Cuba, øyrepublikk i Karibiske hav 145 km sør for Florida (USA); øya Cuba er den største av Antillene.
Cuba er den største og vestligste av De store Antillene. Landet er skilt fra Florida i nord av det 145 km brede Floridastredet, fra Yucatánhalvøya (Mexico) i vest av den 250 km brede Yucatánkanalen og fra Haiti (Hispaniola) i sørøst av den 80 km brede Windward-passasjen. Andre nære naboer er Jamaica og Cayman Islands i sør og Bahamas i nordøst.
Hovedøya Cuba er 104 945 km2. Den er ca. 1250 km lang i hovedretningen i øst–vest, men bare 30–195 km bred. Kysten er stort sett lav, men den brytes av en rekke bukter som gir fremragende havnemuligheter. Til Cuba hører også Isla de la Juventud («ungdommens øy», tidligere kalt Isla de Pinos, 2200 km2) og rundt 1600 andre øyer (til sammen 3715 km2).
Geologisk er Cuba sammen med Bahamas en del av den nordamerikanske tektoniske plate. Den mest fjellrike delen av Cuba er den sørøstligste delen, og disse fjellene ble dannet i den tiden den karibiske platen presset nordover mot den nordamerikanske. Resten av Cuba er relativt stabilt geologisk og består for det meste av kalkstein.
De eneste opprinnelige pattedyr er furespissmus (primitiv insekteter), hutiaer (gnagere i slekt med beverrotten) og flaggermus (30 arter). Europeerne brakte med seg en del dyr (hund, katt, manguster m.fl.) som gjorde stor skade på den primitive, lokale faunaen. Fuglelivet er ikke spesielt rikt, men antallet endemiske (stedegne) arter er høyt. Giftige slanger mangler, men kuba-krokodiller finnes i sumpene på Península de Zapata. Strand- og havfaunaen er rik; mer enn 450 fiskeslag forekommer i farvannene ved Cuba.
Storparten av øya er dekket av forskjellige typer savanne, som i kystdistriktene ofte går gradvis over i mangrovesumper. Skog dekker ca. 16 % av arealet; regnskog finnes kun på nordsiden av Sierra Maestra. Mahogni, vestindisk seder, Cedrela odorata, og eukalyptus er viktige treslag, og det finnes mange palmer. I fjellene vokser karibisk furu, Pinus caribaea. Mye av skogen ble tidligere ryddet til sukkerplantasjer.
Nærmere 4/5 av øya består av flatt eller småkupert terreng, sjelden høyere enn 100 moh. Landområdene blir brutt av tre fjellsystemer; foruten den i sørøst, en i midten og en i nordvest. Det sørøstlige fjellsystem som dekker det meste av de fire sørøstligste provinsene (Holguín, Granma, Santiago de Cuba og Guantánamo), er det største og mest komplekse system. Det består av to hovedkjeder: Sierra Maestra, som strekker seg parallelt med sørkysten og hever seg til 1980 moh. i Pico de Turquino, Cubas høyeste fjell, og en kjede dannet av bl.a. Sierra de Nipe og Cuchillas de Toar lenger øst. Mellom disse to hovedkjeder ligger et lavland som gjennomstrømmes av Río Cuato, øyas lengste elv, over 300 km lang. I provinsene Cienfuegos og Sancti Spiritus ligger det sentrale fjellsystemet Escambray, som er lavere og mindre med fjell opp mot 1100 moh. Det nordvestlige systemet ligger i Pinar del Río og består hovedsakelig av kjedene Sierra de los Organos og Sierra del Rosario som strekker seg opp til 750 moh. Mot Havana ligger platået Vuelta Abajo, som er kjent for sin gode tobakk. Nasjonalparken Alejandro Humboldt, i øst, står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.
Cuba ligger rett sør for den nordlige vendesirkel, og tilhører den tropiske klimasone. Temperaturene er høye hele året, og stiger fra nord til sør. I hovedstaden Havana er middeltemperaturen i den kaldeste måned 21 °C og i den varmeste 27 °C; i Santiago de Cuba på sørkysten er tilsvarende middeltall henholdsvis 24 °C og 28 °C. Landet er det meste av året under innflytelse av de østlige passater, som bringer mesteparten av nedbøren. Om vinteren hersker nordøstpassaten som gir nedbør særlig til den østlige del av nordkysten. Fra mai blåser sørøstpassaten, slik at det på sørkysten er mest nedbør om sommeren. Det meste av øya får mer enn 1000 mm regn i året, bortsett fra fjellene der nedbøren ofte er høyere enn 1800 mm, og gjennomgående regner det mest i tiden april–november. I Havana er årlig nedbørmengde ca. 1300 mm, hvorav 940 mm faller i perioden mai–oktober. Øya hjemsøkes ofte av orkaner, som særlig rammer de østlige provinsene Oriente og Camagüey.
Cuba var økonomisk sterkt knyttet til USA inntil revolusjonen i 1959, som brakte Fidel Castro som ny makthaver og førte til nasjonalisering av utenlandsk eiendom. Fra 1961 var Cuba en sosialistisk stat med Sovjetunionen som nærmeste allierte, og med vedvarende spent forhold til USA. Etter kommunismens fall i Øst-Europa har Cuba beholdt sitt sosialistiske styresett med færre liberale reformer enn andre sosialistiske land. Cuba er samtidig hardt rammet av bortfall av økonomisk støtte fra det tidligere Sovjetunionen, og opplever alvorlige økonomiske problemer med fall i levestandarden. Økonomien er basert på jordbruket med sukker som viktigste produkt.
