Belgia, monarki i Europa, ved Nordsjøen. Grenser til Frankrike, Luxembourg, Nederland og Tyskland. Et av Europas minste og tettest befolkede land, og også et av verdens mest industrialiserte.
Klima
Belgia har et temperert kystklima, dominert av maritime luftmasser fra vest. Vintrene er jevnt over milde, somrene kjølige. Klimaet viser forholdsvis små regionale variasjoner, selv om det er en merkbar forskjell mellom de kjølige og nedbørrike Ardennene og det varmere og tørrere Flandern. Middeltemperatur i jan. er 2,5 °C i Oostende ved nordsjøkysten, 1,5 °C i Ukkel (Uccle) ved Brussel og 0 °C i Bastogne i Ardennene. Tilsvarende tall for juli er 17 °C i Oostende og Ukkle, 15 °C i Bastogne. Årsnedbøren varierer fra 1000 mm i Bastogne, til 850 mm i Ukkle og 600 mm i Oostende.
Det er lite igjen av den opprinnelige vegetasjonen, og mesteparten av arealet er dyrket opp. Skog dekker ca. 20 % av landets areal, av dette finnes mesteparten (70 %) i Ardennene. Bøk er den dominerende trearten, men også eik og agnbøk er utbredt.
Pattedyrfaunaen omfatter bl.a. pinnsvin, ekorn, sørhare, kanin og hasselmus. Av rovdyr bør nevnes rev, villkatt, grevling, husmår, røyskatt og mink. Rådyr og dåhjort er vanlige, hjort og villsvin forekommer i mindre antall i skogtraktene i øst.
Tallrike trekkfugler raster eller overvintrer ved utløpet av elvene Yser og Zwin; tundra-, sæd- og kortnebbgjess, ender og vadere. I skog-, eng- og sumptraktene i nord hekker bl.a. nattravn, svartspett, blåstrupe, rørdrum og storspove.
Folketallet i Belgia ble beregnet til drøye 10 mill. (2004), årlig befolkningstilvekst til i underkant av 0,2 %, og middellevealder for kvinner til 81,8 år og 75,2 år for menn. Befolkningstilveksten viser en jevn nedgang og Belgia har en såkalt «gammel» befolkning, der andelen over 65 år er lik andelen under 15 år. Språklig og kulturelt dominerer to grupper: de nederlandsktalende flamlenderne i nord som utgjør ca. 60 % av befolkningen; de fransktalende vallonerne i sør som teller 39 %. En liten minoritet (0,6 %) omkring byene Eupen, Malmédy og Sankt Vith i det østlige Belgia har tysk som morsmål.
Belgia er et av de tettest befolkede land i verden, og har den største folketettheten i Europa etter Nederland. Tettheten varierer imidlertid mye fra landsdel til landsdel. Slettelandet har i gjennomsnitt ca. 450 personer per km2, Ardennene ca. 100 per km2. Tettest befolket er industriområdene langs Sambre–Meuse, hvor det enkelte steder bor over 1000 personer per km2. Landet er svært urbanisert, kun omkring 3 % av befolkningen bor utenfor byer og tettsteder. De største befolkningskonsentrasjonene er omkring Brussel, Antwerpen, Liège, Charleroi og Gent samt i industridistriktet Hainaut, som strekker seg fra Mons til Charleroi. Urbaniserte områder i mindre målestokk har vokst frem omkring Namur, Brugge, Verviers, Mechelen og Oostende.
Religion
Belgia har ingen statsreligion, og grunnloven av 1831 garanterer religionsfrihet. Ca. 87 % av innbyggerne tilhører den katolske kirke, som står særlig sterkt i den fransktalende delen av landet. Det finnes minoriteter av protestanter, muslimer og jøder.
Språk
Belgia har tre offisielle språk: nederlandsk, fransk og tysk. Av befolkningen er ca. 60 % nederlandsktalende, ca. 39 % fransktalende og knapt 1 % tysktalende.
Skillet mellom nederlandsktalende i nord og fransktalende i sør deler landet skarpt i to. Språkgrensen starter omtrent der elven Leie (Lys) krysser grensen mellom Frankrike og Belgia og går stort sett rett østover til den treffer elven Maas (Meuse) sør for Maastricht i Nederland. Herfra følger den elven et stykke mot sør til Visé (Wezet) og gjør en bue østover og nordover inntil den igjen treffer riksgrensen mot Nederland. Det nederlandskspråklige området i nord, som utgjøres av delstaten Flandern (Vlaanderen), består av provinsene West-Vlaanderen, Oost-Vlaanderen, Antwerpen, Limburg og Vlaams Brabant. Det franskspråklige området i sør, delstaten Vallonia (Wallonie), består av provinsene Hainaut, Namur, Luxembourg, Liège og Brabant Wallon.
