Kolonitid til uavhengighetskamp 1763
Dagens amerikanske nasjon har utspring i den virksomhet som ble drevet over flere hundreår av svenske, hollandske, spanske, franske og spesielt britiske kolonisatorer. I denne sammenheng er det uten betydning at islendingen Leiv Eiriksson etter norrøn tradisjon oppdaget Vinland ca. år 1000, siden oppdagelsene ikke førte til varig kolonisasjon. De svenske og hollandske koloniseringsforsøkene ble også kortvarige. Nya Sverige i området New Jersey–Delaware (1638–55) ble skjøvet til side av hollandske interesser. Ny-Nederland (1621–64) ble på sin side omgjort til de britiske koloniene New Jersey og New York. I koloniperioden lå de spanske og franske territoriene dessuten i periferien, henholdsvis i sør og nordvest. Særlig etter 1660 var den britiske innflytelsen dominerende. Dette til tross for at det på 1700-tallet fant sted en sterk innvandring av tyskere (og skotsk-irere) som slo seg ned særlig i Pennsylvania, vestre Virginia og Carolina-koloniene. Den eneste nye koloni som ble opprettet på 1700-tallet, var imidlertid Georgia (1732) som styrket britenes posisjon vis à vis Spania.
De engelske koloniene hadde i hovedsak to sentra, det ene i Virginia og det andre i New England. Selv om Walter Raleigh hadde tatt Virginia i besittelse for England (1584), førte dette ikke til fast bosetting før i 1607 (Jamestown). Etter noen harde år fikk denne kolonien etter hvert et solid økonomisk grunnlag pga. tobakksdyrkingen. Den ble på 1600-tallet særlig drevet av småbønder, men i det neste hundreår gikk kolonien stadig mer over til plantasjedrift med negerslaver. Virginia ble dermed et godseiersamfunn, men med et innslag av uavhengige bønder. Mellom Virginia og New England fantes de såkalte midtkoloniene, som politisk, sosialt og i inntektsgrunnlag skilte seg fra de øvrige. Det var større variasjoner og mer kommersiell virksomhet her.
I New England fikk livet et annet preg. Nybyggerne her hadde i langt større grad et bestemt religiøst og sosialt syn. «Pilegrimsfedrene», dvs. de første 100 nybyggerne som ankom i 1620 med skipet «Mayflower», var religiøse utbrytere fra den anglikanske kirken som hadde reist fra England for sin overbevisnings skyld. Mange såkalte puritanere, som ville rense den anglikanske kirken innenfra, fulgte siden i deres fotspor og ønsket å bygge opp et nytt og alternativt samfunn. Dels av slike grunner og dels fordi livsvilkårene i New England var karrigere enn i Virginia, fikk koloniene i nord et større innslag av sosial likhet. Rikdommene ble jevnere fordelt; styringsformen var teokratisk-demokratisk. Dette var mest påfallende i den opprinnelige kolonien Massachusetts, men karakteriserte delvis også de nye koloniene som oppstod i nord etter at religionsstriden i England mot midten av 1600-tallet hadde tvunget frem den «store utvandring». Nykommerne slo seg ned og dannet kolonier som Connecticut, New Hampshire og Rhode Island, alle med småbruk, fiske og for kystkolonienes vedkommende etter hvert også skipsfart som næringsveier.
I både Massachusetts og Virginia ble det tidlig utviklet en form for folkerepresentasjon som skapte et mønster for nyere kolonier. Representative organer både skattla, bevilget og utformet lover. Under den politiske og religiøse uro i England på 1600-tallet oppnådde koloniene også stor grad av uavhengighet i praksis. Men fremveksten av eneveldet etter 1660 styrket tronens interesser i den nye verden. Dette falt sammen med en svekkelse av de handelskompanier og private interesser som formelt hadde foreslått kolonidannelsene. I 1606 var det således blitt dannet et såkalt Virginia-kompani. Massachusetts-kompaniet ble etablert i 1629.
Forholdene endret seg da de fleste koloniene gikk over til å bli kronkolonier fra slutten av 1600-tallet. Øverste utøvende myndighet ble nå tillagt en kongelig oppnevnt guvernør som hadde vetorett mot vedtak i koloniens folkeforsamling. Like viktig var det for befolkningen i koloniene at England etter datidens vanlige merkantilistiske prinsipper forsøkte å holde et monopol på handelen med koloniene gjennom en rekke lover. Disse fastslo at de fleste utførselsvarer bare kunne utføres til England og at de fleste innførselsvarer måtte importeres via en engelsk havn. I den første tiden var dette riktignok til fordel for koloniene, som da var sikret en fast handel og skipsfart. Englands interesse i å utvide kolonistyret og dermed koloniterritoriene gjorde også sitt til at kolonistene fikk engelsk støtte for ekspansjon vestover mot Ohio-dalen omkring 1750. Under dette støtte de sammen ikke bare med indianerne, men også med franskmennene, som hadde grunnlagt kolonier i Mississippi-dalen og i Canada. Krigene mellom England og Frankrike fra slutten av 1600-tallet hadde også resultert i kamper mellom engelskmenn og franskmenn i Amerika, og krigen 1756–63 var ikke noe unntak. De engelske kolonistene hadde en del av æren for at hele Canada falt inn under den engelske tronen ved fredsslutningen.
Uavhengighetskampen 1763–83
De fleste innbyggerne i de britiske koloniene i Amerika så på hverandre som gode engelskmenn – kanskje til og med bedre enn i moderlandet. Men spenningen mellom koloniene og England ble stadig klarere henimot midten av 1700-tallet. Parisfreden 1763 ble et vendepunkt. Det britiske parlamentet vedtok 1764 å innføre innførselstoll på en rekke varer til koloniene. 1765 fulgte en stempelskatt. Påleggene var delvis en følge av at det hadde kostet Storbritannia mye å føre alle krigene mot Frankrike, til dels på kolonienes vegne. Kolonirepresentantene benektet likevel at den engelske krone hadde rett til å skattlegge koloniene. Denne uavhengighetsfølelsen ble støttet opp av sterk fremgang i koloniene i første halvdel av 1700-tallet både når det gjaldt folketall og generell velstand. Mens folketallet i engelsk Amerika lå på omkring 200 000 i 1690, var det ca. 1765 oppe i 2,5 millioner. Samtidig var koloniene blitt langt på vei selvberget. Striden om tollpåleggene nådde et foreløpig klimaks i 1773 med «Teselskapet i Boston». Utkledd som indianere kastet da 50 av Bostons innbyggere tre skipsladninger med dyrebar te i sjøen. Den britiske regjering svarte med å sperre Boston havn og sette forfatningen i Massachusetts ut av kraft.
Striden om tollovene samlet koloniene for første gang. En rekke nasjonale «kongresser» fulgte. Den første, i 1774, vedtok å avbryte all handel med britene. Blodige sammenstøt mellom kolonister og britiske tropper ved Concord og Lexington i april 1775 utløste krigen. I mai samme år tok en ny kontinental kongress i Philadelphia over som midlertidig regjering for den amerikanske nasjon og utnevnte George Washington til hærsjef. Den 4. juli 1776 fulgte selve uavhengighetserklæringen.
Krigslykken vekslet atskillig. Til å begynne med vant britene flere seirer; den amerikanske hæren var uøvd, reflekterte dårlig samhold mellom koloniene og led under pengevansker. Britene hadde imidlertid også store problemer, først og fremst med tilførslene. Etter et britisk nederlag ved Saratoga (oktober 1777) lyktes det amerikanerne å slutte krigsforbund med Frankrike. Med assistanse fra en fransk hjelpehær tvang general Washington den britiske general Cornwallis til å overgi seg med 8000 mann ved Yorktown (oktober 1781). Seieren viste seg å bli avgjørende. Ved fredsslutningen i Paris 1783 anerkjente Storbritannia USAs uavhengighet.
Fra uavhengighet til borgerkrig 1783–1861
Formelt var USA én nasjon etter uavhengighetskrigen, men i realiteten var samholdet og fellesorganene svake i de nærmest påfølgende årene. Kongressen hadde ifølge de såkalte konføderasjonsartiklene (vedtatt 1777) ikke myndighet til å utskrive skatter som bl.a. kunne redusere den store krigsgjelden. USA var etter 1777 ment å fungere som en løs sammenføyning av delstater, og i perioden etter krigen styrket enkeltstatene sin makt på bekostning av unionen. Dette skjedde samtidig med økonomisk depresjon og sosial uro. England hadde for øvrig anerkjent de enkelte delstaters uavhengighet og ikke USAs. Britene stengte videre det viktige vestindiske marked for amerikanske skip samtidig med at Spania forsøkte å gjøre krav gjeldende i de sørlige områder av den nye nasjonen.
Forholdet mellom unionen og enkeltstatene ble i virkeligheten ikke avgjort før ved borgerkrigen. Prinsipielt skjedde det likevel en stor forandring i 1789. Mens utviklingen hittil hadde gått i retning av større makt for delstatene, ble tendensen nå den motsatte. Uroen og usikkerheten førte nemlig til at en grunnlovsgivende forsamling trådte sammen i Philadelphia med utsendinger fra 12 av de 13 delstater. Philadelphiakonventet satt sammen fra mai til september 1787 og utarbeidet et kompromiss mellom føderalistene, som ønsket en sentralisert statsmakt, og antiføderalistene. I det nye statsapparatet ble balansen mellom føderal- og delstatsmyndighet fastslått: på føderalt nivå ble makten delt mellom tre prinsipielt likeverdige og uavhengige statsmakter: Kongressen, presidentembetet og den føderale domstol. Tilsvarende tredeling fant sted også på delstatsnivå (se avsnittene om forfatning og rettsvesen ovenfor). Unionsforfatningen av 1787 trådte i kraft i april 1789 etter at utkastet var blitt ratifisert av delstatene. Som første president ble valgt George Washington (1789–97).
Den nye nasjonen var imidlertid langt fra trygg. Det lyktes riktignok Washington og hans etterfølgere i presidentembetet J. Adams (1797–1801) og Th. Jefferson (1801–09) å holde USA utenfor krigene som da raste i Europa, men Napoleonskrigene skapte stadig større vansker for USAs handel. Amerikanerne oppnådde til slutt (1811) en overenskomst med Frankrike, mens det kom til krig med Storbritannia 1812–14. Britene landsatte en hær som ødela Washington, men til gjengjeld slo amerikanerne en britisk hærstyrke ved New Orleans. Krigen styrket USAs prestisje, og handelstraktaten med Storbritannia 1815 viste at britene endelig var gått med på å betrakte De forente stater som en enhetlig suveren stat.
Amerikanerne nyttet sin nyvunne styrke til å fastslå sin avstand fra Europa. Et utslag av dette er president J. Monroes (1817–25) doktrine om at hele det amerikanske kontinent heretter skulle være stengt for europeiske maktfremstøt (1823). Utenrikspolitisk la USA seg stort sett på en isolasjonistisk kurs, isolert fra Europa.
Innenriks var det samtidig en kraftig ekspansjonstid. En rekke nye stater ble opptatt i unionen: Vermont 1791, Kentucky 1792, Tennessee 1796 og Ohio 1803. I 1803 ble det daværende Louisiana kjøpt av Frankrike (Louisiana-kjøpet). Dermed ble unionens territorium økt med ca. 140 prosent, som skulle gi grunnlag for 13 nye stater. Under Monroe ble 7 nye stater opptatt: Louisiana, Indiana, Mississippi, Illinois, Alabama, Maine og Missouri. Florida ble kjøpt av Spania (avtale fra 1819, formell overtakelse 1821) og senere opptatt som stat. Texas rev seg fri fra Mexico og ble stat 1845. Etter krigen med Mexico (1846–48) ble California ny delstat, og territoriet New Mexico ble senere til delstatene Arizona og New Mexico. Så fulgte Iowa og Wisconsin, slik at antallet stater i unionen kom opp i 30 i 1850.
I nasjonal produktivitet var det også kraftig ekspansjon både i nord- og sørstatene. Fra 1790-årene ble det en voldsom vekst av bomullsplantasjene i sørstatene. En viktig årsak var at bomullsdyrkingen ble mekanisert under den industrielle revolusjon i 1790-årene. Samtidig skjøt industrien, særlig bomullsindustrien, like voldsom fart i nord. Det ble også innført moderne samlebåndsindustri, først for våpen og deretter på andre industriområder. Mens det i nordstatene vokste frem et industriproletariat (men også et stort antall frie enkeltbønder i nordvest), ble jorden mer og mer samlet på de store plantasjeeieres hender i sør. Selv om Kongressen i 1807 definitivt nedla forbud mot slaveimport, ble slavearbeid nå for alvor grunnlaget for bomullsdyrkingen i sørstatene. Her stod kravet om frihandel sterkt, mens det i nord stadig sterkere ble krevd høyere tollsatser til vern for den nye industrien.
Slaveriet, og spesielt utbredelsen av det, stod etter hvert frem som det store politiske spørsmål. I 1820 ble det oppnådd en kompromissløsning («Missourikompromisset»), som satte en bestemt nordgrense for slavehold. I 1850 var forholdet mellom slavestater og såkalte frie stater likt – 15 av hver. Kansas-Nebraska-avtalen av 1854 gav imidlertid de nye statene rett til selv å bestemme gjennom avstemning om de ønsket slaveri eller ikke.
Striden om slaveriet tilspisset de politiske skillelinjer. Føderalistgrupperingen fra uavhengighetsperioden var tidlig gått i oppløsning, og antiføderalistene gikk over i nye partidannelser – først under navnet det demokratisk-republikanske parti og siden som det demokratiske, som i prinsippet satt med den politiske makt frem til 1860. Ideologien la vekt på et fritt og åpent samfunn der individet ikke skulle hemmes unødig av inngrep fra nasjonale myndigheter. Selv om demokratene på denne tid festet mer lit til lokale og delstatlige myndigheter, var det lite tiltro også til slike former for offentlighet. Kampen om slavespørsmålet førte imidlertid til dannelsen av et nytt parti, det republikanske, som var motstander av slaveriet og tilhenger av proteksjonisme, salg av unionsjord til frie bønder – og av et mer sentralisert statsstyre. Ved presidentvalget 1860 seiret republikanerne med sin kandidat Abraham Lincoln.
USA – borgerkrigen 1861–65. Alt under den demokratiske president Andrew Jackson (1829–37) hadde en krise over tollspørsmålet ført til at South Carolina hadde truet med å melde seg ut av unionen. Jackson hadde da sterkt hevdet unionens enhet, men samtidig gikk han med på å senke tollsatsene. Under Lincoln var det ikke lenger rom for kompromiss. Etter valget 1860 meldte South Carolina seg ut av statsfellesskapet USA og fikk i januar 1861 følge av Georgia, Florida, Alabama, Mississippi, Louisiana og Texas. Med sørstatenes fremste teoretiker John Calhoun hevdet de at delstatene aldri egentlig hadde gitt fra seg sin suverenitet til unionen og at de derfor stod fritt til å velge sin egen vei. I februar 1861 sendte de 7 statene representanter til en uavhengig kongress i Montgomery, der de vedtok en forfatning for den nye konføderasjonen og valgte Jefferson Davis som sin president. Det republikanske flertall i unionskongressen svarte med å oppta det omstridte Kansas som såkalt fri stat og ved å vedta en lov om høy beskyttelsestoll.
Straks Lincoln tiltrådte som president i mars 1861, fastslo han at ingen stat kunne tillates å trekke seg ut av unionen. Kort etter begynte borgerkrigen med at sørstatstropper erobret unionsfortet Sumter i Charlestons havn. Virginia, North Carolina, Tennessee og Arkansas sluttet seg til konføderasjonen.