USA har en leiekontrakt på en 40 km2 stor flåtebase ved Guantánamo.
Cuba ble oppdaget av Columbus 1492. Kolonisert av Spania 1510. Tapt til USA 1898 under den spansk-amerikanske krig. Uavhengig republikk 1902.
Navnet Cuba stammer fra det indianske Cubanacán som betyr ‘det sentrale stedet’.
Presidenten er øverste sjef for forsvaret. Det er alminnelig verneplikt i 2 år for alle menn fra fylte 17 år, mens kvinner kan melde seg for tjeneste. Styrketallene (2004) for hær, marine og flyvåpen er henholdsvis 35 000, 3000 og 8000. Av halvmilitære styrker finnes 20 000 i styrkene for indre sikkerhet, 6500 i grensevakten og 1 000 000 i folkemilitsen som en reservestyrke. Våpen og materiell stammer hovedsakelig fra gammel russisk produksjon. Marinen har fire missil-/patruljebåter og seks mineryddingsfartøyer. Flyvåpenet har 130 kampfly, men bare ca. 20 er regnet som operative. USA har ca. 2000 mann på den amerikanske flåtebasen ved Guantánamo. I 2001 forlot de siste russiske militære Cuba etter å ha vært stasjonert der siden 1960-årene.
Cuba er siden 1959 en sosialistisk republikk. Nasjonalforsamlingen for folkemakten er formelt landets øverste organ. Den velges i allmenne og direkte valg med så lav stemmerettsalder som 16 år. Forsamlingen har 614 medlemmer, valgt for fem år. Den har normalt to sesjoner i året og fungerer ellers gjennom et statsråd som utgår fra forsamlingen. Statsrådet har 31 medlemmer og er i realiteten landets øverste politiske organ. Dets leder er også landets president og regjeringssjef.
Det statsbærende parti er det eneste som nominerer kandidater ved valg. Det oppstod ved en samling av flere grupperinger, inkludert Fidel Castros revolusjonære bevegelse. Først rundt 1965, som en følge av Cubas økende tilnærming til Sovjetunionen, er det rimelig å oppfatte partiet som kommunistisk. Partiets formelt øverste organ er en sentralkomité på 225 medlemmer. Reelt ligger makten i et politbyrå på 24 medlemmer.
Helt fra revolusjonen i 1958/59 og frem til han ble alvorlig kreftsyk i 2006 var Fidel Castro landets og partiets dominerende leder. Hans personlig pregede styre understrekes ved at hans fem år yngre bror Raúl var første visepresident frem til han “midlertidig” overtok rollene som statsoverhode og regjeringssjef i 2006 og i februar 2008 av nasjonalforsamlingen ble offisielt innsatt i disse stillingene. Fidel Castro har beholdt posten som førstesekretær i det statsbærende kommunistpartiet.
Etter revolusjonen ble politikken lagt om i sosialistisk retning, og økonomien ble i stor grad en planøkonomi. Cuba var lenge avhengig av sovjetisk bistand, og etter kommunismens sammenbrudd i begynnelsen av 1990-årene har Cuba vært ett av svært få land som har praktisert et kommuniststyre av tradisjonell karakter. En viss politisk liberalisering har likevel funnet sted. Skrantende økonomi, et dårlig forhold til USA, økende utvandring og internasjonal isolasjon er destabiliserende faktorer.
Administrativt
Administrativt er Cuba inndelt i 14 provinser og 169 kommuner. Både provinsene og kommunene ledes formelt av direkte folkevalgte forsamlinger for folkemakt, men reelt preges politikken av hver forsamlings president og sekretær – de eneste fulltids medlemmer av forsamlingen. Det lokale selvstyret er svært begrenset.
Cuba er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdens handelsorganisasjon. Landet ble suspendert fra Organisasjonen av amerikanske stater i 1962. Cuba var medlem av østblokkens samarbeidsorganisasjon Comecon fra 1972 til organisasjonen ble oppløst 1991. Landet har ikke diplomatiske forbindelser med USA, men har kontakt via de sveitsiske ambassadene i Washington D.C. og Havana.
Cuba er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Cuba ved sin ambassade i Havana.
Cuba har siden 1961 vært et sosialistisk land styrt etter et «marxistisk-leninistisk» mønster med planstyrt økonomi. Landet har også vært preget av en stadig strammere amerikansk økonomisk boikott. Landet mottok lenge romslige subsidier fra Sovjetunionen, som tradisjonelt har ytet assistanse i størrelsesorden 1/4 av bruttonasjonalproduktet. Med Sovjetunionens sammenbrudd ble Cuba rammet av meget alvorlige økonomiske problemer og det ble tilløp til folkelig oppstand. Under den økonomiske krisen, som fikk navnet «Período Especial», ble det innført flere lettere reformer uten å rokke ved grunnstrukturen i den sentralistiske planleggingsøkonomien. I 1992 ble det åpnet for begrensede investeringer av utenlandsk kapital, og i 1993 ble forbudet for kubanere mot å være i besittelse av utenlandske kontanter, opphevet. Den økonomiske politikken ble justert i 1994 for å redusere budsjettunderskuddet. Bl.a. ble det innført nye skattesatser og prisøkninger samt reduksjon av subsidier til statlige underskuddsforetak. Samtidig ble bønder og andre produsenter gitt tillatelse til fritt å selge produkter produsert utover kvotene, til uregulerte priser.
