Mellom Egypt og Tunisia finner man ørkenlandet Libya, styrt av oberst Gadaffi. Landet har en flott kyst mot Middelhavet, stabile varme temperaturer og helt grei standard på hotellene sine. I en perdiode før FN-sanksjoner ble innført var levestandarden den høyeste i Afrika. Nå er det 10 år siden sanksjonene ble opphevet og turismen har vokst kraftig. Husk bare at alkohol er bannlyst i Libya.
Libya, republikk i Nord-Afrika, ved Middelhavet. Grenser til Tunisia i nordvest, Algerie i vest, Niger i sørvest, Tsjad i sør og Sudan og Egypt i øst. Libya er Afrikas fjerde største land i utstrekning, men samtidig et av de tynnest befolkede. Over 90 % av arealet er ørken eller halvørken. Libya er en viktig oljeprodusent, og oljeinntektene har gjort landet til et av de rikeste i Afrika.
Libya stod fra 1500-tallet under tyrkisk herredømme, ble italiensk koloni 1912, uavhengig kongerike 1951. Kongen ble avsatt av en militærregjering 1969, og landet ble en sosialistisk republikk med basis i islam under ledelse av oberst Gaddafi. I 1970- og 80-årene var Libya innblandet i borgerkrigen i nabolandet Tsjad, og har i perioder okkupert nordlige deler av Tsjad. Etter press fra USA og Storbritannia ble det i 1992 innført FN-sanksjoner mot landet. Sanksjonene ble opphevet 1999.
Sagnet forteller at landet har navn etter en innfødt kvinne, Libya, som grekerne trodde var en gudinne.
Klima
Bortsett fra selve kystsonen og platåskråningene i nord, som har middelhavsklima med vinterregn, har Libya et steppe- og ørkenklima. Den årlige nedbør i Tripoli er litt over 350 mm, i Benghazi ca. 270 mm, mens al-Bayda ved Jabal al-Akhdar mottar ca. 480 mm. Nedbøren varierer imidlertid betydelig fra år til år.
Middeltemperaturen i den nordlige delen av landet er 12–14 °C for januar, i juli og august litt over 25 °C. I det midtre og sørlige Libya er klimaet mer kontinentalt, med høyere temperaturer og mindre nedbør. Det er her registrert midlere årsnedbør ned til ca. 2 mm. Middeltemperatur i januar er 10–12 °C, for sommermånedene litt over 30 °C. I disse tørre områdene er den daglige temperaturvariasjonen svært stor med maksimumstemperatur ofte opp i 40–50 °C. I Al Aziziyah ble det 13. september 1922 målt 58°C i skyggen, hvilket ansees som offisiell verdensrekord for meteorologi – stasjoner. Om vinteren kan nattefrost forekomme.
Libya – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1977, sist endret 1994, er Libya «det sosialistiske folks libyske arabiske Jamahiriya». Øverste reelle myndighet ligger hos den revolusjonære lederen, Muammar al-Gaddafi, selv om Gaddafi selv forkaster denne og alle andre titler. Han gav i 1979 opp sin siste formelle posisjon, nemlig som generalsekretær for den allmenne folkekongress. Gaddafi har siden 1979 bygd opp et styresett som i størst mulig grad skal bygge på folkets direkte makt, der utgangspunktet for maktutøvelsen er de lokale revolusjonsråd. Systemet med folkekongresser i tre nivåer, der den øverste kongress og dens generalsekretariat skulle representere den øverste makt, er nå delvis skjøvet til side, til fordel for de lokale rådene. Gaddafi har vært redd for, som det fremgår av hans politisk-økonomiske manifest, «den grønne bok», at institusjoner og formelle lover skulle true den revolusjonære glød. Den øverste folkekongressen, som nå sjelden møtes, har ca. 2700 medlemmer, valgt av lokale kongresser, yrkessyndikater og andre organisasjoner.
Administrativt
Administrativt er Libya delt inn i tretten regioner.
