Niger

Niger – land, republikk i innlandet av Vest-Afrika, grenser til Mali i vest, Algerie og Libya i nord, Tsjad i øst, Nigeria og Benin i sør og Burkina Faso i sørvest. Landet er for det meste flatt og ensformig, med enkelte høyere partier. Over halvparten av landet er ørken, i den sørlige delen av landet er det et belte i øst–vestlig retning med savannevegetasjon. Virkelig fruktbare områder finnes kun i områdene nær elven Niger i vest og lengst i sørøst ved bredden til Tsjadsjøen. En rekke tørkekatastrofer har rammet landet som er relativt ressursfattig. Eksport av uran, jordnøtter og kveg. Befolkningen er sammensatt av ulike folkeslag.

Niger var en del av Fransk Vest-Afrika, ble selvstendig republikk 1960.

Navnet er etter elven Niger, av et tuaregord n’igherren, ‘strømmende vann, flod’.

Niger – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1999 er Niger en enhetsstatlig, presidentstyrt og etter intensjonene demokratisk republikk, men landet er politisk svært ustabilt. Presidenten velges i allmenne valg for fem år og kan gjenvelges én gang. Han har vide fullmakter og er både regjeringsleder og militær øverstkommanderende. Han utnevner i tillegg en statsminister som har visse utøvende ansvarsområder. Lovgivende makt er lagt til en nasjonalforsamling på 113 medlemmer, valgt for fem år i allmenne valg og med flerpartideltakelse. Niger er preget av politiske og etniske spenninger.
Administrativ inndeling

Niger er inndelt i sju regioner samt hovedstadsområdet. Regionene er videre inndelt i mindre enheter. Landets etniske spenninger tilsier en desentralisering, men en slik kan også true landets enhet.

Niger – klima. Værtypen er preget av det subtropiske høytrykksbelte og dets forskyvning med årstiden. Den nordlige delen av landet hører til Sahara og har årsnedbør under 50 mm. Temperaturen er høyest i april–mai med middeltemperaturer 33–34 °C, lavest i januar med 18–22 °C. Lenger sør er det steppeklima med regntid juni–september. Den aller sørligste delen har savanneklima med middelnedbør opptil ca. 700 mm. Bare ca. 10 % av landet har årsnedbør over eller omkring 500 mm. Årstemperaturen i savannestrøket er omkring 28 °C, mens middeltemperaturen i januar går ned i 22–25 °C. Både de daglige og årlige temperatursvingningene er store. Niamey har f.eks. en årsamplitude på 10 °C og en daglig middelamplitude på 16 °C.

Niger – plante- og dyreliv. I ørkenstrøkene er vegetasjonen i hovedsak konsentrert rundt oasene, daddelpalmer dominerer. I sahelsonen vokser dumpalmer, apebrødtrær, ettårige urter og løvfellende busker som er tilpasset det tørre klimaet.

Jakt og klimaforverring har redusert det tidligere rike dyrelivet betraktelig. Pattedyrfaunaen omfatter vel 130 arter. På savannen lengst i sør lever bl.a. elefant, sjiraff, antiloper, vortesvin og jordsvin. Flodhester og krokodiller forekommer i elven Niger. Mange av de 60 krypdyrartene lever i ørken og halvørkenstrøk. Der finnes også dorcas- og damagaselle, gullsjakal, blekrev og ørkenrev eller fennek. 500 fuglearter er observert, men færre enn halvparten hekker. Av disse kan nevnes svartglente, øre- og hettegribb, brunbuk-, prikk- og sahelsandhøne, langnebbelerke og ørkenlerke. På savannen lever bl.a. blånakkemusfugl, hærfugl, bietere, råker og veverfugler.

Niger – befolkning. Niger har en folkemengde på 11 665 900 (2005). Høye fødselstall og synkende dødelighet har skapt en sterk naturlig tilvekst i befolkningen (3,5 % per år 1993–2003). Nesten halvparten av befolkningen er under 15 år. Middellevealderen er svært lav og synkende, 41 år for kvinner og 40 år for menn.

