Arktis, hav- og landområdene omkring Nordpolen. Det finnes ingen naturlig, generelt vedtatt grense av Arktis mot sør. Tidligere ble polarsirkelen (66° 33? n.br.) ofte benyttet, men dette er en lite hensiktsmessig avgrensning, da det nord for denne breddegrad finnes strøk med naturforhold vi ikke ville betegne som arktiske (det nordlige Norge). På den annen side finnes det områder med utpreget arktiske forhold langt sør for polarsirkelen (det sørlige Grønland). Skal man trekke en skillelinje, synes tregrensen velegnet. Har lavlandet i nord ikke skog, vil landskap og klima ha en karakter som det faller naturlig å betegne som arktisk. Tregrensen mot nord faller stort sett sammen med en linje gjennom steder med en middeltemperatur for juli på 10 °C. Denne «10°-isotermen» tangerer nordkysten av Norge, passerer over Island og svinger sørover til henimot 50° n.br. ved Labrador. Videre fanger den inn de nordlige kyststrøk av Canada og Alaska, svinger på ny sørover til nærmere 50° n.br. ved Aleutene og Beringhavet, for til slutt å ta med tundraen langs nordkysten av Russland. Denne grensen ligger mellom ca. 52° og 71° n.br. og omfatter et areal på ca. 26 mill. km2, hvorav ca. 8 mill. km2 er land, resten hav. Midtpunktet i dette veldige området faller ikke sammen med Nordpolen, men ligger nær nordkysten av Ellesmere Island.
Hav
Den sentrale del av Arktis er Polbassenget, som sammen med randhavene vanligvis kalles Polhavet. Det kan betraktes som en nordlig fortsettelse av Atlanterhavet, og er et arktisk «Middelhav» mellom det amerikanske og det eurasiatiske kontinent. Derimot har Polhavet forbindelse med Stillehavet bare gjennom det ca. 100 km brede og meget grunne Beringstredet. Selve Polbassenget ble først nøyere kjent i løpet av 1960–1970-årene. Vi vet nå at det ikke, som tidligere antatt, dreier seg om et eneste stort bekken, med dybder på 4000–5000 m. Oppbygningen er langt mer komplisert. Bl.a. løper det en svær undersjøisk fjellkjede, Lomonosovryggen, fra området nord for Novosibirskije Ostrova (Nysibirøyene) tvers over Polbassenget mot Grønland. Fra dybder på omkring 4000 muh. hever bunnen seg til 2000–3000 muh. og deler Polbassenget i to deler, som hver har sitt særpreg, det amerasiatiske og det eurasiatiske basseng. I området nord for Svalbard er det målt dybder på over 5000 muh. (Fram-dypet), mens dybden på selve polpunktet er ca. 4000 meter.
Polbassenget er omkranset av langt grunnere randhav, hvor bunnen utgjøres av den såkalte kontinentalsokkel: Barentshavet, Karahavet, Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Barentshavet er, bortsett fra mindre partier, grunnere enn 400 m. Den sørvestligste del er isfri hele året. Også i Karahavet holder dybden seg stort sett langt mindre enn 400. Drivisen er gjerne tett i dette havområde og skaper vanskeligheter for skipsfarten. Fortsetter vi østover, kommer vi til de enda grunnere rand-havene: Laptevhavet, Øst-Sibirhavet og Tsjuktsjerhavet. Dybdene er ikke over 200 m, og kontinentalsokkelen er på sine steder opp til 700 km bred. Nord for Alaska og tilstøtende deler av Canada ligger Beauforthavet. Her er kontinentalsokkelen langt smalere, og dybden over store områder betydelig større enn i de andre randhav. De store øyene i det kanadiske polararkipel er skilt av sund som leder sørover og østover, dels til Hudson Bay, dels til Baffinbukta og Davisstredet vest for Grønland, beryktede farvann i forbindelse med de mange forsøk på å seile gjennom Nordvestpassasjen
Havstrømmer
Den del av Den nordatlantiske strøm som flyter nordover utenfor kysten av Norge, deler seg i to grener. Den ene går nordover langs vestkysten av Spitsbergen, for deretter å synke ned under det kaldere, men mindre salte arktiske overflatevannet. Denne tilførsel av varmt vann sørfra gjør at vi selv midtvinters har en stor bukt med åpent vann vest for Spitsbergen. Den andre grenen, Nordkappstrømmen, flyter inn i Barentshavet, og gjør seg sannsynligvis gjeldende så langt øst som i Karahavet. Også gjennom Beringsstredet får Polhavet tilførsel av temperert vann sørfra, selv om mengden selvsagt er langt mindre. Alt i alt kommer det imidlertid mer vann inn gjennom dette stredet enn det flyter ut igjen mot Stillehavet.
I havområdet nord for Alaska og vest for det kanadiske arkipel danner vannmassene i de øverste lag en mektig, kretsformet strøm som sirkulerer i samme retning som urviseren. Dette er først og fremst blitt kjent gjennom driften av de store «is-øyene», mektige, flate isfjell som brytes av fra breene på nordkysten av Ellesmere Island. De største av dem kan være flere km tvers over og har i flere tilfeller dannet base for drivende vitenskapelige stasjoner.
Drivisen
Store deler av Polhavet er dekket med drivis. Isens utbredelse er omtrent dobbelt så stor tidlig på våren som utpå sensommeren. Lengst mot nord ligger isgrensen i Svalbard–Barentshav-sektoren, lengst mot sør ut for østkysten av kontinentene, hvor kalde strømmer fra nord fører drivisen med seg. Store områder av randhavene er vanligvis helt eller delvis fri for is noen måneder i sommersesongen, og selv i det sentrale Polbassenget finnes det her og der råker og strekninger med åpent vann. Ved direkte frysing kan isen bli 2–3 m tykk i løpet av vinteren, men ved gjentatte skruinger, når vind og strøm presser flakene opp og over hverandre til skrugarder, kan tykkelsen av ismassene bli atskillig større, opp til 20–30 m og mer. Det meste ligger selvsagt under havoverflaten, som en «is-kjøl». Drivisens undervannstopografi, med de nedstikkende partiene under skrugardene, er blitt registrert i detalj når undervannsbåter i de siste 50 år har foretatt tokt under isen.
