Vilnius, russ. Vilna, polsk Wilno, ty. Wilna, hovedstad i Litauen, på begge sider av elven Neris; 542 400 innb. (2005). Samferdselsknutepunkt. Viktig industriby med maskin-, elektroteknisk, tre-, beklednings- og næringsmiddelindustri m.m. Universitet (1579) og flere høyskoler.

Vilnius har mange vakre byggverk i en rekke ulike arkitektoniske stilarter. På slottsberget midt i byen ligger ruinene av Gedimins borg. Porttårnet Ostra Brama er en rest av de gamle befestninger. Den romersk-katolske St. Stanislav-katedral (1777–1801) er i nyklassisistisk stil, St. Anna- og St. Bernadinkirkene sengotiske. Byens historiske sentrum er oppført på UNESCOs Liste over verdens kulturarv.

Bilde Vilnius

Bilde Vilnius 1

Bilde Vilnius 2

Bilde Vilnius 3

Bilde Vilnius 4

Reisebilder Vilnius

Reisebilde Vilnius 5

Reisebilde Vilnius 6

Reisebilde Vilnius 7

Reisebilde Vilnius 8

Vilnius (Vilna forekommer; polsk Billede:Ltspkr.png Wilno, hviderussisk, russisk ?) er Litauens hovedstad. Byen har ca. 540.000 innbyggere i selve byen og er beliggende i den sørøstligste delen av landet. Vilnius har vært Litauens historiske hovedstad siden Middelalderen, men ble først i 1991 hovedstad i et fritt Litauen. Den er administrasjon- og handelsby, og ligger på begge sider av elven Neris.

Det antas at Vilnius, på samme måte som så mange andre byer, har fått navnet sitt etter elven, hvem sin bredder byen er lagt ved, dvs. Vilnia ( polsk Wilejka).

Geografi og demografi

Byen ligger i det sørøstlige Litauen hvor Vilnia – elven (lit. Vilnele) løper sammen med Neris – elven. Den usentrale beliggenheten skyldes at landets grenser har endret seg gjennom århundredene. Vilnius var tidligere ikke bare det kulturelle, men også det geografiske senteret i Storhertugdømmet Litauen og var også en viktig by i den polsk-litauiske reellunionen.

Avstanden mellom Vilnius og Østersjøen og Klaipeda, den viktigste litauiske havnebyen, er ca. 312 km. Avstanden er ganske stor, men andre byer som Kaunas, iauliai og Panevežys kan nås raskt og enkeltere. De ligger henholdsvis 102, 214 og 135 km fra hovedstaden.

Vilnius by strekker seg for tiden over 402 km2er. Bebygd areal dekker 20,2 % mens grønne områder utgjør 43,9 % og elver og vann strekker seg over 2,1 % av kommunen.

Ifølge offisiell statistikk 2001 var det omkring 574.000 innbyggere i Vilnius (553.232 i 2003); 52,8 % litauere, 19,8 % polakker, 19,2 % russere, 4,8 % hviterussere og 3,3 % av andre nasjonaliteter.

Vilnius er det administrative sentret i Litauen med de viktigste politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle institusjoner beliggende i byen. Vilnius Amt dekker kommunene Elektrenai, alcininkai, irvinto, venciony, Trakai kommune og Ukmerge ; til sammen 9650 km2er.

Vilnius by er inndelt i følgende 21 bydeler (seniunija) : Antakalnis bydel, Fabijoniškiai bydel, Grigiškiai bydel, Justiniškiai bydel, Karoliniškiai bydel, Lazdynai bydel, Naujamiestis bydel, Naujininkai bydel, Naujosios Vilnia bydel, Paneriai bydel, Påšilaiciai bydel, Pilaite bydel, Rasai bydel, Senamiestis bydel, eškine bydel, nipiškiai bydel, Vilkpede bydel, Viršuliškiai bydel, Žirmunai bydel, Žveryna bydel og Verkiai bydel.