Brussel danner en tospråklig øy i det nederlandskspråklige området med både nederlandsk og fransk.
Det tyske språkområdet ligger i delstaten Vallonia, i den østlige delen av provinsen Liège, i distriktene Eupen, Sankt Vith og Malmédy. Det tales også noe tysk i området omkring byen Arlon (Arel) og langs grensen til storhertugdømmet Luxembourg.
Folkespråket i det nederlandske språkområdet er de sørnederlandske dialektene flamsk, brabantsk og limburgsk. De franske dialektene i Vallonia, vallonsk, ligner dialektene i tilgrensende områder på den franske siden av grensen. De tyske dialektene i øst er moselfrankisk, ripuarisk og nederfrankisk. I tillegg til den tospråklige statusen til Brussel kjennetegnes språksituasjonen der av et stort innslag av innvandrere fra Nord-Afrika og Tyrkia.
Belgia er preget av ulikheter og motsetninger mellom de nederlandsktalende flamlenderne i nord og de fransktalende vallonerne i sør. På tross av – eller kanskje snarere på grunn av – Belgias manglende nasjonale fellesskap, har landet lange tradisjoner som drivkraft for et samlet Europa. Allerede i 1944 gikk Belgia inn i et nært samarbeid med nabolandene Nederland og Luxembourg (Benelux), i 1958 i EEC (senere Den europeiske union, EU), ble raskt en del av unionens kjerne og har siden vært en pådriver i EUs integrasjonsprosess og i arbeidet for europeisk avspenning og samarbeid. I kraft av å være hovedsete for viktige organisasjoner innen europeisk samarbeid (særlig EU og NATO), er landets hovedstad Brussel blitt betegnet Europas hovedstad.
Belgia ble selvstendig stat i 1830, og består i hovedsaken av sørlige halvdel av den tidligere nederlandske enhetsstat (Nederlandene). Inntil ca. 1600 dannet Belgia hovedsentrum for nederlandsk kultur, også for litteraturens vedkommende. På 1600-tallet kaltes landet De spanske Nederland, og på 1700-tallet De østerrikske Nederland.
Navnet Belgia (fransk Belgique), som den nye stat fikk, kommer av Belgica, middelalderens og renessansens latinske navn på Nederlandene.
Rettsvesen
Den høyeste domstol er kassasjonsretten (fr. Cour de Cassation, nederl. Hof van Cassatie) i Brussel; under den er appellrettene i Brussel, Gent og Liège. Dessuten er det underretter, fredsdommerdistrikter (cantons), og i hver av provinshovedstedene straffedomstoler (fr. cour d’assises, nederl. hof van assisen) med jury til behandling av grovere forbrytelser. 1946 ble det etter fransk mønster opprettet en særskilt institusjon, Conseil d’État (nederl. Raad van State), som bl.a. utøver domsmyndighet i forvaltningssaker.
Lovgivningen bygger opprinnelig på «Code Napoléon» og den øvrige franske lovgivning fra tidsrommet for den franske okkupasjon (1795–1814), men er på vesentlige punkter endret og utfylt ved senere lovbestemmelser og påvirket av britisk rett.
Belgia er et konstitusjonelt monarki og en parlamentarisk-demokratisk forbundsstat. Lovgivende myndighet er lagt til nasjonalforsamlingen, bestående av et senat og et representantkammer. Senatet har 71 medlemmer, hvorav 40 er valgt i indirekte valg av to valgmannskorps – ett nederlandsktalende, som velger 25 senatorer, og ett fransktalende, som velger 15; 21 senatorer utpekes av de tre folkevalgte regionforsamlingene (10 av den nederlandsk-, 10 av den fransk- og én av den tysktalende forsamlingen) og ytterligere 10 (herav seks nederlandsk- og fire fransktalende) av senatet selv. I tillegg har monarkens barn honorær plass i senatet. Senatet sitter i fire år. Representantkammeret har 150 medlemmer valgt i allmenne valg for fire år etter forholdstallsprinsippet. Begge kamre kan oppløses av regjeringen før valgperioden er ute. Belgia har stemmeplikt, og stemmerettsalderen er 18 år.