Landbruk, fiske
Landbruket er viktig næringsvei. I 2002 stod landbruket (inkl. fiske) for 24 % av sysselsettingen. Av arealet er 30 % oppdyrket, og av dette er nær 90 % eid av staten. I 1963 ble alle gårder over 670 dekar nasjonalisert. De resterende 12 % dyrket mark er på private hender, og er fordelt i underkant av 200 000 småbønder. Jordbruket har i perioder vært sterkt rammet av naturkatastrofer som orkaner og tørke. Det i også perioder vært vanskelig å skaffe til veie drivstoff til landbruksmaskinene
Det desidert viktigste produktet fra landbruket har vært sukker. Cuba er normalt verdens nest største produsent, etter Brasil, og den ledende eksportøren i verden. Sukker har alene stått for opptil 75 % av eksportinntektene (1988), men i 2000 stod sukker kun for 24 % av eksportinntektene. Ødeleggelsene etter orkanen Michelle i 2001 var så store at sukker måtte importeres fra utlandet. I 2002 ble det produsert 3,6 mill. tonn sukker.
Tobakk, den nest viktigste veksten dyrkes mest i distriktet Vuelta Abajo vest for Havana. Tobakksindustrien har spesialisert seg på sigar-tobakk. Kaffe dyrkes særlig på fjellskråningene i de sørøstligste provinsene, og i mindre omfang i de midtre delene. Ris og mais er de viktigste kornslagene. Ellers produseres bl.a. sitrusfrukter (appelsiner, sitroner og grapefrukt) og bananer og pisang.
Gressavannene i de midtre og østlige deler av landet har dannet basis for en omfattende kvegnæring. Næringen er imidlertid i tilbakegang og bestanden av kveg, gris, hest, sau og geit er synkende.
Skogbruk
Skog dekker ca. 20 % av landarealet og inneholder verdifulle tresorter som mahogni og seder. Seder brukes lokalt for å lage sigarbokser, og mahogni blir eksportert. Andre produkter fra skogen er fargestoffer, fibrer, gummi, harpiks, oljer og brensel.
Fiske
Fiske er den tredje viktigste eksportindustri (etter sukker og nikkel). Fangstene var i 1980-årene ca. 200 000 tonn, men har siden vært langt mindre. I 2001 ble det fanget til sammen 110 000 tonn. Det er primært fangstene i Stillehavet og Atlanterhavet som er sunket, men kystfisket har holdt seg på et relativt konstantnivå.
Bergverk
Nikkel er det viktigste metallet, og er det nest viktigste eksportproduktet etter sukker. Det er også betydelige forekomster av jernmalm, kobolt og mangan. De fleste mineralressursene finnes i fjellstrøkene i sørøst. Petroleum utvinnes utenfor nordkysten og omkring Ciego de Ávila.
Industri
Med unntak av fabrikker som foredlet landbruksprodukter som sukker og tobakk, hadde Cuba lite industri før 1959. Etter revolusjonen er en rekke industrianlegg reist med økonomisk og teknisk støtte fra Sovjetunionen og de andre landene i østblokken. I 2000 sysselsatte industrien (inkl. gruvedrift, konstruksjon og kraftproduksjon) 24 % av yrkesbefolkningen. De viktigste industrisektorer etter økonomisk verdi har vært foredling av landbruksprodukter, tekstiler, skotøy (av lær), sigaretter, elektrisitetsforsyning og sementproduksjon. Den ledende vekstmotoren i økonomien har vært bygnings- og konstruksjonsvirksomhet. I de siste årene før den økonomiske krisen var bygningsindustrien konsentrert om byggingen av sportsanlegg og hoteller og andre fasiliteter for turistindustrien.
Utenrikshandel
Før revolusjonen 1959 handlet Cuba vesentlig med USA. Etter Castros maktovertakelse foregikk handelen overveiende med de andre kommunistlandene tilsluttet Comecon. Handelen med USA er derimot stoppet helt opp grunnet en stadig strengere amerikansk handelsboikott. I 1989 var kommunistlandene i Øst-Europa samt Kina kilde for 84 % av importen og avtaker av 80 % av eksporten. Med kommunismens fall forsvant Cubas eksportmarkeder. Fra 1989 til 1993 sank eksportinntektene fra 8,1 milliarder til 1,7 milliarder USD. Cuba har søkt å forbedre handelsforbindelsene med Vest-Europa, Canada, Latin-Amerika og de andre karibiske øystatene. Handelsavtaler er også gjort med Kina, Iran og Nord-Korea. I 2002 var Russland, Canada, Tyskland og Spania de viktigste mottakerland for eksporten, mens størstedelen av importen kom fra Venezuela, Spania, Mexico, Italia og Frankrike.