Libya – religion. Ca. 98 % er muslimer, flertallet tilhører sunni-islam, og den malakittiske lovskolen er så godt som enerådende; det finnes også en ibadittisk minoritet som lever i områdene rundt Tripoli. De få kristne i landet er i hovedsak katolske eller koptiske; koptiske menigheter er grunnlagt av egyptiske innvandrere i nyere tid.
Libya – geologi og landformer. De store områdene med ørken eller halvørken består av en rekke horisontale sedimentære lag, mest sandstein, i alder fra kambrium til tertiær. Kysten består stort sett av en flat, sandet klittkyst. Middelhavet danner en bred bukt, Store Syrte, mellom Kyrenaika i øst og Tripolitania i vest.
Mellom Middelhavet og Tripolitanske fjell strekker Gefarasletta seg, landets mest fruktbare jordbruksområde. Sør for kystsletta stiger landskapet bratt opp til et over 500 m høyt platå av rød kalkstein, al-Hammadah al-Hamra, ‘Den røde steinørken’. Platåranden kalles Jabal Nafusah, ‘Myggenes fjell’. Det flere hundre km brede platået ender i en serie forsenkninger som strekker seg i retningen øst–vest gjennom Fezzan. I disse forsenkningene ligger flere store oaser. Kyrenaika kantes av Jabal al-Akhdar, ‘Det grønne fjell’, et vel 850 m høyt kalksteinsplatå som faller bratt ned mot kysten. Mot sør heller platået ned mot Libyske ørken. Lengst sør i Libya hever landskapet seg mot fjellmassivene i Tibesti og Ahaggar. På grensen mot Tsjad ligger landets høyeste fjell, Bette, 2286 moh. (også målt til 2267 moh.).
Libya – befolkning. Folketallet i Libya ble i 2004 beregnet til 5 765 600. Siden 1960-årene har befolkningstilveksten vært svært sterk, og innbyggertallet ble nær fordoblet fra 1970 til 1985. Årlig tilvekst i perioden 1993–2003 var 2,0 %. Landet har også mottatt et stort antall fremmedarbeidere, især fra andre arabiske land. I 1995 ble over en million gjestearbeidere utvist i protest mot Israel–PLO-avtalen og FN-sanksjonene mot landet. Befolkningen er overveiende arabere, men omfatter også grupper av berbere i Fezzan (tuareger) og Tripolitania og av teda i Fezzan og Tibesti, samt mindre grupper av svarte enkelte steder i sør. Av minoriteter finnes en del grekere og maltesere, mens jødene utvandret til Israel etter 1948. Storparten av de ca. 35 000 italienerne måtte forlate landet i 1970.
Bosetningen er sterkt konsentrert til kystsonen, og omkring 90 % av befolkningen bor i områder som mottar over 200 mm nedbør i året. Oljeindustrien har ikke endret vesentlig på bosetningsmønsteret, men har økt presset på byene som har vokst raskt. De største byene er hovedstaden Tripoli og Banghazi. Oasebyen Hun, 650 km sørøst for Tripoli, ble utpekt til fremtidig hovedstad i 1987, men det er ikke gjennomført.
Libya – næringsliv. Libyas økonomiske utvikling er i sterk grad knyttet til utvinningen av olje, som helt har forvandlet det libyske samfunnet. Ved selvstendigheten i 1951, dvs. før oljeutvinningen tok til fra slutten av 1950-årene, var Libya regnet blant verdens fattigste land, for deretter å få den høyeste levestandard i Afrika. Samtidig ble det tradisjonsbundne landbrukssamfunnet modernisert med en betydelig industrisektor knyttet særlig til petroleumsvirksomheten – og en sterk urbanisering. Fra å ha vært verdens fjerde største oljeeksportør på midten av 1970-årene, sank produksjonen og inntektene bl.a. som følge av politisk reorientering og bilaterale så vel som multinasjonale sanksjoner. USA innførte sanksjoner 1986 (begrensede sanksjoner allerede fra 1982), som ikke ble hevet før 2004, og som i særlig grad hindret en modernisering av oljeindustrien; en stor del av operatørene var amerikanske selskap, som derved ble forhindret fra å drive sin virksomhet i Libya. Også EU og FN innførte sanksjoner for noe kortere perioder. Disse medførte også kapitalmangel for finansiering av annen økonomisk utvikling, hvor særlig modernisering av landbruket har vært høyt prioritert, bl.a. med store vanningsprosjekt. Ved siden av sanksjoner medførte fall i oljeprisen fra midten av 1980-årene at så godt som alle utviklingsprosjekter ble lagt på is.
