Filippinene

Filippinene, øyrepublikk i Sørøst-Asia, består av 11 hovedøyer og over 7000 mindre. De to største er Luzon i nord og Mindanao i sør. Landet plages av relativt hyppige naturkatastrofer som vulkanutbrudd, jordskjelv og tyfoner i tillegg til en menneskeskapt økologisk forringelse av miljøet. Naturforholdene med de mange øyene gjør befolkningen svært blandet, men størstedelen er av malayisk opprinnelse. Landet er det eneste overveiende kristne land i Asia (foruten Georgia, Armenia og Kypros), dog med en muslimsk minoritet i sør. Filippinene er et jordbruksland med en svakere industriell utvikling enn flere av nabolandene.

Filippinene er fremdeles i ferd med å utvikle en felles nasjonal identitet; likevel preges landets historie av en sterk selvstendighetstrang. Landet var spansk koloni 1565–1898; selvstendighetserklæring 1898 etter revolt mot Spania. Amerikansk koloni 1898–1946 som følge av den spansk-amerikanske krig og en påfølgende krig med USA. Indre selvstyre 1935–46, dog okkupert av Japan 1942–45. Full selvstendighet fra 4. juli 1946.

Navnet er etter den spanske kongen Filip 2.

Filippinene – beliggenhet. Filippinene omfatter den nordlige delen av det store arkipelet i Sørøst-Asia, og ligger nord for Indonesia, nordøst for Borneo og sør for Taiwan. I vest ligger Sør-Kinahavet og i øst Filippinerhavet (Stillehavet). Landet består offisielt av 7107 øyer hvorav 2787 er navngitte. Av disse er 500 større enn 1 km2, og de 11 største omfatter 93 % av landområdet. Totalt er landarealet 300 000 km2, men øyene er spredt over et areal på 1,3 mill. km2. Total utstrekning er 1850 km fra nord til sør og 1060 km fra vest til øst.

Øyene deles i fire hovedgrupper: 1) den største øya Luzon (104 688 km2) med naboøyene Mindoro (9735 km2) og Masbate (3269 km2) i nord, 2) Mindanao (94 630 km2) med Suluøyene i sør, 3) Visaya-øyene med Samar (13 080 km2), Negros (12 710 km2), Panay (11 515 km2), Leyte (7214 km2), Cebu (4422 km2) og Bohol (3865 km2) som de viktigste i midten, og 4) Palawan (11 785 km2).

Filippinene danner et ledd i de store foldekjeder som går i slyng og buer mellom det asiatiske fastland og Stillehavet. Flere fjellkjeder, 1000–1500 m høye, strekker seg parallelt med øyenes hovedakser. Bergartene er vesentlig tertiære eruptiver og sedimenter. Jordskorpen er ikke kommet til ro, det er hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd. Havene utenfor er dype, i vest og sør over 5000 m, og i den lange Filippinergropen i øst finnes dyp på omkring 11 000 m, de største målte havdyp på Jorden.

På Luzon danner fjellkjeden Cordillera Central øyas ryggrad. Den består av flere parallelle kammer med en gjennomsnittshøyde på ca. 1650 moh. Her ligger øyas høyeste topp, vulkanen Pulog (2928 moh.). Langs nordøstkysten løper Sierra Madre i en lengde av ca. 560 km. Fjellkjeden er for en stor del vulkansk, og skråner bratt ned mot havet. Mellom disse hovedkjedene ligger Cagayandalen, som er et av Filippinenes viktigste jordbruksområder. Den sentrale sletta, eller Manilasletta, ligger parallelt med Cagayandalen, men vest for Cordillera Central. Manilasletta er et tettbefolket jordbruksområde, og åpner seg i begge ender ut mot havet. Sør og øst for Manilasletta er Luzon splittet opp i et variert landskap av vulkaner. Visaya-øyene er, med unntak av Bohol og Samor, bygd opp av én enkelt fjellkjede. Den største fjellkjeden på Mindanao, Diuatafjellene, ligger langs østkysten og er i vest avgrenset av det fruktbare dalføret til elven Agusan. Sør for elven Mindanao ligger vulkanen Apo (2954 moh.), det høyeste fjellet i Filippinene.

Filippinene – klima. Filippinene ligger i den tropiske klimasone og har et temmelig ensartet klima. Temperaturene er vanligvis overalt omkring 26–27 °C, og årsvariasjonene er bare på 3–4 °. De regionale klimaforskjellene skyldes nesten utelukkende fordelingen av nedbøren. De vestlige kyststrekninger har en skarpt markert tørketid og regntid. I perioden juni–desember, da sørvestmonsunen dominerer, faller store nedbørmengder. Vinteren og våren er derimot tørketid, da disse kyststrekninger ligger i le for nordøstpassaten. På de østlige kyster er nedbørene jevnere fordelt over hele året. Mesteparten faller i forbindelse med nordøst-passaten, men i sommerhalvåret bringer også de sørlige monsunvinder regn til østkysten. Årsnedbøren varierer fra litt under 1000 mm i dalslettene (med tørketid) til 4500 mm i fjellene. Den nordlige halvdel av Filippinene er utsatt for tropiske orkaner (tyfoner).

Filippinene – planteliv. Plantelivet er frodig og ligner plantelivet på de andre øyene i Øst-Asia, men det finnes kontinentale sørøst-asiatiske fjellplanter på Luzon. Noen få australske planter forekommer også. Over 60 % av artene er stedegne (endemiske) for Filippinene. Langs kystene vokser mangroveskoger. Over halvparten av arealet er skogkledd, men en stor del er uproduktiv sekundærskog. Savanne og myr dekker store områder.