Belgia ble selvstendig i 1830 med katolisismen som en viktig samlende faktor, og landet fikk en enhetsstatlig karakter med en liberal og demokratisk forfatning. Men allerede i 1840-årene viste spenningene seg og gav seg etter hvert utslag i dannelsen av et kristelig-sosialt og et liberalt parti. Et sosialistisk parti ble dannet rundt 1900, og de tre nevnte partier ble dominerende. Etter den annen verdenskrig ble de språkligregionale motsetningene tydeligere, og i 1960-årene ble de gamle partiene splittet i flamske og vallonske grener; i tillegg er nye regionalt baserte partier kommet til og har bidratt til å gi Belgia et svært oppsplittet partisystem. De regionale motsetningene preget og kom til dels til å destabilisere det politiske system. Som svar på motsetningene ble det politiske system først desentralisert (1967–71) og siden føderalisert. Fra 1993 er Belgia en forbundsstat bestående av regionene Flandern (nederlandskspråklig), Vallonia (franskspråklig) og det tospråklige Brussel. I tillegg er landet inndelt i 10 provinser (som nå har mindre betydning) og 589 kommuner.
Belgia har en relativt velutbygd velferdsstat, med en nasjonal institusjon for sosial sikkerhet (trygd) som en av grunnstenene, og med en hovedsakelig offentlig finansiert (men ofte privat drevet) skole som den annen. Velferdstiltakene er i stigende grad blitt desentralisert.
Massemedia
Presse
Belgia har ca. 30 dagsaviser med generell, bred stoffdekning med et samlet opplag på over 1,6 mill., fordelt på den franskspråklige og den nederlandskspråklige presse (den tyskspråklige utgjøres av én avis, Grenz-Echo i Eupen) (1996). Alle de største avisene utkommer i Brussel, delvis med regionale utgaver i andre byer. Størst er De Standaard (372 000, inkl. Het Nieuwsblad og De Gentenaar) og Het Laatste Nieuws (ca. 306 000, inkl. Antwerpen-utgaven De Nieuwe Gazet). Størst blant de franskspråklige avisene er Le Soir (182 000). Det har skjedd en viss eierkonsentrasjon i belgisk presse i nyere tid, bl.a. omfatter Le Soir-gruppen flertallet av de franskspråklige avisene, mens den viktigste nederlandskspråklige utgiveren er VUM-gruppen (De Standard).
Pressen i Belgia er meget gammel. Nieuwe Tijdingen (1605?) i Antwerpen er antagelig det eldste nyhetsblad i Europa. Brussel fikk senere en franskspråklig avis i Le Courrier véritable des Pays-Bas (1649), som fra 1741 bar navnet Gazette de Bruxelles. Den eldste dagsavis er Gazette des Pays-Bas (1759–91). En viktig politisk avis var Le Journal de Bruxelles fra 1790 til den gikk inn i 1920-årene. En viktig flamsk avis i tiden omkring løsrivelsen fra Nederland var Gent-avisen De Vaderlander. Inntil ca. 1920 dominerte den franskspråklige presse, men etter hvert som flamlendernes stilling er blitt sterkere, er den nederlandskspråklige presse også gått frem.
Radio og fjernsyn
De store statlige kringkastingsselskapene er Radio–Télévision Belge de la Communauté Française (RTBF, franskspråklig) og Vlaamse Radio- en Televisisieomroep NV (VRT, nederlandskspråklig). I tillegg finnes et tyskspråklig kringkastingsselskap i Eupen (Belgische Rundfunk- und Fernsehzentrum der Deutschsprachigen Gemeinschaft (BRF)). Finansieringen er offentlig (bl.a. lisenser). Fjernsynssendinger begynte i 1953.
En rekke private radio- og fjernsynsselskaper driver på kommersiell basis i Belgia. For øvrig kan utenlandsk fjernsyn tas imot i stor utstrekning, og satellittfjernsyn videreformidles over kabelnett.
Belgisk musikkhistorie kan følges tilbake til nordfranske trouverer (trubadurer), som delvis virket innenfor de daværende nederlandske grenser. På 1300-tallet oppstod sangskoler i byene, og flamske musikere fikk etter hvert internasjonalt ry som pedagoger. Fra ca. 1420 til 1520 var den flamske skole et kraftsenter i europeisk musikk. Ledende komponister som G. Dufay, G. Binchois, J. Ockeghem og Josquin Desprez skapte et nytt, mer internasjonalt tonespråk med utstrakt bruk av polyfoni. Fra denne og påfølgende skoler utgikk viktige impulser gjennom musikere og komponister som ble engasjert ved de rikeste europeiske lands fyrstehoff. På 1500-tallet overtok den nederlandske skole, og komponister som N. Gombert, Clemens non Papa, A. Willaert og Orlando di Lasso skapte et nytt høydepunkt for vokalpolyfonien i messe, motett, madrigal og chanson. En annen komponist, T. Susato, gjorde Antwerpen til et senter for utgivelser av polyfon chanson og renessansedanser.
