Australia, føderal stat i Oseania, monarki og medlem av Samveldet. Australia er verdens 6. største stat etter areal, og omfatter hele det australske kontinent (det egentlige Australia) pluss Tasmania. Landet har kyst til Indiske hav i vest og til Stillehavet i øst. Nærmeste naboland er Papua Ny-Guinea, Indonesia og Øst-Timor i nord. En sektor av Antarktis og flere mindre øyer og øygrupper i Stillehavet og Indiske hav administreres av Australia.
Australia er et av verdens viktigste råvareproduserende land både med hensyn til mineraler og landbruksprodukter. Det meste av kontinentet er folketomt og Australia er en nasjon av bybeboere. Australias geografiske isolasjon har gitt mange endemiske arter.
Australia ble opprettet 1901 ved sammenslutning av de enkelte delstater, opprinnelig britiske kolonier. Befolkning og kultur er fremdeles preget av britisk bakgrunn, men et multikulturelt samfunn vokser frem etter hvert som stadig flere av innvandrerne har en ikke-britisk bakgrunn.
Geologi
Australia er en del av det gamle kontinentet Gondwanaland som sprakk opp i jura. I kritt ble Australia skilt fra Antarktis og New Zealand, og beveger seg fremdeles nord- og østover. Storparten av landmassen er et gammelt prekambrisk skjold med mange viktige malmforekomster (jern, uran, bly, sink, kobber o.a.). Skjoldet er delvis dekket av et tynt lag yngre sedimenter som øker i tykkelse mot kysten. Langs østsiden av kontinentet er det yngre foldekjeder, dannet samtidig med de kaledonske og hercynske fjellkjeder ellers på Jorden. I slutten av karbon og i perm var det flere store istider i Australia, og i lag fra perioder med varmere klima mellom og etter istidene finner man de store kullforekomstene i New South Wales. I øst og sørøst har man også vulkanske bergarter, og det er her man finner de høyeste fjellene i Australia.
Landformer
Australia er det flateste av kontinentene; ca. 95 prosent av arealet ligger under 600 moh. Det faller naturlig å dele Australia i tre topografiske områder: 1) det vestlige platålandskapet, som strekker seg over den vestlige del av Australia, 2) Great Dividing Range i øst og 3) et mellomliggende lavt sletteområde som består av flere bassenger.
Platået i vest
Platået er et gammelt peneplan med en gjennomsnittshøyde på ca. 450 moh. Enkelte steder hever lave fjellområder seg opp over platået. Høyest er Macdonnell Range (1510 moh.) og Musgrave Range (1440 moh.) som begge ligger i midtre del av Australia. Fra disse fjellene strekker det seg flere lavere høydedrag i flere retninger. Nær vestkysten ligger Hamersley Range, som når opp i 1227 moh. Platået ender i en bratt skrent ned mot en smal kystslette. Platåkanten ble under siste landhevning presset opp, og når mange steder opp i en høyde på over 1000 moh.
Great Dividing Range
Høylandet i øst består av et nesten 4000 km langt belte av platåer og platåaktige fjell. Hele dette området har fått navnet Great Dividing Range fordi det danner det viktigste vannskillet i Australia. Great Dividing Range har en gjennomsnittsbredde på ca. 250 km, og strekker seg parallelt med øst- og sørøstkysten fra Cape York Peninsula i nord. Fjellene fortsetter under Bass Strait og ender i Tasmania. Fjellene er brattest mot sjøsiden og høyest i den sørlige delen. Her ligger Australias høyeste fjell, Mount Kosciusko, 2229 moh. Vest for Sydney ligger de noe lavere Blue Mountains med sine dypt nedskårne daler og berømte huler.
Great Artesian Basin
Mellom det vestaustralske platå og Great Dividing Range ligger et lavt sletteområde som strekker seg fra Gulf of Carpentaria i nord til Spencer Gulf og Gulf St. Vincent i sør. Landskapet er monotont, og består av svakt bølgende sletter. I dette partiet ligger Australias laveste punkt, i den salte Lake Eyre, 16 m under havflaten. Sletteområdet, Great Artesian Basin, danner flere store bassenger. I sørøst ligger Murray Basin, som er avgrenset av høylandet i Victoria i sør, horstfjellene Flinders Range i vest og Great Dividing Range i øst. Gjennomsnittshøyden er ca. 180 moh. Dette bassenget har fått navn etter elven Murray. Elvene i dette sletteområdet renner sakte og danner mange slyngninger. Den 2570 km lange Murray har et fall på mindre enn 150 m mellom utspringet i Great Dividing Range og utløpet i Encounter Bay i Indiske hav. Carpentaria Basin og Eyre Basin utgjør resten av sletteområdet, og strekker seg 1900 km fra Gulf of Carpentaria i nord til et godt stykke inn i New South Wales. Gjennomsnittsbredden er ca. 480 km og gjennomsnittshøyden mindre enn 300 moh. Berggrunnen består øverst av leirskifer som dekker et porøst, vannførende lag av sandstein og konglomerater, og dette området danner derfor et enormt artesisk basseng, det største i verden. Mange innlandselver forsvinner i dette bassenget.
Elver
De eneste elvene som fører vann hele året er Murray og en del mindre elver i kyststrøkene. Murray er Australias vannrikeste elv og danner med tilløpet Darling verdensdelens største elvesystem. Murray springer ut i Snowy Mountains, og får en stor del av sitt vann fra snøen som faller her om vinteren. Tilløpet Darling, som er 2720 km lang, er lengre enn Murray, men tørker ofte ut. De viktigste tilløpene til Murray-Darling er Murrumbidgee, Paroo og Warrego. Over 60 prosent av Australia er uten avløp til havet. De fleste elvene forsvinner i den tørre årstiden. Noen av dem tørker inn til vannpytter uten forbindelse med hverandre, andre tørker helt inn. Et elveleie uten rennende vann kalles creek.
