Fra Bangkok tok vi vestpå for å besøke det berømte området River Kwai. Det var en tur jeg hadde sett mye frem til, båter på grunn av historien, men også for å oppleve den pene naturen.
Det tar ca. tre timer å kjøre til byen Kanchanaburi, som er en slags sentrum for opplevelsene omkring River Kwai. Langt de fleste pakketurene til området som man kan kjøpe i Bangkok og Hua Hin, inneholder forskjellige attraksjoner, slik også vår tur, som først brakte oss til Hell Fire Pass. Her ble krigsfanger heist ned for å plassere dynamitt så man kunne sprenge klipperne vekk, og dermed gjøre plass til jernbanen. Ved Hellfire Pass ligger også et privateid krigsmuseum det i øynene mine langt overgår JEATH museet i Kanchanaburi. Museet ligger svært naturskjønn og få evt. den australske entusiasten Terry til å gi en omvisning, det er utrolig spennende. Man får virkelig et fint innblikk i hvordan hverdagen har vært for de tusena av krigsfanger som bygget broen. Entre voksne 90 baht og barn 40 baht.
Selve Hell Fire Pass ligger ikke langt fra museet, men det er en tur i jungel, her er fuktig og temmelig kupert med en masse trapper.
Minibussen kjørte oss videre nordpå til Sai Yok Nationalpark, et skjønt sted med elver og jungel. Ved det lite parkkontoret, hvor også Sai Yoke River Rafts ligger, tok vi på tømmerflåte nedover elven. Det var en deilig stillhet og vi så flere flott fosser. Sai Yoke River Rafts er små bambushytter på tømmerflåter hvor man kan overnatte, det er litt primitivt, men mer idyllisk kan det nesten ikke bli.
Vi trakk litt i jungelen, det er alltid en opplevelse å liste seg gjennom den grønne vegetasjonen, kanskje får man øye på en slange eller et annet spennende dyr.
Sent på ettermiddagen kjørte vi til overnattingsstedet vårt, River Kwai Village, et stort hotell plassert i jungelen rett ut til Kwai elv. Vi hadde bestilt et standard rum, men gleden var stor da vi ble oppgradert til en av de bedre rommene. Fra terrassen vår kunne vi se den brusende elven og fukten fra jungelen gjorde oss temmelig svette, her var virkelig skjønt og bare 25 KM herfra gjennom jungelen lå Burma (Myanmar).
Middagen ble tatt på inn hotellet, som var ikke riktig andre muligheter her ute i midten av ingenting, men maten var utmerket. Ved siden av lå ett bar og her var det liv og glade dager, asiater elsker bare karaoke og slik et anlegg var selvfølgelig også stilt opp her. Det ble skrålt på livet løs og folk nærest veltet seg i billig Mekong-whiskey. Jeg ble helt grepet av stemningen og det ble sent før vi kom i seng.
Jeg var riktignok noe forkommen dagen etter, men vi skulle jo opp og videre på vår tur. Minibussen kjørte oss til Nam Tok hvor vi skulle kjøre med toget på den gamle jernbanen til Kanchanaburi. Det er flere avganger om dagen og vi tok den første klokken 5.25 om morgenen. Det gikk langsomt derav og underveis var det flere stasjoner. Toget kjører helt til Bangkok og er ikke bare for turister, men fungerer som et helt normalt transportmiddel, langt de fleste passasjerene var da også lokale.
Turen på jernbanen var hyggelig og det ble riktig spennende da vi nådde Krassir-broen, en trebro det nærmet er bygget uten på en klippeside. Nedenunder løper Kwaifloden og det føles som om man henger og svever.
Omsider nådde vi Kanchanaburi og vi hang nesten alle ut av vinduene da vi kjørte over broen, merkelig nok, for det er ikke den originale broen man kan se i dag, den ble sprunget i luften og lå faktisk lengre oppe ad elven. Men det betydde åpenbar likevel ett eller annet for oss alle å kjøre over broen som fungerer som en slags minnesmerke.
Broens berømthet skyldes naturligvis den grusomme historien om bygget av broen over elven Maeklong under 2. verdenskrig. Det var japanerne som ønsket en jernbane fra Thailand til Burma for å nå til India, dessverre var elven Kwai en forhindring for jernbanen, så man bestemte at det skulle bli bygget en bro, og til det brukte man tusenvis av krigsfanger, fortrinnsvis fra England, men også amerikanere, nederlendere og australiere. Dessuten importerte man tusen av asiatiske arbeidere. Fanga gjennomlevde de verste pinene med lange arbeidsdager, tortur og nesten ingen mat, i alt 16000 allierte døder av den harde behandlingen og sykdommer.
Vi sto av på den liten stasjonen som ligger umiddelbar etter broen og fant et sted å spise. Neste stopp var JEATH krigmuseet, et mer eller mindre offisielt museum som handler om krigen og broens tilblivelse. Museet er oppført i kopier av de brakkene hvor krigsfangene ble stuet sammen. Her er mange bilder, avisutklipp og effekter fra krigen. Museet er drevet av de lokale munkene og ble grunnlagt i 1977. Entreen er 30 baht, åpent fra 8.30-16.30. Det må ikke bli fotografert med foto-utstyr i brakka.
Det lokale tempelet ble også akkurat besøkt før vi nådde krigskirkegården i Kanchanaburi som har ikke mindre enn 6982 graver, deriblant to med danske soldater. Det var litt trist å se så mange gravsteiner på rekke, spesielt fordi de fleste drept var unge soldater på omkring 20 år.
Krigskirkegården var siste stopp på vår tur til Kanchanaburi og River Kwai, det var fint å få et innblikk i den sanne historien om broen, men den pene naturen var faktisk like stor en opplevelse. Vi kjørte tilbake til Hua Hin som vi nådde sent på ettermiddagen.
LITT INFO
River Kwai er en av områdets helt store turistattraksjoner, så det er ikke vanskelig å finne en guidet utflukt av en eller flere dagers varighet fra Hua Hin eller Bangkok. Opplevelsene i Kanchanaburi og en tur på jernbanen er som regel obligatoriske, men ellers kan programmet svinge, noen tourbyrå besøker Sai Yok Nationalpark og/eller tigertemlet. Mange av opplevelsene ligger i jungelområdet, så husk en god myggespray og forhør deg eventuelt om malariaforebyggende medisin.
