Livet er å reise

Slik beskriver H.C. Andersen ofte reisens avsindige fart, og en generasjon, som med selvfølgelighet snakker om “jordomseilingen min”, må trekke på smilebåndet, for helt ærlig: Var det ikke hestevogner og de aller førsde jernbanene, han reiste med?
Å rykke et år ut av kalenderen, kaste ryggsekken på ryggen for å dra ut til fjerne strender og møte likesinnede, kanskje snappe en restplass til Gran Canaria eller en snartur til Praha med nattbuss er i dag en menneskerett – og så skal man da på den årlige skiferien. På eventyrdikterens tid var reiser en noe mer omstendelig affære, og man var ofte på reise i flere år ad gangen.
H.C. Andersen var – sitt fryktsomme gemytt til tross – en flittig og pasjonert reisende. Alltid ventet han spent og utålmodig på det neste dag, neste reise, neste stasjon, neste land ville bringe.
på selve min Reise er det ikke rett det Nærværende, som gleder meg, jeg iler etter noe Ny, for atter å komme til et annet; hver Kveld jeg legger meg til Hvile, higer jeg etter den nesten
Dag, ønsker den var, og når den kommer, er det likevel en Framtid lenge borte, som beskjeftiger meg. (Skyggebilder – av en Reise til Harzen, 1832)
Han skrev selvfølgelig dagbok på reisene sine, men han skrev også reisebøker, som den dagen i dag kan brukes som guidebøker, og han hadde en vidunderlig evne til å betrakte alt og til å beskrive det? så levende og rivende med at leseren både kan se, høre og lukte de eksotiske stedene. Her er det et eksempel fra En Digters Bazar hvor han beskriver ankomsten til
Constantinopel:
En vrimmel av Båter, de fleste tynne og smale, som de ville kanoene – Roer-karene og Passasjerer laae nede på Bunnen – fløi piilsnar forbi. Det var en Skriking, en Raaben, en Susing og Summen, mot noe som Bråka ved Neapels Bugt, nesten forekom meg å kunne gjelde for en Sørgefest. Gamle, guulbrune Tyrker med store, brokete Turbaner og nakne Armer, ropte i Munnen på hverandre, svingte Aarerne og innbøte oss, å stige i sin Baad; jeg lot min Tøi kaste ned, steg selv etterpå, og nå gikk det med friske Aareslag mot Kysten, som var garnert med Båter og små Fartøier; over disse gikk Veien i Land.
Den første reiseskildringen vi har fra hånda hans er et utdrag av et brev til språkforskeren Rasmus Nyerup. Heri beskrev han en tur med rektor Meisling fra Roskilde til Helsingør så levende at Nyerup fikk det trykket i opp Nyeste Skilderi af Kjøbenhavn i 1826. Tittelen er Fragment av en Reise fra Roeskilde til Helsingør og den finnes trykket opp i Danske landskapsbilder av H.C. Andersen.
H.C. Andersen debuterte i
1829 med Fodreise fra Holmens Canal til Østpynten af Amager i Aarene 1828 og 1829 til tross for tittelen ikke en reiseskildring, men en eksperimenterende roman, som i fantasi og oppfinnsomhet peker fremover mot eventyrene, som begynte å utkomme få år senere.
To år senere kom han endelig ut å reise, kanskje tilskyndet av ulykkelig kjærlighet til Riborg Voigt. Turen gikk, inspirert av bl.a. B.S. Ingemann og Jens Baggesen, sørpå til Tyskland, Sveits og Italia. Dette var i høy grad en reise, hvor overskriften var
personlig dannelse og utvikling, og den unge mannen fant seg selv som dikter. Prosessen ble beskrevet i hans første riktige reisebok, Skyggebilder av en Reise til Harzen, det saksiske Schweitz etc. etc., i Sommeren 1831 det utkom i 1832.
En Digters Bazar regnet med rette for å være en av hans beste verker. Reisen varte fra 31.10.1840-22.7.1841, dvs. ni måneder, og den gikk gjennom Tyskland til Italia, hvor han skuffes over gjensynet, videre til Hellas og Tyrkia for å snu hjem via Donau og Østerrike-Ungarn. Boken likefrem sprudler av opplevelse og fortellerglede, og vil man lese annet av H.C. Andersen enn eventyrene, så er “basaren” et godt sted å begynne.
Eventyrdikteren foretok fleste flere reiser, båter i inn-og utland. Etter berømmelsen hans har de nok hatt en annen karakter, enn da han var ung og ukjent. Han var flere ganger i Sverige, og i 1851 utga han en svært kjærlig bok om nabolandet, I Sverige To ganger var han i England, hvor han bl.a. besøkte Charles Dickens (som visst var litt trøtt av den kjedsommelige gjesten, som ikke så ut til å ville reise hjem) han var i Skottland og i Norge, og i 1859 var han på en større Jylland-reise.
Hans siste reisebøker stammer fra to reiser til
den Iberiske halvøy. I 1862-63 besøkte han Spania og Tenger og i 1866 Portugal. I 1873 foretok han sin siste utlandsreise til Tyskland og Sveits. Den umiddelbare begeistringen, som kjennetegnet de tidligere reisebøkene, finnes ikke her, men han var jo også blitt en eldre – og berømt – herre.