Slaverispørsmålet stod sentralt i kampen, men for nordstatene var særlig i den første tid opprettholdelsen av unionen enda mer i sentrum. Nordstatene var på papiret overlegne, med en befolkning på ca. 21 mill. mot 9 mill. i sørstatene, hvorav 3,5 mill. var negerslaver. Nordstatene hadde 100 000 industribedrifter, sørstatene 18 000. 70 % av jernbanenettet var i nord. Nordstatene hadde videre nesten all våpenproduksjonen og dobbelt så mange mann under våpen som sørstatene. Men sørstatene hadde større tilgang på trenede offiserer og en mer ensartet hærledelse. Nordstatene førte en mer offensiv krig, men først fra høsten 1863 var sørstatene ugjenkallelig på defensiven. I april 1865 kapitulerte konføderasjonen omsider. Sørstatsgeneralen Robert E. Lee overgav seg med 26 000 mann ved Richmond 9. april, og general Johnston med 37 000 mann overgav seg i North Carolina 26. april. President Lincoln var i november 1864 blitt gjenvalgt for en ny 4-årsperiode, men ble myrdet 14. april 1865.
Den amerikanske borgerkrig ble en milepæl, bl.a. med utvikling av nye våpen og teknikker. Det var den første krig som ble løpende referert i pressen, og den første med et vel utviklet sanitetsapparat. Likevel ble krigen den til da blodigste krig i historien. Unionsstyrkene («de blå») hadde 359 528 døde og 275 000 sårede, mens de konfødererte («de grå») hadde et tap på ca. 258 000 falne og 225 000 sårede. Dette tilsvarte bortimot 40 prosent av den totale hærstyrken fra begge sider, det største mannskapstap i noen amerikansk krig.
Rekonstruksjon og økonomisk utvikling 1865–98
Perioden fra borgerkrigens slutt til 1877 ble tidlig kjent som «rekonstruksjonsperioden». Dette henspilte ikke bare på økonomisk gjenreisning av de herjede sørstatene, men også på politisk reform. Selv Lincoln hadde hatt store problemer med radikale elementer innenfor sitt republikanske parti, som i Kongressen gikk inn for harde metoder overfor sørstatene. Lincolns etterfølger, Andrew Johnson (1865–69), ble nesten avsatt fra sitt embete fordi han som Lincoln var for lemfeldig overfor den slagne fiende. De radikale republikanere fikk til tross for Johnsons veto vedtatt en rekke lover som gav unionen full militær og politisk kontroll over sørstatene. Det radikale kongressflertallet fikk også vedtatt lover som sikret frihet og borgerretter for de svarte, mens de hvite «opprørerne» en tid mistet de samme rettigheter. I delstatsforsamlingene i sør dominerte i dette tidsrom de frigitte svarte, ofte som stråmenn for radikale (også korrupte) nordstatsinteresser. Hvite sørstatsfolk reagerte med forsøk på å hindre de svarte fra å utøve sine borgerretter. I de tidligste rekonstruksjonsårene forsøkte den hemmelige ekstremistorganisasjonen Ku Klux Klan å nå dette mål gjennom terror og brutale overgrep mot de svarte.
De svartes vilkår ble ikke bedret etter at rekonstruksjonsperioden opphørte og nordstatstroppene ble trukket tilbake i 1877. Tvert imot ble raseskillet (segregasjon) åpenlys politikk i sørstatene mot slutten av århundret, uten at nordstatene grep inn. En rekke lover og forordninger gjorde det ofte umulig for svarte å avgi stemme ved valgene. Først i begynnelsen av 1960-årene ble de siste raseskille-lovene (Jim Crow-lovene) annullert av den føderale kongressen.
Nordstatene kom seg hurtig etter krigen; krigsødeleggelsene hadde for det meste funnet sted i sør. Industriutviklingen skjøt fart. Jernbanebyggingen, som hadde tatt til i 1830-årene og økt betydelig i 1850-årene, ble nå igangsatt over hele kontinentet. I 1869 åpnet den første jernbanen mellom øst- og vestkysten. Dette skapte muligheter for bøndene på prærien. Ny jord ble dyrket, og snart med nye landbruksmaskiner. Verdien av industriproduksjonen ble seksdoblet 1860–1900, samtidig som tallet på fabrikkarbeidere gikk opp fra 1,3 til 5,3 mill. Masseinnvandring sørget for rikelig tilgang på arbeidskraft. Folketallet i USA steg fra 31 mill. i 1860 til 50 mill. i 1880 og 76 mill. i 1900.
Tidsrommet fra 1865 og ut hundreåret ble i første rekke storkapitalismens tid. Alt i 1850 var småindustrien for en stor del utkonkurrert, og i årtiene som fulgte ble storbedriftene dominerende i amerikansk industri. Innvandringen sørget for billig og uorganisert arbeidskraft, og lite hensyn ble utvist i kampen for profitt. Storkapitalen ble samlet dels hos individuelle millionærer, dels i aksjeselskaper. Disse fikk på sin side herredømme over markedene gjennom karteller og truster. Særlig trustene ble mektige gjennom sin fullstendige dominans i bransjer som stål, olje og jernbaner. Også politisk ble de en maktfaktor av stor betydning.
Siste del av 1800-tallet var storhetstiden for det republikanske parti, som i denne perioden tok til å kalle seg «the Grand Old Party» (GOP). Likevel dominerte ikke republikanerne fullstendig. I årtiene etter borgerkrigen gikk også mye av det reelle skille mellom republikanere og demokrater tapt, og striden utartet ofte til ren maktkamp og manipulasjon for økonomiske fordeler for partimedlemmene. Korrupsjon forekom ofte. Særlig omfang hadde den i president Grants administrasjon (1869–77), idet den tidligere så dyktige general viste seg svak som administrator.
I 1873 ble den dobbelte myntfot med utmynting av sølv såvel som gull innstilt til tross for protester fra gruvekretser og jordbrukere. De sistnevnte, som gikk stadig dårligere tider imøte, hørte blant dem som mente at hovedproblemet lå i for lite penger og at stansen i utmyntingen av sølv var en økonomisk trussel. Jordbrukerne, særlig i Midtvesten og i sør, var ikke heldigere med sin aksjon (populismen) mot storkapitalen like før hundreårsskiftet. Men også ellers i landet var det vokst frem en reaksjon mot uhemmet kapitalisme, og i 1890 ble den første anti-trustlov vedtatt.
Imperialisme og verdenskrig 1898–1920
USA regnet seg tradisjonelt som en antikolonialistisk nasjon pga. sin egen kamp mot de gamle europeiske kolonimakter. USA hadde da heller ikke deltatt i kappløpet om kolonier i Afrika og Asia. Tanken om å la amerikanske idealer bli del av verdenssamfunnet sto likevel sterkt. Samtidig hadde USA ved hundreårsskiftet opparbeidet et enormt produksjonsapparat som stilte det i første rekke blant stormaktene. Naturressurser fantes i store mengder, men markedene var begrenset. Slike forhold preget utenrikspolitikken i stadig sterkere grad. Alt i 1867 kjøpte USA Alaska av Russland. Kravet om andre støttepunkter i Stillehavsområdet ble fremmet med voldsom kraft like før 1900 da flåten var inne i en moderniserings- og oppbyggingsperiode. I 1898, samme år som USA annekterte Hawaii, gikk det til krig med Spania. Resultatet ble at USA la under seg Cuba, Puerto Rico og Filippinene. Under Theodore Roosevelt (1901–09) ble den imperialistiske politikken styrket ytterligere. Da Colombia i 1903 stilte seg negativt til å leie ut territorium til USA for kanalbygging, erklærte departementet Panamá, med amerikansk støtte, seg uavhengig og tilstod USA kanalsonen. Selve kanalen ble fullført i 1914. USA økte samtidig sin innflytelse i Mellom-Amerika. I 1911 ble det bestemt å befeste Panamakanalen. President Woodrow Wilson (1913–21) var fredsvennlig, men kom til tross for dette i spent forhold til både Japan og Mexico.
Den imperialistiske utenrikspolitikken fikk oppslutning blant befolkningen. Særlig to forhold kan bidra til å forklare dette. For det første var det amerikanske folk i ferd med å skifte karakter fra en angelsaksisk nasjon til en «nasjonenes nasjon». Tidligere immigrasjonsbølger hadde nok ført til misnøye, men immigrantene var stort sett blitt integrert og assimilert. Annerledes ble det med den veritable flodbølge, den såkalte «nye» immigrasjonsbølge, som slo inn over USA fra sørøst-Europa etter 1880-årene. Økende rasebevissthet i den etablerte befolkningen fløt lett sammen med økonomiske forsvarsmekanismer hos arbeiderbefolkningen idet den nye immigrasjonen forverret arbeidsvilkårene. En aggressiv holdning overfor andre folkeslag ble ofte resultatet. Kanskje like viktig var det imidlertid at imperialist-politikken var paret med reformpolitikk hjemme. Roosevelt nøt stor popularitet for sin iherdige og tilsynelatende effektive motstand mot de store trustene. Også på annen måte var han på linje med den «progressive bevegelse» (1890–1917), som særlig i bystrøkene ropte til kamp mot ukontrollerte kapitalkrefter som ødslet med nasjonale ressurser, stimulerte til politisk og annen korrupsjon og skapte slumstrøk i storbyene. Roosevelt arbeidet for at naturressurser som gruver, skoger og vannkraft skulle tilhøre det offentlige. Da han overlot presidentembetet til sin medarbeider Taft, regnet han med at denne innenrikspolitiske linje ville bli fortsatt. Taft viste seg imidlertid langt mer konservativ, noe som førte til at en gruppe republikanere under senator LaFollette brøt ut og dannet «det progressive parti». Ved valget i 1912 stilte Roosevelt som progressiv kandidat og henviste Taft til tredjeplass. Vinner var imidlertid demokraten Woodrow Wilson. Under Wilson ble bankvesenet reformert, inntektsskatt innført i prinsippet, handelen regulert og tollen senket på en rekke viktige råvarer og livsfornødenheter.
USA erklærte seg nøytral da verdenskrigen brøt ut i august 1914, men produserte ammunisjon og krigsmateriell til vestmaktene (ententen). Etter mange episoder kom USA i mars 1917 åpent med i krigen på ententens side. En utløsende årsak var særlig Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig. En veldig innsats av amerikanske tropper, penger og materiell bidrog sterkt til det tyske nederlag i 1918. Særlig på vestfronten i Europa hadde også amerikanerne store tap av menneskeliv; 48 909 ble drept mens 230 074 ble såret.
Wilson søkte til tross for krigen å føre en anti-imperialistisk politikk som skilte ham mer og mer fra forgjengernes. I januar 1918 la han frem for Kongressen 14 punkter som skulle danne grunnlaget for en kommende fred. Sentralt stod ønsket om å unngå territoriale anneksjoner og krigserstatninger. Da Tyskland innledet fredsforhandlinger, var det på grunnlag av Wilsons 14 punkter. Dette og Wilsons idealisme gjorde ham til en forgrunnsfigur under fredskonferansen i Versailles, men fredsslutningen avspeilte ikke amerikanerens ønsker. Riktignok fikk han vedtatt at det skulle opprettes et folkeforbund, men anneksjoner og erstatninger viste seg uunngåelige. Wilson hadde feilbedømt bitterheten i Europa, men også i sitt eget amerikanske senat, som nektet å ratifisere fredsavtalen og å la USA binde gjennom Folkeforbundet.
Hjemme stimulerte krigen til fortgang på spesielt tre felter. Avholdsbevegelsens kampanje resulterte i landsomfattende forbud mot fremstilling og/eller innførsel av rusdrikk (januar 1919). Året etter ble kvinnenes stemmerett fastslått i grunnloven. Krigsindustriens behov for arbeidskraft hadde dessuten ført med seg masseforflytning av svarte fra sørstatene til industrisentra i nord, en utvikling som snart skulle gjøre raseproblemet like akutt i nord som det tidligere var i sør.
Mellomkrigstid og økonomisk krise, 1920–40
Republikanerne gjenerobret presidentvervet i 1920 under slagordet «tilbake til normalen» (Back to Normalcy). Normalen ville i dette tilfelle si situasjonen minst et par årtier tilbake. Selv om kulturfenomener som jazz og film nå slo gjennom og gav inntrykk av rask utvikling, var nostalgi og reaksjon like viktige tendenser i tiåret. Dette kom bl.a. til uttrykk gjennom en kraftig oppslutning i det gamle agrar-Amerika om den protestantiske religion (jf. apeprosessen). Et annet utslag var politisk klappjakt på anarkister og venstre-ekstremister like etter verdenskrigen. Rettsforfølgelsen og henrettelsen av to mordanklagede, Sacco og Vanzetti, fikk til dels preg av at de to var både anarkister og italienere (se Sacco-Vanzetti-saken). Motviljen mot den «nye» immigrasjonsbølgen resulterte også i en serie lover slik at det etter 1924 var innført strenge nasjonale kvoter og den tillatte innvandring redusert radikalt.
Trangen til «normale» tilstander viste seg imidlertid først og fremst i det økonomiske liv der næringslivet såvel som de republikanske politikere ønsket å komme bort fra de restriksjoner som de siste tiår, særlig verdenskrigen, hadde introdusert. Storkapital og finans fikk friere spillerom med støtte fra den republikanske regjering, som stort sett gikk inn for en liberalistisk laissez-faire-politikk.
«Normal»-politikken nøt en tid anseelse fordi den falt sammen i tid med tilsynelatende økonomisk oppgang. Etter en kortere nedgangstid like etter verdenskrigen fikk industrien en hektisk blomstringsperiode. Men inntektsfordelingen var ujevn. Spesielt bøndene hadde en vanskelig tid, og forsøk på å bedre deres stilling gjennom lovendringer ble avvist. Omfattende spekulasjon skapte en usunn økonomisk struktur. Krakket på New York-børsen i oktober 1929 ble derfor mer enn en episode, det innledet en lang økonomisk depresjon. Vinteren 1932–33 nådde arbeidsløsheten opp i bortimot en fjerdedel av arbeidsstyrken eller mer enn 13 millioner.
Depresjonen i USA ble en del av den økonomiske verdenskrisen på denne tiden. For denne krisen måtte USA bære medansvar. Enda landet etter verdenskrigen var den fremste kreditornasjon med store utestående fordringer, isolerte det seg fra omverdenen. Mens USA før krigen stod i gjeld til utlandet med ca. 3 milliarder dollar, hadde landet nå til gode ca. 14 milliarder. Debitornasjonene fikk imidlertid ikke anledning til å betale gjelden med varer pga. den høye amerikanske beskyttelsestollen, slik at USAs tilgodehavender i utlandet fortsatte å øke. Riktignok ble en del av gjelden nedbetalt fra utlandet i gull som amerikanerne fant å måtte plassere i Europa, men fra slutten av 1920-årene avtok den amerikanske kapitaleksporten. Wall Street-krakket startet verdenskrisen.
Ved valget 1932 var det klart at demokratene kom til å vinne. Med Franklin D. Roosevelt (1933–45) fulgte et valgløfte om en ny giv («New Deal») for det amerikanske folk. I realiteten stod New Deal-politikken ikke for en enhetlig konkret politikk, men mer for en ny holdning: å gi kjøpekraft og sikkerhet til det store flertall av folket ved bevisst å bruke føderal myndighet og føderale midler. For å motvirke arbeidsløsheten ble underskuddsbudsjettering og store nødsarbeider brukt som virkemidler. Jordbruket ble hjulpet gjennom et bredt anlagt subsidieprogram der bøndene ble subsidiert for ikke å dyrke all tilgjengelig jord; ved å minske produksjonen ble jordbruksprisene hevet. Roosevelt-administrasjonen gikk også i den første tiden inn i et samarbeid med industrilederne om statsstøtte, bl.a. på betingelse av at arbeiderne fikk organisasjonsrett. Under New Deal hørte også de første arbeidsløshets- og alderstrygder, forkortelse av arbeidstiden, lønnsforhøyelser for de lavest betalte arbeiderne og økt kredittgivning fra bankene. Etter hvert møtte New Deal på motstand ikke bare fra forretningsverdenen, men også fra den føderale høyesterett, som erklærte flere av lovene for grunnlovsstridige. Et forsøk fra Roosevelts side på å tvinge høyesterett inn på en mer progressiv linje i 1937, kort etter at han var blitt gjenvalgt med stor majoritet, ble en fiasko. Riktignok endret høyesterett etter hvert grunnsyn, men samtidig viste Kongressen seg uvillig til å vedta flere reformlover. Det svekket også Roosevelts posisjon at arbeidsløsheten aldri ble eliminert. Et økonomisk tilbakeslag i 1937 gjorde sitt til at tallet på arbeidsløse steg igjen til ca. 10 mill. i 1938. Problemet ble ikke løst før en ny verdenskrise, denne gang militær, skapte arbeid for alle. Roosevelt ble likevel som første amerikanske president gjenvalgt til en 3. termin ved valget 1940. Krigstrusselen spilte her inn.
