Øst-Timor, republikk i Asia, omfatter den østlige delen av øya Timor og enklaven Oecusse Ambeno som ligger i den vestlige delen av øya Timor samt øya Atauro.
Øst-Timor var i over hundre år portugisisk koloni, ble så annektert av Indonesia 1975–99 og administrert av FN 1999–2002. Ble anerkjent som selvstendig stat i 1999, men inntil 20. mai 2002 styrt av overgangsmyndigheten UNTAET.
Ved overgangen til suveren stat i 2002 ble Øst-Timor regnet som Asias fattigste land og et av de fattigste i verden, ifølge FN-statistikk. Landets rike naturressurser kan gi grunnlag for fremtidig vekst. Håpet ligger særlig i petroleumsreservene i Timorsjøen, som med tiden kan gjøre den nye staten til en relativt velstående oljenasjon. FNs levekårsundersøkelse 2006 rangerer Øst-Timor som nr. 142 av 177 land.
Øst-Timor – forfatning og politisk system; rettsvesen, Øst-Timor ble en selvstendig stat 2002. Forfatningen av 2002 er utarbeidet etter portugisiske forbilder, og landet er en demokratisk, enhetsstatlig, presidentstyrt republikk. Presidenten velges i direkte valg for fem år med muligheter for ett gjenvalg. Presidenten har primært seremonielle funksjoner, men er formelt militært øverstkommanderende og kan også nedlegge veto mot lover og oppløse parlamentet. Presidenten har et rådgivende nasjonalt råd. Lovgivende myndighet er lagt til et parlament med ett kammer. Det har mellom 52 og 65 medlemmer, valgt for fem år. Første parlamentsvalg ble avholdt 2007, den grunnlovgivende forsamling på 88 medlemmer fungerte som parlament 2002–07. Regjeringen er ansvarlig overfor parlamentet; presidenten utnevner statsministeren. Det politiske system er under utvikling.
Administrativ inndeling.
Administrativ inndeling. Øst-Timor er inndelt i 13 administrative distrikter.
Rettsvesen
Fra 2002 trådte et midlertidig lovverk i kraft, utarbeidet av FN. Overgangen til et sivilt lovverk har pågått siden, og en sivil- og strafferettslig lovbok ble introdusert 2006, basert på portugisiske forbilder. En høyesterett ble etablert 2006, lederen utnevnes av parlamentet.
Geologi og landformer
Landskapet er fjellrikt og kupert med en sentral langsgående fjellkjede som er høyest i vest og avtar mot øst (høyeste topp: Tata Mai Lau, 2963 moh.). I nord når fjellene helt ut til kysten.
Klima
Klimaet er tropisk. Det meste av årsnedbøren på 1000–2000 mm faller i perioden november–mai; resten av året har tørketid. Middeltemperaturen for hovedstaden Dili varierer mellom 24 °C i august og 27 °C i november–april. Lengre tørkeperioder med alvorlige skadevirkninger har ofte inntruffet med 3-4 års mellomrom.
Øst-Timor – plante- og dyreliv. Vegetasjonen varierer fra gress- og busksavanne til frodige elvedaler og flekker med monsunskog.
Dyregeografisk tilhører Timor Wallacea – overgangssonen mellom orientalsk og australsk region. Faunaen er karakterisert ved en blanding av arter fra disse regionene. Med unntak av de vel 25 flaggermusartene er pattedyrfaunaen artsfattig. Foruten gråkuskus (pungdyr), krabbemakak (ape), asiapalmemår (snikekatt), celebessvin og rusahjort forekommer bare noen få spissmus og smågnagere – alle bortsett fra kuskusen av orientalsk opprinnelse. Av øyas mer enn 210 fugler kan nevnes tallrike hegrer og vadefugler, mange fargerike duer, papegøyer og råkefugler samt stedegne fluesnappere, brillefugler og honningetere. Typisk australske arter er gultoppkakadu, svalestærer og parkskjærelerke. Det orientalske element representeres ved bl.a. elegantpitta og tre arter blomsterfugler.
