Kambodsja. monarki i Sørøst-Asia, grenser til Vietnam i øst og sørøst, Thailand i vest og nord og Laos i nordøst, kyst til Thailandbukta i sørvest.
Landet er svært fattig og preget av å ha vært i en mer eller mindre borgerkrigslignende tilstand fra 1970 til langt ut i 1990-årene. Under Røde Khmer-regimet 1975–79 omkom over 2 mill. mennesker. Vietnamesiske tropper invaderte landet 1979 og styrtet Røde Khmer, som deretter gikk over til geriljaaktivitet. En samlingsregjering ble opprettet 1990. Røde Khmer fortsatte sin geriljaaktivitet, og landet forble i en borgerkrigssituasjon.
Kambodsja er den gjenværende delen av det store hinduistisk-buddhistiske riket som ble skapt av khmer-folket på slutten av 500-tallet e.Kr. Khmer-riket, som på toppen av sin makt omfattet deler av Thailand, Malaysia, Laos og Vietnam, gikk i oppløsning fra 1200-tallet som følge av indre forfall og angrep fra Thailand og senere fra Annam. Staten aksepterte fransk «beskyttelse» 1863 for å unngå å bli utslettet av Thailand og Annam. Landet ble selvstendig 1955.
Navnet. Kambodsja har som selvstendig stat hatt følgende navn: 1) Kongedømmet Kambodsja (frem til 1970), 2) Khmer-republikken (under president Lon Nol 1970–75), 3) Demokratiske Kampuchea (under Røde Khmer 1975–79), 4) Folkerepublikken Kampuchea (under det vietnamesiskstøttede regimet 1979–89), 5) Staten Kambodsja (1989–93), 6) Kongedømmet Kambodsja (siden mai 1993).
Internt i Kambodsja brukes navnet Kampuchea, som er avledet av Kambu-ja, ‘folket fra Kambu’. Kambodsja er avledet av det engelske Cambodia, som igjen er avledet av det portugisiske Camboxa og det franske Cambodge, begge en forvanskning av Kampuchea. Etter at Røde Khmer-regimet insisterte på at også omverdenen skulle kalle landet Kampuchea, ble dette navnet forbundet med dette regimet. Endringen av landets internasjonale navn tilbake til Cambodia/Kambodsja var ment som et symbolsk forsøk på å distansere landet fra Røde Khmer.
Klima
Tropisk monsunklima, med markert tørr årstid (november–mai). Mellom juni og oktober bringer maritime luftmasser fra sør og sørvest stor nedbør og høy luftfuktighet. Området langs kysten har således en årlig nedbør på 3000 mm eller mer, og i de nordøstlige deler av landet ligger de årlige nedbørverdier på mellom 1500 og 2500 mm. Det indre sletteland ligger derimot delvis i le av Elefant- og Kardemommefjellene, og mottar bare mellom 1000 og 1500 mm årlig. Gjennomsnittlig årstemperatur ligger rundt 27 °C i storparten av landet, med små temperaturvariasjoner i løpet av året. Desember er vanligvis den kjøligste måned, mens april og mai er varmest.
Phnom Penh har middeltemperatur 25 °C for kaldeste måned (desember) og 29 °C for varmeste måned (april). Årlig nedbør 1300 mm.
Planteliv
Ca. 75 % av landet var dekket av skog inntil midten av 1900-tallet, men ukontrollert tømmerhogst har gjort at skogsarealet har blitt kraftig redusert, se Kambodsja (Skogbruk). I det sentrale slettelandet, som også er det viktigste jordbruksdistriktet, vokser savanne der gresset når en høyde på over 2 m. I det østre høylandet dominerer løvfellende skog og gress-sletter. I de nordlige fjellområdene vokser eviggrønn løvskog, med trær som kan bli 30–40 m høye og en frodig bunnvegetasjon av lianer, palmer, bambus, busker og urter. I det sørvestre høylandet vokser glissen furuskog på de høyeste fjellene, mens tett regnskog kler åssidene. Langs kysten er det tropisk regnskog og mangroveskog, som til dels er ugjennomtrengelig.
