Syria. republikk i Midtøsten, med kyst mot Middelhavet i vest. Grenser til Tyrkia i nord, Irak i øst, Jordan i sør, Israel og Libanon i sørvest.
Store deler av landet består av fjell og halvørken, med middelhavsklima i vest, og gradvis overgang til ørkenklima i øst og sør. Store deler av innlandet fylles av Syriske ørken, som i øst gjennomskjæres av elven Eufrat. Befolkningen er overveiende arabiske muslimer med kurdiske og kristne minoriteter. Landet er rikt på arkeologiske minner.
Syria har en strategisk beliggenhet mellom Mesopotamia, Anatolia og Middelhavet. Amoritter, fønikere, hettitter, hebreere, assyrere, persere, hellenere, romere og arabere har alle spilt en rolle i landets eldre historie.
Landet ble en del av det osmanske riket fra 1516, ble fransk protektorat fra 1920 og fikk full uavhengighet 1944. 1958–61 var Syria i union med Egypt. 1967 og 1973 kriger mot Israel. Israelsk tilbaketrekning fra Golanhøydene har vært Syrias fremste forutsetning for en fremtidig fredsavtale med Israel.
Navnet er en avkortning av Assyria.
Syria – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1973 er Syria en enhetsstatlig, planøkonomisk og sosialistisk folkerepublikk, selv om det sosialistiske elementet har vært nokså nedtonet etter 1990. President Bashar al-Assad etterfulgte sin far Hafez al-Assad da denne døde i 2000. Formelt velges presidenten i allmenne valg for sju år; kandidaten nomineres av nasjonalforsamlingen etter forslag fra det herskende Baath-partiet. Presidenten utnevner visepresidenten og regjeringens medlemmer; de er ansvarlige overfor ham. Presidenten er også generalsekretær i Baath-partiet og militær øverstkommanderende. Lovgivende myndighet ligger formelt hos den folkevalgte folkeforsamlingen (Majlis ash-Sha’ab). Den velges for fire år og har 250 medlemmer. 83 plasser er reservert for uavhengige kandidater.
Administrativt
Administrativt er Syria delt inn i 14 provinser (mohafazat), inkludert hovedstadsområdet. Provinsene styres av statsutnevnte guvernører og delvis valgte råd.
Klima
Middelhavsklima med vinterregn og sommertørke i vest, med middeltemperatur for januar omkring 12 °C, august omkring 27 °C. Ved kysten og langs de vestvendte fjellskråningene midlere årsnedbør 500–1000 mm, med markert vintermaksimum og sommertørke. Innlandet har ørkenklima med lite nedbør og stor temperaturforskjell fra sommer til vinter. Her er middeltemperaturen for januar 6–8 °C, mens den for august er 28–32 °C. Årsnedbør 100–400 mm, med markert vintermaksimum. Årlig middeltemperatur i Damaskus 18 °C, årsnedbør 230 mm.
Syria – plante- og dyreliv. Størsteparten av landet har ørken- og steppevegetasjon. Bare i fjellene er det skog. I april/mai er det en kort periode der steppen blomstrer, med bl.a. liljer, tulipaner, hyasinter, påskeliljer og alpefioler.
Omkring 65 pattedyrarter. Bjørn, ulv, stripehyene, og villsvin bare i avsidesliggende strøk. Syrisk underart av halvesel døde ut i 1928, arabiaoryx, nubiasteinbukk og syrisk gullhamster er utryddelsestruede. I halvørkenen lever gullsjakal, rever, gaseller og mange gnagere, bl.a. springmus.
Mer enn 310 fuglearter observert, 135 av disse hekker. Arter som er typiske for middelhavsregionen omfatter gåse- og åtselgribb, falker, lerker, steinskvetter og mange sangere. Syriairisk, som ellers bare finnes i små bestander i nabolandene, hekker i skogkledde fjellskråninger i Anti-Libanon.
80 krypdyr, bl.a. flere huggormarter, men bare 5 amfibiearter. Blodsugende mygg, sandlopper og vandregresshopper kan være plagsomme.