Vilnius har vært bebodd i mange århundreder, noe som er påvist gjennom en rekke arkeologiske funn i forskjellige bydeler. Byen er muligens identisk med den glemte hovedstaden Voruta under kong Mindaugas. Litauerne har en velkjent legende om grunnleggelsen av byen: ifølge historien ble Vilnius bygget etter at den daværende storhertug Gediminas på en reise sammen med sin druide hadde en merkelig drøm om en jernulv stående på en brett, hylende opp mot himmelen. Da han ba druiden, Keri-vis Lizdeika, om en tydning av drømmen fikk han til svar at han måtte bygge et slott på denne bretten, som hadde en strategisk beliggenhet vet de tre elvene ( Vilnele, Neris (også kjent som Vilija ) og Vingria (nå underjordisk)), og en stor by omkring bretten slik at denne store byen ville bli kjent verden om. I så fall har Gediminas på mange måter ført det hedenske Litauen tilbake til Mindaugas’ vestlige og kristenene Europa ved å grunnlegge en hovedstad på samme sted, hvor den tidligere hovedstaden lå samtidig med at byen fikk sitt nåværende navn.

Byen er første gang omtalt i skriftlige kilder med det nye navnet Vilnius i 1323. Vilnius ble kjent etter at Gediminas sendte et invitasjonsbrev til tysker handelmenn. Den opprinnelige delen av byen var slottet bygget av Gediminas på Slottsbretten. Vilnius ble grunnlagt som by i 1387, da den fikk byrettigheter av Vladislav II Jagello ( 1386 – 1434 ). Byen var opprinnelig befolket av stedlige rutener, men snart begynte befolkningen å vokse og håndverkere og handelmenn av andre nasjonaliteter slo ned seg i byen.

Utvikling

Mellom 1503 og 1522 ble byen omsluttet av en bymur med ni byporter og tre tårn. Vilnius nådde under høyden av utviklingen sin Sigismund II Augustus’ styre da han flyttet sitt hoff til byen i 1544. I de neste århundredene utviklet Vilnius seg til å bli en større og mer moderne by. Denne veksten skyldtes delvis grunnleggelsen av Vilnius Universitet av konge og storfyrste Stefan Bathory i 1579. Universitetet utviklet seg til å bli ett av de viktigste vitenskapelige og kulturelle sentrene i regionen og det viktigste vitenskapelige senteret i Storfyrstedømmet Litauen. Selvsagt var det politiske, økonomiske og sosiale liv i full sving. Dette underbygges av byens statutter fra 1500-tallet, hvorav de siste først og fremst var i kraft i 1800-tallet. I 1769 ble Rasu – kirkegården etablert; i dag er den en av de eldste kirkegårdene i verden. [ Kilde mangler ]
Katedralen i Vilnius, som den blev set i 1912Foto: Sergej Prokudin-Gorskij
Katedralen i Vilnius, som den ble sett i 1912
Foto: Sergej Prokudin-Gorskij

Vilnius var under Rzeczpospolita i en rask utvikling og åpen for migranter fra både øst og vest. Befolkningsgrupper som polakker, litauere, hviterussere, jøder, russere, tyskere, karaiter og andre slo ned seg i byen. Hver gruppe bidro på sin måte og på denne tiden var det gode tider for håndverk, handel og vitenskap. I 1655 ble Vilnius tatt av inn russiske styrker og ble plyndret, brent ned og befolkningen ble massakrert. Det tok mange år før byen kom seg igjen, selv om befolkningsmengden rask var tilbake og i begynnelsen av 1800-tallet var byen den tredje største i Øst-Europa. Dette framtvang en nedbrytning av bymuren og etter perioden 1799 – 1805 sto bare Aušros Vartai (Morgengryets port) (også kjent som Miedniki-porten og Ostra Brama ) tilbake.

