Bahrain

Bahrain, sjeikdømme i Sørvest-Asia, i Persiske bukt. Nærmeste naboland er Qatar i øst og Saudi-Arabia i vest. Landet ligger i sin helhet på øyer, største og viktigste øy er Bahrain (578 km2). Andre større øyer er Muharraq, Sitra og Umm al-Nasan. Økonomien er i hovedsak basert på landets petroleumsforekomster.

Bahrain har i flere år hatt en territoriell uoverensstemmelse med Qatar over øygruppen Hawar i sør.

Sjeikdømmet var britisk protektorat fra 1861 til 1971, da det fikk full selvstendighet.

Bahrain var fra selvsendigheten 1971 et tradisjonelt arabisk kongedømme, med emiren som det formelle og reelle statsoverhode. Den nye emiren fra 1999, sheikh Hamad bin Isa al-Khalifa, satte umiddelbart i gang politiske reformer, og en ny liberal forfatning ble vedtatt i en folkeavstemning 2002. Ifølge denne er Bahrain et konstitusjonelt monarki, og emiren utropte seg til konge av Bahrain. Nasjonalforsamlingen, som ble oppløst 1975, ble gjenopprettet 2002. Den består av 40 folkevalgte medlemmer i representanthuset (Majlis an-Nuab), og et konsultativt råd (Majlis ash-Shura) på 40 medlemmer utpekt av kongen. Stemmerettsalderen er 20 år. Kvinner var 2002 for første gang valgbare til nasjonalforsamlingen, og politiske lister ble tillatt, selv om politiske partier fortsatt er forbudt. Det er en viss indre spenning som særlig skyldes at sunni-muslimene sitter ved makten, mens sjiaene utgjør om lag 70 % av befolkningen. Vedvalget i 2006 vant en sjia-liste 17 av de 40 folkevalgte plassene i nasjonalforsamlingen.

Bahrains beskjedne størrelse og strategiske beliggenhet krever en aktiv utenrikspolitisk innsats, og landet er en ivrig deltaker i det regionale Golfrådet. Under Irak-krisen 2003 var Bahrain USAs viktigste støttespiller i regionen.

Bahrain er inndelt i 12 kommuner.
Rettsvesen

Rettsvesenet er preget av islamsk rett (sharia) og britisk common law. Ifølge den nye grunnloven er domstolene formelt uavhengige.

Navnet kommer av arabisk bahr, ‘hav’, og betyr ‘(mellom) to hav’.

Hovedøya Bahrain er 48 km lang og 18 km bred, og er bygd opp av kalkstein, sandstein og mergel fra kritt og tertiær. Høyeste punkt er Jabal Dukhan, 135 moh. Sandsletter og marskland i sør og sørvest. Omgitt av korallrev.

Klimaet er varmt og tørt med en årsnedbør på i underkant av 100 mm. Nedbøren kommer om vinteren og våren. Middeltemperaturen er 17 °C i januar, 34 °C i august. Varmeste måneder er august og september da temperaturen kan stige til 40 C°. Til tross for den sparsomme nedbøren har Bahrain store (men avtagende) reservoarer av grunnvann.

Folketallet ble i 2003 beregnet til 667 200, og årlig befolkningstilvekst til 1,6 %. Forventet gjennomsnittlig levealder er 76,2 år for kvinner og 71,3 år for menn. Drøye 1/3 av befolkningen er utlendinger som utgjør nesten 3/5 av arbeidsstokken. Blant disse er ca. 63 % bahrainer og ca. 3 % er andre asiater (indere, pakistanere, iranere). Grunnet en overvekt av menn blant innflytterne er kjønnsfordelingen noe skjev. Det meste av bosetningen er i den nordlige delen av øya Bahrain og den sørlige delen av Muharraq. Største byer er hovedstaden Manama og Muharraq.
Religion

