Marshalløyene, republikk i Oseania, Mikronesia, i Stillehavet, ca. 3200 km vestsørvest for Hawaii og ca. 2100 km øst for Guam, omfatter øygruppen med samme navn. Består av 34 atoller med et samlet areal på 181 km2 fordelt over et havområde på nær 2 mill. km2. Befolkningen er avhengig av økonomisk bistand fra USA.
Øyene ble annektert av Tyskland 1885, var under japansk kontroll fra 1914, og ble erobret av USA i 1944. I 1947 ble øyene, sammen med Karolinene og Northern Mariana, et tilsynsområde under FN, administrert av USA (U.S. Trust Territory of the Pacific). Atollene Bikini og Enewetok var 1946–58 skueplass for kjernefysiske prøvesprengninger. USA har siden 1947 brukt Kwajalein-atollen som militærbase og mål for prøveskyting av rakettvåpen, ofte avfyrt fra California. En avtale om såkalt fri forbindelse (Compact of Free Association) fra 1986, fornyet 2003, gir USA også rett til å bruke Kwajalein som testområde for rakettprøver frem til år 2066. I 1986 ble statusen som tilsynsområde opphevet.
Navnet er etter den engelske sjøkapteinen John Marshall, som utforsket flere av øyene mot slutten av 1700-tallet.
Marshalløyene – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1979 er Marshalløyene en parlamentarisk-demokratisk republikk; en avtale om fri assosiering med USA fra 1986, reforhandlet 2004, slår fast at øyene er en selvstendig stat, men trekker opp retningslinjene for utenrikspolitikken. Lovgivende myndighet er lagt til en forsamling kalt Nitijela, valgt i allmenne valg for fire år. Forsamlingen, som har 33 medlemmer (kalt senatorer), velger presidenten, som både er statsoverhode og regjeringssjef, blant sine egne medlemmer for fire år. Presidenten velger så de øvrige ministre fra forsamlingen. Forsamlingen rådgis av et overhøvdingråd på 12 medlemmer.
Administrativt
Administrativt er øyene inndelt i 34 kommuner.
Rettsvesenet
Rettsvesenet omfatter en høyesterett og en overrett i tillegg til distrikts- og lokalsamfunnsretter. Det er også tradisjonelle domstoler.
Marshalløyene – natur. Marshalløyene ligger i sin helhet i tropene nord for ekvator, men sør for solens nordlige (krepsens) vendekrets. Øygruppens atoller er gruppert i to parallelle rekker, Ratak-kjeden i øst og Ralik-kjeden i vest. Ingen av atollenes koralløyer hever seg over 10 moh. En eventuelt stigning i havnivået ville ramme landet hardt. Marshalløyene har i perioder problemer med tilgang på ferskvann, da det samles fra regnvann.
Klima
Klimaet er tropisk, med årlige middeltemperaturer omkring 27 °C. Den årlige nedbørmengden varierer fra 500 mm i nord til rundt 4000 mm i sør. De flate øyene er særlig utsatt for tropiske orkaner, som har økt både i styrke og hyppighet gjennom 1990-årene.
Plante- og dyreliv
Vegetasjonen er sparsom og består for det meste av kokospalmer og skruepalmer. Sjøfuglene dominerer blant Marshalløyenes mer enn 80 fuglearter. Pilfink (innført) og låvesvale er de eneste spurvefuglene.
Marshalløyene – befolkning. Folketallet ble beregnet til 59 100 i 2005. Fertilitetsraten var i 1990-årene på 7 barnefødsler per kvinne og var blant verdens aller høyeste. Tidlig på 2000-tallet var den sunket til 5,7. Nær 40 % av befolkningen er under 15 år. Tenåringsgraviditeter er svært hyppige. Barnedødeligheten har siden slutten av 1980-årene steget kraftig, fra 26 per 1000 i 1986 til 63 per 1000 i 1988 og 68 i 2003. Forventet levealder er 63 år for kvinner og 61 år for menn. Deler av befolkningen preges fortsatt av ettervirkningene av de kjernefysiske prøvesprengningene på atollene Bikini og Enewetak 1946–58. Prøvesprengningene førte bl.a. til radioaktivt nedfall over innbyggerne på Rongelap og Utrik, og en rapport 1995 indikerte at 40 % av innbyggerne som ble flyttet fra Rongelap lider av kreft.