På 1600-tallet ble musikklivet etter hvert påvirket av dominerende italienske moteretninger med vekt på homofoni. Men den polyfone tradisjon levde videre: Orgelmesteren Kerckhoven fra Brussel var musikalsk nært beslektet med nordnederlenderen J. P. Sweelinck, som formidlet viktige impulser til barokkens fullender, J. S. Bach. Gent-komponisten J. B. Loeillet, som blant annet samarbeidet med Händel i London, fikk fornyet aktualitet gjennom blokkfløytens renessanse på 1900-allet. Et karakteristisk innslag i belgisk musikkliv er klokkespillkunsten. Klassikeren fra klokkespillets storhetstid på 1700-tallet var komponisten M. van den Gheyn.
Under den østerrikske okkupasjonen (1713) og den følgende fredsperioden, oppstod i De østerrikske Nederland en skole av cembalister med et visst nasjonalt særpreg som senere ble utviklet i retning av den galante stil. Fiolinvirtousen P. Van Maldere fikk internasjonalt ry for sine symfonier, som inneholder flere nyskapende elementer (andre-tema i første sats og tematisk slektskap mellom første og siste sats). I andre halvdel av 1700-tallet levde de mest betydningsfulle belgiske komponister i Paris. L. de Bruges var skattet for sine symfonier, revolusjonshymner og sin instrumentalmusikk.
Den franske revolusjon og Napoleonskrigene gikk hardt ut over institusjoner som kirke og hoff, med den følge at også musikklivet syknet hen. Etter dannelsen av en selvstendig belgisk stat (1830) førte de nyopprettede konservatoriene, den obligatoriske musikkundervisningen i skolen og operascenene i Brussel og Gent til en gjenoppliving av musikkulturen. Som følge av striden mellom fransk og nederlandsk kultur skjelnet man fra nå av mellom flamsk og vallonsk musikk, men uten å trekke skarpe grenser. Vallonske komponister søkte gjerne inspirasjon i fransk musikk, mens de flamske lå nærmere den tyske tradisjon. Den mest kjente av de vallonske komponistene, César Franck, var elev ved musikkonservatoriet i Liège, men fortsatte sine studier i Paris, der han også komponerte sine verk. Mest nasjonalt orientert var Peter Benoit (1834–1901), som grunnla det første flamske konservatoriet (1898 i Antwerpen) og kastet seg inn i kulturkampen med sin musikk med folkelig-romantisk preg.
Komponister som P. Gilson (1865–1942) og A. de Boeck (1865–1937) gikk mer i impresjonistisk retning, fulgt av F. Alpaerts, som stod i spissen for flamsk ekspresjonisme. Blant modernistene finner man antiromantikeren M. Poot (1901–88) og neoklassikeren W. Pelemans (f. 1901), og dessuten L. de Meester (f. 1904), som har vært en foregangsmann for den elektroniske lydkunst og kan betraktes som far til den moderne generasjon. Ledende yngre komponister er André Laporte, som forener nye og tradisjonelle elementer i sin musikk, Jaqueline Fontyn (f. 1930), med mer moderne orientering, og Henri Pousseur (f. 1929), som er internasjonalt kjent innenfor konkret og elektronisk musikk.
Blant utøvere av internasjonal klasse Belgia har fostret er H. Vieuxtemps, E. Ysaye, A. Grumiaux, J.-N. Lemmens, Flor Peters, A. Cluytens og A. Vandernoot. Belgisk musikkliv omfatter ellers en rekke symfoniorkestre og filharmoniske selskaper, operascener, konservatorier og musikkvitenskapelige institutter og musikkbiblioteker. Jeunesses Musicales hadde opprinnelig sitt sete i Belgia. Ensemblet Pro Musica Antiqua, stiftet 1933 og oppløst 1974, spilte en pionérrolle i gjenopplivingen av middelalder- og renessansemusikk i Europa.
Belgias beliggenhet sentralt i Europa har hatt stor betydning for utviklingen av næringslivet, og landet er et rikt jordbruksland og et av de ledende industriland i Europa, med en økonomi som i stor grad er avhengig av internasjonal handel. Tjenesteytende næringer er betydelige i Belgia, og bidrog i 2001 med 72 % av BNP og sysselsatte 75 % av yrkesbefolkningen. På grunn av landets sentrale beliggenhet, godt utbygde infrastruktur og dominerende rolle i EU har mange internasjonale organisasjoner og bedrifter etablert seg i Belgia. Dette bidrar med store inntekter.
