Litauen, republikk i Europa, den sørligste av de tre baltiske republikkene, ligger ved Østersjøen. Grenser i nord mot Latvia, i sørøst til Hviterussland, i sørvest til Polen og til det russiske Kaliningrad-området.
Fra slutten av 1300-tallet til slutten av 1700-tallet var Litauen i union med Polen. Deretter var størstedelen av dagens Litauen under Russland frem til uavhengigheten i 1919. Litauen var selvstendig 1919–40. I 1940 ble Litauen besatt av sovjetiske tropper, og ble proklamert som unionsrepublikk i Sovjetunionen. Landet fikk igjen sin uavhengighet i september 1991, etter over ett års åpen konflikt med Moskva.
Litauen – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1992 er Litauen en parlamentarisk og demokratisk enhetsrepublikk. Statsoverhode er en president, valgt i allmenne valg for fem år. En president kan bare sitte to perioder. I den første tiden etter uavhengigheten ønsket den nye presidenten å gjøre styreformen presidentiell. Den er ikke blitt det, men presidenten spiller mer enn en formell rolle; spesielt spiller han en viss rolle i utenrikspolitikken. Lovgivende makt er lagt til en folkevalgt forsamling, Seimas, med 141 medlemmer som velges for fire år. 71 av medlemmene velges direkte og 70 etter forholdsvalg. Regjeringen har den utøvende makt og er ansvarlig overfor Seimas. Statsministeren utnevnes av presidenten, men må godkjennes av Seimas. Øvrige ministere utnevnes av presidenten etter forslag fra statsministeren.
Litauisk politikk har vært preget av en del parlamentarisk uro etter uavhengigheten. Et oppsplittet og skiftende partisystem har bidratt til dette. I tillegg hadde Litauen et anspent forhold til Russland frem til 1992, siden har økonomisk stagnasjon og korrupsjon bidratt til uroen. Fordi den litauiske befolkningen er nokså homogen (over 80 % er etniske litauere), har etniske spenninger spilt langt mindre rolle i Litauen enn i Estland og Latvia.
Administrativt
Administrativt er Litauen delt inn i ti distrikter, som igjen er delt inn i 56 kommuner. Det er lokale, valgte organer.
Litauen – geologi og landformer. Litauen har en lengde på ca. 270 km nord–sør, og strekker seg omtrent 350 km inn i landet fra den 130 km lange østersjøkysten. Få steder i landet når opp i en høyde på over 200 moh., og det meste av Litauen ligger på under 100 moh. Berggrunnen består av relativt unge sedimentære lag som heller mot sør og sørøst. I nord finnes devonisk sandstein og permisk kalkstein, lenger sør avsetninger fra jura, kritt og tertiær. Fjellgrunnen er dekket av løsmasser fra istiden. I sør og øst er det et bakket morenelandskap med høyder opp til 294 moh. (Juozapine) og med mange sjøer. De midtre deler av landet er et svakt bølget sletteland med brede elvedaler. Langs kysten strekker det seg et belte av sanddyner, som i nord vender direkte ut mot Østersjøen, men som i sør grenser til lagunen Kuržiu marios (Kurskij saliv). Lagunen ligger innenfor en ca. 95 km lang tange som strekker seg nordøstover langs kysten. Nemunas, som sammen med sine bielver danner avløp for mesteparten av Litauen, renner ut i Kuržiu marios.
Litauen – befolkning. Folketallet ble beregnet til 3,6 mill. (2004). Som i andre europeiske deler av det tidligere Sovjetunionen, har fødselshyppigheten gått sterkt tilbake, og befolkningstilveksten har derfor i de senere år vært liten.
Folketallet 1939 var 2,9 mill. utenom Memel-området. Litauerne, som sammen med latvierne tilhører den baltiske gren av den indoeuropeiske språkgruppe, utgjorde 85 % av befolkningen; jøder 7 %, polakker 3 %, russere og tyskere 2 % hver. Under og etter den annen verdenskrig ble den litauiske befolkningen sterkt redusert ved krigstap, masseflukt til Vest-Europa 1944 og gjentatte deportasjoner til Sovjetunionen. Ved folketellingen i 2001 var imidlertid andelen litauere 83,5 %, og andelen polakker (6,7 %) var større enn andelen russere (6,3 %). 2/3 av befolkningen bor i byer. Største by er hovedstaden Vilnius.