Kambodsja – dyreliv. Krig og moderne skogsdrift har desimert bestanden av både de fleste store pattedyr og tallrike mindre arter som er avhengige av skogsmiljø. Dyrelivet er rikest i nasjonalparkene Bokor, Ream, Kirirom og Virachay. Pattedyrfaunaen omfatter 212 arter. Indisk elefant er sjelden, det samme gjelder banteng-, gaur- og koupreyfe samt villsvin. Vannbøffel finnes ikke lenger i vill tilstand. Mange kattedyr er truet av jakt og habitatødeleggelse: tiger, leopard, treleopard, asiagullkatt og fiskerkatt. Hundene er representert ved gullsjakal og flokklevende dholhunder, bjørnene ved familiens minste medlem – malayabjørn. Hjorter som muntjak og sambar, hulepinnsvin og skjelldyr er fortsatt ganske vanlige. Blant primatene må nevnes hettegibbonen og mindre arter som kostymeape, sølvlangur, krabbe- og grisehalemakak. Kambodsja har mange trelevende pattedyr: skjermflyger (kaguang), flere ekornarter, trespissmus og halvapen dovenlori. Storker, hegrer, sarustrane og flekkpelikan er karakteristiske våtmarksfugler. Papegøyer, isfugler, hornfugler, spetter og pittaer (prakttroster) er fargerike representanter for de mer enn 550 fugleartene. 240 reptiler omfatter bl.a. krokodiller, varaner og kvelerslanger. Russels hoggorm, kobraer og kraiter er fryktede giftslanger. Innsjøen Tonlé-Sap har 850 fiskearter.
Kambodsja – befolkning. Kambodsja har en befolkning på 13,6 mill. innbyggere (2005). Sammenliknet med nabolandene Vietnam og Thailand er befolkningen ikke spesielt stor. Befolkningstettheten er 75,2 per km2. Høyest er tettheten på det sentrale slettelandet ved Mekong, men befolkningstettheten her er likevel vesentlig lavere enn på tilsvarende elvesletter i Vietnam og Thailand. Vekstraten er beregnet til 1,8 % per år, middellevealderen til 58 år for kvinner og 54 år for menn. Borgerkrigen og forholdene under Røde Khmer har ført til spesielle særpreg i befolkningen. En fødselseksplosjon som startet etter Røde Khmers fall 1979 har ført til at befolkningen er svært ung. Halvparten av befolkningen er under 20 år. Dessuten er det et påfallende stort kvinneoverskudd i den voksne delen av befolkningen. 56 % av befolkningen over 18 år er kvinner, og ¼ av husholdningene har et kvinnelig overhode. I gjennomsnitt har hver husholdning 5,1 medlemmer. Over halvparten av befolkningen har ikke adgang til rent drikkevann og analfabetismen er beregnet til 1/4.
Etniske forhold
I følge myndighetene består befolkningen av rundt 90 % etniske khmer, noe som gjør Kambodsja til det mest homogene landet i Sørøst-Asia. Khmerene har befolket Kambodsja siden førhistorisk tid (siden før 100-tallet e.Kr.). Deres kultur er påvirket av samkvem og kontakt med andre kulturer, først og fremst indisk kultur og religion via sivilisasjonene i India og på Java, senere også med thailendere (900–1400-tallet), vietnamesere (fra tidlig på 1600-tallet) og kinesere (siden 1700-tallet). Minoritetsgruppene omfatter ca. 5 % vietnamesere, ca. 5 % kinesere og et mindre antall cham-muslimer og andre stammefolk.
Urbanisering
Under Røde Khmer ble hele bybefolkningen tvunget ut på landsbygda. En reurbanisering startet i 1980-årene. Ved folketellingen 1998 bodde kun 16 % i byer. Eneste større by er Phnom Penh (ca. 1 mill. 1998).
Kambodsja – næringsliv. Kambodsja er et fattig jordbruksland, der det aller meste av jordbruksarealet brukes til dyrking av ris. Landets økonomi ble nærmest ødelagt under urolighetene og kampene i 1970-årene. Kambodsja hører fortsatt til blant de aller fattigste land i verden. Millioner av landminer, mangel på faglært arbeidskraft og svake administrative strukturer er faktorer som er til hinder for utviklingen.
Turisme har økt i betydning, men næringen er utsatt for store svingninger på grunn av den politiske situasjonen. Kambodsja ble besøkt av ca. 700 000 turister i 2003. De viktigste turistsentrene er Angkor, Sihanoukville og Phnom Penh.