Syria – befolkning. Folketallet er beregnet til 18,9 mill. (2006) og årlig befolkningsvekst til 2,6 % (1994–2004). 37 % av befolkningen er under 15 år, og 3,3 % er 65 år eller eldre. Forventet levealder er for kvinner 74 år og for menn 70 år (2004).
Befolkningen er overveiende arabere (ca. 90 %), med kurdiske (6 %), armenske, tsjerkessiske, persiske, tyrkiske o.a. minoriteter. Kurderne holder hovedsakelig til i Hasakeh-provinsen i nordøst. Syria har en stor kvote palestinske flyktninger som stort sett er konsentrert til Damaskus-området.
Befolkningstettheten er 102 personer per km2, men er svært ujevnt fordelt. Tettest befolket er de fruktbare områdene i vest, og langs elven Eufrat. I de tørrere strøkene i øst og sørøst lever beduiner. Omtrent halvparten av befolkningen lever i byer. Landbefolkningen og særlig nomadene går tilbake. Største byer er Aleppo, hovedstaden Damaskus og Homs.
Syria – næringsliv.
Syria (Næringsliv)(øk. kart) (bilde)Syria (Næringsliv)(øk. kart) (bilde)
Syria tilhører de mindre ressursrike araberstatene og har begrensede forekomster av olje og andre mineraler. Landbruk spiller derfor en relativt større rolle enn i de fleste land i Midtøsten, og sysselsetter om lag en tredel av den yrkesaktive befolkningen. Handel har en sentral plass i syrisk kultur og økonomi, som i nyere tid er sterkt preget av at landet er en arabisk frontlinjestat i den arabiske kampen mot Israel, samt naboskapet til Golf-regionen gjennom Irak.
Som deltaker i flere kriger, og med en del av sitt territorium (Golan) annektert av Israel, har Syria i flere tiår brukt vesentlige deler av sine budsjetter til militære formål. Særlig i krigene i 1967 og 1973 ble Syria påført betydelige økonomiske tap, inkl. ødeleggelse av infrastruktur. For å forfølge sine regionale ambisjoner har Syria brukt store midler også på sitt militære engasjement i Libanon, til 2005. Indirekte har den politiske konflikten med Irak, dels under den første Golfkrig (1980-88), dels etter andre (1990-91) også påført Syria store tap i form av tapte transittinntekter fra oljeledningen til utskipningshavner ved Middelhavet. Som ledd i FN-programmet for Irak, ble en del handel med Irak og gjennom Syria gjennomført. Det samme gjelder situasjonen som følge av situasjonen etter USAs invasjon av Irak i 2003, og urolighetene som har forhindret en full normalisering av økonomisk aktivitet, som naturlig vil innbefatte eksport av olje fra det nordlige Irak via Syria. Etter 2003 har Syria også pådratt seg en økonomisk belastning ved å ta imot over 1,5 mill. flyktninger fra Irak. Det store antall flyktninger har bl.a. bidratt til å presse opp eiendoms- og leiepriser, med økt press på økonomien og større kamp om arbeidsplasser. En økende arbeidsledighet er en vesentlig politisk og sosialt utfordring som stiller krav til økt økonomisk vekst.
Syria mottok betydelig økonomisk og militær assistanse fra Sovjetunionen, og ble skadelidende ved dennes oppløsning, både i form av mindre bistand og minsket handel. Under den andre Golfkrig sluttet Syria seg til de allierte styrkene, og mottok til gjengjeld økonomisk bistand fra USA. Syria har tradisjonelt også mottatt betydelig bistand fra andre arabiske land (som kompensasjon for syriske kostnader i den panara-biske kampen mot Israel). Denne støtten har imidlertid variert med politiske så vel som økonomiske konjunkturer.
Bl.a. for å kompensere for bortfallet av sovjetisk støtte iverksatte Syria, hvor staten har kontrollert betydelige deler av næringsvirksomheten, på 1990-tallet økonomiske reformer som bl.a. skulle oppmuntre til utenlandske investeringer. Rundt 2000 ble politiske reformer iverksatt for å fremme lokal privat næringsvirksomhet, med bl.a. lettere mulighet for private investeringer og eierskap, inkl. legalisering av privat bankvirksomhet (2001) og etablering av en børs (2007). I 1997 påbegynte Syria forhandlinger med EU med sikte på en assosiasjonsavtale, og landet ble i 2008 med i en nyetablert Middelhavsunion, initiert av Frankrike.
