Sri Lanka, republikk i sørlige Asia, består av en stor hovedøy og en del småøyer i Indiske hav. Sri Lanka er skilt fra India ved Mannarbukta og Palkstredet.
Hovedgruppene i befolkningen er singhalesere og tamiler. Etniske og religiøse motsetninger har ført til krav om en separat tamilsk stat i nordområdene og i perioder til voldsomme kamper. Sri Lanka mottar en del økonomisk støtte fra andre land, og er bl.a. norsk programland.
Landet var britisk koloni fra 1796, fikk full uavhengighet som staten Ceylon 1948, og ble konstituert som republikken Sri Lanka 1972.
Landet het til 1972 Ceylon, en engelsk forvanskning av Singhalam, ‘singhalesernes land’. Ceylon ble senere feiltolket som en forvanskning av sanskrit Sri Lanka ‘Det hellige Lanka’. Lanka er det gammeltamilske ord for ‘øy’, som i sanskritlitteraturen er blitt til navnet på en mytisk øy.
Sri Lanka – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1978 er Sri Lanka en presidentstyrt, demokratisk og enhetsstatlig republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for seks år og kan gjenvelges. Presidentens makt er ved flere anledninger blitt styrket. Således kan han/hun skrive ut nytt presidentvalg før en periode er ute, utnevne og avsette statsministeren og de andre ministrene, selv overta den ministerpost han/hun måtte ønske, oppløse parlamentet og fremlegge saker som parlamentet har avvist for folkeavstemning. Lovgivende myndighet er lagt til parlamentet. Det har 225 medlemmer, som velges for seks år i allmenne valg etter en modifisert forholdstallsordning (med preferansestemmegivning).
Administrativt
Administrativt er Sri Lanka delt inn i åtte provinser (redusert fra ni da de to tamilske provinsene ble slått sammen i 1987), ledet av provinsråd og i 24 administrative distrikter, hver ledet av en statsutnevnt guvernør og et valgt utviklingsråd.
Plante- og dyreliv
Nesten 70 % av øya er skogkledt, med tropisk regnskog i lavlandet og fjellregnskog i høyereliggende områder. I de tørre delene av øya er det gress-savanne og tørketålende skog.
Dyregeografisk tilhører Sri Lanka den orientalske region. Faunaen har store likhetstrekk med Indias, bl.a. fordi det har eksistert landforbindelse med India under istiden. Noen dyr med stor utbredelse i India (gaurfe, nilgau, tiger) mangler på Sri Lanka, men øya har til gjengjeld mange endemiske arter (21 fugler, 75 krypdyr og 18 amfibier). Nesten 90 pattedyrarter forekommer. De største pattedyrene er indisk elefant (underart ceylonelefant), vannbøffel, aksis-, svine- og sambarhjort, villsvin og sjøkua dugong. Primatene hulman, ceylonlangur og ceylonmakak er vanlige. Leopard, tre mindre kattearter (jungelkatt, rustflekkatt, fiskerkatt), gullsjakal og den nattaktive leppebjørnen er karakteristiske rovdyr. Det finnes sju arter snikekatter, bl.a. manguster, sivetter og asiapalmemåren («toddykatt»), som er spesielt glad i gjærende palmesaft. Med stadig økende bebyggelse og utnyttelse av skogen forsvinner leveområdene for en rekke arter, bl.a. elefant og leopard, men de er fortsatt vanlige i de store nasjonalparkene.
430 fuglearter er registrert, minst 250 hekker. Tallrike vadefugler og ender er trekkgjester fra nord. Hegrer, storker, glenter, duer, råkefugler, gjøker, bladfugler og solfugler er karakteristiske arter.
Av øyas mer enn 80 slangearter regnes bare fem som dødelig giftige: kobra, to kraiter og to huggormer. Sumpkrokodille er ganske vanlig, men også den fryktede deltakrokodillen forekommer. Blant øglene er gekkoer (ofte i hus), skinker, agamer og varaner meget vanlige. Mer enn 50 arter ferskvannsfisk (14 endemiske) finnes, og dyrelivet i havet er rikt. Tallrike insekter og andre virvelløse dyr, mange av de minst 240 dagsommerfuglartene er store og fargesprakende.
