Danmark

Danmark, er et monarki i Norden, det sørligste av de nordiske landene. Det består av halvøya Jylland, som strekker seg som en tunge mellom Nordsjøen og Østersjøen, delt på tvers av Limfjorden, og øygruppen østenfor, med Sjælland, Fyn og Lolland som de største øyene; i alt om lag 500 større og mindre øyer, hvorav 79 er bebodde. Beliggenheten gjør landet til et bindeledd mellom kontinentet og Skandinavia. I riksfellesskapet inngår også Færøyene og Grønland, begge med indre selvstyre. Danmark er siden 1973 medlem av EF (senere EU).

Danmark ligger mellom Skagen (57° 44? 55?? n.br.) i nord og Gedser odde (54° 33? 31?? n.br.) på Falster i sør, Blåvands Huk (8° 4? 36?? ø.l.) i vest og Ertholmene ved Bornholm i øst (15° 11? 59?? ø.l.). Landet består av halvøya Jylland (29 633 km2), delt på tvers av Limfjorden, og ca. 500 større og mindre øyer. Største øyer er Sjælland, Fyn, Lolland, Bornholm, Falster, Langeland, Als og Møn. Danmark er omkranset av hav, og ikke noe sted ligger mer enn 52 km fra nærmeste kyst. Mange steder er kysten beskyttet mot havet av diker. Danmarks eneste landegrense er den 67,6 km lange grensen mot Tyskland i sør. Det store antall øyer og den sterkt innskårne østkysten av Jylland gir en svært lang kystlinje (7300 km) i forhold til landets areal.

Det meste av Danmark består av unge avleiringer fra yngre del av kritt, tertiær og kvartær. Bare på Bornholm (som geologisk ligner mye på Skåne) finnes grunnfjellsbergarter og, i små innsunkne områder på sørvestkysten, også sedimenter fra kambrosilur og mesozoikum (jura og kritt). Bornholm er en del av Tornqvistsonen som danner sydvestgrensen for det baltiske grunnfjellsskjoldet.

De fleste bergarter i Danmark er løse, og det setter sitt preg på det flate landskapet. Høydedragene, Himmelbjerget og Møns Klint er dannet ved at isbreen under siste istid skjøv de løse bergartene sammen i hauger og rygger.

Danmark kan naturgeografisk deles i tre: 1) det vestdanske hedeslette- og bakkeøy-landskap sør for Limfjorden og vest for en linje fra Dollerup (litt sørvest for Viborg) til litt vest for Flensburg, og 2) det østdanske morenebakkeland nord og øst for denne linje. Oppå det faste fjell, som danner en nokså jevn flate, ligger istidenes løsmateriale med mektigheter fra om lag 1000 til 5000 m og 3) Bornholm. Overflateformene i dette løsmaterialet bestemmer landets utseende. Disse formene skyldes isbreene direkte, breelvene og senere havets og vindens arbeid. Langs den nevnte linje lå iskanten lenge under siste istids maksimum. Den kalles derfor hovedoppholdslinjen. Ut over det gamle, utjevnede morenebakkeland fra nest siste istid strømmet breelvene og la opp det medførte sandmateriale i den gamle moreneoverflates laveste deler. Disse store jevne sandslettene utgjør de såkalte hedesletter, tidligere dekket av hedevegetasjon, nå for det meste oppdyrket og tilplantet med skogteiger, særlig av gran (plantasjer).

Øst for hovedoppholdslinjen finnes det unge bakkelandskap. Det er dels morenesletter, men mer utpreget er bølget morene, endemorener o.l. i meget markerte, langstrakte rygger eller uryddige høye bakker med relativt dype senkninger imellom. Smeltevannselvenes løp under og foran isen ligger i dag som daler og fjorder i dette landskap, som er rikt på elver og sjøer. Enkelte steder har breelvene lagt opp sand og grus i lange åser (eskere), og det er bunnfelt leire i sjøer som isen demte opp. Disse former setter sitt preg på mer begrensede deler av landoverflaten. I morenebakkelandet i Øst-Jylland finnes Danmarks høyeste punkt, sørvest for Århus, Yding Skovhøj, 173 moh. Fraregnes gravhaugen som utgjør toppen, er Yding Skovhøj kun 171 moh., på høyde med Ejer Bavnehøj 3 km mot sørøst. Himmelbjerget lenger nordvest når 147 moh. Man regner at landets gjennomsnittshøyde er ca. 30 moh. I et tunnel- og smeltevannsdal-system i morenebakkelandet finnes i disse egner Danmarks lengste elv, Gudenå, 158 km lang, med mange vakre sjøer.

Da isen smeltet vekk fra Danmark, var store deler av Jyllands nordlige del (Vendsyssel) oversvømmet av havet, de høyeste deler av morenebakkene stakk opp som øyer. Senere under steinalderen (tapes-, littorinatid) kom igjen havet inn over Nord-Jylland, det nådde da ikke så høyt opp, men hadde større utbredelse mot sør (også sør for Limfjorden). Gamle strandvoller finnes i lange serier. Ved kystene og på hedeslettene har vinden dannet dynelandskaper, særlig kjent er vestkystens sandklitter. Ved fjære sjø tørker sanden og fyker innover land. Ofte foregår ennå sandflukten lenger enn til klittene, men er på det nærmeste stanset ved beplantning av buskfuru og marehalm. Vest-Jyllands kyst er jevnlinjet med lav strand, og det er langgrunt, gjerne med revler utenfor. Lengst sør finnes større marskområder. Her arbeides det med å skaffe nytt land ved at man sørger for, ved hjelp av egnede planter og ved å grave diker, å holde på det slam som sjøen fører inn ved høyvann. Ellers er det sandstrand og klitter. Innenfor disse ligger noen store sjøer, som Ringkøbing Fjord og Nissum Fjord, skilt fra havet av klittrekken som når betydelig høyere enn landet innenfor.

Kysten er farlig for skip, særlig i pålandsvær. Naturlige havner finnes ikke ved den ytre kyst. Den viktigste havneby er Esbjerg innenfor Fanø. Ellers har man lagd kanaler gjennom klittsonen inn til strandsjøene (Ringkøbing), eller man har bygd moloer til beskyttelse (Hirtshals). Innløpet til Nissum Bredning og Limfjorden fra vest har skiftet, og har vært et stadig problem. De fleste gode havner og større kystbyer i Danmark finnes lenger øst, i Limfjordområdet, ved Jyllands østkyst og på øyene. Kysten her er sterkt oppskåret. Dette kommer av at havet her går inn over det ujevne moreneland som havet ikke har kunnet planere, annet enn i det små. Fjordene på Jyllands østkyst er dannet ved at sjøen er gått inn i gamle tunneldaler (se ovenfor). Enkelte viker er demt av fra havet, f.eks. Lammefjord på det nordvestlige Sjælland som ligger i en senkning omgitt av endemorenevoller på tre sider. Et trekk i kystbildet som også må nevnes er klintene, de høye bratte skrenter ut mot sjøen. Ofte har bølgene gravd ut disse i løsmateriale, morene. Spesielt vakre er de imidlertid der de er gravd ut i krittberg, som f.eks. Møns klint (143 m høy) og Stevns klint i sørøst.

Dypere undergrunn

Ved boringen og geofysiske undersøkelser knyttet til petroleumsletingen, har man fått utvidet kjennskap til Danmarks dypere undergrunn. Det går en grunnfjellsrygg, Fyn–Ringkøbing-ryggen, i sørøst–nordvestlig retning over øyene og Jylland og utover i Nordsjøen. Ryggen er dekket av forholdsvis tynne avleiringer, ned til 600 m i tykkelse, og har store, dype bassenger med sedimenter på begge sider. Nord for ryggen ligger det jydske eller dansk-norske bassenget med minst 6000 m tykke sedimentlag. De eldste sedimentene ligger direkte på grunnfjellet og er av kambrisk og silurisk alder, lignende lag finner man i Skåne og i Oslofeltet. Over disse sedimentene ligger tykke saltavleiringer fra perm (Zechsteinhavet). Dette saltlaget har ført til mange diapirstrukturer i Jylland og omfatter også kalisalter. Over saltlaget finner man tykke lag av sandstein og skifer fra trias, jura og og undre kritt. Det er gode kilde- og reservoarbergarter, og det var en stor skuffelse da det viste seg at hele bassenget, til tross for den store tykkelsen, ikke var «modnet» så meget at det var dannet olje og gass. Over sandstein- og skiferlagene ligger et opp til 1000 m tykt lag av krittbergarter fra kritt og den eldste delen av tertiær (danien). Øverst ligger leire og sand fra tertiær og kvartære avleiringer. Mot nordøst blir bassenget grunnere, lengst i nord (ved Skagen) er grunnfjellet bare ca. 1500 m under overflaten og dekket av krittbergarter.

Fyn–Ringkøbing-ryggen har helt siden karbon dannet skillet mellom bassengene i nord og sør, og fortsettelsen av ryggen danner skillet mellom den nordlige og den sørlige del av Nordsjøen. Det sørlige bassenget er tykkere enn det nordlige og er en naturlig del av det man finner i Nord-Tyskland. Her har man funnet noen små gassforekomster og spor av olje. De danske petroleumsforekomstene i Nordsjøen ligger i fortsettelsen av dette bassenget eller i riften midt i Nordsjøen, lengst vest i den danske sektoren.
Historisk-arkeologisk utvikling

Lag fra den eldste del av paleozoikum er det lite av i Danmark, og det lille som er, ligner mye på det som finnes i Skåne og i oslofeltet. Avsetninger fra devon mangler helt, og avsetninger fra karbon finnes bare i det sørlige bassenget. I perm var Danmark, som resten av nordsjøområdet, dekket av Zechsteinhavet som var delt av Fyn–Ringkøbing-ryggen. I trias, jura og undre kritt skiftet forholdene mellom forholdsvis grunt hav og lavt land med elver og innsjøer. I trias var klimaet tørt og varmt, mens det i jura og undre kritt var fuktig og varmt. I yngste del av kritt og i eldste del av tertiær (danien) var landet dekket av et varmt, forholdsvis dypt hav der det ble avsatt kalkslam (kritt) uten særlig tilførsel av sedimenter fra landområdene omkring. I den eldre del av tertiær (paleocen og eocen) ble det avsatt marine leirer som tyder på rolige forhold og langsom sedimentasjon. Senere, i oligocen og spesielt i miocen, ble det en raskere sedimentasjon og grovere sedimenter, samtidig med at landet i perioder hevet seg over havet. Dette hadde sammenheng med åpningen av Atlanterhavet og landhevningen i Norge som foregikk i denne tiden. I den siste del av tertiær (pliocen) var det meste av Danmark over havet, og avsetninger fra pliocen finnes bare i det sørvestligste hjørnet av landet.