Syrias eksport av olje er en viktig faktor i landets økonomi, som den viktigste eksportvare og valutainntjener. Med begrensede oljeforekomster og økende konsum, er det ventet at Syria rundt 2012 vil bli en netto importør av olje, og inntektstapet vil måtte kompseneres. Energi er likeledes en kritisk innsatsfaktor i utviklingen av økonomien, og naturgass får gradvis en viktigere rolle i kraftproduksjon. Det produserer også vannkraft, som avhenger av regionalt samarbeid for felles forvaltning av vannressurser. Dette er sikret ved garantier fra Tyrkia, som kontrollerer Eufrats øvre løp, samt med Jordan vedr. utnyttelse av vann fra Yarmouk-elven, både til irrigasjon og kraftproduksjon. I 1978 åpnet den store Buhayrat al Asadsjøen (også kalt Tabaqah-dammen) i Eufrat. Dammen gav økt kraftforsyning og muliggjorde en betydelig økning av jordbruksarealene i området.
Ved siden av olje, er de ledende eksportproduktene bomull og fosfat. Alle tre er produkter som er utsatt for til dels store prissvingninger på det internasjonale markedet, med økonomisk usikkerhet for eksporten som følge.
Syria har en rekke historiske minnesmerker, og turisme er en potensiell vekstnæring. Sektoren hadde et oppsving i 1990-årene, men ble deretter svekket igjen pga. politisk uro i regionen.
DLd.
Industri
Syrisk industri ble raskt bygd etter selvstendigheten, og var dominert av tekstilproduksjon, ikke minst med Libanon som marked. I 1970-årene ble utbyggingen videreført med Sovjetunionens hjelp, og det sovjetiske markedet var betydningsfullt frem til 1991. Sektoren omfatter særlig tekstilfabrikker og bedrifter som fremstiller forbruksvarer for hjemmemarkedet, inkl. elektriske artikler; videre jern- og stålindustri ved Hama, sementproduksjon samt produksjon av mineralgjødsel basert på landets fosfatforekomster. Syria har to statseide oljeraffinerier, ved Baniyas og Homs, med en samlet kapasitet på ca 240 000 fat per dag. Planer om å bygge tre nye raffinerier er kunngjort, for å øke kapasiteten til ca 3800 fat i 2010-2011. Landet har fem anlegg for prosessering av gass.
Industrien gikk forbi jordbruk som viktigste verdiskaper i 1971, og bidrar med nær 1/3 av BNI. Industrien består både av statseid tungindustri og private småindustriforetak.
Syria har en lang rekke historiske minnesmerker, fra flere tidsepoker, inkl. romertiden og den ottomanske periode, med bl.a.romerske ruiner, korsfarerborger og moskeer. Turisme er blitt en viktig næringsvei, som det også satses mye på å utvikle. De fleste turister kommer fra regionen, men tallet på besøkende fra Vesten øker.
UTENRIKSHANDEL
Syria har normalt en negativ handelsbalanse med utlandet, men underskuddet dekkes i perioder delvis ved avgifter fra transitt-oljeledningene, samt pengeoverføringer fra syrere i utlandet, og er søkt redusert gjennom strenge restriksjoner på import. Petroleum og petroleumsprodukter er viktigste eksportvare, fulgt av bomull og tekstiler, samt frukt og grønnsaker. Sovjetunionen var en viktig handelspartner til 1991, senere er mesteparten av handelen med Europa (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland) – samt nabolandene Libanon, Tyrkia og Irak; videre Kina og Korea.
Syria – samferdsel. Syria har et relativt velutbygd veinett på ca. 47?000 km, samt et omfattende jernbanenett på ca. 2460 km. Det er jernbaneforbindelse i flere deler av landet, samt til Tyrkia og Jordan (Hejaz-linjen fra Damaskus til Amman); tidl. også til Libanon.