Etter militærkuppet 1969 og den påfølgende revolusjonen, ledet av Muammar Gaddafi, har Libya ført en sosialistisk orientert politikk, med sterk statlig deltakelse også i det økonomiske liv. Gjennom 1990-årene fant en liberalisering sted, med åpning for privat eierskap, også gjennom privatisering av statlig eiendom. I 2003 tok Gaddafi til orde for privatisering også av oljeindustrien – som ble nasjonalisert 1970. Libya satser på utvikling av turisme, som både pga. landets egen politikk og de internasjonale sanksjonene har vært lite utviklet.
Industri
Libyas industriutvikling er knyttet til olje- og gassutvinningen, og landet har bl.a. tre oljeraffinerier, som produserer et overskudd for eksport. I tilknytning til disse finnes også annen petrokjemisk industri. Landet har også stålverk og sementproduksjon, basert på importerte råvarer. Libya har videre en rekke mindre industrivirksomheter, bl.a. for foredling av jordbruksprodukter, samt farmasøytisk industri.
Libya – utenrikshandel. Oljeeksporten har gitt Libya store overskudd i utenrikshandelen, selv om inntektene har variert sterkt med produksjonsvolum og markedspris. Vesentlig pga. store infrastrukturprosjekter har Libya i perioder med lave oljeinntekter opparbeidet betydelig gjeld, men landet kunngjorde 2000 at det ikke lenger hadde utenlandsgjeld. Salg av råolje svarer alene for over 95 % av valutainntektene. De viktigste handelspartnere er Italia, Tyskland, Spania og Storbritannia.
Libya – bergverk, energi. I 1957 ble de første større funn gjort, med eksport fra 1961. Med stengningen av Suezkanalen 1967 ble Libyas olje enda mer attraktiv gjennom lavere transportkostnader enn fra Golfen, hvilket fortsatt er et fortrinn – enten eksporten går til Europa eller Nord-Amerika. Samtidig er Libyas olje rimelig å produsere og av god kvalitet, hvilket gjør landets forekomster attraktive både for produksjonsselskap og importører. Etter at de store oljefeltene, særlig ved Amal og Zelten, ble funnet fra 1959, økte produksjonen og eksporten raskt, og før revolusjonen 1969 var Libya verdens fjerde største eksportør av råolje. Politikken som deretter ble ført, med nasjonaliseringer 1970, medførte nedgang i investeringer og etter hvert i produksjonen. Fra en dagsproduksjon på 3,3 mill. fat på det meste (1970), ble den redusert til 1,5 mill. fat 1975; produksjonen 2004 var på ca. 1,6 mill. fat.
Til tross for mange års utvinning har Libya fortsatt store reserver av olje og gass, og det antas at videre leting vil påvise nye forekomster. I 2005 var de påviste forekomster av olje på 39 mrd. fat, og en ambisjon er å nå en produksjon på 2 mill. fat/dag i 2008–10, og 3 mill. fat/dag i 2015. En slik produksjonsøkning forutsetter store investeringer både i oljeindustrien og infrastrukturen generelt. Ca. 90 % av oljen selges til europeiske land; eksporten til USA ble gjenopptatt, etter at sanksjonene var hevet, 2004. Libya har også svært store forekomster av naturgass, som i mindre grad blir eksportert, men hvor det foreligger planer bl.a. om flere rørledninger. Bl.a. ble en undersjøisk rørledning til Sicilia åpnet 2004, som en innfallsport til det europeiske markedet. Ved siden av eksport, søker Libya å utnytte gassen lokalt, for å frigjøre olje for eksport. Heller ikke gassforekomstene er fullt ut kartlagt, men var 2005 anslått til å være på minst 50 trillioner kubikkfot, kanskje det dobbelte. Petroleumsindustrien svarer for ca. 95 % av Libyas eksportinntekter og halvparten av offentlige inntekter.