Fra kvartær kjenner man lite til de aller eldste nedisningene, fordi de var forholdsvis små og sporene ble fjernet av senere istider. Derimot kjenner man godt til både den siste og den nestsiste istid og de to siste interglasialtidene. Under den nestsiste istid var hele Danmark dekket av isbreen, mens den vestlige del av Jylland var isfri under den siste istid. Fra den siste interglasialtid kjenner man spor etter mennesker i Danmark, tidligste funn fra Norden.

Jordbruket har tradisjonelt vært livsnerven i dansk økonomi. En samlet kystlinje på ca. 7300 km har fremmet sjøfart og handel og derigjennom industrien, som nå sysselsetter langt flere personer enn jordbruket. Som i andre industrialiserte land er det på 2000-tallet servicenæringene som står for langt størstedelen av sysselsetting og økonomi.

Navnet Danmark opptrer tidligst i en runeinnskrift på Lille Jellingestein, Gorms stein, ca. 930. Det er avledet av folkenavnet daner, som trolig har sammenheng med irsk duine og betyr ‘mennesker’. Siste ledd er gammelnordisk m?rk med betydningen ‘dyrket og udyrket mark’ og ‘skogbevokst land’ (jfr. norsk Telemark og Hedmark).

Rettsvesen

Dansk rett ligner svært på norsk, både hva rettsinnholdet og organiseringen av domstolvesenet angår. Retten har sitt utgangspunkt i nordisk-germansk sedvanerett. Kodifiseringen startet i det 12. århundre. Rettsenhet ble oppnådd 1683, med Christian 5s lov. Først ved grunnloven av 1849 ble lovgivningsmakten lagt til et folkevalgt organ. Domstolene er organisert i tre instanser. Det er underretter i hver rettskrets (byrett i hovedstaden), til sammen 82, og to landsretter (en for øyene og en for Jylland) som fungerer som appellretter og som førsteinstansretter i alvorlige saker. I tillegg kommer Højesteret, bestående av en president og 14 dommere. Som regel benyttes bare to instanser, de to laveste eller øverste. Jury (nævninger) benyttes i alvorlige straffesaker. Som i Norge og Sverige kan domstolene prøve lovers grunnlovsforenlighet. Danmark har også to spesialdomstoler, en for sjøfarts- og handelssaker og en for arbeidsrettssaker. Landet har en ombudsmann.

Danmark er medlem av NATO og har observatørstatus i Den vesteuropeiske union. Landet har alminnelig verneplikt på 4–12 måneder. Forsvarssjefen har kommandoen over alle militære styrker, hans stedfortreder er sjefen for forsvarsstaben. I krigstilfelle vil danske styrker sortere under sjefen for NATOs styrker i Nord-Europa (CINCNORTH). I 2008 tjenestegjorde ca. 1400 i NATOs og FNs fredsbevarende styrker.

Hærens personellstyrke er (2008) 12 710 inkludert 2150 vernepliktige. Hæren har 57 Leopard 2A5 og ca. 750 pansrede personellkjøretøyer. Hæren har egne helikoptre. Mobiliseringsstyrken er ca. 46 000, dessuten ca. 46 400 i heimevernet. Sjøforsvarets personellstyrke er 3600 inkludert 200 vernepliktige, i tillegg kommer 7300 i reserven og 4500 i sjøheimevernet. Fartøyene omfatter tre korvetter, fire fiskerioppsynsfregatter med helikopter, 14 missiltorpedobåter samt mineleggere, minesveipere og patruljebåter.

Flyvåpenets personellstyrke er 3500 inkludert 100 vernepliktige. I tillegg kommer 5500 i luftforsvarets heimevern. Flyvåpenet har 48 F-16 kampfly, dessuten transportfly, redningshelikoptre og skolefly. Avdelinger med HAWK bakke-til-luft raketter hører også under flyvåpenet.

Musikk

De forseggjorte bronselurene som er funnet ved utgravninger i Danmark, vitner om at musikken spilte en viktig rolle allerede i forhistorisk tid. Sagaene forteller om sang og spill på harpe, gigje og fiddle. De eldste kjente balladene stammer trolig fra 1200-tallet og har sikkert vært brukt i forbindelse med dans. Med kristendommen kom den gregorianske kirkesangen.

Et mer differensiert offentlig musikkliv vokste frem etter reformasjonen, med organister, stadsmusikanter og kantorer som dominerende aktører i byene. Hans Thomissøns salmebok (1569) og Niels Jespersøns Graduale ble fulgt av en rekke salme-og visebøker som vitner om en rik sangkultur, både i og utenfor kirken. Også antallet yrkesmusikere økte, og med Christian 3 og Frederik 2 begynte en oppblomstring av kunstmusikken. Ledende internasjonale komponister som Heinrich Schütz og John Dowland, og engelske og franske instrumentalister, tilførte musikklivet impulser fra utlandet. Diderik Buxtehude, en av de ledende komponister innenfor den protestantiske kirkemusikk, var født på dansk grunn omkring 1637.

Sist på 1600-tallet ble balletter og operaer oppført ved hoffet. Operahuset i Bredgade (åpnet 1702) tilfredsstilte de høyere kretsers smak for italiensk opera. De mer nasjonalt orienterte samlet seg i kretsen rundt Holberg. Deres virksomhet førte til det første offentlige konsertselskap, som senere avfødte andre mer private selskaper. Opera fikk også en bred plass ved Det Kgl. Teater (opprettet 1748). Johan Herman Wessels og Paolo Scalabrinis Kierlighed uden Strømper (1773) utløste en reaksjon mot den italienske operastils dominans. Johan Ernst Hartmann, Johann Abraham Peter Schulz, Friedrich Ludwig Æmilius Kunzen (alle tyskfødte) og Claus Schall m.fl. skapte en nasjonal syngespilltradisjon.

Nasjonalromantikken brøt gjennom like etter 1800, med komponister som Christoph Ernst Friedrich Weyse og Friedrich Daniel Rudolph Kuhlau. Den nådde sitt høydepunkt med Niels W. Gades og Johan Peter Emilius Hartmanns store kor- og orkesterverker og scenemusikk, samt Peter Heises og Peter Erasmus Lange-Müllers romanser. Ballettkomponistene Holger Simon Paulli og Johannes Frederik Frøhlich og dansekomponisten Hans Christian Lumbye spilte også en viktig rolle.

Den betydeligste danske komponist etter romantikken er Carl Nielsen, som fikk avgjørende innflytelse på mange yngre kolleger helt frem til 1950-årene. Sammen med kirkemusikeren Thomas Laub kom han også til å få stor betydning for den folkelige sangen.

I 1920-årene fikk antiromantiske strømninger i europeisk kunstmusikk innpass med komponister som Jørgen Bentzon, Knudåge Riisager, Egge Hammerik, Flemming Weis og Finn Høffding. Stravinskij, Bartók, Hindemith og de franske Les six øvde sterk innflytelse i mellomkrigstiden. Schönberg og Wienerskolen fikk først betydning etter 1950, og Darmstadt-skolens innflytelse økte i 1960-årene. De ulike impulsene merkes hos Svend Erik Tarp, Herman D. Koppel, Jørgen Jersild, Svend S. Schultz, Vagn Holmboe, Niels Viggo Bentzon, Poul Rovsing Olsen, Leif Thybo, Svend Westergaard, Bernhard Lewkowitch, Per Nørgaard, Ib Nørholm, Jan Maegaard, Tage Nielsen, Henning Christiansen, Pelle Gudmundsen-Holmgreen, Gunnar Berg og Mogens Winkel Holm.

Viktige konsertgivere innenfor kunstmusikken er orkesteret ved Det kgl. Kapel, Radiosymfoniorkestret, Århus Byorkester, Ålborg byorkester, Odense byorkester, Sønderjylland symfoniorkester og Sjælland symfoniorkester. Et stort antall organisasjoner griper inn i de fleste deler av musikklivet. På nyåret 2005 fikk Det Kgl. Teater avløsning som hovedscene for opera og ballet av det nye operahuset utenfor Amalienborg slott.
Jazz

I 1930-årene slo jazzen igjennom. Den første danske jazzinnspilling ble gjort i 1935 med Svend Asmussen, som siden har vært en forgrunnsfigur i nordisk jazz. Flere andre utøvere har vunnet høy internasjonal anerkjennelse, f.eks. bassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen og trompeteren/flygelhornisten Palle Mikkelborg.
Pop- og rockmusikken

Pop- og rockmusikken kan også oppvise et rikt mangfold. Grupper som Savage Rose og Gasolin’ var blant de ledende i Norden i 1970-årene, og en rekke andre artister har et stort publikum også i Norge. Nevnes kan Kim Larsen, Trille, Anne Linnet, Sanne Salomonsen og Hanne Boel.
Musikkvitenskap

De viktigste musikkonservatoriene er i København (opprettet 1865), Århus (opprettet 1927), Ålborg, Esbjerg og Odense. En lærestol i musikkvitenskap ble opprettet ved universitetet 1924, senere er musikkvitenskap etablert ved universitetene i Århus og Ålborg. Fremtredende musikkforskere er Hortense Panum, Knud Jeppesen, J. P. Larsen, Nils Schiørring og Jan Maegaard. Fra 1950-årene har Dansk Folkemindesamling drevet omfattende dokumentasjon av folkelige musikktradisjoner.

Organisering

Dansk forskning er organisert i ulike typer institusjoner: universiteter og vitenskapelige høyskoler, hvor det foruten forskning også foregår undervisning, offentlige forskningsinstitutter og institutter i næringslivet. Dansk forskning har hatt stor kvantitativ vekst i etterkrigstiden, ikke minst takket være økt offentlig medvirkning. De danske departementene finansierer betydelige forsknings- og utviklingsaktiviteter. En del av disse midlene disponeres av råd og utvalg. Fra 2004 inngår de 6 forskningsrådene (Statens Naturvidenskabelige, Sundhedsvidenskabelige, Jordbrugs- og Veterinærvidenskabelige, Samfundsvidenskabelige, Humanistiske og Teknisk-Videnskabelige Forskningsråd) i Det Frie Forskningsråd. Det er sideordnet Det Strategiske Forskningsråd. Under Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling hører også Forskningspolitisk Råd, opprettet 1989, som er rådgivende organ for regjeringen i forskningspolitiske spørsmål. I 1991 ble det opprettet et næringsutviklingsråd (Erhvervsudviklingsråd) og Danmarks Grundforskningsfond.

Danmark har ca. 40 000 forskere (2001). De samlede utgifter til forskning og utvikling (FoU) utgjør vel 31 milliarder danske kr. Det tilsvarer 2,4 % av bruttonasjonalproduktet (BNP). Det offentlige finansierer nærmere 30 % av det beløpet. Nærmere 70 % av FoU-midlene brukes i næringslivet.
Historikk

Det første betydelige bidrag til dansk forskning kom fra historiefortelleren Saxo (død omkring 1220), som skrev Danmarks historie. Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab ble stiftet i 1742 og hadde lenge stor betydning for det vitenskapelige liv, særlig gjennom mulighetene for å finansiere utgivelse av vitenskapelige skrifter. Selskapet har også administrasjonen av betydelige fondsmidler. Det største fondet er nå Carlsbergfondet, opprettet 1876.