Etter den tredje delingen av Rzeczpospolita i 1795 ble Vilnius innlemmet i Russland og ble guvernementshovedstad. I 1812 ble byen erobret av Napoleon på togferden sin mot Moskva. Etter at denne framferden hadde slått feil trakk hæren tilbake seg til et område, hvor tusen av franske soldater døde og ble gravlagt i skyttergravene de selv hadde bygget noen måneder tidligere. Etter novemberoppstanden ble universitetet lukket og undertrykkelsen stoppet byens videre utvikling. Under januaroppstanden i 1863 var det tunge kamper i byen, men fred og orden ble gjenopprettet av Mikhail Muravjev. Muravjev gikk under kallenavnet Korikas eller Wieszaciel ( Bøddelen ) av byens innbyggere på grunn av de mange henrettelsene han beordret. Etter oppstanden ble det satt en stopper for all frihet og litauisk, polsk og hviterussisk ble forbudt.

1. verdenskrig og mellomkrigstiden

Under første verdenskrig ble Vilnius okkupert av Tyskland fra 1915 til 1918.

I 1919 ble Vilnius proklamert hovedstad i den kortlivede Litauiske og hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den ble beseiret den 1. januar 1919 av polske forsvarsstyrker som var rekruttert blant lokalbefolkningen. Byen ble deretter erobret av bolsjevikene, som kom inn fra øst. Den 19. april 1919 var byen igjen erobret av den polsker hær under kommando av Edward Rydz-Smigly, men den 14. juli var den igjen tapt til russiskene styrker. Like etter det russiske nederlaget i Slaget om Warszawa i 1920 leverte Den røde hæren byen over til den nye staten Litauen på veien sin østover. Men den 9. oktober 1920 erobret den litauisk-hviterussiske divisjonen i den polske hæren (general Lucjan Zeligowski ) byen etter et arrangert mytteri. Byen og omlandet dens ble proklamert som staten Sentral-Litauen. Etter at det var avholdt valg til det sentral-litauiske parlamentet, ble området 20. februar 1922 innlemmet i Polen. Litauen nektet imidlertid å gi opp kravet på byen, og konflikten forhindret et normalt forhold mellom de to landene gjennom hel mellomkrigstiden, hvor byen Kaunas derfor var Litauens de facto – hovedstad.

Folkeforbundets ambassadørkonferanse godkjente status quo i 1923, selv om byen forble et omstridt område mellom Polen og Litauen (som i sistnevnte land betraktet Vilnius som dets grunnlovsmessige hovedstad). Litauen avsto fra å akseptere polsk overherredømme over Central-Litauen og ikke før 1938 – ultimatumet gjenopptok litauiske myndigheter med Polen og slik de facto godtok nabolandets grenser.

For annen gang i historien opplevde Vilnius en periode med rask utvikling. Stefan Batory-universitetet ble gjenåpnet og byens infrastruktur ble betydelig forbedret. I 1931 hadde Vilnius 195.000 innbyggere, som gjorde den til Polens femte største by.

2. verdenskrig

Som et resultat av Molotov-Ribbentrop-pakten og angrepet på Polen ble byen okkupert av Den røde hæren den 19. september 1939. Bare sporadisk motstand fra lokale heimesvernstyrker fant sted ettersom den polske hæren allerede var i krig mot Tyskland i en annen del av Polen. Byen var påtenkt som hovedstad i Hviterussland, men etter samtaler i Moskva den 10. oktober 1939 ble byen og omland overført til Litauen mot etableringen av sovjetiske militærbasiser flere steder i landet. De litauiske myndighetene tok inn Vilnius kort tid etter og den litauiske hovedstaden ble gradvis overført dit. Likeledes var denne prosessen enda ikke avsluttet, da Vilnius igjen ble erobret av Sovjetunionen i juni 1940 og ble hovedstad i Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken. Omkring 35.000-40.000 av byens innbyggere ble arrestert av NKVD og sendt til Gulag.