Innsjøer
De fleste innsjøene er avløpsløse saltsjøer som tørker inn i perioder med langvarig tørke. De største ligger i South Australia, bl.a. Lake Eyre (8885 km2), Lake Torrens (5780 km2), Lake Gairdner (4750 km2) og Lake Amadeus (880 km2). I den sørvestlige del av Western Australia samles regnvannet i vide, grunne forsenkninger. De minste kalles saltpans. De ligger ordnet i kjeder, og etter kraftige regnfall hender det at de flyter over i hverandre.
Australias kystlinje er ensformig og forholdsvis lite innskåret. I nord skjærer Arafurasjøen seg inn i landet og danner den store Gulf of Carpentaria mellom Cape York Peninsula og Arnhem Land. Lenger vest skjærer Timorsjøen seg inn og danner den atskillig mindre Joseph Bonaparte Gulf. Den største bukta i sør er Great Australian Bight. Bredden er omkring 1200 km og den skjærer seg vel 350 km inn i landet. Lenger øst ligger Spencer Gulf og Gulf St. Vincent. Kontinentalsokkelen er bredest i nord, og det sørlige Ny-Guinea og Tasmania ligger på samme kontinentalsokkel som Australia. Langs kysten ligger en lav kystslette av varierende bredde. Det finnes en rekke gode havner, særlig på øst- og sørøstkysten.
Langs østkysten av Australia ligger et 50 km bredt og 2400 km langt korallrev, Great Barrier Reef, som strekker seg parallelt med nordøstkysten. Avstanden fra kysten og ut til revet varierer mellom 50 og 160 km. Ved lavvann når deler av revet over havflaten. Revet er ikke helt sammenhengende.
Folketallet er beregnet å passere 20 mill. innen utgangen av 2003, og middellevealderen til 81 år for kvinner og 76 år for menn (1999). I perioden 1994–99 var den årlige befolkningstilveksten beregnet til 1,2 %. Australia er en meget ung nasjon som har opplevd store bølger med innvandring hele sin historie siden 1788, da de første europeerne bosatte seg i landet. Folketellingen 2001 viste at 22 % av befolkningen (eller 4,1 mill. personer) er født utenfor landet, hvilket er verdens høyeste andel. 43 % har minst en av foreldrene født i utlandet. Tallet på innvandrere har variert mye fra år til år. Mens opprinnelig praktisk talt alle innvandrere kom fra De britiske øyer, har det etter den annen verdenskrig også kommet et betydelig innslag av folk fra andre europeiske land, bl.a. Italia og Hellas. I siste del av 1960-årene kom fortsatt over halvparten av innvandrerne fra Storbritannia, 9 % fra Hellas og 8 % fra Italia. Senere er newzealendere blitt den største gruppen. Inntil 1973 ble det ført en meget restriktiv innvandringspolitikk overfor fargede folk. Etter at man åpnet opp for ikke-europeere, er store grupper kommet fra land som Kina, Vietnam, Filippinene, India og arabiske land. Den australske befolkningen er med dette i ferd med å få et tydelig multikulturelt uttrykk. Bl.a. tales det over 200 språk i tillegg til urbefolkningens språk. Foruten engelsk er de vanligste språkene italiensk, gresk, kantonesisk, arabisk, vietnamesisk og mandarin.
Australia er svært tynt befolket (2,6 per km2), og store områder i de sentrale deler av kontinentet er folketomme. Ca. 4/5 av befolkningen er konsentrert til den sørøstlige delen av landet. Urbaniseringen er høy, 85 % av befolkningen bor i byer (1999).
Urbefolkningen
Det er sikre tegn på at Australia har vært bebodd i minst 50 000 år, og Tasmania nesten like lenge, altså siden Ny-Guinea og Australia utgjorde én landmasse fordi havet stod ca. 150 m lavere enn i dag. Vi vet lite om kontinentets første innbyggere, og vi vet lite om senere innvandringsbølger inntil havet steg da istiden endte for 7000 år siden. Anslagene over hvor mange mennesker det fantes i Australia da europeerne kom dit, er høyst usikre og varierer mellom 300 000 og 2 millioner. De var ujevnt fordelt på ca. 600 stammer, og snakket til sammen omkring 200 språk, hvorav en fjerdedel nå er utdødd. Flere av de resterende språkene er i ferd med å forsvinne. Kontakten med de europeiske kolonistene førte til en sterk nedgang i folketallet, men siden 1950-årene har det vokst raskere enn landsgjennomsnittet. Ved folketellingen 2001 regnet 460 000 seg som etterkommerne av den opprinnelige befolkningen. Disse refereres til som aboriginer og Torres Strait Islander. Torres Strait Islander-folket bor på øyene i Torres-stredet mellom Australia og Ny-Guinea samt i noen få mindre samfunn på fastlandet. I motsetning til aboriginerne har de kulturelt slektskap med folk på Ny-Guinea og andre øyer i Stillehavet.
Stammene var skilt fra hverandre hovedsakelig etter økologiske skillelinjer, og alle levde av jakt og sanking. På kryss og tvers av kontinentet, fra de ressursrike kystområdene til de karrige ørkenstrøkene, var det utstrakte vandre- og handelsruter som forbandt stammene. Innenfor sitt område var medlemmene kollektivt ansvarlige for å bevare hellige steder, som ifølge aboriginenes komplekse og særpregede kosmologi ble etablert av forfedreåndene i den såkalte «drømmingen»: mens verden ble skapt. Åndevesenene formet først Jordens pregløse overflate til landskap. Dernest skapte de sine etterkommere og gav dem leveregler og seremonier. På sine vandringer gav forfedreåndene navn til planter, dyr og naturformasjoner, altså språk. Da alt var gjort, lot forfedrene seg synke inn i landskapet og overlot til etterkommerne å ta vare på det.
