New Zealand, Aotearoa, uavhengig stat i Oseania, innenfor Commonwealth, består av to hovedøyer, North Island og South Island, og noen omkringliggende småøyer, ca. 1900 km sørøst for Australia. Til landet hører besittelsene Tokelau i Stillehavet og Ross Dependency i Antarktis. De selvstyrte områdene Cook Islands og Niue har fri tilknytning til New Zealand.
Befolkningen stammer i hovedsak fra engelsktalende innvandrere, med en stor minoritet av urbefolkning maorier. Økonomien er sterkt knyttet til husdyrholdet, men New Zealand er også et industriland.
Landet ble en selvstyrende britisk koloni 1856, dominion under den britiske krone 1907 og fullt uavhengig 1947.
Navnet er etter den nederlandske provins Zeeland, ‘sjøland’. Landets maorinavn er Aotearoa, ‘den lange hvite skyens land’.
New Zealand – forfatning og politisk system. New Zealand er et enhetsstatlig, parlamentarisk demokrati og et konstitusjonelt monarki. Landet oppnådde full uavhengighet fra Storbritannia i 1947, men har fortsatt som medlem av Samveldet (Commonwealth), og anerkjenner den britiske dronning som landets statsoverhode. Dronningen er representert ved en generalguvernør.
Det politiske system er sterkt influert av engelsk statsskikk. Således har ikke New Zealand en skreven forfatning, men i stedet en rekke parlamentsakter. I tillegg spiller britiske presedenser og etablerte konvensjoner en viktig rolle. Som i Storbritannia er statsministeren leder for flertallspartiet i parlamentet, og de øvrige ministre må også sitte i parlamentet. Statsministeren er landets reelle politiske leder. Parlamentet (representanthuset) har 120 seter; 69 velges i énpersonskretser – sju av disse er reservert maori-kretser – og 51 i forholdsvalg fra partilister. Representantene velges for tre år, men parlamentet kan oppløses før perioden er ute. Forholdsvalg ble innført i 1996; det har skapt et reelt flerpartisystem og gjort koalisjonsregjeringer aktuelle.
Administrativ inndeling
New Zealand er inndelt i 16 regioner og ett territorium. Det lokale styre er lagt til et nokså komplisert system av geografiske og funksjonelle enheter, hver med egne valgte råd. Det lokale selvstyre preges av tradisjoner med frivillig fellesskapsinnsats og representerer en motvekt mot det byråkratiserende og standardiserende statsstyre.
New Zealand – geologi og landformer. New Zealand er en del av øybeltet med vulkaner omkring Stillehavet. Den eldste del av berggrunnen omfatter fossilførende lag fra ordovicium til jura sammen med krystallinske skifrer, gneiser og magmatiske bergarter. I tiden mellom jura og øvre kritt ble disse lag sterkt foldet. Diskordant over disse foldningene ligger lag fra øvre kritt og tertiær, som igjen ble foldet ved jordskorpebevegelser i slutten av tertiær, samtidig som vulkansk virksomhet satte inn. Yngst er flattliggende, kvartære lag. Aktive vulkaner og geysirer indikerer at det fortsatt foregår bevegelser i jordskorpen.
Cook Strait skiller North Island fra South Island. I den sørlige del av North Island ligger nordøst–sørvest-gående fjellkjeder som er mellom 1000 og 2000 m høye. Lenger vest finnes flere store, vulkanske kjegler; noen er virksomme, som Ruapehu (2797 moh.). Nord for denne ligger den store Lake Taupo, 670 km2, i et distrikt med utallige varme kilder. Lengst i vest like ved sjøkanten ligger den utslokte vulkan Mt. Egmont (Taranaki), 2518 moh. Langs sjøkanten er det fruktbart lavland både i øst og vest. Mot nordvest, en lang smal landtunge.
