Island, øyrepublikk i Nord-Europa, i nordlige del av Atlanterhavet, like sør for polarsirkelen. Island ligger på den midtatlantiske rygg som strekker seg fra Skottland til Grønland.
Geologisk er Island et ungt land; øya bygges fremdeles opp ved vulkanske utbrudd. Island har en rekke aktive vulkaner og andre vulkanfenomener som varme kilder og geysirer. Bosetningen er konsentrert til byene, spesielt i den sørvestlige delen av øya; hovedstadsområdet (Reykjavík) har alene halvparten av befolkningen. Fiske og fiskeindustri dominerer landets økonomi.
Øya ble kolonisert fra Norge på 800–900-tallet, kom sammen med Norge under dansk styre og forble knyttet til Danmark 1814–1944, da Island fikk fullt selvstyre.
Navnet kommer antagelig av all drivisen som de norske landnåmsmennene oppdaget utenfor nordspissen av øya.
Planteliv
Store deler av høylandet er stein- og sandflyer med åpen og sparsom plantevekst. I lavlandet er plantedekket rikere og tettere, gress og starr danner gode beiter for sauer, hester og storfe. Skogen er for lang tid siden ødelagt, brukt til ved eller trekull. Rester av bjørkeskog med inntil 10 m høye trær finnes i Þrastarlundur og Markarfljót i sør, og enkelte steder i nord, størst er Hallormstaðarskogur i Lagarfljót. Av andre trær og busker er rogn, einer, dvergbjørk og et par vierarter vanlige. Det drives intens skogplanting (ca. 1,5 mill. planter årlig) på områder som er fredet og inngjerdet for å hindre sauebeiting.
Floraen slutter seg helt til den nordeuropeiske. Av de 575 frøplantene er det bare noen få som er utpreget amerikanske. For øvrig finnes det bare 18 arter som ikke også vokser i Norge når man ser bort fra de mange endemiske artene i slektene sveve og løvetann.
Island – dyreliv. Islands artsfattige fauna må sees i sammenheng med den store avstanden til nærmeste fastland og perioder med ugunstig klima (istidene). Fjellrev eller polarrev (melrakki) er eneste opprinnelige landpattedyr. Rein ble innført fra Norge 1771 og brunrotte, liten skogmus og husmus har fulgt menneskene. Mink unnsluppet fra pelsfarmer er en plage for fuglelivet. Isbjørn kommer av og til med drivis til nordkysten. Havert og steinkobbe er vanlige, spesielt i sør, og alle nordatlantiske selarter påtreffes i islandske farvann. Bestanden av bardehvaler var stor frem til 1900-tallet. Havfaunaen er ikke særlig artsrik, men store mengder sild, torsk, hyse, flyndrer, hummer og reker finnes. Selvogsgrunnen utenfor sørkysten er en viktig gyteplass, spesielt for torsk. I elvene tas mye laks, sjøørret og noe ål. Innsjøene har godt ørretfiske.
250 fuglearter er observert, men bare 75 hekker. Et titall arter, bl.a. jordugle, hettemåke og stær, har kolonisert Island etter 1920. Insektsfaunaen er sparsom, og lite opprinnelig skog kan forklare den påfallende mangelen på spurvefugler – bare 9 arter hekker. Island har mange vadefugler; småspove og heilo er karakteristiske. Mývatn har Europas største andebestand, bl.a. islandsand og harlekinand (eneste hekkeplass i Europa), toppand, bergand, svartand og havelle.
Det finnes store sjøfuglkolonier med havsule, havhest, alle europeiske alkefugler og krykkje. Geirfuglen ble utryddet i 1840-årene. Ærfugl, fjellrype, svartbak, rødnebbterne, steinskvett, heipiplerke og ravn er tallrike over hele Island. Nasjonalfuglen, islandsjaktfalk, hekker i fjelltraktene.
Krypdyr og amfibier mangler. Det er ingen «farlige» arter blant de vel 1000 insektartene, men myggen kan enkelte steder være plagsom.
Island – klima. Island ligger i grenseområdet mellom den tempererte og den polare klimasone, der mindre endringer i luftens temperatur og sirkulasjon kan gi drastiske utslag i livsvilkårene. En gren av Nordatlantiske strøm, Irmingerstrømmen, fører temperert atlanterhavsvann mot sørkysten og videre mot nord. Sjøtemperaturen er ca. 5 °C om vinteren og 10 °C om sommeren, men 3–4 grader lavere i nordøst. Den kalde Østgrønlandsstrømmen med drivis er imidlertid ikke langt vekk. I vintrer preget av en nordlig sirkulasjonstype kan kysten i nord bli blokkert av is. Fremherskende lufttransport er fra sørvest, men vinden er sterkt variabel og blir preget av de kompliserte terrengforhold. Polarfronten, som her danner grensen mellom kald luft i nordvest og temperert havluft i sør, ligger ofte nær Island og betinger store vekslinger i været. Det er jevnt overskyet og atskillig nedbør; ofte kuling eller storm i forbindelse med vandrende lavtrykk som ofte går over eller passerer nær ved. På middelkart over lufttrykket fremkommer Islandslavtrykket mellom Island og Grønland særlig tydelig om vinteren da trykket her er under 995 millibar.