Etter den første verdenskrig var isolasjonismen i USA blitt ytterligere styrket. USA undertegnet i 1928 Kelloggpakten, som stemplet krig som ulovlig middel til internasjonal tvistløsning. Landet var også med på nedrustningskonferansen i Genève til den brøt sammen i 1933. Det ble fra 1934 av sluttet en lang rekke gjensidige handelsavtaler med andre land for å lette utenrikshandelen, og dette var en utvikling bort fra isolasjonisme. Men Kongressen vedtok på den annen side en rekke nøytralitetslover. En lov i 1935 forbød utførsel av krigsmateriell til krigførende land, en annen i 1939 tillot eksport, men ikke på amerikanske skip. Roosevelt avviste i en tale i okt. 1937 isolasjonismen og arbeidet siden for amerikansk engasjement i verdensutviklingen både som megler og om nødvendig som støtte for vestmaktene. Under dette støtte han på intens politisk motstand som ikke bare hadde med utenrikspolitiske motiver å gjøre. Mange motstandere reiste tvil om fornuften i det å kjempe mot europeiske diktatorer når Roosevelt syntes å sikte mot diktatorisk makt i USA.
Den annen verdenskrig
USA forholdt seg nøytralt til verdenskrisen fra krigsutbruddet i sept. 1939 til det japanske angrepet på Pearl Harbor i des. 1941. Sympatien for vestmaktene var likevel klar. I Roosevelts politikk kom dette konkret til uttrykk ved at han fikk vedtatt låne- og leieloven (lend-lease act) i mars 1941; den gav de vestallierte rett til å låne og leie krigsmateriell av USA. I april lot Roosevelt amerikanske tropper overta kontrollen over Grønland, og i juli avløste amerikanske styrker de britiske i Island. I august møttes Roosevelt og Churchill og sendte ut Atlanterhavserklæringen.
Japanernes angrep på flåtebasen Pearl Harbor 7. des. 1941 kom helt uventet. Angrepet samlet amerikanerne. Riktignok viste den gamle isolasjonisme seg i kravet om at krigen i Stillehavet måtte gis første prioritet (isolasjonistene tok primært avstand fra Europa og det europeiske), men presidenten avviste dette med støtte fra de fleste militære sjefer. Krigen i Europa kom deretter i forgrunnen. Amerikansk strategi gikk her ut på tidligst mulig invasjon på det europeiske fastland, et syn som Sovjetunionen delte. Amerikanerne måtte imidlertid bøye seg en tid for britiske ønsker og utsette landgangen. I stedet ble det foretatt landgang i Nord-Afrika (nov. 1942) som forspill til aksjoner nordover mot Italia og det europeiske fastland. Roosevelt ønsket såvidt mulig å holde stormaktene samlet, ikke bare ut fra krigsnødvendigheten, men også ut fra ønsket om å bygge et arbeidsdyktig Forente Nasjoner etter fredsslutningen. Begge målsettinger kom til uttrykk under toppmøtene i Teheran (des. 1943) og Jalta (feb. 1945). USA ønsket da også sovjetisk deltakelse i krigen mot Japan.
Samtidig med at USA mobiliserte sine militære styrker, mobiliserte også industrien sine krefter. Landets produksjon steg til det dobbelte, og arbeidsløsheten forsvant. Spesielt gjennom låne- og leieavtalene fungerte USA som en våpensmie for de allierte. Det ble innført streng priskontroll. Den politiske aktivitet fortsatte imidlertid under krigen uten avbrudd, men opposisjonen kunne ikke forhindre at Roosevelt vant også valget i 1944 (mot Thomas Dewey). Da Roosevelt døde i april 1945, ble han etterfulgt av visepresident Harry S. Truman.
En av Trumans første beslutninger gjaldt avgjørelsen om å fortsette arbeidet med atombomben. For å få en rask slutt på krigen og redde allierte liv, men i noen grad også for å forhindre sovjetisk territorialgevinst i Det fjerne østen, ble to a-bomber sluppet over Japan (aug. 1945). Under den siste store toppkonferanse under krigen (Potsdam juli 1945) ble a-våpenet bare indirekte og vagt nevnt av Truman i uformell samtale med Stalin. Japan kapitulerte 14. august, vel 3 måneder etter Tyskland. Om lag 300 000 amerikanske soldater falt i krigen.
USA – etterkrigstid og kald krig 1945–60. Under depresjonstiden hadde Roosevelt-administrasjonen måttet stimulere til aktivitet. Verdenskrigen førte til slik stimulans av økonomien at kontroller, økte forbruksskatter og rasjonering ble nødvendig. Trumans oppgave ble å fortsette den restriktive økonomiske politikk, men nå i fredstid da kravene om større frihet ble fremmet med stor kraft. Trumans popularitet vendte seg snart til det motsatte. Samtidig ble forholdet til Kongressen spent, spesielt da republikanerne sikret seg flertall i perioden 1947–49. På den annen side førte Trumans veto mot en lov som innførte visse restriksjoner for fagbevegelsens virksomhet (Taft-Hartleyloven) til at han påny fikk støtte fra fagorganiserte og liberale kretser. Loven ble vedtatt over presidentens veto, men Truman vant presidentvalget 1948 knepent foran Dewey; dette til tross for at progressive og reaksjonære krefter i Trumans eget parti hadde dannet sine egne partier med egne presidentkandidater.
Det hadde under verdenskrigen vært utbredt frykt i USA for at fredsslutningen ville føre til ny økonomisk depresjon. Det viste seg likevel at oppsparte midler førte til en veldig etterspørsel etter forbruksvarer, noe som igjen bidrog til at industrien raskt la om til fredsproduksjon. Rasjoneringen ble opphevet, men prisene steg raskt og kontrollen med dem viste seg utilstrekkelig. Prisstigning og bolignød førte til sosial uro og spenning på arbeidsmarkedet til tross for høykonjunkturen.
I denne situasjon virket den fortsatte og tildels fornyede internasjonale krisestemning stabiliserende på amerikansk økonomi. Spesielt fra 1947 økte spenningen mellom USA og Sovjetunionen, og det kom til et nærmere samarbeid med Storbritannia om en vestlig utenrikskurs. I forbindelse med at USA overtok britiske forsvarsforpliktelser i Hellas kom presidenten med den såkalte Truman-doktrinen (mars 1947). Med utgangspunkt i et program for militær og økonomisk hjelp til Hellas og Tyrkia som motvekt mot kommunistisk press, fastslo doktrinen i realiteten at USA overalt i verden ville støtte lovlige regimer mot kommunistiske angrep eller undergravingsvirksomhet. I juni 1947 fulgte en tale av utenriksminister Marshall som gav opptakten til Marshallplanen. Humanitære, forsvarspolitiske og økonomiske motiver gikk her sammen i et fremstøt for å gjenreise og dermed stabilisere det krigsherjede Europa. I 1948 ble fireårsplanen for europeisk gjenreisning godkjent med en bevilgning på 5,2 milliarder dollar for de første 12 måneder. Samme år vedtok Senatet Vandenberg-resolusjonen, som lovet militær hjelp til stater som var villige til å samordne sitt forsvar regionalt. Dermed var opptakten gitt til arbeidet med å etablere en europeisk forsvarsorganisasjon. I 1949 tok USA initiativet til Atlanterhavspakten og opprettelsen av NATO.
I løpet av de fem første etterkrigsår hadde USAs rolle i verdenssamfunnet blitt totalt endret. Amerikansk militært engasjement i Europa og Asia hadde tidligere vært helt uaktuelt, bortsett fra under verdenskrigene. Med amerikanske militærbaser, opprettelsen av NATO og ikke minst Korea-krigen, snudde denne holdningen. Samtidig ble forholdet til Sovjetunionen forverret. Iran-krisen, sovjetiseringen av Øst-Europa og ikke minst Churchills antikommunisme paret med Storbritannias vaklende etterkrigsøkonomi førte til at USA motvillig påtok seg nye internasjonale forpliktelser. Gjennom containment-politikken skulle USA stå som garantist for å «demme opp» den sovjetiske ekspansjonen.
Truman-administrasjonens aktive holdning overfor den kommunistiske verden forhindret imidlertid ikke at opposisjonen angrep president og demokratiske partiledere for kommunistvennlighet. Særlig krast ble angrepene ført frem i McCarthy-perioden (1950–54). Den republikanske senator Joseph McCarthy anklaget i en rekke taler og uttalelser utenriksdepartementet og statsledelsen for øvrig for å være kommunistinfiltrert. Koreakrigen (1950–53) intensiverte følelsen av overhengende fare. Stemningen ble ytterligere opphisset da Truman våren 1951 fratok general Douglas MacArthur kommandoen over FN-troppene i Korea fordi MacArthur insisterte på å følge en annen og mer aggressiv strategi overfor Nord-Korea og Kina enn den amerikanske hærledelse og president ønsket. McCarthys virksomhet og krigen skaffet det republikanske parti en brekkstang til politisk revansje etter nederlagene siden 1932. Ved presidentvalget i 1952 vant republikaneren Dwight Eisenhower en klar seier over demokraten Adlai Stevenson. Eisenhower var general og krigshelt fra krigen i Europa i 1944–45. Hans visepresident var Richard M. Nixon, som hadde støtte fra høyrefløyen blant republikanerne. Særlig i den første tid førte Eisenhower ved sin utenriksminister John Foster Dulles en sterkt antikommunistisk politikk. Likevel kom Eisenhower til å representere en tilbakevending til mer normale internasjonale tilstander. Han deltok på det lovende toppmøte i Genève 1955 sammen med Khrusjtsjov og Bulganin, det første toppmøte mellom øst og vest siden Potsdam 1945.
USA brukte harde ord om kommunismen i 1950-årene. Men ordbruken stod ikke i forhold til USAs faktiske engasjement. USA forholdt seg passiv under oppstanden i Øst-Tyskland 1953 og i Ungarn 1956, og USA blandet seg heller ikke inn i Suez-krisen. USA nektet å anerkjenne Folkerepublikken Kina og blokkerte dets deltagelse i FN samtidig som støtten til Taiwan ble økt. Men den gjensidige sikkerhetspakten mellom USA og Taiwan 1955 slo samtidig fast at Chiang Kai-sheks styrker bare kunne brukes til forsvar. Viktig er det likevel at presidenten i 1957 fikk fullmakt til å yte militær støtte til de land som bad om hjelp mot kommunistisk aggresjon (Eisenhower-doktrinen). Likeledes fikk han støtte til utvidet teknisk og økonomisk hjelp til landene i Midtøsten.
En av årsakene til Eisenhower-administrasjonens tilsynelatende sprik mellom ordbruk og handling var utvilsomt overbevisningen om at USAs økonomi måtte holdes «sunn», dvs. i balanse. Ifølge dette synet ville østmaktene aldri kunne tvinge USA og dets allierte på defensiven militært; bare ved å undergrave landets økonomi gjennom for høyt offentlig forbruk ville verdenskommunismen kunne velte det amerikanske kapitalistiske system. Innebygd i dette synet lå en kritikk av demokratene som etter 1920-årene hadde vist seg langt mindre engstelige over føderale utgifter.
Eisenhower godtok i store trekk reformene som var gjennomført i Roosevelt–Truman-perioden, men forsøkte likevel å innskrenke føderalregjeringens virkeområde noe. Men prisene steg, og budsjettene ble gjort opp med underskudd, og regjeringen møtte tegn til en begynnende depresjon i 1957–58 med å pumpe offentlige midler inn i næringslivet. Eisenhower satte seg mot offentlig støtte til videre utbygging av sosialtrygdene, skolevesenet, kraftforsyningen og boligreisning, men godtok føderal støtte til jordbruket som før.
På ett område var utviklingen i 1950-årene påfallende: rasesituasjonen. Den svarte befolkningen fikk for første gang brukbar behandling av Roosevelt-administrasjonen og en viss styrking av sine borgerretter under Truman. Men det var først i 1954 at startskuddet gikk for en mer storstilt aksjon til fordel for USAs svarte (omkring 10 % av landets befolkning). I mars 1954 fastslo nemlig høyesterett at det var grunnlovsstridig å gi svarte og hvite separat skolegang. Dette ledet gradvis til desegregasjon (oppheving av raseskillet) ikke bare i skolen, men også i samfunnet for øvrig. Mange aktivistgrupper engasjerte seg i arbeidet, bl.a. innledet Martin Luther King i 1955 sin ikke-voldskampanje mot raseskillet i busser, forretninger m.m. I 1957 ble det også ved lov nedsatt en Civil Rights Commission som skulle gripe inn om en amerikansk borger ble diskriminert pga. rase eller religion. Samme år ble Eisenhower nødt til å gripe inn i delstaten Arkansas, der guvernøren hadde nektet ni svarte adgang til en høyere skole i Little Rock. Situasjonen ble til slutt satt slik på spissen at Eisenhower beordret føderale tropper til Little Rock ved siden av at han føderaliserte nasjonalgarden i Arkansas. Tross dette og høyesterettsavgjørelsen var fremgangen i borgerrettsbevegelsen langsom i 1950-årene.
Eisenhower ble gjenvalgt i 1956 med stort flertall, og hans personlige popularitet gjorde det sannsynlig at han også kunne vunnet valget i 1960. Men en grunnlovsendring vedtatt kort etter krigen, gjorde to valgte terminer til maksimum for en president. Republikanerne nominerte derfor visepresident Nixon som presidentkandidat i 1960. Samtidig ble senator John F. Kennedy demokratenes kandidat. Ved valget i november vant Kennedy en knapp seier med bare 100 000 stemmers overvekt. At Kennedy var katolikk, hadde svekket hans velgerappell noe i sørstatene, men styrket den desto mer i de folkerikere nordstatene.
Avspenning og borgerrettigheter 1961–69
Den 43 år gamle president Kennedy satte seg høye mål for sin administrasjon. I utenriks- og forsvarspolitikken var målsettingen riktignok ikke forskjellig fra Eisenhowers i hovedtrekkene, men viste større elastisitet. Mens Eisenhower-administrasjonen til dels av økonomiske grunner hadde satset på å utvikle atomvåpen på bekostning av konvensjonelle våpen, la Kennedy-regjeringen etter hvert større vekt på de sistnevnte. Men innpassingen av rakettvåpen i de væpnede styrker var samtidig blitt påskyndet. Resultatet bidrog til en «terrorbalanse» mellom stormaktene. Balansen ble satt på en kraftig prøve under Cuba-krisen i 1962, med et mislykket USA-støttet invasjonsforsøk 1961 og den senere avsløringen av sovjetiske rakettbaser på øya. Men Cuba-episoden innledet i realiteten en avspenningsperiode. I 1963 ble det inngått en avtale om stans i prøvene med kjernefysiske våpen i verdensrommet, i atmosfæren og under vann, og en direkte fjernskriverlinje mellom Moskva og Washington ble opprettet.
Roosevelts «gode nabos politikk» hadde i 1930-årene avløst den tidligere innblandingspolitikken overfor Latin-Amerika, men Roosevelts politikk hadde ikke medført aktiv innsats på noe område fra USAs side. I etterkrigsperioden forverret forholdet mellom USA og nabostatene i sør seg betraktelig, og det oppstod til dels sterke anti-USA-stemninger, samtidig som fattigdommen i Latin-Amerika ble stadig mer påtrengende. I dette lys må Kennedys program Fremskrittsalliansen sees. Det innebar fellestiltak fra alle amerikanske stater for å påskynde økonomisk vekst og sosiale reformer.