I juni 1941 ble byen igjen erobret av Tyskland. Omkring 100.000 innbyggere ble drept i en massehenrettelse i Paneriai, av dem var 95 % lokale jøder. En mislykket getto-oppstand som fant sted den 1. september 1943 ( Vilna-opprøret ) førte til den endelige ødeleggelsen av gettoen. Vilnius ble tatt av inn det polske heimevernet under Operation Ostra Brama, også kjent som Wilno-opprøret.

Etterkrigstiden

Etter annen verdenskrig bestemte sovjetiske myndigheter å forvise den polske befolkningen fra Litauen og Hviterussland. Denne beslutningen ble implementert under den såkalte repatriation og organisert i fellesskap av sovjetiske og polske myndigheter. Når man ser bort fra at dette repatriationet var frivillig og at visse deler av den polske befolkningen ikke deltok i den, var den svært omstridt både menneskelig og juridisk sett. På denne måten ble byens befolkningsammensetning fullstendig endret og de fleste båndene til byens fortid og tradisjoner ble brutt.

Disse hendelsene påvirket den demografiske situasjonen i byen i en viss grad. Likevel var byens vekst i etterkrigstiden den viktigste faktoren for den demografiske utviklingen. Veksten i de litauiske byene i denne perioden og den synkende befolkningen på landet førte til en rask befolkningsvekst etter omkring 1960. På denne måten ble den demografiske fordelingen av de forskjellige etniske befolkningsgruppene i Vilnius mer sammenfallende med resten av Litauen. Vilnius ble mer litauisk enn den hadde vært selv flere århundreder tidligere. På den andre siden er det en stor polsk befolkningsgruppe som først og fremst ivaretar tradisjonene sine.

Frigjøring

I begynnelsen av 1987 fant det massedemonstrasjoner sted mot sovjetstyret i byen. Den 11. mars 1990 gjenerklærte den øverste sovjetet i den litauiske sosialistiske sovjetrepublikken seg uavhengig av Sovjetunionen og gjenopprettet det selvstendige Republikken Litauen, som var blitt innlemmet av sovjetene i 1940. Sovjet reagerte den 9. januar 1991 med å sende troppestyrker og den 13. januar angrep sovjetiske styrker viktige bygninger, hvorved 14 personer mistet livet og over 700 ble alvorlig skadet. Likevel måtte Sovjetunionen anerkjenne Litauen som et selvstendig land etter augustkuppet samme år. Den offisielle anerkjennelsen kom den 6. september, fire dager etter at Washington gjorde det samme. Vilnius hadde da ikke vært hovedstad i Litauen siden de to korte periodene i 1918 og 1920.
Siden Litauens selvstendighet ble anerkjent av Sovjetunionen i august 1991 er Vilnius både blitt langt mer moderne og blitt en bedre by å bo i. [ Kilde mangler ] På mindre enn ti år forvandlet byen seg fra å være en grå sovjetisk til å være en moderne vestlig by.

I dag er Vilnius en moderne kosmopolitisk hovedstad og minner på mange måter om København eller Paris. I byen kan man se flere enn 40 kirker. Restauranter, hotell og musé er dukket opp som paddehatter siden selvstendigheten, og unge vilniuserer forsvarer byens omdømme om å være verdens mest gjestfrie by ifølge det store antallet medlemmer i den internasjonale Hospitality Club.

Den gamle byen

I likhet med de fleste middelalderbyer har Vilnius gamle by utviklet seg rundt om sitt rådhus. Hovedgaden, Pilies gatve, strekker seg fra rådhuset til guvernørens slott. Andre gater slynger seg rundt om slottet, som tilhørte føydale storfolk og godseiere, kirker, butikker og verksteder. I den gamle byen finnes trange og svingte gater og små hyggelige gårdsplasser.