Sri Lanka – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til 20,2 mill. Befolkningstilveksten var 1,3 % i årene omkring tusenårsskiftet. Fødselsraten har imidlertid vært synkende (fra 24,8 ‰ i 1984 til 18,9 ‰ i 2003), og har bidratt til en lavere befolkningstilvekst. Middellevealder er for kvinner 75 år og for menn 68 år (2004).
Nesten 3/4 av befolkningen er singalesere og ca. 18 % tamiler. I tillegg finnes 1,4 mill. moors, et muslimsk blandingsfolk av arabere og innfødte. Av urbefolkningen, veddaene, er det bare et svært lite antall igjen. Særlig etter uavhengigheten i 1947 har motsetningene mellom tamilene og singaleserne tilspisset seg, og i løpet av 1980-årene utviklet dette seg til en åpen konflikt, som har vedvart og medført betydelige tap av menneskeliv på begge sider. Inntil 2006 var det antatt at mer enn 65 000 mennesker var drept i konflikten; tallet på internflyktninger har tidvis variert mellom 500 000 og 800 000. Dertil kommer mange som har flyktet til den sørlige delen av India (Tamil Nadu).
Landets gjennomsnittlige befolkningstetthet er høy, 308,2 innb. per km2, men varierer fra over 500 innb. per km2 i den fuktige sørvestdelen av øya til under 60 i enkelte distrikter i øst. Ca. 30 % er bosatt i byer, etter stadig fraflytting fra landdistriktene til byene, især til hovedstaden. De største byene (administrative distrikter som omfatter byen og nærmeste omegn) var 2003: Colombo (2,3 mill. innb.), Gampaha (2,1 mill.), Kandy (1,9 mill), Galle (1 mill.). Innbyggertallet i Jaffna ble anslått til 589 000.
Språk
Offisielle språk er singhalesisk og tamil. Også urbefolkningen, veddaene, taler en dialekt av singhalesisk, men en del ord av ukjent opprinnelse peker mot et tapt språk. Om lag 74 % av befolkningen snakker singhalesisk, vel 18 % tamil (i nord og øst). Tamildialektene i Sri Lanka er arkaiske og står skriftspråket nærmere enn dialektene i Tamil Nadu i India. Engelsk brukes i administrasjonen. Det anslås at 10 % av befolkningen behersker engelsk.
Sri Lanka – næringsliv. Sri Lanka er et utviklingsland, med en økonomi som i stor grad er basert på salg av jordbruksvarer og lettere industriprodukter, i tillegg til turisme og tjenesteyting. Inntektsfordelingen er ujevn og fattigdommen er særlig markert på landsbygda. Sri Lanka er mottaker av økonomisk bistand, bl.a. fra Verdensbanken, Det internasjonale valutafondet og Norge. Til tross for borgerkrigen er det blitt gjennomført økonomiske reformer som bl.a. privatisering av en rekke statlige bedrifter og en differensiering av eksporten. I perioden 1990–2005 er det beregnet en økonomisk vekst på 4,7 % årlig; i samme periode økte befolkningen med 1,3 % årlig. Landet ble des. 2004 rammet av en katastrofal flodbølge som gjorde store skader på infrastruktur; industribeltet i vest slapp imidlertid relativt lett fra det. En internasjonal donorkonferanse gav løfter om 4,5 mdr. USD til gjenreisningen.
Jordbruk (inkl. skogbruk og fiske) bidrog i 2003 med 16,8 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) og sysselsatte 29,5 % av yrkesbefolkningen. Industri og bergverk bidrog med 26,3 % av BNP og sysselsatte 16,9 % av yrkesbefolkningen, og tallene for tjenesteytende næringer var henholdsvis 43,5 % og 54,7 %. På grunn av den politiske situasjonen er deler av landet (i nord og øst) ikke inkludert i statistikken. Turistnæringen er dominerende sektor innenfor de tjenesteytende næringer. Sri Lanka er tradisjonelt et av de mest populære reisemålene i Asia. Næringen gikk kraftig tilbake i 1980-årene, og besøkstallet har vært preget av sterke svingninger etter utviklingen av konflikten, men holdt seg i årene rundt tusenårsskiftet på ca. 400 000. Etter våpenhvilen 2002 passerte besøkstallet for første gang 500 000 i 2003.