Den økonomiske utviklingen har generelt favorisert de nordlige deler av landet (Flandern) på bekostning av de sørlige deler (Vallonia), hvor den tidligere så dominerende gruve- og tungindustrien lenge har vært i tilbakegang. Etter mange nedleggelser i løpet av 1980- og 1990-årene var regionen i stor grad avhengig av støtte fra EU. Bruttonasjonalproduktet per innb. var i 2003 beregnet til 29 000 USD. Samme år var arbeidsledigheten beregnet til 8 %, hvilket er en nedgang siden midten av 1990-årene. Landets utenlandsgjeld er høy, dvs. omtrent lik landets BNP.
Landbruk, fiske
Nesten halvparten av Belgias areal brukes til landbruksformål. Av dette er omtrent halvparten dyrket mark, resten eng og beite. Landbrukssektoren sysselsetter, sammen med fiske, ca. 1 % av yrkesbefolkningen, og bidrar med 1,4 % av bruttonasjonalproduktet. Hvete, rug og havre dyrkes helst i den leirholdige jorden i det sentrale Belgia. Litt hvete og bygg dyrkes også på polderne og slettelandet i Flandern, og i Ardennene. Rug og havre er mest vanlig i Kempenland. I Flandern dyrkes også rotvekster og lin og humle. Det sentrale Belgia er hovedområdet for sukkerbeter og industrivekster som lin, humle og sikori. Rundt de større byene drives et utstrakt hagebruk med dyrking av grønnsaker, drivhusvekster, frukt og bær. I alle deler av landet finnes det beitemarker, og husdyrholdet dominerer i Ardennene og i belgisk Lorraine. Det holdes særlig storfe og svin.
Skogbruk
Skogene dekker ca. 20 % av landet. De største skogene ligger i Ardennene, hvor furu, gran og lerketre er de viktigste treslagene, og i Kempen, hvor furu dominerer. Trevirket brukes i møbelindustrien og i byggebransjen. Produksjonen av tømmer er imidlertid ikke tilstrekkelig, og virke til tremasse importeres, bl.a. fra de nordiske land.
Fiske
Fisket er beskjedent, og drives på fiskebankene i Nordsjøen og Atlanterhavet. Oostende er hjemmehavn for 80 % av fiskeflåten, resten opererer fra Zeebrugge og Nieuwpoort. Fangstene består stort sett av flyndrefisker og torsk.
Bergverk
Belgia har forholdsvis små mineralske ressurser. Landet hadde lenge en betydelig kullindustri, men produksjonen, som en gang gav 30 mill. tonn i året, er opphørt. Kullfeltene langs Sambre–Meuse, som dannet basis for industrialiseringen i Vallonia på 1800-tallet, er stort sett uttømt. I senere tid ble de største kullmengdene brutt i Kempen i Limburg, hvor forekomstene var utnyttet siden 1917. Også disse er i de siste år nedlagt. Belgias siste kullgruve ble nedlagt 1992. Jernmalm, som lenge ble utvunnet lengst nord i Ardennene, og lenger sør der forekomstene i Luxembourg og Lorraine strekker seg inn i Belgia, er det snart ikke mer igjen av. Mindre forekomster av bly og sink i Ardennene er ikke lenger drivverdige. Forekomster av sand, som finnes nord for Charleroi og i Kempen, danner grunnlaget for en betydelig glassindustri.
Energi
Den belgiske industrien ble opprinnelig basert på kull, først fra forekomstene ved Sambre–Meuse, senere fra Kempen. Senere har importert energi (olje, naturgass og kull) erstattet den innenlandske kullbaserte energiproduksjonen. Det store forbruket av fossilt brensel har skapt store forurensningsproblemer. Landets 7 kjernekraftverk står for 60 % av elektrisitetsproduksjonen (2002), mens 40 % kommer fra kull og naturgass. Mindre vannkraftanlegg finnes i Ardennene. Belgiske myndigheter har besluttet at bruken av kjernekraft skal opphøre innen 2025, og at det første kjernekraftverket skal stenges i 2015.
Industri
Industrien (inkl. bergverk) sysselsatte 2001 24 % av yrkesbefolkningen og stod for 27 av BNP. En betydelig del av industrien er basert på foredling av importerte råvarer for videreeksport. Også stor metallurgisk (særlig jern og stål) industri, diamantsliping, næringsmiddel- og tekstilindustri.