Libya har få kjente drivverdige forekomster av andre mineraler. Utvinning av jernmalm sør i landet, anslått til 700 mill. tonn, forutsetter bygging av en kapitalkrevende, 900 km lang, jernbane til kysten.
Libya produserer elektrisk kraft vesentlig ved oljefyrte kraftverk, men vil utnytte sine gassforekomster til kraftproduksjon. 2004 hadde landet en installert kapasitet på 4600 MW, med planer om økning til 10 000 MW i 2010, med overskuddsproduksjon for eksport.
Libya – jordbruk. Inntil oljeutvinning ble den dominerende økonomiske sektor fra rundt 1960, var jordbruket grunnlaget for økonomien. Så sent som i 1970 arbeidet nærmere halvparten av yrkesbefolkningen innen jordbruksnæringen, mange som nomader; ved utgangen av årtusenet var andelen sunket til ca. 15 %. Det meste av landarealet er ørken, og av det resterende, kan størstedelen bare nyttes til beiter. Bare ca. 1,4 % er dyrkbart, hvorav kun 0,1 % var irrigert 2004. Husdyrhold er fortsatt en viktig inntektskilde for mange bønder, mens de dominerende grødene er hvete og bygg, samt oliven, jordnøtter, sitrusfrukt, mandler, poteter og grønnsaker, som for det meste dyrkes i oasene langs kysten, og dadler som både dyrkes i kystoasene og i Fezzan.
Myndighetene har gitt jordbruket høy prioritet i utviklingen av libysk økonomi, og det er satt i gang en rekke vanningsprosjekter. Det største av disse tar sikte på å pumpe 6 mill. m3 vann per døgn fra underjordiske brønner i Sahara til jordbruksområdene langs kysten, gjennom et 2000 km lang rørledningsnett – til en anslått investering på USD 30 mrd.
Det er betydelige fiskeforekomster utenfor kysten, men fisket drives fortrinnsvis av greske, maltesiske og italienske båter, på lisens.
Libya – musikk. I Libya, som i Marokko, Algerie og Tunisia, er musikklivet dominert av maghrib, også kalt den andalusiske tradisjon. Sangeren og dikteren Gh?ma al-Mahmudi (1800-tallet) regnes blant de ledende arabiske toneskalder i Nord-Afrika. Samtidig reflekterer musikkulturen befolkningens etniske sammensetning og påvirkningen fra de mange folkeslag som gjennom ulike perioder har vært nærværende. Islam spiller en ledende rolle i musikklivet, men blant den svarte befolkningen lever fortsatt rituelle, ikke-islamske sanger.
Berbernes sanger akkompagneres av tromme og zurna (obo), som også utfører instrumentale mellomspill. Araberne benytter ulike magamat (tonale mønstre) i sine sanger, som fremføres til akkompagnement av tre-cymbaler. Resitasjon fra Koranen og andre former for liturgisk sang er særlig viktig og utbredt innenfor både den private og offentlige sfære.
