk som den spanske. Også fra Vest-Europa emigrerte mange til Argentina, og flere skandinaver slo seg ned der enn i noe annet land i Latin-Amerika. Indianerne ble brutalt slaktet ned, og landet fikk derfor befolkningsmessig et rent europeisk preg. Jernbanebyggingen skjøt fart i 1870-årene. Som jordbruksland ble Argentina et av verdens ledende, med førsteklasses kjøtt og hvete til eksport. Den utenlandske kapital kom i første rekke fra Storbritannia, som ble Argentinas viktigste handelspartner frem til den annen verdenskrig.
Fra 1880 til 1916 var Argentina dominert av det konservative og nasjonale partiet PAN, støttet av godseierne. Den økonomiske veksten var eksplosiv frem til 1890, da inflasjonen løp løpsk og tilliten forsvant på det britiske kapitalmarkedet. Resultatet var at den økonomiske veksten stoppet opp, og Argentina fikk en betydelig utenlandsgjeld. Men landbruket kom seg fort av krisen, og det var i denne perioden Argentina ble verdens fremste leverandør av landbruksprodukter.
I motsetning til de fleste andre stater i regionen fikk Argentina en mellomklasse, som hadde det såkalte radikale parti (UCR), stiftet i 1889, som talerør. Det hadde brodd mot godseierne, men var ellers liberalistisk. Under krisen i 1890-årne økte UCR sin betydning vesentlig. I 1912 fikk det gjennomført alminnelig stemmerett og dominerte det politiske liv i landet fra 1916 til 1930. Partiet var svært korrupt. Den økonomiske krisen som ble innledet etter sammenbruddet på New York-børsen i 1929, førte til uro også i Argentina, og hæren innledet sin senere så sterke politiske stilling da den i 1930 bidrog til å styrte den radikale president Irigoyen. Konservative krefter styrte så landet frem til 1943. Korrupsjonen ble ikke mindre enn tidligere, og den voksende industriarbeiderklassen ble holdt utenfor samfunnslivet. Nasjonalistiske offiserer gjorde statskupp i 1943. Disse hadde stor sympati for aksemaktene i Europa og hadde som mål, bak et program som gikk ut på samarbeid mellom landene i regionen, å gjøre Argentina til Latin-Amerikas ledende stat. Tradisjonell argentinsk forakt for den overveiende ikke-hvite befolkning i de andre republikkene, og ikke minst i Brasil, som var den viktigste utfordrer til lederstillingen, gjorde det lett for den nye regjering å spille ytterligere på nasjonalistiske følelser.
Perón-tiden
I 1943 ble oberst Juan Domingo Perón leder for Sekretariatet for Arbeid og Sosialomsorg. En sterk tilknytning til fagforeningen CGT la grunnlaget for populismen i Argentina. Dette var et helt nytt og revolusjonerende innslag i Argentinas politikk. Ved frie valg i 1946 ble Perón valgt til president, og han ble gjenvalgt i 1951. Peróns populisme var kjennetegnet av en sterk nasjonalisme, økonomisk uavhengighet og sosial rettferdighet, og hadde likhetstrekk med fascistiske bevegelser i Europa. Bl.a. gjorde Sovjetunionen innsigelser mot at landet skulle bli medlem av FN. Perón nasjonaliserte utenlandsk eiendom, prioriterte industrialiseringen på landbrukets bekostning og bidrog til å heve arbeidernes økonomiske og sosiale stilling i meget høy grad. Mot USA førte han et voldsomt språk i sine taler. Som person var Perón både personlig og økonomisk korrupt, men hans livsførsel gjorde snarere sitt til å styrke hans popularitet blant massene, der han og hans aktive hustru Eva («Evita», som døde 1952), ble gjenstand for ren kultus. Den gamle overklassen vurderte ham derimot ikke høyt. Innad var hans regime politisk autoritært, mens åndslivet forble forholdsvis fritt. Buenos Aires holdt stillingen som et av støttepunktene for kultur i Latin-Amerika. Argentina, som i 1945 hadde en økonomisk sett meget gunstig utgangsstilling, ble skadelidende pga. den lite balanserte politikken, og da Perón så seg tvunget til å støtte landbruket, sank hans popularitet blant arbeiderne. Han la seg også ut med den katolske kirken da stat og kirke ble atskilt i 1955, og offiserskorpset ble etter hvert skeptisk til ham, ikke minst pga. mistanken om at han kunne finne på å sette sine egne væpnede tilhengere inn mot den regulære militærmakt. I september 1955 ble han styrtet av hæren, og flyktet til eksil i Spania.
1955–76: Ustabilitet
Årene frem til 1973 ble ytterst urolige for Argentina. De valgte presidenter Arturo Frondizi (1958–62) og Arturo Illia (1963–66), ble begge avsatt gjennom hærens medvirkning. Fra sitt eksil i Madrid kastet Perón sin skygge over det politiske liv, og hans ofte fanatiske tilhengere var den best organiserte gruppen i Argentina. Valget i mars 1973 brakte den peronistiske kandidat Héctor Cámpora til makten, med nesten halvdelen av stemmene. Det brøt ut strid mellom fraksjonene i peronistbevegelsen. Cámpora tiltrådte som president i mai, Perón kom tilbake til Argentina i juni, og Cámpora trakk seg fra sin stilling i juli til fordel for Perón, som i september stilte til valg med sin nye hustru, Isabel, som visepresidentkandidat. Perón fikk mer enn 60 prosent av stemmene og overtok makten måneden etter. Til en viss grad virket han som et stabiliserende element, men hans kraft var brutt, og han var ikke i stand til å utøve det lederskap som var nødvendig.