Det er klare indikasjoner på at utbredelsen av havisen i Arktis minker i takt med et varmere klima. I perioden 1970–2000 minket isdekkets areal med ca. 3 % per tiår.
Land
Nord for Norge ligger Svalbard, som omfatter Spitsbergen med nærliggende øyer, samt Bjørnøya, Hopen, Kong Karls Land og Kvitøya. Lenger øst finner vi Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land), en samling større og mindre øyer, som er helt eller delvis dekket av breer. Sør for dette øyriket ligger Novaja Zemlja, som hovedsakelig består av to store øyer, skilt fra hverandre ved et meget smalt strede. Den sørlige øya er forholdsvis lav og flat, den nordlige atskillig høyere, med store nedisede områder. Nord for Mys Tsjeljuskin (Kapp Tsjeljuskin), det nordligste punkt på det eurasiatiske kontinent, ligger Severnaja Semlja, oppdelt i tre store og flere mindre øyer. Store brekapper er også her et fremtredende trekk ved landskapet. Nordøst for Lena-deltaet, mellom Laptevhavet og Øst-Sibirhavet, kommer vi til Novosibirskije Ostrova, som består av tre hovedøyer, alle relativt lave. De østligste av de russiske arktiske øyer er Ostrov Vrangelja (Wrangeløya) og den vesle Ostrov Gerald (Heraldøya). Den russiske fastlandskysten fra Kvitsjøen til Beringstredet består hovedsakelig av lavt tundraland. Fjell av betydning finnes bare enkelte steder, først og fremst på Tajmyr og i områdene øst for Lena og øst for Omolon.
Også de arktiske kyststrøkene av det nordamerikanske kontinent er stort sett relativt lavtliggende tundra. Hudson Bay danner her en mektig, men meget grunn innbuktning i øst. Det kanadiske polararkipel omfatter en lang rekke øyer. De største er: Baffin Island, Victoria Island, Ellesmere Island, Banks Island, Devon Island, Melville Island, Prince of Wales Island og Axel Heiberg Island. Flere av øyene er innskåret av dype fjorder, og særlig mot øst er fjellrike og bredekte områder karakteristisk for landskapet. Det høyeste fjellet, Barbeau Peak (2616 moh.), finner vi langt nord på Ellesmere Island. Grønland er det polarland som når lengst mot nord. En liten øy ved nordkysten, Kaffeklubben Ø, på 83° 40? n.br., er det nordligste landområdet på Jorden.
Omkring 85 prosent av Grønland er dekket av en enorm iskappe. Noe lenger øst, på 71° n.br., ligger Jan Mayen. Vulkanen Beerenberg (2277 moh.), setter sitt preg på hele øya.
Geologi
Det sentrale Arktis er et dyphavsbasseng som har fått sin nåværende form siden begynnelsen av tertiærtiden (65 mill. år). Det består av et østlig basseng, det eurasiske, hvor det nå foregår havbunnsspredning langs en undersjøisk, vulkansk spaltesone. Den fortsetter sørover gjennom Nansenstredet, hvor den ligger rett utenfor Svalbard.
Det eurasiske bassenget begrenses av en undersjøisk terskel mot det kanadiske bassenget, hvor havbunnsspredningen har opphørt. Mange steder finnes rester av eldre, kontinental jordskorpe og kompliserte forkastningssystemer innenfor dette bassenget.
Kontinentene rundt det arktiske havet har brede kontinentalsokler med avsetningsbergarter fra Jordens mellomalder (250–65 mill. år) og nyere tid (<65 mill. år). Mange steder er det funnet store mengder olje og gass.
Skandinavia, Grønland og det østlige Canada er gamle urkontinenter som en gang hang sammen. De består av sterkt omdannede bergarter fra urtiden (>600 mill. år), med yngre fjellkjeder fra oldtiden (600–250 mill. år) langs randene mot Ishavet og Nordatlanteren. Landet øst for Mackenzie River og Alaska tilhører den unge Kordillerefjellkjeden.
I asiatisk Arktis ligger Uralfjellene med avsetningsbergarter fra oldtiden. Den fortsetter nordover til Novaja Zemlja, Tajmyr og Severnaja Zemlja. Øst for elven Lena til Tsjukotka består landet av fjellkjeder fra Jordens mellomalder og helt i øst – ved Beringhavet – fra Jordens nyere tid.
Mellom disse fjellkjedene i det nordlige Russland, Sibir og det nordvestlige Canada er gamle urkontinenter dekket med mange kilometer tykke, flatliggende lag av avsetningsbergarter fra alle aldre fra sen oldtid til nyere tid.
Svalbard og det nordøstlige hjørnet av Grønland er geologisk mangfoldig og innehar en nøkkelstilling mellom vestlig og østlig Arktis.
Island og Jan Mayen er unge vulkanøyer som oppstod under den atlantiske havbunnsspredningen.
Istidene, fra for 2 mill. til 10 000 år siden, har formet det arktiske landskapet vesentlig. Fjorder er typiske landskapsformer skapt av isbreer. Ismassene presset landområdene ned, og mange steder stiger landet fremdeles opp av havet etter at presset er blitt borte. Innlandsisen akkumulerte imidlertid så mye vann at havnivået var mye lavere enn i dag. Slik kunne bl.a. dyr og mennesker vandre på tørt land over Beringstredet til Amerika i slutten av istiden.