Nigers befolkning er sammensatt av en rekke etniske grupper med til dels store forskjeller i språk og kultur. Den største gruppen er hausa, som bor i de sentrale og sørlige deler av landet og utgjør drøye halvparten av totalbefolkningen. I den sørvestlige delen lever songhai-djerma-folk, som utgjør ca. 23 % av innbyggertallet. 10 % er fulani; disse er til dels nomader og finnes spredt over mesteparten av landet. 9 % er kanuri (beriberi og manga), som lever i de sørøstlige distriktene. I nord lever spredte grupper av nomadiske tuareger. Disse utgjør 8 % av den samlede befolkningen.

Landet er tynt befolket med 9,2 innb. per km2 (2005). Befolkningen er særlig konsentrert i det sørlige savannebeltet, hvor vi finner de største byene. En femtedel av befolkningen bor i byer. Største byer er hovedstaden Niamey, Zinder og Maradi.

Niger – næringsliv og økonomisk utvikling. Niger er et forholdsvis ressursfattig ørkenland, som målt både etter sosiale og økonomiske indikatorer tilhører verdens aller minst utviklede stater. Med en liten moderne sektor er landbruket den dominerende sektor, særlig hva gjelder sysselsetting. Kveg er den viktigste eksportartikkelen etter uran – som fortsatt er Nigers fremste inntektskilde, til tross for synkende etterspørsel og priser. Svikt i inntektene fra uraneksporten fra midten av 1980-årene var en hovedårsak til den økonomiske krisen, som i sin tur bidrog til de politiske urolighetene gjennom mye av 1990-årene – da myndighetene i perioder ikke var i stand til å lønne sine ansatte. Den økonomiske situasjonen ble ytterligere forverret i andre halvdel av 1990-årene av sanksjoner og stans av bistand fra flere samarbeidspartnere.

Den moderniseringsprosessen som ble igangsatt i 1970-årene, basert på store inntekter fra eksport av uran, stanset opp i 1980-årene, hvoretter det ikke har vært økonomisk grunnlag for å videreføre den, selv om det var et visst oppsving fra slutten av 1990-årene. Da ble nye økonomiske reformprogram iverksatt, inkl. et program for privatisering av statlig næringsvirksomhet. Nigers økonomi er tett knyttet til nabolandet Nigeria, ikke minst gjennom såkalte uformelle forbindelser – i vesentlig grad smugling, særlig av petroleum (fra Nigeria) og kveg (fra Niger). En vesentlig del, anslagsvis 70 %, av den økonomiske virksomhet i Niger finnes innen den uformelle sektor, vesentlig knyttet til illegal og uregistrert samhandel med nabolandene, fremfor alt Nigeria. De sterke forbindelsene til Nigeria gjør den økonomiske situasjonen i Niger avhengig av den politiske og økonomiske situasjonen i nabolandet, som er regionens stormakt.
Landbruk og fiske

Niger er i vesentlig grad et landbruksland, selv om størstedelen av landet er ørken og semiørken, og uegnet for jordbruk. Sektoren er av avgjørende betydning for landsbygda, og sysselsatte i 2003 nær 90 % av den yrkesaktive befolkning, og stod for ca. 40 % av BNI.

Om lag 20 % av de sysselsatte i landbruket er nomader, som driver utstrakt husdyrhold – kveg, sau, geit og kameler. Levende kveg er nest viktigste eksportprodukt, etter uran; mye av eksporten skjer illegalt, mest til Nigeria. Den dyrkbare jorden finnes vesentlig i et belte sør i landet. Av korn dyrkes hirse, sorghum, ris og mais. Dessuten avles maniok, løk, grønnsaker, sukkerrør og frukt. Jordnøtter (peanøtter) var lenge en viktig eksportvare, men produksjonen sank fra midten av 1960-årene. Produksjon av bomull er også av økonomisk betydning, men med varierende avlinger.

