Bhutan, et lite kongedømme i det østlige Himalaya, mellom Kina (Tibet) i nord og vest og India i sør og øst. Landet er svært fjellrikt og ulendt, noe som er til hinder for utviklingen av landet. Bhutan er et av verdens minst utviklede land, og er politisk avhengig av støtte fra India. En økende turisme og innflytelse fra andre land har resultert i en rekke tiltak for å bevare bhutansk kultur og identitet.
Navnet kommer av gammel indisk Bhot ant som betyr ‘Det sted hvor Tibet ender.’ Bhutan kaller seg selv for Druk Yul, ‘Tordendragens land.’
Landet er plassert i sørskråningen av Himalaya og er 300 km i luftstrekning øst–vest og 170 km nord–sør. Den nordlige del er et høyt alpeland som går fra ca. 4000 moh. og opp til Himalayas topper ved kanten av det tibetanske platå. Høyeste fjell er Kula Kangri (7554 moh.) og Gangker Punsum (7550 moh.). Den sentrale del av landet er oppdelt av flere nord–sørgående fjellkjeder med daler i mellom. Den største av disse, som i praksis deler Bhutan opp i en vestlig og en østlig del, kalles Pele la, ‘de sorte fjell’. Gjennom disse dalene renner elver som kommer fra den nordlige sone, og inn i den sørlige sone og videre inn i India for å munne ut i Brahmaputra. I sør, en smal stripe lavere land.
Klima
Bhutan kan inndeles i 3 klimatiske soner. Den sørlige sone er ca. 50 km bred med høyder fra 150 til 2000 moh. Her er tropisk klima. Sommermonsunen bringer rikelig med regn og årsnedbøren ligger på ca. 2,5 meter. Lenger nord ligger den ca. 75 km brede sentrale sone som for det meste ligger mellom 2000 og 4000 moh. Her er det temperert klima med monsunregn. I den laveste del er klimaet litt kjøligere enn i Alpene. Ved grensefjellene i Store Himalaya er klimaet nærmest arktisk.
Lavlandet i sør har fuktig monsunskog med bl.a. saltre, skruepalmer, arter i bananslekten og kjempebambus. Nær den indiske grensen er det savannevegetasjon. Fjellene i midtregionen var opprinnelig dekket av eik- og rhododendronskoger. Over ca. 2800 moh. er det barskog med edelgran, gran, lerk og einer. I de høyeste delene av landet er vegetasjonen alpin og på mange steder ørkenpreget.
De store bestandene av store pattedyr fra tidligere tider er nå sterkt redusert. Fortsatt finnes indisk elefant, tiger, leopard og axishjort i små bestander. I fjellene lever snøleopard og flere ville geitearter. Fuglelivet er rikt i lavereliggende skoger. Lenger opp finnes bl.a. mange forskjellige hønsefugler.
Anslagene over befolkningens størrelse er meget usikre og omdiskuterte. ca. 2,2 mill. er et vanlig anslag, men i begynnelsen av 1990-årene forelå det også kraftig nedjusterte anslag, og beregninger basert på dette ble i 2004 satt til 810 000. Bhutan har flere forskjellige befolkningsgrupper som taler hvert sitt språk. Den største er sharkopsfolket (‘folket fra øst’) som bor i den østlige delen av landet. I vest bor ngalopsfolket som stammer fra Tibet. Deres språk, dzongkha, er landets offisielle språk. I sør lever nepalere (lepchafolket), ofte referert til som sør-bhutanere. Disse teller 30–35 % av landets befolkning. Mange av disse har innvandret i nyere tid. Videre finnes flere mindre stammer. Det finnes også en stor gruppe tibetanere som flyktet over grensen i årene etter Kinas invasjon av Tibet 1959.
Bosettingen er spredt, og urbaniseringen er meget lav. Til midten av 1960-årene fantes det ikke byer i vanlig forstand. Landets administrasjon holder til i store befestede klostre (dzonger). Myndighetene holder kontroll med bosettingen, og søker bevisst å hindre flytting fra landsbygda til byene. De største byene er hovedstaden Thimphu med ca. 45 000 innb. (1998) og handelsbyen Phuntsholing ved den indiske grense.