Jordbruk, skogbruk og fiske
Omtrent 30 % av landarealet er oppdyrket. Den tidligere tydelige delingen mellom statlig plantasjedrift og private småbruk er i senere år mer utjevnet. Eksportproduktene dyrkes i større grad blant småbønder, og det lokale jordbruket er blitt mer kommersialisert. Te er landets viktigste eksportprodukt, og Sri Lanka er verdens nest største teprodusent (etter India). Kokosnøtter dyrkes i lavereliggende områder og var tidligere også en viktig eksportvare. Sri Lanka er blant verdens sju største gummiprodusenter. Ris dyrkes imidlertid til innenlandsk konsum. Til tross for myndighetenes satsing på bedre irrigasjons- og gjødslingsmetoder og økt produksjon, må en del ris importeres for å dekke landets behov. Det dyrkes også maniok, mais, søtpoteter, poteter, bønner, krydder m.m. Viktigste husdyr er kveg, bøfler, griser og fjærkre.
Fisket drives hovedsakelig som kystfiske til eget og lokalt forbruk. I løpet av de siste tiår har myndighetene satset på moderniseringer bl.a. for å øke fiskeforbruket og for å skaffe sysselsetting i kystdistriktene. 2002 utgjorde fangstene 298 000 tonn. Størstedelen ble tatt ved kystfiske, dertil kom 8000 tonn fra oppdrettsanlegg. Tsunamikatastrofen des. 2004 ble et kraftig tilbakeslag for fiskerinæringen. I 2005 ble fangstene redusert med ca. 50 %.
Industri og bergverk
Industrien har siden 1990-årene vært i markant vekst, særlig i IT- og tekstilsektoren. Det er bl.a. utviklet en omfattende gummiindustri basert på landets egne gummiressurser, og landets konfeksjonsindustri har i senere år vokst så mye at det er nødvendig med import av tekstiler til landets ca. 700 konfeksjonsfabrikker, som beskjeftiger 200 000 mennesker direkte og 400 000 indirekte. Det er etablert industriutviklingsområder for, gjennom skattelettelser og andre fordeler, å tiltrekke internasjonal kapital. Dessuten produseres sement, keramikk, papir, bygningsmaterialer og kunstgjødsel.
Sri Lanka utvinner grafitt og edelstener, hovedsakelig til eksport. Fosfat utvinnes nær Eppawala i nord; dessuten finnes forekomster av uran, kalkstein, ilmenitt og salt. Ratnapura er berømt for sine edelstensgruver.
Sri Lanka har siden tusenårsskiftet forberedt forsøksboring etter olje og gass utenfor kysten. Norge bidrog 2006 med ca. 12 mill. kr til seismiske undersøkelser.
Utenrikshandel
Konfeksjonsindustrien stod ved tusenårsskiftet for over 50 % av eksportinntektene, men 2005 var andelen sunket til 46 % som følge av skjerpet konkurranse fra bl.a. India og Kina. Te-eksporten bidrog med 13 % og edelstener med 7 %. Utførselen går hovedsakelig til USA, Storbritannia, Tyskland og Japan. Størstedelen av importen består av maskiner, transportmidler o.a. kapitalvarer, tekstilvarer, petroleum og petrolumsprodukter og kornvarer. Blant de viktigste leverandører av importen er Japan, Kina (inkl. Hong Kong), India og Singapore.
Samferdsel
Sri Lanka har et relativt godt utbygd veinett og nesten 2000 km jernbane. Colombo har internasjonal lufthavn (Katunayake), og er i tillegg landets viktigste havneby. Andre viktige havnebyer er Trincomalee (hovedhavn for teeksport), Galle og Jaffna. Det statlige SriLankan Airlines ble hardt rammet av et geriljaangrep mot Colombos lufthavn 2001 og måtte innstille sine Skandinavia-ruter. I 2006 hadde selskapet Europaruter til London, Paris og Frankfurt.