Dyreliv
Den arktiske landdyrfauna er fattig på arter. Isbjørn og polarrev finnes mer eller mindre hyppig rundt hele Nordishavet. Lemen, røyskatt, ulv og rein har også ganske stor utbredelse. Polarharen, som lengst i nord beholder sin hvite drakt hele året, er utbredt i det nordøstlige Nord-Amerika og på Grønland. Det samme gjelder moskusfe. Til Svalbard ble moskusfe overført av mennesker i 1929, men med lite hell. Også insektfaunaen er langt fattigere enn på lavere breddegrader. Av landfugler som er typisk for Arktis, kan nevnes jaktfalk, fjellrype, snøugle, ravn og snøspurv. Langt rikere er imidlertid bestanden av sjøfugler. Der forholdene ligger til rette, kan man flere steder finne fuglefjell med et myldrende liv om sommeren. Spesielt alminnelige er krykkje, polarlomvi, alkekonge og havhest, som kan danne svære kolonier i de bratte fjellsidene. Andre karakteristiske fugler for den arktiske sommer er rødnebbterne, polarmåke, teist, ærfugl, havelle, smålom, fjæreplytt og flere arter gjess, bl.a. hvitkinngås og kortnebbgås.
Havfaunaen er også relativt rik. Av typiske hvalarter må nevnes narhval og hvithval (kvitfisk), mens den en gang så tallrike grønlandshvalen nesten ble utryddet på grunn av uvettig fangst i tidligere tider. Bestanden av sel er stor. Vanlige arter er ringsel (snadd), blåsel (storkobbe), grønlandssel og klappmyss. Hvalrossen var sterkt redusert i antall, men bestanden har tatt seg opp igjen etter at strenge fredningsbestemmelser ble satt i verk i 1952. I Barentshavet og ved Grønland foregår det til tider et rikt fiske. Torsk, hyse, lodde og blåkveite er viktige fiskeslag på feltene i Barentshavet.
En rekke organiske miljøgifter er påvist i organismer i Arktis. Hos fisk og krepsdyr er nivåene lave, men høye nivåer av bl.a. miljøgiftene PCB og DDT er funnet i polarmåke, polarrev og isbjørn. Dagens nivåer av organiske miljøgifter ser ut til å påvirke bl.a. isbjørnens og polarmåkens immun- og hormonsystem. Også tungmetaller som kvikksølv og kadmium er påvist i til dels store konsentrasjoner i arktisk fauna, bl.a. sel og ferskvannsfisk. Tinnforbindelsen TBT ser ut til å ha forårsaket kjønnsforandring hos marine snegler.
Arktis – planteliv. Permafrosten (telen) kan på sine steder i de arktiske landområdene nå dybder på flere hundre meter. I løpet av sommeren tiner de øverste lag ned til et dyp av noen desimetere, avhengig av de meteorologiske forhold (barnebok i meteorologi- meteorologi i skolen), orienteringen i relasjon til innstrålingen fra solen, og dertil overflatens beskaffenhet. Dette er det biologisk aktive lag. På grunn av permafrosten er dreneringsforholdene dårlige og grunnen derfor ofte myrlendt. Så snart solen begynner å gjøre seg gjeldende og snøen smelter vekk, er det forbløffende å se hvor fort vegetasjonen vekkes til live etter vinterdvalen. Plantelivet er i det hele godt tilpasset de barske klimaforholdene og den korte vekstperioden.
Tundraens vegetasjon er først og fremst preget av lav og mose, helt til de ytterste forpostene mot nord. På gunstige steder kan det også finnes et rikt utvalg blomsterarter. Rødsildre, reinrose, fjellsmelle og polarsoleie er noen typiske eksempler. På sørskråninger som ligger i le mot de kalde vindene, og hvor solen får stor makt, kan floraen være svært frodig. Dette gjelder spesielt under fuglefjell, hvor jordsmonnet får naturlig gjødsling. Arter med forvedet stamme, som dvergbjørk og polarvier, er som regel meget lavvokste og hever seg ikke særlig over det øvrige plantedekket. På grunn av de varierende vekstbetingelsene vil det være store vegetasjonsmessige forskjeller mellom ulike arktiske områder, både når det gjelder frodighet og artsrikdom. Fjordene på vestkysten av Spitsbergen ligger, med sitt relativt milde klima, særlig gunstig til.
Arktis – klima. Polhavet er omtrent like stort som Det antarktiske kontinent og har noenlunde lik beliggenhet i forhold til selve polen. Havet har en sterkt regulerende virkning på klimaet, dels gjennom varmeutveksling med luften, dels gjennom tilførsel av fuktighet, noe som gir mer skyer og tåke. Både skyer og vanndamp skjermer mot varmetap ved utstråling. Dette er medvirkende til at et tykkere lag av troposfæren over Arktis er mer enn 10 °C varmere enn et tilsvarende sjikt over Antarktis. Klimaet her nord er også langt mer komplisert, ikke minst på grunn av påvirkning fra kontinenter og havstrømmer. Polhavet tilføres vann gjennom elver og nedbør, derfor blir det atskillig isdannelse. Det tilføres mye varme gjennom Den norske atlanterhavsstrømmen og dens forgreninger mot nord og øst. Et mindre tilsig kommer gjennom Beringstredet.
Fordampningen i Polhavet er liten, og det blir et stort vannoverskudd som i det vesentlige føres vekk med Østgrønlandstrømmen, noe også gjennom Davisstredet. Isens utbredelse er gjerne størst i mars, minst i august–september, noe som setter preg både på temperatur og nedbør. Det er store forskjeller mellom de enkelte år. Økt ismengde i atlanterhavssektoren faller ikke sjelden sammen med minsket is på stillehavssiden. Hele Arktis hjemsøkes iblant av aktive lavtrykk og fronter, noe som gir variabelt vær selv i den sentrale delen, og som bidrar til sterk luftutveksling med den tempererte sone.