De viktigste industristrøkene ligger ved de gamle kullfeltene langs Sambre–Meuse. Import av råvarer sjøveien har imidlertid ført til en betydelig industrireising nærmere kysten. Metallindustrien i Liège-området har tradisjoner tilbake til middelalderen. Belgias første smelteovner ble åpnet ved Seraing 1825. Jern- og stålindustrien spredte seg senere vestover mot Charleroi og videre mot den franske grense. Det vokste frem en nesten sammenhengende rad med industribyer langs Sambre–Meuse, som av denne grunn er blitt kalt Belgias «Black Country». Tungindustrien, med jern- og stålverk, støperier, maskinfabrikker, glassverk og foredlingsverk for sink og kobber, er fortsatt konsentrert til områdene rundt Liège og Charleroi, samt Borinage-området med Mons som senter. Stålverk finnes også ved Clabecq i Vallonsk Brabant og Charleroi, og i Zelzate ved Gent–Terneuzen-kanalen nord for Gent.
Med basis i den primære metallproduksjonen, er det bygd opp en betydelig verkstedindustri. Bilindustrien (923 000 biler 2000) er lokalisert til bl.a. Antwerpen, Brugge, Gent, Lier, Genk, Mons og Namur; skipsbygging i Antwerpen; maskiner og metallvarer i Liège, Charleroi, Brussel og Antwerpen. Den petrokjemiske industrien er konsentrert til Antwerpen, Brussel og Gent, den kjemiske industrien også til Brussel, Antwerpen og Namur. Tekstilindustrien har lange tradisjoner i Flandern. Linproduksjonen har sitt senter i Kortrijk, Gent er kjent for produksjonen av bomull og kunstfibrer. Ullindustrien er konsentrert til Verviers i den østlige delen av landet. Det finnes også en betydelig konfeksjonsindustri. Næringsmiddelindustrien ligger for det meste i nærheten av Brussel, Antwerpen og Gent.
Turisme
Belgia har mange byer av historisk og kulturell betydning, bl.a. Antwerpen, Brugge, Brussel, Gent, Leuven, Waterloo og Tornai m.fl., og det fine turterrenget i Ardennene samt byene langs kysten tiltrekker mange turister. Turisme er blitt en betydelig næring og Belgia ble i 2001 besøkt av ca. 6,5 mill. utenlandske turister.
Utenrikshandel
Belgia er svært avhengig av handel med utlandet. Landet importerer råvarer og eksporterer ferdigvarer. Importen oversteg i perioden 1975–85 eksportverdien, men har senere omtrent balansert eller det har vært et eksportoverskudd. Landets viktigste eksportvarer er maskiner og transportutstyr og kjemikalier og farmasøytiske produkter samt næringsmidler. Maskiner og transportutstyr er viktigste importvarer. Ca. 75 % av eksporten og 70 % av importen skjer med andre EU-land. De største handelspartnere er Tyskland, Frankrike og Nederland.
Belgia har et av de tetteste vei- og jernbanenett i verden. De viktigste transportårene følger aksen Charleroi–Brussel–Antwerpen, og Sambre–Meuse-dalen fra nordlige Frankrike over Charleroi og Liège til Aachen i Tyskland. Det belgiske kanalsystem er ikke så omfattende som det nederlandske, men det spiller en viktig rolle i transporten av brensel, stein, sand, malm, tømmer og annen tung last. Kanalnettet, som ble modernisert i 1960-årene, binder sammen Antwerpen, Brussel, Charleroi, Namur, Gent og Liège. Albertkanalen, som krysser Kempenland, ble ferdig først 1940, og har fått stor betydning for Antwerpens utvikling. Antwerpens havn, som i senere år er betydelig modernisert, er en av Europas betydeligste havner, og havnen betjener ikke bare Belgia, men også store deler av Frankrike og Tyskland. Havneanlegget omfatter 98 km kaier og 17 tørrdokker. Omtrent 80 % av Belgias utenrikshandel går over havnen i Antwerpen. Fergetrafikken til England går fortrinnsvis over Oostende og Zeebrugge. Viktigste internasjonale lufthavn er ved Brussel. For øvrig er det internasjonale lufthavner i Antwerpen, Charleroi, Liège og Oostende. Belgias nasjonale flyselskap SABENA gikk konkurs i 2001, men deler av virksomheten ble videreført gjennom DAT, som i 2002 skiftet navn til SN Brussels Airlines.