Mesteparten av kysten og lavlandet har temperert klima med middeltemperatur for januar omkring 0 °C og for juli litt over 10 °C. Kysten lengst nord og mesteparten av innlandet har tundraklima med januarmiddel under 0 °C, ned mot –10 °C i de høyeste områder. Julimiddel er 5–10 °C, til dels ned i 0 °C i de høyeste strøk. Laveste og høyeste målte enkelttemperaturer er ?38 og 30 °C. Nedbøren er størst i sørøst og sør, med ca. 1500 mm ved kysten; den øker sterkt oppover fjellskråningene og overstiger 4000 mm på sørvendte jøkelskråninger. Lavere strøk i nord får 500–750 mm, til dels under 400 mm i regnskyggen av jøklene. Med det er sterke lokale variasjoner, og til dels betydelig mer nedbør i fjellet. I vest faller det stort sett 1000–1500 mm, mindre i skjermede fjordstrøk. Det kommer mest nedbør høst og tidlig vinter, minst vår og forsommer.
Island – landformer. Store deler av Island er nakent platåland, 300–700 moh., oppbygd av basalt fra tertiærtiden eller lava og tuff fra nyere tid. Blant de få øyene er Vestmannaeyjar. Platåene er oppdelt av daler og fjorder, og isolerte fjellpartier rager høyere opp, som regel dekket av isbreer. Snøgrensen varierer fra 750 moh. i nordvest til 1500 m i nordkanten av Vatnajökull, som er Islands største isbre (8300 km2). I alt er ca. 11 920 km2 dekket av breer. Enkelte høye vulkaner rager opp gjennom isen, blant annet den høyeste, Öræfajökull (Hvannadalshnúkur), 2119 moh. og Hekla 1491 moh. I alt er det ca. 150 vulkaner på Island, hvorav omkring 30 har vært i virksomhet i historisk tid med minst 140 utbrudd. Hekla alene har hatt 15 kjente utbrudd, det siste i 1970. Ved et undersjøisk utbrudd 1963 oppstod vulkanøya Surtsey, areal 1,6 km2. Det mest ødeleggende utbrudd i historisk tid hadde kraterrekken Laki vest for Vatnajökull 1783–84, da aske og giftige gasser ble spredt ut over landet og forårsaket hungersnød. 1973 skjedde et utbrudd ved siden av Helgafell på Vestmannaeyjar. Innbyggerne måtte midlertidig forlate den delvis ødelagte byen. Siste utbrudd før dette var 6000–8000 år siden. Blant isdekkede vulkaner er Katla i sør dekket av Mýrdalsjökull. Når slike vulkaner har utbrudd, tiner isen, og det oppstår voldsom flom (jökullaup).
I sørvest ligger Islands største lavlandsområde, hvor dalfører går inn i landet, blant annet langs elvene Þjórsá og Hvitá. I dette området er det mange varme kilder, som for øvrig finnes spredt over hele landet (ca. 700), og her er den største bosetningen. Lavlandet lenger øst ved sørkysten har derimot nesten ingen bosetning. Det er dannet av sand og grus fra smeltevannselvene, som forandrer sitt løp og brer seg ut over det flate, karrige landskapet, Skeiðarársandur. I nordøst er de store dalførene bebygd bare i de nedre delene. Ellers er bosetningen i nord og øst konsentrert til fjordbotnene og til gode fiskehavner for øvrig. De fleste elvene kommer fra breer og fører mye slam med seg. De har stor vannføring og ofte flom på grunn av den sparsomme vegetasjonen i høyere strøk.
Island – geologi. Island er nesten helt bygd opp av vulkanske bergarter, vesentlig basalt. Noen sedimenter fra yngre tertiær med brunkull (surtabrandur) og fossiler viser at klimaet den gang var varmere enn nå. Island ligger der høyderyggen mellom Færøyene og Grønland krysser den midtatlantiske ryggen. Her foregår åpningen av Atlanterhavet, og landet utvider seg stadig. Den østligste og vestligste delen er eldst (fra tertiær), mens den midterste er fra kvartær, til dels enda yngre. I denne spredningssonen er de fleste aktive vulkanene.