I dag fastholdes urbefolkningens tradisjonelle kultur- og samfunnsmønster bare av noen få tusen. De fleste holder til i reservater og misjonsstasjoner eller arbeider på farmene og i byene, til dels under uverdige forhold. I løpet av de siste tjue årene har aboriginenes kunst fått økende oppmerksomhet. Dette gjelder særlig de egenartede sandmaleriene, og til dels også deres musikk. Deres økonomiske og kulturelle utvikling er imidlertid blitt neglisjert inntil forholdsvis nylig. Fortsatt blir de til en viss grad diskriminert, bl.a. på arbeidsmarkedet. Myndighetene prøver å integrere dem sterkere i samfunnet, bl.a. etter press fra urbefolkningens egne organisasjoner. I 1962 ble det vedtatt at de skulle få stemmerett ved valg til forbundsparlamentet. I 1971 ble en liberal politiker fra Queensland den første aboriginer som ble medlem av Parlamentet. I 1976 oppnådde urbefolkningen i Northern Territory eiendomsrett over deler av territoriet, og i 1981 vant de en tilsvarende rett i South Australia. I 1992 kom det en kjennelse i den føderale høyesterett som annullerte prinsippet om «terra nullius». Ifølge dette prinsippet var det australske kontinent å regne som ubebodd før ankomsten av europeiske bosettere. 1. jan. 1994 kom loven om urbefolkningens landrettigheter (The Native Title Act) som regulerer krav om landrettigheter reist av urbefolkningen.
Religion
Ifølge grunnloven kan verken forbundsregjeringen eller enkeltstatene opprette statskirke eller understøtte et trossamfunn.
Ca. 77 % av befolkningen er kristne; av de største gruppene er ca. 28 % katolikker, ca. 24 % anglikanere, ca. 19 % protestanter og ca. 3 % ortodokse. Det finnes jødiske, muslimske og buddhistiske minoriteter.
Om urbefolkningens religion, se australsk religion.
Språk
Engelsk er offisielt språk i forbundsstaten. Språkbruken har i hovedsak sitt opprinnelige preg fra Sør-England, til dels med særtrekk fra London. Amerikansk språkbruk har i senere tider gjort sin innflytelse gjeldende. Se engelsk.
Blant urbefolkningen snakkes en rekke forskjellige språk som man antar er beslektet. Mange av dem snakkes av små grupper, og de står i fare for å dø ut. Se australske språk.
Største byer
Innb. (2000)
Sydney 4 041 400
Melbourne 3 417 200
Brisbane 1 601 400
Perth 1 143 000
Adelaide 1 065 300
Newcastle 432 600
Canberra 278 900
Australias økonomi har tradisjonelt vært basert på eksport av jordbruksprodukter. Siden den annen verdenskrig har landet også utviklet seg til å bli en av verdens fremste eksportører av mineraler. Australias isolerte beliggenhet har til en viss grad hemmet industrialiseringen, men myndighetene har oppmuntret til en industrireising med det siktemål å redusere landets avhengighet av import. Siden 1960-årene har Australia oppnådd en balansert og relativt avansert industristruktur, men industrien er sterkt beskyttet mot konkurranse utenfra.
Jordbruk
Primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske bidrog i 1999 med 3 % av BNP og sysselsatte i 2001 5 …
Les mer
Skogbruk
Ca. 20 % av Australia er skogkledd. Det hugges mest tømmer i den sørvestlige og den sørøstlige delen av landet. Jarrah- og karriskogene gir det mest verdifulle tømmeret. Store furuplantasjer er blitt anlagt. Det eksporteres en del hardvedtømmer, men landet må importere store mengder tømmer, tremasse, cellulose og papir.
Fiske
Fisket er av liten økonomisk betydning, men fangstene viser jevn økning. Av størst verdi er fangstene av reker, hummer, havsnegler, tunfisk og muslinger. Det drives også en del akvakultur, med vekt på østers, reker og kreps.
Mineraler
Det mest dominerende trekk ved Australias næringsliv etter den annen verdenskrig, er utviklingen innenfor gruvedrift. Australia er i dag selvforsynt med de fleste viktige mineraler, og mineraleksporten utgjør ca. 1/4 av landets totale eksportverdi. Australia har verdens største økonomisk drivverdige forekomster av bly, nikkel, tantal, uran og sink, og blant verdens største av bauxitt, kull, kobolt, kobber, diamanter, gull, jernmalm, manganmalm, ilmenitt, rutil og zirkon. Mineralutvinningen har medført åpning av områder av landet som ellers ville ha vært lukket. Mange havner, veier, jernbaner og bysamfunn er kun bygget pga. mineralutvinningen. En annen ringvirkning av mineralutvinningen er en ny høyteknologisk industri for utvikling av utstyr og dataprogrammer til bruk i utvinningen.
Kull ble oppdaget allerede 1797 ved Newcastle i New South Wales, og brytning startet 1804. Kullene er av høy kvalitet og ligger som et stort basseng under hele kystområdet fra Newcastle i nord til Wollongong i sør. Dette kullbassenget danner grunnlaget for den australske tungindustri. Steinkull finnes også i Queensland. Australia er verdens største eksportør av steinkull med en årsproduksjon på 254 mill. tonn (2000). I Latrobedalen i Victoria finnes en av verdens største forekomster av brunkull. Feltet drives som dagbrudd og skaffer billig energi til industrien og varmekraftverkene.
I 1961 ble det oppdaget nesten uuttømmelige forekomster av høyverdig jernmalm i Pilbara-området i Western Australia. Gruvene drives som dagbrudd, og malmen fraktes med jernbane til kysten med utskipning fra Dampier, Cape Lambert og Port Hedland. Her finnes også anlegg for pelletisering av malmen. Årsproduksjonen ligger på 167 mill. tonn (2000), og landet er sammen med Brasil verdens største eksportør.