Landet er fra 1700-tallet styrt av sjeikedynastiet al-Khalifa i allianse med rike handelsslekter; Al-Khalifa-familien er sunni-muslimer og følger maliki-lovskolen. Eliten for øvrig består dels av sunni-muslimer som kom fra Iran mot slutten av 1800-tallet og som følger shafi’i-skolen, dels av iranske sjia-muslimer som innvandret i samme periode. Disse følger usuli-skolen og opprettholder nære bånd til Iran og iranske og irakske sjia-læresteder og ledere. Enkelte sjia-muslimer følger også akhbari-skolen. Det antas at sjia-muslimene utgjør litt over 60 % av den samlede befolkningen, sunni-muslimer ca. 20 %, kristne 8,5 % og andre 10 %. Siden 1920-årene har motsetninger mellom sunni- og sjia-grupper blusset opp med jevne mellomrom. Etter den islamske revolusjonen i Iran 1978–79 ble situasjonen tilspisset. Stridighetene søkes løst gjennom et råd som ble utpekt i 1993 og som består av fremstående sjia- og sunni-muslimer.
Språk

Landets offisielle språk er arabisk.

Bahrain var det første land i Golfen som utvant olje for eksport, men er en liten produsent, og har måttet satse på andre sektorer for sin mer langsiktige økonomiske utvikling. Landet har lagt til rette for annen økonomisk aktivitet, og Bahrain har utviklet seg til å bli regionens fremste bank- og finanssenter, forsterket i 1989 med åpningen av en børs. Bahrain har over flere år fremmet utviklingen av en betydelig industribase, med basis i etableringen av et aluminiumsverk, og med incitamenter for investorer som vil etabler næringsvirksomhet i landet. Staten har betydelig delaktighet i det økonomiske liv, men har siden 1990-årene fremmet en privatiseringspolitikk. Det er også etablert kapasitet på skipsbygging og -reparasjoner, og det satses på turisme. De fleste turistene kommer fra andre land i regionen, særlig Saudi-Arabia (3,4 mill. i 2004) og Kuwait (200 000).

Bahrain er lite egnet for jordbruk, som aldri har spilt noen sentral rolle i landets økonomi. I 2000 var bare 1 % av yrkesbefolkningen sysselsatt innen landbruket som stod for under 1 % av BNP. Siden 1970-årene er ca. 3/4 av jordbruksarealet i nord, den del av Bahrain som har hatt mest landbruk, forlatt, med en gradvis nedgang i landbruksproduksjonen som følge. En av hovedårsakene er en gradvis uttørring av ferskvannsreservoirene, og en salinering av de gjenværende reservene. Myndighetene har investert i økt produksjon av enkelte matvarer, bl.a. melk, grønnsaker og egg. Fiskeriene er også av liten økonomisk betydning, selv om det er forekomster som bare i liten grad blir utnyttet. Fisket er siden 1970-årene imidlertid hardt rammet av omfattende forurensing i Golfen.

Bahrain begynte kommersiell oljeutvinning allerede i 1932. Landet er imidlertid blant de mindre produsentene, og har aldri vært over nivået fra 1970 på ca. 76 000 fat per dag. Fra 1980 har produksjonen stort sett vært holdt under et tak på 42 000 fat per dag – for å redusere uttømmingstakten. I 2001 var landets kjente reserver på bare 100 mill. fat. Omfattende leting ble gjennomført i 1980-årene, uten at større funn ble gjort. Bahrain nyter i tillegg godt av utvinningen fra Abu Saafa-feltet mellom Bahrain og Saudi Arabia. Etter en avtale mellom de to land skal Bahrain motta halvparten av inntektene fra feltet, som drives av et saudisk selskap, og produserer ca. 145.000 fat er dag. Fra 1996 har hele produksjonen tilfalt Bahrain. Landet produserer også naturgass, og hadde i 2001 kjente reserver på ca. 90 milliarder kubikkmeter. Produksjonen samme år var på 8,9 milliarder.