På South Island løper fjellkjeden Southern Alps (Ka Tiriti o te Moana) langs nesten hele øya fra sørvest til nordøst. I fjellkjeden inngår 16 topper med høyder over 3100 m. Høyest når Aoraki/Mt. Cook (3754 moh.). Her er flere store isbreer; én går ned til 120 moh., og den lengste, Tasmanbreen, er 29 km lang. Sutherlandfallene har et samlet fossefall på 580 m. Fjellkjeden har fungert som en effektiv kommunikasjonsbarriere mellom øst og vest, og den skaper en regnskyggeeffekt over et bredt sletteland i øst. I sørvest er det en mengde lange, dype fjorder og trange daler med fosser og sjøer mellom høye fjell.
New Zealand – klima. Klimaet preges av vestavindsbeltet på den sørlige halvkule med vandrende lavtrykk og nedbørområder, og også av de relativt varme vannmasser som bringes sørover med Den østaustralske strøm. Den sterke maritime påvirkningen gir et temperert regnklima med liten forskjell på sommer- og vintertemperatur og med nedbør til alle årstider. Bare det nordligste området influeres av det subtropiske høytrykksbeltet som har sin sørligste posisjon i januar–februar. Pga. de høye fjellkjedene som ligger på tvers av vestavindsbeltet, varierer klimaet mer fra øst til vest enn fra nord til sør. I vestlige områder er middeltemperaturen for juli omkring 10 °C, med liten forskjell fra sør til nord. I skjermede østlige områder er det kaldere, Christchurch f.eks. har middeltemperatur omkring 5 °C. I februar, som jevnt over er varmeste måned, ligger middeltemperaturen på 15–20 °C, til dels litt høyere lengst nord. Årsnedbøren i vest er 1000–1500 mm, men over 2000 mm nær og over vestvendte fjellskråninger. I øst er 600–1000 mm vanlig årsnedbør.
New Zealand – befolkning. New Zealand har en folkemengde på 4 035 500 (2005). Den årlige befolkningsveksten er beregnet til 0,9 %. Gjennomsnittsalderen er beregnet til 82 år for kvinner og 77 år for menn. Befolkningen kan deles inn i fire hovedgrupper etter identifisering med etnisk gruppe. 79 % identifiserer seg som europeiske og har hovedsakelig britisk bakgrunn (ofte kalt pakeha), 15 % identifiserer seg som tilhørende urbefolkningen maorier, og 7 % som henholdsvis asiatiske og fra stillehavsøyene (Pacific Peoples) (2001).
Maoriene innvandret fra Polynesia i flere bølger mellom 900-tallet og 1400-tallet. Deres fødselstall er markant høyere enn hos den øvrige befolkningen, og deres andel av befolkningen er derfor økende. I alt 635 100 (2005) identifiserer seg som maorier, hvilket i forhold til folketallet er verdens høyeste andel urbefolkning. Maoribefolkningen er særlig konsentrert til Auckland-området. De deltar på alle felter i New Zealands samfunnsliv, men markerer sterkt sin etniske egenart. Siden 1970-årene har myndighetene ført en politikk som aktivt søker å gi bedre livsmuligheter for maorienes språk og kulturliv (se for øvrig maori).
New Zealand har i de senere år åpnet opp for innvandring fra Asia. Mange av de nyankomne er høyt utdannede. Andelen asiater i befolkningen ventes å fordoble seg frem mot 2021. New Zealand har også i nyere tid hatt stor innvandring fra Samoa, Cook Islands, Tokelau, Fiji, Tonga og Niue. Det er først og fremst unge mennesker som søker arbeid i Auckland-regionen. North Island har 3/4 av landets befolkning. Halvparten av befolkningen på South Island bor i Canterbury-regionen.
New Zealand er et utpreget urbant samfunn med 78 % bosatt i byer og tettbebyggelser (2005). Over halvparten av befolkningen (56 %, 2005) bor i de fem urbane regionene Auckland, Hamilton, Napier-Hastings, Wellington og Christchurch. Auckland har alene 1/3 av landets befolkning, og frem mot 2026 er det ventet at 2/3 av befolkningsøkningen vil foregå i Auckland-regionen.
