Brunei, lite sultanat i Sørøst-Asia, omfatter to atskilte deler på nordvestkysten av Borneo, omsluttet av den malayiske delstaten Sarawak. Olje- og gassresurser gir landet ett relativt høyt bruttonasjonalprodukt per innbygger.
Britisk protektorat fra 1888, indre selvstyre 1959, full selvstendighet 1984. Siden 1990 er en statlig ideologi basert på malayiske islamske verdier blitt stadig mer omfattende.
Brunei omfatter to deler som er atskilt av Limbangdalen i Sarawak (Malaysia). Den vestlige delen består hovedsakelig av lave åser og sumper, drenert av elvene Belait, Tutong og Brunei. Den østre delen, som omfatter Temburongs elvebasseng, er preget av høydedrag.
Klima
Ekvatorialt klima med stor varme og høy luftfuktighet hele året. Middeltemperatur er ca. 27 °C på årsbasis, med svært små årstidsvariasjoner. Nedbørmengden overstiger 2500 mm langs kysten, 3500 mm i innlandet. Enkelte innlandsstrøk har over 7000 mm årlig nedbør.
Plante- og dyreliv
Omkring tre firedeler av arealet er dekket av tett regnskog. Dyrelivet er rikt og omfatter bl.a. tiger, aper og mange fuglearter.
Folketallet er beregnet til 365 250 (2004) og årlig befolkningstilvekst til 2,5 % (1991–2001). Brunei har, etter asiatisk målestokk, en relativt lav dødsrate og lang middellevetid. De sosiale problemene har imidlertid økt i takt med islamiseringen av samfunnet.
Befolkningen er blandet, med malayene (67 %) som den viktigste gruppen. Bruneis malayer er hovedsakelig opprinnelig lokale folkeslag (dekayan og melanau) som i dag er sunnimuslimer. 6 % av befolkningen er ibanere og andre ikke-muslimske stammefolk som lever i innlandet og som til dels har innvandret i nyere tid. Etter malayene er kineserne den viktigste gruppen (15 % av befolkningen. Grunnet strenge krav til statsborgerskap har kun få av kineserne bruneisk statsborgerskap, og mange av dem emigrerte i 1990-årene. Den resterende del av befolkningen er europeiske og asiatiske kontraktsarbeidere. Landets «bruneiseringspolitikk», hvor malayene blir prioritert på bekostning av kineserne i arbeidslivet, har fått internasjonal oppmerksomhet.
Befolkningen er konsentrert med hovedvekten langs kysten. Kun 9400 personer (1999) bodde i den østlige enklaven Temburong. Største byer er hovedstaden Bandar Seri Begawan (85 000 innb. 1998) samt oljebyene Kuala Belait og Seria.
Offisielt språk er malayisk. Engelsk og kinesisk blir også mye benyttet. En liten minoritet snakker austronesiske språk.
Bruneis næringsliv er et rikt land med olje- og gassinntekter som basis. Grunnet fallende produksjon og lavkonjunktur har landet opplevd økonomisk stagnasjon i perioder siden 1983. Oljepenger er blitt investert i utlandet via Brunei Investment Agency (BIA), en slags parallell til det norske Oljefondet. Lenge ga BIA antakelig like stor avkastning som oljeindustrien, og investeringene skal på det meste ha vært 110 milliarder. USD. Med sultanens yngre bror, prins Jefri, som leder for BIA gikk imidlertid en stor del av kapitalen tapt. 2002 omfattet BIA «bare» ca. 45 milliarder.
Siden 1980-årene har Brunei forsøkt å bygge ut annen industri enn raffinering av olje. Utenlandske investorer tilbys store skattefordeler. Med Bruneis sjenerøse sosiale ordninger har mange av innbyggerne har vent seg av med produktivt arbeid. Halve arbeidsstyrken er statstjenestemenn. En tredjedel er utenlandske kontraktsarbeidere som utfører det meste av manuelle arbeidsoppgaver.
Landbruk
Landbruket er relativt ubetydelig. Totalt gjennom 1990-årene importerte Brunei over 80 % av sitt matbehov. Sammen med fiske sysselsetter landbruket bare 0,8 % av arbeidskraften (2000) og bidrar med kun ca. 2 % av bruttonasjonalproduktet (2000). Kun litt over 1 % av landarealet er dyrket. De viktigste produktene er ris, kassava, bananer og ananas. Produksjon av rågummi, som tidligere var landets viktigste inntektskilde, er i dag av liten betydning. Det meste av Bruneis kjøttbehov ble produsert på en enorm kvegfarm i Australia, men siden 1999 kreves det at alt kjøtt skal være slaktet etter islamsk tradisjon (halal).