Bahrain etablerte allerede i 1936 oljeraffineriet i Sitra – det eldste i Golfen i fortsatt drift. Raffineriet tar imot olje produsert både i Bahrain og Saudi Arabia. Bahrain har brukt inntektene fra petroleumssektoren for å etablere en diversifisert industri, og har fra 1969 satset særlig på aluminium. Flere industrier med utspring i produksjon av aluminium er etablert, og eksport fra denne industrien står for ca. halvparten av samlet eksportverdi utenom petroleumssektoren. Et petrokjemisk produksjonsanlegg ble åpnet i Sitra 1985. Myndighetene oppmuntrer til økt satsing innen industrien.
Utenrikshandel

Bahrain har normalt overskudd på handelsbalansen med utlandet, og den største handelspartner er nabolandet Saudi Arabia. Viktigste eksportvarer er råolje og naturgass, samt produkter fra kjemisk industri. Det er også en betydelig reeksport fra Bahrain.
Samferdsel

Veinettet er godt utbygd og av relativt høy standard. En ca. 25 km lang veibro bygd mellom Bahrain og Saudi-Arabia ble ferdigstilt 1986. Manama (på øya Bahrain) har også veiforbindelse til Sitra og Muharraq. På Muharraq ligger den internasjonale lufthavnen, som også er et knutepunkt for flytrafikken og for kommunikasjonene generelt i Midtøsten. Bahrain er medeier i det regionale flyselskapet Gulf Air. Mina Sulman har dypvannshavn og store containerterminaler. Viktig frihavn.

Massemedia

Bahrain har fem dagsaviser, tre arabiskspråklige og to engelskspråklig, med et samlet opplag på ca. 198 000. Alle avisene utkommer i Manama.

Bahrain Radio var den første radiostasjonen i Gulf-regionen. Den var på lufta under den annen verdenskrig, fra 1941–45. I 1955 ble det statlige selskapet Bahrain Radio and Television Corp. startet; det sender nå i fem fjernsynskanaler og har flere radiokanaler som dekker Bahrain og flere av nabolandene. Sendingene er på arabisk og engelsk og består delvis av videresending av satellittprogram. Driften er delvis reklamefinansiert. 1977 ble den kommersielle radiokanalen Radio Bahrain startet, den sender på engelsk.

Barneskolen er 6-årig, ungdomsskolen 3-årig og den videregående skolen 3-årig. Det er fem ulike retninger i den videregående skolen; enkelte av yrkesutdanningene er kun for gutter.

Den statlige skolen er gratis for alle, men er ikke obligatorisk. 90 prosent av barna går i grunnskolen og ca. 70 % i videregående skole. I skolen går jenter og gutter atskilt. Undervisningen foregår på arabisk. I tillegg finnes private skoler, både nasjonale og utenlandske, hvor ca. 15 % av elevene går.

Av høyere utdanningsinstitusjoner finnes The College of Health Sciences, The Gulf University og The University of Bahrain. Over 40 % av befolkningen i Bahrain er under 15 år. Det er en utfordring for utdanningssystemet, og landet prioriterer utdanning høyt. I 1990-årene har 13–14 % av nasjonalbudsjettet vært brukt til utdanning. Analfabetismen ble 2000 antatt å ligge på ca. 12 % av befolkningen over 15 år.

