Namibia, republikk i det sørvestlige Afrika, ved Atlanterhavet, mellom elvene Kunene i nord og Oranje i sør. Landet grenser i sør og sørøst til Sør-Afrika, i øst til Botswana og Zambia og i nord til Angola. Befolkningen domineres av bantufolk, men med et ganske stort innslag av hvite samt folkegruppene khoi-khoi og san. Gruvedrift og landbruk er viktigste næringsveier. Tidligere tysk protektorat (Tysk Sørvest-Afrika), senere (1915) okkupert av britiske og sørafrikanske tropper og i 1920 overlatt til Sør-Afrika som mandatområde under Folkeforbundet.
FN tok senere Namibia under sin beskyttelse, men kunne ikke forhindre den vedvarende sørafrikanske okkupasjonen. En væpnet frigjøringskamp tok til i 1966; i 1990 fikk landet sin selvstendighet etter internasjonale forhandlinger og innsetting av en fredsstyrke fra FN – med deltakelse fra bl.a. Norge.
Namibia – forfatning og politisk system. Namibia fikk uavhengighet og sin første forfatning 1990, endret 1998. Ifølge denne er Namibia en demokratisk og enhetsstatlig republikk. Styresettet er presidentielt, idet presidenten ikke bare er statsoverhode, men også leder for den utøvende makt og militær øverstkommanderende. Presidenten velges i allmenne valg for fem år. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling med 72 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. Forsamlingen har også seks ikke-voterende medlemmer, nominert av presidenten. Namibia har et modifisert tokammersystem, for så vidt som et nasjonalt råd (i kraft fra 1993), bestående av to representanter fra hver av landets 13 regioner og valgt for seks år, skal uttale seg om alle lovforslag og også selv kan ta initiativ til lover av regional interesse.
Administrativ inndeling
Namibia er inndelt i 13 regioner, hver ledet av en guvernør og folkevalgte regionale råd.
Klima
Landet ligger i det subtropiske belte, med unntak av det nordøstre hjørne som går inn i tropisk sone. Det er meget tørt: Kyststripen har jevnt over en årsnedbør på under 50 mm, og bare i nordøst gir en nedbør på 400–600 mm muligheter for en tettere bosetning. Nedbøren varierer sterkt fra år til år, og elvene fører vann bare i korte perioder. På grunn av kalde vinder og havstrømmer fra sørøst er klimaet i kystsonen kjølig i forhold til breddegraden
Namibia – geologi og landformer. Berggrunnen består for det meste av metamorfe grunnfjellsbergarter med områder av konglomerat og sandstein. I øst, mot grensen til Botswana, dekkes berggrunnen av Kalahariørkenens sand. Kystsonen (med Namibørkenen) er 70–160 km bred. Sørvest for Walvis Bay har Namibørkenen store sanddyner. Innenfor kystsonen ligger et 1000–2200 m høyt sentralplatå, som i øst går over i Kalaharisenkningen. Høyere fjellpartier i nord (Ovamboland og Damaraland), omkring hovedstaden Windhoek og i sør (Namaland). Landets høyeste fjell er Brandberg, 2579 moh. I nord ligger en ca. 4800 km2 saltslette, Etosha, som er rester av en tidligere innsjø som er tørket inn. Denne utgjør i dag den sentrale delen av Etosha nasjonalpark (ca. 23 000 km2). Vassdrag med permanent vannføring finnes kun langs landets grenser.
Namibia – befolkning. Namibia har et folketall på 2 030 700 (2005). Årlig befolkningsvekst var i perioden 1993–2003 beregnet til 2,5 % og gjennomsnittlig forventet levealder til 53 for kvinner og 50 år for menn. Gjennomsnittlig levealder er som følge av aids synkende. I følge FN lever anslagsvis 21 % av den voksne befolkningen med hiv/aids. Et stort problem i denne sammenhengen er også det høye antall barn som er blitt smittet i mors liv, og over 80 000 foreldreløse barn.
Størstedelen av befolkningen består av ulike bantufolk. De største folkegruppene er ovambo (50 %), kavango (9 %), herero (7 %), damara (7 %), hvite (6 %), og nama (5 %). Det er også innslag av folkegruppene khoi-khoi og san (3 %). Største by er hovedstaden Windhoek.
Religion
Ca. 90 % av befolkningen er kristne, og av disse er vel 51 % lutheranere og vel 16 % katolikker; videre finnes medlemmer av innfødte afrikanske kirker og også anglikanere. Kirken spilte en viktig rolle i Namibias kamp for politisk frigjøring fra Sør-Afrika. Ca. 10 % tilhører lokale tradisjonelle religioner.