Brunei har store potensielle tømmerressurser, men grunnet oljevelstanden har landet aldri trengt å sette i gang utvinning i særlig grad. Landet har derfor unngått nedhugging av regnskog slik som i andre deler av Borneo.
Olje- og gassutvinningen bidrar med ca. 36 % av BNP (2001), men sysselsetter bare ca. 5 % av yrkesbefolkningen. Oljen ble oppdaget ved Seria 1929. Produksjonen har nådd toppen, og utvinningen 2000 var på 210 000 fat per dag, mot 243 000 i siste halvdel av 1970-årene. Reservene av råolje ble 2002 beregnet til 1,2 milliarder fat hvilket er kun nok til å holde dét årets produksjon i 18 år fremover. Reservene av naturgass ble år 2002 beregnet til 390 milliarder m3 med en årsproduksjon på i overkant av 11 milliarder m3. Petroleumsutvinningen kontrolleres av Brunei Shell Petroleum, som den bruneiske staten eier i fellesskap med Royal Dutch Shell. Mesteparten av oljen eksporteres direkte, mens en mindre del raffineres ved oljeraffineriet i Seria. Gassen omgjøres til våtgass ved anlegget i Lutong i Sarawak, som er det største våtgassanlegget i verden (1995).
Industrien er generelt lite utbygd, men domineres av olje- og gassrelaterte næringer. Brunei har søkt å utvide sin industribase, og tekstilproduksjon er den viktigste ikke-petroleumsbaserte næring. Annen industri omfatter produksjon av sement og noe bearbeiding av fødevarer.
Utenrikshandel
Petroleumsinntektene gir Brunei et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet. Alene omfatter petroleumsinntektene over 80 % av eksportverdien. En stor andel av oljeinntektene er investert i utlandet og 1/3 avkastningen av disse gir landet store inntekter i tillegg til handelsoverskuddet. Viktigste importvarer er vanlige forbruksvarer, matvarer, maskiner, kjøretøyer og kjemikalier. Viktigste marked for petroleumsproduktene er Japan. Andre viktige handelspartnere er Storbritannia, Sør-Korea, Thailand, Singapore, USA og Australia.
Brunei er siden 1984 et uavhengig sultanat med islam som statsreligion. Forfatningen er fra 1959, med seneste endring 2004. Sultanen assisteres av fire råd, det religiøse råd, et judisielt råd (privy council), ministerrådet og suksesjonsrådet. Et lovgivende råd på 21 medlemmer kom sammen i 2004 for første gang siden 1984. Rådet la frem forslag om en del grunnlovsendringer, bl.a. om utvidelse av rådet til 45 medlemmer. Dette forslaget ble ikke godkjent av sultanen, som isteden oppløste rådet og kalte sammen et nytt lovgivende råd på 29 medlemmer i 2005. Dette sistnevnte rådet har hatt møter i 2006 og 2007, men foreløpig (høsten 2008) uten at det har kommet nye grunnlovsforslag.
I praksis er sultanens styre svært personlig preget; han utnevner selv statsminister og regjering, som igjen er ansvarlig bare overfor ham. Statsstyret er relativt stabilt, men landet preges også av etniske spenninger, av misnøye med sultanens politikk og av og til av spenninger overfor omverdenen.
Administrativt
Administrativt er Brunei inndelt i fire distrikter.
Domstolsvesenet omfatter magistratretter på laveste nivå, videre domstoler på et mellomnivå og på øverste nivå en høysterett. For religiøse formål er det egne islamske domstoler, med det religiøse råd som appellinstans.
Frivillig militærtjeneste. Hæren hadde i 2006 en personellstyrke på 4900, marinen 1000 og flyvåpenet 1100. I tillegg kommer en halvmilitær reservestyrke på 3750 og en britisk gurkha-infanteribataljon på 1100. I hæren inngår lette stridsvogner. Marinen har et mindre antall missil- og patruljebåter. Flyvåpenet har et fåtall fly og helikoptre.
Det er 12-årig obligatorisk skole i Brunei. De fleste barna går på skolen. Over 30 % av skolene i landet er privatskoler. Landets nasjonalspråk malayisk er undervisningsspråk for alle i de første skoleårene. Engelsk brukes i tiltakende grad oppover i skolen. I tillegg til det formelle skolesystemet finnes islamske religiøse institutter, der en stor del av elevene går frivillig utenom ordinær skoletid. Analfabetismen beregnes å ligge på ca. 9 % (2000).
Brunei har ett universitet, grunnlagt 1985.