Sri Lanka – musikk. Folkemusikken avspeiler befolkningens kulturelle og etniske mangfold. Veddaenes musikk var opprinnelig vokal, men senere er tromme tatt i bruk som akkompagnement til rituelle og andre sanger og danser. Tamilenes og singhalesernes musikk bærer preg av langvarig påvirkning fra India. Instrumenter og sjangere i såvel folke- som kunstmusikken har svært ofte indiske røtter, men er gjennom århundrene utviklet til særegne srilankiske former. Fra gammelt av er dans, sang og spill oppfattet som en helhet, og til tross for motstand fra pietistiske retninger innen buddhismen spiller musikk en viktig rolle i forbindelse med dans, drama, mime, akrobatikk og verbale uttrykksformer. Trommer, ghana (metallidiofon), v?n? og andre strengeinstrumenter, horn og fløyter gir instrumentalmusikken en karakteristisk, ofte overtonerik, klang.
Selvstendighet
Ceylon ble selvstendig 1948, med status som dominion innen Det britiske samvelde, og med forfatning etter britisk mønster. Ceylon var ved selvstendigheten ansett som et av de mest velstående land i Asia, men ble snart preget av økonomiske problemer og bitter strid mellom den singhalesiske, buddhistiske majoritet og den store hinduiske, tamiltalende minoritet. I 1959 ble landets statsminister, sosialisten Solomon Bandaranaike, myrdet. Året etter ble hans enke, Sirimavo Bandaranaike (f. 1916), verdens første kvinnelige statsminister. I 1960-årene var det atskillig sosial og politisk uro, bl.a. et mislykket forsøk på statskupp i 1961. Mangel på ris skapte utbredt misnøye med regjeringen. De viktigste eksportvarene, te, gummi og kokosnøtter, møtte vanskeligheter på verdensmarkedet. Utenrikspolitisk stilte Ceylon seg i spissen for en gruppe asiatiske land som ønsket å være nøytrale i striden mellom øst og vest.
Ved valget i 1964 led regjeringen under Bandaranaike nederlag og trådte tilbake. Hun ble avløst som regjeringssjef av Dudley Senanayake (f. 1911) fra det konservative United National Party (UNP). Etter nye valg 1970 dannet Bandaranaike en koalisjonsregjering bestående av sosialistpartiet samt to ministere fra det trotskistiske kommunistparti og én fra det Moskva-orienterte. I april 1971 satte ytterliggående venstreorienterte ungdommer i gang et voldelig opprør mot Bandaranaike-regjeringen. Opprørsbevegelsen Janatha Vimukti Peramuna (Folkets frigjøringsfront), JVP, ble slått ned etter blodige kamper med flere tusen drepte.
Den 22. mai 1972 ble Ceylon proklamert som republikk under navnet Sri Lanka. Øya brøt dermed sine 157-årige bånd med den britiske krone, men fortsatte som medlem av Commonwealth. Utover i 1970-årene forverret de økonomiske problemene seg, og arbeidsløsheten nådde hele 25 prosent. Ved valget 1977 led Bandaranaike et knusende nederlag. Den høyreorienterte opposisjonen fikk 2/3 flertall i parlamentet. Junius Richard Jayewardene (f. 1906) ble statsminister og overtok som president etter at en ny forfatning 1978 hadde gitt presidenten vidtrekkende fullmakter. Et økonomisk liberaliseringsprogram basert på utenlandske investeringer med skattefordeler, gav betydelig vekst og redusert arbeidsløshet, men landet kom inn i en ny økonomisk krise etter at striden mellom singhalesere og tamiler blusset kraftig opp 1983. Arbeidet med å bygge opp en frihandelssone for utenlandske industrietableringer stagnerte, og turistnæringen som hadde vokst, opplevde et tilbakeslag; antallet turister sank fra 410 000 i 1982 til 180 000 i 1987.