Økonomisk og politisk krise
Den kulturelle konflikten ble i 1980-årene overskygget av omfattende økonomiske problemer. Krisen i kullgruvene og innen stålverkene rammet det tradisjonelt mer industrialiserte Vallonia sterkere enn det tidligere hovedsakelig jordbruksdominerte Flandern, hvor ny høyteknologisk industri har vært i kraftig vekst. Denne utviklingen har ført til at det økonomiske tyngdepunktet gradvis er blitt forskjøvet nordover, og dermed forsterket de regionale motsetningene.
De kulturelle og økonomiske problemer gjorde det vanskelig å få stablet på bena handlekraftige regjeringer. Kristeligdemokraten Wilfried Martens klarte med vekslende parlamentarisk støtte å sitte som regjeringssjef så å si sammenhengende 1979–92. Både Martens og etterfølgeren Jean-Luc Dehaene (kristeligdemokrat) førte en til dels hardhendt økonomisk politikk, med devaluering, lønnsstopp og store nedskjæringer på de offentlige budsjetter for å få bukt med arbeidsløsheten, uten at dette lyktes. Arbeidsløsheten i Belgia var i perioden 1985–95 blant de høyeste i Europa (13–14 %).
De økonomiske problemene førte til et hardt press på de etablerte politiske partiene. Ved valget 1991 ble separatistgrupper, miljøpartier og høyreekstremister valgets store vinnere. Ved lokalvalgene 1994 ble det separatistiske, ytterliggående høyrepartiet Vlaams Blok største parti i landets nest største by, Antwerpen.
1994 måtte transportministeren gå av, etter at han ble mistenkt for korrupsjon. Bakgrunnen var at det italienske helikopterfirmaet Agusta hadde betalt store summer til det vallonske sosialistpartiet etter å ha fått en kontrakt på levering av helikoptre til det belgiske forsvaret. Agusta-saken førte til at i alt 12 politikere ble dømt for korrupsjon. Affæren kostet også tidligere økonomi- og utenriksminister Willy Claes stillingen som generalsekretær i NATO. I 1996 føyde en ny skandale seg til avsløringene om korrupsjon og ulovlig bruk av hormontilsetninger og miljøgifter i landbruket. Opprullingen av en liga som stod bak drap og seksuelt misbruk av småbarn brakte flere kjente personer i søkelyset, og det ble det rettet sterk kritikk mot myndighetene for sendrektig etterforskning og for angivelig å beskytte enkelte medlemmer i ligaen. Flere statsråder måtte forlate sine poster gjennom siste del av 1990-tallet, og både politiske drap og selvmord knyttet seg til de mange skandalene.
Mot dette bakteppet fikk parlamentsvalget i 1999 karakter av protest. Flertallet gikk tapt for regjeringspartiene – sosialistene og kristelig-demokratene – og Jean-Luc Dehaene måtte overlate statsministerposten til Guy Verhofstadt fra de flamske liberaldemokratene VLD. Hardest rammet av skandalene ble kristelig-demokratene, og partiets 40 år lange regjeringsperiode ble brutt. Verhofstadt ledet en koalisjon hvor seks av nasjonalforsamlingens 11 partier deltok. At VLD, med under 15 % av stemmene, ble nasjonalforsamlingens største parti illustrerte en tiltagende politisk oppsplitting. Ved valget i 2003 styrket VLD og sosialistene sin stilling og videreførte regjeringssamarbeidet med nær 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen – og et program basert på skatte- og avgiftslettelser, balanse i budsjettet og modernisering av offentlig sektor.
De grønne småpartiene led nå et kraftig nederlag og forlot koalisjonen. Vlams Blok (VB) fikk nær 10 % av stemmene i 1999 og ble størst i flere flamske storbyer ved lokalvalgene i 2000. VB var det partiet som hadde størst fremgang ved riksvalget i 2003, med 18 av de 150 mandatene, partiets beste valg noensinne. VBs grunnleggende programpost er selvstendighet for den nederlandsktalende regionen Flandern. Den velgerprotesten som partiet kanaliserte, gjaldt den relativt liberale innvandringspolitikken mer enn korrupsjonsskandalene. Reglene for oppholdstillatelse og asyl ble skjerpet i 2000, samtidig som rundt 70 000 illegale innvandrere ble tilbudt amnesti.
1990 vedtok nasjonalforsamlingen en ny liberal abortlov. På tross av intern splittelse i regjeringen ble man enige om å ikke la saken føre til regjeringskrise. Loven utløste imidlertid en konstitusjonell krise, fordi kong Baudouin av samvittighetsgrunner nektet å godkjenne den. Krisen ble løst ved at parlamentet avsatte Kongen 4. april og selv undertegnet loven. Dagen etter ble Kongen gjeninnsatt som statsoverhode. Baudouin var barnløs og personlig sterk motstander av abort. Han døde 1993 og ble etterfulgt av sin bror Albert.