Øst-Timor – befolkning. Ved en folketelling i juli 2004 ble det registrert 924 642 østtimoresere; her mangler imidlertid tall for titusener som fortsatt var flyktninger i indonesisk Vest-Timor. Etter kraftig vekst ble innbyggertallet i hovedstaden Dili tidlig i 2006 anslått til rundt 150 000. Titusener flyktet imidlertid fra byen under uroligheter senere på året.
Befolkningen er etnisk mangfoldig og kan inndeles i fire hovedgrupper: melanesiere, papuere, proto-malayer og malayer. Portugisiske aner er utbredt (mestiser eller topasser), og det finnes også noen med afrikanske aner etter kontakt med Portugals afrikanske kolonier. Før den indonesiske anneksjonen omfattet proto-malayene 60?% av befolkningen. En kinesisk minoritet på ca. 2 % har drevet handelsvirksomhet i århundrer. Under det indonesiske overherredømme ble immigranter fra Java, Sulawesi og andre øyer oppmuntret til å bosette seg i Øst-Timor. Ved slutten av det indonesiske styret i 1999 utgjorde indonesiske innvandrere ca. 1/5 av befolkningen, noe som skapte spenninger mellom hovedsakelig muslimske innvandrere og kristne østtimoresere. Over 90 % av den opprinnelige befolkningen var katolikker. Landet er tettest befolket langs østkysten og i deler av innlandet; minst langs vestkysten.
Under en væpnet konflikt i forbindelse med selvstendighetskampen i siste del av 1990-årene, flyktet ca. 260 000 østtimoresere til det indonesiske Vest-Timor. De fleste vendte tilbake etter tusenårsskiftet, men 2006 tvang etnisk og sosial uro på ny titusener på flukt over grensen. Særlig under denne siste konflikten kom regionale motsetninger og etniske skillelinjer skarpt til uttrykk, i første rekke mellom lorosae (østlendinger) og loromonu (vestlendinger).
Forventet levealder er 55 år for menn og 61 år for kvinner (WHO, 2003). Fødselsraten var blant de høyeste i verden: 47,4 per 1000 i perioden 2000–05; opp fra 31,5 i 1995–2000. 2004 ble det registrert en barnedødelighet på 80 per 1000 frem til 5 års alder.
Religion
Omlag 90 % er katolikker, 3 % er protestanter, 4 % er muslimer og i tillegg er det små minoriteter av hinduer og buddhister.
Språk
Det tales en rekke ulike språk i Øst-Timor, og det ble tidlig språkstrid i den nye nasjonen. Portugisisk og tetum (et av flere stedlige språk) ble valgt til landets to offisielle språk, selv om bare ca. 20 % forstår portugisisk. Det indonesiske språket bahasi Indonesia ble vraket, selv om dette blir forstått av flertallet etter å ha vært offisielt språk under okkupasjonen.
Øst-Timor – næringsliv. Før den portugisiske koloniadministrasjonens oppbrudd 1975 var Øst-Timor det minst utviklede området i Øst- og Sørøst-Asia. Som følge av den indonesiske invasjonen og derpå følgende gerilja ble økonomien ytterligere forverret, noe som i perioder gav seg utslag i sultkatastrofer. Indonesiske myndigheter foretok imidlertid betydelige investeringer i jordbruk og samferdsel, samt i utdannings- og helseinstitusjoner.
Øst-Timor mottok i perioden 1999–2004 over 3 mdr. USD i internasjonal bistand, og var 2006 fremdeles sterkt bistandsavhengig. Dette antas å kunne endre seg etter hvert som utvinningen av olje og gass kommer i gang for alvor. Rike petroleumsforekomster ble i 1990-årene påvist i Timorsjøen mellom Øst-Timor og Australia. Et omtvistet havområde sørøst for Øst-Timor, det såkalte Joint Petroleum Development Area (JPDA) forvaltes av Øst-Timor og Australia i fellesskap. Avtaler inngått mellom de to land i 2001 og 2006, sikrer Øst-Timor 90 % av royaltyinntektene fra gassfeltene Bayu–Undan og Greater Sunrise i JPDA. Avtalen av 2006 utsetter den endelige fastsetting av nasjonale grenser innen JPDA i 50 år.
Bayu–Undan-feltet har siden tusenårsskiftet vært under utbygging med Phillips Petroleum som operatør. En planlagt rørledning fra Greater Sunrise til Øst-Timor antas å kunne åpne for etablering av en egen petrokjemisk industri. Foreløpig føres gassen til Australia. Petroleumsinntektene antas i årene etter 2012 å utgjøre hovedstammen av inntektsstrømmen til den nye staten. Øst-Timor etablerte 2005 et oljefond etter tilnærmet norsk mønster dit inntektene fra olje- og gassutvinningen skal kanaliseres. Royaltyinntektene fra utenlandske oljeselskaper økte fra 29,5 mill. USD i 2002 til 41 mill. i 2003 og 130 mill. i 2004.
Under den væpnede konflikten 1999 brøt bankvesenet sammen. Ved selvstendigheten ble USD innført som offisiell valuta, men nov. 2003 kom også de første timoresiske centavos-myntene i omløp. Samme år åpnet også de tre første forretningsbankene i Dili
En faglig landsorganisasjon ble dannet 2001. FNs arbeidsorganisasjon (ILO) har opprettet en myndighet for arbeidsmarkedsspørsmål, innført arbeidsrett og regler for arbeidsmiljø.
Landbruk og fiske
Ca. 75 % av husstandene var 2005 avhengige av selvforsyningsjordbruk, der det hovedsakelig dyrkes ris og mais. Viktigste landbruksprodukter for salg er kaffe, kakao, diverse krydder, kokosnøtter og bomull. Husdyrhold, med storfe, sau og vannbøfler, er en betydelig næring. Jordbruket svarte 2004 for 31,6 % av BNP etter markant nedgang.
Gode fiskebanker finnes utenfor øst- og vestkysten, men kommersielt fiske drives i lite omfang.
Industri
Prosessindustrien er lite utviklet og stod 2004 for 3,7 % av BNP. Kaffeindustrien har tradisjonelt vært dominerende, og 2004 ble et av verdens største anlegg for behandling av råkaffe åpnet i Estado. Forøvrig finnes noen mindre tekstilfabrikker og en liten fiskeindustri.
Energi
Kraftindustrien produserte ca. 40 MW inntil den væpnede konflikten i 1999, da samtlige vannkraftverk ble mer eller mindre ødelagt. Gjenreisningen av kraftsektoren er blitt finansiert ved internasjonal bistand, bl.a. fra Norge, men var 2006 ennå ikke fullført. I enkelte distrikter hadde bare ca. 10 % av husstandene tilgang til elektrisk kraft.
Utenrikshandel
Øst-Timor har underskudd på handelsbalansen med utlandet, og er sterkt bistandsavhengig. Kaffe og kveg er viktigste eksportvarer. Basisvarer som f.eks. ris, sukker og mel samt petroleum må importeres.
Samferdsel
Veinettet er lite utbygd og har generelt lav standard. Dili har internasjonal lufthavn og havn.
Skole og utdanning
I borgerkrigen forut for og etter uavhengigheten i 1999 ble en stor del av skolene ødelagt. Etter selvstendigheten har regjeringen prioritert gjenoppbyggingen av utdanningssystemet i landet. Universitetet i Dili ble gjenåpnet i 2001. Analfabetismen anslås til ca. 52 % (2005).
Massemedia
Landet har to dagsaviser, begge grunnlagt i 2000, Suara Timor Lorosae og Timor Post (opplag ca. 600). I tillegg finnes det noen aviser som kommer sjeldnere, et offisielt meldingsblad og en gratisavis. Alle publikasjonene ukommer i Dili. – I 2003 overtok den nye regjeringen UNMISETs radio- og fjernsynsvirksomhet og etablerte et offentlig kringkastingsselskap. Radio Timor-Leste (RTL), som opprinnelig var Radio UNTAET, dekker 90 % av befolkningen, og sender hovedsakelig på indonesisk, men også på engelsk, portugisisk og tetum. I tillegg finnes det 18 radiostasjoner, deriblant lokalradiostasjoner i alle landets 13 distrikter. TV Timor-Leste (TVTL) ble startet som Televisaun Timor Lorosa’e av UNTAET i 2000, men skiftet navn i 2002. Sendingene er på portugisisk og tetum.
Øst-Timor – musikk. Likurai, et rituale danset av kvinner og akkompagnert av trommer, brukes enda i dag ved seremonielle anledninger. Under tiden med portugisisk og indonesisk overherredømme innførtes henholdsvis fado og gamelan-musikk, som i dag finnes videreført i landets populærmusikk. Øst-Timors mest kjente musikere har gjerne bakgrunn fra utvandrermiljøene, og har også opptatt former som reggae og funk. Internasjonalt kjent er gitaristen og sangeren Teo Batiste Ximenes, oppvokst i Australia, og gruppen Dili All Stars, som med sine politisk engasjerte sanger fikk betydning for uavhengighetskampen.
Øst-Timor – historie. Ulik historisk utvikling har medført at befolkningen i Øst-Timor har få om ingen felles historiske tradisjoner med resten av befolkningen i Indonesia. Timor var allerede i middelalderen et senter for eksport av sandeltre. Dette produktet tiltrakk seg kolonimaktene Portugal (fra 1500-tallet) og Nederland (fra 1600-tallet). Timor ble først på 1800-tallet gradvis underlagt direkte kolonistyring; Nederland fikk makten i den vestlige delen, Portugal i den østlige.
Japanerne okkuperte hele Timor 1942–45. Det nederlandske Vest-Timor ble del av den nye uavhengige staten Indonesia i 1945, mens Øst-Timor forble en portugisisk koloni. Under hele kolonitiden ble Øst-Timor i hovedsak neglisjert av Portugal. Hovedinteressen lå i utnyttelsen av de vide sandeltreskogene, som ble så godt som utryddet i 1920-årene. Revolter mot det portugisiske styret oppstod på 1800-tallet. Imidlertid skjedde ingen forsøk på dekolonisering før Portugals militærregjering ble avsatt 1974.
En liberalisering av de politiske restriksjonene førte til at flere politiske partier så dagens lys. De to viktigste var UDT (União Democrática Timorensa) og Fretilin (Frente Revolucionária do Timor Leste Independente). Et statskupp ble gjennomført av UDT i august 1975. Etter en kort borgerkrig overtok Fretilin makten samtidig som den portugisiske koloniadministrasjonen flyktet. 28. november 1975 ble Øst-Timor av Fretilin erklært som selvstendig stat under navnet Den demokratiske republikken Øst-Timor. Fretilins program var basert på sosial utvikling med base i den katolske kirken og inspirert av latinamerikansk (brasiliansk) frigjøringsteologi. Vietnamkrigens utvikling gjorde at etablering av Øst-Timor som selvstendig stat og med hva som syntes som et venstreorientert regime, var lite ønsket av Indonesia og av vestmakter som USA og Australia.
7. desember 1975 ble Øst-Timor invadert av Indonesia og erklært som indonesisk provins i juli 1976. Imidlertid ble den indonesiske annekteringen underkjent av FN, som fortsatte å anerkjenne portugisisk overhøyhet over området. Fortsatt geriljaaktivitet fra Fretilin førte til gjentatte brutale militære represalier.
Etter at Øst-Timor hadde vært isolert frem til 1990, ble provinsen gradvis åpnet for omverdenen. En massakre under en demonstrasjon i forbindelse med et begravelsesfølge på Santa Cruz-kirkegården i Dili 1991 ble tilfeldigvis filmet av et utenlandsk filmteam. Etter dette fikk konflikten større oppmerksomhet internasjonalt, og presset mot Indonesia økte. Etter at geriljalederen Xanana Gusmão ble arrestert 1992, avtok den væpnede motstanden. I 1996 ble to av de fremste uavhengighetsforkjemperne, biskop Carlos Belo og eksillederen José Ramos-Horta, belønnet med Nobels fredspris.
Etter at Suharto ble tvunget til avgang som Indonesias president 1998, fikk politikere som erkjente at tiden var inne for å finne en politisk løsning, større innflytelse. Straks ble enkelte militære eliteavdelinger trukket ut. I august 1999 ble det avholdt folkeavstemning i Øst-Timor, hvor alternativene for velgerne var indre selvstyre eller full uavhengighet fra Indonesia. Oppslutningen om valget var 98,6 %, og 78,5 % av velgerne stemte for full uavhengighet.
FN hadde ansvaret for gjennomføringen av folkeavstemningen, og FN-delegasjonen UNAMET overvåket valget. En voldsbølge av store dimensjoner herjet likevel landet. Pro-indonesiske militsgrupper, som ikke ville godta valgresultatet, slo til med massiv terror mot sivilbefolkningen. Ifølge FN ble ca. 1450 østtimoresere drept og 260 000 drevet på flukt opp i fjellene eller inn i det indonesiske Vest-Timor. Ca. en tredel av boligmassen i landet skal ha blitt ødelagt sammen med annen infrastruktur.
Uavhengighet. Etter sterkt internasjonalt press godtok Indonesias president Habibie i september at en internasjonal fredsstyrke, INTERFET, skulle utplasseres i Øst-Timor. Dette ble gjort i FN-regi og under ledelse av Australia. I oktober vedtok Indonesias øverste forsamling at Øst-Timor skulle få status som uavhengig stat. Etter dette kunne verken regjeringen i Jakarta eller den indonesiske hæren lenger rettferdiggjøre en innblanding i uavhengighetsprosessen. I slutten av oktober forlot de siste indonesiske soldatene Øst-Timor.
FN overtok ansvaret for Øst-Timor ved årsskiftet 1999/2000. Grunnlaget var et vedtak i Sikkerhetsrådet om at FN-organet UNTAET skulle administrere territoriet inntil en nasjonalforsamling var valgt og etablert; tidspunktet ble senere fastsatt til 20. mai 2002. UNTAET omfattet ca. 9500 soldater, politi og sivile. Valg ble avholdt august 2001, med Fretilin som dominerende vinner med 55 av totalt 88 plasser i nasjonalforsamlingen. Et titall småpartier delte de øvrige plassene, men ble uten virkelig innflytelse. Statsminister ble Fretilins mangeårige partisjef, Mari Alkatiri.
Frigjøringsbevegelsens forgrunnsfigur, den tidligere geriljalederen Xanana Gusmão, ble april 2002 valgt til landets president. Han avslo å stille som Fretilins kandidat og tok imot nominasjonen fra en allianse av småpartier, for derved å danne en motvekt til Fretilins dominans. Dette førte til konflikt mellom presidenten og deler av Fretilin-ledelsen med statsminister Alkatiri i spissen. Motsetningsforholdet mellom nasjonens to øverste ledere ble gradvis mer tilspisset. I befolkningen vokste misnøyen over at de store forventninger til den nye staten ikke ble innfridd, med økende politisk og sosial uro i årene etter selvstendigheten. 2006 var Øst-Timor fortsatt Asias fattigste land, med en snittinntekt som var lavere enn i 2002 – ca. én dollar dagen, ifølge UNDP. Etniske konflikter gjorde seg også gjeldende, særlig innen sikkerhetsstyrkene.