I konflikten mellom det singhalesiske folkeflertall og tamilene var det særlig tre beslutninger fra myndighetenes side som hadde vakt tamilsk misnøye: et vedtak fra 1956 om at singhalesisk skulle være eneste offisielle språk (tamilsk fikk status som «nasjonalt» språk 1978), et vedtak fra 1970 om kvotebegrensning for tamilsk ungdom ved høyere læreanstalter, og en ny lov fra 1983 som påla alle parlamentsmedlemmer å sverge en lojalitetsed til et enhetlig og samlet Sri Lanka. Det siste førte til at Tamil United Liberation Front (TULF), som fra 1977 hadde vært det største opposisjonspartiet, forlot parlamentet. Siden 1983 har tamilene ikke vært representert der, og langt mer militante tamil-organisasjoner gjorde seg stadig sterkere gjeldende. Den største var Tamil Eelams frigjøringstigre (LTTE) under ledelse av Velupillai Prabhakaran. Spenningen mellom folkegruppene slo i 1983 ut i opptøyer der mange hundre mennesker, flest tamiler, ble drept. Unntakstilstand ble erklært. Sri Lanka-hæren ble i 1983–88 utvidet fra 5000 til 40 000 mann; forsvarsutgiftene tynget landets økonomi. India støttet tamilgeriljaen med penger og våpen, men forsøkte også å megle. I juli 1987 undertegnet India og Sri Lanka en avtale om utvidet selvstyre til tamilene i 1/3 av landområdet. India sendte store troppestyrker for å overvåke en våpenhvile og avvæpne tamilmilitsene. Militante tamiler var misfornøyde fordi avtalen ikke gav dem en selvstendig tamilstat, og det kom til kamp mellom inderne og «frigjøringstigrene» med store tap på begge sider. Et år senere var de indiske styrkene økt til over 75 000 mann, men en gradvis tilbaketrekning ble nå innledet og fullført i mars 1990. Inderne hadde over 1000 falne.
Fredsavtalen og den indiske intervensjonen vakte også misnøye blant singhalesiske nasjonalister, som mente tamilene fikk for store innrømmelser, bl.a. ble tamilsk sidestilt som offisielt språk. JVP-bevegelsen, som hadde forholdt seg passiv siden opprøret i 1971, begynte igjen sin ultranasjonalistiske propaganda og gerilja mot Jayewardene-regjeringen. Høsten 1989 ble JVP knust ved en massiv offensiv fra sikkerhetsstyrkenes side. Konflikten var svært blodig og antas å ha kostet over 25 000 mennesker livet.
Konflikten mellom tamiler og singhalesere ble ytterligere skjerpet i 1990-årene. Alvorlige overgrep ble begått av begge parter. Sri Lankas sikkerhetsstyrker var i 1998 utvidet til 115 000 (samt hjelpetropper), og forsvarsbudsjettet utgjorde over 15 % av statens utgifter. På sin side gjorde «tamiltigrene» utstrakt bruk av selvmordsbombere og bygde også opp konvensjonelle land- og sjøstridskrefter ved siden av geriljaforband.
Ranasinghe Premadasa, som hadde vært Sri Lankas president siden desember 1988, ble sprengt i luften av en «selvmordsbomber» 1. mai 1993. Lignende terroraksjoner fulgte, bl.a. ved bruk av bilbomber som drepte over 150 mennesker i Colombo.
Etter 17 år ved makten tapte UNP flertallet ved parlamentsvalget i august 1994. People’s Alliance (PA), en venstreorientert koalisjon ledet av Chandrika Kumaratunga, kom til makten. Kamaratunga vant også presidentvalget med 62 % av stemmene tre måneder senere. Hun overlot statsministerposten til sin mor, Sirimavo Bandaranaike, som dermed ble regjeringssjef for tredje gang. Motkandidaten Gamini Dissanayake fra UNP ble drept av en selvmordsbomber som også tok livet av 51 andre. Bandaranaike var statsminister til hun i 2000 trakk seg tilbake av helbredsgrunner, 84 år gammel.
Kumaratunga ble valgt på et program der en fredsløsning på den blodige konflikten med tamiltigrene, LTTE, var hovedsaken. Januar 1995 ble det våpenhvile for første gang på fire år, og Norge stilte observatører til disposisjon. Fredsforhandlingene gikk snart i stå, og krigen fortsatte med økende intensitet. Høsten 1995 gikk regjeringshæren til storoffensiv på Jaffna-halvøya, som i fem år var blitt kontrollert og styrt som en slags tamilsk ministat av LTTE med bl.a. eget politi, skattesystem og valuta. I desember ble byen Jaffna og det meste av halvøya erobret. «Tigrene» fortsatte krigen fra baser lenger sør. Forbudet mot LTTE var blitt opphevet 1995, men nytt forbud ble proklamert etter at singhalesernes fremste helligdom, Tannens Tempel, var blitt sprengt av selvmordsaksjonister i januar 1998. Et sentralt politisk spørsmål var utvidet selvstyre for tamilene i nordlige og østlige provinser. En ny maktfordelingsplan ble lagt frem av Kumaratunga som grunnlovsforslag i 1996, men havnet i politisk dødvanne.