Språk
Etter selvstendigheten er engelsk offisielt språk, selv om bare ca. 2 % av befolkningen har språket som morsmål. Afrikaans var tidligere offisielt språk, og før det tysk. Henholdsvis 10 % og 2 % av befolkningen har nå afrikaans og tysk som morsmål. Flertallet av namibierne snakker ulike bantuspråk. De viktigste er ovambo, kavango (okavango) og herero. Khoisanspråk (nama, san og khoi-khoi) tales av nærmere 250 000 mennesker.
Namibia – næringsliv. Namibia er rikt på naturressurser, fremfor alt mineraler, men er lite egnet for jordbruk. Landet har en sterkt ekstraktiv økonomi, hvor størstedelen av hva som produseres blir eksportert – og hvor mesteparten av hva som forbrukes blir importert. Om lag 80 % av Namibias produksjon, vesentlig mineraler og kjøtt, går til eksport; ca. 70 % av landets forbruk består av importerte varer. Rundt halvparten av matvareforbruket blir også importert. Dette mønsteret ble etablert under tysk og sørafrikansk styre, og er vanskelig å endre, dels fordi namibisk økonomi er sterkt knyttet til den sørafrikanske, men også fordi landets naturgitte forutsetninger tilsier vesentlig produksjon av kjøtt innen landbruket, samt at det namibiske hjemmemarkedet er lite, og ikke inviterer til industriproduksjon. Under den sørafrikansk okkupasjonen, til selvstendigheten i 1990, ble Namibias naturressurser utnyttet i strid med FN-vedtak, og det ble søkt iverksatt forbrukerboikott særlig mot namibisk karakulpels.
Den økonomiske virksomhet og struktur som utviklet seg til 1990, er i hovedsak videreført av den en gang sosialistisk orienterte SWAPO-regjeringen, som fører en liberal politikk mest etter skandinavisk sosialdemokratisk modell. Namibias økonomi er ansett som en av de mest åpne i Afrika, hvor forholdene er lagt til rette for utenlandske investorer, og landet har lykkes i å tiltrekke seg betydelige investeringer, mest fra Sør-Afrika. Namibia har ambisjoner om å etablere seg som et ledende offshore finanssenter i regionen. Siden selvstendigheten er namibisk økonomi blitt mer diversifisert, bl.a. ved at regjeringen har lagt til rette for næringsvirksomhet, bl.a. ved fordelaktige vilkår for private investeringer, bl.a. i eksportrettede produksjonssoner. Samtidig har regjeringen prioritert offentlige investeringer innen helse og utdanning, som ble forsøkt i apartheid-tiden. Namibia kan derfor vise til sosiale forbedringer, men disse – og den økonomiske utviklingen – er truet av utbredelsen av hiv/aids.
Namibia et relativt rikt land også målt i brutto nasjonalinntekt per innbygger, som er en av de høyeste i Afrika. Statistikken tildekker at rikdommen er svært skjevt fordelt, både hva gjelder eierskap og inntekter; først og fremst mellom landets hvite og svarte innbyggere, hvor rundt 1/3 av innbyggerne, i realiteten alle svarte, lever i utstrakt fattigdom. Namibias økonomi er utpreget todelt. Den tradisjonelle sektor omfatter den afrikanske befolkningens subsistenslandbruk, særlig i Ovamboland lengst nord i landet. Den moderne sektor finnes i de hvites landbruk, i fiskeindustrien, gruvedrift og i tjenesteytende næringer i byene. Turisme er en betydelig sektor i vekst, basert på Namibias til dels unike natur.
Gjennom investeringer, infrastruktur og etablerte handelsforbindelser, er Namibia fortsatt økonomisk tett knyttet til Sør-Afrika. Etter regimeskiftet i Sør-Afrika 1994, har de to land regjeringer med nokså lik bakgrunn og politisk innretting, som bidrar til forsterket samarbeid. En tid etter selvstendigheten ble sørafrikansk valuta fortsatt brukt, og den namibiske dollar er knyttet til den sørafrikanske rand. Namibia er også knyttet til Sør-Afrika gjennom tollunionen SACU. Et nytt SACU-sekretariat åpnet i Windhoek, 2002. En kontrovers om namibisk gjeld til Sør-Afrika, fra tiden med sørafrikansk styre, ble løst i 1997, da Sør-Afrika godtok å avskrive gjelden fra før Namibias selvstendighet.