Kambodsja – samferdsel. Mesteparten av Kambodsjas transportsystem ble ødelagt under borgerkrigen. Landet har to operative jernbanelinjer på til sammen ca. 650 km. Én linje går fra Phnom Penh til Thailand, og en annen fra Phnom Penh til Sihanoukville. Veinettet har også sitt sentrum i Phnom Penh, men er, på grunn av borgerkrigen, svært dårlig vedlikeholdt. Den vestlige og østlige delen av landet ble knyttet sammen for første gang i 2001 med bru over Mekong. Phnom Penh har internasjonal flyplass. Skipstrafikken på elvene og innsjøen Tônlé Sap er i praksis viktigste innenlandske kommunikasjonsmiddel og omfatter til sammen 2400 km. Phnom Penh ligger 320 km fra Mekongs munning, og kan nås av båter med maks dybde på 3,3 m. Sihanoukville ved Thailandbukta er viktigste havn.
Kunst
Tidlige kunst- og bruksgjenstander fra Mekongdeltaet viser innflytelse fra den kinesiske Han-kulturen, Iran og fremfor alt fra India, særlig i fremstillinger av hinduiske guder.
Tidlig Angkorstil
Et eksempel fra denne perioden (ca. 860–1000) er tempelet Prah Ko fra 879. Ta Keo fra omkring år 1000 er et fullt utviklet khmer-tempel med et høyt sentraltårn, omgitt av fire lavere tårnbygninger på en trappetrinnformet sokkel. Alt er utført i stein og dekorert med fasadeskulptur og vekstornamenter. Et utsøkt eksempel på denne høyt utviklede billedhuggerkunsten finnes også i det lille tempelet Banteay Srei, utført i rød sandstein på slutten av 800-tallet. Khmer-kunsten skapte en gudeverden der hinduisme og buddhisme smelter sammen.
Angkor-vat og Angkor-thom
Med de store tempelanleggene i Angkor når kunsten et høydepunkt i perioden 1100–1200. Det mest kjente og best bevarte er Angkor-vat, som ble reist under khmerkongen Suryavarman 2 (1113–50). Tempelet er oppført i tre avsatser og når en høyde på 65 m; et sentraltårn er omgitt av fire hjørnetårn. Bygningene er oppført i stein, med langsgående relieffutsmykninger som gjengir scener fra Mahabarata, Ramayana og mytologi omkring Vishnu. Relieffene gir et levende bilde av khmer-samfunnet.
Under Jayavarman 7 (1181–1219), omkring 1200, ble det monumentale buddhisttempelet Bayon reist i Angkor-thom. Det er særlig kjent for de kolossale buddhahodene som pryder tempeltårnene. Det finnes et utsøkt portrett av kong Jayavarman 7 i Nasjonalmuseet i Phnom Penh, hugd i sandstein, og med Buddhas ansiktstrekk.
Etter 1220 mistet khmerriket sin nyskapende kraft, og Angkor forfalt. Angkor ble gjenoppdaget av portugisere og spaniere på 1500-tallet og av franskmenn på midten av 1800-tallet. Siden 1850-årene er det utført et stort forsknings- og restaureringsarbeid, som fortsetter etter de betydelige ødeleggelsene under og etter borgerkrigen i 1970-årene.
Kambodsja – musikk. Kambodsjas musikktradisjoner er beslektet med musikken i nabolandene Laos, Thailand og Myanmar (Burma). Orkesterensembler (pin peat), med nøyaktig stemte metallgonger, metallofoner, xylofoner, trommer og obo-instrumenter eller fløyte, representerer den eldre nasjonale kulturen. En rekke instrumenttyper, innført fra India (harpe, vina), Malaysia (enstrengfele), Kina (tostrengfele, hakkebrett) og Thailand (trestrenget siter), har påvirket folkemusikken. Det er ikke noe skarpt skille mellom kunst- og folkemusikken: landsbyorkestre og hoffensembler er i hovedsak like, og spiller i forbindelse med skyggeteater, dans, seremoniell og festligheter. Begge tradisjonene bygger også på muntlig overlevering av musikken. Folkesanger blir av og til fremført som dialog mellom mann og kvinne, med instrumentalt tonefølge.
Kambodsja – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1993, senest revidert i 2006, er Kambodsja et enhetsstatlig konstitusjonelt monarki. Kongens personlige posisjon er sterk, og han er mer enn et seremonielt statsoverhode. Kongen velges, når den forrige kongen dør, blant etterkommerne av en av tre tidligere konger. Et tronråd, bestående av presidentene og visepreseidentene i senatet og nasjonalforsamlingen samt statsministeren og de øverste patriarker for to buddhistiske retninger, forestår kongevalget.