Det er naturlig å skjelne mellom 4 klimaområder: Polhavet, hvor klimaet delvis blir styrt av en høytrykksrygg mellom nordlige Canada og Øst-Sibir som er best utviklet om våren. Herskende luftstrømmer går fra Sibir mot Svalbard og Grønland. Langs nordkysten av Canada og Alaska blåser det fra en retning mellom nord og øst. Middeltemperaturen for februar går ned mot ?40 °C nord for Grønland og på øyene lenger vest og ca. ?20 °C nærmere Beringstredet og ved Spitsbergen. Middeltemperaturen for juli, som er varmeste måned, ligger nær eller litt under 0 °C i hele den sentrale delen, men går opp i noen få varmegrader nærmere kystene. Om vinteren ligger det oftest en bakkeinversjon (temperaturstigning med høyden) over isen, temperaturen stiger oppover mot luftlag der strålingstapet er mindre, og utvekslingen med den tempererte sone går lettere. Med stigende overflatetemperatur utover sommeren blir det et blandingslag nederst, mens den sterke solstrålingen vedlikeholder relativt høy temperatur lenger oppe. Inversjonen finnes i noen hundre, kanskje opp til 1000 m o.h., og danner et lokk over et lag som etter hvert blir fylt med vanndamp fra smeltende is og snø. Her dannes det tåke eller tåkeskyer, ofte med litt yr eller sludd. Moderat vind, tåke og gråvær er typisk for sommeren. Snødekket, som har vokst raskt fra september til desember, er gjerne smeltet i august. Det faller mest nedbør sommer og tidlig høst. Årsmidlet kan anslås til 150 mm, mindre i den amerikanske sektoren. Våren har lite skyer, tåke og nedbør.
Atlanterhavssektoren
Størstedelen av området fra Grønland østover mot Novaja Zemlja har et utpreget maritimt polarklima, mens en tunge med temperert klima stikker helt opp til 71° n.br. over havet vest for Norge. Temperert atlanterhavsvann (100 000–200 000 km3 per år) strømmer inn i Polhavet fra Norskehavet og gjør at isgrensen nord for Spitsbergen ofte ligger nord for 80° n.br. Isfjell fra Grønland bidrar til at vannmassene holder lav temperatur langt mot sør. Den atlanterhavsdominerte sektoren av Arktis bærer preg av store temperaturmotsetninger, høy fuktighet, stor frekvens av kuling, sjeldnere storm. Middeltall for Bjørnøya 1951–80 gir typiske forhold: Lavest månedsmiddel har januar med ?7,9 °C, høyeste august med 4,5 °C. Laveste målte månedsmiddel, ?17,7 °C, er registrert i mars. Hyppigheten av tåke er hele vinteren mindre enn 2 %, i juli er den 22 %. Antall klare dager per år er 7. Nedbøren er størst i september med 47 mm, minst i mai med 18 mm. Hyppigheten av liten, stiv og sterk kuling er nær 30 % senhøstes og vinteren, 7 % i juni og juli. Avviket fra år til år er stort.
De egentlige tundraområder
Begrepet tundra er knyttet til landområder, og vi skal her konsentrere oss om grenseområdet mellom Polhavet og kontinentene. Øygruppene utenfor både Eurasia og Amerika er preget av landområdene innenfor, dette gjelder særlig vinterstid. Sterkere varmetap over land gir monsuntendens med luftstrømninger fra land mot det mindre kalde havet. Om sommeren blir det varmest over land, mens sjøtemperaturen aldri kommer vesentlig over frysepunktet. Det blir ofte pålandsvind med tåke og skyer, som først oppløses et stykke fra kysten. I snøbare områder som er skjermet mot havet, kan det bli ganske varmt, særlig når midnattsolen slipper til. Maksimumstemperaturer opp i 15–20 °C forekommer.
Grønland. Iskappen har en lignende virkning som den antarktiske landisen, men er langt mindre utpreget. Grønland har liten utstrekning vest–øst, samtidig stikker en ganske stor del så langt mot sør at vestavindsbeltet dominerer værforløpet. Lavtrykk og nedbørsområder som passerer fra vest mot øst vil riktignok svekkes under passeringen, men ofte ta seg opp igjen på østsiden. Her kan det i situasjoner med sterk vind i høyden også forekomme nydannelser som kan bidra til urolig og nedbørrikt værlag over og omkring Norskehavet. En kombinasjon av le-virkning og oppvarming av luften gjør at det, selv i nokså rolige værsituasjoner, finnes et lavtrykk (Islandslavtrykket) mellom sørspissen av Grønland og Island. Langs kysten i øst styres de nordøstlige luftstrømmene mot sør, også den isfylte havstrømmen fra Polhavet. Disse forholdene er årsak til at grensen for Arktis i Labrador-området ligger så langt sør som ca. 55° n.br. Kalde fallvinder (bora) fra innlandsisen er alminnelig, men det som er spesielt for Grønland er at det ganske ofte blåser typisk føn ned fra iskappen. Det forekommer sterke milde luftstrømmer som ikke «får tid til» å bli nevneverdig avkjølt over isen, men som oppvarmes på grunn av komprimering på lesiden.
Befolkning og bosetning
Store deler av de arktiske landområdene er ubebodde, og folketettheten i de bebodde strøk er liten. Den innfødte befolkningen viser mange felles trekk og det opprinnelige livsgrunnlaget er jakt, fangst og fiske. I den eurasiske delen av Arktis lever mange av reindrift, dels som halvnomader med reinhjorder. Meget få har i dag en helnomadisk livsstil. Livsmønsteret har nok endret seg til dels radikalt, etter hvert som folk sørfra er flyttet inn. Nye former for virksomhet er blitt satt i gang og naturmiljøet er stedvis påvirket av industriell virksomhet. På begge sider av Urals nordlige utløpere og på Tajmyr bor samodiske (nenetsere, enetsere, nganasanere), finske (komiere) og ugriske folkeslag (khantiere). Lenger østover bor, tyrkiske (jakutere, dolganere), tungusiske (evenkere, evenere) og paleo-asiatiske folkeslag (jukagirere, tsjuktsjere, korjakere). Disse teller til sammen omkring 850 000 mennesker; Mange av dem holder imidlertid til sør for det vi egentlig regner som Arktis.
