Bilde Beijing

Bilde Beijing 1

Bilde Beijing 2

Bilde Beijing 3

Bilde Beijing 4

Reisebilder Beijing

Reisebilde Beijing 5

Reisebilde Beijing 6

Reisebilde Beijing 7

Reisebilde Beijing 8

Beijing ( pin-yin Beijing) er Folkerepublikken Kinas hovedstad. Navnet betyr “Nordlig hovedstad”, mens Nanjing betyr “sørlig hovedstad”. Beijing har permanent vært Kinas administrative hovedstad siden 1949, og var også innen da hovedstad i små og store perioder. Beijing, som ligger i den nordøstlige delen av landet ( [vis beliggenhet på interaktivt kort] 39° 55? 44″ N, 116° 23? 18″ Ø ), er en av 4 kommuner, det i Kinas administrasjon svarer til en provins og nyter tilsvarende uavhengighet som en provins. Beijing var den største byen i verden før 1828.

I det sentralen Beijing bodde 1. januar 2007 7,6 millioner mennesker. I Beijings omegn bodde 17,43 millioner mennesker, hvorav 12,03 millioner var registrert som permanet innbyggere, og resten, 5,4 millioner var vilkårlige innbyggere ( liudong rénkou ). Arealet af Beijing omegn er cirka like stor som Belgia.

Beijing er Kinas politiske og kulturelle sentrum, mens Kinas folkerikeste by, Shanghai, derimot kan sies å være Kinas økonomiske sentrum, i skarp konkurence med Hongkong. Under hele byens lange historie har Beijing utviklet en mangfoldig og unik kulturarv. Mrst kjent er den Himmelske freds Port ( Tiananmén ), det fører inn til Den Forbudt By, og det keiserlige palass og tempel i Den Forbudt By, som siden 1987 har vært på UNESCOs liste over verdens kulturarv. På UNESCOs verdensarvsliste finnes også Himlens Tempel, Sommerpalasset, Lama-tempelet Yonghegon og Konfuciustemplet.

Utenfor byen, men derimot innen byens politiske grenser, finnes også et antall praktfulle kulturarv, som f.x. den Kinesiske Mur i nord og nordvest, og Minggravene. Den kinesiske staten har sin eget betegnelse over nasjonale, historiske minner og kulturskatter under statlig beskyttelse, hvilken inneholder 98 bygninger, anlegg eller andre objekt i Beijing.
Den Forbudte By i Beijing
Den Forbudt By i Beijing

I Beijing finnes bl.a. Den himmelske freds plass (Tiananmen Plassen), som var skueplass for et studentopprør i 1989. Opprøret ble slått ned med hard hånd av det kinesiske diktaturstyret. Ved Den Himmelsk freds Plass ligger også inngang til Den Forbudt By.

Sommer-OL i 2008 ble avholdt i Beijing mellom 8. august og 24. august 2008. En OL-bydel er vokst opp like nord for sentret. Majoriteten av idrettsvirksomheten hadde rommer det, men visse greinene ble i andre byer; inkl. fotball ( Qinghuangdao, Shanghai, Shenyang og Tianjin ), ridning i Hongkong, og seiling (utenfor kystbyen Qingdao i Shadong-Provinsen ).

Få byer har hatt så mange forskjellige navn som Beijing. Da byen for første gang ble omtalt i 1121 f. Kr.., Ble kalt den Ji. Senere ble den hovedstaden i fyrstedømmet Yan (svale), og de kinesiske dikterne og skalder bruker enda i dag denne svært poetiske navntilen å omtale byen.

Under Tang-dynastiet ( 618 – 907 ) nevnes byen Youzhou. I 986 erobret den av Khitanene og skiftet navn til Yanjing ( Svalenes Hovedstad ). I 1135 ble dette navnet endret til Zhongdu ( Byen i midten ). Under Yuandynastiet (fra og med 1271 ) ble byen kalt Dadu ( Den store hovedstaden ) på kinesisk og Khanbalik (Khanens by ) på mongolisk, et navn det i Europa ble kjent gjennom Marco Polos reisefortellinger. Etter mongolenes rikes fall i 1638, flyttet Hongwu, den første keiseren i Kinas Ming-dynasti, Kinas hovedstad til Nanjing, ( Den sørlige hovedstaden ). En senere keiser av Ming-dynastiet, Yongle ( 1403 – 1424 ), flyttet sin eget residens og dermed hele Kinas hovedstad tilbake, slik at Beijing igjen ble Kinas hovedstad.