Religion
New Zealand har ingen statskirke. Over 70 % av befolkningen er protestanter. De største trossamfunn er den anglikanske kirke, presbyterianere, katolikker, metodister og jøder.
Språk
Offisielle språk er engelsk og maori. Engelsk skriftspråk er praktisk talt identisk med britisk-engelsk, mens det talte språk oppviser visse trekk som stemmer overens med nordengelsk eller skotsk uttale, og har også trekk til felles med australsk-engelsk (se engelsk).
Maori er urbefolkningens språk. Det hører til de polynesiske språkene i den austronesiske språkfamilien. De aller fleste maoritalende er tospråklige med engelsk som annetspråk. Maori skrives med latinske bokstaver. Det er offisielt språk ved siden av engelsk siden 1987.
New Zealand – næringsliv. New Zealands isolerte beliggenhet og beskjedne hjemmemarked har periodevis skapt økonomiske problemer. Næringslivet er i hovedsak basert på mindre industriforetak og servicenæringene. I annen halvdel av 1980-årene ble det innført en liberal markedsøkonomisk politikk, hvor mye av den politiske kontrollen med næringsutviklingen ble avviklet, og i 2005 figurerte New Zealand øverst på Verdensbankens rankingsliste, i klassen for «businessvennlig økonomi», foran Singapore, USA, Canada og Norge.
Industri
Industrien omfatter i første rekke bedrifter som foredler jordbruksvarer, fabrikker som produserer ulike forbruksvarer for hjemmemarkedet, bilverksteder, større sagbruk, cellulose- og papirfabrikker. Et lite hjemmemarked og konkurranse fra importvarer er hemmende for industriutviklingen. Det finnes et oljeraffineri ved Whangarei nord for Auckland, et stålverk ved Glenbrook sør for Auckland, et aluminiumverk ved Bluff lengst i sør, en større integrert cellulose- og papirfabrikk i Kinleith og et integrert sagbruk og cellulosefabrikk i Whirinaki ved Napier. Industrien inkluderer også produksjon av en rekke nisjeprodukter hvor New Zealand har komparative fordeler. Blant disse inngår utvikling av ny teknologi innen fødevareteknologi og produksjon av produkter for utendørsaktiviteter som klatreutstyr, campingutstyr og terrengsykler. New Zealand er også en av verdens ledende produsenter av båter, og da særlig av seilbåter for bruk i regattaer.
New Zealand – utenrikshandel. New Zealands utenrikshandel har blitt rammet av EUs importrestriksjoner, og særlig Storbritannias andel av landets eksportprodukter har sunket. Som følge av at det europeiske marked har sunket, har New Zealand orientert seg mot andre markeder, særlig Australia, Japan og USA. De viktigste eksportvarene kommer fra husdyrbruket. New Zealand er blant verdens største eksportører av sauekjøtt, ull, smør og ost. I tillegg eksporteres frukt og grønnsaker, fisk, mineraler, kjemikalier, treprodukter, metaller og metallprodukter. Importen omfatter særlig maskiner og transportutstyr, kjemikalier, petroleum og petroleumsprodukter.
Viktigste handelspartner er Australia som landet har en økonomisk samarbeidsavtale med. Andre viktige handelspartnere er USA, Japan, Kina og Storbritannia.
New Zealand – energi. Vannkraft står for 2/3 av elektrisitetsproduksjonen, jordvarmeanlegg for 6 % og gass- og kullkraft står for resten. 2/3 av vannkraften produseres på South Island. De største vannkraftsanleggene på North Island ligger ved Waikato River. Alle jordvarmeanleggene finnes på North Island. Den store avhengigheten av vannkraft fører periodevis til kraftmangel i tørkeperioder.