I begynnelsen av 1960-årene ble det oppdaget store forekomster av bauxitt, og Australia er blitt verdens største produsent. De største forekomstene er Gove i Arnhem Land (Northern Territory), Weipa på nordvestkysten av Cape York Peninsula (Queensland) og Darling Ranges (Western Australia). Det finnes smelteverk for aluminium i Bell Bay (nær George Town) på Tasmania, Point Henry i Victoria og Kurri Kurri i New South Wales. Anlegg for aluminiumoksid ligger i Gladstone i Queensland og i Kwinana (nær Perth) i Western Australia.
Australia har vært en ledende produsent av bly og sink siden forekomstene i Broken Hill ble oppdaget i 1883. Malmen blir foredlet i Port Pirie i South Australia. Kobber utvinnes i Mount Isa i Queensland, hvor det finnes kobber- og blysmelteverk. Mangan, som er viktig for jern- og stålindustrien, blir eksportert og Australia er nå en av verdens største eksportører. Malmen kommer fra Groote Eylandt i Gulf of Carpentaria. I 1960-årene ble det funnet store forekomster av nikkelmalm rundt Kalgoorlie i Western Australia. Annen stor nikkelproduksent er Queensland.
Produksjonen av gull steg raskt i 1980-årene, og utvinnes bl.a. i Yilgarn-regionen (Kalgoorlie, Western Australia), ved Cobar (New South Wales), og på Tasmania. Australia er videre verdens største produsent i volum av diamanter og har 60 % av verdens påviste diamantressurser, samt store forekomster av safirer og opaler. Diamanter utvinnes bl.a. ved Argyle (Western Australia). En av verdens rikeste forekomster av opaler ligger i South Australia. Av andre mineraler utvinnes bl.a. uran (Alligator Rivers-området, Northern Territory), tinn, kobber, wolfram, antimon, magnesitt, titanmalm, asbest, zirkon og gips. Det satses mye på leting etter nye utvinnbare forekomster. Steder hvor utvinning er kommet igang etter 1990 inkluderer Olympic Dam i South Australia (kobber, uran, gull), Century (sink), Cannington (bly, sink, sølv) og Ernest Henry (kobber, gull) i Carpentaria–Mount Isa-regionen, Cadia og Ridgeway (gull, kobber) i New South Wales og Bronzewing (gull), Wallaby (gull) og Silver Swan (nikkel) i det såkalte Eastern Goldfields i Western Australia. Et område særlig rikt på en lang rekke mineraler er Murraybassenget som strekker seg inn i New South Wales, Victoria og South Australia.
Flere viktige olje- og naturgassfunn er gjort, og det er potensial for flere funn. For tiden foregår det meste av olje- og gassproduksjonen til havs på Carnarvonbassenget utenfor Onslow og Dampier i Western Australia. Andre forekomster av olje og gass er påvist lenger nord, inklusive et fellesprosjekt med Øst-Timor. Tradisjonelt har det viktigste utvinningsområdet vært Gippslandbassenget i den østlige delen av Basstredet som skiller Tasmania fra fastlandet, men her er imidlertid produksjonen på tilbakegang. Nye oppdagelser er gjort lenger vest. De påviste oljereservene er (2003) på 3,5 milliarder fat, og produksjonen s.å. var på 31,5 mill. tonn (730 000 fat per dag). Årsproduksjonen av naturgass er 34,5 milliarder m3 (2003).
Energi
Energiforsyningen er i hovedsak basert på kull og petroleum. Kullforekomstene er lett utvinnbare og derfor relativt billig. Denne energien har de siste 20 år frembrakt en rask vekst av energiintensiv industri. Vannkraften representerer 15 % av kraftproduksjonen (1999), og har særlig stor betydning på Tasmania. Størstedelen av vannkraften kommer fra utbyggingen av Snowy Mountains og Kiewa i det nordøstlige Victoria. I enkelte områder er bruken av fornybare energikilder, som solenergi, vindkraft m.m., utbredt.
Industri
Industrien fikk et stort oppsving under den annen verdenskrig, og ekspansjonen har fortsatt i tiden etter. I 5-årsperioden 1987–92 økte volumet i eksporten av industriprodukter med 13 % per år, og nådde i 1992 24 % av landets samlede eksport. Industrien stod i 2000 for 13 % av BNP og 13 % av sysselsettingen. De store steinkullforekomstene i New South Wales danner grunnlaget for en omfattende jern- og stålindustri. De viktigste sentrene for jern- og stålproduksjonen er Newcastle og Wollongong–Port Kembla, med sekundære sentre i Whyalla i South Australia og Kwinana ved Perth i Western Australia. Produksjonen av stål er fordoblet siden 1960-årene. Det finnes flere smelteverk for aluminium, bl.a. i George Town (Bell Bay) på Tasmania, i Port Henry i Victoria, Kwinana i Western Australia og i Gladstone i Queensland. Nær Hobart på Tasmania finnes det også smelteverk fot sink og ferromangan. Metallindustrien har skapt grunnlaget for en forholdsvis stor bilindustri (årsproduksjon 3,2 mill. biler i 1997), med fabrikker i Adelaide, Melbourne, Sydney og Perth.
En annen svært viktig industrigren er næringsmiddelindustrien, som er basert på foredling av landets jordbruksprodukter. For øvrig kjemisk industri, tekstilindustri og treforedling. Grafisk industri har i senere år vært i sterk vekst. De største industriområdene ligger omkring Sydney, Melbourne, Brisbane, Adelaide og Perth. Sydney dominerer maskinindustrien, mens Melbourne er førende i klesvarer, skotøy, tekstiler, trikotasje, strikkevarer og lærfremstilling.