Et hinder for jordbruksutviklingen er mangel på innsatsvarer, særlig kreditt og gjødsel, samt tilgang til markeder. Landbruket har i flere perioden blitt hardt rammet av tørke, innimellom også av store mengder gresshopper som spiser avlingene. Begge deler var tilfelle i 2004, hvilket medvirket til matmangel og humanitær krise 2005.
Bergverk og energi

På grunn av de betydelige forekomstene av uran, spiller bergverk en vesentlig rolle i Nigers økonomi; landet var tidlig på 2000-tallet verdens tredje største uranprodusent. Utvinningen startet ved Arlit i 1971, og nådde et høydepunkt 1981, før etterspørselen sank gjennom 1980-årene – og med det inntektene. Eksport av uran har stått for inntil ca. 80 % av Nigers valutainntjening. Synkende priser på verdensmarkedet har tidvis skapt problemer for landets økonomi, og 2003 ble Niger indirekte beskyldt for illegal eksport av uran til flere land, bl.a. Irak.

Ved siden av uran utvinnes små mengder tinn og noe fosfat, og det er påvist forekomster av bl.a. gull, kull, jernmalm og gips. Det er påvist forekomster av petroleum i sørvest, men ennå (2006) ikke kommersielt drivverdige reserver.

Produksjonen av elektrisk kraft skjer i all vesentlighet fra varmekraftverk, men er ikke tilstrekkelig for å dekke etterspørselen, og Niger importerer kraft fra Nigeria, men forsyningen derfra er ofte ustabil. Det er potensial for utbygging av vannkraftverk ved Nigerfloden.

Niger – samferdsel. Niger er et stort land, og kommunikasjonen skjer vesentlig landeveien, samt i noen grad på Nigerfloden. Landet har ikke jernbaner. Forbindelse til jernbane og videre til kysten må skje via Parkou (i Benin), Ouagadougou (i Burkina Faso) eller Kano (i Nigeria). Veinettet er dårlig utbygd, og bestod i 2000 av ca. 14 000 km klassifiserte veier. Elven Niger er farbar i en lengde av ca. 300 km. Utbygging av Kainjidemningen i Nigeria (1969) forbedret forbindelsen til deltahavnene ved Guineakysten. Det er internasjonale flyhavner i Niamey, Agadez og Zinder.

Niger – teater. Noen få profesjonelle teatergrupper eksisterte i kolonitiden. André Salifou etablerte seg som en sentral dramatiker i 1940-årene med et stykke om Tanimoune, historisk hersker over Zamagaran og hans forsøk på å skape en selvstendig hausastat. Et teater på hausaspråket har blomstret etter at Niger ble selvstendig. Teateret er blitt tatt i bruk av regjeringen for å fremme samfunnsutviklingen, og er mer eller mindre blitt et instrument for regjeringens interesser. Religiøse tradisjoner er blitt tatt opp i teaterarbeidet og brukes i sammenheng med dansedramaer ledsaget av musikk og pantomime. Radio og fjernsyn har hatt betydning for utbredelsen av en folkelig teaterkultur, likeså festivaler.

Niger – musikk. Musikklivet er variert og omfatter både islamske og ikke-islamske tradisjoner knyttet til de enkelte folkegrupper.

Blant hausaene finnes representasjonsorkestre og lovprisningssangere med trommeensembler knyttet til ledende personer, dessuten folkemusikk og moderne populærmusikk. Av tradisjonelle instrumenter benyttes kakaki (lange, rette metall-lurer), tambura (pauker), farai (kort trelur), ganga (tofelltromme) og k’afo (sideblåst dyrehorn).

Fulaniene har både sitt eget og et islamsk sangrepertoar og benytter instrumenter som hoddu (trestrenget lutt), nyaanyooru (énstrengfele), rasle og fløyte.

Som følge av langvarig kulturell kontakt er songhaienes musikk påvirket av hausaenes tradisjoner.

Tuaregene skiller seg ut ved at de ikke har profesjonelle musikere, sangrepertoaret er kjønnsbestemt og sangstilen fremviser visse arabisk-orientalske trekk. Deres viktigste instrumenter er inzad (énstrengfele), tindé (énfelltromme) og saréwa (endeblåst fløyte).

Den tradisjonelle musikken og dansen er styrket etter at landet ble uavhengig.

Niger – historie. Hulemalerier fra Aïrfjellene viser at det for mange tusen år siden både var bosetting og et rikt dyreliv i deler av Sahara som nå er ubebodd. Spor etter menneskelig tilstedeværelse antas å gå 600 000 år tilbake i tid. Blant de eldste innvånerne i Niger var tuaregfolket – nomader som fortsatt lever i området. Fra 1200-tallet engasjerte de seg i den trans-sahariske handelen og utviklet betydningsfulle riker (konføderasjoner) i et område som var et knutepunkt for handelen mellom Nord-Afrika, kystområdene i vest og det sentrale Vest-Afrika. Viktigst blant disse var Takadda-Azelik, som også var et islamsk læresete, ved siden av å være et handelssenter basert på utvinning av kopper og salt. Kopper var på den tid et betalingsmiddel, og salt var en av de viktigste handelsvarene gjennom Sahara, dominert av tuaregene. Takadda ble etterfulgt av Agadez-sultanatet. Som følge av tørke i nord, fra midten av 1700-tallet, søkte flere tuareger seg lenger sør.

Et hovedtrekk ved den eldre historie i dagens Niger er delingen i to regioner med hver sin historie og kultur: den nomadiske tuareg-(og toubou-)kulturen i det tørre nord og jordbrukskulturen i sør – med etniske grupper som songhai-sarma i vest, hausa i midten og kanuri i øst. Områdene var ofte underlagt de andre store rikene i Sahel-regionen, som Gao, Mali, Kanem og Bornu – så vel som flere hausa-riker og fulani-riket Sokoto. Som i Nigeria fant det sted sammenstøt mellom hausaer og fulanier i Niger på begynnelsen av 1800-tallet; flertallet av befolkningen er hausa. Fulanienes fremmarsj hadde stor betydning for utviklingen i området etter hvert som hausa-kongene ble erstattet av fulani-emirer. Som følge av tilflytting fra bl.a. Nigeria ble nye hausa-kongedømmer etablert, bl.a. i Katsina, etter en revolt mot fulanistyret, og i 1821 ble Maradi etablert som ny hausastat. Et mindre kongedømme i Bornu, Damagaram, oppnådde selvstendighet, og tok kontroll over mye av handelen gjennom Sahara fra Zinder. Flertallet av befolkningen var knyttet til islamsk religion og kultur.

Europeernes ankomst til Niger startet med oppdagere som briten Mungo Park og tyskeren Heinrich Barth, som var på leting etter Niger-flodens kilder. Men det var Frankrike som i kolonikappløpet fikk kontrollen over området. Frankrike fryktet britisk ekspansjon bl.a. i Nigeria, og underla seg Niger for å beskytte sine viktigere besittelser ved havet, særlig Elfenbenskysten. Frankrike hadde også en plan om å danne et belte av fransk-kontrollert område fra Algerie og Tunisia til Kongo. Frankrike gjennomførte fra slutten av 1890-årene flere militære ekspedisjoner for å sikre kontrollen over Niger, men møtte væpnet motstand, særlig fra to lokale imperiebyggere i sør – Samori Touré og Rabih az-Zubayr, som begge kjempet mot franskmennene, men ble slått hhv. 1898 og 1900. Samme år ble Niger gjort til et fransk militært territorium, styrt fra Senegal 1903, og del av Fransk Sudan 1920. Niger ble egen koloni i 1922, administrert som en del av Fransk Vest-Afrika. Før dette var tuaregenes motstand i nord slått ned i 1918, noe som betydde slutten på deres langvarige selvstendighet og politiske makt. Frankrike hadde beskjeden interesse i landet pga. mangelen på kjente naturressurser, med unntak av de områder som – ofte under tvang – ble brukt til jordnøtt-dyrking for eksport.

I likhet med andre franske kolonier ble Niger i 1946 et oversjøisk territorium, og dets innbyggere ble i navnet franske borgere, med rett til å velge utsendinger til det franske parlament. Dette gav folkene vest i Niger et forsprang, idet de var mer åpen for europeisk innflytelse enn hausaene i øst.

Flere partier ble dannet; de to viktigste var Parti progressiste nigérien (PPN), ledet av Hamani Diori, og Union nigérienne démocratique (UND), med Djibo Bakary som leder. PPN inngikk i den vestafrikanske politiske bevegelsen Rassemblement démocratique africain (RDA). Bakary ble leder for den nye nasjonale folkeforsamling, opprettet 1957. PPN gikk inn for nære forbindelser med Frankrike, mens UND gikk inn for full selvstendighet og anbefalte å stemme nei i folkeavstemningen om landets fremtid i 1958. Den gav imidlertid flertall for medlemskap i det franske samveldet, og Niger ble en selvstyrt republikk innen dette. I en påfølgende politisk krise ble UND forbudt og Bakary gikk i eksil; Diori ble statsminister og ansvarlig for utformingen av en ny grunnlov i 1959.
Selvstendighet

Niger oppnådde full selvstendighet 3. august 1960, med Hamani Diori som president. Han førte en konservativ politikk basert på nære bånd til den tidligere kolonimakten, og Frankrike fikk beholde en militær garnison i hovedstaden Niamey. Et kuppforsøk mislyktes i 1963, og i 1965 gjennomførte Bakari et geriljaangrep fra en base i Ghana. Diori ble gjenvalgt 1965 og 1970, men avsatt i et militærkupp 1974, ledet av oberstløytnant Seyni Kountché. Et militært råd ble dannet for å ta over styringen av landet; nasjonalforsamlingen ble oppløst og politiske partier forbudt. De militære makthaverne førte en mer nasjonalistisk politikk og reduserte Frankrikes innflytelse noe, bl.a. gjennom å kansellere baseavtalen. Uoverensstemmelser i militærrådet førte til kuppforsøk mot Kountché i 1975 og 1976. I 1987 døde president Kountché og ble etterfulgt av stabssjefen i hæren, oberst Ali Saïbou.

Saïbou åpnet gradvis for pluralisme, og i 1988 ble forbudet mot politisk organisering opphevet. Samtidig ble et nytt regjeringsparti, Mouvement national pour une société de développement (MNSD) lansert. I 1989 ble Saïbou valgt til president, uten motkandidat; en lovgivende forsamling ble valgt på grunnlag av én liste med kun regjeringsgodkjente kandidater. Bl.a. på bakgrunn av sivil motstand mot regimet, ble det i 1991 avholdt en nasjonal konferanse for å forberede innføring av demokratisk styresett. Konferansen erklærte seg som et selvstendig politisk organ og besluttet å oppheve grunnloven og avsette regjeringen, men Saïbou forble i sin stilling som statsoverhode i en overgangsfase til frie valg kunne holdes.

Ved valget i 1993 deltok tolv partier. MNSD fikk størst oppslutning, men ikke flertall, og en gruppe på seks partier dannet en koalisjonsregjering. Presidentvalget ble vunnet av Mahamane Ousmane fra Convention démocratique et social (CDS), som ble innsatt som president for den tredje republikk. Han ble derved Nigers første statssjef fra hausa-folket. Han hadde imidlertid ikke støtte fra et flertall i det nye parlamentet, hvilket førte til en vanskelig politisk situasjon.