Etter hans død i juli 1974 overtok Isabel Perón som president, og hun gjorde sterke forsøk på å holde peronistmyten ved like. Landets problemer var nå nesten uoverstigelige. Inflasjonen ble i 1975 beregnet til 600 prosent per år, valutareservene skrumpet drastisk inn, og politiske mord og kidnappinger hørte til dagens orden. Den nye presidenten ble manipulert av den mest reaksjonære fløyen innen peronistbevegelsen som omsider avsatte henne ved et militærkupp i mars 1976.
Militærstyre og demokratisering 1976–89
Regimet som kom til makten i 1976, erklærte at det ville søke å rette opp landets dårlige økonomi og få slutt på den politiske volden. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og all politisk og faglig virksomhet midlertidig forbudt. «Den skitne krigen» utført av hærens etterretningstjeneste og dødsskvadronen AAA var myntet på fysisk å utrydde geriljaorganisasjonene Folkets Revolusjonære Hær (ERP) og Monteneros (det radikale venstre innen Peronistbevegelsen). Det antas at mellom 20 000 og 30 000 mennesker forsvant under general Videlas regime (1976–81).
Argentina hadde også to territoriale konflikter gående. Den ene med naboen Chile om noen øyer ved innløpet til Beagle-kanalen, nær kontinentets sørspiss. Partene undertegnet 1984 en vennskapsavtale og forpliktet seg til å finne en løsning som gav Chile suverenitet, men Argentina visse maritime rettigheter. Den andre konflikten var med Storbritannia om Falklandsøyene (Islas Malvinas). I april 1982 invaderte argentinske tropper Falklandsøyene. Etter britiske motaksjoner kapitulerte de argentinske styrkene i juni, noe som også førte til general Galtieris fall.
I 1982 ble det også på flere kirkegårder funnet i alt nærmere tusen uidentifiserte lik, og man mente at dette var ofre for Videla-regimet. Kravet om en offentlig redegjørelse for de forsvunnes skjebne økte hos de pårørende og den liberale opinion. Juntaen medgav 1983 at de fleste av de forsvunne fra 1970-årene var døde. Samtidig var den demokratiske prosessen kommet i gang. Regjeringen tok kontakt med sivile politikere om organisering av politiske partier og overgang til demokrati. Den økonomiske krisen vedvarte imidlertid; arbeidsløsheten passerte 18 %, og inflasjonen galopperte videre med økt takt, til 2340 % i 1983. Samme år ble det gjennomført en myntreform.
Valget i oktober 1983 ble en triumf for det radikale partiet UCR og Raúl Alfonsín. Den nye, sivile presidenten satte umiddelbart i gang utskiftinger i den øverste militære ledelse samt forberedte tiltak med sikte på å redusere landets forsvarsutgifter drastisk. De tidligere presidenter Videla, Viola og Galtieri ble sammen med seks juntamedlemmer satt under tiltale som ansvarlige for drap og tortur. Videla fikk livsvarig fengsel, Viola 17 år, mens Galtieri ble frikjent (Galtieri ble imidlertid 1986 satt under ny tiltale for sin rolle i Falklandskrigen og ble dømt til tolv års fengsel). Dommene ble av opposisjonen kritisert for å være for milde. Men det vakte likevel oppsikt at man for første gang i Latin-Amerikas historie tok et oppgjør med representanter for et brutalt diktatur. Kravet om amnesti for de dømte offiserene førte til dramatiske opprør ledet av oberstløytnantene Aldo Rico i 1987 og 1988 og Mohammed Ali Seineldin i 1988. I januar 1989 gikk tidligere ERP-ledere til angrep på militærforlegningen La Tablada under navnet Bevegelsen Alt for Fedrelandet (MTP). Angrepet ble et nederlag for MTP, og president Alfonsín opprettet et sikkerhetsråd i samarbeid med hæren for å kunne hindre nye militære opprør. En økonomisk reform i 1985 betydde en midlertidig kontroll over inflasjonen, men Alfonsín lyktes ikke i å få stabilisert økonomien.
Ny peronisme
Valgkampen i 1989 stod mellom Alfonsíns arvtager Eduardo Angeloz og peronistpartiets Carlos Saúl Menem. Forventningene til den populistiske peronistretorikken fikk gjennomslag blant arbeiderklassen, og Menem vant valget. I stedet for å satse på en nasjonalistisk statsdirigert økonomi, gikk Menem inn for en dramatisk omstrukturering av økonomien for å tilfredsstille det Internasjonale Valutafondet (IMF). Etter et nytt militæropprør i 1990 gav Menem amnesti til de dømte hovedpersonene i «den skitne krigen» i et forsøk på nasjonal forsoning. Støtte for Menems politikk kunne registreres ved fremgangen for peronistpartiet i lokalvalgene i 1991. Menem gikk også i bresjen for å opprette et fellesmarked (MERCOSUR) med Brasil, Uruguay og Paraguay. I 1993 sluttet Alfonsíns Radikale Parti (UCR) og Menems Justisparti (PJ) en allianse som utelukket nesten all opposisjon. Opprøreren Aldo Rico ledet et minoritetsparti basert på de militæres interesser, og Menem greide på denne måten å bringe de militære under politisk kontroll.
Menem måtte tåle mye kritikk for den økende institusjonaliserte korrupsjonen og en gradvis politisk kontroll av rettsapparatet og næringslivet, til tross for en radikal privatiseringsbølge. Menem gjorde i likhet med sin meksikanske presidentkollega Salinas (1988–94) iherdige forsøk på å ta skrittet inn i de industrialiserte rike lands rekker og førte derfor en svært USA-vennlig politikk.