Innenrikspolitisk var Kennedys vansker betydelig større enn i utenrikspolitikken. De konservative sørstatsdemokratene stemte som i mange tilfeller tidligere ofte sammen med republikanerne og mot en reform-innstilt president fra sitt eget parti. Spesielt gav dette seg utslag da Kennedy sterkt engasjerte seg i kampen for likhet for den svarte befolkningen. Presidentens bror, justisminister Robert Kennedy, brukte føderal myndighet til å gjennomtvinge rasemessig likestilling i transportmidler, undervisning, valg osv. Kongressen vedtok lovforslag om støtte til økonomisk tilbakeliggende strøk, en viss utbygging av sosiale trygder og en hevning av minstelønnssatsene for arbeiderne, men forkastet forslag om en ny borgerrettslov, syketrygd for eldre, føderal støtte til skoleverket og opprettelsen av et eget departement for storbyproblemer. Kennedy kom innenrikspolitisk særlig til å spille rollen som inspirator. Han ble myrdet under et besøk i Dallas, Texas, 22. november 1963.
Kennedy ble etterfulgt av sin visepresident Lyndon B. Johnson, som hadde erfaring fra begge kamre i Kongressen. Dette hjalp Johnson til å få gjennom en borgerrettslov i 1964, som opprettet en egen permanent kommisjon for å hindre diskriminering i arbeidslivet. Høsten 1964 ble Johnson valgt til president med stort flertall mot den erkekonservative republikaneren Barry Goldwater. Kennedys «New Frontier» ble etterfulgt av Johnsons «The Great Society». Dette var en utvidelse av Kennedys program med stor vekt på velferdstilbud for fattige og eldre og for de svarte. Under Johnson ble «krigen mot fattigdommen» et sentralt politisk begrep. Dels pga. personlig erfaring og dyktighet og dels fordi det liberale demokratiske kongressflertallet var stort nok til at alliansen mellom konservative sørstatsdemokrater og republikanerne ble mindre utslagsgivende, klarte Johnson å få en rekke av sine planer realisert. Kongressen bevilget store beløp til skoleverket, innførte syketrygd for eldre og opprettet et eget departement for boligspørsmål og bysaker. Det ble iverksatt et program som tok sikte på dels å sanere slumstrøk, dels å bygge opp nye mønsterbyer. Og borgerrettslovgivningen ble kraftig styrket gjennom lover som avskaffet en rekke hindringer for de svartes stemmerett i praksis, spesielt «the poll tax», rester av den gamle valgskatt i sørstatene. Regjeringen fikk også fullmakt av Kongressen til å holde tilbake føderale midler fra stater og lokale administrasjonsenheter som fremdeles diskriminerte.
Mens svarte og hvite borgerrettsforkjempere i begynnelsen av 1960-årene hadde arbeidet sammen for å bedre kårene for de undertrykte svarte, endret situasjonen seg fra midten av tiåret. En årsak var at samtidig som vilkårene for de svarte ble bedret juridisk og økonomisk, økte også aktivismen blant de svarte, særlig de yngre. Martin Luther Kings ikke-voldslinje kom nå under stadig sterkere kritikk fra svart hold. Stokeley Carmichael formet slagordet «black power» og oppfordret som en rekke andre svarte ledere, til en mer militant holdning. Fra midten av 1960-årene brøt det flere somrer ut voldsomme raseuroligheter i en rekke byer over hele landet. Samtidig kom det også et tilbakeslag (the white backlash) blant hvite amerikanere. Mange av dem hadde håpet at borgerrettslovgivningen skulle ha ført til større harmoni mellom rasene og var skuffet over utviklingen. Ved kongressvalget 1966 gikk det ut over spesielt liberale demokrater; dette førte til redusert demokratisk flertall og dermed at Johnson ikke kunne holde samme tempo i reformlovgivningen.
Vietnamkrig og Watergate 1969–74
Vietnamkrigen kompliserte reformarbeidet ytterligere. Kennedy hadde i en viss utstrekning støttet Sør-Vietnam med militære rådgivere og hjelp. I løpet av 1965 ble den amerikanske deltakelsen i krigen intensivert, og fra 1966–67 gikk krigen over til å bli et hovedspørsmål i amerikansk politikk. Johnson hevdet at «smør og kanoner» kunne prioriteres samtidig, men i praksis kom reformarbeidet hjemme snart til å preges av behovet for militære bevilgninger. Under en borgerkrig i Den dominikanske republikk våren 1965 hadde Johnson også sendt marinesoldater. Riktignok svekket Johnsons velvilje overfor Sovjetunionen i samme tidsrommet inntrykket av en aggressiv amerikansk utenriks- og forsvarspolitikk. Avspenningspolitikken mellom de to supermaktene ble ført videre på flere områder. Men Vietnamkrigen forble det store stridsspørsmål, og det amerikanske folk stod splittet. Så sterke ble demonstrasjonene og rivningene, også innen Johnsons eget parti, at presidenten i mars 1968 erklærte at han ikke ville søke gjenvalg. I mai begynte representanter for USA og Nord-Vietnam forhandlinger i Paris.
Stemningen i landet forble særlig opphisset ennå en tid. Mordene på Martin Luther King i april og på senator Robert Kennedy i juni var uttrykk for dette. Det samme var opptøyene omkring demokratenes nominasjonsmøte i Chicago sommeren 1968. Her ble visepresident Hubert H. Humphrey nominert som presidentkandidat, men demonstrasjoner og politivold i forbindelse med møtet gav et lite oppløftende bilde av den politiske situasjonen. I tillegg kom George Wallaces høyreekstremisme; Alabama-guvernøren forlot demokratene og stilte som presidentkandidat. Republikanerne nominerte tidligere visepresident Richard M. Nixon som kandidat, og Nixon vant med 31,3 mill. stemmer (302 valgmannsstemmer) mot Humphreys 30,9 mill. (191) og Wallaces 9,8 mill. (45). Men demokratene beholdt sin majoritet i Kongressen.
Flertallet av amerikanske velgere hadde siden New Deals dager regnet seg som demokrater, men Nixon fikk i 1968 også oppslutning også fra atskillige demokrater. Årsaken var dels white backlash, men trolig også Nixons løfte om en slutt på Vietnamkrigen. Det skulle vise seg at fredsløsningen i Vietnam drog ut. Først i januar 1973 ble de nødvendige avtaler undertegnet mellom partene etter harde forhandlinger og gjenoppblussing av krigføringen.
Fredsslutningen var for amerikanerne i stor grad et resultat av en endret utenrikspolitisk kurs i forholdet til Kina. Nixon besøkte Kina i 1972, som første amerikanske president. Dette ble opptakten til en markert forbedring av forholdet mellom de to stormakter. Fra våren 1973 utvekslet de sendemenn med diplomatisk status (uten ambassader). USA oppgav også sin motstand mot kinesisk medlemskap i FN.
Samtidig styrket den amerikanske regjering de gode forbindelser med Sovjetunionen. Nixon besøkte Moskva i mai 1972, igjen som første amerikanske president. Brezjnev gjorde gjengjeld med sitt besøk i USA juni 1973. Men krigføringen i Vietnam ble en stadig mer alvorlig belastning for USA. Motstanden mot krigen økte både i USA og Vest-Europa. Fra 1969 forsøkte Nixon en «vietnamisering» av krigen. De amerikanske troppene ble redusert fra over 500 000 i 1968–69 til vel 70 000 i 1972. Til gjengjeld ble bombingen av Nord-Vietnam trappet opp. Etter fredsavtalen i 1973 gav USA opp forsvaret av Sør-Vietnam. For første gang hadde USA tapt en krig, med 59 000 falne på 12 år.
Den økonomiske utviklingen i USA viste en kraftig inflasjon samtidig med stagnasjon i enkelte viktige industrier (stagflation). Stigende utgifter falt dermed sammen med økt arbeidsløshet (ca. 3,5 % 1969, som ble doblet frem til 1973–74 og nådde 9 % i 1975–76). Energikrisen som fulgte på toppen av Vietnamkrigen, skapte en sterkt overopphetet økonomi. Nixon prøvde å dempe veksten i arbeidsløsheten ved offentlige bevilgninger; underskuddsbudsjettering ble vanlig praksis og nasjonalgjelden steg. I tillegg forsøkte han å holde prisene nede. I 1972 ble det f.eks. innført pris- og lønnskontroll, men med moderat hell. Og til tross for udogmatiske utspill viste Nixons administrasjon en klar konservativ profil. Hans appell til konservative sørstatsholdninger kom spesielt til uttrykk gjennom Nixons utnevnelser av høyesterettsdommere.
Ved presidentvalget 1972 vant Nixon en overlegen seier over demokratenes George McGovern, representant for partiets venstrefløy. Ved valget vant Nixon 61 % av velgerstemmene, men hadde fortsatt et flertall mot seg i Kongressen.
Nixon ble til slutt felt av Watergate-saken. Innbruddet i det demokratiske partis hovedkvarter i Washington D.C. i juni 1972 skulle vise seg å være bare ett av mange uttrykk for at Nixon-administrasjonen over et lengre tidsrom hadde nyttet ulovlige midler i sin iver etter politisk makt. Fra og med høsten 1972 kom Watergate-spørsmålene til helt å dominere amerikansk samfunnsdebatt, paralysere administrasjonens innenriksaktivitet og true utenrikspolitikken. Skandalen økte i omfang da Nixons nærmeste medarbeidere John Ehrlichman og Bob Haldeman måtte gå av etter at Det hvite hus i mars hadde vedgått at forsøk var blitt gjort på å dekke over åpenbare ulovligheter. Det hjalp ikke administrasjonens sak at visepresident Agnew gikk av okt. 1973 pga. en skattesak. I hans sted utnevnte president Nixon kongressrepresentanten Gerald R. Ford. Han ble raskt offisielt approbert av Kongressen i samsvar med nyere grunnlovsendringer. Våren 1974 begynte Representantenes hus offisielt å forberede riksrett mot presidenten; det ble klart at Nixon ikke ville kunne unngå tiltale. Den 8. august 1974 annonserte Nixon at han forlot presidentembetet. Ford overtok neste dag. Som sin visepresident utnevnte Ford guvernør Nelson A. Rockefeller, som i motsetning til Ford tilhørte den liberale fløy i det republikanske parti. Den 8. september benådet Ford Nixon for eventuelle føderale ulovligheter han måtte ha begått. Men striden mellom Kongressen og Nixon var også en kulminasjon av rivaliseringen mellom de to statsmakter, den lovgivende og den utøvende.
USA – konsolidering 1974–81. Fords presidenttid (1974–77) ble preget av behovet for å samle nasjonen og gjenreise respekten for de nasjonale institusjoner. Foran presidentvalget i 1976 vant Ford den republikanske nominasjonen med den konservative midtvest-senatoren Robert Dole som visepresidentkandidat. Ved valget beholdt demokratene stort sett sin styrke i Kongressen og vant presidentvalget. Den tidligere Georgia-guvernøren Jimmy Carter og hans liberale visepresidentkandidat Walter Mondale fikk 51 % av stemmene mot Fords 49 %. Carter var den første politiker fra sørstatene til å vinne et amerikansk presidentvalg siden 1848.
For Carters seier i 1976 var det ikke uten betydning at han representerte et alternativ til nasjonens mer etablerte politikere. Samtidig ble det påpekt at dette kunne vise seg å være en svakhet i forholdet til Kongressen. Det solide demokratiske flertall her ville derfor ikke være noen garanti for at Carters reformforslag kunne settes ut i livet. Noen reformator ble Carter heller ikke. På mange måter forble han en fremmed i Washington. Han maktet ikke å redusere arbeidsløsheten eller inflasjonen. USAs svarte befolkning, som støttet ham sterkt i 1976, så ikke sin økonomiske stilling bedret.
Imidlertid var det utenrikspolitiske forhold som kom til å bli viet mest oppmerksomhet i Carters presidentperiode. Hans sterke interesse for menneskerettighetene bidrog til dette og førte til økt spenning mellom USA og Sovjetunionen. Gisseldramaet i Teheran (1979–81) og bl.a. Carter-administrasjonens feilslåtte redningsaksjon syntes å understreke at USAs posisjon som supermakt var svekket. På den annen side førte Carters meglingsinnsats i Midtøsten til inngåelse av en rammeavtale for fred mellom Israel og Egypt (Camp David-avtalen) i 1978, og bidrog for en stund til å øke USAs internasjonale prestisje. I tid falt dette sammen med en økende nasjonalstolthet i USA.
Reagans USA
Et utslag av slike nasjonale og konservative holdninger var valget av den tidligere California-guvernøren Ronald Reagan til president i 1980. Hans visepresident ble George Bush. Demokratene renominerte Carter og Mondale. Gisseldramaet i Teheran spilte en stor rolle i valgkampen. Ved valget fikk Reagan/Bush omkring 51 % av stemmene mot Carter/Mondales 41 %. Den uavhengige kandidaten John Anderson fikk om lag 7 %.
I 1981 overtok Reagan presidentembetet med en administrasjon som var en av de mest nasjonalt og konservativt orienterte i USA på 1900-tallet. Særlig gjaldt dette den økonomiske politikken. I tråd med den såkalte tilbudsøkonomien ble skattene redusert med ti prosent årlig i tre år. Tankegangen var at dette ville øke investeringslysten, skape arbeidsplasser og øke varetilbudet og etterspørselen. Forsøket ble imidlertid mislykket. Skattereduksjonene førte til store budsjettunderskudd. Det ble ikke skapt flere, men færre arbeidsplasser. Arbeidsløsheten økte og passerte 10 % i 1982. Renten økte opp mot 20 % og bremset investeringslysten. I budsjettet for 1983 slo Reagan retrett og foreslo skatteøkninger. Når det gjaldt inflasjonen, hadde Reagans økonomiske politikk («Reaganomics») en viss suksess i begynnelsen av 1980-årene. Men prisen var høy. Med arbeidsløsheten fulgte store sosiale problemer, og nedskjæringen i de offentlige budsjetter rammet de dårligst stilte i det amerikanske samfunnet.
Dette fikk imidlertid ingen konsekvenser for Reagans personlige stilling. Den demokratiske utfordreren i 1984, Walter Mondale, var oppgitt over «teflonpresidenten» – et oppnavn Reagan fikk ettersom all kritikk prellet av og hans mislykkede økonomiske politikk tilsynelatende ikke svekket hans posisjon nevneverdig. Samtidig sank arbeidsløsheten i 1983–84, og dollaren stabiliserte seg. Mondale var derfor sjanseløs ved presidentvalget 1984, der Ronald Reagan vant den største seier i USAs historie. Det demokratiske partiet vant imidlertid to nye plasser i senatet. Dessuten fikk demokratenes nominasjonsprosess to viktige følger. For første gang siden 1968 stod det frem en samlende leder for det svarte USA, da baptistpresten Jesse Jackson lenge hang med i nominasjonskampen. Og for første gang hadde USA en kvinnelig visepresidentkandidat; kongressrepresentanten Geraldine Ferraro fra New York.
I Reagans andre presidentperiode ble spriket mellom teori og praksis stadig tydeligere. Den tidligere filmskuespilleren Reagan spilte sin rolle mesterlig når det gjaldt å fremstille sin politiske ideologi – en retur til mer tradisjonelle amerikanske verdier med basis i Vestens pionerånd og et nøkternt protestantisk levesett hjemme, samt nasjonal styrke utenlands.