Samferdsel
Samferdselsnettet er velutbygd. Imidlertid er driften sterkt rammet av 1990-årenes energimangel. Øya fikk jernbaner allerede 1837. Det finnes i dag et godt utbygd statsdrevet jernbanenett på i underkant av 5000 km. Den viktigste linjen forbinder Havana og Santiago de Cuba. I tillegg finnes ca. 9500 km med spor, vesentlig smalsporede, som betjener sukkerindustrien. Veinettet har en lengde på ca. 13 000 km med fast dekke, og en motorvei krysser øya fra Pinar del Río i nordvest via Havana til Santiago de Cuba i sørøst. De viktigste havnebyene er Havana, Cienfuegos, Santiago de Cuba, Nuevitas og Matanzas.
Koloniseringen av Cuba førte til at den indianske befolkningen så vel som dens kultur gikk til grunne. Den kubanske musikken bygger hovedsakelig på afrikanske og spanske tradisjoner, se Latin-Amerika (musikk), og folkekulturen omfatter en rik flora av musikk- og dans. En del opprinnelige afrikanske former er blitt bevart relativt uendret, og er karakterisert ved kompliserte polyrytmer og en rikdom av instrumenter. Andre former er utviklet gjennom møtet mellom afrikansk og europeisk musikk. På 1900-tallet har det skjedd en betydelig gjensidig påvirkning mellom kubansk populærmusikk og den afro-amerikanske musikken i USA. Jazzen fikk nye impulser i 1940-årene fra kubanske musikere som slo seg ned i USA, bl.a. perkusjonisten Mongo Santamaria. Salsamusikken, som ble populær i 1960- og 1970-årene, er i svært stor grad basert på kubansk musikk, og flere av de største stjernene innen salsa har kubansk opphav, f.eks. sangeren Celia Cruz.
Cuba har alltid hatt en sterkere kunstmusikalsk tradisjon enn noen annen av de karibiske øyer. Allerede på l500-tallet brakte de spanske kolonistene med seg sin musikk til bruk i kirkene og i de fornemme salonger. Senere fikk kunstmusikken franske impulser via Haiti, og på 1800-tallet var italiensk musikk på moten. I koloniperioden dominerte kirkemusikken. Symfonier, operaer og klavermusikk i klassisk og fremfor alt romantisk stil, dominerte musikklivet på 1800-tallet. Først på 1900-tallet ble det skapt et nasjonalt tonespråk med røtter i folkemusikken. Toneangivende var komponister som Sánchez de Fuentes (1874–1944), Ernesto Lecuona (1896–1963), særlig kjent for sin underholdningsmusikk, og Amadeo Roldán (1900–39).
Fremstående blant dagens komponister er Juan Blanco, Carlos Fariñas og Leo Brouwer, internasjonalt kjent som gitarist. Brouwer har, ved siden av bl.a. Sara Gonzales og Silvio Rodríguez, hatt stor betydning for moderne kubansk visekunst gjennom Nueva Trova-bevegelsen (De nye trubadurene).
Havana fikk sitt europeisk importerte kunstakademi Academia de San Alejandro under kolonitiden i 1818, grunnlagt av franskmannen Juan Bautista Vermay. Først på 1900-tallet kan man snakke om en egen kubansk billedkunst. Modernismen hadde en markant representant i maleren Amelia Pelás (1897–1968), som forente impulser fra Fernand Léger med karibiske elementer. Marcelo Pogolotti (f. 1902) stod frem som en politisk engasjert parallell til de meksikanske muralmalerne før han i 1930-årene ble blind. Maleren og tegneren Eduardo Abela (1892–1965) er kjent for sine landskaper og politiske karikaturer.
Det store navn i nyere kubansk kunst er imidlertid Wifredo Lam (1902–82). Han utdannet seg, i likhet med andre kubanske kunstnere, i Europa og var lenge bosatt i Paris. Han malte bilder som forener europeisk og afroamerikanske impulser, utført i et modernistisk formspråk. René Portocarreros (1912–86) ekspressive malerier har også vunnet anerkjennelse på internasjonale mønstringer.
Batistas fall og Castros seier gav billedkunsten ny betydning. Kunstskolen i Cubanacán, Instituto Superior de Arte, gav grunnlaget for en kunstnerisk oppblomstring i 1960-årene. Særlig kjent er Raoul Martínez for sine fargesterke popkunst-inspirerte portretter av Che Guevara og Fidel Castro. Sammen med Alfredo Rostgaard fornyet han plakatkunsten i Cuba, som også hadde vakt stor internasjonal oppmerksomhet. Che Guevaras ideer om en kubansk kulturrevolusjon uten ideologisk tvangstrøye bidrog til å gi kunsten et helt annet estetisk mangfold og uttrykksmessig vitalitet enn i Sovjetunionen og Øst-Europa. Den økende avhengigheten av Moskva på det økonomiske området i 1970-årene, gjorde imidlertid sitt til at den såkalte sosialistiske realisme også fikk gjennomslag i kubansk kunstundervisning.
1980-årenes nye kunstnergenerasjon reagerte mot denne importen av «dogmatisk populisme», og markerer starten på en kunstnerisk utfoldelse som i dag setter Cuba som et senter på det internasjonale kunstkartet. I den nye kunsten finnes både afro-rituelle strømninger og en karnevalistisk kraft. Den gav rom for kritikk mot stivnede oppfatninger innenfor estetikken og til en viss grad politikken, men kulturbyråkratiet og partipampene har hatt et ambivalent forhold til de unge kunstnernes opposisjon.