Viktigste havner er Latakia, Baniyas og Tartus, som i lengre perioder har hatt overkapasitet i fravær av transitthandel særlig fra Irak. Damaskus, Aleppo og Latakia har internasjonale lufthavner.
Syria – musikk. Musikkutviklingen er preget av islam (se arabere (musikk)). Kunstmusikken er utviklet fra hoffmusikken under omayyadene og abbasidene (600–800-tallet) og har mottatt tyrkiske og persiske impulser. Fra 1200–1400-tallet, da syriske teoretikere spilte en ledende rolle innenfor islamsk musikk, ble musikkteorien utvidet med henblikk på tonalitet, rytme og formprinsipper, og nye instrumenter ble utviklet. En viktig form er nawba, instrumentalmusikk i 8 satser, med solo- og ensemblespill, improvisert innenfor faste tonale og rytmiske rammer (henholdsvis maqam og taqsim).
Folkemusikken har fra gammelt av utviklet seg i nær kontakt med kunstmusikken. Eldst er beduinmusikken. Folkesanger og -danser utgjør den største og rikeste tradisjonen.
Syrisk kirkesang er kjent fra 200-tallet. Hymner fra 300-tallet er fremdeles i bruk. Stilen i syrisk kirkesang er mer rytmisk og syllabisk enn i gregoriansk sang. St. Ambrosius brakte med seg syriske hymner og salmer til Milano.
Selvstendigheten
Selv etter selvstendigheten i 1943 lå den reelle makt i Syria hos franskmennene. I 1945 kom det til opprør, som endte med britisk intervensjon og den endelige franske tilbaketrekning. De britiske styrkene trakk seg ut i april 1946. Etter dette gjennomgikk Syria en periode med politisk ustabilitet og en rekke statskupp, tre i 1949 alene. Et nytt militærkupp fulgte i 1951, dernest i 1954, og på ny i 1961, 1962 og 1963.
Den politiske utviklingen bar preg av kampen mellom de krefter som stod for en radikal, pan-arabisk politikk og den mer moderate, nasjonalistiske fløy. Kuppet i 1963 ble iverksatt av offiserer tilknyttet det radikale Baath-partiet, som iverksatte en sosialistisk-orientert politikk. I en ny grunnlov fra 1964 ble Syria definert som en «demokratisk, sosialistisk republikk». Baath-partiet ble splittet i en moderat og en ekstrem fløy, og i 1966 stod den siste gruppen bak et nytt militærkupp. Blant kuppmakerne var general Hafez al-Assad, som selv grep makten gjennom et palasskupp i 1970; året etter ble han Syrias president og generalsekretær i Baath-partiet. Både al-Assad og Baath-partiet beholdt makten uten lovlig opposisjon og uten motkandidat til president ved påfølgende valg (1978, 1985, 1991, 1998). Hafez al-Assad døde 2000, og ble etterfulgt av sin sønn Bashar, valgt av nasjonalforsamlingen.
Politisk opposisjon ble ikke tolerert verken under den eldre al-Assad eller hans sønn, til tross for demokratisering andre steder i den arabiske verden og politisk press utenfra. Syria utviklet seg under Baath-partiet til en politistat, hvor minoriteten alawittene ble sittende med avgjørende innflytelse. Motstanden mot regimet har særlig kommet fra sunniene og handelsstanden. Flere partier er tillatt; de fleste har sluttet seg til Baath-partiet i National Progressive Front (NPF), som har sikret seg klart flertall ved valgene, hvor uavhengige kandidater også har stilt. Kravet om politisk liberalisering tiltok etter at Bashar al-Assad overtok som president, og han har gjennomført enkelte reformer. En konstellasjon av opposisjonelle partier gikk 2003 sammen i National Democratic Rally (NDR) og boikottet parlamentsvalget fordi det ble ansett som udemokratisk.