Sjeikdømmet Bahrain har hatt bofast befolkning de siste fem tusen år, og øya Dilmun var en viktig stasjon for handelen mellom de blomstrende sivilisasjonene i Mesopotamia og Indus-dalen i bronsealderen. Etter flere hundre års selvstendighet kom Bahrain under portugisisk herredømme 1521–1601, så under persisk styre til 1783. Da ble perserne jagd ut av det arabiske sjeikdynasti al-Khalifa, som fortsatt styrer landet. Både Iran og Tyrkia gjorde krav på landet, og sjeiken så seg tvunget til å søke beskyttelse hos britene. Bahrain var britisk protektorat fra 1816 til selvstendigheten i 1971 og ble det politiske hovedkvarter for britene i Persiabukta. Da britene bestemte seg for å trekke seg ut av området mot slutten av 1960-årene, var det meningen av Bahrain skulle gå inn i føderasjonen av Forente arabiske emirater, men Bahrain valgte til slutt selvstendighet på egen hånd i 1971. I mellomtiden hadde Iran fornyet sitt krav på landet, men etter press fra Storbritannia og USA, og diplomatisk inntreden fra FN, oppgav sjahen det iranske territorialkravet. En ny forfatning ble vedtatt og en nasjonalforsamling valgt 1973. I 1975 ble denne opphevet og politiske partier forbudt. I 1981 ble et kuppforsøk mot emiren avslørt, iscenesatt av muslimske, Iran-inspirerte fundamentalister. Alle de 77 arresterte var sjia-muslimer. Bahrain har flertall av sjiaer, men domineres likevel av sunnier, og sjiaene har for en stor del har falt utenfor velstandsutviklingen.
Demokratisering

De mest omfattende politiske demonstrasjoner i landet fant sted 1994, både som en protest mot at parlamentet fortsatt var stengt og mot en generelt forverret økonomisk situasjon. Bl.a. ble det fremsatt krav om løslatelse av sjialederen Sheikh Ali Salman, som var arrestert for å kreve parlamentet gjenåpnet. Nye demonstrasjoner fant sted i januar 1995, hvoretter Sheikh Salman og to andre religiøse ledere ble deportert fra landet. Nye arrestasjoner og uroligheter fant sted 1996, bl.a. initiert av Islamic Front for the Liberation of Bahrain. 44 mennesker ble arrestert beskyldt for å stå bak et forsøk på å styrte emiren og innsette et sjia-regime. Bahrain ble i flere år kritisert av internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner for vilkårlige arrestasjoner og fengslinger, samt bruk av tortur. Et viktig element i kampanjen for politiske rettigheter er å styrke posisjonen til sjiaene, som utgjør om lag 70 % av befolkningen.

Emir siden selvstendigheten 1971, sheikh Isa bin Salman al-Khalifa, døde i mars 1999 og ble etterfulgt av sin eldste sønn, sheikh Hamad bin Isa al-Khalifa. Den nye sjeiken kunngjorde raskt politiske reformer, derunder valg på en ny og utvidet nasjonalforsamling – med stemmerett for kvinner. I 2000 oppnevnte emiren et råd som fikk i oppgave å utrede landets fremtidige politiske utvikling – med både ikke-muslimer og kvinner som medlemmer. Forslag til ny grunnlov ble lagt fram i en folkeavstemming i februar 2001, hvor kvinner for første gang fikk avgi stemme. Februar 2002 kunngjorde emiren at Bahrain var omdannet til et konstitusjonelt monarki. Emiren utropte seg samtidig til konge av Bahrain. En av de mest radikale politiske reformerne var parlamentsvalget i oktober 2002; det første siden nasjonalforsamlingen ble oppløst i 1975. Islamistiske partier oppfordret til boikott, bl.a. som protest mot at makten deles mellom en valgt del av nasjonalforsamlingen og en rådgivende del utpekt av kongen. For første gang var også kvinner valgbare; ca. 10 % av kandidatene var kvinner, men ingen ble valgt.