Reagan hadde i sin første presidentperiode inntatt en nærmest høyreekstrem holdning til Sovjet og kommunismen, og bl.a. omtalt Sovjet som «det ondes imperium». Han satset også på en kraftig opprustning og utvikling av nye rakett- og atomvåpen (krysser- og MX-raketter). Mest oppsiktsvekkende var et offentlig finansiert «stjernekrigs»-program (Star Wars) (se SDI), en industriell og militær kjempesatsing som bl.a. skulle hindre sovjetiske raketter i å nå amerikanske mål. Men Reagan innledet fra 1985 et banebrytende samarbeid nettopp med sovjetlederen Gorbatsjov. Et toppmøte mellom Reagan og Gorbatsjov i nov. 1985 ble opptakten til en forsonlig dialog mellom øst og vest og ledet til mer fruktbare forhandlinger om nedrustning. I alt holdt statslederne fire toppmøter, hvor høydepunktet var undertegnelsen av INF-avtalen 1987, som begrenset antallet mellomdistanseraketter i Europa. For Reagan-administrasjonen stod motviljen mot kommunismen og det påfølgende samarbeidet med den ikke som motsetninger, men som uttrykk for en riktig republikansk strategi, nemlig at Sovjetunionen bare ville gå inn i reelle forhandlinger dersom USA stod sterkt. I virkeligheten spilte nok også Sovjetunionens svakhet en betydelig rolle for Gorbatsjovs vilje til kompromiss. På den annen side ble USA nettopp under Reagan svekket økonomisk ved at statsgjelden økte dramatisk.
Det var også utbredt misnøye med Reagans utenrikspolitikk på sentrale punkter, særlig i Mellom-Amerika og Karibia. Den amerikanske intervensjonen i 1983 i Grenada, som er medlem av Commonwealth, bar bud om at Reagan-administrasjonen ville hevde USAs nasjonale interesser. Ikke minst fra Europa kom det kritikk mot USAs innblanding i El Salvador (støtte til regimet) og Nicaragua (støtte til opprørerne – antisandinistbevegelsen – contras).
Offisielt hadde USA i 1980-årene et ytterst anstrengt forhold til Iran. Høsten 1986 ble det imidlertid avslørt at USA i all hemmelighet hadde solgt våpen til Iran, våpen som ble brukt som byttemiddel mot amerikanske gisler i Libanon. Penger fra våpensalget var overført til opprørsstyrkene i Nicaragua, contras, i strid med kongressvedtak. Denne Iran–Contras-skandalenførte til kraftig strid mellom den demokratisk-dominerte kongressen og administrasjonen. To medlemmer av Reagans stab, viseadmiral John M. Poindexter og oberstløytnant Oliver L. North, måtte forlate stillingene sine. North ble i 1989 også dømt til betinget fengsel og bot for å ha omgått kongressvedtak, ødelagt Hvite hus-dokumenter og skaffet seg private fordeler. En del av straffen ble siden ettergitt.
Reagans rolle i saken er uklar. Enten hadde Reagan godkjent Iran–Contras-planene helt eller delvis og siden ført nasjonen bevisst bak lyset ved å nekte kjennskap til dem, eller han visste faktisk ikke om noe av det. Ingen av disse alternativene virket tillitvekkende. Spørsmålet ble reist om USAs utenrikspolitikk nå ble ført nærmest privat av personer som ikke var valgt og heller ikke tilstrekkelig underlagt offentlig kontroll.
Innenrikspolitisk ble virkningene av Reagan-administrasjonens politikk ganske store. I 1985 foreslo Reagan å gjøre det grunnlovsstridig å la føderalregjeringen ha høyere utgifter enn inntekter. Samtidig ønsket Reagan å forenkle skattesystemet og redusere skattetrykket. Reagan-administrasjonen gikk med i en internasjonal aksjon for å oppnå en reduksjon av dollarens urealistisk høye verdi. Satsingen på den private sektor førte til at føderalt organiserte eller støttede sosialprogrammer ble sterkt redusert i omfang. Tallet på hjemløse steg kraftig utover i 1980-årene. I 1988 mottok den rikeste femteparten av nasjonen nesten 44 % av all inntekt, mens den svakeste femteparten mottok mindre enn 5 %.
Da den 78 år gamle Reagan forlot Det hvite hus i 1989 var det likevel som den mest populære president siden Eisenhower. Det kan ha sammenheng med at amerikanere flest så ut til å skjelne mellom den personlig tillitvekkende Ronald Reagan og hans administrasjon. Han hadde da også i sjelden grad overlatt til andre å sette ut i livet sine ytterst allmenne politiske synspunkter.
President Bush 1989–93
Presidentvalget 1988 ble et oppgjør mellom visepresident George Bush fra Texas og hans demokratiske utfordrer, guvernør Michael Dukakis fra Massachusetts. Det ble en «skitten» valgkamp mellom de to hovedpartene. Dukakis ble fremstilt som en øststatspolitiker langt til venstre for sentrum i amerikansk politikk, og han fikk ord på seg for å være ettergivende i vold- og kriminalitetsspørsmål. Ved valget fikk republikanerne ved Bush 47,4 millioner stemmer, mens demokratene ved Dukakis fikk 40,6 millioner stemmer. Som visepresident fikk Bush den republikanske senator Dan Quayle fra Indiana.
Bush hadde bred erfaringsbakgrunn som kongressrepresentant for Texas, FN-ambassadør, formann i det republikanske partiet, utsending til Kina og sjef for CIA. Som visepresident under Reagan hadde han også styrket sin stilling overfor den konservative del av det republikanske partiet. Bush lovet å gjøre USA til et «snillere, varmere samfunn» og så seg selv som «utdanningspresident» samtidig som han annonserte «krig» mot narkotikavirksomheten. Det var uttrykk både for sistnevnte og for en gammel amerikansk trang til å intervenere i Mellom-Amerika da Bush i desember 1989 gav ordre til invasjon i Panama for å avsette landets diktator, general Manuel Noriega. Ifølge USA hadde Noriega enorm fortjeneste av narkotikahandelen bl.a. fordi han tillot søramerikanske narkotikakarteller å benytte flyplasser i Panama for transitt nordover. Invasjonen resulterte bl.a. i at Noriega ble ført til fengsel i USA.
Etter hvert ble den internasjonale storpolitikken det viktigste i Bushs regjeringstid – først USAs rolle i verdenssamfunnet under Sovjetunionens oppløsning og dernest problemet med Iraks aggresjon overfor Kuwait.
Forholdet USA–Sovjetunionen var langtfra problemfritt til tross for bedre relasjoner i Reagans siste presidentperiode. Det var et åpent spørsmål om Bush og hans nye administrasjon kunne hamle opp med Gorbatsjovs smidighet i forhold til verdensopinionen og til sine vestlige rivaler. Sovjetunionen skaffet seg et overraskende utenrikspolitisk initiativ i 1989 ved å frikoble stjernekrigsspørsmålet fra øvrige nedrustningsdrøftninger og ved stadig nye utspill fra Gorbatsjov. Men nye øst–vest-forhandlinger resulterte etter hvert i et ytterligere bedret samarbeidsklima mellom de to tidligere rivaliserende supermaktene. Dette hadde også sammenheng med at en rekke østeuropeiske randstater erklærte seg som uavhengige, ikke-kommunistiske stater i 1989–90 uten at Sovjetunionen grep inn. Berlinmurens fall i 1989 ble et dramatisk uttrykk for den nye tid. Også da Sovjetunionen i 1991 ble omdannet til et samvelde av uavhengige stater med Russland som dominerende nasjon, opprettholdt USA et vennskapelig forhold til de nye statene.
I 1990 undertegnet Bush og Gorbatsjov avtaler som bl.a. omfattet metoder for å verifisere begrensninger i atomvåpenprøvene og for å redusere arsenalene av kjemiske våpen. Da var toppmøtene mellom den amerikanske og sovjetiske president blitt så friksjonsløse at de ikke lenger var sentrum for verdens oppmerksomhet på samme måte som før.
I Irak–Kuwait-konflikten 1990–91 opptrådte Bush og Gorbatsjov som allierte. USA svarte på Iraks invasjon av Kuwait aug. 1990 med å bygge opp en større forsvarsstyrke i Saudi-Arabia. Etter at FNs sikkerhetsråd godtok bruk av makt om nødvendig for å tvinge Irak til å trekke seg tilbake fra Kuwait innen 15. januar 1991, utgjorde den amerikanske troppesamlingen på 300 000 kjernen i en internasjonal styrke i området. Amerikansk teknologi og krigskunst fikk æren for at denne internasjonale styrken, supplert med troppekontingenter fra en rekke andre land, vant en rask og overlegen militær seier over Irak våren 1991.
Det positive utfallet av krigen gav Bush en popularitetsøkning hjemme i 1991, men de økonomiske nedgangstidene fortsatte. Økonomien begynte å gå nedover i 1989. Økningen i BNP var i 1990 mindre enn 2 %, en nedgang fra 3 % året før, og synkende. Samtidig gikk arbeidsløsheten opp til nesten 6 % i 1990. Særlig de svakest stilte av USAs svarte befolkning ble rammet, ikke minst av storbyproblemene med arbeidsløshet, vold og narkotika; i enkelte områder var svarte unge menn statistisk sett mer utsatt for å bli drept enn jevnaldrende soldater hadde vært under aktiv krigstjeneste i Vietnam. Våren 1992 var det omfattende raseuro i flere amerikanske storbyer, bl.a. i Los Angeles. Amerikanske bønder opplevde dessuten sin verste krise siden slutten av 1920-årene.
Etter mange økonomers syn var de enorme budsjettunderskuddene en viktig årsak til den svake økonomien; det hadde virket som et søkke i økonomien ved å tvinge regjeringen til å låne store beløp som ellers kunne ha stimulert den økonomiske sirkulasjonen. Kongressen og presidenten inngikk et forlik som innebar betydelige skatteøkninger. For Bush var dette spesielt vanskelig å godta, siden han i valgkampen 1988 hadde lovet «ingen nye skatter» og siden hadde gjentatt dette løftet.
Den økonomiske vårløsningen som fulgte av Reagans tilbudsøkonomi, endte i mange sammenhenger med fallitter og feilslått spekulasjon. Mange innsidehandels-skandaler ved Wall Street-børsen ble avslørt av Securities and Exchange Commissions (SEC) fra og med 1986. Børsspekulanten Ivan F. Boesky, trolig den mest notoriske utøver av innsidehandel, godtok å betale 100 millioner dollar i bøter og skadeerstatninger (1986). Michael Milken, en av lederne i investeringsselskapet Drexel Burnam Lambert, ble den mest prominente av en rekke Wall Street-finansfolk som måtte møte i retten for økonomisk kriminalitet. Milken gikk under oppnavnet «kongen av liksom-aksjene» («the junk bond king») etter at han oppfant en teknikk med lavkvalitetsaksjer som raskt ble et middel til å finansiere mengden av selskapsovertakelser som hadde karakterisert 1980-årene. I 1990 ble han dømt til 10 års fengsel.
Uetisk og ulovlig økonomisk virksomhet var ikke bare begrenset til Wall Street-miljøet, men strakk seg langt inn i politikernes rekker. Den tidligere republikanske senator John Tower fra Texas ble av Bush nominert til forsvarsminister i 1989, men det demokratiske flertall i senatet nektet å godkjenne utnevnelsen pga. Towers såkalte umoralske livsførsel og fordi han vedgikk å ha mottatt 750 000 dollars fra store forsvarsbedrifter på tre år (1985–88). Det var 30 år siden senatet hadde nektet å godkjenne utnevnelsen av et regjeringsmedlem. Enda mer dramatisk ble Wrightskandalen. Den demokratiske kongressrepresentanten Jim Wright – også fra Texas – var leder (speaker) for Representanthuset. I 1989 ble det avslørt at Wright hadde begått 69 brudd på nasjonalforsamlingens egne regler for bl.a. registrering av valgfond og andre etisk-økonomiske forhold. Som følge av dette måtte Wright trekke seg både som kongressleder (som den første i historien) og som kongressrepresentant.
Juridiske spørsmål har i USA tradisjonelt hatt en betydelig politisk komponent, bl.a. har USAs høyesterett avgjort om lover er i samsvar med grunnloven. Dommerne er dermed blitt viktige i den politiske prosessen. Siden 1930-årene hadde USAs høyesterett forlatt sin tradisjonelt konservative legning og blitt mer villig til å godta at sosialprogressive lover kunne være i samsvar med grunnloven. I noen utstrekning hadde høyesterett til og med opptrådt som pådriver for sosiale reformer, f.eks. ved å oppheve raseskillet i skolevesenet (1954). Ved inngangen til 1980-årene var imidlertid flertallet i høyesterett i ferd med å dreie i konservativ retning. Ved et skifte 1987 nominerte presidenten den ultrakonservative Robert H. Bork til en av de ni medlemmene av USAs høyesterett. Senatet, som ifølge grunnloven må samtykke i slike utnevnelser, nektet imidlertid å godta nominasjonen med nødvendig flertall, og Reagan måtte trekke nominasjonen tilbake. Men høyredreiningen i høyesterett så ut til å bli endelig fastslått 1990, da den 84-årige progressive William Brennan måtte gå av og David Suter overtok. Suter var konservativ, men moderat nok til at forslaget ble godtatt av det demokratisk-dominerte senatet.
USA under Clinton
Arbeidsløsheten og andre problemer i USAs økonomi virket inn på presidentvalget i 1992, og meningsmålingene senvinteren 1992 viste at president Bushs popularitet fra 1991 falt dramatisk. En viktig årsak til dette var helt tydelig den økonomiske stagnasjonen i landet. En ultrakonservativ utfordrer, Pat Buchanan, fikk urovekkende stor oppslutning i de innledende primærvalgene.
Presidentens sterke stilling etter Golfkrigen hadde også ført til at flere sentrale demokratiske utfordrere ikke deltok i valgkampen. Dette åpnet for outsiderne, blant dem guvernøren i Arkansas, Bill Clinton. Han tilhørte en annen generasjon enn både Bush og de fleste av sine demokratiske konkurrenter. Clinton møtte innledningsvis kraftig motbør pga. beskyldninger om et uregelmessig familieliv, men hadde stor suksess i primærvalgene og ble demokratenes utfordrer til Bush. Mest overraskende var imidlertid oppslutningen om en uavhengig, ukonvensjonell rikmann fra Texas, H. Ross Perot. Perots løsninger på de fleste spørsmål virket enkle og uklare, og oppslutningen om ham kan sees som uttrykk for utbredt misnøye med de etablerte partier og politikere.
Ved valget i november fikk Perot nesten 20 % av stemmene, og oppslutningen om ham var en årsak til at president Bush ikke ble gjenvalgt. Clinton vant klart med 43 % av stemmene (44,9 millioner) mot Bushs 38 % (39,1 millioner). Demokratene beholdt samtidig flertall i begge hus i kongressen.
Clintons program var bl.a. å gjenreise USAs storbyer, gi evnerik ungdom sjanse til utdanning uansett familiens økonomi og reformere og bygge ut det offentlige helsesystemet. At økonomien var i bedring syntes å gjøre det mulig å få realisert noe av dette, og meningsmålinger tydet på at det amerikanske folk var positivt stemt til reformer. President Clinton og hans visepresident Al Gore la særlig vekt på helsereformen. Det virket som et taktisk heldig trekk av presidenten at han lot sin kone Hillary Rodham Clinton lede arbeidet med helsereformen. Likevel stod resultatet ikke i samsvar med innsatsen. Motstanderne av reformen organiserte seg godt, og i 1994 var det klart at helsereformen ikke ville bli akseptert av kongressen. Clinton måtte også finne seg i et tilbakeslag i arbeidet med å få innført en streng lov om kontroll med salg av skytevåpen; loven ble vedtatt, men i sterkt nedtonet form 1994.
Clintons hovedproblem i den første presidentperioden var at utenrikspolitikken ble den sentrale utfordring, et felt han hadde lite erfaring med fra tidligere. Clinton fikk kongressen med på NAFTA, frihandelsorganisasjonen med Canada og Mexico (i kraft fra 1995). Problemene kom i Europa og Afrika. Etter Sovjetimperiets fall, da USA stod igjen som den siste gjenværende supermakt, ønsket sterke isolasjonistiske og utgiftsbevisste krefter i USA at USA skulle trekke seg tilbake fra rollen som «verdens politimann». Samtidig var FN blitt utvidet så mye at det ville være vanskelig å oppnå konsensus og dermed et effektivt oppfølgingsapparat i krisesituasjoner. For å forsvare både sin supermaktsrolle og FNs rolle gikk USA derfor inn i flere konflikter uten at det var klare mål med aksjonene. Fra Bush arvet Clinton en amerikansk opprydningsaksjon i Somalia. USAs tropper ble her trukket ut av Clinton-administrasjonen. Samtidig satte krigene i det tidligere Jugoslavia forholdet mellom USA, NATO-landene og Russland på en hard og langvarig prøve.