På tross av politiske skandaler og sterke indre rivninger har Belgia styrket sin posisjon som et nøkkelland i Europa. Hovedkvarteret til både EU og NATO ligger i Brussel, som er i ferd med å etablere seg som en all-europeisk hovedstad. Belgia har vært en pådriver i arbeidet for et mer forpliktende samarbeid innen EU, ikke minst fordi myndighetene håper at en sterkere integrering i EU vil føre til at også de indre regionale motsetningene blir dempet.
I sin utenrikspolitikk er Belgia opptatt av menneskerettighetene. En lov fra 1993 ga belgiske myndigheter adgang til å straffeforfølge brudd på menneskerettighetene overalt i verden – såkalt universell jurisdiksjon. Loven ble første gang anvendt i 1994, da fire personer ble dømt i forbindelse med folkemordet i Rwanda. Men det oppstod politiske og diplomatiske forviklinger da det ble reist tiltale mot bl.a. Israels statsminister Ariel Sharon og USAs tidligere president George Bush sr. I 2003 ble loven endret slik at den i praksis bare gjelder belgiske statsborgere.
Belgia – kort historisk oversikt
57 f.Kr. De keltiske belgere beseires av Caesar
Ca. 400 e.Kr. Germanerne besetter landet
500-tallet Belgia utgjør kjernen i det frankiske riket
843 Ved forliket i Verdun blir Flandern et fransk grevskap, mens Øst-Belgia blir en del av det senere tyske riket
1300-tallet Nederlandene (nåværende Belgia og Nederland) blir Europas viktigste økonomiske område (handel og tekstilfremstilling)
1435 De belgiske grevskaper kommer under huset Burgund
1482 Nederlandene tilfaller huset Habsburg
1555 Belgia kommer under spansk herredømme
1572–1648 Nederlandsk frihetskrig. Den sørlige delen (Belgia) går tilbake til Spania 1579
1701–13 Den spanske arvefølgekrig. Belgia tilfaller Østerrike
1794 Området innlemmes i det revolusjonære Frankrike
1815 Forent med Nederland
1830–31 Revolusjon. Belgia blir selvstendig kongedømme. Nøytraliteten blir garantert av stormaktene
1800-tallet Belgia blir en moderne industristat. Kontinentets første jernbane 1835
1908 Kongo blir belgisk kronkoloni
1914 Tysk angrep ved utbruddet av den første verdenskrig
1940 Tysk okkupasjon. Leopold 3 internert av tyskerne til 1944
1945–51 Konstitusjonell krise pga. Leopolds tyskvennlige holdning under krigen. Kongen tilbake etter folkeavstemning 1950, men han abdiserer 1951 og avstår kronen til sønnen Baudouin
1950-årene Belgia svært aktivt med i det vesteuropeiske samarbeidet og deltar i opprettelsen av EEC 1957
1960 Belgisk Kongo fritt etter uroligheter
1963 Uroligheter pga. politiske, religiøse og språklige motsetninger
1971 Grunnlovsendring vedtatt for å sikre likestilling mellom språkgruppene ved å dele landet i tre regioner
1977 Egmont-planen tar sikte på å gjøre Belgia til en forbundsstat
1980-årene Store økonomiske problemer, særlig i tekstil- og stålindustrien. Økende arbeidsløshet og utenlandsgjeld. W. Martens statsminister i ulike koalisjonsregjeringer
1988 Nytt forslag om forbundsstat skaper nye politiske problemer og uroligheter
1993 Forfatningsreformen endelig vedtatt. Belgia blir en forbundsstat med tre regioner med betydelig selvstyre. Albert overtar som konge etter broren Baudouin, som dør barnløs
1994 Landet rystes av en omfattende korrupsjonsskandale; i alt tolv politikere blir dømt for korrupsjon
1996 Nye skandaler avslører korrupsjon og ulovlig bruk av hormontilsetninger i landbruket. En liga blir avslørt for å ha bortført, seksuelt misbrukt og drept mindreårige barn
1999 Liberaldemokratene overtar makten ved valget; kristeligdemokratene ute av regjeringen for første gang på 40 år. Det separatistiske partiet Vlaams Blok får sitt gjennombrudd i nord
2001 En ny tronarving blir født; kronprins Philippe og kronprinsesse Mathilde får en datter, Elisabeth
2002 Belgia legaliserer aktiv dødshjelp. Landet vedtar samtidig å avvikle atomkraften fra 2015