Industri og bergverk
Utenrikshandel
Australia har et lite overskudd i utenrikshandelen. Mineraler (kull, koks, jern, bly, sink, kobber, bauxitt og petroleumsprodukter) står for ca. 25 % av eksportverdien. Dernest følger ull (Australia leverer omtrent halvparten av all ull på verdensmarkedet), kjøtt og hvete. Importen omfatter maskiner, transportutstyr, kjemikalier, olje og oljeprodukter samt næringsmidler.
Storbritannia var tidligere den langt viktigste handelspartner, men dets andel av Australias utenrikshandel har gått betraktelig tilbake etter 1950-årene. Australia orienterer sin utenrikshandel mer og mer mot det amerikanske og asiatiske marked. Selv om andelen av bearbeidede produkter i eksporten har steget, er Australia fortsatt et i hovedsak råvareeksporterende land. Mens landbruksvarer og andre råvarebaserte produkter står for størstedelen av eksporten, preger bearbeidede varer (som kapitalvarer, transportprodukter og konsumvarer) importen.
60 % av eksporten går til Øst- og Sørøst-Asia hvorav Japan alene står for ca. 20 %. Andre viktige eksportmarkeder: USA, Singapore, New Zealand og EU-landene. Øst- og Sørøst-Asia stod for 40 % og USA for ca. 20 % av importen (2001).
Samferdsel
Veinettet har en samlet lengde på drøye 800 000 km, hvorav ca. 40 % har fast dekke (2003). Lange avstander gjør at Australia har en av verdens høyeste utgifter per innbygger på vedlikehold av veinettet.
Jernbanenettet har en utstrekning på 40 000 km (inkl. 4150 km smalsporede baner tilknyttet sukkerrørdyrkingen i Queensland), noe som er lite i forhold til landets størrelse, men mye i forhold til folkemengden. Kapasiteten har vært forholdsvis lav, fordi sporvidden er ulik i de forskjellige delstatene. I 1946 ble det vedtatt at hele jernbanenettet skulle ombygges til en sporvidde på 1,43 m. Bl.a. ble det åpnet føderale linjer med standard sporvidde mellom Sydney og Melbourne i 1962, og den eneste transkontinentale jernbanelinjen, fra Brisbane til Perth, ble ferdig ombygd i 1969. Det aller meste av jernbanenettet er nå privatisert. I 2003 ble en jernbaneforbindelse mellom Alice Springs og Darwin ferdigstilt.
Luftfart. Et tett nett av flyruter omspenner hele kontinentet. Det fantes i 2002 261 flyplasser i Australia. Av disse betjener 12 internasjonal trafikk. De viktigste internasjonale lufthavner er Sydney, Melbourne, Brisbane, Adelaide og Perth.
Skipsfart. De viktigste havnebyene er Sydney, Melbourne, Newcastle, Brisbane, Port Kembla og Port Adelaide. Handelsflåten bestod 2002 av 622 skip med en total kapasitet på 1,9 mill. bruttotonn. Store deler av Australias utenrikshandel fraktes på utenlandske skip.
Skole og utdanning
Siden begynnelsen av 1990-årene har det vært et sterkt fokus på utdanning i Australia, og spesielt på forholdet mellom utdanning og arbeidsliv. Australia har et desentralisert skolesystem. 6 delstater og 3 territorier er i utgangspunktet ansvarlig for all utdanning, men forskjellene delstatene imellom er ikke særlig store. Det finnes ingen nasjonale læreplaner, men delstatene samarbeider om dette. Det sentrale utdanningsdepartementet har utviklet åtte sentrale læringsområder som alle elever får undervisning i: engelsk, matematikk, naturfag, samfunnsfag, forming, teknologi, kroppsøving og fremmedspråk. Undervisningsspråket er engelsk.
Undervisningen er obligatorisk i alderen 6–15 år (i Tasmania til 16 år). Praktisk talt alle i denne aldersgruppen går på skolen. De fleste barn går også på førskole fra de er 5 år, og mer enn halvparten går på førskole fra de er 4 år. Førskoletilbudene er statlig finansiert. Mange barn går også i barnehage før de er 4 år, men det må foreldrene selv betale. Grunnskolen varer i 6 eller 7 år. Den videregående skolen varer 5 eller 6 år, og elevene begynner vanligvis der når de er 12 år. 72 prosent fullfører 13 års utdanning. Andelen elever som går i private skoler er ca. 29 prosent. De fleste privatskoler er religiøse. Mer enn 70 % av de private skolene tilhører den katolske kirke.
Utdanning utover videregående skole er todelt. Den ene sektoren kalles VET (Vocational Education and Training) og er kompetansebasert. VET-institusjoner omfatter tekniske og andre høyskoler (TAFE) med ca. 1,5 mill. studenter (1999). Disse institusjonene er drevet av delstatene og territoriene. Den andre typen omfatter høyere utdanning med 36 universiteter, 8 spesialistinstitusjoner og flere private universiteter, med til sammen ca. 0,6 mill. studenter. Universitetene er uavhengige. Australia tiltrekker seg mange utenlandske studenter. Over 150 000 utenlandske studenter studerte ved australske universiteter og høyskoler i 1999.
Massemedia
Presse
Australia har over 60 dagsaviser med et samlet opplag på over 4 mill. Dagspressen er regional; de fleste – og også de største – avisene har bare utbredelse innen én delstat. De eneste avisene med nasjonal utbredelse er The Australian (eies av Rupert Murdoch) og Australian Financial Review. I tillegg til disse kommer ukemagasinene The Bulletin, Time Australia og Business Review Weekly. Avisene er i økende grad blitt samlet i få, sterke eiergrupper.
Radio og fjernsyn
Ved siden av det statlige Australian Broadcasting Corporation (ABC) opererer en lang rekke private, kommersielle radio- og fjernsynsstasjoner som er samlet i to store organisasjoner. Radio og fjernsyn brukes i utstrakt grad i undervisningsøyemed, og egne kringkastingsselskaper sender programmer rettet mot urbefolkningen. Fjernsynssendinger kom i gang i 1956.
