Teheran, Tehran, hovedstad i Iran, på en fruktbar slette sør for Elbursfjellene, ca. 1200 moh.; 7,3 mill. innb. (2004), med forsteder ca. 12 mill. innb. Landets politiske og kulturelle sentrum. Byen er videre et jernbane- og veiknutepunkt, og betjenes av flere flyplasser, bl.a. den internasjonale lufthavnen Mehrabad i vest. Store deler av Irans industriproduksjon foregår i Teheran. Industrien inkluderer tekstilindustri, produksjon av våpen, maskiner, sement, legemidler, elektrotekniske varer og en rekke konsumvarer. Flere universiteter og andre utdanningsinstitusjoner, moskeer, arkeologisk og etnografisk museum m.m. Norsk ambassade.

Teheran har brede allépregede avenyer og moderne bygninger. Bysentrum er Firdausiplassen, som har avløst det gamle sentrum Maidan-i-Sipah. Den moderne og mer fasjonable delen av byen ligger i nord, den eldre bydelen med basarene, ligger i sør. Byen har lenge hatt en kraftig vekst, både mht. folketall og antall kjøretøyer, og byen har til tider store trafikale problemer.

Teherans historie går tilbake til 800-tallet, men byen fikk først betydning etter at den i 1780-årene ble hovedstad. Under pahlavidynastiet (1925–79) var byen gjenstand for hurtig modernisering, særlig som følge av utviklingen innen oljeindustrien. Etter regimeskiftet i 1979 var byen en tid preget av politisk uro og økonomisk stagnasjon.

Bilde Tehran – Teheran

Bilde Tehran 1

Bilde Tehran 2

Bilde Tehran 3

Bilde Tehran 4

Reisebilder Tehran – Teheran

Reisebilde Tehran 5

Reisebilde Tehran 6

Reisebilde Tehran 7

Reisebilde Tehran 8

Teheran er hovedstaden i Iran og hovedby for provinsen av samme navn. I 2005 bebodd selve byen av ca. 7,3 mill. mennesker – med omkringliggende forsteder ca. 12,15 mill.

Hovedbyen er dessuten viktig, da over halvdelen av landets industri er plassert her. Slik produseres det her båter elektronikk, tekstil, sement og biler. Det dyrkes dessuten en del sukker i området. Byen er også et ledende senter innen salg av tepper og møbler.

Teheran er en spredt by ved foten av Alborz – fjellene, med et enormt nettverk av lande- og hovedvei uten sidestykke i det vestlige Asia. Det er også senter for landets jernbanenettverk. Byen har tallrike store museer, kunstsenter, palass og kulturelle senter.

I det tyvende århundredet sto Teheran overfor en stor migrasjon av folk fra hele Iran, inklusive de etniske og religiøse minoritetene, slik som aserbajdsjaner, armener, assyrer, kurder, mazandariner, jøder, bahai og zarathuster. Byen er fylt med historiske moskeer, kirker, synagoger og zarathustriske ildtempler.

Det knytter seg forskjellige teorier til opprinnelsen av navnet Tehran.

Teherans offisielle hjemmeside skriver at “Teheran” kommer av det persiske ordet “Tah”, noe som betyr ende eller bunn og “Ran”, som betyr fjellskråning. Teherans geografiske plassering tatt i betraktning, ved bunnen av Alborzs fjells skråning, virker denne forklaringen som den mest sannsynlige for opprinnelsen av byens navn ().
———————————
Hjemmeside
Webside
hjemmeside
———————————-
En annen teori bygger på at ordet “Teheran” stammer fra Tiran/Tirgan, “Boligen til Tir” (Tirsdag er den guden i zarathustrianismen, som tilsvarer den romerske Merkur ). Den eldgamle parthiske by Tiran var nabo til byen Mehran (“Boligen til Mehr/Mithra”, zarathustrianismen solgud). De var begge bare landsbyer i forstedene til den store byen Ray/Rhages. Mehran eksisterer fremdeles og utgjør et beboelsesdistrikt i Teheran. Det samme gjelder Ray, som utgjør en sørlig forstad til Teheran.

Den tredje teorien er at Teheran betyr “et varmt sted”, motsatt “et kaldt sted” (for eksempel Shemiran – et kjøligere distrikt i det nordlige Teheran. Noen tekster omkring dette emnet hevder at Teheran på persisk betyr “varm fjellskråning” ().

Historie
Toopkhaneh plass, Teheran, tidligere til midten av 1900-tallet.
Tehrans Symbol, frihetstårnet Azadi fra 1971.
Khalvat Karimkhani.

Utgravinger identifiserer eksistensen av boplasser i Teheran helt tilbake til 6000 f.v.t.. Teheran var en velkjent landsby i det 9. århundredet, men var mindre kjent enn byen Rhages, som blomstret i nærheten i præ- Mongoliaperioden. I det 13. århundredet flyktet mange av innbyggerne til Teheran som følge av mongolenes destruksjon av Ray. I noen kilder fra mongolperioden er byen nevnt som “Rhages Teheran”. Byen er senere nevnt i Hamdollah Mostowfis Nuz’hat al-Qulub (skrevet i 1340 ) som en kjent landsby.

Don Ruy Gonzáles de Clavijo, en kastiljansk ambassadør, var sannsynligvis den første europeeren som besøkte Teheran i juli 1404 på ekspedisjonen sin til Samarkand (nå i Usbekistan ) og den mongolske hovedstaden.

Teheran ble residensen av safavid – herskerne i det 17. århundredet. Tahmasp bygget en basar og en vegg og fire vakttårn rundt om byen. Teheran hadde omkring 3.000 hus tidligere i det 17. århundredet. I 1702 ble Teheran invadert av afghanere. Byen overvant den innledende afghanske styrken, men ble slått ned av hovedstyrken og ledd voldsomt under den afghanske okkupasjonen fra 1723 til 1729. Nadir Shah befridde Teheran i 1729.

Tidlig i det 18. århundredet ga Karim Khan Zand ordre til at et palass, et harem og et regjeringskontor ble oppført i Teheran, visstnok for å utrope Teheran som hovedstaden hans, men senere flyttet han ledelsen sin til Shiraz. Teheran ble endelig hovedstad i Persia i 1795, da Qajar kongen Agha Mohammad Khan ble kronet i byen.

Under 2. verdenskrig, gikk britiske og sovjetiske tropper inn i byen. Teheran holdt Teheran konferansen i 1943, hvor den amerikanske president Franklin D. Roosevelt, britiske statsminister Winston Churchill, og sovjetiske statsminister Josef Stalin deltok.

Etter krigen led byens eldre bevaringsverdige bygninger under Mohammad Reza Pahlavis styre. Sjahen trodde på at eldgamle bygninger, som større deler av Golestan Paladset, Takieh-ye Dowlat, Toopkhooneh plass (bilde til høyre) og andre ikke skulle være en del av en moderne by. De ble systematisk ødelagt og ble erstattet av bygninger som var moderne i 1950-60. Beslutningen om å gjennomføre dette blir for tiden hovedsakelig sett som en tåpelig feiltagelse, som har skadet den visuelle strukturen av byen.

8. september, 1978, førte demonstrasjoner mot Sjahen til opptøyer. Etter forlydende åpnet militæret ild mot den demonstrerende flokken. Krigslov var innsatt i kjølvannet av den følgende revolusjonen, fra 1978-79.

I løpet av 1980-88 Iran-Irak-krigen, var Teheran under repeterende Scud – missilangrep og bombardement mot tilfeldige beboelse- og industrimål innen byen, resulterende i tusenvis av sivile tilskadekommne. Materiell skade ble rask reparert etter hvert angrep.

Moderne Teheran
borj-e Sefid (Den Hvite Tårn) in Pasdaran

Frihetstårnet Azadi er den første severdigheten besøkender får øye på, når de ankommer fra Mehrabad internasjonale Lufthavn. Frihetstårnet er blitt et ikon for Teheran og et nasjonalt symbol for Iran.

Teheran er plaget av forurensning og har store trafikale problemer. Åndedrettlidelser, som for eksempel astma, er alminnelig utbredt. Teheran er blitt overfylt i det siste tiåret i en slik grad at regjeringen har overveid å flytte nasjonens hovedstad til en annen by, for å lette disse problemene, samt for å hjelpe til desentraliseringen av økonomien og befolkningen. Men fordi Irans økonomi og politikk er så sentralisert, har millioner ikke annet valg enn å bo og arbeide i Teheran.

Noen av de viktige museene er Irans nasjonalmuseum, Sådabad Palads Komplekset, Irans Glas-og Keramikmuseum, Irans teppemuseum og Niavaran Palads Komplekset. Teherans Museum for Moderne Kunst byr på verk av kunstnere som Van Gogh, Pablo Picasso og Andy Warhol. Selv to maleri av Adolf Hitler blir stilt ut. Samlingen av maleriene ble valgt av ut den tidligere keiserinnen Farrah Diba.

Den enorme Teheran International Messe organiserer mange utstillinger. Bokutstillingene dens er særlig populære. Teheran er også sete for Irans parlament ( Majles ). Dessuten har Teheran verdens fjerdehøyeste frittstående bygning, Milad Tårnet.