Lovgivende myndighet er lagt til et tokammerparlament, som består av en nasjonalforsamling (Radhsphea) med 123 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år, og et senat (Protsaphea eller Sénat) med 61 medlemmer, hvorav 57 velges og fire utpekes; to av kongen og to av nasjonalforsamlingen. Stemmerettsalderen er 18 år. Regjeringen, utnevnt av kongen, er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen i den forstand at den siste kan avsette regjeringen hvis 2/3 av alle forsamlingens medlemmer stemmer for det. Statsministeren utpekes av kongen, etter forslag fra nasjonalforsamlingens president. Statsministeren må komme fra nasjonalforsamlingens største parti. Alle regjeringsmedlemmer må enten sitte i nasjonalforsamlingen eller tilhøre partier representert der.
De to viktigste partiene er FUNCINPEC (Den forente nasjonale front for et uavhengig, nøytralt, fredelig og kooperativt Kambodsja), som står kongen nær, og Kambodsjas folkeparti (CPP), det tidligere sovjetorienterte kommunistpartiet.
Administrativ inndeling
Kambodsja er inndelt i 20 provinser (khaitt)og fire byområder (krong), samt 185 distrikter (srok på landet, khan i byene) og mindre enheter kalt henholdsvis khum på landet og sangkat i byene.
Kambodsja – geologi og landformer. Kystlinjen ved Thailandbukta har en lengde av ca. 560 km og er svært innbuktet. Den smale kystsletta blir brutt av Ch?or Phnum Dâmrei, ‘Elefantfjellene’, som strekker seg ned til kysten (ved Kampot). Den sentrale delen av landet danner en stor slette (‘Den kambodsjanske slette’), omkring elven Mekong (khmer Mekôngk) og innsjøen Tônlé Sab (Tonlé Sap), opprinnelig en bukt som er stengt fra havet ved Mekongs delta. I juni stiger Mekong 12–15 m, og vannet renner da inn i sjøen og oversvømmer landet omkring. I tørketiden renner vannet ut i Mekong fra Tônlé Sab, som veksler mellom 2500 km2 og 10 000 km2 i areal. Sletta dekker til sammen omkring 3/4 av hele landets areal, og er kantet av en rekke fjellkjeder: Chu?r Phnum Dagrêk på grensen til Thailand, Chu?r Phnum Krâvanh, ‘Kardemommefjellene’, i vest og platålandskapene mot grensen til Vietnam i øst. Fjellkjedene er i gjennomsnitt mellom 750 og 900 m høye. Høyest er Phnum Aôral, 1813 moh. (også målt til 1771 moh.) i Kardemommefjellene.
Kambodsja – historie. Det historiske kildematerialet består av arkeologiske funn, steininskripsjoner, historiske annaler, lovtekster og reiseskildringer. Inskripsjonene, og senere de historiske annaler, gir en kronologi over kongerekker, kriger og anleggsvirksomhet tilbake til ca. 500 e.Kr. Lovtekstene, de tidligste fra 1500-tallet, gir et innblikk i de forskjellige klasser og statsapparatet. I 1296–97 besøkte en kinesisk utsending Angkor og gav en verdifull beskrivelse. På 1500-tallet utkom noen få beskrivelser av Kambodsja, skrevet av portugisere og spaniere. Fra 1850 øker reiseskildringene.
Forhistorisk tid
Arkeologiske funn viser at områdene nordvest for Ho Chi Minh-byen (Saigon) har vært bebodd i neolittisk tid. Funan-riket (50–500 e.Kr.) hadde sin basis i Mekongdeltaet, med vasaller i det nordlige Malakka og i Thailand. Funan hadde en livlig handel med India og Kina. Mange av de trekk som karakteriserer de senere khmer-riker, finner man allerede i Funan: Et sterkt sentralisert kongedømme, organisert etter indisk modell med en gudekonge i spissen, omgitt av en stor kongelig familie og et svært komplisert byråkrati. De viktigste oppgavene var å kontrollere arbeidskraften og opprettholde et velutviklet irrigasjonssystem. Store deler av Mekongdeltaets sumpområder ble fruktbart land ved bygging av hundre kilometer lange kanaler, som forfalt etter Funans fall.