Australias lovgivende makt ligger i forbundsparlamentet, som består av et senat og et representanthus. Begge velges i alminnelige valg. Senatet, som består av 76 senatorer – 12 fra hver av de seks delstatene, to fra Northern Territory og to fra Australian Capital Territory – velges ved forholdstallsvalg for seks år og slik at halvparten av senatet fornyes hvert tredje år. Representanthuset velges for tre år ved valg i enmannskretser. Dets sammensetning skal være proporsjonal med delstatenes befolkningstall, men ingen av de opprinnelige seksstatene skal ha mindre enn femrepresentanter; også territoriene er representert. Representanthuset skal tilnærmet ha dobbelt så mange medlemmer som senatet, og har (fra 2005) 150. Stemmerettsalderen er 18 år. Det har fra 1925 vært stemmeplikt. Hvis det oppstår en langvarig konflikt mellom senatet og representanthuset, kan begge kamre oppløses.
Formelt ligger den utøvende makt hos monarken, som representeres av en generalguvernør. Denne assisteres av et utøvende råd (Executive Council), som er ansvarlig overfor parlamentet. Alle statsråder er automatisk medlemmer av det utøvende råd. I realiteten blir alle avgjørelser tatt i kabinettet, som ledes av statsministeren. Kabinettsvedtak trer i kraft når de er behandlet i det utøvende råd. Forbundsstaten har myndighet over bl.a. handel, transport, finanser, bankvesen, valuta, forsvar, utenrikspolitikk og trygdevesen.
Alle områder som ikke er nevnt i forfatningen, hører inn under delstatenes myndighetsområde. En forbundslov har gjennomslagskraft overfor en delstatslov. Forslag til endring av forfatningen skal legges ut til folkeavstemning. For å kunne vedtas må et endringsforslag støttes av et flertall av delstatene og av et velgerflertall. Hver av de seks delstatene er styringsmessig organisert som forbundsstaten med en guvernør, et parlament med over- og underhus (med unntak av Queensland, hvor overhuset ble avskaffet i 1922), en regjering under ledelse av en førsteminister, samt et utøvende råd. Blant delstatenes viktigste funksjoner er undervisning, helsestell, rettsvesen og politi.
Australsk politikk domineres av tre partier: det fagforeningsallierte arbeiderpartiet, det høyreorienterte liberale parti og det nasjonale parti, som er et landbruksorientert parti. De to sistnevnte partier har ofte samarbeidet.
Administrativ inndeling
Australia er en forbundsstat som består av seks delstater og tre forbundsterritorier. En rekke fjernere øyområder administreres av Australia uten å være en del av forbundsstaten i statsrettslig forstand: Norfolk Islands, Ashmore og Cartier Islands, Christmas Island, Cocos Island, en sektor i Antarktis (Australian Antarctic Territory), Heard Islands og MacDonald Islands, Korallhavterritoriet (Coral Sea Islands Territory) og Macquarie Islands.
Lovverket i Australia bygger på britisk Common Law, utvidet med nyere, lokale rettsregler. I Queensland, Western Australia og Tasmania er strafferetten kodifisert. Den øverste domstol er den føderale høyesterett, som består av en justitiarius og seks andre dommere. Den dømmer i saker som vedrører andre lands representanter i Australia og i en del saker hvor forbundsstaten eller delstatene er involvert. Den er øverste appelldomstol. Siden 1977 har Australia hatt en føderal domstol som har hatt ansvaret for saker av økonomisk og forfatningsmessig art. Det er også en føderal familiedomstol. Hver delstat har sitt eget domstolsystem med en høyesterett og lavere domstoler.
Allmenn verneplikt ble avskaffet 1972, og all militærtjeneste er nå basert på frivillighet. Både menn og kvinner kan tjenestegjøre fra fylte 17 år; i 2006 var 13 % av styrkene kvinner. Australia er sammen med New Zealand og USA medlem av forsvars- og sikkerhetsorganisasjonen ANZUS. Hær, marine og flyvåpen hadde i 2007 stående styrker på henholdsvis 25 2600, 12 680 og 13 670 mann. Hærens materiell omfatter bl.a. ca. 60 stridsvogner og 97 helikoptre. Marinen har bl.a. ni fregatter, seks mineryddingsfartøyer og seks undervannsbåter. Marinen har egne kamp- og antiubåthelikoptre. Flyvåpenet har 111 kampfly.
Australia deltar (2008) i de internasjonale styrkene i Afghanistan og Irak med henholdsvis 1080 og ca. 200 mann, og landet har 750 mann i en internasjonal sikkerhetsstyrke (sammen med New Zealand) i Øst-Timor og 140 mann på Salomonøyene.
På grunn av isolert beliggenhet, enkel kystform og topografi er Australia nærmest et idealkontinent for demonstrasjon av de geografiske forholdenes betydning for klimaet. Temperaturen er bestemt av strålingsbalansen på stedet, underlagets natur og temperaturen i de nære havområder. Sjøtemperaturen her avviker lite fra middelet for vedkommende breddegrad. Klimaet påvirkes lite av varme eller kalde havstrømmer, heller ikke av oppstrømmende kaldt dypvann (upwelling), noe som er typisk for vestkystene av Amerika og Afrika. Et spesielt typisk trekk er utbredt, ofte langvarig sesongmessig tørke og stor, mer tilfeldig variasjon i nedbøren.
