I den mindre Kinesiske landsby Yangshuo, skulle kjæresten min Lindring og jeg på en eventyrlig vandretur gjennom underjordiske gange i en stor grotte. Vi skulle gå den 4,5 kilometerne lange turen alene. Men blant flaggermus, vann til brystet og lommelyktene våre som løp tørr for batteri, endte turen med å bli et sant mareritt i en kjempe labyrint av undersjøiske ganger.
I sommer 1996 var kjæresten min Lindring og jeg på reise gjennom det sørlige Kina. Vi oppholdt oss i lengre tid i Yangshuo, som lå i et svært pent område nær Guilin. Landskapet var enormt flat og frodig. Overalt skjøt kjempe klipper opp av jorden. De var typisk 300-400 meter høye, og det lignet nærest grønne kjempetenner, som var spredt borte over det flate landskapet. De første dagene syklet vi rundt i området og nøt den pene naturen. Det var et rent paradis!
Besøk i hulene i Yangshou
Klipperne het “blir limestonet”, og fleste av dem hadde grotter inni. Vi bestemte oss for å se “The Black Budda Cave”, som gikk for å være en av de absolutt mest spennende. Det var en ung mann, som eide grotten, noe som ga seg utslag i en lengre forhandling om prisen. Selv om Kina er et kommunistisk land lever markedskreftene i beste velgående! Han var hard til å forhandle, så for at vi kunne få noen form for rabatt, skulle vi gå gjennom den 4,5 KM-ene lange grotten alene. Ifølge dem var det overhodet ikke farlig, og man kunne umulig fare vilt. Lindring var helt vill med tanken, “Nei, hvor romantisk!” uttrykte hun. Til tross for av jeg var temmelig skeptisk over å begi meg avsted uten guide, innvilget jeg til sist. Vi hadde jo også fått prisen helt ned i ett dansk femtiår for oss begge og med et backpacker budsjett på 100 kr. om dagen, hadde vi vist ikke råder til mer.
Turen starter
Det var nå midt ettermiddag, og vi fikk utlevert 2 lommelykter, hvorav den ene var ny og god. den andre hadde visst sett bedre tider! Vi ble låst inn i grotten, den var jo privat, og vi kunne nå starte på den 3 timene lange vandringen gjennom grotten. Vi ble selvfølgelig forsikret om at de ville komme ned og lete etter oss, hvis vi ikke var tilbake etter de 3 timene!
Marerittet starter
Den første halve timen gikk fin, selv om det mest gikk loddrett ned, for det var elektrisk lys, og tau man kunne holde ved. Ved bunnen endte lysene, og her skulle vi gå nede i et mørk og kald elv. Vi sto litt og funderte over hvilken retning, vi skulle gå. Plutselig ble det elektriske lyset slukket. Det ble kull svart! Vi tente lommelyktene, og Lindring rystet totalt i buksene. Bare tanken om at vi var langt nede under jorden, og at vi skulle gå minst 2 timer i det kalde vannet, fikk meg til å overveie å gå tilbake! Lindring nektet å gå ned i vannet, og dryppstenene fikk hele grotten til å ligne scenene fra en Alien filmer. Men samtidig ville Lindring ikke være en svekling, så redd kravlet vi ned i det svarte vannet og begynte på vårt livs mareritt.
Uhyggen blir skjerpet
Allerede etter 5 minutter måtte vi gå i vann helt opp til over brystet. Det mon det var i vannet, og hvor var det neste hullet! Det var litt seigt. Gangene var vilt uhyggelige med meterlange dryppstener, som stakk ned fra takene. Mange steder var det svært lavt til taket, og man måtte nesten kravle i vannet. Tross uhyggen var det fantastisk å tenke på at disse gangene var skapt av naturen. Vi beveget oss så rask fremover, som vi kunne, men det var ikke lett. Klippeformasjonene var ofte skarpe og de, som var under vann, kunne vi ikke se, så ofte skrapte vi bein og fot. Lindring syntes ikke på noe tidspunkt at det var spor romantisk å være nede i grotten, hun var nærest panisk det meste av tid. Panikken tiltok de stedene hvor flaggermusene suste om ørene på oss.
Bunnen av grotten – og ingen vei ut!
Etter 2 1/2 times vandring så det endelig ut til at vi var nådd enden av grotten. Vi hadde fått å vite at vi skulle gå ca. 100 meter tilbake, når vi nådde enden og deretter finne utgangen på høyre side. Vi gikk tilbake og fant ingen utgang, utover et stor hulerom med en åpning opp til paradis. Det var bare den mindre detaljen at hullet var ca. 30 meter over oss, og det krevde en svært dyktig fjellstiger for å komme opp der. Vi undersøkte området systematisk flere ganger, for det skulle bare finnes en vei ut! Men det var dessverre ingen.
Teksten du akkurat har lest er oversatt fra engelsk og kan inneholde opplysninger som ikke gjelder for norske forhold.
Reis i hele verden