Landbruk
Den svært skjøre økologien gjør bare små deler av Namibia velegnet for jordbruk, og da mest for husdyrhold. De viktigste produkter fra denne sektoren er tradisjonelt storfekjøtt, pels fra karakulsauen og noe struts, samt – fra tidlig på 2000-tallet – druer produsert ved Oranjefloden i sør, vesentlig for eksport til EU. Ved siden av noen områder med kunstig vanning, skjer mesteparten av matproduksjonen hos de afrikanske småbøndene, og da vesentlig for eget konsum; bl.a. mais, bønner og poteter. Jordbruket er tidvis rammet av tørke. Rundt 35 % av landets arbeidsstyrke er sysselsatt i jordbruket, som i 2003 stod for vel 10 % av BNP. Ved selvstendigheten eide ca. 4000 hvite storbønder 36,2 mill. hektar, mens småbønder disponerte 33,5 mill. hektar. Et jordfordelingspolitikk førte på 1990-årene til noe omfordeling av jord, og et nytt program for jordfordeling – med ekspropriering av storgårder – ble startet 2005.
Fiske og fangst
Den kalde Benguelastrømmen sørger for at namibiske farvann er blant verdens rikeste. Under sørafrikansk okkupasjon ble bestandene overbeskattet. Ved selvstendigheten ble det, bl.a. med hjelp fra norsk bistand, iverksatt et nytt forvaltningsregime som har bidratt til at bestanden har gått opp, med muligheter for økt fiske – og for at den en gang omfattende foredlingsindustrien kan revitaliseres. Sektoren er todelt, og består dels av det kystnære fisket, dels av havfiske. Det er antatt at namibiske farvann på ny vil bli blant de fiskerikeste i verden og at fiskeriene vil kunne bli Namibias viktigste inntektskilde.
Bergverk og industri
Namibia er rikt på mineraler, og gruvedrift var gjennom mange år den verdimessige største sektor, men med utvikling av andre deler av økonomien har dens relative betydning sunket, og sektoren andel av BNP var 2002 bare ca. 14 %, mot ca. 50 % rundt 1980. Mineraler stod i 2002 for nær 70 % av samlet eksportverdi. Særlig har utvinning av diamanter, kobber, sink og uran vært viktig, men Namibia har også stor produksjon av bly og kobber, samt betydelige forekomster av særlig tinn, litium og kadmium. Det er påvist forekomster av gass, og det antas at det finnes olje.
Diamanter alene står for rundt 40–50 % av eksportinntektene. Diamantutvinningen ved Oranjemund gjør Namibia til verdens største produsent av smykkediamanter, med ca. 30 % av verdens samlede produksjon av slike. Ca. 98 % av diamantene utvunnet i Namibia er av smykkekvalitet. Diamantforekomstene har vært synkende gjennom flere tiårs utvinning, og utvinningen er for en stor grad flyttet fra landområdene sør i landet til havbunnen utenfor kysten i det samme området. Namibia er det eneste landet som graver ut diamanter fra sjøbunnen.
Namibia har verdens største urangruve, Rössing, og er normalt verdens femte største produsent, men synkende etterspørsel og lave priser har minsket lønnsomheten. En ny urangruve ble påbegynt 2003, ved Langer Heinrich, sør for Rössing. Mens de store kobbergruvene ved Tsumeb er uttømt, og ble stengt 1997, har sink blitt en vesentlig eksportartikkel, basert på utvinning fra Skorpion-gruven, åpnet 2000, med en årlig kapasitet på 150 000 tonn. Namibia er Afrikas nest største produsent av sink, og er også regionens største produsent av salt.
Gjennom 1990-årene ble det drevet leting etter olje på landets kontinentalsokkel, hvor et konsortium av norske oljeselskaper (Norsk Hydro, Saga og Statoil) ble tildelt de første lisenser for prøveboring. Geologiske undersøkelsene ga positive indikasjoner i alle fire bassenger undersøkt, men i 2005 var drivverdige forekomster ennå ikke påvist. Derimot er det drivverdige forekomster av gass funnet på Kudufeltet utenfor Lüdertiz, og det sørafrikanske elektrisitetsselskapet Eskom la 2004 fram planer om bygging av et gasskraftverk som vil gjøre Namibia selvforsynt med energi. Planer om utbygging av Epupafallene i Kuneneelven, på grensen mellom Namibia og Angola, er blitt møtt med internasjonale miljøvernprotester. Ikke minst himbafolket, som har sitt tilhold i dette området, har oppfordret til å skrinlegge planene.