På 500-tallet ble Funan svekket, og et nytt maktsentrum oppstod lenger nord omkring staten Chenla (ca. 500–800 e.Kr.) i det nordøstlige Kambodsja. Chenla ekspanderte sør- og vestover, og førte en rekke kriger mot Champa, et kongerike i det sentrale Vietnam. På slutten av 700-tallet ble Chenla angrepet av javanesiske styrker, som seilte opp Mekong og brente byer. Dessuten ble Chenla splittet i en nordlig og sørlig del.
Angkor-perioden (800–1431)
Jayavarman 2 (800–850) samlet igjen Kambodsja, og etablerte hovedstaden nord for Tonlé Sap, hvor han og hans etterfølgere påbegynte store irrigasjonsanlegg og bygde de enorme monumentene som nå kalles Angkor. Templene hadde tusener av prester, tjenere og tempeldansere; de krevde titusener bønders arbeidskraft for vedlikehold og forsyninger. Khmer-riket nådde sin største utstrekning under Suryavarman 2 (1113–50).
Tiden 1431–1863
I løpet av 1300-tallet falt Kambodsja raskt fra hverandre. Thai-hærer inntok Angkor i 1369, 1388 og 1431, og hovedstaden ble flyttet til Lovek. Loveks fall i 1594 markerte slutten på et uavhengig Kambodsja, og til 1800 var Kambodsja en vasall under Thailand.
De første europeere (portugisere) kom til landet omkring 1550 som handelsfolk, misjonærer og eventyrere. Vietnameserne ekspanderte sørover fra Tonkingområdet langs Indokinas kyst. I 1471 erobret de Champa og fikk adgang til Mekongs underbefolkede deltaregion. Frem til 1750 okkuperte og befestet vietnamesiske nybyggere dette området og innførte vietnamesisk administrasjon.
I perioden 1800–50 førte Thailand og Vietnam en rekke kriger om herredømmet i Kambodsja. Vietnameserne fikk overtaket omkring 1830 og begynte en hardhendt vietnamiseringspolitikk, som resulterte i opprør 1840. Striden mellom thaiene og vietnameserne fortsatte i Kambodsja uten at noen fikk overtaket. Kong Ang Duong bad i 1853 Napoleon 3 om beskyttelse, og i 1863 underskrev kong Norodom (1860–1904) en protektorat-traktat med Frankrike. Se Vietnam (Historie)
Kambodsja under fransk styre, 1863–1955
1867 avstod franskmennene provinsene Battambang og Siem Reap til Thailand, og i 1884 ble kong Norodom tvunget til å underskrive en ny traktat som i virkeligheten gjorde Kambodsja til fransk koloni. Franskmennene brukte vietnamesere i lavere stillinger i administrasjonen, og oppmuntret til vietnamesisk immigrasjon i Kambodsja. Kongene Sisowath (1904–27) og Moniwong (1927–41) samarbeidet lojalt med den franske kolonimakten. 1907 ble Thailand tvunget til å gi Battambang og Siem Reap tilbake til Kambodsja. Japanerne gav dem til Thailand 1941, men de ble gjenforent med Kambodsja 1946.
Norodom Sihanouk ble konge 1941, og 1949 oppnådde Kambodsja uavhengighet innenfor Den franske union. I 1940-årene var to antifranske geriljagrupper aktive. Den ene, Khmer Issarak (De frie khmerer), ble ledet av Son Ngoc Thanh og brukte Thailand som baseområde. Den andre, Folkets Frihetshær, ble støttet av Viet Minh. Sihanouk fikk i 1953 overdratt all makt fra franskmennene.
Genèvekonferansen 1954 endte med at alle fremmede styrker ble trukket ut av Kambodsja, og at de lokale opprørsstyrker skulle avvæpnes. I 1955 abdiserte Sihanouk til fordel for sin far Suramarit (1955–60) og dannet partiet Sangkum Reastr Niyum (Sosialistisk folkefellesskap), som vant overveldende seirer ved valg i 1955, 1962 og 1966. I 1955 trådte Kambodsja ut av Den franske union og ble fullt selvstendig.
1955–75
Som statsminister og statsoverhode (fra 1960) førte Sihanouk en nøytralistisk utenrikspolitikk. Han vant lite gehør hos vestmaktene, derimot var forholdet til Sovjetunionen og Kina godt. Kambodsja anklaget flere ganger Sør-Vietnam for grensekrenkelser.