Religion
Bhutanerne følger den tibetanske formen for buddhisme (se Tibet, religion). Bhutan er i dag det eneste land i Asia der mahayana-buddhismen er statsreligion. Klostrene understøttes av staten.
Ifølge bhutansk tradisjon ble buddhismen innført på 700-tallet e.Kr. av den tantriske mesteren Padmasambhava, men sikre overleveringer om buddhismen i Bhutan har vi først fra 1000-tallet. Overhodet for Drukpa-skolen, Ngawang Namgyal (1594–1661), samlet landet og ble både verdslig og geistlig overhode. Han inndelte landet i provinser som ble styrt fra befestede klostre (dzong). Hans etterfølgere, som regjerte frem til 1907, ble betraktet som gjenfødsler av Ngawang Namgyal (på samme måte som Dalai Lamaene etterfulgte hverandre i Tibet). I den sørlige delen av landet bor en nepalesisk, hinduisk minoritet.
Skole og utdanning
Utdanningssystemet i Bhutan har gjennomgått store forandringer siden 1990. Innholdet i opplæringen er blitt nasjonalisert. Barneskolen består av 7 klassetrinn, hvorav det første regnes som førskole. De fleste skoler er internatskoler. Barna begynner på skolen når de er 6 år. Etter utdanningsreformene har prosentandelen som ikke fullfører skolegangen, sunket fra 20 % til 5 %. Nå går ca. 70 % av barna på skolen. Videregående skole består av 2 + 2 år. Engelsk er undervisningsspråk. 60 % av den voksne befolkningen regnes som analfabeter.
Språk
Offisielt språk er dzongkha, en dialekt av tibetansk. Tibetansk snakkes ellers i en rekke til dels innbyrdes uforståelige dialekter. Nepali nyttes i sørlige og sørvestlige deler av landet.
Bhutans tradisjonelle økonomiske basis er jordbruk og fedrift for selvhushold. Skogbruket er også viktig. Landet har store naturressurser i form av vannkraft, skog og mineraler; for størstedelen uutnyttet. En stor del av statsbudsjettet finansieres via bistand, i første rekke fra India, men også fra FN og internasjonale organisasjoner. Siden 1960-årene har økonomisk planlegging vært basert på femårsplaner. 1997–2002 kom vesentlige investeringer i helsevesen, utdanning og veibygging, samt tre nye vannkraftverk, som ventes å gi store eksportinntekter. Privat sektor er begrenset og kontrolleres av en liten krets. Et privatiseringsprogram ble innledet tidlig i 1990-årene. Uavhengige fagforeninger og streiker er forbudt. Tidlig på 2000-tallet steg arbeidsledigheten, da ca. 50 000 unge årlig gjorde sin entré på arbeidsmarkedet. Byborgere må ofte «frivillig» delta i prosjekter for å utvikle landets infrastruktur.
Bhutan fikk sin første skrevne forfatning i 2008, etter at landet i en overgangsperiode fra 1999 hadde beveget seg fra å være et absolutt monarki i retning av et politisk system med mer folkelig deltakelse. Kongen nedsatte 2001 en forfatningskommisjon, som la frem et grunnlovsforslag i 2005. Et revidert forslag fra 2007 ble vedtatt og trådte i kraft sommeren 2008. ifølge den nye grunnloven er Bhutan nå et demokratisk konstitusjonelt monarki med et grunnlovsfestet topartisystem. Statsoverhodet, kongen (Druk Gyalpo), må være etterkommer av den første kongen (den nåværendes tippoldefar, som kom på tronen i 1907), og han må overlate tronen til sin tronfølger når han fyller 65 år. Kongen sammenkaller parlamentet, og han utnevner statsministeren, landets religiøse leder (Je Khenpo) og øverste dommere, sjefene for forsvarsmakten og en del høyere embetsmenn etter anbefaling fra regjeringen eller andre rådgivende organer. Den lovgivende makt ligger hos et tokammerparlament, Chitshog, der det øvre kammeret er et nasjonalråd, Gyelyong Tshogde, med 25 medlemmer uten partitilknytning, hvorav 20 velges i enkeltpersonkretser og fem utpekes av kongen for en femårsperiode. Nasjonalrådet deltar i lovgivningsprosessen mye på samme måte som Lagtinget hittil har gjort det i Norge. Det nedre kammeret i parlamentet, nasjonalforsamlingen (Gyelyong Tshogdu), kan ha inntil 55 medlemmer (47 etter valget i 2008), som velges på partilister i direkte valg i enkeltpersonkretser for fem år. Politiske partier er tillatt, men ved valg til nasjonalforsamlingen er det bare de to partiene som oppnår flest stemmer i en første valgomgang som får delta i annen valgomgang og dermed kjempe om plasser i forsamlingen. Det partiet som får flest stemmer i denne valgomgangen, får automatisk regjeringsmakten. Ved valget i mars 2008 (som foregikk i én omgang, fordi bare to partier stilte lister) fikk Bhutans freds- og velstandsparti 67 % av stemmene og 45 av de 47 plassene i nasjonalforsamlingen.
Den utøvende makt ligger hos regjeringen, Lhengye Zhungtshog, som ledes av en statsminister utpekt av kongen etter forslag fra majoritetspartiet i nasjonalforsamlingen. Ministrene må være medlemmer av nasjonalforsamlingen.
Hinduer med nepalesisk bakgrunn, som er konsentrert sør i landet, har dannet opposisjonelle partier i eksil (Nepal). Konflikten mellom de sørlige distrikter og resten av landet setter sitt preg på politikken og bidrar til en viss ustabilitet. Velferdspolitikken er lite utviklet.
Administrativt er Bhutan delt inn i 20 distrikter (dzongkhag). Sju av distriktene er inndelt i underdistrikter, og på laveste nivå er det grupper (gewog) av landsbyer.
I den nye grunnloven er rettsvesenet bygd opp på domstoler i tre instanser: Lokale distriktsdomstoler dømmer i første instans; dommer herfra kan ankes til en appelldomstol og videre til landets høyesterett. Kongen har anledning til å innvilge amnesti eller nedsette straffer.
Under 10 % av arealet kan dyrkes, likevel er landbruket den overlegent viktigste sysselsetting. I 2000 bidrog landbruket med 33 % av bruttonasjonalproduktet og opptok over 90 % av arbeidskraften. Det dyrkes flere slags ris samt bokhvete, hvete, mais, poteter og grønnsaker til lokalt forbruk. I den sørlige del dyrkes også appelsiner, sitroner og tropiske frukter som ananas, bananer m.m. Kvegbestanden er på 435 000 (2001), spesielt sharkopsfolket har mye kveg. I den nordlige sone holdes sau og jakokser. Skogdrift er også viktig.
Bhutan har store mineralressurser, men det meste er vanskelig tilgjengelig. Foreløpig er det kun en mindre utvinning av kull, kalkstein, gips, skifer og dolomitt. Andre mineralressurser er kobber, sink, marmor og grafitt.
Nesten all energiproduksjon kommer fra vannkraft. Chukhakraftverket har en produksjonskapasitet på rundt 340 MW. Store deler av produksjonen blir eksportert til India.
Produksjonsindustrien bidrog 2000 med ca. 10 % av bruttonasjonalproduktet. Av størst betydning er sementindustrien. Det finnes videre fabrikker med produksjon av ferrolegeringer og kalsiumkarbid nær Phuntsholing. Bhutan har også mindre håndverksbedrifter som produserer tekstiler, såpe, fyrstikker, lys og tepper.
Bhutan har et stort underskudd på handelsbalansen med utlandet. India er Bhutans aller viktigste handelspartner og bidrar med ca. 75 % av Bhutans import og er mottaker av over 90 % av Bhutans eksport. Viktigste eksportartikler er elektrisk kraft, sement, tømmer, elektrisitet og frukter. Viktigste importartikler er kjøretøy, maskiner og deler, dieselolje og ris. Underskuddet dekkes dels ved økonomisk bistand fra India og dels med en begrenset og kontrollert form for turisme.
Ingen av elvene er seilbare, og det finnes ikke jernbane. Den første vei ble bygd i 1960. Landet hadde 1999 ca. 3700 km veier med ytterst få privatbiler. Bhutan har sitt eget flyselskap (Druk Air) og internasjonal flyplass ved Paro. Topografien vanskeliggjør den interne samferdsel, og fortsatt er yakokser, muldyr og ponnier viktige som fraktdyr.
Landet ble samlet til ett rike på 1600-tallet og deretter regjert av en verdslig og en geistlig fyrste. De lokale guvernørene hadde stor makt, og konflikter mellom dem førte til en rekke borgerkriger på 1800-tallet og frem til 1907, da det nåværende dynasti, Wangchuk, kom på tronen. Omtrent samtidig ble den geistlige fyrsteverdigheten avskaffet. Siden 1969 har hans eneveldige myndighet vært noe innskrenket, med ytterligere begrensning siden 1998.
Fra 1770 av var Bhutan ofte i konflikt med de britiske myndigheter i India. I 1910 fikk britene kontroll over Bhutans utenrikspolitikk, en kontroll India overtok i 1949. India forpliktet seg samtidig til ikke å blande seg inn i Bhutans indre anliggender. Inderne har påtatt seg ansvaret for landets sikkerhet og gitt betydelig økonomisk bistand. Bhutan opprettholdt i mange hundre år en streng isolasjon, men omkring 1960 innledet kong Jigme Dorji Wangchuk en reformpolitikk med forsiktig åpning utad. Det første turistvisum ble utstedt 1974. For å verne om den lokale kultur, avviser Bhutan masseturisme. Den årlige kvoten for utenlandske besøkende, som gradvis økte fra 2000 til 5000, ble mindre strengt håndhevet etter en delvis privatisering av turistnæringen i 1992. I 1999 ble kvotesystemet endelig opphevet; det årlige besøkstallet nærmet seg 10 000 tidlig på 2000-tallet. Siden 1983 har landet hatt sitt eget flyselskap, Druk Air (‘Dragens flyselskap’), som flyr til India, Nepal og Thailand.
Siden 1998 har en viss demokratisering funnet sted. Kongen gav da opp sin nærmest absolutte makt og trådte tilbake fra posten som regjeringssjef. Han gav parlamentet, i det minste i teorien, rett til å avsette ham, eventuelt med 2/3 flertall. Parlamentet fikk også rett til å utnevne enkelte ministre. Kongen begrunnet endringene med behovet for større folkelig deltakelse i beslutningsprosessene. Men selv om makten nå formelt er delt mellom konge, parlament og regjering, fattes de viktigste vedtakene av en liten krets omkring kongen. Politiske partier var i 2004 fortsatt forbudt, og ytringsfriheten begrenset.
En etnisk konflikt har siden slutten av 1980-årene skapt uro i Bhutan. Etniske nepalere fra India og Nepal har gjennom flere tiår innvandret illegalt til Bhutans fruktbare lavland i sør. Spenningen mellom den nepalske og den bhutanske folkegruppen nådde klimaks etter strengere håndhevelse av et direktiv om kulturell «bhutanisering», bl.a. ved påbud om bruk av bhutanske nasjonaldrakter. Direktivet møtte demonstrativ motstand fra den vesentlig hinduistiske nepalminoriteten. Militante aktivister gjorde opprør 1990; dette ble slått ned av hæren, og titusener av etniske nepalere flyktet fra landet. År 2004 var ca. 100 000 av disse fortsatt i FN-leirer i Nepal. Nepal anklager Bhutan for «etnisk rensing». Bhutan sier derimot at flyktningene var ulovlige innvandrere. I grensetraktene mot India har Bhutan-hæren gjentatte ganger grepet inn, under til dels blodige kamper, mot indiske separatister som har etablert baser og tilfluktssteder inne i Bhutan.
Bhutan fikk 1986 diplomatisk forbindelse med Norge og flere andre europeiske land. NORAD har støttet flere prosjekter, og norsk vannkraftindustri har fått en rekke kontrakter. Den norske Santalmisjon (nå Normisjon) har drevet to sykehus med særlig vekt på behandling av spedalske. Det første norske statsrådbesøk fant sted år 2000 med utenriksminister Knut Vollebæk som leder for en næringslivsdelegasjon.