Dansk fysikkforskning har siden tidlig på 1800-tallet hatt en spesielt sterk stilling, noe som særlig understrekes av fysikeren og kjemikeren H. C. Ørsteds (1777–1851) og atomfysikeren Niels Bohrs (1885–1962) innsats. Fra tidligere tider kan nevnes astronomene Tyge Brahe (1546–1601) og Ole Rømer (1644–1710), som regnes til grunnleggerne av den moderne astronomi. Andre områder hvor danske vitenskapsmenn har gjort seg sterkt gjeldende er geologi, fysiologi, havforskning, språkvitenskap og arkeologi. Den historiske og litteraturhistoriske forskning bør også nevnes, sammen med filosofi. Som eksempel kan nevnes språkforskerne Rasmus Rask (1787–1832) og Wilhelm Thomsen (1842–1927), litteraturhistorikeren Georg Brandes (1842–1927), filosofene Søren Kierkegaard (1813–55) og Harald Høffding (1843–1931), genetikeren Wilhelm L. Johannsen (1857–1927), som bl.a. innførte begrepet «gen», og grønlandsforskeren Knud Rasmussen (1879–1933).

Det gir for øvrig et visst inntrykk av dansk forsknings internasjonale status at danske forskere innenfor naturvitenskap og medisin er tildelt i alt seks Nobelpriser.

Organisering

Barnehager og førskoler er administrert av Socialministeriet. Ellers har Undervisningsministeriet ansvaret for all utdanning. Grunnskolene blir administrert av kommunene, de videregående skolene av amtskommunene (fylkene). Universiteter og høyskoler er i hovedsak statlig drevet. Alle utdanningsinstitusjoner blir subsidiert av staten. Det er private skoler på alle nivåer, og andelen med privatskoler stiger. I 2000 gikk i omtrent 12 % av barna i grunnskolealder på privatskole. For å få godkjent en privatskole kreves det at standarden tilsvarer den i offentlige skoler, og at det er et minimum antall elever. Etter reformen av 1991 får privatskolene dekket 80 % av driftsutgiftene ved statlige midler.
Barnehage og førskole

56 % av barna i alderen 0–3 år er i «vuggestuer», 92 % av barna i alderen 3–5 år går i barnehage og over 98 % av 5- og 6-åringene går på førskole eller i barnehage. Fra 1992 skal alle førskolelærere ha samme pedagogiske utdanning som lærere i grunnskolen.
Grunnskolen

Den danske grunnskolen, folkeskolen, er en 9-årig obligatorisk skole for barn i alderen 7–16 år. Elevene kan også gå et frivillig 10. år, som blir sett på som avslutningen av folkeskolen. Ordningen med en 10. klasse, som ble innført 1962, har vært gjenstand for diskusjon i mange år. Fremdeles tar flertallet av elevene 10. klasse, selv om de har muligheten til å begynne i videregående skole etter 9. klasse.

I 1994 trådte en ny folkeskolelov i kraft. Den sentrale ideen bak Reformen for Folkeskolen er at hver enkelt elev skal ha mulighet til å utvikle et så bredt spekter av evner som mulig. Det medfører et utvidet læringsbegrep. Elevene kan ikke vurderes bare i forhold til lese- og skriveferdigheter, men må vurderes på et bredere grunnlag, noe som krever differensiering i undervisningen. Den andre store forandringen er at engelskundervisningen skal begynne i 4. klasse mot tidligere 5. klasse, og at fransk skal kunne tilbys som alternativ til tysk som annet fremmedspråk. Det nye faget naturteknologi skal introduseres fra 1. klasse. Reformen tillegger hver enkelt skole og foreldrene mer ansvar og flere muligheter for påvirkning. Hovedprinsippet er at hva som skal undervises blir bestemt sentralt, men hvordan det undervises kan bestemmes lokalt.
Videregående opplæring

Nesten alle elevene i folkeskolen fortsetter i videregående skole. 41 % velger yrkesfaglige studieretninger, 53 % velger allmennfaglig utdanning og 6 % avslutter ikke sin videregående utdanning. De videregående skolene er siden 1960-årene blitt utbygd og samordnet. Gymnaset er 3-årig og er delt i to hovedstudieretninger, en for språk- og en for realfag. Om lag halvparten av undervisningsinnholdet er felles for alle elever i gymnaset. Ved avslutningen av gymnaset går elevene opp til studenteksamen, som er dels skriftlig, dels muntlig, og som gir studiekompetanse for høyere utdanning. 2-årige studentkurs fører også frem til studenteksamen.

I 1967 ble den såkalte højere forberedelseseksamen (HF) innført som en parallell til studenteksamen. Den bygger på et 2-årig undervisningstilbud og ble innført i en tid da man var opptatt av å utvide utdanningsmulighetene for flere sosiale grupper i samfunnet. På samme måte gir 3-årige kurs som fører frem til høyere handelseksamen (HHX) og høyere teknisk eksamen (HTX) studiekompetanse til høyere studier.

Fagopplæringen, erhvervsuddannelserne, ble endret i 1996. Den varer 3–4 år og bygger på et samarbeid mellom skole og arbeidsliv med en del av utdanningen i en handelsskole eller teknisk skole og en del som lærling i bedrift. En ny lov om fagopplæring trådte i kraft i 2001.

I Danmark, folkehøyskolens hjemland, finnes ca. 84 folkehøyskoler for elever som har fylt 17 år (2002). De fleste drives etter grundtvigianske prinsipper.
Høyere utdanning

Danmark har 150 høyere utdanningsinstitusjoner og 11 universiteter. 44 % av de unge tar høyere utdanning. Københavns Universitet ble grunnlagt av Christian 1 i 1479 og har seks fakulteter. Århus universitet begynte i 1928 som en halvt privat, halvt kommunal institusjon, og ble overtatt av staten i 1970. Odense universitet begynte sin virksomhet i 1966. Universitetssentrene i Roskilde og Ålborg begynte sin virksomhet henholdsvis 1972 og 1974.

Den polytekniske Læreanstalt, Danmarks tekniske universitet, ble grunnlagt 1829 og ligger i Lyngby. I København ligger Danmarks Lærerhøjskole (grunnlagt 1856) med videreutdanning for folkeskolens lærere, dessuten veterinær- og landbrukshøyskolen (1856), Danmarks Farmaceutiske Højskole (1892), Det Kgl. Danske Kunstakademi (1754) og Det Kgl. Danske Musikkonservatorium (1867). Handelshøyskoler finnes i København (1917) og Århus (1939). For øvrig finnes en lang rekke spesialiserte faghøyskoler, blant dem seminarene som utdanner folkeskolens lærere, og som kan føres tilbake til ca. 1800.
Historikk

Folkeskolen har sitt utspring i pietismens tanker om at alle må kunne lese og forstå skriftens ord. I 1814 ble det innført undervisningsplikt, men ikke skoleplikt, for barn i alderen 7–14 år. Disse prinsippene ble stadfestet i grunnloven av 1849. Folkeskoleloven ble revidert i 1899, og ved det politiske systemskiftet i 1901 ble veien banet for betydelige skolereformer. I 1972 ble skoleplikten utvidet til 9 år.

Gymnaset har sin opprinnelse i middelalderens katolske katedral- og klosterskoler (Ribe, Viborg og Roskilde fra 1100-tallet). Ved Forordningen angående de Lærde Skoler i Danmark og Norge av 1809 ble den gamle presteskolen omdannet til en embetsmannsskole, som skulle forene studiet av latin og gresk med undervisning i naturvitenskap og moderne språk. Fra 1850 fikk realfagene større plass. Skolens mål ble i første rekke å gi allmenndannelse og dernest å forberede til universitetet. I 1903 ble den lærde skole eller latinskolen avskaffet, jenter fikk adgang til gymnaset, og enhetsskolen ble knesatt som prinsipp.

Om utdanningssystemet på Færøyene og Grønland, se Færøyene (skole og utdanning) og Grønland (skole og utdanning).

Danmark er et enhetsstatlig parlamentarisk demokrati og et konstitusjonelt monarki. Forfatningen er fra 1953 og avløste forfatningen av 1849. Monarken (dronningen) er landets statsoverhode. Hun har en formell stilling nokså lik den norske konges, men sterkere enn den svenskes. Tronen arves av monarkens barn, men slik at sønn går foran datter. Den reelle utøvende makt ligger hos regjeringen, som igjen utgår fra og er ansvarlig overfor den lovgivende forsamling, Folketinget. Regjeringen fungerer i Danmark, som i Norge, i stor grad gjennom de enkelte ministre. Mye av den reelle beslutningsmyndighet er delegert til ministeriene (departementene). I Sverige og Finland fattes i langt større grad beslutningene i regjeringen som kollegium. Dette bidrar også til at regjeringen og statsministeren ikke får en så sterk stilling i Danmark (og Norge) som i Sverige. De danske ministerier (som de norske) er relativt store og har betydelige forvaltningsoppgaver.

Folketinget har 179 medlemmer, inkludert to representanter fra Færøyene og to fra Grønland. De blir valgt for fire år i allmenne valg, men Folketinget kan oppløses før perioden er utløpt. Stemmerettsalderen er 18 år. 135 av medlemmene velges i forholdstallsvalg fra 17 valgdistrikter. Det er dessuten 40 tilleggsmandater, som fordeles slik at den samlede fordeling av mandater på partiene blir mest mulig matematisk korrekt. Det er sperregrenser for representasjon på to prosent. Grunnlovsendring må først vedtas av to etterfølgende folketing og så godkjennes i en folkeavstemning.

Danmarks partisystem ligner på de andre nordiske lands. Til venstre har Socialdemokratiet (stiftet 1871) dominert, men ikke i samme grad som i Sverige og Norge. Til venstre for sosialdemokratene er det flere mindre partier, hvorav Socialistisk Folkeparti (1959) er det viktigste. I sentrum har Venstre (1870) og det noe mindre Radikale Venstre (1905) vært de toneangivende partier. På høyresiden har tradisjonelt Det Konservative Folkeparti (1876) vært det toneangivende. I 1972 oppstod dessuten et mer aktivistisk høyreparti, Fremskridtspartiet. Dette ble senere splittet, og et nytt høyreparti, Dansk Folkeparti, ble opprettet 1995. Siden 1990-årene har Venstre vært det ledende parti på borgerlig side. Partiet har også beveget seg mot høyre. Dansk politikk har vært preget av mindretalls- og koalisjonsparlamentarisme. Det har gjort de parlamentariske forhold mindre stabile i Danmark enn ellers i Skandinavia. Sosialdemokratene har tradisjonelt støttet seg til de radikale, men denne støtten har aldri vært sikker; de radikale har også samarbeidet til høyre. På borgerlig side har Venstre og de konservative vanligvis samarbeidet.