Filippinene – dyreliv. Pattedyrfaunaen er fattig på grunn av Filippinenes langvarige isolasjon fra det kontinentale Asia. Spissmus, gnagere og flaggermus (bl.a. store fruktetende flygehunder) er vidt utbredt. Filippinerskjermflyger og filippinerspøkelsesape er stedegne representanter for familier som bare finnes i Øst-Asias jungler. Javaapen eller krabbeeterapen lever i mangroveskogene. To sivetter (snikekatter), bengalkatt, sambarhjort og ett villsvin finnes også på mange av øyene. Mindorobøffel (bestand 100–200 dyr) finnes bare i Mindoros jungel. Palawan hadde landforbindelse med fastlandet under siste istid og kan oppvise flere arter: Trespissmus, skjelldyr, hulepinnsvin, to snikekatter, filippinergrevling, gråoter og skjeggsvin. Øgler og slanger er rikt representert på øyene, havslanger i kystfarvann og mindorokrokodille i sumper og elver. Nær 500 fuglearter hekker på Filippinene. Duene er rikt representert, bl.a. med stedegne arter i slektene blodduer (tidligere kalt dolkestikkduer), brunduer, grønnduer, fruktduer og keiserduer. Den sjeldne apeørnen finnes bare i Mindanaos fjellskoger.

Filippinene – forsvar. Styrketallene var 2007 for hæren 68 000, for marinen 24 000 og for flyvåpenet 16 000. I tillegg kommer ca. 131 000 reserve- og halvmilitære styrker. Materiellet er for det meste amerikansk produsert. Marinen har bl.a. én fregatt og 13 korvetter. Flyvåpenet har i løpet av de siste år tatt alle sine kampfly ut av tjeneste og baserer nå driften på kamphelikoptre. Frem til slutten av 1992 hadde amerikanerne flere store militærbaser i landet, deriblant flåtebasen Subic Bay og flybasen Clark. Det foregår væpnede konflikter i landet mellom regjeringsstyrker og kommunistiske og ytterliggående, islamske separatistgrupper.

Filippinene – internasjonale forbindelser. Filippinene er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, APEC og ASEAN.

Filippinene er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Filippinene ved sin ambassade i Manila og konsulat i Cebu.

Filippinene – forfatning og politisk system. Filippinene har siden uavhengigheten fra USA i 1946 vært en enhetsstatlig, og i prinsippet demokratisk, republikk. Etter forfatningen av 1987 har landet et politisk system som ligner det amerikanske. Den utøvende makt ledes av en president valgt i allmenne valg for seks år. En president kan ikke stille til valg for en ny periode. Presidenten leder regjeringen og utnevner ministrene. Han eller hun er også militær øverstkommanderende og har myndighet til å innføre militær unntakstilstand for inntil 60 dager. Lovgivende myndighet er lagt til en kongress, bestående av et senat med 24 medlemmer valgt for seks år (halvparten av senatet fornyes hvert tredje år) i nasjonale valg, og et representanthus på inntil 275 medlemmer, hvorav 220 velges fra énmannsdistrikter og de resterende 55 på partilister som representanter for underrepresenterte grupper, alle for tre år.

Filippinsk politikk har siden uavhengigheten vært preget av uro og til dels voldsbruk, og landet er vanskelig å styre. Dette skyldes dels store sosiale forskjeller, dels USAs dominerende stilling i landet frem til 1992, dels uro fra etniske og religiøse minoriteter og dels opprør fra politiske ekstremister. En politisk kultur, preget av personer, familier og «klientisme», som har røtter tilbake til spansketiden og minner om den politiske kultur man finner i latinamerikanske land, har satt preg på det politiske liv.
Administrativt

Administrativt er landet delt inn i 15 regioner og den autonome muslimske regionen på Mindanao; regionene er igjen delt i 79 provinser og 115 byområder. Enhetenes uavhengighet har variert, men har vært relativt begrenset.

Massemedia

Filippinene har ca. 20 dagsaviser som utkommer i Manila-området, med et samlet opplag på ca. 3,6 mill. De største avisene trykkes på engelsk og filipino, dessuten trykkes aviser på kinesisk og spansk. De to største er People’s Tonight (grunnlagt 1978, opplag ca. 500 000) og Abante (opplag ca. 417 000), som begge gis ut på engelsk og filipino, samt den engelskspråklige Manila Bulletin (grunnlagt 1900, opplag 265 000). Det er også sju andre aviser med et opplag på mellom 200 000 og 300 000.

Radio- og fjernsynsvirksomheten er i hovedsak privat og kommersiell; det hersker i praksis fri etableringsrett, men et statlig organ har en overordnet kontroll. Omkring 380 radiostasjoner er i virksomhet, mange samordnet i riksdekkende kanaler. Fjernsynssendinger startet 1953 i Manila. Landet har sjunasjonale fjernsynsselskaper, de fleste kommersielle. I 1992 ble det også opprettet en statlig kanal, PTV4 (People’s Television Network).
Litteratur

Svært lite er bevart av den skrevne filippinske litteratur (hovedsakelig folkediktning) som fantes da spanierne erobret øyene. Fra den spanske kolonitid finnes dikt og romaner både på tagalog og spansk. Francisco Baltazar (bedre kjent som Balagtas, 1798–1862) skrev folkeeposet Florante at Laura på tagalog i 1838. Den store nasjonalhelten José Rizal (1861–96) er også kjent for sine sosiale romaner. En av de fremste spanskspråklige dikterne under revolusjonen var Cecilio Apóstol (1877–1938). Etter revolusjonen var det novellesjangeren som vant størst innpass. Romanen ble populær igjen etter den annen verdenskrig, med engelskspråklige forfattere som Nick Joaquin, N. V. M. Gonzalez, F. Sionil José, som 1976 skrev boken Mass, utgitt først på nederlandsk 1982, Edilberto K. Tiempo og Cesar Aquino. Blant lyrikerne kan nevnes Federico Espino Licsi. –

Filippinene – musikk. Det eksisterer fortsatt spor etter to rikt sammensatte musikkulturer fra før den spanske koloniseringen, én i nord (Luzon) og én i sør (Mindanao og Sulu). Innenfor begge disse kulturene brukes instrumenter laget av bambus, skjell, tre, skinn og andre naturmaterialer. Karakteristiske instrumenter i nord er flate gonger, nesefløyte, bambusrasler og munnharper av messing. I sør gonger av forskjellig utforming, ringfløyter (lignende akustisk prinsipp som i blokkfløyte), spalttrommer, xylofoner, énstreng-fioliner og munnharper av bambus. Orkestre som de islamske kulintang-gongensembler, og andre ensembler som fremfører tradisjonell vokal- og instrumentalmusikk, er fortsatt populære.