Det historiske midtpunktet i Vilnius, den gamle byen, er en av de største i Øst-Europa (3,6 km2er). De mest verdifulle historiske og kulturelle bygningene og finnesteder er konsentrert her. Bygningene i den gamle byen – de utgjør omkring 1500 – ble bygget gjennom flere århundreder, er derfor en samling av mange forskjellige Europæiske arkitektoniske stiler. Selv om Vilnius ofte kalles en barokkby, vil man også finne noen bygninger i gotisk arkitektur, renessanse og andre stiler. De viktigste severdighetene i byen er Gediminas slott og Katedralplassen, det symboliserer hovedstaden. Sammen utgjør de også inngangen til hovedstadens historiske sentrum. Siden Vilnius gamle by er enestående kom den i 1994 på UNESCOs Verdensarvsliste. Like utenfor byen strekker et annet verk seg og som også ligger på samme verdensarvliste, Struves meridianbue.

I 1995 ble den eneste kjente skulptur i verden av Frank Zappa stilt i opp sentrum av Vilnius med regjeringens tillatelse. Det var den litauiske skulptøren Konstantinas Bogdanas som tidligere hadde laget Buster av Vladimir Lenin som foreviget Zappa.

Butikscentret Akropolis

Ett av de største kjøpesentrene i Nord-Europa ligger i bydelen eškine, og dekker 143.000 m2er. Det består av tre deler under samme tak, Akropolis samt de to mindre deler Ermitazas og Maxima. Akropolis utgjør 110.000 m2er av hele senteret og består av 102 butikker og 8 kinosaler. En hel ishockeybane har fått plass inne i senterets kafe. De to andre senterdelene er Ermitažas som bl.a. selger IKEA – varer, og supermarkedet Maxima med ca. 48 kasser. Butikksenteret står for omkring 20 % av all detaljvareomsetningen i den litauiske hovedstaden og er en betydelig severdighet også for litauere fra alle deler av landet.

Økonomi

Vilnius er den største økonomiske senteret for Litauen og ett av de største finansielle sentrene for Baltikum. Selv om byen bare er hjemsted for 15 % av Litauens befolkning genererer det omkring 35 % av Litauens BNP. Basert på disse indikatorene er BNP per innbygger basert på kjøpekraftsparitet i 2005 på ca. 33.100 dollar, noe som er over EU – gjennomsnittet.

Vilnius bidro med over 4,6 milliarder Litas til det nasjonale budsjettet i 2004. Dette beløpet utgjør omkring 37 % av det samlede budsjettet. Kaunas, den neststørste byen, bidro til sammenligning bare med 1,5 milliarder. Vilnius mottok tilgjengjeld 360 millioner Litas i budsjett, noe som bare tilsvarer 7,7 % av byens bidrag. Denne forskjellen forårsaket en del konflikt med sentralregjeringen idet Vilnius krevde en større andel av de midlene byen sjenerte.

Klima

Klimaet i Vilnius betraktet som fastlandsklima i Köppens klimaklassifisering. Den årlige gjennomsnittstemperaturen er+6,1°C, i januar er det 4,9 og 17,0 grader Celsius i juli. Gjennomsnittlig nedbør er ca. 661 m.m. i året.

Varme somre med dagstemperaturer over 30°C forekommer, men stort sett er klimaet likt det man finner i den nordlige delen av Tyskland, Danmark og Sydsverige.

Transport
Kong Mindaugas-broen over Neris-floden lige syd for katedralpladsen.
Kong Mindaugas-broen over Neris-elven like sør for katedralplassen.

Vilnius er startsted for motorveiene Vilnius-Kaunas-Klaipeda og Vilnius-Panevežys. Selv om Neris – elven er seilbar, så finnes det ingen rutebåter, og årsaken er delvis at Neris bare er seilbar til Jonava – området. Fra Vilnius internasjonale lufthavn går de fleste internasjonale flyvningene til de viktigste europeiske reisemålene. Vilnius jernbanestasjon er et annet viktig trafikkpunkt med jernbaneforbindelse til Klaipeda i vest, Tallinn i nord, Warszawa i sør og Moskva i øst. Byen har også dets eget jernbanemuseum.

Det finnes et trolleybuss – nett i byen. En T-bane planlagt i nær framtid.