Administrativt er Danmark fra 2007 inndelt i fem regioner (Nordjylland, Midtjylland, Syddanmark, Sjælland og Hovedstaden) og 98 kommuner.

Den økonomiske politikken ligger nær Sveriges og Norges, men innslaget av planøkonomi og statlig næringsvirksomhet er noe lavere. I likhet med resten av Norden har det i de senere år skjedd en liberalisering av økonomien i Danmark, noe som har sammenheng med tilpasningen innad i EU. Inntil den annen verdenskrig var det jordbruket som hadde størst betydning for økonomien. Senere har jordbruket gått tilbake og Danmarks økonomi er nå basert på tjenesteyting, industri og finansvirksomhet. Servicenæringene stod i 2003 for 73 % av sysselsettingen og bidrog med 81 % av bruttonasjonalproduktet (BNP). Jordbrukets andel av sysselsettingen og BNP er sunket betydelig, men Danmark er fortsatt nettoeksportør av landbruksvarer. Danmark er avhengig av å importere råvarer til industrien, men er via olje- og gassfeltene i Nordsjøen (og i mindre grad gjennom utbygging av elektrisk kraftproduksjon) blitt selvforsynt med energi. Danmark har siden 1994 hatt økonomiske vekstrater på 1–3 % årlig, og BNP per innb. ligger i den øvre del blant EU-landene. I samme periode har arbedsløsheten falt betydelig. Streiker og andre konflikter på arbeidsmarkedet er etter hvert blitt sjeldne i Danmark, hvor det er lang tradisjon for at lønnsmottakerne og arbeidsgiverne løser problemer gjennom forhandlinger.
Jordbruk
Danmark (Jordbruk) (husdyrhold) (bilde)

Husdyrhold er viktig i dansk landbruk.

Jordbruk har tradisjonelt vært ryggraden i det danske samfunn og var gjennom historien av avgjørende betydning for økonomien, herunder utenriksøkonomien. Frem til midten av 1950-årene var landbruksvarer hovedkilden til eksportinntektene. Siden har det vært betydelig strukturrasjonalisering i næringen. Fra 1951 til 2002 sank antallet bedrifter fra 208 000 til 50 000. Det er de små og mellomstore brukene (opp til 50 ha) som er nedlagt eller slått sammen. Nedgangen i landbruksarealer har derfor i samme periode vært liten; EU-støtte til brakklegging har likevel siden 1990-årene betydd at mange mindre fruktbare jorder er tatt ut av produksjon. En annen del av landbrukets strukturrasjonalisering er den spesialisering som er skjedd på de enkelte gårder. En typisk dansk gård er nå enten svineprodusent, melkeprodusent eller planteavler, men sjelden en kombinasjon av disse. Enkelte gårder er blitt svært store; særlig kan nevnes de såkalte svinebaroner, gårder med titusener av svin, som på grunn av stor produksjon av gylle møter kritikk lokalt pga. lukten.

Utviklingen av driftsformer har betydd at den samlede landbruksproduksjonen har økt. F.eks. økte produksjonen av svinekjøtt fra 1,3 mill. tonn i 1990 til 1,9 mill. tonn i 2003. Det betyr at landbruksvarer fortsatt er viktige for eksporten, og at svinekjøtt lenge fortsatte å være den viktigste enkeltvare i utenrikshandelen. Omlegging til økologisk dyrkning foregår i et jevnt tempo, men det er fortsatt kun 5 % av landbruksjorden og 5 % av husdyrbesetningene som drives økologisk.

Ca. 60 % av totalarealet er dyrket opp; dette er fortsatt den nest største andelen i europeisk sammenheng (etter Moldova). Jordbruk, skogbruk og fiske sysselsatte til sammen 3,6 % av yrkesbefolkningen i 2002, mot 21 % i 1950.

Mesteparten av jorden drives av bruk tilknyttet et jordbrukssamvirke. Innenfor jordbrukssamvirket har Danmark vært et foregangsland. Første andelsmeieri ble opprettet 1882 og første andelsslakteri 1887. Det finnes en rekke ulike sammenslutninger for felles salg av jordbruksproduktene, felles innkjøp av utstyr og råvarer og kredittyting og annen finansiell hjelp til bøndene.

Hvilke produkter som produseres er i stor grad regulert av EUs pris- og avsettingspolitikk. Kornproduksjonens andel av det totale jordbruksarealet er i tilbakegang, men legger fortsatt beslag på i overkant av 50 % av arealet. Gress og fôrvekster er imidlertid i vekst og stod 1994 for nesten 17 % av arealbruket. Hvete har erstattet bygg som viktigste kornslag, men det dyrkes også mye rug og havre. Mesteparten av kornet brukes til dyrefôr, mens brødkornet i stor grad må importeres. Andre viktige avlinger omfatter sukkerbeter, raps, rotfrukter og frø til industriell utnyttelse. Hagebruk er også viktig, spesielt i det østlige Danmark.

Natureng og beitemark dekker i underkant av 5 % av landets areal. Viktigste husdyr er kveg, svin og fjærkre. Husdyrbruket er i stor grad rettet mot produksjon av melk, smør, ost og flesk. Utviklingen har gått i retning av minket produksjon av smør, mens produksjonen av ost, svinekjøtt og fjærkre er økt. I tillegg kommer et relativt betydelig pelsdyroppdrett, hovedsakelig av mink.
Produksjon av viktige vekster i 2002
tonn
Hvete 4 059 000
Bygg 4 120 000
Havre 276 000
Rug 230 000
Raps 218 000
Sukkerbeter (til sukkerprod.) 3 385 000
Poteter 1 504 000
Husdyrhold 2002
Bestand
mill.
Høns 19,7
Svin 12,7
Kveg 1,8
Ender 0,3
Kalkun 0,55
Sau 0,1
Produksjon
tonn
Kjøtt 2 280 000
Melk 4 590 400
Smør 49 000
Ost 320 300
Egg 81 000

Skog dekker 11,3 % av Danmarks areal. Bøkeskogen dominerer i de østlige delene av Danmark, bartrærne i de vestlige delene. Staten eier ca. 1/3 av den produktive skogen, bl.a. de store nåletreplantningene på flygesanden i Vest-Jylland. I 2004 vedtok Folketinget et skogprogram som over en periode skal gjøre driften i skogene mer naturorienterete; man søker å gjøre skogene enda mer attraktive som utfluktsmål. Allerede nå er skogene nær byene meget besøkte.

Danmark har vært bosatt siden isen trakk seg tilbake etter siste istid. Her fantes omkring 1000 et jordbrukssamfunn med landsbyer spredt over hele landet. Fra 1300 til år 1800 holdt folkemengden seg nær konstant med ca. 1 mill. mennesker. Etter 1850 var det en årlig tilvekst i folketallet på noe over 1 % frem mot 1920-årene. (I 1850 var folketallet 1,4 mill. innb., i 1900 2,4 mill.) Utvandringen nådde i denne perioden aldri samme omfang som i Norge og Sverige.

Den naturlige befolkningstilveksten (fødte ? døde) har senere holdt seg under 1 % i året; i perioden 1970–80 var vekstraten 0,4 %, i 1980-årene var den negativ. Fra 1989 har det igjen vært en jevn økning av fødselsoverskuddet i likhet med store deler av det øvrige Nord-Europa. Gjennom 1980-årene var innflyttingen fra utlandet for det meste større enn utvandringen, og kompenserte for de lavere fødselstallene. Den samlede befolkningstilvekst (fødte ? døde, innvandrede ? utvandrede) var i perioden 1995–2004 0,3 % i året. Halvdelen av tilveksten skyldes innflyttingsoverskudd i forhold til utlandet.

Den generelle nedgangen i fødselstallene de siste tiår forklarer den store andelen eldre i befolkningen; nær 20 % av befolkningen er over 60 år. Gjennomsnittlig levealder er stigende og er på 2000-tallet 79,2 år for kvinner og 74,7 år for menn; det er noe lavere enn i de øvrige nordiske landene.

Befolkningen i Danmark er nesten utelukkende av nordisk opprinnelse, men fra og med 1980-årene steg innvandringen. Størst var den i 1995, da 40 000 utenlandske statsborgere kom til Danmark. Med skjerpet innvandringslovgivning har tallet siden ligget lavere, omkring 25 000. I 2003 utgjorde utenlandske statsborgere og deres etterkommere 8 % av totalbefolkningen. Største grupper utenlandske statsborgere (2003) er fra Tyrkia, det tidligere Jugoslavia, Tyskland og Irak. Andre større grupper er briter, somaliere, nordmenn, svensker og irakere.

Den geografiske fordelingen av innvandrerne er ujevn, men de aller fleste bosetter seg i Hovedstadsregionen. I enkelte forstadskommuner til København er over 20 % av innbyggerne av utenlandsk opprinnelse. I Sønderjylland bor det en tyskspråklig minoritet på 30 000 mennesker; det er ca. 6 % av befolkningen i regionen, men de er i høy grad integrert og assimilert i det danske samfunn.

Danmark er det tettest befolkede av landene i Norden med gjennomsnittlig 125,2 personer per km2. Sjælland (298,2 per km2), Fyn og østkysten av Jylland er de mest tettbefolkede områdene. Lavest tetthet har særlig de midtre og vestre deler av Jylland. 85 % av innbyggerne bor i byer og tettsteder.

Siden 1958 har imidlertid den danske distriktspolitikken hatt som siktemål å redusere forskjellen mellom de ulike deler av Danmark både når det gjelder befolkningsutvikling og økonomisk vekst. Befolkningsveksten har i senere tid vært konsentrert til kommunesentrene på landet, mens de mindre provinsbyene har stagnert. Etter mange års tilbakegang har Stor-København siden midten av 1990-årene hatt stigende folketall.