Nord-Amerikas arktiske strøk og Grønland er bebodd av inuitter (eskimoer), som vel er det mest utpregede polarfolk. De snakker en rekke beslektede dialekter og kom sannsynligvis en gang over Beringstredet fra Asia mot slutten av istiden. De teller i dag ca. 150 000 mennesker. I det nordlige Alaska og langs en sone fra Mackenzie-deltaområdet til sørlige deler av Hudson Bay i Canada bor også indianere tilhørende den atabaskiske gruppen (Na’Dene) i subarktiske strøk. Innslaget av fast bosatt hvit befolkning i Arktis har økt betydelig, spesielt i den russiske delen. Det dreier seg i stor utstrekning om folk som er ansatt i oljeproduksjon, gruver og beslektede industrielle anlegg, infrastruktur, statsadministrasjon og på militære anlegg, handelsstasjoner og vitenskapelige stasjoner. I tillegg kommer de som midlertidig er opptatt med petroleums- og andre ressursundersøkelser. Olje- og gassforekomster blir utnyttet, og mange flere er påvist, både i russiske og amerikansk del av Arktis. Dette har ført til konflikter om bruken av naturressursene – spesielt med fastboende. Store tundraområder og vassdrag er til dels ødelagt gjennom trafikk på barmark og forurensing i forbindelse med oljeleting og gruvedrift. I Russland er det anlagt flere havnebyer og en rekke stasjoner langs Nordøstpassasjen. Denne såkalte nordlige sjøruten blir holdt åpen en stor del av året, til dels ved hjelp av svære isbrytere, enkelte drevet med atomkraft. Målet er å kunne nå havnene i nord med skip året rundt.
Suverenitetsforhold m.m
Helt til årene etter den første verdenskrig var store deler av Arktis ingenmannsland. Ved en traktat som ble undertegnet i Paris den 9. feb. 1920 og trådte i kraft 14. aug. 1925 ble Norge tildelt overhøyhet over Svalbard, og den 8. mai 1929 ble Jan Mayen lagt inn under Norge. Nordmenn hadde i lang tid hatt fangstaktivitet på Grønland, og i 1931 foretok H. Devold en privat okkupasjon av Erik Raudes Land på nordøst-Grønland. Okkupasjonen ble stadfestet av den norske regjering. Danskene klaget imidlertid saken inn for den internasjonale domstolen i Haag, og i 1933 ble Danmark tilkjent suvereniteten over Grønland. I Canada ble det allerede i 1907 fremsatt forslag om en kanadisk sektor, men en offisiell innlemmelse av sektoren ble først vedtatt av senatet i 1925. Den begrenses i vest av meridianen 141° v.l., mot øst av 60° v.l. og delvis av en linje gjennom farvannene mellom Grønland og det kanadiske polar-arkipel, mens sektoren vest for 141° v.l. til Beringstredet er forbeholdt Amerikas forente stater. Sovjetunionen erklærte i 1926 å ha overhøyhet over alt land i sektoren mellom meridianene 32° 04? ø.l. og 168° 50? v.l. Dermed falt områdene ved Ostrov Viktorija og Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land), hvor nordmenn hadde fangstinteresser, innenfor den sovjetiske (nå russisk) sektor.
Utforskning
Den første langveisfarer som krysset polarsirkelen var sannsynligvis grekeren Pytheas. Han kom ca. 325 f.Kr. til et land som han kalte Thule; her var solen midtsommers oppe hele natten, og på den andre siden av Thule lå det «stivnede hav». Pytheas ble av sine samtidige oppfattet som en fantast og skrytepave. Først 1000 år senere, ca. år 700, oppdaget irske munker Færøyene og 100 år senere Island. Munkenes ferder fikk ingen praktisk betydning. 60–70 år senere begynte det norske landnåm på Island, og da alt brukbart land var tatt ca. 100 år senere, seilte Eirik Raude vestover for å utforske det landet som Gunnbjørn Ulvsson hadde sett langt inne i drivisen vest for Island. Eirik nådde inn til Grønlands sørvestkyst og utforsket i årene 982–985 landet nordover til Disko Bugt. Så drog han tilbake til Island, hvor fortellingene om det nye landet, som han kalte Grønland, vakte stor interesse. Året etter seilte han på ny til Grønland, nå som leder for et kolonisasjonsforetak i stor stil. 35 skuter la ut fra Island, lastet med menn, kvinner og barn, husdyr og nødvendige redskaper for å kunne bosette seg i et nytt land. Bare 14 skuter nådde frem; de øvrige forliste eller drev tilbake til Island igjen. De som kom frem, bet seg fast i det nye landet, og snart reiste det seg forholdsvis tettgrendte bygder på Grønlands vestkyst.
Eiriks sønn Leiv fulgte i sin fars fotspor. Langt ute i havet mot vest var det sett nytt land, og i 999, mener man, seilte Leiv fra Brattalid, farens høvdingesete på Grønland. Han oppdaget Helluland (Baffin Island), Markland (Labrador) og Vinland (Nova Scotia-området?). Her var det et tiltalende land som bød på gode livsvilkår, og Leiv og hans folk ble der vinteren over. Men da sommeren kom, vendte de tilbake til Grønland. Flere Vinlandsferder fulgte, men her skal bare nevnes Torfinn Karlsevnes i ca. 1020. Tre skuter drog ut fra Grønland med 160 mennesker om bord – menn, kvinner og barn. De brakte også med seg husdyr og annet utstyr for bosetting. Men innbyrdes stridigheter og kamper med indianerne brakte hele foretaket i ulage. Den fjerde sommeren ble det oppgitt, og Torfinn vendte tilbake til Grønland. Det lille norrøne samfunn på Grønland hadde ikke det overskudd som en ny stor ekspansjon krevde.
En annen reise mot nord som også bør minnes, er Ottars. Han var håløyging og høvding, og bodde lengst nord av alle nordmenn, sannsynligvis på Gibostad eller like i nærheten. På slutten av 800-tallet seilte han nordover mot utbygdene, forbi Nordkapp, langs Kolahalvøya og inn i Kvitsjøen. Hans verdifulle beretning om denne ferden ble nedskrevet av kong Alfred den store under et besøk Ottar gjorde ved hans hoff omkring 890. I de islandske annaler for 1194 fortelles det om oppdagelsen av Svalbard. Om dette området er identisk med det vi nå kaller Svalbard, er vanskelig å si.