I 1996 grep en gruppe offiserer, ledet av oberst Ibrahim Barre Maïnassara, makten gjennom et militærkupp, avsatte presidenten og regjeringen, oppløste parlamentet og forbød de politiske partiene. En konferanse for gjeninnføring av demokratiet ble avholdt i Niamey i april 1996, og i mai ble forbudet mot politisk virksomhet opphevet. Ved presidentvalget i juli fikk oberst Maïnassara flertall og ble innsatt som president for den fjerde republikk. Valget ble kritisert av opposisjonen, som i stor utstrekning boikottet valget til ny nasjonalforsamling, som ble vunnet av det presidentvennlige Union national des independents pour le renouveau démocratique (UNIRD). I april 1999 ble president Maïnassara myrdet av sine egne sikkerhetsstyrker, og en militærjunta ledet av major Daouda Mallam Wanké tok over makten. Nye valg ble avholdt oktober–november 1999; en pensjonert offiser, Mamadou Tandja, ble ny president for den femte republikk og gjenvalgt i frie valg, 2004. Et kuppforsøk fant sted 2002. I 2005 avviste Tandja at hans befolkning sultet – på en tid hvor flere hjelpeorganisasjoner var engasjert for å dempe effekten av en alvorlig humanitær krise som følge av livstruende matmangel for ca. 2,5 mill. mennesker. Årsaker til mangelen på mat var både reduserte avlinger som følge av gresshoppeinvasjon året før, og høye priser på mat som fantes i markedet.

I 1990-årene pågikk en konflikt mellom myndighetene og Nigers tuaregbefolkning. Konflikten har vært enda mer fremtredende i nabolandet Mali, med krav om opprettelse av en selvstendig tuaregstat som også vil inkludere deler av Niger. Ved flere anledninger kom det til væpnede sammenstøt mellom regjeringsstyrker og tuareger, som etablerte flere organisasjoner for å kjempe for selvstyre innen et føderalt system – med Front de la libération de l’Aïr et l’Azaouad (FLAA) som en drivkraft. I 1990 ble det nedsatt en kommisjon med deltakelse fra myndighetene i Algerie, Mali og Niger for å se på forholdene til tuaregene, bl.a. med sikte på å lette deres bevegelse over landegrensene. En våpenhvile ble inngått etter fransk megling i 1993; to utbrytergrupper fra FLAA aksepterte ikke overenskomsten, og sammenstøtene fortsatte i 1994. En avtale fremforhandlet med Nigers myndigheter i 1995 åpnet for autonome tuareg-regioner, og at tuareger skulle inkorporeres i offentlige institusjoner, inkl. sikkerhetsstyrkene. Avvæpningen av opprørerne ble formelt avsluttet 1997. Etniske motsetninger kom også til overflaten i det sørlige og østlige Niger, som bl.a. bunnet i rettigheter til beitemarker og som inkluderte store grupper flyktninger fra Tsjad. En ny organisasjon, Front démocratique du renouveau (FDR), krevde i 1994 økt selvstyre for den sørøstlige delen av landet. En våpenhvile med FDR ble inngått 1998. Etniske sammenstøt mellom toubou og hausa fant sted øst i landet i 2001. Krav fra deler av samfunnet i 2000 om innføring av islamsk lovgiving, sharia – som i de muslimske deler av Nigeria – førte til politisk spenning. Stat og religion er atskilt i Nigers grunnlov.
Utenrikspolitikk

Niger har siden selvstendigheten i hovedsak opprettholdt nære forbindelser til den tidligere kolonimakten Frankrike, og har også etablert gode forbindelser med USA. Forbindelsene med vestlige land ble forverret etter valgene i 1996 og drapet på president Maïnassara i 1999, og flere land, samt EU, iverksatte økonomiske sanksjoner. Disse var avviklet, og forholdet til USA utbedret, da Niger kom i søkelyset 2003 – indirekte beskyldt for å ha forsynt Saddam Husseins regime i Irak med uran, uten at dette ble dokumentert. Niger ble også mistenkt for ulovlig eksport av uran til andre land. Et anstrengt forhold til Libya ble forbedret 2000, da president Mamadou besøkte Libya og Gaddafi besøkte Niger. Samme år ble en konflikt mellom Niger og Benin, over flere mindre øyer langs grensen ved Niger-elven, trappet opp – og saken overlatt til OAU, deretter Den internasjonale domstol i Haag. I 2004 ble det rapportert at islamister fra en algerisk islamistisk militant gruppe hadde støtt sammen med nigerske styrker nord i landet.