I den danske grunnlov av 1849 blir det slått fast at «Den evangelisk-lutherske kirke er den danske folkekirke og understøttes som saadan af staten». Ca. 85 % av det danske folk er medlem av folkekirken. Den er inndelt i 12 bispedømmer (stift): København, Roskilde, Helsingør, Lolland-Falster, Fyn, Aalborg, Viborg, Århus, Ribe, Haderslev, Færøyene og Grønland.
Historikk

Danmark ble kristnet på 800-tallet under Ansgar, Nordens Apostel, som ble erkebiskop for «svensker, daner og slavere» i 864. Da lutheraneren Christian 3. overtok tronen i 1536 ble kirkens privilegier fjernet. Kongen undertegnet den Lutherske kirkeordning 2. sept. 1537. De danske bekjennelsesskriftene er de samme som i Norge, fastsatt ved Christian 5s Danske lov fra 1683. Grunnloven forutsatte en lov om kirkeordningen, men det er aldri oppnådd enighet om den. I 1868 ble det åpnet adgang til å danne valgmenigheter og frimenigheter innenfor folkekirken, og disse fikk i 1947 adgang til å bruke folkekirkens kirkebygninger til sine gudstjenester. Det finnes ca. 30 valgmenighetsprester (1994). Menighetsråd ble opprettet 1903, og de har nå vidtgående bestemmelsesrett i lokale kirkelige spørsmål. Mangel på prester førte til at det i 1920 ble åpnet adgang til å bli prest uten teologisk embetseksamen for visse særgrupper. Etter mange års strid ble de tre første kvinnelige prester ordinert i 1948.
Det kirkelige liv

Gudstjenesten er mindre ensartet i Danmark enn i Norge. I navnet gjelder Ritualet 1685, men det følges med betydelige avvik. Salmesangen inntar en bred plass i dansk kirkeliv. Dansk salmediktning har vært usedvanlig rik helt fra reformasjonstiden. Den danske salmebog fra 1953 inneholder 754 salmer, derav 490 av Kingo, Brorson og Grundtvig (originale og oversatte) i pietetsfull gjengivelse. Ny dansk salmebok ble tatt i bruk i 2003.

I Danmark oppstod på 1800-tallet tre kirkelige retninger som man stadig regner med, selv om grensene er i ferd med å bli utvisket: 1) Grundtvigianismen, som forener det kristelige med det nasjonale og betoner det «levende ord». Man finner det avgjørende og samlende for kirken i den apostoliske trosbekjennelse og i sakramentene. Bevegelsen er folkelig og kirkelig-sakramental, men vil ikke kalles høykirkelig. 2) Indre Mission er en lavkirkelig vekkelsesbevegelse, som ble stiftet i 1853 og lagt i faste rammer av presten Vilhelm Beck i 1861 som Kirkelig forening for Indre Mission i Danmark. Den har forenings- og møtekristendom som sitt særpreg, men er mildere både i sin ortodoksi og sitt forhold til den verdslige kultur enn den tilsvarende norske indremisjon. Under innflytelse av Indre Mission har det utviklet seg en betydelig sosial bevegelse med diakonianstalter. 3) Centrum eller Den tredje retning ble organisert omkring 1900 av prester med måteholden høykirkelighet. Bevegelsen legger stor vekt på den folkekirkelige tradisjon samt det konfesjonelle, det kirkelige embete og liturgien. I praksis har den ofte stått indremisjonen nær.

Danmarks største religiøse tenker, Søren Kierkegaard, øvde en betydelig og varig innflytelse på det religiøse liv, fornyet gjennom Tidehvervsbevægelsen i mellomkrigsårene. Bevegelsen var sterkt preget av teologer. Gjennom sin skarpe kritikk av alle former for folkekirkelig kristendom virket den mildnende på motsetningene mellom disse. Den øvde en særlig innflytelse på grundtvigianismen.
Andre trossamfunn

Trossamfunn utenfor folkekirken spiller en beskjeden rolle. Ca. 86 000 dansker er medlemmer av andre trossamfunn, og av disse er ca. 31 500 medlemmer av den katolske kirke. Det finnes i tillegg ca. 74 000 muslimer, hvorav den største gruppen er opprinnelige tyrkere. Den jødiske menighet teller omlag 8500 medlemmer.

Danmark har temperert kystklima med milde vintrer og relativt kjølige somrer. Landet ligger i vestavindsbeltet, dvs. at vest- og sørvestlige vinder er fremherskende. Forskjellene mellom sommer- og vintertemperaturene er forholdsvis små; størst differanse finnes i Øst-Danmark som har mer «kontinentale» klimaforhold enn den vestlige del av landet. Det er ellers liten forskjell på temperaturene i de enkelte landsdeler. Årsmiddeltemperatur for hele landet er ca. 8 °C. Kaldeste måned er februar med middeltemperatur 0 °C, varmeste juli med middeltemperatur 17 °C. Antall frostdager, dvs. døgn hvor minimumstemperaturen har vært under 0 °C, varierer fra 70 ved kystene til 120 i det indre av landet. Gjennomsnittlig årsnedbør er ca. 600 mm, men nedbørmengden varierer mellom 450 og 800 mm i de forskjellige landsdeler. Størst nedbør, 700–800 mm, får de sørlige og vestlige deler av Jylland, mens Nordøst-Jylland, Nordøst-Fyn, Langeland, Ærø og det meste av Sjælland, Lolland og Falster mottar mindre enn 600 mm. Tørrest er området ved Storebælt og ved Samsø Bælt som får mindre enn 500 mm nedbør i året. For hele landet gjelder at august er den mest nedbørrike måned, mens våren er den tørreste perioden.

Plantegeografisk hører Danmark til det mellomeuropeiske skogsområdet. Bøken er det herskende tre i skogene på Sjælland, Fyn og Øst-Jylland. Eik finnes her og der i ren bestand eller sammen med bøken. Bartrær finnes plantet i hele Danmark. Bunnvegetasjonen i bøkeskogen er ikke artsrik, det er særlig vårplantene som trives der: gullstjerne, lerkespore, marianøkleblom og symrearter. Eikeskogen er mer åpen, og her finnes også mange andre trearter, som alm, ask, lønn, lind, hassel, agnbøk og hagtorn. Mot vest går eikeskogene over i en lav krattskog. På Jylland er det mye lynghei i områdene som ikke er oppdyrket. Her dominerer røsslyngen, ofte blandet med klokkelyng, krekling, melbær, tyttebær og blokkebær. Her finnes også kratt av einer og fargeginst. Flygesanden (dyner, klitter) i Vest-Jylland har sin egen flora med de tre flerårige gressartene strandrug, strandkveke og marehalm, og mange andre ett- eller flerårige strandplanter.

Myrene har stort sett de samme plantene som opptrer i norske myrer, i de våteste myrene vokser i tillegg noen sørligere planter, som vassblink, Hottonia palustris) og vannaloe, Stratiotes aloides. På Møns klint og noen andre steder med kritt og kalkgrus vokser mange kalkkrevende arter, bl.a. mange orkideer. På granitten på Bornholm opptrer til dels andre planter enn ellers i Danmark. I alt finnes det i Danmark ca. 1500 karplanter som regnes for viltvoksende.

Det lavere dyreliv ved Danmarks kyster er betydelig artsfattigere enn ved Norges. Av økonomisk betydning kan nevnes bløtdyrene blåskjell og østers, blant krepsdyrene hummer og strandreke (roskildereken, Palaemon fabricii). Østersen, som i steinalderen var alminnelig i nesten alle danske fjorder og belter og gikk helt inn i Østersjøen til Kieler Bucht, finnes nå bare i det nordvestlige Kattegat og i Limfjorden; på det siste stedet er leveforholdene så gunstige at det drives østersoppdrett og fiske i stor stil (Limfjordøsters).

Mer enn 170 fiskearter forekommer i danske farvann, av disse er ca. 40 ferskvannsfisk. Bare noen få arter har økonomisk betydning, viktigst er fisket etter sild, torsk, rødspette og ål.

Danmark har 14 amfibiearter (mot 5 i Norge) og 6 krypdyrarter (5 i Norge). Europeisk sumpskilpadde (kjerrskilpadde) fantes i Danmark i steinalderen, men har nå sin nordgrense i Nord-Tyskland.

Mer enn 180 fuglearter hekker årlig i Danmark. Ytterligere ca. 200 arter er observert. Noen av disse er vintergjester, andre raster her under trekket og et betydelig antall er sjeldne gjester (sett 1–10 ganger). Fuglelivet er spesielt rikt på Jyllands vestkyst under vår- og høsttrekket når tusenvis av gjess, ender og vadere raster her. Tipperne ved Ringkøbings fjord og Blåvandshuk vest for Esbjerg er berømte fuglelokaliteter. Græsholm ved Bornholm har Danmarks eneste lomvi- og alkekoloni. En del fuglearter har minket sterkt i antall i vårt århundre, bl.a. stork og store rovfugler.

Danmarks pattedyrfauna omfatter 12 arter flaggermus, 5 insektetere, 2 haredyr (kanin og sørhare), 15 gnagere, 9 landrovdyr og 2 hjortedyr (hjort og rådyr). Steinkobbe eller fjordsel (vanligst) og havert forekommer ved kysten. Flere hvalarter påtreffes i danske farvann, men bare nisen er alminnelig. Svartrotta som nå bare finnes i København, innvandret i middelalderen, mens den alminnelige brunrotta innvandret senere, på 1700-tallet. Dådyret ble innført i middelalderen og har ikke levd vilt i Danmark etter istiden. De villsvin som nå holdes i dyreparkene, er også innført, men villsvin fantes viltlevende til ca. år 1800.

Danmarks nåværende fauna har for størstedelen innvandret etter istiden. Sin rikeste utforming nådde dyrelivet i steinalderen (littorina- eller tapestiden). Den store forandringen i arealbruk, først og fremst reduksjon av skogsarealer, har redusert den opprinnelige ville landfaunaen. Særlig gjelder dette arter typiske for nordiske barskogsområder. F.eks. er knokler av bjørn, gaupe, ulv, elg, bever og storfugl funnet på gamle boplasser.

Danmarks egentlige historie begynner først når vikingtiden setter inn (omkring 800) og man får en del skriftlige kilder. Omtrent samtidig med vikingtogene støtte danene sammen med Frankerriket. 808 angrep Karl den store kong Godfred, som ifølge de frankiske riksannalene lot bygge et forsvarsanlegg fra Østersjøen til Vesterhavet, det eldste Danevirke. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid vist at dette anlegget må være påbegynt alt i 730-årene. Også andre arkeologiske funn sammen med spredte opplysninger i utenlandske skriftlige kilder tyder på omfattende politisk organisering blant danene, i hvert fall på Jylland, langt tilbake på 700-tallet.

Etter Godfreds død kom forliket i 811 mellom 12 danske og 12 frankiske stormenn om at Eider (Ejderen) for fremtiden skulle være grense mellom de to riker. Under Godfreds sønner Hårek den gamle (død 854) og Hårek den yngre (død 870) fikk vikingtogene stort omfang, noe som bl.a. kan ha sin bakgrunn i en viss overbefolkning i de oppdyrkede områder.

Imidlertid ble hjemlandet opprevet av indre stridigheter, til det lyktes Gorm den gamle (død før 950) å samle landet igjen. Sønnen Harald Blåtand (Blåtann) utvidet riket, med bl.a. deler av Holsten og Norge. Hans sønn Svend Tveskæg (Svenn Tveskjegg) befestet det danske herredømme i Sør-Norge, og klarte i 1013 å underlegge seg hele England. Da han døde i 1014, ble sønnen Knud den store (Knut den mektige) konge i England, og arvet Danmark etter sin bror Harald ca. 1018. I 1028 fikk han fordrevet Olav Haraldsson fra Norge, og hadde overherredømmet her til 1035. Knuds rike betegnet daneveldets største makt, et vikingimperium i første rekke bygd på flåtemakt og en solid stab av hirdmenn omkring kongen.