97 % av befolkningen er mikronesiere. De øvrige er amerikanere og asiater.
Rundt 2/3 av befolkningen er konsentrert til de to urbane befolkningssentrene, hovedstaden Dalap-Uliga-Darrit på atollen Majuro og øyen Ebeye i Kwajalein-atollen.
Marshalløyene – religion. Befolkningen er hovedsakelig protestanter. Religiøse minoriteter omfatter bl.a. katolikker, Jehovas vitner, adventister, baptister og tilhengere av bahai-religionen.
Marshalløyene – næringsliv. Marshalløyene har et lite utviklet næringsliv med en moderne pengebasert økonomi etablert i de urbane sentrene og stort sett naturalhusholdning på de øvrige øyene. Statistiske data er usikre, men bruttonasjonalproduktet per innbygger var 2003 beregnet til ca. 2000 USD. En assosieringsavtale med USA sikrer amerikansk økonomisk bistand. Den gir også USA rett til å bruke Kwajalein som militærbase og testområde for rakettprøver frem til 2066. Store deler av atollen er overtatt av amerikanske militære. Lokalbefolkningen er flyttet til øyen Ebeye, hvorfra mange pendler til arbeid på USA-basen. Til tross for den amerikanske bistanden har økonomien vært stagnerende siden slutten av 1980-årene, og arbeidsløshet og undersysselsetting er et alvorlig problem. Den offentlige sektor er drivkraften i økonomien. Den sysselsetter over 40 % av yrkesbefolkningen og står for rundt halvparten av BNP. Republikken mottar ellers betydelige inntekter fra USA for leie av Kwajalein til militære formål.
I 1990-årene prøvde Marshalløyene å utvikle finansielle tjenester og trekke til seg kapital ved å fungere som skatteparadis. Kontrollen med bankvesenet ble skjerpet 2002 etter at industrilandenes organisasjon OECD hadde anklaget øystaten for å tillate såkalt hvitvasking av penger for kriminelle nettverk.
Antall turister var økende i 1990-årene, men har vist nedgang siden tusenårsskiftet. Nedgangen skyldtes delvis problemer med flyvinger til og fra landet.
Jordbruk, fiske
Ifølge beregninger står jordbruk og fiske for 14 % av BNP og sysselsetter omtrent 20 % av arbeidskraften. Mangel på areal og dårlig jordkvalitet begrenser omfattende jordbruk. Det viktigste produktet er kokosnøtter. Tradisjonelt dyrkes brødfrukt, sumptaro, bananer, papaya og pandanuspalmer for eget forbruk. Ellers dyrkes noe tomater og meloner. Siden 1992 har det vært satset på utvikling av akvakultur med produksjon av tang, muslinger og østers. En avtale fra 1993 tillater kinesiske båter å fiske tunfisk i Marshalløyenes farvann. I senere år har et kommersielt fiske av tunfisk vokst frem. Øystaten har også betydelige inntekter fra salg av lisenser til utenlandske fiskeflåter.
Bergverk, industri
Noen av atollene har fosfatforekomster (guano). Ellers finnes svært få mineraler.
Industrien er lite utviklet, og den begrenser seg til produksjon av kokosnøttprodukter som kopra og kokosnøttolje samt bygningsindustri og noe produksjon av fiskehermetikk. Ellers finnes en begrenset håndverksproduksjon.
Utenrikshandel
Marshalløyene må importere det meste av hva de trenger og har få eksportprodukter. Kokosnøttprodukter som kopra og kokosnøttolje står for omtrent halvparten av eksporten.