Havanabiennalen, som i første rekke retter seg mot land i den tredje verden, har siden 1984 vært et viktig forum for impulser og et forsøksfelt for nye ideer. Internasjonale museer og storsamlere som tyske Peter Ludwig har gjort store innkjøp av kubansk kunst. Kunstnere har også kunnet dra på arbeids- og stipendopphold i utlandet. Likevel har motsetningene mellom myndigheter og kunstnere ført mange i eksil til Mexico, USA og Europa.
Installasjonskunsten er det mest særpregede mediet innenfor den nye kubanske kunsten, med fremtredende skikkelser som José Bedia, Richardo Brey, Alexis Leiva (Kcho) og Antonio Fernandez (Tonel).
Arkitektur
Kolonitidens arkitektur har tydelige likhetspunkter med samtidens meksikanske. Hovedimpulsene kom naturlig nok fra Spania. I Havana finnes en rekke vakre byggverk, særlig fra 1700-tallet, bl.a. katedralen San Cristóbal (ca. 1660–1724), Casa de Correos (1770–92), i stilen påvirket av Borromini, Palacio de los Capitanes Generales (1773–92) og Casa de Gobierno (1776–92). Som eksempler på moderne kubansk arkitektur kan nevnes Kunstakademiet i Havana, tegnet av Ricardo Porro, Vittorio Garatti og Roberto Gottardi, og universitetssenteret, tegnet av José Fernandez.
Folketallet ble i 2004 beregnet til ca. 11 mill. og årlig tilvekst til ca. 0,3 %. Takket være familieplanlegging og omfattende helsekampanjer, har fødselsratene og dødsratene sunket kraftig siden 1959, og de hører i dag til de laveste i Latin-Amerika. I 2003 var de henholdsvis 12,2 og 7,2 promille. Også spedbarnsdødeligheten (6,5 per 1000 levendefødte 2003) viser lave verdier. Ventet gjennomsnittlig levealder er 79,4 år for kvinner og 74,8 for menn.
Den kubanske befolkningen har en blandet etnisk og kulturell bakgrunn der spansk og afrikansk dominerer, men det finnes også franske, kinesiske og nordamerikanske innslag. 66 % av kubanerne anser seg som hvite, kjent som «criollos», 12 % er svarte og 21 % er «mulatos». Kineserne utgjør ca. 1 %. De fleste svarte er etterkommere etter slaver som i kolonitiden ble hentet fra land som Nigeria, Senegal og Gambia for å arbeide på sukkerplantasjene. Cuba var det siste stedet i Karibia der slaveriet ble avskaffet; det skjedde ikke før i 1886. Levninger av den etnisk pregede sosiale lagdelingen finnes fortsatt. Den store majoriteten av lederstillinger uansett sektor er besatt av hvite, mens svarte i særlig grad fremhever seg innen sport og musikk. Flertallet av de svarte bor langs kysten og i de sørøstligste provinsene.
Etter revolusjonen ble det satset stort på sosial velferd for hele befolkningen med bl.a. gratis helsetjenester for befolkningen og en av de høyeste lege- og sykehusdekningsrater på den vestlige halvkule. Imidlertid er det klart at de seneste årenes alvorlige økonomiske problemer, med omfattende varemangel og rasjonering, innebærer en forverring i folks levekår og setter mye av det som er blitt vunnet på det sosiale området i fare.
Mange kubanere har etter Castros maktovertakelse utvandret eller flyktet til USA, særlig til Miami-området i Florida.
Urbefolkning
De første innbyggerne var indianere, som kom dit i flere puljer, de første kanskje for 7000 år siden. Ved begynnelsen av den spanske koloniseringen 1510 bodde det bortimot 500 000 indianere på Cuba. Etter 50 år var indianerne praktisk talt utryddet, enten drept av spanierne eller døde av europeiske sykdommer eller gjennom kollektive selvmord.
Bosetning
Folketettheten er 102 innb. per km2. Tettest befolket er den vestlige delen, hvor Havana alene har 20 % av befolkningen. Havana har likevel ikke fått oppvekst av rene slumbyer etter mønster fra resten av Latin-Amerika. Andelen av befolkningen i byer og tettsteder er 77 %, og de største byene er (innbyggere 2000): Havana (2,2 mill.), Santiago de Cuba (0,4 mill.) og Camagüey (0,3 mill.).
De eldste kjente bosetningene på Cuba stammer fra ca. 2000 f.Kr. Befolkningen kom sannsynligvis fra Sør-Amerika og blir omtalt som Guayabo Blanco (et Siboney-folk) etter området på Cubas sørkyst hvor de første sporene ble funnet. De levde i huler og av jakt og sanking. En annen befolkningsgruppe som også hører til Siboney-familien dominerte øya fra ca. 800 f.Kr. Denne såkalte Cayo Redondo-kulturen behersket steinsliping for mer avanserte redskaper og brukte kanoer. Ca. 850 e.Kr. innvandret arawak-indianere til øya og brakte med seg pottemakerferdigheter. Arawak-befolkningen hadde en utstrakt kollektiv samfunnsform i større landsbyer. Kort tid før de første spanierne ankom, innvandret også Taino-indianere fra Haiti. Columbus oppdaget Cubas kyst 27. oktober 1492 og gav den navnet Juana etter den spanske prinsen Don Juan. De innfødte kalte derimot det indre av øya for Cubanacán. Erobringen av Cuba begynte i 1509 og ble kortvarig, idet befolkningen ytet lite motstand. Spanierne anla byer og opprettet et føydalt samfunn basert på tvangsarbeid. Negerslaver ble innført allerede på 1500-tallet. Spanierne benyttet Cuba som base for flere ekspedisjoner, blant annet til Mexico, og store fort ble bygd i Havana (grunnlagt 1515) for å beskytte rikdommene etter plyndringen i koloniene mot angrep fra franske og britiske pirater. Samtidig begynte spanierne å dyrke sukkerrør. Indianerne ble i løpet av dette århundret også nærmest utryddet.