Fra 1967 økte de kommunistiske aktivitetene i landet (Røde Khmer), og Sihanouk svarte med å trekke mot høyre. I 1969 ble en høyreorientert regjering dannet med Lon Nol som statsminister. Sihanouk krevde at 40 000 nordvietnamesere og FNL-soldater straks måtte forlate Kambodsja, men tok avstand fra antivietnamesiske opptøyer i Phnom Penh. Ved et kupp 18. mars 1970, ledet av Lon Nol, ble Sihanouk avsatt, og i oktober ble Kambodsja proklamert som republikken Khmer.
I Beijing dannet Sihanouk en «nasjonal enhetsregjering» (GRUNC), dominert av de kambodsjanske kommunistene – hans tidligere fiender. I Kambodsja ble det opprettet en enhetsfront; dens væpnede styrker bestod av kommunister og Sihanouk-tilhengere. Geriljabevegelsen fikk i begynnelsen sterk støtte fra vietnamesiske kommuniststyrker; etter hvert kom den til å stå på egne ben. Lon Nol-regimets militære situasjon ble stadig svekket til tross for omfattende bistand fra USA. USA-tropper gjennomførte april–juli 1970 operasjoner inne i Kambodsja, og sørvietnamesiske styrker ble i landet til 1972.
Amerikanske fly foretok kraftige bombeangrep frem til august 1973. Under krigen strømmet flyktninger til Phnom Penh, og innbyggertallet økte fra 600 000 til mellom 2 og 3 mill. Regjeringen kontrollerte de fleste byer, men bare en liten del av landområdet. Det var omfattende korrupsjon i offiserskorpset. Røde Khmer, som var dominerende innen geriljabevegelsen, klarte januar 1975 å blokkere alle forsyningsveier til Phnom Penh, og 17. april 1975 kapitulerte regjeringen.
Røde Khmers regime, 1975–79
17. april 1975 kapitulerte regjeringshæren og Røde Khmer tok makten. Samme dag gav seierherrene ordre om at Phnom Penh skulle rømmes omgående av hele befolkningen, ca. to millioner mennesker. Ordren ble håndhevet uten omsyn – også tusener av syke og sårede på sykehusene måtte av sted. Også de andre byene ble tømt og alle innbyggere tvangssendt til arbeidskolonier på landsbygda. De nye makthaverne satte i verk et bonderevolusjonært program som ble til en humanitær katastrofe. Koloniene var preget av ekstremt arbeidspress under ytterst streng disiplin, noe som førte til massedød av utmattelse, sykdom og underernæring. Samtidig ble folk som var mistenkt for tilknytning til Lon Nol-regimet, eller som var påvirket av borgerlig bykultur, systematisk likvidert. Akademikere, lærere, buddhistmunker, tjenestemenn og militære ble fengslet og for en stor del henrettet. Å bære briller kunne vekke mistanke om boklig lærdom. Forbrytelser som kunne straffes med døden var f.eks. å ikke arbeide hardt nok, å klage, å vise sorg over avdøde slektninger eller utøve religion.
Kambodsja-regjeringen som kom til makten etter Røde Khmer, hevdet at over tre millioner døde – et tall som avvises av forskere. Først 1995 begynte en systematisk innsamling av kildemateriale under Cambodian Genocide Programme, ledet av forskere fra det amerikanske Yale-universitetet. Etter bl.a. å ha studert nesten én million dokumentsider fra Røde Khmers arkiver, har forskerne konkludert med ca. 1,7 millioner dødsofre av en befolkning som i 1975 var anslått til mellom 7,3 og 7,9 mill. – en dødsrate på omkring en femdel. Ca. 600 000 av ofrene kan være blitt henrettet, men tallet er usikkert og kan være større eller mindre. Man mener å ha kunnet påvise over 19 000 massegraver rundt om i landet – Kambodsja er siden blitt kalt «dødsmarkenes land».
Hardest rammet av terroren ble etniske minoriteter og religiøse grupper. De fleste etniske vietnamesere, halvparten av ca. 500 000 etniske kinesere og en tredel av landets 250 000 muslimer mistet livet. Ekstrem khmernasjonalisme med brodd mot Vietnam var ellers et særtrekk ved Røde Khmers propaganda. Røde Khmer styrte den første tiden med et eneveldig, anonymt maktorgan, Angkar (‘Organisasjonen’). Først tidlig i 1976 trådte lederne frem i lyset med Pol Pot som den høyest rangerte «Broder nr. 1». En regjering ble nå dannet med Pol Pot som både regjeringssjef og forsvarssjef. Pol Pots svoger, Ieng Sary, ble visestatsminister. Khieu overtok som statssjef. Prins Sihanouk var høsten 1975 vendt tilbake til Phnom Penh som statssjef, men ble i realiteten holdt i fangenskap og isolasjon, og formelt avsatt i april 1976. Landet fikk ny forfatning og endret navn til Demokratisk Kampuchea. En ny tidsregning tok sin begynnelse med revolusjonsåret 1975 som «År null». Penger, privat eiendom og religion ble bannlyst. Landet lukket seg mot omverdenen. Unntaket her var Kina og marxist-leninistiske solidaritetsgrupper. 1977 ble det omsider klart at Angkar og Kambodsjas kommunistparti var én og samme organisasjon; Pol Pot trådte nå frem også som partiets generalsekretær. En delegasjon fra det norske AKP (m-l) avla 1978 et besøk i Phnom Penh og ble mottatt av Pol Pot.