Religion
Om lag 86 % er kristne, hvorav 80 % tilhører den katolske kirke, mens 5 % er ortodokse og 1 % protestanter. Ikke-religiøse utgjør ca. 13 %. Det finnes også jødiske og muslimske minoriteter (tatarer).
Litauen ble kristnet i 1396, da kongen gikk over til kristendommen. Flertallet ble katolikker, mens noen gikk til den russisk-ortodokse kirke. Katolisismen ble befestet gjennom unionen med Polen. Under den sovjetiske okkupasjonen 1940–91 var den katolske kirke et samlingspunkt for nasjonal motstand.
Språk
Offisielt språk er litauisk, som er morsmål for ca. 3 mill. Russisk- og polskspråklige finnes i det østlige Litauen.
Litauen – næringsliv. Før den annen verdenskrig var Litauen et typisk jordbruksland som eksporterte lin, melkeprodukter og tømmer. Industrien var stort sett begrenset til tekstiler og næringsmidler, fordi landet, i likhet med Latvia, mangler industriråvarer. Spesielt i 1960-årene ble utbyggingen av industrien prioritert. De baltiske økonomiene var i Sovjettiden tett integrert i den sovjetiske økonomien, og dette førte til store problemer etter uavhengigheten.
Den økonomiske veksten i Litauen har vært jevnt høy de siste årene. Veksten skyldes i stor grad økt etterspørsel i hjemmemarkedet, og især av energisektoren, bygg, anlegg og handel.
Landet har mangel på kvalifisert arbeidskraft, blant annet på grunn av stor emigrasjon. Ifølge offisiell statistikk har over 400.000 litauere forlatt landet siden uavhengigheten i 1990, dette er mer enn 10 % av den totale befolkningen.
Litauen hadde som mål å bli medlem av Eurosonen fra 1. januar 2007, men ble ikke akseptert på grunn av at inflasjonsmålet ikke ble nådd. Den nye målsettingen er å innføre Euro i 2010.
Jordbruk og skogbruk
I 2008 arbeidet 15 % av de sysselsatte i primærnæringene, som utgjorde 5,3 % av Litauens BNP. Nesten halvparten av landets areal er åker, hvorav drøye 20 % er eng og beite og 16 % produktiv skog. Jordbruket ble kollektivisert under sovjetstyret, men en ny lov 1989 forberedte overgang til privat jordbruk. Hovedvekten ligger på melkeproduksjon og svineavl, men korndyrkingen (rug, hvete, havre) betyr relativt mer nå enn før den annen verdenskrig. Republikken har et stort overskudd av meieriprodukter og lin.
Skogen dekker nesten 1/3 av arealet; det aller meste er furu, med en del eik og gran.
Bergverk
Litauen er relativt fattig på mineralske ressurser, men det er begrensede forekomster av olje og naturgass. Litauen er svært avhengig av å importere olje, kull og naturgass, både for industriproduksjon og for energigenerering.
Energi
Det er et kjernekraftverk i Ignalina (skal etter planen stenges i 2010), som i står for mesteparten av landets elektrisitetsproduksjon. Energiforsyningen skjer ellers ved vannkraftverk i Nemunas-vassdraget, ved torvutvinning og ved import av naturgass ved rørledning fra Ukraina. Oljeproduksjon startet 1990 fra et lite felt ved Kretinga.
Industri
Industriråstoffer, særlig metaller, fra andre deler av Sovjetunionen har gjort det mulig å bygge opp en tyngre maskin- og elektroteknisk industri, skipsbygging og andre industrigrener. Industriens andel av BNP sank fra 75 % i 1991 til 33 % i 1995. Senere har industriandelen ligget omtrent på dette nivået, noe som gjenspeiler de strukturelle reformene etter uavhengigheten. De viktigste industrisektorene er matvareproduksjon, lettere industri, maskinbygging og metallarbeid.