Kumaratunga utlyste nyvalg til presidentposten des. 1999 og sikret en ny 6-års termin med 51 % av stemmene. Tre dager før valget ble hun blindet på høyre øye av en selvmordsbomber som drepte 21 andre. Ved parlamentsvalget des. 2001 tok UNP flertallet tilbake. Kumaratunga måtte nå styre landet med en opposisjonell regjering og et parlament der hennes tilhengere var i mindretall. Statsminister ble UNP-lederen Ranil Wickremesinghe, som vant valget på løfter om fortgang i fredssamtalene med LTTE, samt liberalisering av økonomien.
Norge har i prinsippet vært nøytral tilrettelegger for en prosess med sikte på å få stanset en borgerkrig som i perioden 1983–2006 antas å ha kostet ca. 67 000 mennesker livet, flest sivile, mens ca. 800 000 er blitt internflyktninger. Norges rolle har tidvis vært sterkt omstridt og gjenstand for ulik vurdering fra berørte parter. President Kumaratunga rettet i 1999 en formell henstilling til Norge om bistand til å finne en fredelig løsning, etter at Norge tidligere hadde engasjert seg uformelt for å få de stridende på talefot. Stortingsrepresentant Erik Solheim ble mars 2000 engasjert av UD som spesialutsending til Sri Lanka. Det var imidlertid først da Ranil Wickremesinghe ble statsminister 2001 at det ble fortgang i prosessen. I februar 2002 skrev regjeringen og LTTE under en avtale om våpenhvile på ubestemt tid; den første gjensidige våpenstillstand siden 1995. Derpå fulgte en mer omfattende dialog. Tilsynelatende fremskritt henimot en kompromissløsning ble gjort under en forhandlingsrunde i Oslo des. 2002. Partene kom da overens om at en endelig løsning måtte ligge innenfor rammen av et enhetlig Sri Lanka, basert på en føderal struktur. LTTE lot ved denne anledning til å ha oppgitt kravet om Tamil Eelam, en egen, selvstendig tamilstat. Regjeringen gav løfter om vidtrekkende selvstyre for tamilene i nordøstlige landsdeler. Imidlertid viste detaljerte forslag, fremlagt av partene tidlig i 2003, at avstanden mellom dem fortsatt var svært stor. Fredsprosessen stanset opp i april 2003, da LTTE midlertidig trakk seg fra dialogen. Norge innstilte sin virksomhet nov. 2003 etter at Kumaratunga hadde beskyldt Norge for å ha tatt «tamiltigrenes» parti. Prosessen ble deretter stående på stedet hvil.
Ved parlamentsvalget 2004 veltet Kumaratungas venstreallianse den borgerlige Wickremesinghe-regjeringen som mer aktivt hadde villet megle fred med LTTE – og som etter presidentens mening hadde villet gi altfor store innrømmelser. Fredsprosessen var ellers blitt møtt med mistro og protester fra singalesiske nasjonalister, især fra det marxistorienterte JVP og landets innflytelsesrike buddhistbevegelser. I sin nye regjering allierte presidenten seg med JVP, en svoren fiende av LTTE og nå i parlamentarisk vippeposisjon. Etter valgseieren rettet Kumaratunga likevel en henstilling til Norge om å vende tilbake til rollen som mellomledd, men fortsatte siden å betrakte den norske innsatsen med åpenbar skepsis. Kritikken om angivelig norsk partiskhet i favør av LTTE kom enda skarpere til uttrykk da Mahinda Rajapakse fra Kumaratungas parti overtok presidentvervet etter en ytterst knepen valgseier i nov. 2005.