New Zealand – teater. Med den europeiske koloniseringen fra 1840-årene oppstod et slags turnéteater i New Zealand. Det var hovedsakelig melodramaer som ble spilt av de profesjonelle kompaniene. En gren av British Drama League ble etablert i 1932 og koordinerte en utstrakt amatørteatervirksomhet. Klassikere som Shakespeare ble spilt av studenter ved Canterbury University College, uten at det lyktes å etablere et eget profesjonelt teater før med New Zealand Players og Community Arts Service Theatre i 1950-årene. Førstnevnte spilte i de største byene, mens sistnevnte særlig opererte i nord og nådde de små stedene.
Det var imidlertid radioen som kom til å inspirere en ny generasjon profesjonelle dramatikere fra slutten av 1950-årene, og med opprettelsen av Queen Elizabeth 2 Arts Council i 1964 ble det mulig å støtte en ny generasjon av profesjonelle teaterkompanier som The Southern Comedy Players i Dunedin, Central Theatre i Auckland og Downstage Theatre i Wellington. En felles organisasjon for disse teatrene var The Association of Community Theatres (ACT), og en teaterutdannelse ble etablert med New Zealand Drama School. Den eksperimentelle Circa-gruppen i Auckland har satirisk komedie som spesialitet. Utviklingen av teatre basert på lokalsamfunnene (Community Theatre) har lagt grunnlaget for et maoriteater tilknyttet den newzealandske urbefolkningen.
New Zealand – musikk. Musikklivet er preget av todelingen mellom maorienes polynesiske kultur og innvandrernes engelske og anglikanske bakgrunn.
Selv om maorienes livsstil er sterkt påvirket av innvandrernes kultur, er deres musikk fortsatt levende. Vokalmusikken inndeles tradisjonelt etter fremføringsmåten: én resitativisk og én sunget. Noen sanger har rituell karakter. Det synges ofte énstemmig i gruppe, med en leder. Man legger stor vekt på korrekt fremføring, feil oppfattes som et dårlig varsel. Blant de relativt få instrumenttypene er tre-gongonger, tre-trompeter, konkyliehorn, munnharpe og fint utskårne, endeblåste fløyter.
Innvandrerne brakte med seg sine musikktradisjoner, spesielt anglikansk kirkemusikk, korsang og korpsmusikk (brassband). Skotsk, irsk og bayersk sekkepipemusikk dyrkes fortsatt. Amatørorkestre på høyt nivå eksisterte lenge før et profesjonelt orkester ble etablert 1946 i det statlige radioselskapet. Musikkundervisningen i skolen og ved universitetene er oppbygd etter britisk mønster. Den mest kjente komponisten, Douglas Lilburn (f. 1915), etablerte det første elektroniske musikkstudio i det sørlige Stillehavet, i Wellington (1964–66).
New Zealand – historie. Frem til europeerne kom til New Zealand, var øygruppen befolket kun av maori, som innvandret fra øyene i det østlige Polynesia, antakelig før 1200 e.Kr. For nærmere omtale av denne delen av New Zealands historie, se maori.
Nederlenderen Abel Tasman kom 1642 som en av de første europeere til New Zealand og gav øygruppen dens navn. I 1769 besøkte James Cook øyene og startet en mer metodisk utforskning. Han annekterte dem for den britiske krone, men anneksjonen ble da ikke anerkjent av regjeringen. I begynnelsen av 1800-tallet kom britiske handelsmenn, hvalfangere, eventyrere og misjonærer og slo seg ned blant maoriene. Det oppstod motsetninger mellom de fastboende og immigrantene. For å beskytte britenes interesser og føre kontroll med utviklingen, sendte regjeringen i London 1832 en magistrat til New Zealand. Åtte år senere ble øyene formelt gjort til britisk koloni; de fleste maorihøvdingene underkastet seg dronning Victorias overhøyhet, men en brutal undertrykkelse begynte, og stridighetene varte i over 30 år. I 1852 ble New Zealand koloni med egen regjering, og 1907 uavhengig stat med dominionstatus i Det britiske samvelde.