Forholdet til Vietnam ble gradvis forverret etter massakrer på vietnamesere og omfattende kamphandlinger i omstridte grenseområder. 1978 ble hundrevis av vietnamesiske landsbyboere massakrert. 25. desember 1979 gjorde Vietnam invasjon og drev Røde Khmer ut. Folkerepublikken Kampuchea ble proklamert og organisert etter vietnamesisk sosialistisk modell etter at invasjonsstyrkene erobret Phnom Penh 7. januar 1979. En provietnamesisk regjering ble ledet av Heng Samrin, senere av Hun Sen. Begge var tidligere Røde Khmer-offiserer som 1977–78 hadde hoppet av for å slippe unna utrenskninger. Røde Khmer-hæren, som hadde vært på 70 000 mann, men nå var redusert til knapt halvparten, førte i over et tiår gerilja mot vietnameserne i grensetraktene mot Thailand. Det provietnamesiske regimet ble internasjonalt isolert; Vesten innførte handelsboikott etter press fra USA.
Kambodsja etter 1979
Kina forsynte Røde Khmer med våpen, mens motparten fikk støtte fra Sovjetunionen. 1982 ble det dannet en taktisk preget allianse av tre høyst ulike motstandsgrupper: Røde Khmer, Prins Sihanouks fraksjon og den antikommunistiske Khmerfolkets nasjonale frigjøringsfront. En motstandsregjering ble etablert med Sihanouk som sjef, men for øvrig dominert av Røde Khmer. Koalisjonen skulle representere Demokratisk Kambodsja, som i Røde Khmers regi fortsatt var anerkjent av FN. Pol Pot ble skjøvet i bakgrunnen som politisk leder, men fortsatte som militær sjef for Røde Khmer-fraksjonen til han trakk seg av helbredsgrunner i 1985. Etter Pol Pot-regimets fall i 1979 ble Khieu Shampan Røde Khmers frontfigur.
Etter vedvarende kamper i ti år trakk Vietnam sine styrker ut av Kambodsja i 1989. FNs fredsplan, som ble undertegnet av fire stridende parter i okt. 1991, førte Kambodsja ut av isolasjonen. Sikkerhetsrådet fattet februar 1992 vedtak om en Kambodsja-operasjon som inntil da var den største og mest kostbare i FNs historie. UN Transitional Authority in Cambodia (UNTAC) omfattet 15 900 soldater, 3600 politifolk og 2400 sivile administratorer fra 60 land, deriblant ca. 60 nordmenn. Mandatet var overvåkning av våpenhvilen, demobilisering av væpnede styrker, styring av viktige departementer og organisering av demokratiske valg i 1993; det første flerpartivalg i landet siden 1966.
Ca. 350 000 flyktninger vendte hjem fra leirer i Thailand. Problemer oppstod da FN delvis skulle avvæpne de fire hærstyrkene. Røde Khmer nektet å gi fra seg våpen, erklærte seg som motstander av valget og intensiverte geriljaen; et titall FN-soldater ble også drept. Valget ble imidlertid holdt som planlagt i mai 1993 med hele 90 % deltakelse. Det rojalistiske Funsinpec-partiet under prins Ranariddh, sønn av Norodom Sihanouk, vant valget med 46 %. Kambodsjas Folkeparti (CPP), en avlegger av det provietnamesiske kommunistpartiet, fikk 38 %. Etter hard dragkamp dannet de to partiene en koalisjonsregjering med to statsministre. Prins Ranariddh ble formelt rangert som nr. 1 og Hun Sen fra CPP som nummer 2. Hun Sen hadde 1977 desertert fra Røde Khmer og var i 1980-årene Kambodsjas sterke mann. Samarbeidet var preget av sterke gnisninger, med sporadiske kamper mellom koalisjonspartnernes væpnede styrker. 1993 fikk Kambodsja en ny forfatning som innførte et demokratisk styresett. Inntil da hadde kambodsjanerne bare hatt ulike former for diktatur: Kolonistyre, kongelig enevelde, høyrediktatur, Røde Khmers terrorstyre og en sosialistisk ettpartistat. Kambodsja skiftet igjen navn fra folkerepublikk til kongerike, og prins Sihanouk, som hadde abdisert 1955, ble gjeninnsatt som konge. Etter 1993-valget vokste nye politiske partier frem, men demokratiet var mangelfullt og preget av formynderstyre.