Samferdsel
Internasjonale flyplasser på Majuro og den amerikanske militærbasen på Kwajalein betjener internasjonale flyforbindelser med Hawaii og andre stillehavsøyer. Det lokale flyselskapet Air Marshall Islands (AMI) forbinder med varierende hyppighet Majuro med alle bebodde atoller. AMI avviklet 1999 sin ulønnsomme internasjonale trafikk. Continental Micronesia har flyvinger til og fra Hawaii, mens Our Airlines (Air Nauru) flyr til Australia via Salomonøyene, Nauru og Kiribati. Sjøfarten mellom øyene drives hovedsakelig av statseide fartøyer. Internasjonal containertrafikk drives av flere rederier. Marshalløyene har et internasjonalt skipsfartsregister der over 500 fartøyer er registrert under bekvemmelighetsflagg (2004). Norsk representant: Vogt & Wiig AS, Oslo.
Marshalløyene – skole og utdanning. Det er 9-årig obligatorisk skolegang for barn i alderen 6–15 år. Grunnskolen er 6-årig, og videregående skole er 6-årig. College of the Marshall Islands har hovedsete på øya Majuro. I 1995 åpnet University of South Pacific en avdeling på Majuro.
Marshalløyene – historie. Spanierne kom antakelig 1526 som de første europeere til øyene. Den britiske marineoffiseren John Marshall utforsket øyene 1788. Tysk protektorat 1885, erobret av Japan 1914, japansk mandat 1922, okkupert av USA 1944 og tilhørte fra 1947 USAs tilsynsområde i Stillehavet.
USA gjennomførte i årene 1946–58 i alt 23 kjernefysiske prøvesprengninger over Bikini- og Eniwetok-atollene. En vannstoffbombe i 1954 var den kraftigste som noensinne er blitt detonert av USA, og tilsvarte i sprengkraft 750 Hiroshimabomber. En mindre gruppe Bikini-boere som vendte tilbake i 1970-årene, måtte evakueres 1978 etter at prøver viste høy konsentrasjon av cesium, en radioaktiv substans. USAs testing av kjernefysiske sprengladninger har skapt mange konflikter, bl.a. knyttet til lagring av avfall og til rehabilitering av områdene.
USA har samtykket i å betale erstatning på 150 mill. dollar til ofrene for de kjernefysiske prøvesprengningene ved Bikini- og Eniwetok-atollene. Det er også avsatt midler med sikte på å gjøre Bikini sikker igjen for bosetning og matproduksjon etter atomprøvene. Bikini ble 1996 åpnet for begrenset turisme med én ukentlig flyavgang fra Majuro.
1986 ble Marshalløyene egen stat da USAs tilsyn opphørte. Dette ble stadfestet i en avtale om fri assosiering med USA, Compact of Free Association. En revidert avtale trådte i kraft 2003. Den skal gjelde til 2023 og innebærer årlig økonomisk bistand på ca. 80–85 mill. dollar. USA vil besørge øyenes forsvar og får rett til å beholde sine militære baser. Den nye avtalen sikrer amerikansk bruk av Kwajalein-atollen, der amerikanerne har drevet raketteksperimenter siden 1947 og utviklet en betydelig del av romforsvarsprogrammet «Star Wars». Kwajalein skal kunne brukes av USA helt frem til 2066, med ytterligere opsjon til 2086. I avtalen heter det at Marshalløyene er en selvstendig nasjon med rett til å føre sin egen utenrikspolitikk, men at denne skal føres etter «nære konsultasjoner» med USA. I likhet med nabolandet Mikronesiaføderasjonen stemmer Marshalløyene regelmessig sammen med USA i internasjonale fora. De to stillehavsnasjonene var således de eneste som, sammen med USA og Israel, stemte imot da en FN-resolusjon om byggingen av Israels mur på okkupert område ble vedtatt med stemmetallene 144-4. Marshalløyene ble medlem av FN 1991.
Økonomien er for en stor del basert på USAs bistand og leieinntektene fra Kwajalein-basen. Øyene har de senere år satset på fiske og turisme og forsøker å utvikle de perifere øyene. Det gjøres forsøk på å tiltrekke utenlandske investeringer, bl.a. gjennom et internasjonalt skipsfartsregister.