Under det spanske styret fikk europeisk musikk betydelig innflytelse. I dag er ca. 90 % av befolkningen orientert mot vestlig påvirket musikk innenfor fire hovedsjangre; én folkesangtradisjon med iberiske røtter, én med blanding av asiatiske og europeiske elementer, europeisk kunstmusikk og moderne populærmusikk. Den kunstmusikalske tradisjon har særlig vokst frem omkring Manila symfoniorkester (fra 1820-årene), som ledet til etablering av flere symfoniorkestre. En rekke komponister med skolering i europeisk musikk har komponert betydelige verker innenfor de store former. Blant de ledende komponister er Antonio J. Molina og Felipe P. de Leon.

Jazz og vestlig popmusikk, formidlet gjennom massemedia, har fått stor gjennomslagskraft og skapt grunnlag for en hjemlig popmusikk med tekster på landets språk.

Filippinene – næringsliv. Filippinene er et utviklingsland med en fri markedsøkonomi. Imidlertid har den økonomiske utviklingen vært høyst ujevn, og næringslivet er relativt uutviklet i forhold til flere av nabolandene. Mens Filippinene i 1950- og 1960-årene ble sett på som det mest utviklede land i Øst- og Sørøst-Asia etter Japan, ble landet i første del av 1990-årene regnet som en industriell etternøler. I 1970- og 1980-årene økte forskjellene mellom de rikeste og de fattigste mye raskere enn i nabolandene, og fattigdomsproblemet er blitt et av de alvorligste i Sørøst- og Øst-Asia. Veksten i bruttonasjonalinntekten har ikke holdt følge med den raske befolkningsveksten.

Landet er fortsatt et utpreget jordbruksland. Primærnæringene stod 2003 for 15 % av BNP, men sysselsatte 2004 35 % av arbeidskraften. Sekundærnæringene (industrien, bygg og anlegg, bergverk og kraftforsyning) omfattet 32 % av BNP, og sysselsatte 16 % av arbeidskraften.

I byene er det en stor uformell sektor. I 2004 regnet 14 % av arbeidskraften seg som arbeidsløse, mens ytterligere 19 % regnet seg som undersysselsatte.

Myndighetene iverksatte 1974 et program for å oppmuntre filippinske arbeidstakere til å ta midlertidig arbeid utenlands. Formålet var dels for å avhjelpe den høye arbeidsløsheten og dels for å øke inntjeningen av utenlandsk valuta. Hjemsending av valuta til familien hjemme ble raskt landets viktigste inntektskilde for utenlandsk valuta. I år 2000 arbeidet 992 000 filippinere (med lik fordeling av menn og kvinner) i utlandet. Flertallet kom fra det sentrale Luzon. Selv om slike langtidsfravær av familiemedlemmer har betydelig merkbare sosiale konsekvenser i en befolkning hvor familiene tradisjonelt står svært nært hverandre følelsesmessig, har det gitt de berørte familiene et klart økonomisk løft i forhold til gjennomsnittet på Filippinene. Turistnæringen er også en viktig bidragsyter av utenlandsk valuta, men den er ikke så omfattende som i andre sørøstasiatiske land.

Landbruket hemmes av skjev fordeling av jord, dårlige vanningssystemer, utmagring og erosjon av jordsmonnet og vanskelig distribusjon til markeder. Forsøk på landreformer har kun hatt begrenset effekt. Økningen i matproduksjonen er lavere enn befolkningsveksten. Knapphet på mat har ført til høyere priser, og innbyggerne bruker en større andel av sin inntekt til fødevarer enn i noe annet sørøst- og østasiatisk land med fri markedsøkonomi. 31 % av arbeidsstokken regner seg som sysselsatt i landbruket (2004)

Det viktigste produktet er ris, som også er hovedbestanddelen i kosten. Utviklingen av nye risarter ved International Rice Research Institute (IRRI) ved Los Bafios har ikke gjort Filippinene selvforsynt med ris. Det viktigste risområdet er Central Plain i det sentrale Luzon nord for Manila. Andre viktige risområder er Cagayandalen i det nordlige Luzon, øya Panay samt Cotabatodalen på Mindanao. Ellers dyrkes mais og maniok for innenlandsk forbruk. De viktigste produktene for eksport er kokosnøtter, sukkerrør, bananer, ananas, tobakk og orkideer. Av kokosnøttene produseres kopra og kokosfett. Dyrkingen av sukkerrør foregår på store plantasjer, og 60 % av produksjonen foregår på Negros. Imidlertid varierer produksjonen av sukker sterkt med prisene på verdensmarkedet, og i enkelte år med lave priser har jorden ligget helt brakk. På industrielle plantasjer i det sørlige Mindanao dyrkes bananer og ananas. Av bananplanten produseres abaca (manilahamp).
Husdyrhold

De viktigste husdyrene (2002) er griser (7,6 mill.), vannbøfler (2,2 mill.), kveg (2 mill.), geiter (1,9 mill.), fjærkre (115 mill.) og ender (8,2 mill.). Kvegfarming er lite utviklet. Vannbøflene fungerer mest som arbeidsdyr i landdistriktene.
Skogbruk

Skogen var en av Filippinenes viktigste naturressurser, og omfattet treslag som mahogni og sedertre. Sterk nedhogging har ført til at mindre enn 10 % den opprinnelige skogen står igjen. Myndighetenes treplantingskampanjer har ikke vært vellykkede. Fra tid til annen er det blitt innført forbud mot eksport av tømmer for å forsøke å hindre hugst. Illegal hugst og svedjejordbruk i en natur som er under sterkt press på grunn av en raskt voksende befolkning, er et alvorlig problem.
Fiske

Fisk og marine produkter er en viktig bestanddel i kostholdet. De totale fangstene er derfor betydelige, med en samlet fangst på 3,4 mill. tonn (2002) som fordeler seg med omtrent tre like store deler på kommersiell fangst for salg, fangst for egen husholdning organisert av landsbyfellesskapene, og havbruk. De mest omfattende aktivitetene innen havbruk er oppdrettsanlegg for fisk og dyrking av tang og tare. Landet har rike fiskefelter. Destruktive fiskemetoder som bruk av dynamitt, elektrisitet, finmaskede nett og store trålere har imidlertid gjort flere av feltene nesten fisketomme. Filippinene er derfor ikke selvforsynt med fiskeprodukter. 4 % av arbeidsstokken regner seg som sysselsatt med fiske.
Bergverk

Det viktigste mineralske produktet er kobber, men også gull, sølv, nikkel og noe jernmalm utvinnes. Gull blir utvunnet på Luzon (Bargio og Camarines Sur) samt på Masbate. Kobberutvinningen har foregått flere steder på Luzon samt på Cebu, men er i tilbakegang. De største forekomstene av nikkel er på øya Nonoc nordøst for Mindanao. Landets største ikke-metalliske mineralressurs er kull, kalk, marmor (på Romblon), kiseljord, svovel, asbest, karbon, gips og salt. Testboring etter olje har kun delvis vært vellykket. Et felt beregnet til å inneholde 100 mill. fat utvinnbar olje samt naturgass er oppdaget utenfor Palawan. En gassrørledning fra offshore-feltet Malampaya ble ferdigbygd 2001 for å forsyne tre gasskraftverk på Luzon. Også Luzon og Cebu har gassreserver. Guano (flaggermusgjødsel) utvinnes i grotter på Mindanao, Luzon, Palawan og Cebu.

Filippinene – energi. Elektrisitetsproduksjonen i 2000 var på 41 mill. kWh. Tradisjonelt produseres mer enn halvparten av den elektriske kraften i petroleumsbaserte varmekraftverk med importert olje. Etter 2001 har man imidlertid kunnet nyttiggjøre seg egne gassreserver etter at større utbyggingsprosjekter ble fullført. Også vannkraft og kull brukes som energikilder. Geotermisk energi samt varme kilder representerer det største utbyggingspotensialet av innenlandske energikilder. Et større kjernekraftverk på Bataan-halvøya vest for Manila stod ferdig 1985, men er pga. manglende sikkerhet ennå ikke satt i drift.

I husholdningene brukes elektrisitet, parafin, gass, ved, grillkull eller biomasse. De aller fleste av husholdningene er avhengige av mer enn én energikilde. Elektrisiteten leveres enten av elektrisitetsverk eller fra landsbyfellesskapenes kooperativer, eller den tappes fra naboer eller batterier. 16 % av husholdningene i 1995 brukte ikke elektrisitet i det hele tatt (heller ikke batterier). Parafin og gass kjøpes i hovedsak eksternt hos forhandler mens biomasse i hovedsak utvinnes fra sukkerrør- og kokosprodukter.

Industri

Industrialiseringen er begrenset både i omfang og til spesielle sektorer. Industrialiseringen har imidlertid lengre tradisjoner på Filippinene enn i nabolandene. Allerede før den annen verdenskrig bidrog en frihandelsavtale med USA til oppvekst av landbasert industri. Etter krigen kan industrialiseringen deles i tre faser. Den første varte fra 1950-årene frem til 1972 da president Marcos erklærte unntakstilstand. Denne fasen var preget av høy industrialisering godt hjulpet av statlige beskyttelsestiltak (importsubstitusjon) og ledet frem av et jevnt voksende og uavhengig borgerskap. Den andre fasen, som varte fra 1972 til 1986, var preget av autoritært styre under president Marcos med fokus på eksportrettet industri. I denne perioden vokste det frem en ny økonomisk elite med tette forbindelser til Marcos som forskjøv den gamle, men uavhengige eliten. En kombinasjon av gjeldskrise, politiske kriser samt vanskene med å vedlikeholde og utbygge samferdselen i 1980-årene, svekket økonomien generelt og industrien i særdeleshet. Mange bedrifter fikk i denne perioden store problemer samtidig som Verdensbanken og Det internasjonale valutafond (IMF) påtvang landet tyngende restruktureringsprogram. Faktisk ble landet deindustrialisert i perioden 1980–92, da sekundærnæringene minsket i økonomisk omfang 0,2 % per år. Den tredje fasen startet med Marcos-regimets fall 1986, og bærer preg av demokratisk valgt styre med liberalisering av økonomien og (under Ramos) privatisering av statlige bedrifter. Den gamle økonomiske eliten ble igjen synlig og gjenopptok mye av sin tidligere ledende rolle. I 1990-årene vokste det i tillegg frem en ny type industriell overklasse hvor bl.a. etniske kinesere fra regionene utenfor Manila gjorde seg bemerket.