Island – beliggenhet. Island ligger 287 km sørøst for Grønland, 420 km nordøst Færøyene, 798 km nordvest for Skottland og 970 km vest for Norge. Nordligste punkt på fastlandet er Hraunhafnartangi, 66° 32? n.br. (på øyene: Kolbeinsey 67° 10?); sørligste punkt: Dyrhólaey 63° 24? n.br. (på øyene: Surtsey 63° 18? n.br.); østligste utspring: Gerpir 13° 30? v.l.; vestligste: Bjargtangar 24° 32? v.l.
Island – internasjonale forbindelser. Island er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. NATO, Europarådet, EFTA, Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Nordisk Råd, Verdens handelsorganisasjon og OECD.
Island er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Island ved sin ambassade i Reykjavík og konsulater i Akureyri, Ísafjörður, Seydisfjörður og Vestmannaeyjar.
Island – forsvar. Island har ingen militære styrker. Den halvmilitære kystvakten, som hører under justisdepartementet, har et personell på 180, tre væpnede fartøyer, ett fly og tre helikoptre. Landet er et av de opprinnelige medlemmer av NATO, og etter en amerikansk-islandsk forsvarspakt fra 1951 hadde USA militære styrker på Keflavík-basen til 2006. I 2007 inngikk Norge og Island en avtale om sikkerhets-, forsvars-, beredskaps- og redningssamarbeid. Island har også en krisestyrke på 100 mann, hentet fra politiet og kystvakten, som kan settes inn i internasjonale fredsbevarende operasjoner i regi av FN eller NATO.
Island – forfatning og politisk system. Siden uavhengigheten fra Danmark i 1944 har Island vært en parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig republikk. Statsoverhodet, forseti Íslands, er en president valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten har primært titulære funksjoner, men spiller ofte en viktig politisk rolle ved å sette søkelyset på bestemte saker eller ved måten å representere landet på. Dette gjaldt særlig Vigdís Finnbogadóttir, Islands og verdens første folkevalgte kvinnelige statsoverhode (1980–96). Den nåværende presidenten, Ólafur Ragnar Grimsson, ble gjenvalgt uten motkandidat for en fjerde periode i 2008.
Lovgivende makt er lagt til Alltinget (Alþingi). Det har 63 medlemmer, som velges i allmenne valg for fire år. Medlemmene velges fra seks kretser etter forholdstallsprinsippet. Inntil 1991 hadde Alltinget to avdelinger (efri og neðri deild), som fungerte omtrent som det norske stortings odelsting og lagting. Ved vedtak om grunnlovsendring må Alltinget oppløses og det må holdes nyvalg. For at grunnlovsendringen skal være gyldig må det nye allting vedta endringen på nytt, uten forandringer i teksten. Alltinget kan oppløses av presidenten før terminen er omme. Regjeringen utgår fra og er ansvarlig overfor Alltinget.
Alltinget ble først opprettet i 930, under den opprinnelige politiske og kulturelle storhetstid på Island, og har fungert nesten sammenhengende siden (unntatt 1801–43), til tross for kolonistyret og nedgangstiden fra 1200-tallet. Alltinget er verdens eldste sammenhengende fungerende parlament.
Partisystemet avviker noe fra de andre nordiske lands. Det dominerende parti er det sentrum/høyre-orienterte Selvstendighetspartiet, dannet i 1929. Det (stort sett) nest største parti er det sentrumsorienterte Fremskrittspartiet, dannet i 1916. Venstresiden omfatter to partier, Sosialdemokratene (dannet 1916) og den venstresosialistiske Folkealliansen (dannet 1956); disse partiene opptrer ofte i ulike valgallianser. Islandsk politikk er koalisjonspreget, og partiene er relativt løse og personpregede.
Administrativ inndeling
Styret på Island er nokså sentralisert. Lokalt er det til sammen 79 kommuner (sveitarfélag, tidligere inndelt i landkommuner, hreppur, og bykommuner, kaupstaðir), som ledes av folkevalgte råd. Kommunene inngår i 23 sysler, ledet av en statlig oppnevnt sysselmann, som har ved sin side ett eller to råd.
Eldre teater
Det er gamle fortellertradisjoner på Island, mens den egentlige teaterhistorien går tilbake til katedralskolestudentenes teaterfremføringer på Skálholt siden begynnelsen av 1700-tallet. Her fremførte man også Herranótt, som var et årlig ritual som ble inspirasjonskilden til en egen islandsk dramatikk. Den første dramatiker var Sigurður Pétursson som skrev satiriske komedier på 1700-tallet. Denne teatervirksomheten var forbudt av de danske myndighetene fra 1799 til 1820, da tradisjonen med teateroppføringer ved katedralskolen ble tatt opp igjen. Den flyttet til Reykjavík, og byen ble hovedsentrum i islandsk teater.