Røde Khmer ble splittet i aug. 1996; en fraksjon under ledelse av Ieng Sary nektet å adlyde ordre fra hovedfraksjonen. Utbryterne, med edelstensgruvene i Pailin som økonomisk basis, gikk over til regjeringen. Ieng Sary fikk amnesti etter tidligere å ha blitt dømt til døden in absentia. 1997 ble Pol Pot dømt til livsvarig fengsel av sine egne i Røde Khmer, og døde året etter. Restene av Røde Khmer-styrkene, med Ta Mok som sjef, kapitulerte 1999. Etter mangeårig internasjonalt press kom Hun Sens regjering og FN i 2003 endelig overens om å stille et fåtall Røde Khmer-ledere for en felles kambodsjansk-internasjonal krigsforbryterdomstol. Anklagen vil omfatte folkemord og forbrytelser mot menneskeheten under Røde Khmer-styret 1975–79. I 2005 var imidlertid spørsmålet om finansiering av prosessen ennå uløst.
1. statsminister Prins Norodom Ranariddh forhandlet i 1997 med Røde Khmer om en fredsavtale, men 2. statsminister Hun Sen avsatte ham ved et væpnet kupp. Året etter ble prinsen dømt til fengsel in absentia, men ble benådet av sin far og fikk vende tilbake foran valget 1998. Her vant Hun Sen en knepen seier. De to politiske rivalene ble omsider enige om ny maktfordeling. Hun Sen skulle nå være eneste statsminister i koalisjonsregjeringen, mens Ranariddh fikk rollen som parlamentspresident. Hun Sen festet ytterligere grepet om makten ved valget 2003. Okt. 2004 abdiserte kong Norodom Sihanouk for annen gang og overlot kongeverdigheten til sønnen Norodom Sihamoni, som i over 20 år hadde vært bosatt i Paris. Kambodsja mangler demokratiske tradisjoner, og alvorlige brudd på menneskerettighetene forekommer. Lederen for det 3. største partiet, Sam Rainsy, har i særlig grad gått til felts mot maktmisbruk. Han gikk 2005 i landflyktighet.
Det provietnamesiske styret slo 1986 inn på en økonomisk reformlinje som oppmuntret til privat næringsdrift. 1994 kom nye eksportprivilegier og utvidet skattefrihet for utenlandske foretak. I byene vokste en velstående klasse av næringsdrivende frem. Den økonomiske veksten i 1990-årene var svært ujevnt fordelt mellom ulike næringer og sosiale lag, og hovedsakelig konsentrert til byene. Millioner av landminer, gerilja, svake administrative strukturer og mangel på faglært arbeidskraft skapte problemer. Ved tusenårsskiftet lå produksjonen av ris og andre landbruksprodukter fortsatt under nivået fra 1960-årene. Den raskest voksende sektoren har vært tekstilindustrien som produserer for eksport; tidlig på 2000-tallet stod den for mer enn halvparten av eksporten. Kambodsja har vært avhengig av utenlandsk bistand; ca. 40 % av statsutgiftene er blitt dekket av lån og bistand.
Kambodsja har gjennom tidene ofte stått i et avhengighetsforhold til andre makter og gjentatte ganger falt som offer for regionale og globale stormakters krigføring. Forholdet til de sterkere nabolandene Vietnam og Thailand har periodevis vært spent, bl.a. som følge av grensetvister. Kina støttet lenge Røde Khmer, men skiftet standpunkt tidlig i 1990-årene. Kambodsja ble 1999 opptatt som medlem av det sørøstasiatiske ASEAN-forbundet, og 2003 som medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Kravet om frihandel har vært problematisk da en stor del av statens inntekter kommer fra tollavgifter.