I Clintons annen presidentperiode viste han en mer aktiv utenrikspolitisk rolle, særlig i Midtøsten-spørsmålet, konflikten i Nord-Irland og på Balkan. I Midtøsten stod fredsforhandlingene i stampe etter at Benjamin Netanyahu ble israelsk statsminsiter 1996; et av de få konkrete fremskritt kom under forhandlingene i USA 1998, der Clinton selv grep inn i direkte forhandlinger mellom partene (Wye-avtalen). Oppfølgingen av fredsforhandlingene førte bl.a. til at Clinton, som første sittende amerikanske president, besøkte Norge 1999. På Balkan har USA ført en særlig aktiv utenrikspolitikk, og landet var hovedaktør i blokaden av og krigen mot Jugoslavia om Kosovo 1999. Clinton viste selv stor personlig interesse for Nord-Irland-spørsmålet og var en viktig aktør i arbeidet mot en fredsavtale 1998. USA opprettholdt også det sterke presset på Irak og var konsekvent i sin kamp mot terrorisme. Høsten 1998 ble over 250 mennesker drept i bombeaksjoner mot de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar-es Salaam; et angrep USA beskyldte den saudiske terroristen Osama bin Laden for å stå bak. Men ikke minst gjennom utenriksministeren 1997–2001, Madeleine Albright, og USAs dyktige diplomater, spilte USA en mer konstruktiv rolle i flere konfliktområder. President Clinton ble også selv mottatt med begeistring under sine besøk i bl.a. Nord-Irland og Kosovo.
Ved kongressvalget i 1994 fikk republikanerne flertall i begge hus i kongressen, noe som førte til samarbeidsproblemer mellom Clinton og kongressen fra 1995, der den gamle ringreven Bob Dole ble flertallsleder i Senatet, mens en av lederne for det «nye høyre», Newt Gingrich, ble speaker i representanthuset. Clinton varslet derfor en endring av den politiske kurs. Kort etter valget annonserte han planer for å styrke middelklassens levevilkår – et slags «rettsvern for middelklassen».
Ved presidentvalget 1996 ble Bob Dole Clintons motstander. Igjen stilte Ross Perot opp som uavhengig kandidat og fikk om lag 9 % av stemmene. Clinton vant 31 stater og fikk 49 % av stemmene. Clintons personlige popularitet var stor og økende, men republikanerne holdt stillingen ved kongressvalgene, selv om flertallet minket noe ved valget 1998.
Clinton for riksrett
Helt fra starten av sin presidentperiode ble president Clintons handlekraft svekket som følge av at han og Hillary Clinton måtte forsvare seg mot anklager om økonomiske ulovligheter hjemme i Arkansas. Flere av presidentens venner og medarbeidere måtte forlate Washington pga. avsløringer om tidligere uheldige økonomiske disposisjoner. I forbindelse med etterforskningen av presidentparets rolle i et omstridt eiendomsprosjekt (Whitewater-saken) dukket det opp beskyldninger mot presidenten for seksuell trakassering fra en tidligere kontorassistent i Arkansas, Paula Jones. Hun anla sak mot Clinton, men vant ikke frem. Under etterforskningen av saken kom det frem avsløringer om et erotisk eventyr mellom Clinton og en ung kvinne som jobbet i Det hvite hus, Monica Lewinsky. Forhholdet mellom Clinton og Lewinsky pågikk i ca. 18 måneder fra november 1995. Lewinsky betrodde seg senere til en venninne som tok telefonsamtaler opp på bånd, saken lekket ut og Lewinsky ble innkalt som vitne i Paula Jones-saken i desember 1997. I januar 1998 benektet Clinton forholdet, men i august samme år innrømmet han å ha hatt et «upassende» forhold til Monica Lewinsky.
Lederen for etterforskningen, Kenneth Starr, la i september 1998 frem en rapport for kongressen om saken. Her ble det konkludert med at presidenten hadde løyet om forholdet under ed, og at det var grunnlag for å reise riksrettstiltale mot ham. Etter behandling i representantenes hus gikk saken videre til Sentatet, der saken pågikk januar–februar 1999. Ved den endelige avstemningen ble presidenten frikjent – et resultat som hadde vært klart under hele prosessen. Lewinsky-saken fikk ingen personlige konsekvenser for Clinton, som tvert i mot fikk økt oppslutning på meningsmålinger. Saken ble derimot en belastning for det politiske systemet i USA, der det bl.a. ble pekt på at saken var sløsing med de folkevalgtes tid og at nasjonen gjorde seg til latter internasjonalt. Clinton forlot Det hvite hus i januar 2001 som en av de mest populære presidenter på lenge, selv om han var forhatt i mange konservative kretser.
Presidentvalget 2000
Ved guvernørvalget 1998 ble det lagt merke til at to av tidligere president Bushs sønner ble guvernører i USAs fjerde største stat Florida (Jeb Bush) og nest største stat Texas (George W. Bush). Sistnevnte posisjonerte seg tidlig foran presidentvalget 2000, der han ble nominert til republikanernes kandidat etter en primærvalgkamp hvor den fremste utfordreren var senator John McCain. Demokratene stilte med visepresident Al Gore; visepresidentkandidat var Joseph Lieberman.
I tillegg til den politiske rivaliseringen mellom de to hovedpartiene, var det ikke til å komme fra at George W. Bush var ute etter å hevne farens nederlag for Clinton/Gore i 1992, og at dette personlige motivet kom til å prege valgkampen. Al Gore førte på sin side en dårlig valgkamp, der han på den ene side gjerne ville ta æren for de gode tidene, samtidig som han bevisst forsøkte å distansere seg fra Bill Clinton. Dette førte til at Gore fremstod med en uklar profil, samtidig som han befestet inntrykket av å være en litt kjedelig, skoleflink og byråkratisk politiker uten evnen til å begeistre sitt publikum. Likevel var det vel ingen som på forhånd hadde trodd at han for alvor skulle la seg presse av George W. Bush. Med USAs blomstrende økonomi og sterke internasjonale posisjon kunne man få forhånd regne med en enkel seier for demokratene. Men nettopp fraværet av store utfordringer brakte valgkampen ned på et mer personlig plan, der den sjarmerende Bush klarte å unngå å diskutere politikk med den mer kunnskapsrike Gore.
Valget ble mer spennende enn noen kunne ha forestilt seg, og dagen etter valget var det fortsatt ikke klart hvem som hadde vunnet. George W. Bush ble erklært som vinner i Florida, noe som ville gitt ham seieren. Men erklæringen ble trukket tilbake, og det kom i dagene etter valget frem eksempler på ulike uregelmessigheter ved valget i Florida. For det første var flere velgere blitt avvist ved valglokalene, angivelig pga. mangel på stemmesedler. Floridas høyesterett avsa senere kjennelse om at selv om dette kunne ha vært tilfelle, var det i så lite omfang at det ikke hadde påvirket valgresultatet. For det andre var stemmesedlene i enkelte fylker utformet på en slik måte at flere velgere åpenbart hadde stemt feil. I USA produseres stemmesedlene lokalt, og det ble litt oppstuss over at i et av demokratenes beste områder, Palm Beach, ble det avgitt oppsiktsvekkende mange stemmer for den erkekonservative Pat Buchanan – om lag det tidobbelte av hva han fikk i de øvrige fylkene. Det kom deretter frem at utformingen av stemmesedlene hadde vært slik at avkryssingsfeltet for Buchanan hadde stått på linje med kandidatnavnet til Gore, og at det derfor trolig var stemt feil. Disse vel 3000 stemmene ville vippet valget i Gores favør, men det ble ikke gitt anledning til å stemme på nytt. Det tredje og viktigste forholdet gjaldt godkjenning av stemmer. Selve stemmeprosedyren foregår ved at man stikker hull i stemmeseddelen ut for den kandidat man stemmer på. Disse stemmene blir så telt maskinelt. Dette førte til at så mye som 10–15 % av stemmene enkelte steder ble avvist. Ettersom valgresultatet ble så jevnt, kom det krav om at disse stemmene måtte telles for hånd. Etter at demokratene hadde brakt denne saken inn for domstolene, ble det vedtatt å foreta en ny manuell kontroll av stemmer og å håndtelle stemmer i fire fylker. Da håndtellingen var avsluttet, var Bushs forsprang redusert fra 1725 stemmer til 537. 27. november ble deretter Bush erklært som vinner av valget i Florida.
Saken ble imidlertid brakt inn for domstolene på nytt. I en kjennelse fra Floridas høyesterett 8. desember ble det gitt ordre til å gjennomføre manuell kontroll av alle stemmer i de fylker der dette var nødvendig. Denne tellingen ble imidlertid stanset da republikanerne anket saken inn for den føderale høyesteretten. Da tellingen ble stanset, hadde Bush et forsprang på bare 193 stemmer. 13. desember sendte USAs høyesterett saken tilbake til Florida, og demokratene gav opp å få telt stemmene på nytt, ettersom fristen for å gjennomføre tellingen nå var for kort. Dagen før hadde også Floridas representanthus nominert de 25 valgmennene – alle republikanere. Ved det formelle valget 18. desember 2000 ble George W. Bush valgt til USAs 43. president med 271 mot 266 valgmannsstemmer. Al Gore fikk om lag en halv million flere stemmer enn Bush, men Bush vant 30 av statene.
Republikanerne beholdt også flertallet i Representanthuset, selv om det ble redusert fra 13 til 9. Også 34 senatsplasser var på valg; resultatet etter valget var at begge hovedpartiene fikk 50 mandater hver. Senere gikk en republikansk senator ut av partiet, slik at demokratene i praksis fikk flertallet. Det ble lagt spesielt merke til at førstedame Hillary Rodham Clinton vant et demokratisk senatssete fra New York.
Det uhyre jevne valget 2000 fikk altså paradoksalt nok som resultat at republikanerne – for første gang siden 1953 – både fikk presidenten og kontroll med begge kamrene i Kongressen. 20. januar 2001 ble George W. Bush innsatt som USAs 43. president. Blant hans nærmeste medarbeidere ble visepresident Dick Cheney, som var forsvarsminister under Bushs far. Ny utenriksminister ble tidligere forsvarssjef under den forrige president Bush – Colin Powell.
Terror mot USA
11. september 2001 ble USA rammet av tidenes verste terrorangrep, som kostet rundt 3000 mennesker livet. Om morgenen ble det kapret i alt fire fly fra amerikanske flyplasser; disse ble overtatt av selvmordspiloter og brukt som bomber mot noen av USAs viktigste symboler: ett traff Pentagon, to traff de to tårnene som utgjorde World Trade Center, mens det siste styrtet under uklare omstendigheter før det nådde et sentralt mål i Washington, muligens Det hvite hus.
Det uvirkelige, spektakulære og tragiske terrorangrepet sjokkerte en hel verden. Angrepet på World Trade Center ble sendt direkte på fjernsyn, etter at det første flyet hadde truffet en av skyskraperne. Etter at det andre flyet traff det andre tårnet, ble skyskraperne forsøkt evakuert, men etter vel halvannen time falt begge tårnene sammen, og tusenvis av mennesker ble begravd under titusenvis av tonn med sammenraste bygningsmaterialer. World Trade Center var på mange måter symbolet på det kapitalistiske USA, og mellom 40 000 og 50 000 mennesker arbeidet til daglig i skyskraperne. Det var uklart hvor mange som var i bygningen da angrepet kom, og hvor mange som klarte å komme seg ut, men en uke etter katastrofen var ca. 5000 mennesker meldt omkommet eller savnet. Tallet ble senere nedjustert til ca. 2750. I tillegg til symbolverdien førte også angrepet til at store deler av USAs finansverden, og New York-børsen, ble satt ut av spill for noen tid.
I Washington traff det kaprede flyet utkanten av den kjempemessige Pentagon-bygningen, som huser USAs forsvarsdepartement og har om lag 25 000 ansatte. Rundt 200 mennesker omkom i denne aksjonen. På tross av de omfattende ødeleggelsene fikk ikke angrepet noen betydning for USAs militære kommandostruktur.
Det ble selvsagt øyeblikkelig satt i gang et arbeid for å identifisere og få tak i de personene som stod bak terrorangrepene. Tidlig pekte sporene i retning av den saudiske terrorlederen Osama bin Laden, som offisielt fikk status som mistenkt i saken. USA sikret seg også støtte fra NATO og de andre stormaktene til å gå til angrep mot den eller de som stod bak terroraksjonene. USA fikk også NATO og bl.a. Russland med på å oppfatte angrepene som en krigserklæring.
Kampen mot terror
En omfattende, USA-ledet militæraksjon i Afghanistan var første trekk i jakten på terroristenes bakmenn. Den bredt sammensatte styrken og dens allierte blant opposisjonelle grupperinger i Afghanistan lyktes i å fordrive Taliban-regimet fra sin maktposisjon, men ikke i å pågripe lederen for terrornettverket al-Qaida, Osama bin Laden, som hadde fått operere fra sine baser i landet under Talibans beskyttelse. Pågrepet ble imidlertid rundt 600 andre i en rekke land i regionen, som ble antatt å stå i ledtog med terrorgrupper. Disse fangene ble transportert til den amerikanske Guantánamo-basen på Cuba. Her ble de satt i forvaring på ubestemt tid i forhold til tiltalebeslutning og rettssak, og uten rettslig bistand i ventetiden. USA møtte en økende internasjonal kritikk for å sette seg ut over Genève-konvensjonene om behandling av krigsfanger, men fastholdt at det dreide seg om ulovlig stridende som man mente ikke var omfattet av konvensjonen.
Parallelt la Bush-administrasjonen opp til et vidt spekter av tiltak på det hjemlige plan for å forebygge nye terrorangrep. Det sentrale verktøyet var den nye «patriotloven» som, ikke uten motforestillinger, ble vedtatt i oktober 2001. Loven hjemlet en vidtrekkende adgang til avlytting og overvåking, til kontroll med finanstransaksjoner, til å holde tilbake informasjon – og til å holde terrormistenkte i forvaring og ta i bruk militærdomstoler i stedet for det ordinære rettsapparatet. I det daglige fikk både amerikanerne og folk ellers i verden merke de skjerpede sikkerhetstiltakene i flytrafikken og i USAs strengere utlendingskontroll for øvrig. Neste skritt var å samordne all virksomhet som vedrører rikets sikkerhet i et nytt superdepartement, den største forvaltningsreformen på over 50 år.
Irak-krigen
I sin nyttårstale i januar 2002 lanserte president George W. Bush betegnelsen «ondskapens akse», myntet på Irak, Iran og Nord-Korea. Å uskadeliggjøre et antatt arsenal av masseødeleggelsesvåpen i Irak fremstod etter hvert som en målsetning på linje med terrorjakten. Man antok dessuten at landets diktator, president Saddam Hussein stod i forbindelse med bin Laden og al-Qaida. Dermed så man flere grunner til å fjerne ham. USA søkte nå å bygge opp en bred internasjonal militærstyrke også til å invadere Irak.
Den irakske regjeringen benektet at det fantes masseødeleggelsesvåpen i landet, og blant flere av USAs samarbeidspartnere, ikke minst i NATO, var det stemning for å gi FNs våpeninspektører en romslig tidsramme til kontrollarbeidet. Toneangivende land som Frankrike og Tyskland la dessuten vekt på at en eventuell militæraksjon måtte ha et klart FN-mandat, slik tilfellet var i Afghanistan. USA svarte med å lansere to nye begreper. Det ene var «forkjøpskrig», doktrinen som begrunner en militær aksjon for å komme en antatt angriper i forkjøpet, uavhengig av FN-forankring. Det andre begrepet var «koalisjon av villige», i motsetning til tradisjonell alliansetenkning. Dette kursvalget medførte en dyp splittelse mellom USA og både NATO, EU og FN.