Den sørlige vendesirkel går midt over kontinentet, klimaet blir varmt og man finner typisk vinter bare lengst i sør og på Tasmania. Forskjellen på middeltemperaturen for varmeste og kaldeste måned er over 15 °C i den sentrale del, ca. 10 °C ved kysten, men under 5 °C i tropeklimaet lengst i nord. Skydekke og nedbør er fullstendig dominert av det subtropiske høytrykksbeltet som pendler nord–sør, dels med årstiden, dels mer uregelmessig. Middelkart over lufttrykket viser en markert høytrykksrygg, men den skyldes en serie individuelle høytrykk som passerer fra vest mot øst med en fart av 500–750 km per døgn. De nedgående luftstrømmene i høytrykkene motvirker utvikling av nedbørskyer. I Nord-Australia er det normalt vintertørke, fordi høytrykksbanene går lengst nord på denne årstid. Sommertørke er vanlig i Sør-Australia. Store avvik fra det normale mønsteret synes å være knyttet til storstilte omlegginger av lufttrykket over den sørlige del av Stillehavet. De årlige temperaturvariasjonene over land gir en monsuneffekt som får særlig betydning for nordkysten og en tilstøtende del av østkysten. Om sommeren går nordøstpassaten fra nordhalvkulen over ekvator, avbøyes av jordrotasjonen og kommer inn over Nord-Australia som en regnførende nordvestmonsun. Der den avbøyde passaten møter sørøstpassaten i vestlige Stillehavet, dannes det sommer og tidlig høst (des.–mars) tropiske lavtrykk som går mot vest og kan berøre nordkysten. Sørøstpassaten setter sitt preg på store deler av østkysten, mens vestavindsbeltet berører de sørlige kystnære områder om vinteren. Fjellkjeden Great Dividing Range forsterker nedbøren fra øst, men kaster regnskygge over store deler av landet vestenfor.
I store trekk kan man skille mellom 4 klimasoner: Tropisk savanne-klima med årstemperatur over ca. 25 °C og nedbør over ca. 1000 mm dekker et mindre område i nord, vesentlig Arnhem Land og Cape York Peninsula. Nedbøren avtar mot sør, det blir overgang til steppeklima, der tørketiden om vinteren er lengre og sommernedbøren mindre intens. Steppene dekker et litt uregelmessig løkkeformet belte fra kysten i nordvest, mot fjellskråningene i øst, videre mot sør og så langs kysten ut mot havet i vest. Steppene får stort sett 250–750 mm årsnedbør, mest i nord.
Langs østkysten sør for 20° s.br. er det en stripe med temperert regnklima uten markert tørketid. Her finnes Australias regnrikeste områder, med årsmidler over 4000 mm, maksimalt i et enkelt år 7800 mm og på en enkelt dag 900 mm. Jevnt over faller det 1000–1500 mm. Nedbøren avtar raskt mot vest, langsommere langs kysten mot sør. I fjellområdet Snowy Mountains i sør faller det snø nok til at det normalt kan drives vintersport. Tradisjonen går tilbake til 1860-årene, da skiløping ble introdusert av skandinaviske gruvearbeidere. I lavlandet varierer middeltemperaturene fra 10–15 °C om vinteren, til 20–25 °C om sommeren. Både den østligste og den vestligste del av sørkysten har temperert klima med vinterregn som skyldes vestavindbeltets vandrende nedbørområder (middelhavsklima). Sommeren er tørketid, men med noen lokale byger over land. Årsnedbør er 500–1000 mm, opptil 1500 mm ved sørvestspissen. Ved Great Australian Bight kommer sonen med steppeklima helt ut til kysten. Tasmania får nedbør til alle årstider og med en geografisk fordeling som ligner den man har i Sør-Norge: 500–1000 mm i øst, opptil ca. 3000 mm over fjellskråningen i vest. I fjellet faller det betydelige snømengder. Januartemperaturen langs sørkysten er ca. 20 °C, julimidlene ca. 10 °C. Begge deler er litt lavere på Tasmania.
Ørkenklimaet dekker et ellipseformet sentralt område, omtrent tredjeparten av Australias areal. Årsnedbøren er ca. 125–400 mm, men sterkt variabel fordi avstanden til havet er kort og ingen fjell skjermer. I det aller tørreste området er det målt 250 mm nedbør på 24 timer. Sanddynene, både i ørkenen og tilgrensende stepper, ligger slik som for mer enn 15 000 år siden. Nedbøren har vært tilstrekkelig til å holde ved like en vegetasjon som hindrer sandflukt. Middeltemperaturen for januar er ca. 25 °C i sør, opptil ca. 35 °C i nordvest. Julimidlene er 10–20 °C. En sjelden gang kan det bli frost lengst i sør. Den variable nedbøren, med tidvis frodig vegetasjon som visner i tørketiden, legger grunnlag for mange villmarksbranner (bush fires). De sørøstlige deler er mest utsatt, Tasmania går heller ikke fri. Brannene opptrer oftest når høytrykksbanene ligger langt sør. Mellom de enkelte høytrykk er det ofte skarpe kaldfronter. Foran en front som nærmer seg blir det sterk, varm, tørr og støvfylt vind fra ørkenen i nord. Stiv kuling med 40–45 °C og 10–20 % relativ fuktighet er typisk. Brannårsaken kan være lyn eller selvantennelse, men er oftest menneskelig aktivitet. Når kaldfronten passerer blir det brå vindomslag til sørvest med temperaturfall opptil 25–30 °C. Det blir sjelden nedbør av noen betydning, men vindomslaget har resultert i mange ofre blant mennesker på flukt.
Plantelivet er svært variert, og en stor del av det er særeget for Australia. Enkelte slekter er av en primitiv type som bare finnes som fossiler i andre verdensdeler. Vegetasjonen tyder på at Australia tidligere har hatt landforbindelse med Sør-Afrika. Den nordlige del av Queensland har et visst innslag av malayiske former. Vegetasjonen varierer med nedbøren. De nedbørrikeste områdene er skogkledde. Det vokser skog i et belte langs hele østkysten, helt inn til de vestlige utløpere av Great Dividing Range. I den nordøstlige del av Queensland finnes det enkelte områder med artsrik tropisk regnskog. Resten av østkysten ned til Bass-stredet, samt Tasmania, har subtropisk regnskog. I denne skogen dominerer ulike arter av eukalyptus.
I Sørøst-Australia vokser svære skoger av gigantiske eukalyptustrær (Eucalyptus amygdalina), med en tett undervegetasjon. Selve kystsletta på østkysten er tørrere enn fjellområdene, og her er det savanne eller glissen savanneskog. Sørvesthjørnet av Western Australia har tett subtropisk skog. Her vokser 60–70 m høye karritrær (Eucalyptus diversicolor) med en undervegetasjon av palmer og busker. I et smalt belte på vestskråningen av innlandsplatået består skogen av jarrahtrær (Eucalyptus marginata). I et bredt belte langs nordkysten er det skogsavanne, og i enkelte områder er det tettere skog av eukalyptus og palmer. Der årsnedbøren synker under 500 mm, slutter skogen og vegetasjonen skifter til savanne og steppe.
Områder med en årsnedbør på under 250 mm er ørkenaktige, og her dominerer busker av forskjellige akasie-arter. Når det en sjelden gang regner, kommer det frem et teppe av ettårige planter. Områder med en årsnedbør på under 125 mm er ørken med sanddyner og sandsletter. Vegetasjonen består mest av forskjellige gressarter med harde, stikkende blad. Store områder er saltsteppe, og her vokser ulike halofile planter (saltplanter). Den australske vegetasjonen består av uvanlig mange endemiske (stedegne) arter. Som et eksempel kan nevnes at treslekten Eucalyptus består mer enn 500 arter, hvorav bare 2 eller 3 finnes utenfor Australia.
Dyregeografisk hører Australia til den australske region, som også omfatter New Zealand, Ny-Guinea og stillehavsøyene. Kloakkdyrene, som bare finnes i denne regionen, er representert ved to arter: nebbdyr og maurpinnsvin. De legger egg og regnes som de mest primitive av pattedyrene.
Pungdyrene, som ellers bare finnes i Amerika, er de dominerende pattedyrene i Australia. De utgjør omkring 160 arter fordelt på en rekke familier, bl.a. rovpungdyr, punggrevlinger og pungharer, kuskuser og pungrever, flygepungekorn, kenguruer, koala og vombater. Mange pungdyr er små og nattaktive, men noen av kenguruartene, f.eks. den røde og den grå kjempekenguruen, er kontinentets største og mest iøynefallende dyrearter.
De mer avanserte placentale pattedyrene, som dominerer pattedyrfaunaen i alle andre verdensdeler, er i Australia bare representert ved gnagere (69 arter), flaggermus (12 arter stor- og 64 arter småflaggermus), seler (10 arter; i sør), dugong (sjøku; i nord) og hvaler (44 av verdens vel 80 arter er registrert i australske farvann). Dingoen er en villhund som sannsynligvis kom til øya sammen med urinnvånerne. Europeerne innførte bl.a. kanin og rev, til stor skade for henholdsvis jordbruksnæringen og de ofte forsvarsløse pungdyrene. I senere år har myndighetene fått en viss kontroll med den voksende kaninbestanden gjennom inngjerding, feller, giftig åte og særlig virussykdommen myxomatose.
Minst 600 av de mer enn 780 fugleartene som er observert i Australia hekker her. De fleste er standfugler, men enkelte, bl.a. gjøker, tilbringer den kalde årstiden i Ny-Guinea. Den strutselignende emuen finnes over det meste av Australia med unntak av Tasmania og tettbygde strøk. Blant Australias mest kjente og kjære fugler må nevnes latterkokaburraen (tidligere kalt latterfuglen; en kjempestor isfugl), lyrehalene (fugleverdenens beste imitatorer), svartsvanen, plystreskjæren og parkskjærelerken. Honningeterne finnes i alle slags biotoper, og mange av de 65 artene spiller en viktig rolle for bestøvning og frøspredning i den lokale floraen. Australia har mer enn 50 arter papagøyefugler, bl.a. gultoppkakadu, rosenkakadu, nymfekakadu (tidligere nymfeparakitt), regnbuelori, undulat og rosellaer. Den velkjente burfuglen sebrafink er også av australsk opprinnelse.
Deltakrokodillen kan bli over 6 meter lang og er Australias største krypdyr. Den er vanligst langs kysten i nord, men kan svømme opp i elvene og tar av og til livet av mennesker. Den betydelig mindre australiakrokodillen er ufarlig. Blant de mer enn 350 øgleartene er det mange bisarre former, bl.a. krageagamen, molokøglen og varanene (populært kalt «goannas»). Australia har 110 slangearter, hvorav en bemerkelsesverdig stor del er farlige for mennesker. 8 eller 9 av verdens 10 giftigste slangearter lever i Australia. Tigerslangene, brunslangene, dødssnoken og taipanene er spesialt fryktet. Det finnes minst 120 froske-arter i Australia, men ingen salamandere – og den eneste padden er innført fra Amerika. Agapadden kan bli 20 cm lang og er så giftig at fugler og pungdyr som spiser den ofte må bøte med livet.
Insektfaunaen omfatter mer enn 80 000 arter. Mange av de rundt 4000 maurartene er svært aggressive, f.eks. «bull ants» og «jumper ants». Termitter er også tallrike. Termitt-tuene kan bli flere meter høye og er en karakteristisk del av landskapet på slettene i nord. Edderkoppfaunaen er ikke så godt undersøkt som insektene, men giftige tunneledderkopper og svarte enker er velkjente og fryktede. Av andre giftige dyr bør spesielt nevnes kubemanetene (sjøveps) som har forårsaket dødsfall blant badende. 3400 fiskearter, omkring 25 % av alle verdens saltvannsfiskearter, forekommer i australske farvann.