Utenrikshandel
I første halvdel av 1990-årene foregikk mesteparten av Litauens utenrikshandel med andre tidligere sovjetrepublikker. Handelen med vestlige land har gradvis økt. Russland var i 2004 fortsatt den viktigste handelspartneren med hensyn til importen, mens Tyskland var den største avtakeren for landets eksport. Andre viktige handelspartnere er Hviterussland, Latvia, Ukraina og Polen.
Viktigste eksportvarer er tekstiler, kjemiske produkter, brennstoff, maskiner og metaller. Av importvarer er olje- og gassprodukter, maskiner, kjemikalier og kunstgjødsel de viktigste produktene.
Samferdsel
Litauen tar hånd om mye av transitthandelen mellom østersjøkysten og Russland. I 2008 fantes det ca. 1800km jernbane, 80 000 km veier og 600 km indre vannveier. Vilnius har en internasjonal lufthavn. Klaipeda er største havn, Kaunas den fremste elvehavn.
Litauen – musikk. Folkemusikken er dokumentert ved arkeologiske funn tilbake til steinalderen. Det profesjonelle musikklivet har røtter tilbake til 1200-tallet, spesielt ved hoffet til storhertug Vytautas. Påvirkningen fra den katolske kirkemusikken økte fra 1300-tallet, og vestlig kunstmusikk fikk innpass gjennom kirke og hoff fra 1400-tallet. Den første samlingen musikk med litauiske tekster ble publisert i 1547. Under unionen med Polen og perioden som russisk provins begynte en assimilasjon av nabolandenes tonespråk. Italiensk opera fikk også innpass allerede fra 1636.
Ved Vilnius-akademiet ble musikkpraksis og -teori dyrket fra etableringen i 1579. Vilnius ble også et senter for orgelbygging. En nasjonal bølge, mest rettet mot russisk dominans, oppstod under andre halvdel av 1800-tallet, med aktive amatørkor og orkestre. Nesten alle komponister og folketonesamlere var organister, med Mikalojus ?iurlionis som ledende talsmann.
Musikklivet blomstret i uavhengighetsperioden 1919–40, med sentrum i Kaunas, der det ble etablert operateater (1920), ballettgruppe (1925), folkemusikkonservatorium (1930), musikkonservatorium (1933), flere symfoniorkestre og folkemusikkgrupper.
De fleste komponistene har utviklet en nasjonal stil, noen med folkelig tilsnitt (Stasys Šimkus), andre med impulser fra ekspresjonisme (Juozas Gruodis) eller impresjonisme (Jurgis Karnavi?ius). Også under sovjetregimet ble det nasjonale tonefallet dyrket av komponister og musikere, bl.a. gjennom kor- og kammermusikk. Avantgarden tok også i bruk nyere impulser fra vestlig samtidsmusikk, som tolvtoneteknikk, aleatorikk og punktmusikk. Etter sovjetstatens fall har det skjedd en styrking av kulturelle kontakter med vestlige og nordiske land.
Perioden 1985–91
Oppmykningen av sovjetsystemet begynte da Mikhail Gorbatsjov ble partileder i 1985. I Liatuen bidrog det til å forsterke ønsket om demokrati og selvstyre, etter hvert også uavhengighet.
Tsjernobyl-ulykken i 1986 gjorde et dypt inntrykk også i Litauen. I 1980-årene vokste det frem en miljøbevegelse, først relativt upolitisk, så mer politisk. I Litauen gjaldt engasjementet særlig planene for en ny reaktor ved kjernekraftverket Ignalina, som ble bygd i 1974 etter samme prinsipper som Tsjernobyl, og for utvidelser av den kjemiske industrien i landet. Den litauiske regjeringen hadde sagt nei til utbygging i tre byer som alt var kraftig forurenset av kjemisk industri, men i juni 1988 ble det likevel bestemt i Moskva at utvidelsene skulle finne sted. Det virket mobiliserende for kravene om selvstyre.