Utenrikspolitikk
Syrisk politikk har i stor grad blitt dominert av utenrikspolitiske, og særlig regionale, spørsmål. Syria var med og dannet Den arabiske liga i 1945, og ble tidlig et senter for panarabisme. Etter opprettelsen av Israel i 1948 deltok Syria i krigen mot den nye staten 1948–49. Nederlaget skapte en alvorlig politisk krise og var en av årsakene til militærkuppene i 1949. Baath-partiets innflytelse vokste, en mer pro-egyptisk politikk vant gjenklang og en egyptisk-syrisk forsvarspakt ble undertegnet i 1955.
Syria ble i tillegg til Midtøstenkonflikten trukket inn i Den kalde krigen. Sovjetunionen begynte en tilnærming til Syria og gav sivil og militær hjelp. Den andre arabisk-israelske krig, i 1956, styrket båndene mellom Syria og Egypt, og til Sovjetunionen. I 1958 ble det inngått en avtale med Egypt som slo de to land sammen i Den forente arabiske republikk. Den egyptiske president ble leder for den nye staten, der Syria ble «den syriske region». En gradvis sammensmelting av de to stater fant sted; i 1960 ble et felles parlament opprettet; i 1961 ble en felles regjering dannet. I praksis tok Egypt over mer og mer av kontrollen i unionen, som ble upopulær i Syria, og en hovedhensikt med militærkuppet i 1961 var å trekke Syria ut av unionen og gjenopprette full syrisk suverenitet. I 1963 var det forsøk på å gjenopplive unionen i form av en føderasjon, og trekke også Irak med, men dette førte ikke frem. Den spente situasjonen langs den syrisk-israelske grense i 1966–67 førte til sporadiske sammenstøt mellom de to land og var medvirkende til Israels angrep og den tredje arabisk-israelske krig (Seksdagerskrigen). Krigen endte med arabisk nederlag og Israels okkupasjon av de syriske Golanhøydene. I oktober 1973 angrep Syria og Egypt i fellesskap Israel for å gjenvinne de tapte territoriene fra 1967-krigen, men ble slått på ny. En avtale om atskillelse av de israelske og syriske styrker ble inngått mellom de to land i mai 1974, hvilket førte til opprettelsen av en FN-styrke på Golanhøydene; United Nations Disengagement Observer Force (UNDOF). Israel annekterte Golanhøydene i 1981.
Golan var ett av temaene under fredsdrøftingene om Midtøsten, som startet i Madrid i 1991. Her gikk Syria og andre arabiske stater inn i direkte forhandlinger med Israel, og bilaterale samtaler mellom Israel og Syria ble påbegynt høsten 1991. En tilbakelevering av Golanhøydene til Syria er fra syrisk hold en forutsetning for å inngå en fredsslutning med Israel. Fredsforhandlingene med Israel ble avbrutt etter at 30 muslimer ble drept av en jødisk settler i Hebron i februar 1994, men ble gjenopptatt våren 1995, uten å føre frem. Forhandlingene ble gjenopptatt 1999, og igjen på nyåret 2000 – fortsatt uten resultat. For Syria er Golan, i tillegg til territoriet, mye et spørsmål om politisk prestisje; for Israel et spørsmål om nasjonal sikkerhet – og om bosetterne som har etablert seg i det annekterte området. For begge stater handler kontrollen over Golanhøydene også om kontroll med vitale vannressurser, som særlig Israel er avhengig av. 2003 åpnet israelske soldater ild mot syriske tropper i den demilitariserte sonen på Golan. Senere samme år flybombet Israel for første gang på tre tiår mål inne i Syria; fra før var syriske mål i Libanon angrepet.
Syria har motstrebende akseptert fredsavtalen mellom Israel og PLO, og senere den amerikanske fredsplanen, det såkalte veikartet for fred. Forholdet mellom Syria og PLO har gjennom mange år vært anstrengt, og Syria støttet ulike palestinske organisasjoner som bekjempet Yasir Arafat og hans linje. Forholdet bedret seg noe etter Arafats besøk hos Hafez al-Assad i Damaskus 1996.