Disse ekspedisjoner tilhørte en storhetstid i norsk historie; svartedauden etterlot et utarmet Norge, og utover på 1300-tallet stagnerte norsk foretaksomhet for lange tider, men andre land overtok. Giovanni Caboto (John Cabot) gjenoppdaget det nordamerikanske fastland i 1497, og hans ferder gav støtet til de store fiskerier ved Newfoundland og Labrador. På denne tiden var det at spekulasjonene om å finne nye sjøveier til eventyrlandene i Østen tok form. Ønskemålet var å finne seilbare ruter nord for den gamle og nye verden.
Nordvestpassasjen. Martin Frobisher innleder Nordvestpassasjens historie. På sine reiser i 1576–78 oppdaget han Hudsonstredet mellom Labrador og Baffin Island. John Davis, som gjorde tre reiser i tidsrommet 1585–87, oppdaget Davisstredet og fulgte Grønlands vestkyst til 72° 12? n.br. Hans ferd gav støtet til hvalfangsten i disse farvannene, en fangst som brakte briter og hollendere stort utbytte. Henry Hudson foretok flere mislykte reiser mot nordøst, drog så mot nordvest, undersøkte Hudsonstredet, som var oppdaget av Frobisher, og trengte i 1610 inn i Hudson Bay. Her overvintret han, men omkom etter et mytteri. I 1615 og 1616 søkte Robert Bylot og William Baffin å finne en forbindelse mellom Hudson Bay og Stillehavet. De oppdaget Baffinbukta og nådde et godt stykke nord i Smithsundet, til 77° 30? n.br., en rekord som først ble slått på 1800-tallet. Baffin oppdaget også Lancastersundet, som senere skulle vise seg å være innfallsporten til Nordvestpassasjen. Han ble stanset av drivis og måtte oppgi håpet om å trenge videre frem. Også Jens Munks dansk-norske ekspedisjon i 1619–20, det siste av Christian 4s forsøk på å finne en nordvestpassasje, ble mislykket, likeledes Luke Fox’ og Thomas James’ ferd i 1631. Selv den store belønningen på 20 000 pund som ble oppsatt av det britiske admiralitet i 1743, klarte ikke å lokke til nye forsøk.
Det gikk nesten 200 år før noen på ny forsøkte å finne Nordvestpassasjen. Edward Parrys ekspedisjon i 1819–20 brakte løsningen et godt stykke nærmere. Han seilte inn Lancastersundet, fortsatte vestover gjennom Barrowstredet og Melvillesundet til Melville Island og oppdaget dermed størstedelen av Nordvestpassasjen. På sin neste ekspedisjon 1821–23 prøvde Parry en ny rute gjennom Hudsonstredet og Fox-bassenget, men ble stoppet av isen. John Ross brukte på sin ekspedisjon i 1829–33 det første dampfartøy i arktiske farvann. Han oppdaget og utforsket Boothia Peninsula og var den første som bestemte den magnetiske nordpols beliggenhet (70° 05? n.br. og 96° 46? v.l.). Senere har den magnetiske pol flyttet seg betydelig i nordvestlig retning. I 1837–39 seilte P. W. Dease og Th. Simpson nedover Mackenzie River og utforsket den vestlige delen av Nordvestpassasjen. I mars 1845 seilte Sir John Franklin ut med en stor ekspedisjon for å rette et avgjørende angrep på sjøveien nord for det amerikanske kontinent. Han hadde datidens to beste ishavsskuter, Erebus og Terror, til disposisjon. En hvalfangerskute de traff i Baffinbukta var den siste kontakt med utenverdenen, senere hørte man ingenting. Hovedforløpet er likevel kjent. Skutene ble sittende fast i den svære pakkisen som trenger ned mot nordvestkysten av King William Island og kom ikke løs. Franklin døde i juni 1847. De gjenlevende forsøkte antakelig å ta seg sørover mot fastlandet våren etter, men alle omkom.
I de følgende årene ble det sendt ut en lang rekke ekspedisjoner for å søke etter Franklin-ekspedisjonen. Ommanney fant i 1850 ved Beechey Island de første spor etter den. Samme år førte McClure sin ekspedisjon østover fra Beringstredet. Fartøyet ble senere fast på nordsiden av Banks Island. Her ble de unnsatt sommeren 1853 av en annen ekspedisjon og ført videre østover og hjem. McClure var således den første som gjennomførte Nordvestpassasjen, men han klarte ikke å seile sin skute gjennom. Han fikk som nasjonal belønning 10 000 pund, halvparten av den oppsatte belønning for å seile gjennom Nordvestpassasjen. John Rae fikk i 1854 av eskimoer gjenstander som uten tvil hadde tilhørt Franklin, og fikk en utsatt belønning på 10 000 pund. Franklin-ekspedisjonens skjebne ble helt klarlagt ved McClintocks ferd i 1857–59. Han fant bl.a. i en varde ved Victory Point på King William Island den berømte rapporten som i store trekk klarla hele tragedien. Ettersøkningen etter Franklin var en veldig innsats. 33 ekspedisjonsfartøyer og mange hundre mann overvintret i det kanadiske polararkipel i tiåret 1849–59. Man må antakelig helt frem til Det internasjonale geofysiske år 1957–58 for å finne en lignende aktivitet i polarstrøkene. Den siste ettersøkningsekspedisjonen ble ledet av Schwatka 1877–78. Han utforsket King William Island nøyere og fant enda noen nye rester fra Franklin-ekspedisjonen.