20. mars 2003 innledet USA felttoget i Irak, i nært samarbeid med Storbritannia; en rekke andre land bidrog med mindre kontingenter. Invasjonsstyrkene viste seg militært overlegne, og etter et par uker hadde man inntatt hovedstaden Bagdad. 1. mai erklærte president Bush, om bord i hangarskipet USS Abraham Lincoln, at oppdraget var utført og krigen i det vesentlige over. Ulovlige våpenarsenaler var imidlertid ikke oppsporet, Hussein-regimet var avsatt, men Saddam og de fleste andre ettersøkte irakske lederne var fortsatt på frifot – og noen forbindelse med bin Laden og al-Qaida lot seg heller aldri påvise.
Avsløringer av alvorlige overgrep mot fanger i Abu Ghraib-fengselet, med reportasjebilder som gikk jorden rundt, forsterket ytterligere den internasjonale motstanden mot Irak-krigen. Amerikansk personell av lavere grad ble idømt fengselsstraffer for sin medvirkning, mens den militære ledelsen gikk fri. I desember 2003 ble Saddam Hussein arrestert; etter tips ble han oppsporet i et underjordisk rom på en avsidesliggende bondegård. Fjernsynsbildene av den forhutlede eksherskeren som ble undersøkt av en amerikansk lege gjorde et sterkt inntrykk både i Irak og omverdenen. Iraksk rettsvesen innledet så en langvarig straffesak, hvor Hussein stod tiltalt for delaktighet i omfattende drap på egen befolkning.
Sommeren 2004 overdrog amerikanerne makten formelt til en provisorisk, iraksk regjering, og året etter ble det holdt valg. Men rivalisering mellom befolkningsgrupper, økende voldsbruk og for øvrig sterke oppløsningstendenser gjorde at de nye nasjonale styringsorganene manglet nødvendig autoritet. Både hjemme og internasjonalt ble USAs regjering i økende grad kritisert for ikke å ha en tilstrekkelig plan for gjenoppbyggingen av det irakske samfunnet og for en krigføring som lot til å ha gjort Irak til et arnested for terrorisme, snarere enn å bekjempe den. I terrorkampens og Irak-krigens kjølvann kom det også til en kraftig oppvask med CIA for sviktende etterretning, og for feilaktige informasjoner som ble lagt til grunn for Bushs beslutninger. De fleste av USAs allierte trakk etter hvert sine styrker ut av Irak, mens NATO etter en intern tautrekking bidrog med opplæring av politi og sikkerhetsstyrker i tråd med et FN-vedtak.
Presidentvalget 2004
Etter mellomvalgene i november 2002 hadde republikanerne flertall både i Representantenes hus og Senatet. President Bush var dermed i utgangspunktet sikret gjennomslag hos de folkevalgte for sin politikk. Aldri tidligere hadde noen republikansk president kunnet registrere en så stor seier ved et mellomvalg. Partiet økte sitt flertall i begge kamre ved kongressvalget to år senere, som et bakteppe for presidentvalget samme dag. George W. Bush ble her gjenvalgt, med et høyere stemmetall enn noen av sine forgjengere og en margin på 3,5 millioner stemmer til utfordreren, demokratenes John F. Kerry. Også valgdeltakelsen var den høyeste i USAs historie. På det politiske fargekartet fikk 30 delstater nå republikanernes rødfarge, med tyngdepunkt i de tradisjonelt konservative sørstatene og i Midtvesten, mens demokratenes blåfarge dekket 20 stater i de liberalt orienterte, urbane områdene på vestkysten, nord på østkysten og rundt de store sjøene i nord.
Valgkampen dreide seg i stor grad om Irak-krigen. Bush innledet valgåret med å erklære seg som nasjonens «krigspresident», mens Kerry lovte at USA under hans ledelse bare ville «gå til krig fordi vi må» og dessuten satse på samspill fremfor maktdemonstrasjon og alenegang på den internasjonale arenaen. En tiltagende motstand mot Irak-politikken i befolkningen – trolig med drahjelp fra den Bush-kritiske filmsuksessen «Fahrenheit 9/11» – gjenspeilte seg i valgkampen, som også hadde sterke innslag av skittkasting. Flere toneangivende medier støttet kandidaturet til Kerry og hans visepresidentkandidat John Edwards. Noe klart alternativ når det gjaldt krigføringen – eller dens avslutning – ble imidlertid ikke formulert fra demokratenes side. Bush inntok på sin side en mer ydmyk holdning til Irak-kritikken. Og å unngå et presidentskifte når landet er i krig, er en holdning med solide røtter i amerikansk opinion.
I tillegg til Irak, terrorkamp og sikkerhet ble valget preget av en sterk mobilisering – og polarisering – i det som gjerne kalles kristne kjerneverdier. Også her scoret den «kristenkonservative» Bush høyere enn den moderate katolikken Kerry. Vinnersaker for Bush var bl.a. nei til abort og homofile ekteskap og en restriktiv holdning til bioteknologi. Økende arbeidsledighet i flere av statene, en stadig tydeligere fattigdomskløft og et voksende budsjettunderskudd var andre viktige valgtemaer – hvor ingen av kandidatene helt lyktes i å komme på offensiven.
Med en oppslutning på over 50 % på landsbasis – men i en nasjon mer splittet enn på lenge – gjentok George W. Bush sitt løfte ved tiltredelsen i 2001, om å være «en president som forener og ikke en som splitter». 20. januar 2005 ble han formelt innsatt i sin andre presidentperiode. Visse utskiftninger i regjeringen, bl.a. å erstatte Colin Powell med sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice som utenriksminister, ble ansett som tiltak for å sikre presidenten et samstemt lag.
Den nye dagsordenen
Høsten 2006 var Bushs popularitet sunket til et historisk lavmål på opinionsmålingene. En forklaring lå dels i serien av offentlige granskningsrapporter som konkluderte med at Irak-krigen ble startet på sviktende premisser, dels i at de menneskelige og økonomiske omkostningene ble mer synlige for folk flest. Høsten 2006 passerte antallet falne soldater antallet omkomne 11. september, og en terrorkamp til en samlet pris av 2700 milliarder dollar bidrog til et urovekkende budsjettunderskudd og nedskjæringer til de fleste andre tiltak. En annen årsak til popularitetsfallet var «Katrina»-katastrofen sommeren 2005, orkanen som kostet tusener av mennesker livet og førte til at titusener måtte evakueres fra sine hjem; bl.a. ble New Orleans satt under vann og rundt 200 oljeplattformer i Mexico-gulfen ødelagt. Rystelsene ble dermed store også i økonomien, og president Bush måtte erkjenne store mangler i så vel beredskapsplaner som i myndighetenes håndtering av katastrofen. Den høye oljeprisen, og økende usikkerhet knyttet til oljeimport, førte for øvrig til en omfattende plan for å redusere bruken av fossilt brensel.
På 2000-tallet vakte USAs økende budsjettunderskudd bekymring blant økonomer. Det ble advart mot en forbruksvekst basert på opplåning av boliger, og mot statlige låneopptak som under Bush overgikk det samlede lånebeløpet til alle hans forgjengere. Irak-krig, terrorkamp og trygdevekst utgjorde en hovedforklaring, mens Bushs rekordartede skattelettelser medførte en umiddelbar inntektssvikt. Rystelser i økonomien og næringslivet ble det også da toppledere i en rekke storkonserner fra 2001 og fremover ble satt under tiltale, etter å ha beriket seg gjennom regnskapssvindel og annen økonomisk kriminalitet. I begynnelsen av det nye hundreåret var imidlertid den økonomiske veksten dobbelt så sterk som i euro-landene.
I 2006 passerte USAs folketall 300 millioner, og spansktalende av latinamerikansk herkomst har passert de svarte som den største minoriteten i befolkningen, noe som på mange vis setter sitt preg på samfunnet. Tross utflagging av industri til lavkostland representerer mangelen på arbeidskraft en økende utfordring. Dette har bl.a. ført til visse lettelser for flere millioner illegale innvandrere. Men grensegjerdet mot Mexico ble vedtatt forlenget og forsterket i 2006, for å demme opp for en økende tilstrømning fra Latin-Amerika.
Ikke før våren 2006 ble den første dommen etter terrorangrepet 2001 avsagt, da en erklært al-Qaidatilhenger fikk livstidsfengsel. Samtidig ble det vedtatt å videreføre den omstridte patriotloven og å innføre en hjemmel til, innen visse grenser, å anbringe «ulovlige krigere» på ubestemt tid og i hemmelige fangeleire rundt om i verden. USAs høyesterett fastslo imidlertid at praksisen med Guantánamo-fangene var uforenlig med landets grunnlov og internasjonale konvensjoner. Og en planlagt reduksjon av 30 000 soldater fra Irak ble avløst av et vedtak om å øke styrken fra 130 000 til 140 000. Bush fastholdt imidlertid at krigen var nødvendig, selv om han innrømmet feil som var begått.
Etter århundreskiftet har man sett en økende tendens til samhold og samordning blant de latinamerikanske landene, med sikte på å danne en motvekt til USAs tradisjonelle økonomiske og politiske innflytelse i området – og orientere seg mer i retning av alliansedannelser som avtegner seg rundt de nye økonomiske stormaktene. Også i Midtøsten-konflikten lot USA generelt til å innta en mindre innflytelsesrik rolle, i skyggen av Irak.
Forholdet mellom USA og dets europeiske allierte normaliserte seg gradvis etter Irak-skismaet. Også samarbeidet med FN ble etter hvert merkbart utbedret. Men Bush-administrasjonen ble fortsatt kritisert for «alenegang», bl.a. ved å bremse arbeidet med klimakonvensjonen (Kyoto-avtalen) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Sympatien USA møtte i store deler av verden etter terrorangrepet, ble raskt borte. Fem år senere syntes imidlertid de utbredte og dyptgående internasjonale USA-kritiske holdningene som ble utløst under Irak-krigen å være på retur i vesten, mens anti-amerikanske strømninger var på fremmarsj i den muslimske verden. Det stod strid om Bush-administrasjonens utgangspunkt, å se terrorkampen – og kampen for å utbre demokratiet i alle deler av verden – i lys av en «sivilisasjonskrig», primært mellom øst og vest.
Hvert år den 11. september finner det sted en markering i hullet etter tvillingtårnene på Manhattan, Ground Zero, hvor det er planlagt en minnepark og en 541 meter høy bygning, Freedom Tower. Ved femårsminnet kunne det konstateres at terrorangrepet hadde satt en ny dagsorden for USA. Det gjaldt i politikken, økonomien, forholdet til omverdenen og i folks hverdag og tenkemåte; i den offentlige debatt var avveiningen mellom sikkerhet og borgerlige rettigheter blitt et sentralt tema. Selv om ingen foreløpig kunne true USAs posisjon som verdens største økonomi, var det flere tegn på at landet var i ferd med å redefinere sin rolle som verdens eneste supermakt.
Historisk oversikt
| Ca. 30 000 f.Kr. | Innvandring av jegere og samlere, trolig fra Nordøst-Asia. Disse blir indianernes stamfedre |
| Ca. 800 f.Kr. | Adena-kulturen i Ohio-dalen, tidlig jordbrukskultur |
| 700–1200 e.Kr. | Anasazi-kulturen, jordbrukskultur blant puebloindianerne i sørvest. Store landsbyer under ledelse av klanhøvdinger |
| ca. 1000 | Nordiske sjøfarere (Leiv Eiriksson) kommer til Nord-Amerikas østkyst |
| 1000-tallet | Apache- og navajo-indianerne bosetter seg i sørvest |
| 1500-tallet | Irokesernes forbund blir dannet sørøst for De store sjøer |
| 1560-årene | Mislykket fransk koloniseringsforsøk i Florida |
| 1584 | Begynnende engelsk koloniseringsforsøk i Virginia (Walter Raleigh) |
| 1607 | Engelskmennene slår seg til i Virginia |
| 1620-årene | Engelske puritanere (pilegrimsfedrene på «Mayflower») grunnlegger New England. Nederlenderne grunnlegger kolonien Ny Nederland ved det nåværende New York |
| 1600-tallet | Irokeserforbundet ekspanderer og blir en mektig politisk enhet |
| 1640–60 | Engelske royalister grunnlegger sørstatskolonier |
| 1664 | Engelskmennene erobrer nederlendernes koloni |
| 1660-årene | Fransk kolonisering i Louisiana på slutten av tiåret |
| 1756–63 | Kolonikrigene mellom England, Frankrike og Spania kulminerer i sjuårskrigen, som knuser det franske veldet i Amerika |
| 1775–83 | Nordamerikanske frihetskamp. Selvstendighetserklæringen 1776. Britisk anerkjennelse 1783 |
| 1789 | Unionsforfatningen settes ut i livet. George Washington blir USAs første president |
| 1803 | USA kjøper Louisiana-området av Frankrike |
| 1812–14 | Krig mot Storbritannia |
| 1818 | Grensen mot Canada blir endelig fastlagt |
| 1819 | Florida blir kjøpt fra Spania |
| 1823 | Monroe-doktrinen i samband med Sør-Amerikas frigjøring; USA tolererer ikke europeisk innblanding i amerikansk politikk |
| 1840-årene | Den første koloniseringen av prærien tar til |
| 1845 | Texas opptatt i unionen; dette fører til krig med Mexico 1845–48. I fredsavtalen sikrer USA seg alt land frem til Stillehavet |
| 1849 | Gullrushet i California |
| 1861–65 | Alvorlig spenning mellom sørstatene (som vil ha negerslaveri, frihandel og svak unionsmakt) og nordstatene fører til borgerkrig etter at sørstatene går ut av unionen 1861. Slaveriet oppheves av Lincoln under krigen. Nordstatene seirer |
| 1867 | Alaska kjøpes fra Russland |
| 1865–90 | Rekonstruksjon av unionen. Gjenoppbygging etter borgerkrigen. Innvandringen fra Europa skyter fart |
| 1875–1900 | Rask industrialisering. De første skyskraperne. Imperialisme |
| 1898 | Krig mot Spania. USA tar Puerto Rico og Filippinene og får innflytelse på Cuba. Hawaii annekteres |
| ca. 1900 | Jazzen oppstår med sentrum i New Orleans |
| 1902 | USA kjøper Panamakanalforetagendet og sikrer seg Kanalsonen 1903; kanalen ferdig 1914 |
| ca. 1915 | Hollywood blir sentrum for amerikansk filmindustri |
| 1917 | USA trer inn i den første verdenskrig |
| 1920-årene | Isolasjonisme. Bilalderen begynner for alvor. Det moderne forbrukersamfunn tar form |