Bortsett fra skoleteater var det en rik amatørteatervirksomhet som utviklet seg og dannet grunnlaget for Rekjavíks teaterselskap fra 1897. Dette halvprofesjonelle selskapet fikk et fast tilholdssted med en intimscene, og her fant de forestillingene sted i begynnelsen av 1900-tallet som dannet grunnlaget for et helprofesjonelt islandsk teater. Man fremførte islandsk nyskrevet dramatikk som Indridi Einarssons realistiske drama Skipet synker i sesongen 1904–05, og senere gjorde dramatikere som Jóhann Sigurjónsson, Einar H. Kvaran og den nordisk spilte Guðmundur Kamban seg gjeldende. I tillegg spilte man et internasjonalt repertoar. Skuespillere og regissører med bakgrunn fra København markerte seg i 1920- og 1930-årene, med bl.a. Anna Borg Reumert, Lárus Pálsson og Indridi Waage.
Nyere teater
Nyere teater ble på Island innledet med åpningen av Islands nasjonalteater i 1950. Dette kom til å true eksistensen til Reykjavíks teaterselskap, fordi mange gikk over til det nye hovedteateret. Da det nye nasjonalteateret i Reykjavík åpnet, var det bl.a. med en dramatisering av Halldór Laxness’ Islands klokker på repertoaret. En teaterskole ble også etablert, og ledende regissører i denne perioden var nevnte Waage, Pálsson og Haraldur Björnsson.
1960-årene representerte en ny oppblomstring i islandsk dramatikk, med bl.a. Jökull Jakobsson med sine impresjonistiske stykker, den absurde satirikeren Oddur Björnsson og folkekomedie-forfatteren Jónas Árnasson. Reykjavíks teaterselskap fikk status som helprofesjonelt i 1963 under kunstnerisk ledelse av Sveínn Einarsson. Fra 1972 til 1980 ble det ledet av Vigdís Finnbogadóttir. Fra 1989 har det holdt til i Reykjavíks nye stadsteaterbygning. Der har også vokst frem noen frie grupper, slik som Gríma-teateret. I den senere tid har en av de viktigste teatergruppene vært Frú Emilía, som har vært drevet av regissøren Gudjón Pedersen og dramaturgen Haflidi Arngrímsson. De spilte i 1995 en klart postmodernistisk inspirert Macbeth.
I 1973 fikk amatørteateret i Akureyri status som profesjonelt, og i Reykjavík ble det etablert et folketeater med tanke på turnévirksomhet i 1975.
Folkemusikk
Islandsk folkemusikk er dokumentert fra middelalderen og har bevart flere arkaiske stiltrekk. En spesiell sangpraksis er tvísöngur, tvesang, dvs. tostemmig sang i kvintparalleller, med tradisjon helt tilbake til ca. år 1000. Av yngre dato er dansevisene (vikivakar), som har fortellende tekster og fremføres av forsanger og kor (omkvedet), videre åndelige sanger og viser, legendeviser, episke og lyriske viser. De eneste kjente folkeinstrumentene er fiðla og langspil: strykeinstrumenter brukt til akkompagnement av sang. Kjennskapet til folkemusikken ble først utdypet etter at Bjarni Thorsteinsson i 1880-årene begynte med systematiske innsamlinger. Resultatet av hans arbeid forelå 1906–09 (Íslenzk Þjóðlög) og inneholder musikk fra de eldste håndskrifter, trykte kilder og opptegnet folkemusikk.
Kunstmusikk
Allerede på begynnelsen av 1100-tallet etablerte biskopen av Hólar, Jon Ogmundsson, en skole for kirkesang og diktning og utnevnte en fransk prest som lærer. Fra 1200-tallet stammer et officium på rim (Officium Sancti Thorlaci) til minne om biskop Torlak.
Den første islandske sangboken (1589) og messeboken (1594) ble utformet etter danske forbilder. Messeboken var i bruk til slutten av 1800-tallet.
Sveinbjörn Sveinbjörnsson (1847–1927) var den første som viet seg helt til kunstmusikken, og til 1000-årsfesten for landnåmet 1874 skrev han en kantate, hvorfra nasjonalhymnen Ó, guð vors lands er hentet. Etter ham fulgte flere komponister med spesiell interesse for vokalmusikk: Árni Thorsteinsson, Sigfús Einarsson, Friðrik Bjarnasson, Björgvin Guðmundsson, Sigvaldi Kaldalóns og Jón Leifs. Leifs forsøkte å skape en nasjonal musikk med tilknytning til islandsk folkemusikk. Ellers kan nevnes Páll Ísölfsson og Bjarni Þorsteinsson.