Otto Sverdrup utforsket under annen Fram-ekspedisjon 1898–1902 store ukjente områder vest for Grønland. Roald Amundsen seilte 1903–06 med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen i sin helhet. Han stoppet to år (23 mndr.) i Gjoa Haven på sørkysten av King William Island for å drive systematiske jordmagnetiske undersøkelser ved magnetpolen. Gjøa fikk enda en tredje overvintring ved Herschel Island nær munningen av Mackenzie River før den slapp ut i Beringstredet. Knud Rasmussen reiste på femte Thule-ekspedisjon 1921–24 gjennom området fra Baffinbukta til Beringstredet med hundesleder. 1940–42 drog en ekspedisjon utsendt av det kanadiske Mounted Police gjennom Nordvestpassasjen fra vest mot øst. Leder var den norskfødte Henry Larsen og fartøyets navn St. Roch. To år senere, sommeren 1944, ble ferden gjort i motsatt retning på 86 dager. Lederen var den samme. I slutten av 1950-årene seilte den kanadiske isbryteren Labrador og de to amerikanske isbryterne Burton Island og Northwind gjennom Nordvestpassasjen på én sommer. Etter oljefunnene i det arktiske Nord-Amerika har sjøveien langs Nord-Amerikas nordkyst fått ny aktualitet. Både i 1969 og 1970 foretok et forsterket tankskip, Manhattan, hjulpet av isbrytere, forsøksturer i farvannene nord for Canada.
Nordostpassasjen. På initiativ av Sebastiano Caboto ble det «muskovittiske handelskompani» stiftet i London i 1551. Det så som en av sine hovedoppgaver å knytte forbindelser med Kina langs en nordøstlig sjøvei. I 1553 ble Hugh Willoughby sendt mot nordøst med tre skip. Han nådde så langt øst som Novaja Zemlja, men ble tvunget til å overvintre på Murmansk-kysten, hvor han og mannskapet omkom. Hans nestkommanderende, Richard Chancellor, nådde imidlertid tilbake med sitt skip, etter å ha foretatt en eventyrlig sledeferd fra Dvinas munning til Moskva, hvor han knyttet handelsforbindelser med tsaren, Ivan den grusomme. Noe senere oppdaget Stephen Borough Ostrov Vajgatsj og innløpene til Karahavet. Men omkring 1580 oppgav britene forsøkene mot nordøst, og nederlenderne overtok. Nederlandske ekspedisjoner seilte 1594–96 mot nordøst og nådde inn i Karahavet, hvor de ble stoppet av isen. I 1596 oppdaget de Svalbard.
I årene 1734–43 drev Den store nordiske ekspedisjon, organisert og utrustet av Russland, vidstrakte undersøkelser langs sibirkysten. En ledende skikkelse var dansken Vitus Bering. Et av ekspedisjonens medlemmer, Tsjeljuskin, oppdaget Asias nordligste pynt, Mys Tsjeljuskin (Kapp Tsjeljuskin) i 1742. Bering hadde alt i 1728 seilt gjennom Beringstredet.
En østerriksk-ungarsk polarekspedisjon 1872–74, under ledelse av Julius von Payer og Karl Weyprecht, hadde også Nordostpassasjen som mål. Ekspedisjonsfartøyet Tegethoff ble fast i isen ved nordspissen av Novaja Zemlja og ett år senere skrudd opp mot sørkysten av Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land), som da ble oppdaget og utforsket. Fartøyet måtte forlates her, men ekspedisjonen tok seg frem, først over drivisen, så i skipsbåter som de hadde trukket med seg på sledene, til Novaja Zemlja. Her traff de russiske fangstfartøyer som førte dem til Vardø.
N. A. E. Nordenskiöld hadde forberedt seg godt ved flere rekognoseringsferder til Karahavet da han i 1878 reiste ut med Vega for å trenge gjennom Nordostpassasjen. Nordenskiöld nådde nesten frem første sommer, ikke mange milene skilte ham fra åpent vann nord for Beringstredet da Vega frøs inne på nordsiden av Tsjuktsjerhalvøya (Tsjukotskij Poluostrov). Sommeren 1879 var den første ferden gjennom Nordostpassasjen fullført. To russiske isbrytere under ledelse av B. A. Vilkitskij seilte i 1913–15 gjennom Nordostpassasjen fra øst til vest. Den tredje reisen gjennom Nordostpassasjen ble gjort av Roald Amundsen under første del av Maud-ekspedisjonen 1918–20. Maud måtte overvintre to ganger. Den neste som seilte denne veien var den russiske polarforskeren O. Schmidt med isbryteren Sibirakov i 1932. På denne ferden, som ble gjennomført på en sesong, ble Severnaja Zemlja for første gang passert på nordsiden. Året etter kom isbryteren Tsjeljuskin nesten frem til Beringstredet fra vest, men ble fast i isen og skrudd ned. Alle ombord ble imidlertid reddet ved hjelp av fly. I 1933 ble Sentraladministrasjonen for den nordlige sjøvei (Glavsevmorput) opprettet i Moskva, med en vitenskapelig avdeling i St. Petersburg. Et veldig arbeid ble gjort fra sovjetisk (senere russisk) side for å utvikle skipsfarten langs sibirkysten. Isbrytere holder så vidt mulig ruten åpen sommer og høst.
Polhavet og Nordpolen. Hvalfangerne skapte myten om det åpne polarhav; enkelte steder i drivisen fant de åpne arealer og fikk god fangst. Det ble vanlig å tro at is bare dannet seg i nærheten av land hvor det var mye ferskvann fra elvene, og at man ville finne åpent vann alle steder i polarhavet bare man var langt nok unna land. Fremtredende geografer som A. Petermann støttet denne oppfatningen, og amerikanerne Hayes og Kane hevdet å ha sett det åpne polarhavet på sine ferder på midten av 1800-tallet.
Veien over Svalbard. Henry Hudsons plan var å nå Stillehavet ved å legge kursen tvers over Polhavet i 1607. Han kom imidlertid ikke lenger enn til vel 80° n.br. ved nordkysten av Spitsbergen. John Phipps nådde her 80° 48? n.br. i 1773, og William Scoresby 81° 30? n.br. i 1806. Edward Parry nådde i 1827 på en kombinert båt- og sledeferd fra nordkysten av Spitsbergen helt til 82° 45?. N. A. E. Nordenskiöld mistet sine trekkdyr (reinsdyr), og måtte oppgi fremstøtet mot Nordpolen i 1872–73. S. A. Andrée forsøkte, som den første, luftveien i 1897, men ballongen falt ned på isen på 83° n.br. De tre ekspedisjonsdeltakerne måtte ta seg sørover på drivisen og kom 5. okt. i land på Kvitøya. Her omkom de alle noe senere på høsten. 33 år senere ble leiren funnet av Bratvaag-ekspedisjonen.