Største industrigrener etter økonomisk verdi er produksjon av halvledersystemer og andre elektroniske komponenter (bl.a. telekommunikasjonsutstyr og ulike typer kontormateriell) som produseres for eksport, samt petroleumsprodukter og kjemiske produkter. Når det gjelder antall foretak og antall ansatte, er imidlertid tekstilindustrien, som produserer både for eksport og det lokale marked, den største industrigrenen. Andre viktige industrigrener er produksjon av plastvarer samt produksjon av mat- og drikkevarer (bearbeiding av kjøttvarer, fiskeprodukter, frukt og grønnsaker). Mesteparten av industrien er konsentrert til det sentrale Luzon (Manila-området), hvor veinettet er best utbygd. Spesielt i provinsen Cavite sør for Manila er det anlagt flere eksportrettede industrielle parker. Den billige arbeidskraften har ført til at mange internasjonale bedrifter har etablert monteringsfabrikker i landet. Cebu vokste opp som et nytt industrielt senter i 1990-årene. Med unntak av en del industri i Davao-regionen på Mindanao, er det kun bagatellmessig industri i det resterende av Filippinene.
Utenrikshandel

Filippinene har i perioden 1998–2003 hatt noenlunde balanse i utenrikshandelen. Dette står i motsetning til perioden før, fra midten av 1970-årene og frem til 1997, da landet slet med betydelige underskudd i utenrikshandelen til tross for eksportorienteringspolitikken som ble ført. Oppnådd balanse i utenrikshandelen skyldes først og fremst en kraftig vekst i eksporten av elektroniske komponenter, som i 2003 utgjorde 2/3 av den samlede eksportverdi. Andre eksportprodukter er klær og tekstilprodukter, bildeler, kokosnøttolje, bananer, samt ferdige produkter som er montert sammen i monteringsfabrikker for eksport med deler importert fra utlandet. Elektroniske komponenter er også viktigste importprodukt, og omfatter 2003 nær halvparten (47 %) av den samlede importverdien. Andre importprodukter omfatter brenselstoffer, maskiner og utstyr for industrien, transportmidler og garn.

I 2003 var viktigste handelspartnere USA og Japan som hver for seg stod for rundt 1/5 av både eksporten og importen. Andre viktige handelspartnere er Singapore, Hong Kong, Nederland og Tyskland. 18 % av handelen foregikk med samarbeidspartnerne i ASEAN. Samlet sett sto APEC-landene for 8 % av utenrikshandelen, mens EU sto for 12 %.
Samferdsel

Samferdselen er i hovedsak basert på skip mellom øyene og busser på øyene. Landet hadde 1998 199 950 km veier, hvorav ca. 14 % med fast dekke. Et særtrekk er den omfattende bruk av «jeepneys» (forlengede jeeper) i persontrafikken i byene og tettstedene, samt i landdistrikter med veier ufarbare for busser. Den eneste jernbanelinjen som fremdeles er operativ, går fra Manila til Naga på det sørlige Luzon. Handelsflåten består av 1697 registrerte skip på i alt 6 mill. brt. Viktigste havner er Manila og Cebu, Iloilo, Cagayan de Oro, Zamboanga, General Santos, Polloc og Davao. Det nå privatiserte Philippine Airlines (PAL) hadde lenge monopol på flytrafikken, men har fått konkurranse fra mindre selskaper. Manila og Cebu er de viktigste internasjonale flyplassene. Davao og Zamboanga har flyforbindelse med Sulawesi og Borneo.

Filippinene – befolkning. Filippinene har en av de raskest økende befolkninger i verden. Landet hadde ved folketellingen i 2000 76,5 mill. innb. (beregnet til 86,2 mill. innb. 2004). Den årlige befolkningstilveksten 1996–2000 var beregnet til 2,3 %. Den store befolkningsøkningen forklares dels med holdninger hos foreldre som ønsker mange barn for å sikre egen alderdom, dels med den katolske kirkens meget konservative holdning til bruk av prevensjon o.l. i familieplanleggingen. Folketallet vil være fordoblet i løpet av 29 år dersom vekstraten fortsetter uforandret.

Befolkningen er meget sammensatt og uensartet med en rekke ulike etniske grupper, men hovedmengden er av malayisk avstamning. I alt finnes ca. 80 etno-lingvistiske grupper hvorav 33 er inndelt i til sammen over 150 undergrupper. En egen filippinsk identitet er fortsatt under utvikling.

Selv om landets kultur er dypt rotfestet i gamle malayiske tradisjoner, har også andre asiatiske kulturer fått innpass gjennom handelssamkvem, særlig indisk (800–1500-tallet) og kinesisk (fra 800-tallet). I dag er kineserne den største fremmede folkegruppen på øyene. Også japansk og arabisk påvirkning har gjort seg gjeldende. Likevel er det vestlig kultur, først gjennom spansk styre (1565–1898) og deretter amerikansk (1898–1946), som har hatt den største innflytelsen. Det viktigste spanske bidraget er innføringen av kristendommen, men spansk kultur kan også spores i person- og stedsnavn, klesdrakter, arkitektur og folklore. Amerikanerne etterlot seg bl.a. et utdannelsessystem med utstrakt bruk av engelsk.

Agta (også kalt negritos) anerkjennes som den eldste befolkningen på Filippinene. Disse er et mørkhudet dvergfolk som trolig innvandret over landkorridorer for omkring 25 000 år siden. Senere innvandringer har fortrengt disse folkene til isolerte deler av øyriket. Enkelte agta-grupper har til en viss grad bevart sitt tradisjonelle levesett som jegere og sankere, men mange har tatt opp jordbruk. De fleste lever på Luzon, Panay og Negros, men det er også noen på Mindanao og Palawan.

Proto-malayene (også kalt indonesiere) innvandret i flere bølger mellom ca. år 6000 f.Kr. og 100 e.Kr. De fleste av disse folkene driver med jordbruk og har bosatt seg i innlandet. Flesteparten bor på Luzon, og den mest kjente gruppen er ifugao. Mindre grupper finnes på Mindanao, Mindoro og Palawan. Fra det første århundre e.Kr. begynte malayiske folk å innvandre via de sørøstasiatiske øyene. Den første av disse gruppene (100–1300 e.Kr.) er stamfedre til flere av de største etniske gruppene i dag: tagalog (28 % av befolkningen), cebuano (13 %), ilocano (9 %), hiligaynon/ilongo (8 %) og bicol (6 %). Den siste gruppen av malayiske innvandrere (1300–1500 e.Kr.) er stamfedre til dagens muslimer på Suluøyene og Mindanao.