Innenrikspolitiske reformer i siste del av 1800-tallet gjorde New Zealand til et foregangsland når det gjaldt sosialpolitikk og demokratisering. Menn fikk alminnelig stemmerett før 1880, kvinner 1893, alderstrygd til alle over 65 ble innført 1899, og man hadde en avansert arbeidervernlovgivning og tvungen voldgift i arbeidstvister før 1900. Det var statsdrift av tungindustri og jernbaner, sykehus m.m. før slike reformer var gjennomført i noe vesteuropeisk land. Fra 1891 satt en koalisjon av liberale og sosialdemokrater med regjeringsmakten til de konservative vant valget 1912.
New Zealand deltok i den første verdenskrig på moderlandets side. De konservative beholdt makten til 1935, da arbeiderpartiet ble det største parti. De konservative og de liberale gikk 1936 sammen i ett parti, Det nasjonale parti. Landet ble forholdsvis lite berørt av den internasjonale krisen i begynnelsen av 1930-årene og gjennomførte en sterk utbygging av økonomien og det sosiale system med 40 timers arbeidsuke (1936) og en omfattende folketrygd (1938). New Zealand deltok med militære styrker i krigen 1939–45, særlig etter 1941 da landet følte seg direkte truet av Japan. Amerikanerne hadde baser i landet.
Politikken har tradisjonelt vært dominert av National Party og det sosialdemokratiske Labour Party. Disse har siden 1991 fått konkurranse fra The Alliance, en koalisjon av fem mindre venstre- og sentrumspartier. Labour førte i annen halvdel av 1980-årene en liberal markedsøkonomisk politikk, og avviklet mye av den statsstyrte økonomien. Sosialdemokratene tapte valget i 1990 da nasjonalpartiet overtok med James (Jim) Bolger som statsminister.
Bolgers tre regjeringer (inntil 1997) førte en energisk frihandelspolitikk og avskaffet praktisk talt alle statssubsidier. Dette førte til at New Zealands økonomi, tidligere en av de mest regulerte og beskyttede i verden, ble en av de mest åpne og konkurransepregede. Fagbevegelsens stilling ble ytterligere svekket. 1991 ble det vedtatt at pensjonsalderen gradvis skal heves fra 60 til 65 år.
Bolger-regjeringen fortsatte i store trekk Labours økonomiske politikk, og kunne vise til stigende økonomisk vekst og synkende arbeidsledighet. Drastiske nedskjæringer innen sosialsektoren, sammen med vidtrekkende reformer på arbeidsmarkedet, vakte protester mot det motstanderne kalte en «avvikling» av et velferdssystem som har hatt mange likhetstrekk med de skandinaviske.
Ved en folkeavstemning 1993 ble det vedtatt å erstatte det britiskinspirerte valg i enmannskretser med en blanding av direkte valg og forholdstallsvalg etter tysk mønster. Det første valg med proporsjonal representasjon fant sted 1996. Bolger fortsatte som regjeringssjef, men i koalisjon med et ekstremt nasjonalistisk parti, New Zealander First, som vil begrense innvandringen. Jenny Shipley fra Nasjonalistpartiets høyrefløy gjennomførte des. 1997 et politisk kupp og overtok som statsminister. Valget 1999 gav regimeskifte med Helen Clark som leder for en Labour-regjering der også Alliansen var representert. Etter ni års borgerlig styre gikk Clark hardt ut for å markere en ny kurs. Fagbevegelsen fikk tilbake noen av rettighetene som var gått tapt i 1990-årene. Regjeringen gav løfte om større bistand til den polynesiske urbefolkningen, maoriene, men ble kritisert for særbehandling. 2002 ble Alliansen splittet pga. regjeringens vedtak om å sende soldater til Afghanistan; visestatsminister Jim Anderton dannet et nytt Progressive Party. Ved valget 2002 seiret Labour med 41 % av stemmene, mens Nasjonalistpartiet gjorde sitt dårligste valg på 70 år med knapt 21 %. Labour gikk nå i regjeringskoalisjon med Progressive Party.
To nye lover skapte politiske spenninger. 2003 ble prostitusjonen legalisert. 2004 kom en partnerskapslov som skulle gjelde for både homo- og heteroseksuelle par. Den heftigste politiske striden sto likevel om kravet fra den polynesiske urbefolkningen, maoriene, om erstatning for landområder og fiskerettigheter. Kompensasjon ble i 1990-årene utbetalt til flere stammer etter separate erstatningssaker. En renessanse for den opprinnelige maorikulturen førte bl.a. til at mange stedsnavn ble endret etter krav fra aktivistgrupper. Clark-regjeringen la 2004 frem et lovforslag om at landets strender (det område som tørrlegges ved ebbe) og havbunnen skulle være i statlig eie. Et nytt parti, maoripartiet, ble dannet 2004, samme år som strandloven ble vedtatt med støtte fra NZF. Ved valget 2005 holdt Labour stillingen (41 %) mens Nasjonalistpartiet nesten doblet tilslutningen (40 %). Maoripartiet fikk fire mandater.
Utenrikspolitikk
Nasjonalistpartiet har arbeidet for nære forbindelser med USA og Australia, mens Labour i høyere grad har lagt vekt på mer selvstendige holdninger i forholdet til de to land. New Zealand sluttet seg 1951 til ANZUS-pakten, og fikk militær bistand fra USA etter at britene ca. 1970 trakk seg tilbake «øst for Suez». Som symbolsk støtte til USA hadde New Zealand en bataljon i Vietnam. Motstand mot atomvåpen har vært et hovedprinsipp i utenrikspolitikken.
1984 erklærte New Zealand og de øvrige medlemsland i Pacific Islands Forum det sørlige Stillehavet som atomfri sone. Statsminister Lange nektet marinefartøyer med atomvåpen å anløpe landets havner; en lov om dette ble støttet av alle partier 1987. USA suspenderte derpå sine forsvarsforpliktelser overfor New Zealand; i 1997 var tvisten ikke løst.
New Zealands forhold til Frankrike ble anspent etter at franske agenter 1985 hadde senket et skip fra organisasjonen Greenpeace på havnen i Auckland. New Zealand reagerte særlig kraftig på franske atomprøver 1995–96, og stevnet Frankrike for Den internasjonale domstolen i Haag.
Da Nasjonalistpartiet kom tilbake til makten 1990, ble det sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA gradvis gjenopptatt, New Zealand deltok i den USA-ledede FN-koalisjonen under Gulfkrigen 1990–91, og sendte soldater til Afghanistan 2002. Da landet ved tusenårsskiftet gjennomførte store nedskjæringer i forsvaret, vakte dette irritasjon i Australia og USA. Statsminister Clark hevdet at New Zealand med sin avsides beliggenhet ikke stod overfor noen påtagelig sikkerhetspolitisk trussel, og ikke hadde råd til et så omfattende forsvar som tidligere. Gnisninger oppstod på ny da Clark i 2003 tok avstand fra krigen i Irak. New Zealand sendte likevel en avdeling ingeniørsoldater til gjenreisningsarbeidet i Sør-Irak. Landet har dessuten bidratt med soldater til fredsbevarende operasjoner i bl.a. Øst-Timor og Salomonøyene.
New Zealand har som hovedregel alltid hatt et nært samarbeid med Australia. En avtale med Australia om trinnvis innføring av frihandel mellom de to land trådte i kraft i fullt omfang i 1995. New Zealand legger også stor vekt på samarbeidet innen Stillehavsøyenes forum (Pacific Islands Forum) og Stillehavs-fellesskapet (Pacific Community).