Vilnius er med sine godt en halv million innbyggere den største byen i Litauen og landets hovedstad. Byen er kjent for sitt pene middelaldersentrum, som riktignok ble delvis ødelagt under 2. verdenskrig, men som etterfølgende er gjenoppbygd – og som i 1994 ble belønnet med en plassering på Unescos verdensarvsliste.

Vilnius har gjennom tidene vært kjent som en tolerant by, hvor folk i fred og ro kunne dyrke religionen sin. Det sees fremdeles tydelig i bybildet – Vilnius har usedvanlig mange pene kirker rundt om i byen. En av de flotteste er domkirken med det spesielle frittstående tårnet.

Nabobyen Kaunus har 400.000 innbyggere, og ligger bare 20 kilometer fra Vilnius. Likevel er det snakk om en helt annen by. Kaunas slapp nesten uskadet gjennom 2. verdenskrig, og byen har bevart sitt karakteristiske bysentrum, som særlig er kjennetegnet ved utbredt barokkstil.

Tross den tette beliggenheten, har Vilnius og Kaunas vært atskilte av politiske grenser. I mellomkrigsårene var Kaunas slik Litauens hovedstad, men Vilnius var en del av Polen. Da annen verdenskrig brøt ut, kom Vilnius til å ligge så tett på frontene at store deler av byen ble ødelagt, mens Kaunas slapp med skrekken. Etter krigen ble store deler av den polske befolkningen i Vilnius tvangsflyttet til den tidligere tyske byen Szczecin, for å gjøre Vilnius til en “russisk” by.

Vilnius og Kaunas skal altså oppleves for sin spennende historie og hver sitt historiske bysentrum. Shopping er nok ikke like det, man knytter med Litauen. Men du kan faktisk få noen fine shoppingopplevelser i både Vilnius og Kaunas, og særlig kunsthåndverk og antikviteter kan være interessant å se nærere på. Det generelle prisnivået er røykt en del i luften de senere årene, men prisene er fremdeles moderate, hvis du sammenligner med Vest-Europa.

Litauens korte historie som selvstendig nasjon er verdt like å risse opp. Litauen fikk selvstendigheten sin første gang i 1918, men som tidligere nevnt så endte Vilnius med å bli invadert og senere anektere av Polen. I 1939 ble Litauen en del av Sovjetunionen – i første omgang med selvstyre. I 1941 invaderte tyskerne så landet akkurat som de øvrige baltiske landene, og tyskerne ga opp først grepet i 1944. I 1990 var Litauen det første av de baltiske landene, som høylydt krevde selvstendighet fra Sovjetunionen. Det første i løpet av 1990 til flere voldsomme sammenstøt, blant annet et blodig slag ved Vilnius’ TV-tårn. Året etter fikk Litauen anerkjent selvstendigheten sin, og i 2004 kom landet med i EU.

Historikk

Vilnius går tilbake til 900-tallet og ble 1323 Litauens hovedstad under storhertug Gediminas. Etter unionen med Polen 1569 ble byen sterkt polonisert. I 1795 kom den under Russland. I 1915 ble Vilnius inntatt av tyskerne og skiftet 1919–20 flere ganger eier. Russerne besatte byen juli 1920 og avstod den til Litauen. Folkeforbundet gav sin godkjennelse under forbehold av folkeavstemning, men dagen før denne rykket polske friskarer under Zeligowski inn og proklamerte staten Sentral-Litauen, som 1922 ble tilsluttet Polen. Byen hadde overveiende polsk-jødisk, omlandet litauisk-hviterussisk befolkning, og Litauen fastholdt Vilnius som landets hovedstad og holdt grensen sperret til Polen 1938 tvang igjennom åpning av grensen. Besatt av sovjettropper 1939.

Forut for den annen verdenskrig var byen preget av dens jødiske befolkning. I omtrent 150 år fungerte byen som et øst-europeisk senter for jødisk kultur. Det jødiske samfunnet ble ødelagt under krigen; den jødiske befolkningen ble redusert fra 80 000 i 1941 til 6000 i 1945.