Noen folkegrupper unngikk å innordne seg spansk styre og ble derfor aldri kristnet. Disse gruppene har i dag status som kulturelle minoriteter eller urinnvånere. Offisielt teller de 85 ulike grupper, og til sammen omfatter de 8 % av befolkningen (6,3 mill., 2000). Dels omfatter disse folkene malayer som allerede hadde konvertert til islam ved spaniernes ankomst, dels dreier det seg om agta-grupper og proto-malayiske folk som trakk opp i fjellene og beholdt sine tradisjonelle religioner. Flere av disse gruppene lever svært isolert, og har hatt liten kontakt med omverdenen. De fleste lever i Cordilleraregionen og i Cagayandalen i det nordlige Luzon. Muslimene, som omfatter 5 % av befolkningen (2000), lever hovedsakelig på Suluøyene, Basilan og deler av Mindanao, men også på Palawan.

Filippinene er relativt tett befolket (287,5 innb. per km2), men fordelingen er ujevn. Befolkningen fordeler seg med over halvparten (56 %) på Luzon med naboøyer, 20 % på de midtre Visaya-øyene og 24 % på Mindanao og Sulu-øyene. Den aller høyeste folketettheten har det sentrale Luzon med 36 % av landets befolkning. Enkelte provinser rundt hovedstadsområdet Manila har over 1000 innb. per km2. Utenfor Luzon er øya Cebu den tettest bebodde med 725 innb. per km2.

Fortsatt bor over halvparten av befolkningen på landsbygda (52 %), de fleste i små selvforsynende landsbyfellesskap (barrios). De større byene vokser meget raskt. Største bysentra er den sammenvokste hovedstadsregionen Metropolitan Manila (National Capital Region) med 9,9 mill. innbyggere (2000). Andre store byer er (innb. 2000) regionsentrene Davao (1 147 000) på Mindanao og Cebu (662 000) i Visaya-regionen.

Filippinene – religion. Filippinene er det eneste landet i Sørøst-Asia med overveldende flertall av kristne, over 90 %. Kristendommen kom til Filippinene med de spanske erobrerne på 1500-tallet.

Om lag 83 % av befolkningen hører til den katolske kirke, som er inndelt i 16 erkebispedømmer og 64 bispedømmer. Katolikkene driver mange skoler og flere universiteter/høyskoler. Under Marcos-regimet stod den katolske kirken, ledet av kardinal Jaime L. Sin i Manila og kardinal J. Vidal i Cebu, i første rekke i kampen for demokrati.

3 % er aglipayanere som brøt med den katolske kirke pga. nasjonalistisk misnøye med spansk dominans. De kom senere til å forkaste pavens overhøyhet og er nå splittet flere forskjellige kirker.

Ca. 2 % tilhører Iglesia ni Christo, en filippinsk, protestantisk kirke. Øvrige protestantiske kirker og menigheter omfatter 3–4 %; de raskest voksende er av nordamerikansk evangelisk type.

De fleste av de rundt 4–5 % muslimene bor i Mindanao. Blant den kinesiske minoriteten finnes en del konfuciansk-pregede buddhister. I Watawat ñg Lahi-kirken (rizalistas) dyrkes nasjonalhelten José Rizal (1861–96) som en reinkarnasjon av Jesus Kristus. Det finnes også Jehovas vitner.

Filippinene – historie. Det historiske kildematerialet fra før kolonitiden er meget begrenset. Man vet imidlertid at øyene hadde handelsmessige forbindelser med andre land lenge før første kontakt med Vesten. Handelen med Kina begynte antagelig på 800-tallet, senere med land i Sørøst-Asia. På 1400-tallet fikk islam fotfeste på Filippinene, særlig i sør, og trengte den kinesiske innflytelsen tilbake. Da spanierne kom til øyene, fant de en kultur preget av kinesisk, indisk og arabisk kultur. I 1521 kom den første europeiske oppdagelsesreisende, Magalhães, som kalte øygruppen St. Lazarusøyene. Først 1565 begynte spanierne å ta øyene i virkelig besittelse og gav dem navn etter Filip 2. På 1600-tallet ble Filippinene flere ganger angrepet av nederlendere og engelskmenn. Under Sjuårskrigen ble det viktige handelssentrum Manila erobret av engelskmennene, men ble gitt tilbake til Spania ved freden i Paris 1763.

Det spanske herredømmet trengte sent inn til øyenes indre, men størstedelen av befolkningen kom etter hvert under katolsk og europeisk påvirkning. Spanierne fikk imidlertid aldri virkelig kontroll over de islamske landsdelene i sør, Mindanao og Suluøyene.

På 1800-tallet fant hyppige opprør sted, det viktigste ledet av Emilio Aguinaldo 1896. I 1897 ble opprøret kuet, men under den spansk-amerikanske krig ødela admiral Dewey den svake spanske flåte og tok Manila 1898. Aguinaldo søkte da, med amerikansk støtte, å danne en selvstendig, føderativ republikk. Ved freden i Paris 1898 ble Filippinene avstått til USA, som styrte øyene som koloni. Det brøt ut opprør mot USA, men Aguinaldo ble fanget. Opprørsbevegelsen fortsatte imidlertid, og i mange år holdt amerikanerne en større troppestyrke på øyene. Filippinene kom inn under USAs tollområde, og det ble grunnlagt en stor plantasjedrift, særlig av sukker, som ble solgt til USA. I 1907 fikk øyene egen forfatning med delvis selvstyre. En ny forfatning ble gitt av Kongressen i Washington 1916; selvstyret ble ytterligere utvidet, og et parlament opprettet, valgt av Filippinenes egne innbyggere. I 1920-årene kom det til skarpe konflikter mellom USAs generalguvernør og parlamentet, og forfatningen var lenge suspendert. I 1927 ble Henry L. Stimson generalguvernør, han førte en mer forsonlig politikk og søkte samarbeid med filippinske ledere. I 1934 vedtok Kongressen en uavhengighetslov: Etter en overgangsperiode på ti år skulle Filippinene bli helt selvstendig, men i mellomtiden beholdt USA kontrollen over statsbudsjettet, forsvaret og utenrikspolitikken.