Uavhengighetsprosessen
De skiftende maktforholdene i Europa på 1700-tallet førte til at det spanske aristokratiet på Cuba begynte å utvikle uavhengighet fra den spanske kronen. Det kubanske aristokratiet tok i bruk den spanske sentraliseringsmodellen og utviklet et maktapparat basert på militarisering. I 1762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst som med Versailles-traktaten i 1783 igjen ble overlevert Spania til fordel for Florida. Cuba oppnådde ikke uavhengighet samtidig med de øvrige spanske koloniene omkring 1820. Det kubanske aristokratiet fryktet et opprør på øya som ville være verre enn spansk herredømme. Uavhengighet ville bety frigjøring for slavene som var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba. I løpet av 1800-tallet vokste det frem forskjellige former for reformistiske strømninger, og øya opplevde flere slaveopprør. Både USA og Mexico gjorde fremstøt for å annektere Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene vokste motstanden mot Spania, og et vendepunkt i uavhengighetsprosessen skjedde i 1868 da Carlos Manuel de Céspedes avviklet slaveriet ved sin egen sukkermølle, noe som utløste opprør over hele øya med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet. I 1892 opprettet José Martí det kubanske revolusjonære partiet og fremstod som den fremste teoretiske leder for et fritt Cuba. Sammen med Matonio Maceo og Máximo Gómez ankom Martí i februar 1894 Cuba for å starte frigjøringskrigen. Frigjøringshæren fikk så stor kontroll over øya at Spania ble tvunget til å gi Cuba utstrakt autonomi i 1897. Både Martí og Maceo hadde da falt i kampen.
Amerikanske interesser
I den politiske krisen som utspant seg, prøvde USA å tilrive seg større kontroll. Panserskip fra den amerikanske marinen sørget for at sukkerutførselen, hvorav 95 % gikk til USA, ikke ble hindret. Da et av skipene – USS Maine – ble sprengt på havna i Havana 15. februar 1898, erklærte USA krig mot Spania. USA okkuperte Cuba, og krigen endte med at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA i 1899. I 1902 fikk Cuba en begrenset status som egen republikk. Sukkerproduksjonen ble fullstendig tilrettelagt det amerikanske markedet. I 1906 grep den amerikanske marinen igjen inn for å slå ned nye tegn på opprør og holdt denne gangen Cuba okkupert frem til 1909. Da sukkerprisene etter et relativt oppsving under den første verdenskrig sank til et dybdepunkt i 1920-årene, utviklet diktaturet til Machado (1925–33) seg til et voldsregime for å undertrykke den stigende uroen blant arbeidere og studenter. En generalstreik i 1933 fikk USA til å intervenere igjen. Machado ble avsatt ved hjelp av den kubanske hæren, hvor oberst Fulgencio Batista inntok rollen som USAs fremste støttespiller. Batista fungerte som president fra 1940 til 1944 og sørget for at den kubanske økonomien ble ytterligere underlagt amerikanske interesser. Havana ble et forlystelsessted for rike amerikanere som stod i skarp kontrast til den sosiale virkeligheten som preget Cuba.
Etter at Batista tok makten igjen ved et militærkupp i 1952, og førte en særdeles undertrykkende politikk, begynte den aktive motstanden å skyte fart. Juristen Fidel Castro var en av hovedmennene i planleggingen og utføringen av angrepet på Moncadafortet i Santiago de Cuba 26. juli 1953. Angrepet mislyktes, men gav inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegelse som gikk under navnet 26. juli-bevegelsen. Etter nærmere to års fengsel ble lederne for Moncada-angrepet løslatt ved amnesti, hvoretter de reiste i eksil til Mexico for å forberede nye militære aksjoner mot Batista-diktaturet. Med 81 kampfrender ankom Castro i 1956 Cuba, men angrepet ble slått tilbake av hæren. En liten kjerne av Castros menn slo seg ned i fjellområdet Sierra Maestra i det sørlige Cuba hvor de med økt tilslutning utviklet seg til en geriljahær som vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Den argentinske legen Ernesto «Che» Guevara som hadde sluttet seg til kampen på Castros side, ble et symbol på «en felles latinamerikansk revolusjon». Ved siden av Castro og Che var Camilo Cienfuegos en av de fremste heltene da Batistas hær ble beseiret og de revolusjonære styrkene rykket inn i Havana uten nevneverdig motstand 1. nyttårsdag 1959. Den nye regjeringen med Castro som statsminister gikk raskt i gang med omfattende reformer og alfabetiseringskampanje. USA forholdt seg avventende, selv om jordreformen som ble proklamert i mai 1959 førte til at flere amerikanske eiendommer ble nasjonalisert og Raúl Castro (Fidels bror) gradvis forsøkte å gi Cubas kommunistparti større innflytelse på revolusjonen. Oljeraffineriene ble nasjonalisert i 1960. USA svarte med å stoppe importen av kubansk sukker, selve livsnerven i øyas økonomi. Nasjonaliseringen av sukkerproduksjonen var en betydelig radikalisering av revolusjonen, og da Cuba fikk avsetning på sitt sukker i Sovjetunionen, tilspisset forholdet til USA seg ytterligere.