I mai/juni 1988 begynte organiseringen av folkefronten «Den litauiske fornyelsesbevegelsen», gjerne bare kalt S?j?dis. Initiativtakerne var intellektuelle, og mange var medlemmer av kommunistpartiet, noe som vakte skepsis hos enkelte dissidenter. Ved stiftelseskongressen i oktober 1988 ble musikkprofessoren Vytautas Landsbergis valgt til formann. Tidligere på høsten hadde det vært store demonstrasjoner i Vilnius, og i november vedtok Litauens Øverste råd/sovjet at litauisk skulle være republikkens offisielle språk. I august hadde nasjonalflagget og nasjonalsangen fra mellomkrigstiden fått offisiell godkjenning. Russiskundervisningen ble redusert, og litauisk historie ble gjeninnført som skolefag. Utviklingen av det litauiske kommunistpartiet i mer nasjonal retning ble kraftig forsterket av at folkefronten S?j?dis begynte å bli en maktfaktor, og i oktober 1988 overtok den reformvennlige Algirdas Brazauskas som førstesekretær i partiet.
Ved valgene til den sovjetiske Folkekongressen (en nyskapning under Gorbatsjov) i mars 1989 ble S?j?dis’ styrke åpenbar. Nesten alle de litauiske delegatene kom fra S?j?dis. I mai vedtok Litauens høyeste råd (før: Øverste sovjet) en erklæring om litauisk suverenitet. Bl.a. skulle litauiske lover ha forrang i forhold til de sovjetiske.
Den 23. august 1989 ? 50-årsdagen for den tysk-sovjetiske pakten ? var hundretusener av litauere med i menneskekjeden fra Vilnius over Riga til Tallinn. I desember 1989 løsrev det litauiske kommunistpartiet seg fra det sovjetiske og vedtok et sosialdemokratisk reformprogram. Det ble fulgt opp med et vedtak i februar 1990 om at partiet hadde en selvstendig litauisk stat som mål. Partinavnet ble i desember 1990 endret til Det litauiske demokratiske arbeiderpartiet (LDDP).
I februar 1990 var det valg til Det høyeste råd (nasjonalforsamlingen i Litauen), der S?j?dis fikk rent flertall, og den 11. mars erklærte rådet full uavhengighet for Litauen, altså løsrivelse fra Sovjetunionen. Landets navn ble endret til Republikken Litauen, og en midlertidig grunnlov ble vedtatt. Folkefrontlederen Vytautas Landsbergis ble valgt til president og Kazimiera Prunskiene ble statsminister.
Moskva la press på Litauen for å få vedtaket om uavhengighet omgjort. Først var presset politisk. I april fulgte en økonomisk blokade som rammet hardt, ikke minst når det gjaldt oljeforsyninger. Den gjorde sin virkning ? i juni suspenderte Litauen uavhengighetserklæringen. Blokaden ble opphevet, og forhandlinger kom i gang. Men de ble aldri reelle. I stedet ble presset forsterket gjennom militære midler. I januar 1991 ble det satt inn ekstra sovjetiske styrker. Pressesenteret ble tatt den 11. januar og fjernsynshuset den 13. januar. Fjorten mennesker ble skutt eller kjørt ned av stridsvogner. Mange hundre ble såret. Den sovjetiske aksjonen bidrog bare til å øke uavhengighetsønsket, og i en folkeavstemning den 9. februar stemte 90 prosent for uavhengighet.
Sluttfasen i uavhengighetskampen ble gjort lettere av det mislykte statskuppet mot Gorbatsjov i Sovjetunionen 19. august 1991. Under kuppet tok sovjetiske styrker kontrollen over en rekke strategiske punkter i Vilnius og andre byer. Men da kuppet mislyktes, vendte de tilbake til sine kaserner. Under kuppet erklærte også Estland og Latvia sin uavhengighet, og i ukene etter ble de tre baltiske statene anerkjent diplomatisk av en lang rekke stater. USA anerkjente dem den 2. september og Sovjetunionen den 6. september. Island var det første landet som anerkjente Litauen; det skjedde alt den 12. februar. Litauen ble medlem av FN den 17. september.