En politisk gest fra den nye emiren var 1999 å løslate ca. 200 politiske fanger. Senere ble flere fanger satt fri, samtidig som eksilpolitikere ble tillatt å vende tilbake og etablere organisasjoner; derunder al-Wefaq, ledet av Sheikh Ali Salman, som etter arrestasjonen i 1994 ble deportert til Storbritannia. Opposisjonelle aviser ble tillatt i 2002, mens myndighetene stengte tilgang til Internett-sider som ble ansett for å oppfordre til sekterisme og inneholde fornærmende innhold – og nektet tv-stasjonen al-Jazeera, med base i nabolandet Qatar, å rapportere fra Bahrain. En av årsakene til begrensninger i den politiske virksomheten var frykt for at radikale sjia-grupper skulle få innflytelse i landet. 1996 eksploderte bomber i hovedstaden Manama, hvoretter sjialederen Sheikh Abd al-Amir al-Jamri ble arrestert. Han ble dømt til ti års fengsel 1999, men benådet da den nye emiren kom til makten. I juni 1996 kunngjorde regjeringen at den hadde avdekket et kupp-komplott planlagt av en iransk-støttet gruppe, Hizbollah–Bahrain. I 2003 ble fem bahrainere arestert, mistenkt for å planlegge terrorhandlinger mot USAs marine, som har base i Bahrain.
Utenrikspolitikk

Som et lite og sårbart land har Bahrain sluttet seg til det politiske og militære samarbeidet innen Gulf Co-operation Council (GCC), og var blant dets grunnleggere i 1981. Mye av usikkerheten har vært knyttet til mange territorielle krav fremmet av Iran. Følgelig har bahrainske myndigheter fulgt nøye med i situasjonen i Iran etter 1979. I krigen mellom Iran og Irak tok Bahrain derfor parti for Irak, men havnet i opposisjon til Irak under den andre Golfkrigen og frigjøringen av Kuwait 1991, som Bahrain var indirekte involvert i gjennom medlemskapet i GCC. I 1991 ble det etablert et nært forsvarssamarbeid mellom de seks GCC-medlemmene, samt Egypt og Syria. Denne konstellasjonen var ment å være kjernen i en permanent, arabisk fredsbevarende styrke i området, men gikk i praksis i oppløsning etter at Egypt trakk sine tropper ut av Saudi-Arabia da krigen var over. Som følge av den andre Golfkrigen ble Bahrains strategiske betydning styrket, og landet etablerte et nært politisk og militært samarbeid med USA, som fikk operere sin 5. flåte fra emiratet. USA fikk også bruke flybaser i Bahrain, bl.a. til bombekampanjen mot Irak. Forholdet til Storbritannia var noe mer avmålt, vesentlig fordi ledende opposisjonelle hadde tilhold der. Bahrain stilte seg også bak den tredje Golfkrigen i 2003, og landet deltok i den amerikanskledede operasjonen i Afghanistan, gjennom å stille en fregatt for redningsoperasjoner til disposisjon.

Bahrain har i flere år hatt en territoriell uoverensstemmelse med Qatar over flere øyer. I 1986 kom det til militær konfrontasjon da qatariske militære raidet Fasht ad-Dibal – et korallrev mellom de to landene. Også Hawar-øygruppen har vært gjenstand for konflikt, som tilspisset seg 1998, da Bahrain kunngjorde planer om å utvikle flere turistfasiliteter der. Saken ble 1991 overdratt den internasjonale domstolen i Haag, som avgav kjennelse i 2001. Bahrain ble tilkjent suverenitet over de omstridte områdene; en kjennelse begge land aksepterte. Allerede i 1999 avla emiren av Qatar et offisielt besøk i Bahrain, gjengjeldt av emir Hamad året etter. Forholdet til Iran forbedret seg i andre halvdel av 1990-årene, og forbindelser på ambassadørnivå ble etablert i 1999. Kongen besøkte Iran i august 2002; det første besøk av et bahrainsk statsoverhode siden revolusjonen i 1979. Utenrikspolitisk følger Bahrain stort sett Saudi-Arabias kurs. En bro mellom Bahrain og Saudi-Arabia ble åpnet i 1986, og det politiske og økonomiske samkvem mellom de to land er meget nært. Den første israelske delegasjon besøkte Bahrain i 1994.

Post navigation

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *