Riksdagsbrannen i Berlin, ødeleggelsen av den tyske riksdagsbygning gjennom brannstiftelse 27. februar 1933. Brannen ble fulgt av en terrorbølge mot nasjonalsosialistenes motstandere; det kommunistiske parti ble forbudt. Formannen i kommunistenes riksdagsgruppe, Ernst Torgler, de bulgarske kommunistene Dimitrov, Popov og Tanev og en nederlender med svekkede åndsevner, Marinus van der Lubbe, ble arrestert og tiltalt for brannstiftelse.
Dagen etter brannen ble det innført en lov om dødsstraff for brannstiftelse, og denne loven ble gitt tilbakevirkende kraft. Den 23. desember 1933 ble van der Lubbe dømt til døden, mens fire andre kommunister ble frikjent, og bulgarerne sendt til Sovjetunionen. Van der Lubbe ble halshugget i Leipzig 10. januar 1934.
Det ble lenge antatt at riksdagsbrannen var en nazistisk provokasjon, men senere forskning har ført til at man anser det som sannsynlig at van der Lubbe var ansvarlig for brannen. I 1967 ble dødsdommen mot ham omgjort til åtte års fengsel av vesttyske myndigheter, og i 2008 ble den helt opphevet med bakgrunn i en lov om nasjonalsosialistisk urett.