Selvstendighet
Nasjonalforsamlingen skiftet juli 1992 navn til Seimas. Det første valget etter uavhengigheten fant sted i oktober/november 1992. Her ble det politiske bildet snudd helt om. S?j?dis fikk bare 22 prosent av stemmene og måtte overgi makten til Det demokratiske arbeiderpartiet (det tidligere kommunistpartiet), som fikk 45 prosent av stemmene og rent flertall i Seimas. Kommunistene i Litauen hadde ført en nasjonalkommunistisk linje. Samtidig med valget ble det holdt folkeavstemning om en ny grunnlov, som innebar at Litauen skulle ha en relativt sterk presidentmakt, der presidenten velges direkte av folket.
Valgnederlaget for Landsbergis skyldtes både en autoritær lederstil og at mange velgere la skylden for den økonomiske tilbakegangen på den sittende regjeringen. Den viktigste årsaken var likevel at S?j?dis ved valget i 1990 hadde hatt rollen som en bred, tverrpolitisk folkebevegelse for å oppnå nasjonal uavhengighet, mens det i 1992 fremstod som ett av flere partier. Partiet ble deretter omorganisert til Fedrelandsunionen – litauiske konservative (TS-LK). Partiet legger stor vekt på nasjonale verdier med et religiøst tilsnitt og har skarp front mot sosialistene. Partisystemet i Litauen har vært ustabilt helt siden selvstendigheten, med mange nye partier og vekslende oppslutning.
I 1992 ble Algirdas Brazauskas valgt til president i nasjonalforsamlingen, og han etterfulgte dermed Landsbergis som midlertidig statsoverhode. Ved det første ordinære presidentvalget i februar 1993 ble Brazauskas valgt med 60 prosent av stemmene. Landsbergis fryktet nederlag og stilte ikke til valg.
I februar 1996 opplevde Litauen et kraftig politisk uvær da statsminister Adolfas Slezevi?ius ble tvunget til å gå av i forbindelse med en bankskandale. Mindaugas Stankevi?ius overtok som statsminister. En større finansiell redningsoperasjon måtte settes i gang etter bankkrakket, og de negative følgene for den videre økonomiske utvikling i 1996 var betydelige. Dette gav seg også utslag ved parlamentsvalget, der det ble store forandringer i styrkeforholdet mellom partiene. Det demokratiske arbeiderpartiet (LDDP, det tidligere kommunistpartiet) mistet regjeringsmakten da det bare oppnådde 9,5 prosent av stemmene (12 mandater). Bankskandaler, korrupsjonsanklager og misnøye med levekårene på tross av forbedringer av landets økonomiske situasjon generelt kan forklare nederlaget. Valgets klare vinner ble Landsbergis’ parti, Fedrelandsunionen. Men siden partiet manglet ett mandat på å få flertall i parlamentet, gikk partiet i koalisjon med kristligdemokratene og Sentrumsforbundet.
Brazauskas stilte ikke til gjenvalg ved presidentvalget i desember 1997. Den partiløse Valdas Adamkus, med flere tiår bak seg som amerikansk statsborger, ble ny president i 1998. I 1999 førte politisk og personlig strid mellom president Adamkus og statsminister Vagnorius til at statsministeren gikk av. Presidenten uttalte bl.a. at statsministeren hadde mislyktes i å bekjempe korrupsjon i offentlig sektor. I mai ble borgermesteren i Vilnius, Rolandas Paksas fra Fedrelandsunionen, ny statsminister for en regjering med samme konstellasjon. Han måtte imidlertid gå av samme høst og etablerte deretter et nytt parti, sentrumspartiet Det liberale forbundet (LLS).