Blant komponister som er påvirket av nyere retninger, kan nevnes Karl Otto Runólfsson og Jón Þórarinsson (bl.a. elev av Paul Hindemith). Folkloristiske trekk finnes hos f.eks. Hallgrímur Helgason, Jón Nordal, Jón Ásgeirsson, Skúli Halldórsson og flere av de yngre tonediktere. Elektrofonien har fått sine talsmenn i Magnús Blöndal Jóhansson og Atli Heimir Sveinsson. Moderne tendenser gjør seg også gjeldende hos komponister som Leifur Þórarinsson, Thorkell Sigurbjörnsson, Páll Pampichler Pálsson, Herbert Hriberschek Ágústsson, Gunnar Reynir Sveinsson, Jónas Tómasson og Hafliði Hallgrímsson.
Det første orkesteret ble grunnlagt i 1921 av Þórarinn Guðmundsson; Islands symfoniorkester (Sinfóníuhljómsveit Íslands) ble stiftet i 1956. Korsang og korpsmusikk er utbredt. Kor som Plýfónkórinn og Hamrahlíðarkórinn har vakt internasjonal oppmerksomhet.
Island har hatt egen operascene siden 1979. På nasjonalteateret i Reykjavík oppføres også operaer og operetter, og nasjonalteateret har også eget ballettkompani, grunnlagt 1973, og egen ballettskole.
Blant kunstnere som har hevdet seg utenfor landets grenser finner man pianistene Haraldur Sigurðsson, Árni Kristjánsson, Rögnvaldur Sigurjónsson og Gísli Magnússon, fiolinistene Björn Ólafsson, Guðný Guðmundsdóttir og Rut Ingólfsdóttir, cellistene Einar Vigfússon og Gunnar Kvaran, og operasangerne Pétur Jónsson, Stefán Islandi, Ari Johnsen, Maria Markan, Einar Kristjánsson, Magnus Jónsson, Guðrún Á. Símonar, Kristinn Hallsson, Sigriður Elin Magnúsdóttir, Guðmundur Jónsson og Guðjón Óskarsson.
Det bør også nevnes at Island har et levende miljø når det gjelder rock og populærmusikk. Gruppen The Sugarcubes satte landet på det internasjonale popmusikkartet i slutten av 1980-årene, og i 1990-årene markerte vokalisten fra denne gruppen, Björk, seg som en særpreget soloartist.
Utdanning
I de senere år har musikkutdannelsen utviklet seg betydelig. Konservatoriet og lærerhøyskolen i Reykjavík utdanner musikere og musikkpedagoger. Rundt om i landet er det ellers etablert musikkskoler.
Island – næringsliv. Fiske og fiskeprodukter dominerer landets økonomi. Den islandske økonomien er derfor svært sårbar for årlige svingninger i fangstmengde og i prisene på fisk på verdensmarkedet. Island har siden midten av 1990-årene i større grad utviklet servicenæringene og industrisektoren. Landet har de siste årene satset på å utvikle IT-industri, bioteknologi, finanssektoren og turisme.
Jordbruk
Omkring 23 % av Islands areal er produktivt land, og bare 0,1 % er dyrket mark. Jordbruksarealet brukes vesentlig til produksjon av høy, poteter og rotvekster. I sagatiden ble det dyrket korn i Island, mens det nå bare foregår en ubetydelig dyrking av bygg og havre. Husdyrbruket er hovednæringen; spesielt saueavlen er meget viktig med en bestand på over 450 000 spælsau. Store deler av saueholdet er rettet mot det innenlandske markedet.
Island er i det store og hele selvforsynt med kjøtt og meierivarer, og produksjonen av forskjellige grønnsaker (tomater og agurker) har vokst sterkt, takket være storstilt bygging av jorddamp-oppvarmede drivhus.
Fiske
Fiskeriene danner hovedgrunnlaget for landets økonomi, og kampen om fiskekvoter har naturlig nok stått sentralt i islandsk utenrikspolitikk. For å sikre sin økonomi og sitt råvaregrunnlag utvidet Island i 1972 sin fiskerigrense fra 12 til 50 nautiske mil, og opprettet en 200 mils fiskerisone i 1975.
Island har en av verdens mest moderne fiskeflåter. Fiske utgjør ca. 12 % av BNP.