I 1935 ble lederen for nasjonalistpartiet, Manuel Quezon, valgt til Filippinenes første president. I USA ble forholdet til Filippinene et politisk stridsspørsmål. «Isolasjonistene» i Vesten og sukkerinteressentene på Cuba og i USA ville at amerikanerne skulle trekke seg ut. Eksporthandelen, de amerikanske finansinteresser på Filippinene og kretser som tenkte på den japanske fare og USAs prestisje i Østen, ville derimot beholde øyene. Japanerne erobret Filippinene 1941–42. Etter blodige kamper gjenerobret amerikanerne øygruppen 1944–45, og 4. juli 1946 ble Filippinene en selvstendig stat.
Selvstendighet

En 99-årig alliansetraktat 1947 gav amerikanerne rett til fly- og flåtebaser på øyene. Filippinene fikk flere politiske partier, med nasjonalistene og Det liberale parti som de dominerende. Ved selvstendigheten 1946 ble liberaleren Manuel Roxas valgt til president; etter hans død 1948 overtok visepresident Elpidio Quirino. Geriljastyrker fra den kommunistiske Hukbalahap-bevegelsen, som hadde operert mot japanerne under okkupasjonen, var aktive, særlig på øya Luzon.

Ramon Magsaysay vant en overveldende seier ved presidentvalget 1953. Det lyktes å rette avgjørende slag mot kommunistgeriljaen, lederen overgav seg 1954 etter at politbyrået tidligere var tatt til fange. I 1954 deltok Filippinene i opprettelsen av den sørøst-asiatiske forsvarsalliansen (SEATO). Magsaysay omkom 1957 og ble etterfulgt av Carlos P. Garcia. Forholdet til USA var i perioder forholdsvis kjølig, særlig pga. friksjoner om amerikanernes adgang til å ha militære baser på Filippinene.

Ved presidentvalgene i 1965 og 1969 seiret nasjonalistpartiets kandidat Ferdinand Marcos, landets mest dekorerte krigsdeltager fra den annen verdenskrig. Han erklærte 1972 militær unntakstilstand, den første siden Filippinene ble selvstendig. Begrunnelsen var en påstått sammensvergelse mot hans regime. Frem til 1977 ble 30 000 av Marcos’ politiske motstandere arrestert, deriblant lederen for Det liberale parti, senator Benigno Aquino. En ny grunnlov 1973 gav presidenten nesten eneveldig makt. Unntakstilstanden varte til 1981 og var preget av Marcos’ personlige maktutøvelse som president, statsminister og militær øverstkommanderende. Nasjonalforsamlingen fikk 1981 tilbake sin lovgivende myndighet, men Marcos beholdt retten til å styre egenrådig ved dekret.

Marcos ble 1981 gjenvalgt som president for nye seks år. Opposisjonslederen Benigno Aquino, som hadde vært i eksil i USA siden 1980, ble ved hjemkomsten til Manila 23. august 1983 skutt ned og drept. Drapet førte til vedvarende protestbølger og aktivisering av opposisjonen. Corazon Aquino, enken etter den myrdede, stilte som opposisjonens presidentkandidat ved valget i 1986. Marcos utropte seg til seierherre. Omfattende valgfusk ble imidlertid avslørt; dette gav støtet til et soldatmytteri som under slagordet People’s Power fikk massiv støtte fra millioner av Marcos-motstandere. Forsvarssjef Fidel Ramos og forsvarsminister Juan Ponce Enrile sluttet seg til opprøret, og 25. februar måtte Marcos dra i eksil til Hawaii, der han døde 1989.

Corazon Aquino ble president og en ny demokratisk forfatning ble vedtatt 1987. Aquino ble under sin presidentperiode utsatt for sju væpnede kuppforsøk, de fleste fra en høyreorientert offisersgruppe. Regjeringen var preget av fraksjonsstrid, og et mislykket forsøk på jordreform svekket Aquinos stilling. Ved presidentvalget i mai 1992 seiret Fidel Ramos, som hadde vært Aquinos forsvarsminister, knepent med 23,6 % av stemmene. Ramos tonet ned sin militære bakgrunn og utnevnte en regjering av bare sivile.

Mens nabolandene gjorde raske økonomiske fremskritt, hadde utviklingen på Filippinene nærmest stått i stampe siden 1960-årene. Rundt 1990 stagnerte økonomien helt. Ramos-regjeringen lot til å ha snudd utviklingen og kunne utover i 1990-årene vise til økende vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP). Viktigste valutakilde var fem millioner filippinere som var registrert som gjestearbeidere i utlandet. Ramos fortsatte den avregulering av økonomien som Aquino hadde begynt. Spesielle frisoner for utenlandske selskaper ble etablert. I 1993 ble dødsstraff gjeninnført for enkelte forbrytelser.

Siden ca. 1970 har et av Filippinenes hovedproblemer vært en væpnet konflikt mellom kristne og muslimer i den sørlige delen av landet. Inntil en foreløpig fredsavtale i 1996 var titusener blitt drept. Forhistorien går helt tilbake til det spanske styret. Fiendtlighetene blusset opp igjen i 1970-årene etter stor tilstrømning av katolske nybyggere til muslimske områder, særlig på Mindanao. Tvister om eiendomsretten til jorden førte til blodige sammenstøt. Muslimer dannet 1968 bevegelsen Moros nasjonale frigjøringsfront (MNLF); de kristne svarte med egne militsgrupper. I 1971 ble regjeringstropper sendt inn i uroområdene for å kjempe mot MNLF. Striden fikk etter hvert form av et opprør mot Manila-regjeringen. Inntil 1987 hadde MNLF som sitt erklærte mål å gjøre de tradisjonelt islamske distriktene til en egen muslimsk stat, løsrevet fra Filippinene. Gjentatte forsøk på forhandlinger slo feil. I 1993 vendte MNLFs leder, Nur Misuari, hjem fra et langvarig eksil i Libya. I juni 1996 kom et mulig gjennombrudd etter 25 års kamp: En interimavtale om opprettelse av et regionalråd for 14 sørlige provinser, med MNLF i flertallsposisjon. Etter en overgangsperiode på tre år ble det i 1999 etablert en selvstyrt region, Autonomous Region of Muslim Mindanao, der MNLF overtok styret. Kristne grupper protesterte mot avtalen. Mer radikale utbrytergrupper fra MNLF, i første rekke Moro Islamic Liberation Front (MILF), har fortsatt den væpnede kampen for en islamsk stat. 2004 ble MILF-militsen anslått til vel 10 000 væpnede menn.

MNLF/MILF har ikke hatt marxismen på sitt program, slik som andre geriljabevegelser lenger nord i landet. Den opprinnelige kommunistgeriljaen, Hukbalahap, ble nærmest lammet etter tilbakeslag i 1950- og 1960-årene. En maoistisk utbrytergruppe, New People’s Army (NPA), intensiverte i 1970- og 1980-årene sin kamp i flere landsdeler. Over 40 000 mennesker, flest sivile, antas drept siden NPA begynte sin kamp for et kommunistisk Filippinene. Geriljaen viste i 1990-årene sterkt avtagende tendens. NPA skal være redusert fra ca. 25 000 mann under våpen i midten av 1980-årene til ca. 5000 etter tusenårsskiftet. I 1992 ble antiterroristloven fra 1957 opphevet og Kommunistpartiet CPP ble legalisert, men partiet ble svekket av fraksjonskamper. I likhet med forgjengeren Ramos har Arroyo forsøkt å få NPA-militsen til å legge ned våpnene. Siden Norge i 2001 ble bedt om å være teknisk tilrettelegger for fredsbestrebelsene, har en rekke forhandlingsrunder vært avholdt i Oslo.

En separitstgruppe, som imidlertid ble mer aktiv i annen halvdel av 1990-årene var Abu Sayyaf, «Sverdets far», den mest ytterliggående av flere islamske grupper i det sørlige Filippinene. Abu Sayyaf vakte internasjonal oppsikt ved flere kidnappingsaksjoner og drap på utlendinger. April 2000 bortførte de 21 personer, flest europeiske turister, fra ferieøya Sipadan i Malaysia. (ipad tilbehør) Massiv innsats av hærstyrker i en årrekke lot i 2004 til å ha redusert Abu Sayyaf til en hard kjerne på et par hundre geriljakrigere.

Da president Ramos i 1998 gjorde det klart at han ikke ville ta gjenvalg, ble den tidligere filmskuespilleren og visepresidenten, Joseph «Erap» Estrada, valgt til ny president. Til tross for suveren valgseier ble Estrada bare sittende som president i litt over to og et halvt år. Under stor politisk dramatikk ble han i januar 2001 tvunget til å gå av etter beskyldninger om korrupsjon, noe som gav støtet til et folkelig opprør med støtte fra hæren. Estrada ble etterfulgt av sin visepresident, Gloria Macapagal Arroyo, en USA-utdannet fagøkonom som ble sittende på presidentposten mandatperioden ut. Arroyo gikk seirende ut av presidentvalget 2004 med 40 % av stemmene. Den populistiske filmhelten Fernando Poe jr. fikk 36,5 % som fremste motkandidat. En dramatisk valgkamp krevde 117 dødsofre. Arroyo begynte sin nye seksårsperiode som president med løfter om vidtrekkende økonomiske reformer til beste for landets fattige, skape minst én million nye arbeidsplasser årlig og bli kvitt det store statlige budsjettunderskuddet innen 2009.

Filippinsk partipolitikk frembyr et broket og stadig omskiftelig bilde. Partiene fungerer snarest som en slags valgmaskiner for prominente politikere, og består nesten utelukkende av representanter for landets økonomiske elite. De ideologiske forskjellene er små, partilojaliteten liten, og avhopp og skiftende allianser er vanlige. Partier som representerer arbeidere og bønder har vært for svake til å kunne utfordre de tradisjonelle makthaverne. Storgodseierne har i mange provinser en dominerende posisjon. Mange av makthaverne har rustet seg med private militsstyrker, sk. vigilantes, som ofte har gjort seg skyldige i brudd på menneskerettighetene.

Arroyos parti, Makt for EDSA-Nasjonale kristeligdemokratiske union, kalles ofte bare Lakas. 2001 gikk Lakas sammen med tre andre partier i alliansen Koalisjonen Folkets makt (People’s Power Coalition).

Forholdet til USA har dominert utenrikspolitikken. Under Marcos-regimet støttet Filippinene USAs politikk i Vietnam og deltok i krigen med en ingeniørbataljon. USA trakk seg 1992 ut av sine militærbaser i landet, deriblant flåtebasen Subic Bay og flybasen Clark, etter at senatet i Manila hadde avslått et tilbud om forlengelse. Tilbaketrekningen markerte slutten på nesten 100 års militært nærvær. Det militære samarbeidet fikk 1998 en ny start med en avtale om årlige fellesøvelser. Filippinene har siden 2001 sluttet opp om USA i «krigen mot terror». USA har tidvis hatt flere hundre militære rådgivere i landet for å trene Manila-hæren. bl.a. i Abu Sayyaf-geriljaens kjerneområde lengst i sør.

Diplomatisk forbindelse med Kina ble etablert 1976. Filippinene har vært i langvarig konflikt med Kina om enkelte av Spratly-øyene, som begge land gjør krav på. De to land har i senere år styrket de bilaterale forbindelser og forpliktet seg år 2000 til å finne fredelige løsninger på regionale konflikter. Etter Marcos-regimets fall har Filippinene lagt økende vekt på å styrke forbindelsene med Europa og land i Midt-Østen, men først og fremst med asiatiske naboland gjennom samarbeidsorganisasjonen ASEAN.