Kommunisme
Kennedy-administrasjonen støttet aktivt den mislykkede invasjonen av eksilkubanere i Grisebukta i april 1961. Castros reaksjon var å proklamere Cuba som sosialistisk republikk. Senere samme året ble 26. juli-bevegelsen slått sammen med kommunistpartiet. USA la sterkt diplomatisk press på Cuba og fikk landet ekskludert fra Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS) i 1962. I 1964 ble det vedtatt at samtlige OAS-medlemmer skulle bryte de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Mexico var alene om ikke å følge anmodningen.
Cubas revolusjon, bare få mil fra stormakten USAs egen kyst, ble sett på med beundring av politisk bevisste latinamerikanere og var en viktig inspirasjonskilde for geriljabevegelser i mange land. Eksilkubanerne i Florida på sin side forberedte militære aksjoner som ikke bare var rettet mot Cuba, men mot radikale tendenser i Latin-Amerika generelt. Særlig etter Cuba-krisen ble landet effektivt boikottet av sine tradisjonelle handelspartnere, og de sosialistiske landene med Sovjetunionen i spissen overtok det meste av markedet. Kommunistpartiet PCC ble offisielt regjeringsparti i Cuba 1965 med Fidel Castro som førstesekretær.
Sukkerøkonomi
I løpet av revolusjonens første år ble det gjort iherdige forsøk på å industrialisere landet og legge om jordbruket for å begrense avhengigheten av sukkereksport. Men planøkonomien hadde ikke de ønskede effektene, og sukkeret er fremdeles Cubas uunnværlige inntektskilde nummer én. Landbruksreformene førte likevel til at Cuba har unngått den store tilstrømningen til byene som har dominert store deler av Latin-Amerika. I Havana lyktes det å tilby en relativ høy boligstandard. Den sosiale utjevningen har helt frem til 1990-årene vært betydelig i latin-amerikansk målestokk og analfabetismen er den laveste. Cuba har gitt helse og utdanning høy prioritet. OAS-boikotten har i årenes løp blitt brutt av flere medlemsland. Synkende sukkerpriser på verdensmarkedet forsterket byttehandelen med olje fra Sovjetunionen. 1972 ble landet også medlem av Comecon. I løpet av 1970-årene ble det satset på en betydelig mekanisering av sukkerproduksjonen og stor egenproduksjon av maskiner. Politisk prøvde Cuba å innta en ledende posisjon i bevegelsen av alliansefrie stater. Den militære støtten til MPLA i Angola i 1975 og senere til den revolusjonære regjeringen i Etiopia vakte betydelige reaksjoner blant vestlige land som beskyldte Cuba for å eksportere sin revolusjon. Et stort antall leger, lærere og teknikere har vært Cubas støtte til vennligsinnede land i Afrika, Asia og Karibia.
Castro innvilget i 1979 amnesti til 3600 politiske fanger som fikk forlate landet, og tilbød eksilkubanere å vende tilbake. Året etter fikk de som ville forlate Cuba, anledning til det, noe som førte til at 120 000 krysset det smale stredet til Florida i småbåter. En ny sosialistisk grunnlov ble vedtatt i februar 1976 som gav Folkemaktorganene på lokalt nivå direkte politisk innflytelse over saker som inntil da hadde blitt besluttet sentralt. Fidel Castro ble senere samme år valgt til president i statsrådet og dermed statsoverhode. Raúl Castro ble valgt til visepresident. Få land har gitt én mann en så sentral politisk rolle som Fidel Castro har i Cuba, men en ny generasjon har gradvis begynt å erstatte veteranene fra 26. juli-bevegelsen i statsapparatet. I løpet av 1980-årene viste både det politiske og økonomiske systemet større fleksibilitet. Drastiske sparetiltak ble satt i gang som begrenset lønnsøkninger og adgang til mange dagligvarer. Samtidig ble deler av økonomien privatisert.
Glasnost og perestrojka i Sovjetunionen førte til oppmyking også i forhold til andre latinamerikanske regjeringer i 1980-årene. Mens USA inntok en gradvis tilnærming under Carter (1977–81), sørget Reagan og Bush (1981–93) for innskjerpelser i forhold til Cuba. I 1985 ble radiostasjonen Martí opprettet i Florida for aktivt å påvirke motstanden mot Castros Cuba. Frem til perestrojkaen hadde det kubanske kommunistpartiet kopiert mye av tendensene i Sovjetunionen. I 1986 ble store deler av sentralkomiteen utskiftet og tidligere revolusjonsaktivister måtte vike plassen for intellektuelle byråkrater. Castro hadde liten sans for tendensene i Sovjetunionen og Øst-Europa mot slutten av 1980-årene og betraktet utviklingen der som kapitalistisk. Under Gorbatsjovs besøk i 1989 gav Castro klart uttrykk for at lignende reformer var utelukket på Cuba.