Torsk fanges især utenfor sør- og vestkysten i tiden januar–mai, mens sildefisket vesentlig pågår om sommeren og høsten. Tidligere ble torsken for det meste utført fersk, saltet eller som klippfisk, men nå blir ca. 2/3 levert som fileter i dypfryst tilstand. Det islandske sildefisket ble svært svekket fra siste del av 1960-årene, og sildoljeindustrien brukte lodde som råstoff fremfor sild. Siden 1980-årene og har sildefisket økt igjen. Viktigste fiskevær er Reykjavík, Vestmannaeyjar, Seyðisfjörður, Raufarhöfn, Neskaupstaður, Ísafjörður og Akranes. Det meste av fangstene går til eksport, og verdien av denne utgjør ca.70 % av landets totale eksport.
Fisk og skalldyr
tonn (2002)
Lodde 1 078 800
Torskefisker 213 400
Sild 233 800
Uer 110 900
Reker 35 700
Hyse 49 950
Sei 41 800
Energi
Island er rik på vannkraft og geotermisk energi. Geotermisk energi (jorddamp) nyttes først og fremst til oppvarming av boliger og drivhus. Dampkraftverk finnes i Svartsengi nær Reykjavík og ved Mývatn (Krafla, Bjarnarflag), men driften har vært vanskeliggjort pga. vulkansk virksomhet i området.
Industri
Industrien er nær knyttet til de innenlandske råstoffer, og viktigste gren er fiskeforedlingsindustrien med fryseri- og filetfabrikker, og fiskeolje- og fiskemelsfabrikker. Etter fiskeindustrien er produksjon av aluminium, ferrolegeringer og kiselgur viktigst. Videre finnes skipsverft, maskinfabrikker, elektrisk industri, bygnings- og møbelindustri, tekstilindustri, nærings- og nytelsesmiddelindustri m.m. Siden midten av 1990-årene har Island i større grad utviklet servicenæringene og industrisektoren. Landet har de siste årene satset på å utvikle IT-industri, bioteknologi, finanssektoren og turisme.
Utenrikshandel
Fisk- og matprodukter står for ca. 70 % av landets totale eksport. Et annet viktig eksportprodukt er aluminium og aluminiumsprodukter. Viktige importvarer er maskin- og transportutstyr, kjemikalier og matprodukter. Handelen foregår særlig med USA, Storbritannia, Tyskland, Danmark, Nederland og Norge.
Utenrikshandel
Utenrikshandelen prosentvis fordelt på land 2002
Eksport Import
Tyskland 18,4 10,7
Norge 4,5 8,0
Sverige 1,0 5,9
USA 10,6 11,1
Storbritannia 17,2 7,4
Danmark 5,6 8,5
Viktigste eksportvarer i % av totaleksport 2002
Fisk og fiskeprodukter 53,0
Aluminium 18,9
Maskiner og transportutstyr 4,4
Dyrefôr 8,9
Viktigste importvarer i % av totalimport 2002
Petroleum og petroleumsprodukter 8,6
Maskiner, transportmidler og -utstyr 48,2
Kontormaskiner, tele- og datautstyr, elektriske apparater og utstyr 13,4
Kjemikalier og farmasøytika 11,2
Nærings og nytelsesmidler 9,5
Samferdsel
Island har ingen jernbaner, og veinettet (11 280 km) er av høyst skiftende kvalitet. Hovedveiforbindelsen rundt kysten stod ferdig først 1974, og mye av innlandet er fortsatt ikke tilgjengelig med bil. En relativt stor del av passasjertransporten foregår med fly. Det finnes en rekke småflyplasser og større lufthavner som Keflavík, Reykjavík og Akureyri. Største flyselskap er Icelandair, som flyr både på inn- og utlandet. Viktigste havneby er Reykjavík.
Island – befolkning. Islands folketall ble i 2005 beregnet til 296 700 innb., årlig befolkningstilvekst til 0,9 % (1995–2005). Fødselsoverskuddet er relativt høyt sammenlignet med de øvrige land i Norden. Gjennomsnittlig levealder er 82 år for kvinner og 78 år for menn (2005), og er blant de høyeste i verden.
Island ble først kolonisert fra Norge på 800- og 900-tallet, og befolkningen er av blandet nordisk og keltisk opprinnelse. Island har særpregede navneskikker. Slektsnavn forekommer sjelden, og nye slektsnavn er forbudt ved lov. Barna tar farens navn som etternavn, med tilføyelse av son, ‘sønn’, eller dóttir, ‘datter’. Gifte kvinner tar ikke mannens etternavn, men beholder alltid sitt eget etternavn. Utlendinger som får islandsk statsborgerskap, må ifølge gjeldende lov ta islandsk navn.