| 1919–33 | Alkoholforbud fører til fremveksten av organisert kriminalitet |
| 1928 | Første Mikke Mus-film |
| 1929–39 | Depresjon |
| 1933–45 | Franklin D. Roosevelt president; sosiale og økonomiske reformer (New Deal) |
| 1941–45 | Japansk angrep på flåtebasen Pearl Harbor trekker USA inn i verdenskrigen. Alvorlige tilbakeslag i begynnelsen, men fullstendig seier over Japan 1945. Atombomber over Hiroshima og Nagasaki |
| 1946 | Spent forhold til Sovjetunionen begynner (kald krig). USA tar ledelsen innen vestblokken for å stoppe russisk ekspansjonspolitikk |
| 1947 | Marshallhjelpen for økonomisk gjenoppbygging av Europa |
| 1949 | Atlanterhavspakten. NATO blir opprettet |
| 1950–53 | Koreakrigen. USA intervenerer gjennom FN |
| 1950-årene | Rock’n roll oppstår |
| 1962 | Det spente forholdet til Cuba fører nesten til krig med Sovjetunionen |
| 1963 | John F. Kennedy myrdet, etterfulgt av L. B. Johnson |
| 1964 | Borgerrettsloven. Rasespørsmålet dominerende innenrikspolitisk problem |
| 1965–73 | Aktiv militær støtte til regjeringen i Sør-Vietnam |
| 1968 | Martin Luther King og Robert Kennedy myrdet |
| 1960-årene | Radikalisering av studentmassen. Hippie-bevegelsen. Militante grupper blant borgerrettighetsforkjemperne |
| 1969 | Amerikanske astronauter lander på månen |
| 1972 | President Nixon til Kina og Sovjetunionen |
| 1973 | Fredsavtale for Vietnam. USA trekker seg ut |
| 1974 | I forbindelse med Watergate-saken trekker Nixon seg fra presidentvervet etter at det politiske liv har vært lammet i lengre tid |
| 1979–81 | Okkupasjon av den amerikanske ambassaden i Teheran |
| 1980 | Ronald Reagan velges til president på et konservativt program |
| 1983 | Invasjon på Grenada |
| 1985 | Forhandlingene med Sovjetunionen om reduksjon av kjernefysiske våpen gjenopptas |
| 1986 | Iran–Contras-affæren. Politiske skandaler i Washington |
| 1987 | INF-avtalen undertegnes; den første reelle nedrustningsavtale |
| 1988 | Tørke fører til katastrofe for bøndene. Yellowstone nasjonalpark i flammer |
| 1989 | Invasjon i Panama |
| 1990–91 | USA leder den flernasjonale styrken i Golfkrigen |
| 1992 | Etter Sovjetunionens sammenbrudd er USA den eneste supermakt. Økonomiske nedgangstider |
| 1995 | Frihandelsavtalen NAFTA med Canada og Mexico trer i kraft |
| 1998 | Terrorangrep mot amerikanske ambassader i Nairobi og Dar Es-Salaam; over 250 mennesker blir drept |
| Slutten av 1990-årene | Amerikanske fredsinitiativ i Midtøsten, Kosovo og Nord-Irland |
| 1999 | President Clinton stilles for Riksrett anklaget for å ha løyet. Presidenten blir frikjent |
| 2000 | Omfattende rot blir avslørt ved presidentvalget. Det jevne og avgjørende valget i Florida blir til slutt avgjort av høyesterett; George W. Bush blir USAs nye president |
| 2001 | Omfattende terrorangrep på USA 11. september. Begge tvillingtårnene ved World Trade Center i New York blir ødelagt ved at kaprede passasjerfly styrtes inn i dem; også deler av Pentagon blir ødelagt på samme måte. USA lanserer en verdensomspennende krig mot terror |
| 2003 | USA går til krig mot Irak for angivelig å ha produsert masseødeleggelsesvåpen. Aksjonen får bare begrenset internasjonal støtte |
| 2005 | USA rammes av flere naturkatastrofer, bl.a. blir store deler av New Orleans ødelagt |
| 2008 | Barack Obama vinner presidentvalget; USA får sin første svarte president. Samtidig rammer finanskrisen landet hardt |
Presidenter
| Periode | President | Visepresident |
| 1789–93 | George Washington (uavh.) | John Adams |
| 1793–97 | George Washington | John Adams |
| 1797–1801 | John Adams (F) | Thomas Jefferson (DR) |
| 1801–05 | Thomas Jefferson (DR) | Aaron Burr |
| 1805–09 | Thomas Jefferson | George Clinton (uavh. republikaner) |
| 1809–13 | James Madison (DR) | George Clinton (1809–12) |
| 1813–17 | James Madison | Ellridge Gerry (1813–14) |
| 1817–21 | James Monroe (DR) | Daniel D. Tompkins |
| 1821–25 | James Monroe | Daniel D. Tompkins |
| 1825–29 | John Quincy Adams (uavh.) | John C. Calhoun |
| 1829–33 | Andrew Jackson (D) | John C. Calhoun (1829–32) |
| 1833–37 | Andrew Jackson | Martin Van Buren |
| 1837–41 | Martin Van Buren (D) | Richard M. Johnson |
| 1841 | William H. Harrison (W) | John Tyler |
| 1841–45 | John Tyler (uavh.) | |
| 1845–49 | James K. Polk (D) | George M. Dallas |
| 1849–50 | Zachary Taylor (W) | Millard Fillmore |
| 1850–53 | Millard Fillmore (W) | |
| 1853–57 | Franklin Pierce (D) | William R. King (1853) |
| 1857–61 | James Buchanan | John C. Breckinridge |
| 1861–65 | Abraham Lincoln (R) | Hannibal Hamlin |
| 1865 | Abraham Lincoln | Andrew Johnson |
| 1865–69 | Andrew Johnson (R) | |
| 1869–73 | Ulysses S. Grant (R) | Schuyler Colfax |
| 1873–77 | Ulysses S. Grant | Henry Wilson (1873–75) |
| 1877–81 | Rutherford B. Hayes (R) | Willam A. Wheeler |
| 1881 | James A. Garfield (R) | Chester A. Arthur |
| 1881–85 | Chester A. Arthur (R) | |
| 1885–89 | Grover Cleveland (D) | Thomas A. Hendricks (1885) |
| 1889–93 | Benjamin Harrison (R) | Levi P. Morton |
| 1893–97 | Grover Cleveland | Adlai E. Stevenson |
| 1897–1901 | William McKinley (R) | Garret A. Hobart (1897–99) |
| 1901 | William McKinley | Theodore Roosevelt |
| 1901–05 | Theodore Roosevelt (R) | |
| 1905–09 | Theodore Roosevelt | Charles W. Fairbanks |
| 1909–13 | William H. Taft (R) | James S. Sherman (1909–12) |
| 1913–17 | Woodrow Wilson (D) | Thomas R. Marshall |
| 1917–21 | Woodrow Wilson | Thomas R. Marshall |
| 1921–23 | Warren G. Harding (R) | Calvin Coolidge |
| 1923–25 | Calvin Coolidge (R) | |
| 1925–29 | Calvin Coolidge | Charles G. Dawes |
| 1929–33 | Herbert C. Hoover (R) | Charles Curtis |
| 1933–37 | Franklin D. Roosevelt (D) | John Vance Garner |
| 1937–41 | Franklin D. Roosevelt | John Vance Garner |
| 1941–45 | Franklin D. Roosevelt | Henry A. Wallace |
| 1945 | Franklin D. Roosevelt | Harry S. Truman |
| 1945–49 | Harry S. Truman (D) | |
| 1949–53 | Harry S. Truman | Alban W. Barkley |
| 1953–57 | Dwight D. Eisenhower (R) | Richard M. Nixon |
| 1957–61 | Dwight D. Eisenhower | Richard M. Nixon |
| 1961–63 | John F. Kennedy (D) | Lyndon B. Johnson |
| 1963–65 | Lyndon B. Johnson (D) | |
| 1965–69 | Lyndon B. Johnson | Hubert H. Humphrey |
| 1969–73 | Richard M. Nixon (R) | Spiro T. Agnew |
| 1973–74 | Richard M. Nixon | Spiro T. Agnew (1973) |
| Gerald R. Ford (1973–74) | ||
| 1974–77 | Gerald R. Ford (R) | Nelson A. Rockefeller |
| 1977–81 | Jimmy Carter (D) | Walter F. Mondale |
| 1981–85 | Ronald W. Reagan (R) | George H. W. Bush |
| 1985–89 | Ronald W. Reagan | George H. W. Bush |
| 1989–93 | George H. W. Bush (R) | Dan Quayle |
| 1993–97 | Bill Clinton (D) | Al Gore |
| 1997–2001 | Bill Clinton | Al Gore |
| 2001–05 | George W. Bush (R) | Dick Cheney |
| 2005–09 | George W. Bush | Dick Cheney |
| 2009– | Barack Obama (D) | Joe Biden |
Forkortelsen etter navnet angir presidentens partitilhørighet. F = føderalistene. DR = demokratiske republikanere el. antiføderalistene. W = whiggene. D = demokratene. R = republikanerne. Hvor ikke annet er angitt, har visepresidenten tilhørt samme parti som presidenten. Visepresidentstillingen har i flere perioder vært ubesatt
Utenriksministre
| 1789–94 | Thomas Jefferson |
| 1794–95 | Edmund Randolph |
| 1795–1800 | Timothy Pickering |
| 1800–01 | John Marshall |
| 1801–09 | James Madison |
| 1809–11 | Robert Smith |
| 1811–17 | James Monroe |
| 1817–25 | John Quincy Adams |
| 1825–29 | Henry Clay |
| 1829–31 | Martin Van Buren |
| 1831–33 | Edward Livingston |
| 1833–34 | Louis McLane |
| 1834–41 | John Forsyth |
| 1841–43 | Daniel Webster |
| 1843 | Hugh S. Legaré |
| 1843–44 | Abel P. Upshur |
| 1844–45 | John C. Calhoun |
| 1845–49 | James Buchanan |
| 1849–50 | John M. Clayton |
| 1850–52 | Daniel Webster |
| 1852–53 | Edward Everett |
| 1853–57 | William L. Marcy |
| 1857–60 | Lewis Cass |
| 1860–61 | Jeremiah S. Black |
| 1861–69 | William H. Seward |
| 1869 | E. B. Washburne |
| 1869–77 | Hamilton Fish |
| 1877–81 | William M. Evarts |
| 1881 | James G. Blaine |
| 1881–85 | Frederick T. Frelinghuysen |
| 1885–89 | Thomas F. Bayard |
| 1889–92 | James G. Blaine |
| 1892–93 | John W. Foster |
| 1893–95 | Walter Q. Gresham |
| 1895–97 | Richard Olney |
| 1897 | John Sherman |
| 1898 | William R. Day |
| 1898–1905 | John Hay |
| 1905–09 | Elihu Root |
| 1909 | Robert Bacon |
| 1909–13 | Philander C. Knox |
| 1913–15 | William J. Bryan |
| 1915–20 | Robert Lansing |
| 1920–21 | Bainbridge Colby |
| 1921–25 | Charles E. Hughes |
| 1925–29 | Frank B. Kellogg |
| 1929–33 | Henry L. Stimson |
| 1933–44 | Cordell Hull |
| 1944–45 | Edward R. Stettinius |
| 1945–47 | James F. Byrnes |
| 1947–49 | George C. Marshall |
| 1949–53 | Dean Acheson |
| 1953–59 | John Foster Dulles |
| 1959–61 | Christian A. Herter |
| 1961–69 | Dean Rusk |
| 1969–73 | William P. Rogers |
| 1973–77 | Henry Kissinger |
| 1977–80 | Cyrus Vance |
| 1980–81 | Edmund S. Muskie |
| 1981–82 | Alexander M. Haig |
| 1982–89 | George P. Shultz |
| 1989–92 | James A. Baker |
| 1992–93 | Lawrence T. Eagleburger |
| 1993–97 | Warren Christopher |
| 1997–2001 | Madeleine Albright |
| 2001–05 | Colin Powell |
| 2005–09 | Condoleezza Rice |
| 2009– | Hillary Rodham Clinton |
Et utvalg amerikanere med betydning innen samfunnsliv, kulturliv og vitenskap
| Benjamin Franklin | 1706–90 | Statsmann og fysiker |
| George Washington | 1732–99 | Offiser og politiker; USAs første president |
| Abraham Lincoln | 1809–65 | USAs 16. president; opphevet slaveriet |
| Walt Whitman | 1819–92 | Lyriker; en av de mest betydelige, innflytelsesrike og særpregede lyrikere i amerikansk litteratur |
| Susan Brownell Anthony | 1820–1906 | Kvinnesak-spion-er |
| Geronimo | 1829–1909 | Apachehøvding; leder for og symbol på indianernes kamp mot hvite settlere |
| Sitting Bull (eg. Tatanka Yotanka) | 1831–90 | Dakotahøvding; ledet sammen med Crazy Horse styrkene som beseiret general Custer ved Little Bighorn i 1876 |
| Mark Twain (eg. Samuel L. Clemens) | 1835–1910 | Forfatter og humorist |
| Andrew Carnegie | 1835–1919 | Industrileder og donator |
| John Davison Rockefeller | 1839–1937 | Industrileder; stiftet oljeselskapet Standard Oil |
| Alexander Graham Bell | 1847–1922 | Fysiker; oppfinner av telefonen |
| Thomas Alva Edison | 1847–1931 | Oppfinner, bl.a. av fonografen og glødelampen |
| Henry Ford | 1863–1947 | Bilkonstruktør; innførte masseproduksjon av biler |
| William Randolph Hearst | 1863–1951 | Avisutgiver; pioner innen sensasjonspressen |
| Wilbur Wright | 1867–1912 | Flypioner; gjennomførte sm.m. broren Orville førsteflyging i motordrevet fly |
| Frank Lloyd Wright | 1869–1959 | Arkitekt |
| Isodora Duncan | 1877–1927 | Danser |
| Franklin Delano Roosevelt | 1882–1945 | USAs 32. president; innførte betydelige sosiale reformer |
| Edward Hopper | 1882–1967 | Maler og grafiker; viktig premissleverandør for nyrealismen |
| Edwin Hubble | 1889–1953 | Astronom; utførte grunnleggende undersøkelser i verdensrommet, oppdaget rødforskyvningsloven |
| Dwight D. Eisenhower | 1890–1969 | General; USAs 34. president |
| John Ford | 1894–1973 | Filmregissør; Hollywoods store westernregissør |
| George Gershwin | 1898–1937 | Komponist; grunnlegger av den amerikanske musikal |
| Ernest Hemingway | 1899–1961 | Romanforfatter |
| Duke Ellington | 1899–1974 | Pianist, komponist og orkesterleder; en av jazzens fremste skikkelser |
| Walt Disney | 1901–66 | Tegnefilmprodusent |
| Louis Armstrong | 1901–71 | Trompeter og sanger; jazzhistoriens trolig mest innflytelsesrike musiker |
| George H. Gallup | 1901–84 | Samfunnsforsker; innførte moderne opinionsundersøkelser |
| Walker Evans | 1903–75 | Fotograf; kjent for sin dokumentasjon av nøden i depresjonstidens USA |
| Robert Oppenheimer | 1904–67 | Fysiker og atomforsker; ledet utvikling av fisjonsbomben |
| Tennessee Williams | 1911–83 | Dramatiker |
| Jackson Pollack | 1912–56 | Maler; stilskaper innen det abstrakt-ekspresjonistiske maleri |
| Jesse Owens | 1913–80 | Friidrettsutøver; fire gullmedaljer i OL 1936 |
| William Eugene Smith | 1918–78 | Fotograf; kjent for sine intense billedjournalistiske skildringer fra krigs- og nødssituasjoner |
| Miles Davis | 1926–91 | Trompeter, komponist og orkesterleder; en av jazzens store stilskapere |
| Andy Warhol | 1928–87 | Maler, grafiker og filmkunstner; popkunstens fremste representant |
| James Watson | 1928– | Biokjemiker; oppdaget DNAs betydning sammen med F. Crick; Nobelpris 1968 |
| Martin Luther King | 1929–68 | Borgerrettsforkjemper; Nobels fredspris 1964 |
| Frank O. Gehry | 1929– | Arkitekt; avantgardistisk skulpturell utforming av bygninger, bl.a. Guggenheim Museum Bilbao |
| Toni Morrison | 1931– | Romanforfatter; forgrunnsfigur i afrikansk-amerikansk litteratur og moderne amerikansk litteratur generelt; Nobelprisen 1993 |
| Elvis Presley | 1935–77 | Sanger og musiker; «The King of Rock’n’Roll» |
| Ted Turner | 1938– | Medieeier; grunnlegger av fjernsynskanalen CNN |
| Bob Dylan | 1941– | Poet og sanger |
| Steven Spielberg | 1947– | Filmregissør og -produsent; skapte den moderne eventyrfilmen |
| Steve Jobs | 1955– | IT-gründer; grunnlegger av Apple, utvikler av iMac og iPod |
| Bill Gates | 1955– | Grunnlegger og leder av IT-selskapet Microsoft |
| Larry Page og Sergey Brin | 1973– | Googles grunnleggere |