Etter valget i 2000 dannet Paksas regjering på nytt. Den sprakk sommeren 2001 pga. uenighet omkring den økonomiske politikken, spesielt i forhold til Paksas’ privatiseringspolitikk. I juli ble veteranen Brazauskas utnevnt til ny statsminister. Ved presidentvalget i januar 2003 vant Rolandas Paksas overraskende over den sittende presidenten, Valdas Adamkus, i andre valgomgang.
Det oppstod en politisk krise i oktober 2003. Det gikk rykter om at president Paksas hadde forbindelser til organisert kriminalitet. I april 2004 avholdt nasjonalforsamlingen i Litauen riksrett mot presidenten. Han ble funnet skyldig i brudd på grunnloven i en korrupsjonssak. Statsminister Algirdas Brazauskas var en av politikerne som gikk hardt ut mot presidenten. Det ble avholdt et ekstraordinert presidentvalg i juni. Etter to valgomganger ble det klart at den tidligere presidenten Valdas Adamkus – uavhengig sentrumspolitiker – hadde vunnet. Han tiltrådte som ny president i midten av juli.
Algirdas Brazauskas fortsatte som statsminister etter valget 2004. Ved dette valget ble ni partier representert i parlamentet, og det største ble det nystartede populistiske Arbeidspartiet.
Sommeren 2006 gikk statsminister Brazauskas av som statsminister etter at Arbeiderpartiet trakk seg ut av regjeringskoalisjonen. Gediminas Kirkilas overtok som statsminister. Ved parlamentsvalget høsten 2008 ble det konservative ”Hjemlandspartiet” det største partiet
Utenrikspolitikk
Det er bred enighet om de store linjene i litauisk utenrikspolitikk; NATO-medlemskap, integrasjon i EU og andre europeiske strukturer og et særlig nært forhold til USA. Litauen er nå medlem av alle de store vestlige samarbeidsinstitusjonene. Våren 2004 ble Litauen medlem av både EU og NATO. 21. desember 2007 gikk Litauen inn i Schengensamarbeidet.
Forholdet til Russland er en viktig del av litauisk utenrikspolitikk. Sammenlignet med Estland og Latvia er den russiske minoriteten i Litauen liten, bare 9 prosent. Dette har ført til at forholdet mellom Litauen og Russland har vært mindre anstrengt enn i de andre baltiske statene. Tilbaketrekning av de russiske troppene som stod i landet fra sovjettiden, var et viktig spørsmål. De siste sovjetiske soldatene forlot Litauen i august 1993.
En stadig viktigere sak for Litauen, både innenriks- og utenrikspolitisk, er energi. Her er også forholdet til Russland sentralt. Litauen er fortsatt avhengig av Russland når det gjelder olje- og gassleveranser. Etter stengingen av Ignalina vil dette også gjelde elektrisitet.
Litauens elektrisitetsnett er koblet opp mot det russiske, og de baltiske landene er avhengige av elektrisitet fra det litauiske kjernekraftverket Ignalina (Tsjernobyl-reaktor). Ignalina skal etter krav fra EU stenges i 2009. Litauiske prioriteringer er nå å få en elektrisitetsbro til Polen, kabling til Sverige under Østersjøen, samt bygging av et nytt atomkraftverk i Ignalina.
Den første tiden etter kommunismens fall var preget av en viss spenning mellom Litauen og Polen. Det skyldtes bl.a. uenighet om rettigheter (bl.a. språklige) for polakkene i Litauen. Dessuten var det på litauisk side bekymring for den litauiske befolkningen i Polen. I 1992 signerte de to statene en avtale om gjensidig garantier for rettighetene til minoritetene i begge land. Den eksisterende grensen mellom statene ble også anerkjent i avtalen.
Forholdet til Latvia har generelt vært preget av samarbeid, selv om det har vært uenighet om sjøgrenser i forbindelse med oljeleting i Østersjøen. Litauen var blant de nasjonene som støttet USAs strategi under Irak-konflikten i 2003, sammen med bl.a. de andre baltiske statene, Polen og Tsjekkia. Landet gikk dermed imot den fransk-tyske linjen i Irak-spørsmålet..