Befolkningstettheten er i gjennomsnitt bare 2,9 innb. per km2, men hovedtyngden av landets befolkning er konsentrert i sørvest. De fleste islendinger bor i byer og tettsteder, især i Reykjavík, som med sine forsteder har over halvparten av landets folkemengde. Befolkningskonsentrasjonen til byene har vært sterk under hele 1900-tallet. Ved århundreskiftet bodde snaut 20 % av befolkningen i byer. Hovedstaden Reykjavík er den eneste større by. Akureyri er det viktigste handelssenter for Nord- og Øst-Island.
Religion
Siden forfatningen fra 1874 har det hersket full religionsfrihet, samtidig er den evangelisk-lutherske kirke folkekirke og understøttes av staten. Den omfatter ca. 93 % av folket. Ca. 5 % tilhører andre kristne trossamfunn, dvs. frikirkelige menigheter og den katolske kirke (egen biskop i Reykjavík). De resterende er medlem av mindre trossamfunn, bl.a. åsatro-samfunnet, eller tilhører ikke noe trossamfunn.
Folkekirken
Folkekirken er statskirke, men kirkens egne organer har stor innflytelse; menighetene har mye å si i valg av prest, og siden 1957 har man hatt årlige kirkemøter med representasjon av både prester og legfolk. Islands ene biskop bor i Reykjavík; skulle han dø i sitt embete vil vígslubiskupar (to prester ordinert for denne oppgaven) innvie hans etterfølger. Landet har 16 prostier, 115 prestegjeld og 285 sogn.
Historie
Kristendommen kom til Island på 800–900-tallet, og ca. år 1000 vedtok Alltinget at kristendommen skulle være Islands religion. To bispeseter ble etablert: Skálholt (1056) og Hólar (1106). Reformasjonen ble innført med tvang av danskene ca. 1540, og man fikk en statskirke under sterk styring av kongen i Danmark. Det nye testamente ble oversatt til islandsk 1540, hele Bibelen 1584. Viktige personer innenfor luthersk fromhet var salmedikter Hallgrímur Pétursson og biskop Jón Vídalín. Mot slutten av 1700-tallet ble de to bispesetene slått sammen til ett, i Reykjavík. Med forfatningen i 1874 ble det innført full religionsfrihet, men det ble bestemt at den evangelisk-lutherske kirken skulle ha en særstilling i forhold til staten.
Språk
Offisielt språk er islandsk. Av historiske årsaker har dansk språk en sterk stilling i Island, og det er første fremmedspråk i skolen.
Økonomiske problemer
Islands økonomiske politikk etter den annen verdenskrig har vært preget av to hovedfaktorer, et nærmest permanent inflasjonspress på den ene siden og de årlige svingningene i fiskekvantumet og i fiskeprisene på verdensmarkedet på den annen. Den inflasjonsfare som velstanden fra okkupasjonsårene førte med seg, ble ikke effektivt bekjempet. Den økonomiske krisen etter krigen ble til en viss grad avhjulpet ved Marshall-hjelp og kraftig devaluering av den islandske kronen. Først i 1953 ble det brakt balanse i Islands økonomi og grunnlaget lagt for en ny oppgangsperiode. En voksende økonomisk aktivitet førte imidlertid til et nytt alvorlig inflasjonspress. Regjeringen til Ólafur Thors gjennomførte 1960 et omfattende økonomisk saneringsprogram som hjalp for en tid, men 1963 måtte det nye stabiliseringstiltak til. Først etter en storstreik desember 1963 fikk man i stand en arbeidsmarkedsavtale som sikret et stabilt lønnsnivå. Men nye alvorlige økonomiske kriser fulgte, særlig 1967 og 1974, noe som bl.a. undergravde den islandske kronens verdi ytterligere. I begynnelsen av 1980-årene kom det i tillegg en svikt i fisket. Resultatet var at eksporten falt og underskuddet på handelsbalansen økte. Det ble behov for stigende låneopptak i utlandet, og for å rette opp situasjonen ble det foretatt en rekke devalueringer av króna. Mellom 1973 og 1977 innebar de en samlet nedskrivning på 37 %, i perioden 1981–83 til sammen 49 %. 1981 ble også króna sanert, da 1 ny króna tilsvarte 100 gamle.