Økende opposisjon og økonomisk sammenbrudd
De økende økonomiske problemene i 1980-årene falt sammen med den dramatiske kursdreiningen i Øst-Europa, noe som også førte til merkbar opposisjon i Cuba. Militære overløpere i 1987–89 til USA og henrettelsen av general Arnoldo Ochoa i 1989 for kokainsmugling, åpenbarte helt nye problemer i det kubanske systemet. Etter avviklingen av Sovjetunionen og valgnederlaget for landets viktigste allierte i Latin-Amerika, sandinistene i Nicaragua, ble Cubas isolasjon reell. Avviklingen av Comecon betød avvikling av 85 % av Cubas svært spesielle marked for sin monokultur: sukker, og tilgang på billig olje fra Sovjetunionen som ble videresolgt på det åpne marked for å skaffe fremmed valuta. Handelen med Øst-Europa falt dramatisk og Cuba var ideologisk og økonomisk isolert. I 1993 ble de 3000 eks-sovjetiske soldatene trukket tilbake. Samtidig som politiske reformer fant sted i forbindelse med direkte valg i 1993, var den økonomiske situasjonen i ferd med å bli prekær. Rasjoneringen ble skjerpet, og drivstoffmangelen var påtakelig. 1993 ble Fidel Castro og Raúl Castro gjenvalgt som president og visepresident. En ny generasjon politikere fikk også slippe til med den dynamiske utenriksministeren Roberto Robaina i spissen. I juli 1993 opphevet regjeringen forbudet mot tilgang til utenlandsk valuta for kubanere, noe som forsterket de økonomiske klasseskillene – mens den generelle undertrykkelsen fremmet korrupsjon, svart arbeid og prostitusjon. En omlegging av økonomien var imidlertid i emning, via hæren, og med turistnæringen i landet som et positivt eksempel. Denne næringen hadde en sterk vekst gjennom 1990-årene. Cuba hadde ved midten av 1990-årene i stor grad tapt det store sosiale forspranget landet hadde i Latin-Amerika. En rapport fra Verdensbanken i 2001 rangerte imidlertid kubansk helsevesen blant de aller beste i u-landssammenheng.
FN henstilte i november 1993 USA om å avslutte handelsboikotten mot Cuba. Etter fire år med alvorlig økonomisk krise (1990–93) oppnådde Cuba økonomisk vekst frem til 1996. Fra 1997 fikk økonomien igjen et tilbakeslag da USA innførte Helms-Burton-loven, som sanksjonerer enhver utenlandsk bedrift som investerer i Cubas økonomi. En konkret hendelse som fikk USA til å skjerpe boikotten, var den kubanske nedskytingen av to småfly med kubansk-amerikanske anti-Castro aktivister i februar 1996.
Rundt tusenårsskiftet var det tegn til tøvær i forholdet mellom de to land. En ny amerikansk lov åpnet for eksport av mat og medisiner, men i første omgang på betingelser som fikk Castro til å betegne det hele som en bløff. George W. Bush varslet en ny tilstramning da han tiltrådte som amerikansk president 2001, og han gjentok og forsterket USAs krav om forbedringer når det gjaldt demokrati og menneskerettigheter. På dette området var det lite tøvær å spore rundt tusenårsskiftet, med flere aksjoner mot opposisjonelle. I 2002 ble 75 intellektuelle, alle deltakere i det såkalte Varela-prosjektet – som krevde folkeavstemning om organisasjons- og ytringsfrihet – arrestert og idømt opptil 28 års fengsel for forræderi, etter en summarisk rettergang. Samtidig ble tre personer henrettet etter et forsøk på å kapre en båt for å slutte seg til den årelange strømmen av båtflyktninger til USA. Dette førte til nye skjerpelser fra USAs side, og til reaksjoner også i FN og EU. Et nytt trekk i bildet var en klart skjerpet holdning også i Canada og europeiske og latinamerikanske land som hadde trosset USAs sanksjonslinje og gjennom årene både gitt bistand og foretatt betydelige investeringer i turisme og annen næringsvirksomhet. Problemene i kubansk økonomi ble dermed forsterket.
I 1997 ble levningene etter Che Guevara gravlagt med betydelige æresbevisning i Cuba etter å ha vært begravd i Bolivia siden 1967. Av historisk betydning var også besøket til Pave Johannes Paul 2 i 1998. Som en siste levning fra sovjettiden på øya nedla Russland Lourde-senteret for radioelektronikk i 2001 – året før USA innledet den omstridte interneringen på Guantanamo-basen av fanger fra Afghanistan, etter terrorangrepet 11. september 2001. Cuba hadde imidlertid ingen innsigelser mot denne bruken av basen, der USA har en evigvarende leiekontrakt siden 1903.
Fidel Castro og kommunistpartiet har bekreftet sin maktstilling ved alle valg siden 1959. I 2003 fikk partiet 94 % av stemmene, mens de øvrige 3,6 % som deltok i valget fikk sine stemmesedler forkastet. Gjennom et grunnlovsvedtak året før fastslo nasjonalforsamlingen at kommunismen er et ugjenkallelig styresett på Cuba. Etter at Castro ble syk i 2006, overlot han midlertidig styret til sin bror Raúl Castro. Fidel Castro kunngjorde 2008 at han ikke tok gjenvalg som president.