Etter Knuds død 1035 forsøkte sønnen Harde-Knud å holde riket sammen, men da han falt fra i 1042, valgte engelskmennene en konge av sin egen gamle fyrsteslekt. Danmark kom nå i forbund med Norge, idet Magnus den gode ble valgt til dansk konge. 1043 lyktes det Magnus å slå venderne, som var begynt å true riket, i slaget på Lyrskog hede. Ved Magnus’ død 1047 ble Svend Estridssøn (1047–74 el. –76) konge.
Middelalderen

Svend førte til 1064 kriger mot Harald Hardråde. I den følgende fredsperiode lyktes det Svend å øke og befeste kongemakten. Det skjedde i nært samarbeid med kirken, som på sin side fikk kongens støtte til å utbygge og grunnfeste sin egen organisasjon. Kong Eriks overenskomst med pavestolen om opprettelsen av et eget erkebispesete i Lund (opprettet 1104) skulle komme til å bety økt selvstendighet for den danske kirke, som alt under Knud hadde oppnådd å få egen domsrett og at biskopene fikk rang med hertuger og jarler. Omkring 1100 ble kirkens økonomiske maktstilling sterkt bedret ved innføringen av tienden.

Etter til dels blodige borgerkriger ble Valdemar den store enekonge 1157. Valdemars mål var å gjøre Danmark til den ledende Østersjømakt. Det ble særlig erkebiskop Absalon (død 1201) som under Valdemars sønn Knud stod som eksponent for denne erobringspolitikk. Den maktstilling Absalon hadde skapt for Danmark, ble videre utbygd av den kommende generasjon. Under Valdemar 2 (senere kalt Valdemar Sejr) gikk danskekongens makt i sør til Elben og i øst til Oder og Wis?a, og fra 1210 også Estland. Men danskeveldet i disse områder lot seg ikke opprettholde, noe som både skyldtes manglende dansk bosetting og motstanden fra nordtyske fyrster. En indre økonomisk ekspansjon gjorde likevel Danmark til et forholdsvis rikt land. Ny jord ble lagt under plogen, og det store sildefisket ved Øresund, særlig ved Skanør (Skånemarkedet), brakte rikdommer både til byborgerne og kongen.

I Valdemartiden oppstod det en adel av kongelige embetsmenn som mot krigstjeneste fikk visse privilegier. Kirken styrket også sin maktstilling i denne tiden og ble således skattefri, fikk sin egen domstol og valgte selv sine biskoper. Mange klostre og steinkirker ble reist. I statsstyret ble det skapt en fast forvaltning, og landets gamle rettsregler ble kodifisert i landskapslovene, best kjent er Jyske lov fra 1241. Men i motsetning til Norge og Sverige fikk Danmark aldri noen landslov for hele kongeriket i middelalderen. Først med Christian 5s Danske lov av 1685 ble landskapslovene avløst av en slik felles lovsamling.

Hundreåret etter Valdemar 2s død 1241 ble en katastrofenes tid, med kriger innenfor kongeslekten og konflikter mellom konge, kirke og stormenn, ved siden av totalt sammenbrudd for statsfinansene. Særlig kom dette frem under Erik Menved (1286–1319). Han ville gjenoppta Valdemarenes østersjøpolitikk ved et forsøk på å vinne innflytelse i Nord-Tyskland og i Sverige, men kunne bare skaffe penger og lån på vilkår av at kreditorene (holstenske grever) fikk overlatt deler av riket som pant. Da Erik døde, var faktisk staten fallitt, og det var konflikt med kirken og mange adelsmenn.
Riket samles. Kalmarunionen

Etter en overenskomst mellom holstenere, lübeckere og danske stormenn ble Valdemar Atterdag valgt til konge (1340–75). På 20 år klarte han å gjenopprette riket og forsøkte å fortsette Valdemarenes erobringspolitikk i Østersjøområdet. Et forbund av Sverige, holstenerne, hertugen av Sønderjylland og hansabyene fikk imidlertid denne politikk til å bryte sammen (1367–68). Valdemars datter Margrete (død 1412) gjorde atter Danmark til et mektig rike. Riksrådet valgte 1376 hennes og Håkon 6s sønn Olav til dansk konge med Margrete som barnekongens formynder. Da Håkon 6 døde 1380, ble Danmark og Norge forent under én konge, og etter Olavs død 1387 ble Margrete regjerende dronning. Ved Kalmarunionen (1397) ble Sverige forent med Danmark og Norge med Margretes søsterdattersønn Erik av Pommern som konge. Han fortsatte Margretes unionspolitikk, ville gjøre Danmark til hovedlandet og innsatte danske fogder og bisper også i Norge og Sverige. En krig mot de holstenske grever om Sønderjylland endte i nederlag, og heller ikke krigen mot hansabyene endte lykkelig for ham. Som et mottrekk mot hansaveldets makt var han sterkt interessert i å fremme bynæringene, og lot derfor byene få enerett på handel og håndverk. Ca. 1429 innførte han Øresundtollen, som frem til 1800-tallet skulle bli en viktig inntektskilde for statskassen. Erik kom i et motsetningsforhold både til det danske og svenske riksråd, og 1439 ble han avsatt som konge. Under hans etterfølger Christoffer av Bayern (1439–48) var det i realiteten riksrådet som styrte.

1448 valgte riksrådet Christian av Oldenburg til konge, og på riksmøtet i Bergen 1450 ble han også tatt til norsk konge. I Sverige var han konge bare i kortere perioder; et erobringsforsøk 1471 endte med et knusende nederlag i slaget ved Brunkeberg utenfor Stockholm. Borgerstanden i Danmark, som alt 1422 hadde fått enerett til handelen, fikk stadig større betydning. 1468 ble det første stendermøte holdt hvor borgere møtte ved siden av adel og geistlighet. Men også adelen klarte under Christian 1s regjeringstid å skaffe seg stadig større godssamlinger. Derimot ble bøndenes kår stadig forverret i løpet av 1400- og 1500-tallet, noe som førte til flere mislykte bondeopprør.

Christians sønn Hans førte en borgervennlig politikk og styrket kongens maktstilling ved å innsette lensmenn av borgerlig herkomst. En konflikt med lübeckerne endte til kongens fordel. Under Hans ble grunnlaget lagt for en orlogsflåte. Christian 2 fortsatte i store trekk hans politikk, for med borgerstandens støtte å øke kongemakten. Byene fikk enerett til utenrikshandelen, og han bekjempet hanseatene, riktignok ved å gi nederlenderne privilegier i stedet. Christian 2 greide å erobre Sverige, men etter Stockholms blodbad (nov. 1520) reiste det seg en sterk svensk motstand under Gustav Vasas lederskap. I Danmark var også misnøyen med kongen ganske sterk blant stormennene. På Viborg ting mars 1523 ble så Frederik 1 (død 1533) hyllet som ny konge, og Christian flyktet til Nederland. Da han vendte tilbake 1531, ble han tatt til fange.

I «Grevefeiden» 1534–36 reiste borgere og bønder, støttet av Lübeck, seg mot adelen og høygeistligheten. Christian 3 seiret 1536 med holstensk og svensk støtte. Samme år ble reformasjonen innført. Den danske kirke ble luthersk statskirke, og kirke- og klostergodset tilfalt kongen. Reformasjonen og konfiskasjonen av kirkens inntekter medførte en betydelig styrking av kronens finanser. Kronen ble eier av om lag halvparten av Danmarks jord. Gjennom 1500-tallet klarte kronen deretter gjennom ulike lensreformer i stor grad å overholde målet om å finansiere sin drift gjennom sine ordinære inntekter. Det var bare ved sjeldne anledninger man behøvde å utskrive ekstraordinære skatter. Den økende internasjonale spenning på 1600-tallet medførte vekst i statens oppgaver, og særlig utgiftene til militærvesenet vokste sterkt. Kronen ble dermed avhengig av stadig sterkere beskatning.

Som store godseiere kunne både adel og kronen fra omkring 1540-årene nyte godt av den internasjonale, langvarige prisstigning på godsprodukter som korn og okser. Priskriser og krigsødeleggelser på 1600-tallet bidrog sterkt til å undergrave både kronens og adelens økonomiske stilling. Ved tiden for innføringen av eneveldet (1660) var adelens økonomiske og militære makt brutt. Først inn på 1700-tallet fikk man på nytt en varig forbedring i de danske jordbrukskonjunkturene. De økonomiske vilkårene for godseierne ble igjen bedre. Staten kunne samtidig i en viss grad la skattetrykket avta.

1536 falt det norske riksrådet bort, og Norge ble formelt et lydrike under Danmark. Under Frederik 2 begynte den nordiske sjuårskrigen 1563–70, som det første av en rekke oppgjør med Sverige i tiden frem til 1720 om stormaktsstillingen i Østersjøområdet.

Under Christian 4 ble kongemakten styrket ved støtte til borgere og bønder mot adelen, og det ble ført en merkantilistisk næringspolitikk. Øresundtollen innbrakte store beløp. En uheldig utenrikspolitikk med krigene mot Sverige (Kalmarkrigen 1611–13, den tyske krig 1625–29 og krigen 1643–45) svekket imidlertid kongens stilling overfor riksrådet, særlig etter freden i Brømsebro 1645, da Danmark måtte avstå Jämtland, Härjedalen og Gotland til Sverige. Ved freden i Roskilde 1658 måtte Danmark avstå Skåne, Halland, Blekinge, Bornholm og av Norge Bohuslen og Trondhjems len. Etter en ny krig fikk Danmark ved freden i København 1660 tilbake Bornholm, og Norge fikk igjen Trondhjems len.

Eneveldet (1660–1849)

Danmarks finanser var nå helt ødelagt og landet forarmet. For å finne en løsning ble det i sept. 1660 innkalt en stenderforsamling i København av adelige, geistlige og borgere. Med støtte av borgere og geistlige gjennomførte så kongen det statskupp som opphevet håndfestningen av 1648 og gjorde kronen arvelig i Frederik 3s slekt. Ved den såkalte enevoldsarveregjeringsakt av 1661 fikk kongen eneveldig makt. Sentraladministrasjonen ble organisert i kollegier, og amtmenn på fast lønn og uten militær myndighet avløste de tidligere lensmenn. Det ble opprettet en ny lensadel, hovedsakelig rekruttert av tyskere og danske storborgere. 1683 kom Christian 5s Danske Lov og 1684 matrikkelen. Både Christian 5 og hans etterfølger Frederik 4 forsøkte å vinne tilbake de landområdene som var avstått til Sverige, men man oppnådde ingen ting, verken med den skånske krig 1675–79 eller deltagelsen i den store nordiske krig 1709–20.