FN reduserte gradvis sitt nærvær etter selvstendigheten. Overgangsmyndigheten UNTAET ble 2002 avløst av et mindre omfattende støtteorgan, UNMISET, som senere ble avløst av andre FN-organer med sivile og militære rådgivere.
En østtimorsk forsvarsstyrke ble etablert 2001 med ca. 1400 soldater, hovedsakelig fra den tidligere geriljahæren Falintil. Klare motsetninger gjorde seg gjeldende mellom offiserer og mannskaper fra øst- og vestkysten av øystaten. I mars 2006 fikk 600 soldater fra vestregionen sparken etter protest- og streikeaksjoner mot påstått diskriminering og dårlige levekår. Mytteristene organiserte væpnet motstand og støtte sammen med lojale styrker; samtidig ble Dili og andre byer herjet av ungdomsgjenger med ulik etnisk tilhørighet. Minst 27 mennesker ble drept. Bak uroen lå etniske spenninger mellom folk øst og vest på øystaten.
Etter oppfordring fra regjeringen rykket FN på ny ut med en fredsbevarende styrke på 2700 mann fra Australia, New Zealand, Malaysia og Portugal. En politisk dragkamp mellom president Gusmão og statsminister Alkatiri endte i juni 2006 med at statsministeren ble tvunget til avgang. Tidligere utenriksminister og fredsprisvinner José Ramos-Horta overtok statsministerposten.
I utenrikspolitikken har det vært en prioritert oppgave å bedre forholdet til Indonesia, som er den nye statens dominerende handelspartner. Forholdet ble på ny noe anspent etter at en FN-støttet «sannhets- og forsoningskommisjon» i 2005 kom med en omfattende rapport om forhold under den indonesiske okkupasjonen. Det ble her konkludert med at så mange som 183 000 østtimoresere kan være døde som følge av indonesiske overgrep i perioden 1974–99. De fleste døde av sult eller sykdom under epidemier.
Forholdet til Australia bar lenge preg av at Australia tidlig anerkjente Indonesias overhøyhet over Øst-Timor etter invasjonen 1975. Dette bedret seg etter at en avtale om deling av petroleumsressursene i havet ble undertegnet 2001. En ny avtale fra januar 2006 sikrer Øst-Timor 90 % av royalty-inntektene fra gassfeltet Greater Sunrise i Timorhavet. 2006-avtalen utsetter den endelige markering av grenselinjen mellom de to land i Timor-havet i 50 år.
Øst-Timor har status som samarbeidsland for norsk bistand. Under selvstendighetsfeiringen i 2002 undertegnet Norge en bistandsavtale med særlig vekt på utvikling av petroleumsindustrien; bistanden var de følgende seks årene på rundt 50 mill. kroner årlig. Som verdens nyeste nasjon har Øst-Timor liten erfaring med petroleumsvirksomhet, selv om det siden 1990-årene har vært betydelig aktivitet på felter i Timorsjøen, som delvis er under østtimoresisk jurisdiksjon. Siden 2003 har Oljedirektoratet i Norge (OD) samarbeidet nært med Directorate of Minerals and Energy i Øst-Timor. Norske vurderinger lå til grunn da regjeringen 2004 vedtok en petroleumslov og petroleumsskattelov etter norsk forbilde. I 2005 etablerte Øst-Timor et oljefond dit fremtidige inntekter av olje og gass skal kanaliseres. Forvaltningen av fondet og spørsmålet om hvor mye penger som skal spares, er forankret i lovs form. Norge gav også faglig bistand under forhandlinger med Australia om fordelingen av petroleumsinntektene fra Timorsjøen. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har siden 2003 gitt bistand til teknologioverføring og forvaltning av kraftsektoren i Øst-Timor.