Selvstendighet
Etter krigen klarte ikke de allierte å enes om hva som skulle gjøres med Libya, og spørsmålet ble etter hvert lagt til FN, som foreslo å gjøre landet til sitt mandatområde. Sovjetunionen ville derimot dele oppsynet med de tre territoriene og selv ha kontrollen med Tripolitania, mens Storbritannia skulle ta Kyrenaika og Frankrike Fezzan. Frankrike foreslo å tilbakeføre alle tre til Italia. For å finne en løsning gikk Storbritannia inn for å gi Libya umiddelbar selvstendighet. De fire allierte nedsatte en kommisjon som bl.a. forhørte seg om libyernes eget ønske – som var selvstendighet. Kommisjonen fant imidlertid at de ikke var modne for dette. I mellomtiden erklærte Idris i 1949, med britisk støtte, Kyrenaika for et selvstendig emirat. Uten utsikter til løsning overlot stormaktene saken til FN, som 1949 besluttet å slå sammen Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan, og å gi hele territoriet selvstendighet. De tre territoriene ble selvstendige som Det forente kongedømmet Libya, 24. desember 1951, og Idris ble innsatt som monark. Ved selvstendigheten ble landet en føderal statsdannelse med de tre enhetene Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan. Denne ble 1963 erstattet av en forent stat med en sterk sentralregjering, inndelt i ti provinser. Kongen søkte å utvikle en libysk nasjonalfølelse knyttet til monarkiet som institusjon, men var selv fra Kyrenaika og samlet bare begrenset folkelig støtte.
Den i hovedsak vestlig-orienterte politikken til kong Idris, i en tid med voksende pan-arabisk nasjonalisme, var en hovedårsak til militærkuppet 1. september 1969. Da tok en gruppe yngre offiserer makten, avsatte kong Idris og avskaffet monarkiet. En annen årsak var skjev fordeling av de etter hvert stigende oljeinntektene, samt offentlig korrupsjon. Kuppmakerne var inspirert av bl.a. Gamal Abd el-Nasser og de frie offiserer i Egypt. Libya ble proklamert republikk, og et «revolusjonært kommandoråd» tok over styringen av landet, med Muammar al-Gaddafi som leder, kronprins Hasan ar Rida frasa seg retten til tronen. Etter kuppet slo Libya inn på en radikal pan-arabisk politisk kurs, som helt til århundreskiftet ble rettesnoren for landets utenrikspolitiske orientering. Libya har, sett i forhold til landets størrelse, spilt en meget aktiv rolle i regional politikk, og dets politikk er også – fremfor alt pga. sin støtte til radikale organisasjoner i flere land – blitt påaktet av stormaktene. Libysk politikk siden kuppet er i stor utstrekning formet av al-Gaddafi selv, som beholdt posisjonen som landets ubestridte leder. Innenrikspolitisk har al-Gaddafi fremmet en annerledes måte å lede et land på, mye med utgangspunkt i hans egen politiske tenkning, slik den kom frem i hans «grønne bok», første gang utgitt 1976. Filosofien har som utgangspunkt å forkaste importerte ideologier og heller bygge på islam og den arabiske nasjon, på et politisk og sosialt fellesskap i det libyske samfunn, dernest et politisk og økonomisk fellesskap i den arabiske verden. Av dette fulgte en rekke forsøk på å integrere Libya med andre arabiske stater. Utenrikspolitisk har pan-arabisme vært den viktigste rettesnor, dels om et forsøk på å forene den arabiske verden til en sterk kulturell og politisk enhet, dels om en front mot Israel og dets allierte til støtte for den palestinske kampen. I tillegg har al-Gaddafi søkt politisk og økonomisk integrasjon i Maghreb-regionen (Nord-Afrika). I 1980-årene engasjerte han seg mer i en kamp mot amerikansk innflytelse i Afrika sør for Sahara, og fra slutten av 1990-tallet identifiserte han seg mest med denne delen av verden og var en pådriver for økt afrikansk integrasjon.