Et vesentlig lyspunkt var at våpenhvileavtalen, som med norsk bistand ble inngått i feb. 2002, stort sett var blitt overholdt de følgende fire årene. Den ble overvåket av et norskledet, nordisk observatørkorps, Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), I fire-årsperioden 2002–06 rapporterte den om over 3000 brudd på våpenhvilen; av disse var imidlertid bare et fåtall av særlig alvorlig karakter. Etter at utenriksminister Lakhsman Kadirgamar ble drept av en snikskytter i aug. 2005, skjedde imidlertid en markant økning av volden. Sommeren 2006 ble det rapportert om stadig mer alvorlige sammenstøt og overgrep. Fredsprosessen lot til å være inne i sin alvorligste krise siden våpenhvilen i 2002, med åpenbar fare for at den ikke ville overleve et stigende voldsnivå. LTTE ble i juni 2006 offisielt fordømt som en terroristorganisasjon av EU, etter tidligere å ha fått terroriststempelet av Storbritannia og USA. Dette skapte problemer for observatørkorpset. LTTE erklærte at deltakerne fra EU-landene Danmark, Sverige og Finland ikke lenger kunne anses som nøytrale og derfor måtte forlate landet. Observatørene var tidligere blitt kritisert av president Rajapakse for angivelig å ha favorisert LTTE – til tross for at de har lagt skylden på «tigrene» for over 90 % av alle våpenhvilebrudd. Våpenhvileobservatørene fra EU-landene trakk seg ut i august 2006, og dermed er bare Norge og Island tilbake.
Økonomisk utvikling. Frem til ca. 1970 svarte te, kopra og gummi for 90 % av eksportinntektene. Ved tusenårsskiftet var andelen for disse varer sunket til under 20 %. I stedet har prosessindustrien, i første rekke for tekstiler, fått økende betydning, med nesten ¾ av eksportinntektene. Teknologibransjen, særlig IT- og telesektoren, har vært i kraftig vekst siden slutten av 1990-årene. Etter våpenhvilen 2002 viste turismen på ny kraftig vekst, og bransjen var 2004 landets tredje største arbeidsgiver. Den sivile luftfarten innenlands ble gjenopptatt og det internasjonale rutenettet utvidet.
De borgerlige UNP-regjeringene har i sin økonomiske strategi tatt sikte på å gjøre eksporten mer variert og minske avhengigheten av tradisjonelle eksportvarer. Økonomiske reformer er blitt gjennomført til tross for borgerkrigen, og 1991–94 ble mange statsbedrifter privatisert. Som statssjef fastslo Chandrika Kumaratunga, en tidligere marxist, at hun ikke vil gå tilbake til den sosialistiske politikken som ble ført av morens regjering før 1977. Videre økonomisk vekst forutsettes å skje i den private sektor.
Selv om Sri Lanka som helhet har et høyt utdanningsnivå, er arbeidsløshet et alvorlig problem også blant godt utdannede grupper. Sri Lanka ble 2005 rangert som nr. 93 av 177 nasjoner på FNs levekårsindeks.
Sri Lankas utenrikspolitikk har alltid vært preget av landets alliansefrie status, men alliansefriheten er blitt noe forskjellig definert av de to hovedpartiene. UNP-regjeringer har oftest hatt en mer pro-vestlig holdning enn den mer venstreorienterte Folkealliansen, som har lagt vekt på nære forbindelser til bl.a. Kina. Kina og Israel har vært regjeringens to største våpenleverandører.
Norge har hatt gode bilaterale forbindelser med Sri Lanka, ikke minst som følge av utviklingssamarbeid (samarbeidsland siden 1977). Siden tusenårsskiftet har total norsk bistand utgjort ca. 200 mill. kr årlig. Bistanden er i økende grad blitt konsentrert om konfliktløsning og aktiviteter som støtter opp om fredsprosessen.
Sri Lanka var det landet som, nest etter Indonesia, ble hardest rammet av flodbølgekatastrofen 26. des. 2004. Over 35 000 mennesker mistet livet (31 229 er (2006) bekreftet omkommet, mens 4093 er oppført som savnet). Den norske regjering gav 300 mill. kr som ekstra bistand til tsunamiofrene. Håpet om at katastrofen ville bidra til fred og forsoning, gikk ikke i oppfyllelse. I stedet skapte den ytterligere spenning mellom partene under lange og harde forhandlinger om hvordan den internasjonale hjelpen skulle fordeles mellom de tamilske områdene og resten av landet. I siste instans ble en avtale mellom regjeringen og LTTE om et felles gjenreisningsfond kjent ugyldig av landets høyesterett.