Under regjeringen til Steingrímur Hermannsson (1983–87) ble det iverksatt nye økonomiske innstramninger. Króna ble devaluert på nytt, mens den tidligere automatiske bindingen av lønningene til prisstigningen ble begrenset. På den måten fikk man kontroll over inflasjonen. Gjennom en senkning av reallønnen på opptil 30 % fikk man også stabilisert kronekursen og samtidig opprettholdt full sysselsetting. Ved inngangen til 1990-årene kom den islandske økonomien inn i en ny krise som følge av fall i fiskepriser og reduksjoner i fiskekvotene. De stadig mindre torskekvotene slo hardt ut i økonomien. Nye devalueringer førte til en ny vekstperiode fra 1994. Frem mot århundreskiftet nådde veksten opp i nærmere 6 %, og ledigheten krøp under 2 %. Det var imidlertid tegn til overoppheting i økonomien, noe som utløste renteøkninger, og i 2001 ble króna lagt flytende for å bremse inflasjonen.
Tross alle økonomiske kriser har Island i perioden etter selvstendigheten opplevd en økonomisk ekspansjon av stort format. Næringslivet, fisket, fiskeindustrien og jordbruket har vært gjenstand for omfattende utbygginger, tunge tak er tatt for elektrifiseringen, kommunikasjonene er bedret vesentlig, den sosiale standard og ikke minst boligbyggingen er brakt opp på et meget høyt nivå, og levestandarden har i det hele vært blant de aller høyeste i verden. Et påtrengende behov for å skape større stabilitet i Islands økonomiske liv har likevel stadig gjort seg gjeldende. Først og fremst har man villet motvirke den dominerende avhengigheten av fiskeproduktene. Store prosjekter er derfor blitt satt i gang for å utnytte Islands vannkraft- og termokraftressurser til en betydelig industri, og man har også satset stort på turisme – med betydelige resultater. Den første tiden etter århundreskiftet hadde turiststrømmen en årlig økning på 10 %. Politikken på dette området har vært å kombinere utbygging og tilrettelegging for reiselivsaktiviteter med vern av den naturen som er den fremste attraksjonen. I 2003 ble Vatnajøkulen lagt ut som Europas største nasjonalpark; verneplanen omfatter en firedel av landets totale areal. Med bakgrunn i 1990-årenes sterke økonomiske vekst og raskt voksende pensjonsfond fremstår finansnæringen som den tredje hovedsøylen i Islands næringsliv. Utover på 2000-tallet ble Kaupathing Bank rangert som verdens raskest voksende bank, og islandske selskaper foretok betydelige oppkjøp utenlands, særlig innen europeisk detaljhandel og i luftfarten.
Politiske forhold
Island ble medlem av EFTA 1970. EØS-avtalen ble godkjent av Alltinget 1993, og Island ble samme år assosiert medlem av Vestunionen (VEU). Island har imidlertid ikke søkt om EU-medlemskap. EØS-avtalen innebærer bl.a. at Island fikk tollfri adgang til EU for nesten alle sine fiskeprodukter fra 1997. EU har til gjengjeld fått en årlig fangstkvote på 3000 tonn i islandske farvann. Island kom med i Schengen-samarbeidet i 2001, sammen med de øvrige nordiske land.
Det konservative Selvstendighetspartiet har vært største parti siden selvstendigheten, men har aldri oppnådd styringsdyktig flertall. De store økonomiske problemene har ført til sterkt behov for koalisjoner, der det andre tyngdepunktet har vært Fremskrittspartiet, som på Island er et sentrumsparti. De to partiene samarbeidet i regjeringen 1983–88. Fremskrittslederen Steingrímur Hermannsson ledet en koalisjonsregjering 1988–91 med bl.a. sosialdemokratene, fra 1991 var sosialdemokratene i koalisjon med Selvstendighetspartiet, med David Oddsson fra sistnevnte parti som statsminister. Valget til Alltinget 1995 gav svekket oppslutning for regjeringspartiene. Oddsson fortsatte imidlertid i en ny sentrum/høyre-regjering med Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet. Regjeringen fortsatte etter valget 1999, da Selvstendighetspartiet gikk ytterligere frem, og fikk – denne gang så vidt båten bar – fornyet sitt mandat i 2003. I tråd med en avtale byttet Oddsson sete med utenriksminister Halldór Ásgrimsson fra Fremskrittspartiet høsten 2004. Oddsson hadde da sittet som regjeringssjef i 13 år, lengre enn noen av sine europeiske kolleger på dette tidspunkt – ett tegn på at islandsk politikk siden 1990-årene har vært preget av større stabilitet enn tidligere.
Vigdís Finnbogadóttir ble valgt til president 1980 og satt til 1996, da hun ikke stilte til gjenvalg. Den islandske presidenten har primært seremonielle funksjoner, men som det første folkevalgte kvinnelige statsoverhode i verden fikk hun stor betydning bl.a. for Islands internasjonale stilling. Ólafur Ragnar Grímsson ble valgt til ny president i 1996 og gjenvalgt, uten motkandidater, både i 2000 og i 2004.