Innenrikspolitikk
Mye av Muammar al-Gaddafis politiske og sosiale eksperiment i Libya har bestått i ambisjonen om å skape en ny styreform – en tredje vei – som alternativ til kapitalisme og kommunisme med folkestyre og direkte demokrati gjennom bred deltakelse i ulike styrende organer på flere nivåer (bl.a. folkekomiteer og en folkekongress). Libya har følgelig ikke hatt partier, valg, nasjonalforsamling, regjering og statssjef i vestlig forstand – og er kritisert for ikke å være noe demokrati, i fravær av bl.a. organisasjons- og ytringsfrihet. Til tross for å bygge på islam, har al-Gaddafi fulgt en sekulær kurs. Det sosialistiske libyske arabiske jamahiriya (folkestyret) ble proklamert 1977. al-Gaddafi selv er titulert som «leder» eller «revolusjonens leder», ikke president eller statssjef, selv om han reelt sett har vært det fra 1969. En del av den libyske revolusjonen avskaffet langt på vei privat eiendomsrett, som ble begrenset til ett bolighus. Handel og annen næringsvirksomhet ble nasjonalisert i slutten av 1970-årene.
I 1970 ble all italiensk og jødisk eiendom beslaglagt og deler av oljeindustrien nasjonalisert. Denne utviklingen førte til en betydelig utvandring, som ikke bare innebar tap av kunnskap og ekspertise, men også la grunnlaget for en libysk opposisjon i eksil. Den interne opposisjonen var ennå på 1970-tallet liten, og kom mest fra intellektuelt hold. I eksil vokste det frem en fragmentert opposisjon, som har bestått både av sekulære og religiøse organisasjoner. Også i Libya var det i 1980-årene fremvekst av radikal islamisme, dels inspirert av og knyttet til tilsvarende bevegelser i nabolandene. Noen av disse gruppene skal på 1980- og 1990-tallet ha stått bak flere væpnede aksjoner mot al-Gaddafis regime. Også eksilgrupper har forsøkt å styrte regimet, og den militære grenen til den største eksilgruppen, National Front for the Salvation of Libya (NFSL), utførte 1984 et angrep på en libysk militærleir. Noe av motstanden mot al-Gaddafi kommer også fra stammer som tradisjonelt støtter sanusiene, vesentlig i Kyrenaika. Det er her også de islamistiske grupperingene har sitt fremste feste.
Motsetningene mellom Libya og USA var på sitt sterkeste på midten av 1980-tallet. USA bombet libyske mål i 1986, og en formodet hensikt var å anspore til folkelig opprør mot al-Gaddafi, men dette mislyktes. Ikke desto mindre vokste motstanden ytterligere i 1990-årene, hvilket medvirket til at det ble gjennomført en gradvis liberalisering, særlig på det økonomiske området. Den innbefattet imidlertid ikke fri politisk virksomhet, og politisk opposisjon forble forbudt. Etter at Libya led militært nederlag i Tsjad i 1980-årene, økte motstanden mot al-Gaddafi også i den militære ledelsen. Det ble rapportert om flere kuppforsøk. Hæren og politiet ble formelt oppløst 1988, og organisert på lavere nivå, i tråd med jamahiriya-tenkningen.
Libyas radikale politikk, både innen- og utenrikspolitisk, samt al-Gaddafis dels åpne dels skjulte støtte til radikale bevegelser og internasjonal terror, har bidratt til at særlig USA har sett på Libya som en trussel, og USA regnet Libya helt til begynnelsen av 2000-tallet blant de viktigste støttespillere til internasjonal terrorisme.
Utenrikspolitikk
Under kong Idris førte Libya en britiskvennlig og vestligorientert politikk. Libya og Storbritannia inngikk 1953 en avtale som gav britene anledning til å opprettholde militærbaser i Libya mot økonomisk bistand. En lignende avtale ble inngått med USA året etter; 1955 ble en vennskapsavtale med Frankrike undertegnet og 1957 en handelsavtale med Italia. Samtidig deltok Libya i det fremvoksende arabiske samarbeidet, og gikk 1953 med i Den arabiske liga. Etter at Libyas oljeinntekter økte fra årene etter 1960, minsket behovet for utenlandsk bistand, og landet kunne tillate seg en mer selvstendig utenrikspolitikk. Etter Seksdagerskrigen mellom arabiske stater og Israel i 1967 ble den britiske og amerikanske ambassade i Tripoli angrepet, og den jødiske minoriteten i landet utsatt for forfølgelser. Størstedelen av jødene forlot deretter landet. Libya deltok ikke selv i Seksdagerskrigen, men gav sammen med Kuwait og Saudi-Arabia omfattende økonomisk hjelp til Egypt, Jordan og Syria som kompensasjon for skader krigen påførte dem. Libya opprettholdt likevel forbindelsene med Vesten, samt med den konservative del av den arabiske verden.