Regjeringen førte en utpreget merkantilistisk næringspolitikk for å fremme handel og industri. Man forsøkte samtidig å ivareta godseiernes interesser, bl.a. skulle innførelsen av stavnsbåndet 1733 sikre godseierne en billig og stabil arbeidskraft. Fra 1660 og frem til ca. 1750 er det tydelig at bøndenes kår stadig forverret seg.

Under den sinnssyke Christian 7 gjennomførte kongens livlege Struensee i perioden 1770–72 en rekke reformer i det opplyste eneveldets ånd. De fleste ble imidlertid opphevet av Høegh-Guldberg, som ledet regjeringen til han 1784 ble styrtet av kronprins Frederik, som overtok styret som regent med A. P. Bernstorff som statsminister. En liberal reformperiode ble innledet, og under Chr. D. Reventlows ledelse ble en rekke viktige landboreformer gjennomført, bl.a. opphevelsen av stavnsbåndet 1788. Tollforordningen av 1797 betydde en liberalisering av den merkantilistiske tollpolitikk. Målet for utenrikspolitikken var å holde Danmark-Norge utenfor de europeiske storkonflikter. Mens andre stater lå i krig, ble det mulig å drive en omfattende handel og skipsfart, som førte til glimrende tider for borgerskapet i byene, særlig i København.

Ved midten av 1700-tallet begynte også den danske ekspansjonen på Grønland. De fleste danske bosettingene ble grunnlagt i perioden 1734–69. 1776 ble Den Kgl. Grønlandske Handel opprettet. Danmark hadde også kolonier i India (Trankebar) og Vest-India (Saint Thomas, Saint Jean og Sainte Croix), som i denne perioden opplevde en blomstringstid. Dette skyldtes ikke minst slavehandelen, hvor det danske fortet Christiansborg på Gullkysten (Ghana) var et støttepunkt. Perioden 1770–89 var en glanstid for Danmarks slavehandel, som i realiteten utviklet seg til et dansk kolonivelde i Afrika. Men betenkelighetene meldte seg, og 1793 var Danmark det første land i verden som forbød slavehandel.

Til vern for utenrikshandelen gikk riket 1780 inn i et væpnet nøytralitetsforbund sammen med Russland og Sverige. Det nye væpnede forbund av 1800 (sammen med Russland, Sverige og Preussen) førte til fredsbruddet med Storbritannia og slaget på Københavns red 2. april 1801.

Danmark-Norges utenrikspolitiske orientering mot Frankrike var bakgrunnen for at britene bombarderte København 1807 og satte den danske orlogsflåte ut av spill. Kronprins Frederik (konge 1808–39 under navnet Frederik 6) erklærte da Storbritannia krig og sluttet forbund med Napoleon. Krigsårene 1807–14 medførte kolossale krigsutgifter med derav følgende seddelinflasjon og bidrog til den totale statsbankerott 1813. Ved freden i Kiel 14. jan. 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige, men fikk beholde Island, Grønland og Færøyene.

Årene frem til omkring 1830 var preget av økonomisk depresjon som rammet både byborgere og bønder hardt. Lettere avsetningsmuligheter for og stigende priser på korn medvirket til de bedrede konjunkturer fra 1830-årene. Da så det billige oversjøiske kornet fra slutten av 1860-årene gjorde korneksporten ulønnsom, klarte det danske jordbruk på utrolig kort tid å tilpasse seg en ny markedssituasjon og baserte sin produksjon på eksport av smør, egg, kjøtt og flesk, hovedsakelig til England.

Påvirket av den nasjonalliberale bevegelse i Tyskland vokste det fra omkring 1830 frem krav om friere stilling for Slesvig og Holsten i det danske monarki. 1848 gjorde holstenere og de tysktalende slesvigere opprør støttet av Preussen, som imidlertid etter russisk press sluttet separatfred med Danmark 1850. Monarkiet var gjenopprettet, men noen løsning på lengre sikt av det slesvig-holstenske spørsmål var ikke oppnådd.

Midt under krigen underskrev Frederik 7 den nye grunnlov (juni-grunnloven av 1849). Eneveldet ble avskaffet, en riksdag med lovgivende og bevilgende makt ble opprettet, inndelt i to kamre, landsting og folketing. Etter press fra de tyske stater og Russland ble ikke juni-grunnloven gjort gjeldende for Slesvig. 1855 ble det vedtatt en helstatsforfatning som bestemte at grunnloven bare skulle gjelde for det egentlige Danmark. 1858 ble helstatsforfatningen opphevet for Holsten (og Lauenburg). 1863 ble det vedtatt en ny fellesforfatning for kongeriket og Sønderjylland. Det var vedtagelsen av denne forfatningen som var den direkte foranledning til at Preussen sammen med Østerrike erklærte Danmark krig. Etter en rekke militære nederlag måtte Danmark ved freden i Wien 1864 avstå Holsten, Lauenburg og Sønderjylland til Kongeåen.

Innenrikspolitisk førte den tapte krig i 1864 til at de nasjonal-liberale mistet ledelsen. 1870 stiftet «bondevennene» Det forenede Venstre, fikk ved valget 1872 flertall i Folketinget og krevde straks parlamentarisme. I løpet av 1870-årene ble det stiftet et høyreparti av en del av de nasjonal-liberale og godseierpolitikerne, som fikk bred støtte av borgerskapet i byene. Mot Venstres «folketingsparlamentarisme» hevdet de konservative at begge kamrene måtte være likeberettiget, og at det stod kongen fritt å selv velge sine statsråder. Venstre forsøkte å tvinge igjennom det parlamentariske system ved å la Folketinget nekte å vedta finansloven (budsjettet). Denne politikk slo imidlertid feil etter at ministeriet Estrup (1875–94) utstedte provisoriske finanslover uten riksdagsvedtak. Venstre slo 1882 inn på den såkalte visnepolitikk, dvs. man lot Folketinget systematisk nekte å vedta ethvert regjeringsforslag av betydning. Heller ikke dette førte frem. Ved de såkalte provisorier lyktes det Estrup å gjennomføre regjeringens forslag uten Folketingets godkjennelse. I 1890-årene skjedde en viss tilnærming mellom Venstre og Højre, og en rekke sosiale reformer ble gjennomført, bl.a. fattiglov, alderdomsforsikring og sykekasselov.

Etter valget i 1901 ble det utnevnt en ren venstreregjering med J. H. Deuntzer i spissen. Den sterke mann i det nye ministerium var lederen av Venstrereformpartiet (stiftet 1895) J. C. Christensen, som ble regjeringssjef 1905. Mange viktige reformer ble gjennomført i denne tid, bl.a. nytt skattesystem og en mer human straffelovgivning. Uenighet om forsvarspolitikken førte i 1905 til at Radikale Venstre ble stiftet, et sosialt-liberalt parti som gikk inn for nedskjæring av forsvarsutgiftene. En ny grunnlov av 1915 gav bl.a. stemmerett til kvinnene og innførte forholdstallsvalg.

Fra 1914 til 1940

En viktig oppgave for regjeringen under den første verdenskrig, med Erik Scavenius som utenriksminister, var å forsøke å bevare Danmarks nøytralitet. En tilnærming til Norge og Sverige kom i stand, og det ble holdt flere møter mellom kongene og regjeringene i de tre skandinaviske stater. De første krigsårene handlet Danmark både med Storbritannia og Tyskland, men den uinnskrenkede ubåtkrig fra 1917 førte til varemangel, prisstigning og sosial uro. Regjeringen innførte da maksimalpriser, en viss rasjonering og statskontroll med handelen. Spørsmålet om salg av de danske vestindiske øyer til USA førte i 1916 til sterk politisk strid, som endte med at en folkeavstemning, den første i dansk historie, godkjente salget. 1919 fikk arbeiderne gjennomført kravet om 8-timers dag.

Ved Tysklands nederlag 1918 skulle det sønderjyske spørsmål komme til å skape bitter politisk strid. De danske sønderjyder reiste november 1918 krav om innlemmelse i Danmark etter en folkeavstemning. Versaillestraktaten 1919 bestemte at området skulle deles i to soner, en nordlig sone 1 og en sørlig sone 2, hvor folkeavstemning skulle avgjøre om områdene skulle innlemmes i Danmark eller forbli tyske. Ved en avstemning i sone 1 februar 1920 ble det et overveldende flertall for tilknytning til Danmark, mens valget i mars i sone 2 (inklusive Flensburg) gav stort flertall for å forbli tysk. Regjeringen ville respektere avstemningsresultatet, men en sterk bevegelse ble satt i gang, støttet av opposisjonen, for at i hvert fall Flensburg burde bli dansk.

Samtidig var det en sterk spenning og politisk uro fordi arbeidsgiverne hadde avvist arbeidernes lønnskrav og varslet storlockout. Dette utløste den såkalte påskekrise 1920 med sterk uro og voldsomme demonstrasjoner i København.

1918 ble Island erklært for suveren stat i personalunion med Danmark. 1920 gikk Danmark inn i det nystiftede Folkeforbundet etter enstemmig riksdagsbeslutning. 1922 ble en ny forsvarsordning innført, og samme år en importregulering for visse særlig rammede industrigrener. Likevel falt kronen sterkt, og pengeverdenen ble hjemsøkt av en rekke sammenbrudd, bl.a. den viktige Landmandsbanken 1922.

Valget i 1924 førte til at sosialdemokratene ble største parti i Folketinget. Thorvald Stauning dannet med radikal støtte det første sosialdemokratiske ministerium. Dette satte frem forslag om avrustning, bedriftsråd, økte sosiale ytelser o.l., som det ikke lyktes å få vedtatt i Landstinget, der Venstre og de konservative hadde flertallet. Under en ny økonomisk krise steg kronen atter til pari; ministeriet satte frem forslag til botemidler mot krisen og oppløste Folketinget 1926, da det ikke kunne vinne de radikale for sitt forslag. Etter valget dannet Thomas Madsen-Mygdal en ren venstreregjering med konservativ støtte. Ministeriet påtok seg gjennomføringen av nedskjæringer; dermed sank statens årlige utgifter med ca. 50 mill. kroner, og skattene kunne reduseres noe. Men regjeringen kom i strid med de konservative, ikke minst på grunn av et forslag om ny forsvarsordning og reduserte forsvarsutgifter, og 1929 ble budsjettforslaget nedstemt i Riksdagen.

Danmarks krav på hele Grønland møtte i denne tiden motstand i Norge, som 1931–32 okkuperte et par landstrekninger på Øst-Grønland; men da saken 1933 ble lagt frem for den internasjonale domstol i Haag, seiret Danmark. En ny straffelov ble vedtatt 1930, og senere ble forslag om nedrustning, bedriftsråd og økte bevilgninger til sosiale formål etter hvert satt frem og gjennomført. Et forslag til ny grunnlov som avskaffet Landstinget, ble vedtatt av begge ting, men vant ikke tilstrekkelig tilslutning ved en folkeavstemning mai 1939. Samme år gikk Danmark med på en gjensidig ikke-angrepspakt med Tyskland, i likhet med andre av Tysklands nabostater.