Bare i det i dag mest vanlige transkriberingssystem, Hanyu Pinyin, skrives byens navn, Beijing, noe som også har påvirket norsk språkbruk. I flere europeiske land, blant andre Storbritannia, har allerede offiselt endret betegnelsen av byen fra Peking til Beijing. Navnet Beijing betyr ( Nordlig hovedstad ), mens Nanjing, en by sydligere i Kina, betyr ( Sørlig hovedstad ). Dongjing, ( Østlig hovedstad ), er den kinesiske betegnelsen for Japans hovedstad, Tokyo. I disse periodene i 1900-tallet, hvor Beijing ikke var rikets hovedstad, bar den navnet Beiping (Peiping).

I Nordkina og i standardkinesisk er uttalen Beijing, hvor tonnetegnene betyr falla, og deretter stigende på ett, og høyt, uavbrutt tonefall på i-et.

Romanisereingen (det transkriberte stavemåtessett) Peking, oppsto med fransk-katolske misjonærer i slutten av det 17. århundrede, og gjengiver ganske godt datidens uttaler. Det var også den transkriberingen som ble brukt i det offisielle kinesiske postkortet som ble fastlagt i slutten på Qingdynastiets tid, og ble brukt i en ganske stor bit av det 20. århundrede.

Administrativ inndeling i Beijing

Storbyområdet i Beijing er inndelt i 18 distrikt, hvilke er inndelt i 4 områder:

Det Indre Hovedstadsdistrikt ( engelsk: Core Districts of Capital Function ) Areal: 92,39 km 2 Innbyggertall: 2.052.000 ( 2005 ) Distrikt: Chongwen, Dongchen, Xicheng, Xuanwu

Det Ytre Hovedstadsdistrikt ( engelsk: Urban Function Extended Districts) Areal: 1.275,93 km2 Indbyggertal: 7.480.000 (2005) Distrikter: Chaoyang, Fengtai, Haidan, Shijingshan

Det Ny Bydistrikt ( engelsk: New Districts of Urban Development ) Areal: 6.295,57 km 2 Innbyggertall: 4.116.000 (2005) Distrikt: Chang-pamp, Daxing, Fangshan, Shunyi, Tongzhou

Det Økologisk Beskyttelsesdistrikt ( engelsk: Egological Preservation Development District ) Areal: 8.746,65 km 2 Innbyggertall: 1.732.000 (2005) Distrikt: Huairou, Mentougou, Miyun, Pinggu, Yanqing

Beijing. Peking (‘Nordlige hovedstad’), hovedstad i Kina, lengst nord på Den nordkinesiske slette, 160 km fra Bohaibukta, grenser til Tianjin shi i sørøst og ellers omringet av provinsen Hebei. Beijing er en egen bykommune (shi) direkte underlagt sentralregjeringen, og er inndelt i 16 bydeler (zhu) og 2 landdistrikter (xian); 16 807 km2 med 14 230 000 innb. (hvorav 2 867 000 er registrert som migrantarbeidere fra andre provinser) (2002). Selve byen dekker 1400 km2 og har 7,5 mill.innb. (2007). Beijing ble av Kuomintang-regjeringen (1928–49) kalt Peiping (‘Nordlig fred’).

Beijing var hovedstad for dynastiene Jin (1153–61), Yuan (mongol) (1271–1368), Ming (1421–1644) , Qing (1644–1911), Republikken Kina (1911–28) og Folkerepublikken Kina (fra 1949).

Byen har strategisk beliggenhet, og er det naturlige knutepunkt for handelen mellom den nordkinesiske slette og de mongolske og mandsjuriske nordområdene. Byen har i over 700 år også vært et viktig utgangspunkt for handelsrutene til Sentral-Asia. Den er i dag et sentrum for det kinesiske vei- og jernbanenettet, med jernbanelinjer til Shenyang, Shanghai, Guangzhou, Kowloon, Baotou og Taiyuan, samt forbindelse til Moskva, Nord-Koreas hovedstad Pyongyang og Ulaanbataar i Mongolia. Beijing er også sentrum for den sivile luftfart i Kina, med internasjonal lufthavn 22 km nordøst for byen. Tianjin, nær utløpet av Hai He i Bohaibukta, er Beijings havneby. Beijing shi har (per 2004) 6 lokaliteter på UNESCOs Liste over verdens kulturarv: Den forbudte by, Den kinesiske mur, Himmelens tempel, Sommerpalasset, Minggravkamrene og funnstedet for Peking-menneskelevningene ved Zhoukoudian.

Natur. Fjellområder, som omfatter 62 % av bykommunens areal, omkranser byen i vest, nord og nordøst. Det resterende er lavtliggende sletteland. Fjellene i vest (Vestfjellene) er en del av Taihangfjellene med bl.a.Beijings høyste fjell Donglingfjellet 2303 moh. Jundufjellene i nord og nordøst er en del av fjellkjeden Yanshan og når opp i mellom 1000 og 1500 moh. Slettelandet i sørøst er en del av Den nordkinesiske slette (Huabei Pingyuan), og er for det meste elveslette med laveste punkt 10 moh. Elvesletta er dannet av flere elver, bl.a. Yongding He og Chaobai He, som samtlige tilhører elvesystemet Hai He, og munner ut i Bohaibukta ved Tianjin. Elvene har i tidligere tider ofte endret løp eller flommet over og forårsaket store ødeleggelser. Siden 1949 er det bygd kanaler og en rekke vannreservoirer for å kontrollere vannmengden og samtidig sikre vannforsyningen til byen.

Næringsliv. Tjenestenæringer er viktigste næringsgren, men industrien er omfattende. Historisk har Bejing først og fremst vært et sentrum for administrasjon, kultur og åndsliv. Byen har flere universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner, Kinas nasjonalbibliotek og det nasjonale vitenskapsakademi. Beijing er også kjent for tradisjonelt håndverk: utskårne arbeider i elfenben, jade og tre; cloisonné- og perlemorsarbeider. Industrien er i hovedsak et resultat av en planstyrt utvikling, og omfatter i dag et bredt spekter med produksjon av jern- og stålprodukter, maskiner, transportmidler, kjemiske produkter, papirprodukter, klær og tekstiler, elektriske og elektroniske komponenter, bygningsmaterialer og høyteknologiske komponenter. Ved folkerepublikkens opprettelse 1949 var industrien helt ubetydelig. Kommunistene satte i verk et storstilt industrialiseringsprogram hvor fokus var på utvikling av tungindustrien fremfor lettindustrien. Kullreserver i Vestfjellene og jernmalm og andre mineraler i nord ble utnyttet. Hele prosessen fra gruvedrift og koksverk, via hele bearbeidelsen og frem til produksjon av jern og stål var integrert i et enkelt stort industrielt kompleks. Fremstilling av kvalitetsstål dannet basis for en omfattende mekanisk industri, med produksjon av jernbanemateriell, bildeler, verktøy og forskjellige maskiner. Oljeledning fra Daqing i Heilongjiang dannet grunnlaget for petrokjemisk industri. Olje er også oppdaget ved Daxing rett sør for Beijing by. Den ensidige satsingen på tungindustri skapte kapasitetsproblemer innenfor vannforsyning, elektrisitetsforsyning og transport samt miljøforurensing. Befolkningen økte raskt samtidig som utbygging av boliger og offentlig tjenestetilbud ble neglisjert. Landbruket ble også neglisjert. Åpningen av Kinas økonomi 1978 førte til store endringer, og et restruktureringsprogram ble iverksatt. Det ble også satset på utvikling av mer variert industri, handel, transport og andre tjenestenæringer. I tillegg ble det offentlige tjenestetilbudet utbygd, og satelittbyer ble bygd for å avhjelpe bolignøden. Siden 1990 har næringsstrukturen ytterligere gjennomgått en kraftig modernisering. Næringslivet er mer internasjonalisert, og antallet privateide foretak er kraftig økt. Produksjon av høyteknologiske produkter er blitt det raskeste industrielle vekstområde. Bygningsindustrien har også vokst dramatisk i takt med den kraftige utbyggingen av byen. En ny gassrørledning fra Shaanxi ble åpnet 1996. Den mest dramatiske utviklingen har imidlertid foregått innen tjenestenæringene som på nytt er blitt Beijings viktigste næringsgren. Ny status som verdensby kombinert med kjente historiske minnesmerker har ført til kraftig utbygging av handel, finansinstitusjoner, hoteller, restauranter og tilknyttede næringer. Ca. 3 millioner turister besøker Beijing årlig. I landdistriktene er landbruket modernisert og inkluderer intensiv dyrking av jordbruksprodukter, frukttreplantasjer, husdyravl og økoturisme.
Bybeskrivelse

Den gamle bykjernen består av to rektangulære bydeler, den nordlige «indre by» og den sørlige «ytre by», begge tidligere omgitt av bymurer. Den indre by, også kalt Tatar-byen, har aner tilbake til mongolerbyen Dadu (eller Khanbaliq). Selv om de fleste bygninger i dag er borte, stammer gatenettet fra denne tiden. Den ytre by, også kalt Kineserbyen, ble bygd ca. 1550 under Ming-dynastiet. Gatenettet er bygd som et rutenett symmetrisk om en nord-sør-akse med Den forbudte by som dets senter. Aksen går gjennom Qianmen, ‘Forporten’, som var den indre byens sørlige hovedport ut mot den ytre byen. Qianmen står ved sørenden av Tian’anmenplassen (Tian’anmen guangchang), ‘Den himmelske freds portplass’, en enorm rektangulær plass som er verdens største av sitt slag. Plassen, som for øvrig er kraftig utvidet siden 1949, har vært åsted for flere opptøyer, senest studentdemonstrasjonene i juni 1989. I militæraksjonene som da fulgte, ble mellom 300 og 3000 personer drept. På Tian’anmenplassen er Mao Zedongs mausoleum, mens Folkets store sal og Revolusjonsmuseet er plassert på hver sin side. I nordenden av plassen står nasjonalsymbolet Tian’anmen, ‘Den himmelske freds port’, med Mao Zedongs portrett og hvorfra han proklamerte Kina som folkerepublikk i oktober 1949. Tian’anmen leder inn til Den forbudte by (stengt for utenforstående i 500 år, men som nå offisielt kalles Palassmuseet) med palasser fra Ming- og Qing-dynastienes tid. Vakre parker og templer er strategisk anlagt i alle himmelretninger rundt i byen. Blant de største og mest kjente er Tiantanparken, ‘Himmelens tempelparken’, fra Mingdynastiets tid og Yonghegongklosteret (det Tibet-tilknyttede Lamatemplet). Flere steder eksisterer fortsatt eldre bebyggelse (eller grender) med trange smug kalt hutonger, og en del av disse er fredet. En slik grend består av flere hus som hver er ordnet i en firkant rundt en hage. Det nordøstlige distriktet Chaoyang har hatt en voldsom utvikling siden økonomien ble åpnet. Her finnes de fleste ambassader og kontorer for internasjonale organisasjoner. Chaoyang har over 60 % av både Beijings luksushoteller og utenlandske firmaer som er etablert i Beijing. I Chaoyang finnes også Beijings internasjonale flyplass, og de fleste av stadionene og anleggene til de Olympiske leker 2008, Beijing nasjonale stadion, «Fuglereiret», tegnet av Herzog & de Meuron og Beijing National Aquatics Centre, «Vannkuben», tegnet av PTW Architects. I nordvest 12 km fra bykjernen ligger Sommerpalasset (Yiheyuan), anlagt i 1115–1234 og gjenoppbygd i 1888 av keiserinnen Ci Xi etter at en fransk-britisk hær brente det ned. I dette området ligger også de fleste av Beijings universiteter og høyere læresteder. Flere steder nord i bykommunen finnes rester av Den kinesiske mur. De mest kjente stedene hvor turistene kan se muren er ved Badaling og Mutianyu, henholdsvis 70 og 90 km fra sentrum.

Siden 1950-årene, etter kommunistenes flytting av hovedstaden fra Nanjing til Beijing, har byen endret utseende. Sentralregjeringen har investert betydelig i Beijings infrastruktur. De gamle bymurene ble tidlig revet for å gi plass til bygging av nye veier. Med den økende biltrafikken fra slutten av 1980-årene, har byggingen av motorveier akselerert, bl.a. med flere ringveier rundt byen. Den første av to tunnelbaner ble åpnet 1969. En ring av skyskrapere har vokst opp rundt sentrum, men myndighetene har videreført de gamle dynastienes forbud mot å bygge hus høyere enn Tian’anmen (45 m) i området innenfor de gamle bymurene. Med den økonomiske veksten i Kina fra 1980-årene er det kommet en strøm av fattige mennesker inn fra landsbygda. For å bøte på bolignøden har myndighetene bygd et stort antall satellittbyer med 12–16 etasjers boligblokker rundt bykjernen.

Historisk har Bejing først og fremst vært et sentrum for administrasjon, kultur og åndsliv. Denne posisjonen er bare blitt styrket etter 1949. Byen har flere universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner, Kinas nasjonalbibliotek og det nasjonale vitenskapsakademi. Beijing er også kjent for sitt tradisjonelle håndverk: utskårne arbeider i elfenben, jade og tre; cloisonnelakk og perlemorsarbeider. Byen har siden 1950- og 1960-årene fått en betydelig industri, og er i dag en av Kinas aller viktigste industribyer. Industrien omfatter bl.a. produksjon av jern og stål i Shijingshan, 15 km vest for sentrumsområdet. Fremstilling av kvalitetsstål danner basis for en omfattende mekanisk industri, med produksjon av jernbanemateriell, bildeler, verktøy og forskjellige maskiner. Industrien for øvrig omfatter produksjon av bomullsstoffer og syntetiske fibrer, elektrisk utstyr og elektroniske komponenter. Den petrokjemiske industrien, som ekspanderte kraftig i 1970-årene etter bygging av en rørledning fra oljefeltene i Daqing i Nordøst-Kina, er lokalisert til Fangshan 45 km sørvest for sentrum. Beijing er langt på vei selvforsynt med mange jordbruksprodukter, bl.a. frukt og grønnsaker, kjøtt, egg og meieriprodukter som produseres på gårder rundt byen.

Beijing – historie. En rekke byer med forskjellige navn har ligget der Beijing nå ligger. Kongeriket Yen hadde sin hovedstad her i de to siste århundrer av Zhou-tiden, frem til 221 f.Kr. da den ble ødelagt. Senere ble byen kalt Yen, fremdeles brukt som litterært navn for Beijing. 314–589 var byen behersket av nomadefolk, 916–1124 var den under navnet Yenching hovedstad i riket Liao, opprettet av kitan-tatarene i Nord-Kina. De ble etterfulgt av en annen tatarstamme, Den gylne horde, som kalte byen Chongdu. Den ble ødelagt av mongolene 1215, men Khubilai-khan bygde den opp igjen 1272 under navnet Khanbaligh (den såkalte indre by eller tatarbyen).

Da mongoldynastiet falt 1368, ble rikshovedstaden lagt til Nanjing (‘sørlige hovedstad’), men 1421 flyttet tilbake til det gamle stedet som nå fikk navnet Beijing (‘nordlige hovedstad’). Mandsjuene beholdt navnet da de grunnla sitt dynasti.

I 1860 ble byen besatt av en britisk-fransk hær og en rekke storslåtte byggverk i byen og omegnen brent. Etter bokseroppstanden 1900 ble Beijing inntatt av en internasjonal troppestyrke og store deler plyndret og brent. Beijing fortsatte som hovedstad under den første republikk fra 1911, men Guomindang-regjeringen valgte Nanjing som regjeringssete 1928. Byen var besatt av japanerne 1937–45. Kommunistene erobret Beijing 1949 og gjorde den til hovedstad i folkerepublikken. – Arrangør av sommer-OL 2008.