Industri
Namibias industriesektor er liten, og består vesentlig av foredling av råvarer for eksport (mineraler, kjøtt og fisk), samt produksjon av forbruksvarer for hjemmemarkedet. Den pragmatiske økonomiske politikken med vekt på private investeringer, bl.a. i såkalte eksportproduksjonssoner fra 1995, med den første i Walvis Bay, har bare i begrenset grad lykkes i å tiltrekke investorer. Malaysisk kapital har investert i tekstilproduksjon. Industriutvikling i Namibia hemmes av et lite hjemmemarkedet og sterk konkurranse fra en velutviklet industrisektor i Sør-Afrika.
Utenrikshandel
Namibias historiske tilknytning til Sør-Afrika er videreført etter selvstendigheten, og Sør-Afrika er landets langt viktigste handelspartner, særlig for import. Viktigste eksportprodukter er mineraler (først og fremst diamanter og sink) samt matvarer (hovedsakelig kjøtt og druer), og eksporten går særlig til USA, Japan og EU.
Samferdsel
Namibia har en godt utbygd samferdselssektor, med jernbane som knytter landet til Sør-Afrika, og et veinett med forbindelse både til Sør-Afrika i sør og Botswana, Zimbabwe og Zambia i øst. Walvis Bay er eneste større havn, og ble fra slutten av 1990-årene rehabilitert bl.a. for å kunne ta imot større containerskip. Namibia har internasjonal lufthavn ved Windhoek.
Namibia – skole og utdanning. Før frigjøringen eksisterte det ulike skolesystemer for de forskjellige folkegruppene i landet. Etter selvstendigheten i 1990 har landet etablert ett skolesystem, og det er innført et felles, sentralt fastlagt pensum for alle barn i grunn- og videregående skole.
Det er 10 års obligatorisk skolegang fra barna er 6 år. Grunnskolen er 7-årig, og 78 % av barna går i skolen (2001). Den videregående skolen er 5-årig (3 + 2), og 38 % av de unge begynner. I 1992 ble det opprettet et universitet. Det finnes også teknisk og yrkesfaglig høyskole, fire lærerskoler og tre jordbrukshøyskoler. Etter UNESCOs beregninger er ca. 17 % av den voksne befolkningen analfabeter (2001).
Selvstendighet
Valget til lovgivende forsamling ble avviklet under oppsyn av UNTAG i november 1989, og ble vunnet med klar margin av SWAPO, som fikk 57,3 % av stemmene og rent flertall med 41 av 72 representanter i forsamlingen. DTA, med 28,6 % av stemmene og 21 representanter, ble det viktigste opposisjonsparti. De resterende ti mandater gikk til fem småpartier. SWAPOs leder Sam Nujoma ble av nasjonalforsamlingen valgt til Namibias første president. 21. mars 1990 ble Namibia selvstendig republikk.
SWAPO forsterket sin posisjon ved de påfølgende parlamentsvalg og fikk i 1994 2/3 flertall. Nujoma ble gjenvalgt 1994, og parlamentet endret 1998 grunnloven, slik at han kunne bli gjenvalgt for en 3. periode, 1999. Dette førte til at SWAPO-veteranen og fagforeningslederen Ben Ulenga gikk ut og dannet Congress of Democrats (COD), som ble største opposisjonsparti. COD svekket ikke SWAPO, men splittet opposisjonen ytterligere. Landsfaderen Nujoma ble 2005 etterfulgt av en annen veteran fra frigjøringskampen, Hifikepunye Pohamba. Grunnloven som ble vedtatt etter selvstendigheten anses for å være en av de mest liberale i Afrika.
SWAPO har som regjeringsparti ført en moderat, sosialdemokratisk politikk med blandingsøkonomi, uten å gjennomføre de store endringene, slik frigjøringsbevegelsen agiterte for. De nære økonomiske båndene til Sør-Afrika ble ytterligere styrket etter regimeskiftet der i 1994. Det er ikke gjennomført grunnleggende endringer i den koloniale settlerøkonomien, selv om det i 1995 ble vedtatt en jordreform, som gradvis ble iverksatt. 2005 ble de første ekspropriasjoner av storgårder (eid av hvite) gjennomført – for fordeling av jord til (svarte) småbønder. Målsettingen er å gi jord til ca. 250 000 jordløse.
Med sin dominerende størrelse har SWAPO hatt kontroll med utviklingen i Namibia uten å måtte ty til direkte politisk undertrykking. Like fullt er partiet beskyldt for maktarroganse, med et styresett som minnet om ettpartistyre, og bl.a. for misbruk av statsapparatet i valgkamper og spørsmålstegn ved rettsapparatets uavhengighet. Misnøye i Caprivi-stripen førte 1999 til et mislykket væpnet opprør der, iverksatt av Caprivi Liberation Front (CLF). Namibias grunnlov tar ikke spesifikt hensyn til den opprinnelige befolkningen og har ikke undertegnet internasjonale konvensjoner; san-folket opplever diskriminering – selv om grunnloven forbyr etnisk diskriminering. Et grunnlag for politikken etter selvstendigheten har vært nasjonal forsoning, men san blir i noen grad uglesett fordi mange ble vervet av apartheid-regimets militære enheter. San er en liten og sårbar folkegruppe (ca. 35 000); det samme er himba-folket ved Kunene-elven, som teller rundt 15 000.
Et særlig sårbart tema er interne forhold i SWAPO under frigjøringskrigen, da det ble drevet klappjakt på påståtte agenter for fienden – og en lang rekke ble internert og torturert, først i Tanzania og Zambia, deretter i SWAPOs baseområde i Angola; 700 skal også ha forsvunnet, dvs. ha blitt drept. Organisasjonen Breaking the Wall of Silence (BWS) har gått i bresjen for å få avdekket hva som skjedde, men regjeringen har ikke ønsket noen gransking, slik den nye sørafrikanske regjeringen gjennomførte, med sin sannhets- og forsoningskommisjon, og har ikke vedgått at noe galt ble gjort.
Utenrikspolitikk
Forholdet til Sør-Afrika har vært dominerende i Namibias utenrikspolitikk, og var til dels problematisk forut for maktskiftet i Sør-Afrika i 1994. Apartheid-staten holdt ved Namibias selvstendighet tilbake Walvis Bay-enklaven og Penguinøyene – til tross for namibiske og internasjonale protester. Som landets eneste dypvannshavn er Walvis Bay av særlig betydning for Namibia, og den sørafrikanske regjering gikk i 1993 med på å overdra området og øyene til Namibia; overdragelsen fant sted 1. mars 1994. En territoriell uoverensstemmelse med Sør-Afrika har også vært knyttet til Oranjeelven, som i sør danner grensen mellom de to landene. Etter demokratiseringen i Sør-Afrika er de politiske bånd mellom de to land styrket. Det historisk gode forholdet mellom SWAPO og MPLA-regjeringen i Angola har ført til at relasjonene til nabolandet i nord har vært bra. I 1994–95 kom det til en konflikt med Botswana over grensedragningen i Chobeelven, og saken ble i 1995 overført til Den internasjonale domstolen. Denne gav Botswana medhold i 1999, som begge land aksepterte, og en endelig grensedragning mellom de to land ble påbegynt ved en felles kommisjon. Andre uavklarte grenser lang elvene Chobe, Kwando og Linyati ble avklart 2003. I 1996 uttrykte Botswana stor bekymring over namibiske planer om å føre vann fra Okavango ned til hovedstaden Windhoek gjennom en rørledning. Mangel på vann er et hovedproblem for Namibia.
1998 engasjerte Namibia seg militært i konflikten i Den demokratiske republikken Kongo, sammen med Angola og Zimbabwe – i regi av den regionale samarbeidsorganisasjonen Southern African Development Community (SADC), som Namibia ble medlem av ved selvstendigheten. Om lag 2000 namibiske soldater ble sendt til Kongo for å kjempe på president Laurent Kabilas side i borgerkrigen. Namibia ble også trukket inn i borgerkrigen i Angola, og gav angolanske regjeringsstyrker anledning til å operere fra namibisk side av grensen i kamper mot opprørsbevegelsen UNITA. Dette medførte at UNITA 1999–2000 rettet angrep mot mål i Nord-Namibia, bl.a. med raketter. Etter UNITA-lederen Jonas Savimbis død 2002, og påfølgende fred i Angola, ble situasjonen i Nordøst-Namibia roligere, med økt handel over grensen. Namibia deltok med soldater til FN-styrken i Liberia (UNMIL) fra 2003.
Fra frigjøringskampens dager hadde SWAPO et nært forhold til både de østeuropeiske og skandinaviske land, og alle de nordiske land har støttet Namibia med utviklingsbistand; Norge gjorde i 1990 Namibia til et av sine prioriterte samarbeidsland for bistand, men bistanden ble siden trappet ned, og Namibia opphørte 1998 å ha slik status. Fortsatt mottar imidlertid Namibia norsk bistand, men utviklingssamarbeidet har antatt nye former, hvor den direkte statlige bistanden i enda større utstrekning kanaliseres gjennom norske organisasjoner og institusjoner. Samarbeidet har vært konsentrert om de to hovedsektorene fiskeri og energi.