I 1925 nådde Roald Amundsen med to flybåter 87° 43? n.br. I 1926 fløy R. E. Byrd fra Ny-Ålesund til Nordpolen og returnerte til samme sted etter 16 timers flytur. Senere er det på faglig grunnlag reist sterk tvil om hvorvidt Byrd virkelig nådde Nordpolen. Noen dager senere startet Roald Amundsen fra samme sted med luftskipet Norge og krysset polhavet over Nordpolen til Alaska. I 1928 fløy Umberto Nobile med luftskipet Italia, også fra Ny-Ålesund, nådde Nordpolen, men havarerte på tilbaketuren. Det var under de redningsaksjonene som da ble satt i gang at Roald Amundsen omkom.
Veien over Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land)
Kaptein Umberto Cagni, nestkommanderende på hertugen av Abruzzis ekspedisjon, nådde i 1901 frem til 86° 34? n.br. på en sledeferd fra Ostrov Rudolfa (Rudolføya) og slo dermed Nansens rekord fra 1895 med 50–60 km.
Veien over Øst-Sibirhavet
Nansen seilte i 1893 Fram inn i isdriften ved Novosibirskije Ostrova (Nysibirøyene) for å nå Nordpolen. Den 14. mars 1895 forlot han Fram med én mann (Hjalmar Johansen) for å forsøke å ta seg frem over drivisen til polen med hundeslede. Den 7. april nådde de 86° 4? n.br. De hadde presset seg til det ytterste, men isen drev mot sør og hadde berøvet dem mange av de milene som de hadde slitt seg nordover. Nansen besluttet å snu, og satte kurs for Zemlja Frantsa Iosifa. 25 år senere forsøkte Amundsen med Maud å foreta en lignende drift i håp om å nå nærmere polen. Det lyktes imidlertid ikke å få Maud inn i isdriften. Det vitenskapelige arbeidet under Maud-ekspedisjonen, som ble ledet av H. U. Sverdrup, gav likevel betydelige resultater. I 1937 ble den russiske isbryteren Sedov fast i isen og drev etter omtrent samme kurs som Fram, men noe nordligere. Sitt nordligste punkt, 86° 40?, nådde Sedov den 29. aug. 1939.
Veien over Grønland
Mange ekspedisjoner har også lagt veien over Grønland eller Ellesmere Island mot Nordpolen. Blant de mest kjente er den britiske nordpolsekspedisjonen under ledelse av George Nares 1875–76. Fra vinterhavnen på nordsiden av Ellesmere Island nådde polpartiet under ledelse av Albert Markham 83° 20? n.br., som den gang var rekord.
Greely-ekspedisjonen 1881–84, sendt ut av USA i det første internasjonale polarår, hadde som en av sine oppgaver å trenge lengst mulig frem mot polen. Fra hovedkvarteret i Fort Conger på Ellesmere Island nådde polpartiet under løytnant Lockwood 83° 23? n.br., som var ny rekord. Men oppholdet på Ellesmere Island endte med tragedie. På grunn av flere uheldige omstendigheter kom ikke skip for å hente ekspedisjonen før sommeren 1884. Av de 25 mann var da bare sju, deriblant Greely selv, fremdeles i live.
Amerikaneren Robert Peary nådde i 1902 84°17? n.br. nord for Ellesmere Island, i 1906 kom han til 87° 05? n.br., i sitt tredje forsøk i 1909 beseiret han angivelig Nordpolen 6. april 1909, men dette har senere blitt trukket i tvil. Kort før var imidlertid amerikaneren Frederick Cook kommet tilbake etter ufrivillig overvintring i Jones Sound. Cook erklærte å ha vært på Nordpolen 21. april 1908, men hans beviser ble ikke godkjent av en nedsatt kommisjon, og Cook har gått over i historien som «Nordpolsvindleren».
I 1906–07 sendte fyrst Albert I av Monaco en ekspedisjon til Svalbard for å foreta vitenskapelige undersøkelser, under ledelse av nordmannen Gunnar Isachsen. Dette dannet opptakten for systematisk norsk utforsking av Arktis og opprettelsen av Norsk Polarinstitutt i 1928 (dengang Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser).
Den 1. august 1958 dykket den amerikanske atomdrevne undervannsbåten Nautilus inn under isen nord for Point Barrow på nordkysten av Alaska, passerte Nordpolen og kom igjen til overflaten vest for Svalbard etter 96 timers ferd under isen og en tilbakelagt distanse på 1830 nautiske mil. Få dager etter passerte søsterskipet Skate Nordpolen i motsatt retning. Etter å ha vært oppe ved Station Alpha i nærheten av Nordpolen vendte Skate tilbake igjen til Atlanteren etter ti døgns krysstokt under isen. Senere har andre undervannsbåter foretatt ferder under polisen.
De egentlige oppdagelsesreisers tid er nå forbi. De undersøkelsene som har pågått i den senere tid, har til hensikt å utforske polarlandenes naturforhold og mulighetene for praktisk utnyttelse. Den strategiske rolle er dessuten av stor betydning. En lang rekke stasjoner er opprettet, enten på land eller på svære, drivende «is-øyer». Norges forskningsstasjon i Arktis er «Sverdrupstasjonen» i Ny-Ålesund på Svalbard som drives av Norsk Polarinstitutt. Ny-Ålesund har de senere år, i tråd med Stortingets ønske, utviklet seg til å bli en internasjonal forskerlandsby. I Longyearbyen på Svalbard er det spesielt satellittbasert forskningsvirksomhet som utmerker seg. I Longyearbyen finnes også Universitetssenteret på Svalbard, UNIS.
Interessen for det klassiske transportmidlet i polartraktene, slede og hundespann, er imidlertid ikke død. Flere ekspedisjoner fra de senere år må likevel sies å ha beveget seg hovedsakelig på det rent sportslige plan.