De nære historiske bånd mellom Syria og Libanon har ført til en særlig syrisk interesse for utviklingen i nabolandet. Syria har indirekte kontrollert det politiske liv i Libanon siden 1976 og okkuperte frem til 2005 store deler av landet, særlig i nord og øst. Syria har også brukt den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO i sitt politiske spill i Libanon, samtidig som syriske myndigheter i 1970- og 1980-årene blandet seg inn i den palestinske konflikten ved å ta stilling for grupperinger som stod i opposisjon til det største partiet innen PLO, Arafats al-Fatah. I Libanon har Syria også latt andre grupper som bekjemper Israel få operere, fremfor alt Amal og den iransk-støttede Hizbollah. Gjennom den såkalte Taif-avtalen fra 1989 fikk Syria internasjonal aksept for sin rolle i Libanon, som bl.a. gikk ut på fortsatt utplassering av store troppestyrker i deler av landet. Syria grep militært inn i Libanon 1976 som del av en arabisk styrke, men ble stående som en de facto okkupasjonsstyrke; lenge som en motvekt mot Israel, som okkuperte den sørlige delen av landet. Etter at Syria ble anklaget for delaktighet i mordet på Libanons tidligere statsminister Rafiq al-Hariri 2005, ble Syria presset – av massedemonstrasjoner i Libanon, og av en FN-resolusjon Frankrike og USA sto bak – til å trekke seg helt ut.
Det har tidvis vært et spent forhold mellom Syria og Jordan, med mindre væpnede sammenstøt i 1971. I 1977 var det planer om en union mellom Syria og Jordan som aldri ble realisert; et tilsvarende forslag om union med Libya fra 1980 ble heller ikke noe av. Forholdet til Jordan har vært vanskeliggjort både pga. Jordans støtte til fredsprosessen, og separate fred med Israel, og uenighet over vannressurser fra elven Jarmuk (Yarmuk). Etter Hafez al-Assads død ble forholdet til Jordan noe bedret. Syria har også hatt en anstrengt forhold til Tyrkia, både pga. av uoverensstemmelser over forvaltning av felles vannressurser fra Eufrat, og grunnet det nære militære samarbeidet mellom Tyrkia og Israel. Tyrkia har på sin side protestert mot Syrias støtte til geriljaen i tyrkisk Kurdistan. Forholdet ble forbedret 2004, etter at Bashar al-Assad, som det første syriske statsoverhode, avla nabolandet Tyrkia et offisielt besøk.
Syria har regionale stormaktsambisjoner, og har kivet med Egypt og Irak om en lederrolle i arabisk politikk og i Midtøsten generelt. Dette var en av årsakene til at Syria under den første Golfkrigen, mellom Iran og Irak 1980–88, som eneste arabiske stat tok parti for Iran. Syria var også en av de hardeste kritikere av Egypt etter Camp David-forhandlingene og den påfølgende fredsslutning mellom Egypt og Israel. I den andre Golfkrigen (1991) deltok Syria med soldater, noe som brøt Syrias internasjonale isolasjon og bl.a. førte til kontakt med USA. Grensen mot Irak ble åpnet 1997 etter å ha vært stengt i 15 år. Kontakten med Irak – og siden med Iran og Saudi-Arabia – skyldtes bl.a. den strategiske tilnærmingen mellom Israel og Tyrkia. I 2000 etablerte Syria og Irak de første diplomatiske forbindelser på to tiår, og Syria profiterte på handel med Irak – og motsatte seg det USA-ledede angrepet på Irak i 2003. USA beskyldte deretter Syria for å åpne grensen mot Irak for kapital og våpen, inkl. masseødeleggelsesvåpen, ut av Irak og opprørssoldater inn i landet. USA så på Syria som et land som støttet internasjonal terrorisme, og det var i forbindelse med krigen mot Irak også frykt for at Syria ville bli angrepet.
I 1980-årene var Syria en av Sovjetunionens nærmeste allierte i den tredje verden, men dette endret seg etter Gorbatsjovs maktovertakelse 1985. Forholdet til Russland ble bedret igjen i midten av 1990-årene. Den norske ambassaden i Damaskus ble angrepet av demonstranter 2006, etter at norske medier hadde trykket tegninger av profeten Muhammed, som ble ansett som krenkende.