Maktovertakelsen 1969 innebar slutten på det britiske og amerikanske militære nærværet i Libya, og begge lands baser ble lagt ned året etter. Kuppet førte til en radikal reorientering og revitalisering av libysk utenrikspolitikk, særlig i forhold til Vesten. Under al-Gaddafi har Libya vært en sentral deltaker i arabisk politikk og en aktiv aktør i Midtøsten-konflikten. Libya har vært en av de mest uttalte motstanderne av Israel og sterkeste tilhengerne av palestinsk frigjøring. Libya har ikke selv deltatt i de arabiske krigene mot Israel, men har gitt omfattende militær og økonomisk støtte til palestinerne. Samtidig tok Libya side i den interne kampen i den palestinske frigjøringsbevegelsen og støttet til tider grupper som motarbeidet Yasir Arafats lederskap i PLO. Libya gjenopprettet forholdet til PLO 1987, etter at den første intifada brøt ut.
Arabisk enhet har for al-Gaddafi vært et politisk-filosofisk mål i seg selv, men også et middel i kampen mot Vesten og støtten til palestinerne. Inspirert av Gamal Abd el-Nassers panarabisme har al-Gaddafi vært den fremste eksponent for internasjonalisme og integrasjon mellom stater; først innen den arabiske verden, senere med afrikanske stater. Flere unionsforsøk ble gjennomført. Allerede 1969 fikk Libya med seg Egypt og Sudan i en revolusjonær front som grunnlag for sammenslåing, men den ble ikke gjennomført. I stedet ble en konføderasjon mellom Libya, Egypt og Syria dannet 1971, Føderasjonen av arabiske republikker. Verken denne eller avtaler med Egypt (1973) og Marokko (1984) førte til reell integrasjon. al-Gaddafi søkte på 1970-tallet sammenslåing også med Tunisia og Malta, på 1980-tallet med Algerie. Samarbeidet i Maghreb ble styrket etter et toppmøte mellom lederne i Algerie, Libya, Marokko, Mauretania og Tunisia i 1988, med etableringen av L’Union du Maghreb Arabe (UMA) året etter.
Forholdet mellom Libya og Egypt forverret seg i slutten av 1970-årene som følge av den egyptiske tilnærmingen til Israel. I juli 1977 kom det til en firedagers grensekrig mellom Libya og Egypt. Libya har også vært i disputt med Algerie, Niger, Tsjad og Tunisia over grensestrekninger. Libya har flere ganger skiftet side i konflikter; ved utbruddet av krigen mellom Irak og Iran 1980 støttet Libya først Iran, deretter fra 1985 Irak. Samme år var Libya involvert i kuppet i Sudan, og gav sin støtte til det nye regimet – etter tidligere å ha støttet opprørsbevegelsen i Sør-Sudan. Forholdet til Egypt bedret seg fra slutten av 1980-årene, og da Libya ble gradvis mer isolert som følge av internasjonale sanksjoner på 1990-tallet, var både Egypt og Tunisia viktige kontaktpunkter med omverdenen. Egypt var en viktig alliert i kampen mot sanksjonene, og al-Gaddafi kom på ny til å se på Egypt som Libyas viktigste støttespiller i den arabiske verden. Libya har også samarbeidet med nabolandene i felles forsøk på å demme opp for fremveksten av den islamistiske bevegelsen i Nord-Afrika. Libyske soldater deltok i frivillige muslimske styrker på bosnisk side i borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina i 1990-årene.
Fra slutten av 1990-årene skiftet al-Gaddafi fokus fra arabisk til afrikansk enhet og identifiserte seg mer med Afrika. En årsak var at han følte de arabiske lederne ikke i tilstrekkelig grad hadde støttet Libya under sanksjonstiden. Libya har deltatt militært i Afrika siden begynnelsen av 1970-årene, fremfor alt i Tsjad. 1973 okkuperte Libya den mineralrike Aozou-stripen i Nord-Tsjad, og fra 1978 deltok Libya aktivt i borgerkrigen der, til engasjementet førte til nederlag og retrett vinteren 1987. Libya gav opp sitt krav på territoriet etter at Den internasjonale domstolen i Haag avsa kjennelse i favør av Tsjad. Denne intervensjonen var Libyas mest omfattende, men libyske soldater ble også sendt til Uganda i 1979 for å støtte president Idi Amin – 1999 til støtte for president Yoweri Museveni. 2001 ble soldater sendt til Den sentralafrikanske republikk, til støtte for president Ange-Félix Patassé. al-Gaddafi har engasjert seg som megler i flere afrikanske konflikter, fremfor alt i Kongo (tidl. Zaïre) og Sudan, dernest i forholdet mellom Eritrea og Sudan, Eritrea og Etiopia, samt Kongo og Uganda. 1998 var Libya vert for det årlige toppmøtet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), og al-Gaddafi var sentral i arbeidet med å etablere Den afrikanske union (AU) som etterfølger til OAU. Det første toppmøte i den nye samarbeidsorganisasjonen Communauté des etats sahélo-sahariens (COMESSA, senere CENSAD) ble avholdt i Libya 1999 og knyttet Libya til en rekke land i Afrika sør for Sahara.
Libyas forhold til Vesten var anspent etter 1969. al-Gaddafi avviklet det militære samarbeidet med Storbritannia og USA og bygde i stedet opp et moderne forsvar vesentlig gjennom våpenkjøp fra Sovjetunionen. Dernest gav Libya støtte til radikale grupper og terroristgrupper, samt søkte å skaffe seg kjernefysisk teknologi for å bygge atomvåpen. Fra 1980-tallet anså USA at Libya var en av de stater som mest aktivt støttet internasjonal terrorisme, og i 1981 ble to libyske jagerfly skutt ned av amerikanske fly over Sirtebukta. USA foretok rakettangrep mot mål i Tripoli og Benghazi i 1986, og i 1989 skjøt USA ned to libyske jagerfly over Middelhavet. President Reagan beordret 1986 stans i USAs økonomiske samkvem med Libya, og FN og EU fulgte USA i å innføre sanksjoner etter påstått libysk delaktighet i terroraksjoner, ikke minst Lockerbie-saken i 1988. Da Libya 1992 nektet å utlevere to mistenkte for Lockerbie-bomben, innførte FN luft- og våpenembargo av landet, som først ble opphevet etter at de to i 1999 ble utlevert og stilt for retten i Nederland. Med det ble det internasjonale samkvemmet med Libya normalisert. I 2004 betalte Libya erstatning etter flere bombeaksjoner: Lockerbie-aksjonen, mot et fransk fly over Sahara og mot et diskotek i Berlin. 2003 aksepterte Libya formelt ansvar for Lockerbie-affæren.
Al-Gaddafis fordømmelse av terroraksjonene mot New York og Washington 2001 bidrog til å rydde veien for normalisering med USA; Libya delte også etterretning med USA om al-Qaida. Et annet hinder for normalisering ble fjernet 2003, da Libya etter forhandlinger gikk med på å avvikle sitt program for å utvikle masseødeleggelsesvåpen, slapp til internasjonale inspektører og destruerte kjemiske våpen. USA hevet de fleste av sine sanksjoner 2003 og reetablerte også formelt diplomatiske forbindelser med Libya. EU inviterte 1995 Libya med i samarbeidsprogrammet for Middelhavsområdet.
