Befinner man seg på Kreta som vanlig charterturist, er det mye mulig at man bor på et hotell i området omkring Chania eller Platanias. Her hersker den vanlige stemningen blant turister og strendene er vanligtvis overfylte og preget av en temmelig hektisk atmosfære – og badetøy!
Målet på en av flere endages-utflukter var Sougia på den kretesiske sydkysten. Den liten landsbyen ligger godt gjemt og i le av de store bjegen, som rekker opp til 2000 meter i luften ganske få kilometer inne i landet. Vi bodde i Chania og valgte veien omkring Omalos, da det var den veien, som så mest framkommelig ut på det svært detaljerte kortet, jeg hadde investert i som noe av det første på den restplassen vi hadde kjøpt i desperasjon over et vått dansk sommervær i august 2006.
Bjergvejen var i prinsippet i orden. Den snodde og buktet seg som forutsett, og inn i mellom kom vi til noen små landsbyer, som hvilte i seg selv. Her sto tid stille og den gamle bestemora gikk tur med geita, som hun hadde gjort hver dag i de siste mange årene.
Hvert femte eller tiende minutt ble vi i den liten Hyundai, som vi hadde leid, presset inn imot fjellenes klippevegger av den jevne strømmen av turistbusser, som fraktet turister til og fra den store severdigheten, Samariakløften. En utflukt til Sougia kan makelig bli kombinert med en tur til kløften. Vi valgte likevel å gjøre stop med Irinikløften, som også ligger på veien. Denne er angivelig like imponerende som Samaria; men ikke i samme grad så stor en turistattraksjon.
På et tidspunkt åpenbarte Det Libysk Hav seg mellom de høye fjellene. Veien lukker ved Sougia, hvor man kan velge å gå til høyre mot Lisso- eller til venstre, mot øst, til stranden. Det går rask opp for en at dette stedet er helt spesielt. Det er slått et større antall telt opp bakerst på stranden, som ikke er en sandstrand, men derimot en strand, hvor underlaget er runde og myke kiselsteiner. Disse er deilige å ligge på; men det er en god ide å huske et par badesandaler.
Umiddelbar nede for parkeringsplassen i den liten landsbyen er stranden preget av tekstilbærende klientell, men dette endrer seg rask, da man søker et par hundre meter ytterligere mot øst. Her er forholdet naturist/tekstil vel omkring 60: 40. Vi fant en flekk i solen, som hele uken skinte fra en aldeles skyfri himmel og nøt dagen i dette kosmopolitiske miljøet.
På et tidspunkt så jeg at noen mennesker fortsatte gangen sitt hen imot et klippefremspring lengre framme på stranden – og forsvant. Jeg ble nysgjerrig og undersøkte noe som var bak disse klippene. Det viste seg at man skulle vade i vann til knærne for å komme til en liten vik, som skjulte det mest praktfulle stedet, man kan forestille seg. Det var hulninger i klippene, hvor folk hadde slått ned seg og levde et liv i pakt med stedet. Jeg satte meg på en klippeblokk og iakttok denne helt formidable atmosfæren. Jeg visste at jeg vil komme tilbake, selv om jeg senere erfarte at dette spott ble kalt “Svinebukten”.