Selv om en ny forsvarsordning av 1937 styrket forsvaret noe, var det et militært svakt rustet Danmark som 9. april 1940 møtte det tyske angrep på landet. Konge og regjering besluttet at det var nytteløst å yte videre militær motstand, og etter et tysk løfte om at Danmarks politiske uavhengighet og territoriale integritet skulle bli respektert, ble det gitt ordre om å innstille all dansk militær motstand. De danske nazister satte i gang en voldsom propaganda og gjorde opptøyer for å få en slik omdannelse av regjeringen at landet hurtigst mulig kunne bli nazifisert. Dette gjorde det nødvendig for de fire store partier og Retsforbundet å oppta forhandlinger for å vise at det kunne dannes en klart samarbeidsvillig regjering uten å forlate det parlamentariske grunnlag og uten å ta med nazister. 8. juli kom det derfor en ny regjering med Stauning som statsminister. Da han døde 1942, overtok Vilhelm Buhl som ny regjeringssjef.

Utenriksministeren, Erik Scavenius, stod som den fremste representant for de politikere som ønsket å føre landet gjennom okkupasjonen med færrest mulig ødeleggelser og tap av menneskeliv. Motstandsbevegelsen angrep denne ettergivende linje, men først fra 1942 ble det en bredere oppslutning om en mer aktiv motstandskamp mot de tyske okkupanter og deres medhjelpere.

Tyskerne slo nå inn på en hardere linje overfor Danmark. Scavenius ble ny statsminister. Den nye regjeringen fikk utvidede fullmakter til å opprettholde ro og orden. Motstandsbevegelsen vokste imidlertid, og utover våren og sommeren 1943 forekom en rekke sabotasjehandlinger og såkalte folkestreiker. Tyskerne stilte vidtgående krav til regjeringen om å sette en stopper for sabotasjen. Under presset av omfattende massedemonstrasjoner avviste regjeringen kravene og trådte sammen med riksdagen ut av funksjon. Samme dag (29. aug.) angrep tyske tropper danske militære forlegninger, og etter en kort kamp ble den danske hæren avvæpnet. Flåten derimot lyktes det ikke å ta, den ble nemlig senket av sine besetninger.

Fra nå av overtok tyskerne all makt i landet. Den sivile statsadministrasjon ble for resten av okkupasjonen holdt oppe av embetsmennene, «departementschefstyret». Da motstandsbevegelsen gikk til likvidering av angivere («stikkere»), svarte tyskerne og deres danske medhjelpere med de såkalte clearing-mord. Et av de første ofre her var dikterpresten Kaj Munk. 5. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Danmark. Samme dag tiltrådte en samlingsregjering av riksdagspolitikere og folk fra motstandsbevegelsen, med Buhl som statsminister og John Christmas Møller (fra 1942 leder av Det danske Råd i London) som utenriksminister.

Politisk utvikling frem til slutten av 1970-årene

Ved okkupasjonens slutt oppstod et meget stort importoverskudd. Den negative handelsbalansen ville fått alvorlige virkninger uten Marshall-hjelpen 1948. En reform av valgloven ble vedtatt 1948 for å gi hovedstaden sterkere representasjon, og i 1949 ble stemmerettsalderen satt ned til 23 år både for riksdags- og kommunevalg. Striden om økonomisk regulering eller liberalisering tilspisset seg 1950, bl.a. i forbindelse med at regjeringen fulgte pund-devalueringen og nedskrev kronen med 30 % (sept. 1949).

Etter 6 års drøftelser ble en ny grunnlov vedtatt mars 1953. Alle partier så nær som kommunistene hadde deltatt i forarbeidene. Kvinnelig arvefølge ble innført, og prinsesse Margrethe ble Danmarks tronfølger. Landstinget ble avskaffet. Folketinget fikk som nasjonalforsamlingens eneste kammer 179 medlemmer, av dem to fra Færøyene og to fra Grønland, som nå gikk over fra koloni til del av riket. Den nye grunnloven ble godtatt ved folkeavstemning og trådte i kraft 5. juni 1953.

Lån
Lån

Våren 1956 ble Danmark hjemsøkt av omfattende streiker. 40 000 arbeidere i nøkkelindustriene, bl.a. brenselsforsyningene, la ned arbeidet. Aksjonen ble avsluttet etter fem uker. Regjeringen måtte gripe til drastiske tiltak, bl.a. en tvangslåneordning for å bekjempe den stigende inflasjon. Høsten 1958 oppstod en splittelse av kommunistpartiet, delvis som en følge av Ungarn-krisen. Socialistisk Folkeparti ble dannet samme år under ledelse av den tidligere kommunistiske folketingsmann Aksel Larsen.

I likhet med de andre skandinaviske land var Danmark i etterkrigstiden dominert av sosialdemokratiske regjeringer, men i motsetning til i Norge og Sverige var de danske regjeringene ofte koalisjoner. Hans Hedtoft, H. C. Hansen, Viggo Kampmann og Jens Otto Krag ledet regjeringene i 1950- og 1960-årene. 1966 fikk Folketinget for første gang et sosialistisk flertall. Krag fortsatte som leder for en ren sosialdemokratisk regjering og overtok også som utenriksminister. I 1967 inngikk Krag en samarbeidsavtale med Socialistisk Folkeparti og sikret dermed sin parlamentariske stilling, men SF kom ikke med i regjeringen. Samarbeidet ble satt på en avgjørende prøve da Danmark fulgte pund-devalueringen og nedskrev kronen med 7,9 %. For å sikre resultatene av dette tiltak foreslo regjeringen en rekke upopulære forholdsregler. De ble nedvotert i Folketinget av de ikke-sosialistiske partier og 6 representanter for Socialistisk Folkeparti. Disse 6 brøt kort etter ut av SF og ble kjernen i et nytt parti, Venstresocialisterne, som stilte seg i opposisjon til moderpartiets samarbeid med sosialdemokratene. Etter valget 1968 fikk Danmark en borgerlig regjering, som satt frem til 1971.

Etter 1973 fikk regjeringen stadig svakere parlamentarisk grunnlag. Valget 1973 ble en katastrofe for de tradisjonelle partier, særlig de konservative og sosialdemokratene, mens to nye protestpartier, Fremskridtspartiet med Mogens Glistrup som leder og Centrum-Demokraterne dannet av høyresosialisten Erhard Jacobsen, fikk betydelig tilslutning. Ytterligere tre småpartier kom med, slik at det i alt ble hele ti partigrupper i Folketinget. I 1970-årene kom Danmark opp i store økonomiske vanskeligheter, særlig etter den internasjonale oljekrisen omkring årsskiftet 1973–74. Høsten 1976 ble Danmarks økonomiske situasjon forverret. Underskuddene på handelsbalansen steg, den registrerte arbeidsledigheten passerte åtte prosent, inflasjonstakten økte, og stigningen i brutto nasjonalproduktet avtok. For å få de nødvendigste saneringstiltak igjennom i Folketinget måtte statsminister Anker Jørgensen baute seg frem fra forlik til forlik med vekslende partigrupper i nasjonalforsamlingens sentrum og på dens høyre fløy.
Utenriks- og sikkerhetspolitikk i siste halvdel av 1900-tallet

1945 ble Danmark medlem av FN. Danmark gikk også inn i Europarådet ved dets opprettelse mai 1949 og var med på å danne Nordisk Råd 1952.

To hovedspørsmål har dominert dansk utenrikspolitikk etter 1945, forholdet til NATO og til markedsdannelsene i Vest-Europa. Under de nordiske forsvarsforhandlinger 1948–49 forsøkte den danske regjering energisk å utjevne de svensk-norske motsetninger, men da dette ikke lyktes, undertegnet Danmark Atlanterhavspakten. Radikale Venstre, kommunistene og en del av Retsforbundet stemte imot. En forutsetning for dansk medlemskap i NATO var at fremmede styrker og atomvåpen ikke skulle stasjoneres på dansk jord i fredstid. Tilslutningen til NATO førte til protester fra Sovjetunionen og Polen. Særlig tilspisset ble forholdet da NATO 1961 med dansk godkjennelse opprettet en såkalt enhetskommando for Østersjø-området (Danmark og Vest-Tyskland). Sovjetunionen, som hadde advart Danmark på forhånd, fornyet sin advarsel. Den danske regjering svarte imidlertid at Danmark selv ville vurdere sin sikkerhetspolitikk og at Vest-Tysklands medlemskap ikke endret NATOs defensive karakter.

I 1980-årene led den danske regjeringen, ledet av Poul Schlüter, flere nederlag i Folketinget i forsvars- og sikkerhetspolitikken. 1983 stemte Danmark for en forlengelse av rakettforhandlingene i Genève, i strid med NATOs dobbeltvedtak fra 1979. Samme år tok landet avstand fra utplassering av nye kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. I 1988 ble regjeringen pålagt å informere fremmede krigsskip om at Danmark ikke tillot kjernevåpen på sitt territorium. Alt dette ble tatt dårlig opp av Danmarks NATO-partnere, og landet ble en tid ansett som et annenrangs NATO-medlem. Denne oppfatningen ble delt av statsministeren selv, men Schlüter nektet konsekvent å gå av som følge av sikkerhetspolitikken, fordi han mente at sakene var fremmet av taktiske hensyn.

I 1990-årene ble de sikkerhetspolitiske konfliktene mindre. 1995 ble det kjent at et amerikansk bombefly med atomvåpen om bord hadde styrtet i nærheten av Thule-basen på Grønland i 1968, og at ulykken hadde medført spredning av radioaktivitet. I kjølvannet av avsløringen ble det kjent at tidligere statsminister H. C. Hansen (1955–60) hadde gitt USA tillatelse til å lagre atomvåpen på Grønland etter 1958, uten at dette var blitt kjent eller godkjent i Folketinget. «Thule-saken» ble også en belastning for den nåværende danske regjeringen, som ble beskyldt for å ha unnlatt å offentliggjøre disse opplysningene.

Danmark ble medlem av EFTA 1958 og fulgte den britiske regjeringen som bad om medlemskapsforhandlinger med EEC (EF) 1961. Men da Frankrike 1963 stilte seg i veien for en utvidelse av EF, kom det først sommeren 1970 til forhandlinger om Danmarks medlemskap. De førte til at den danske regjering, som den norske, den britiske og den irske, undertegnet en medlemskapsavtale i Brussel i jan. 1972. Den ble godkjent av Folketinget i sept. 1972 med 141 mot 34 stemmer, motstanderne var vesentlig SF og 12 sosialdemokrater. Folketingets vedtak ble bekreftet ved folkeavstemning 2. okt. 1972 med 63,5 % mot 36,5 % av de avgitte stemmer. Danmark ble medlem av EF 1. jan. 1973.

I forbindelse med endringene i Roma-traktaten 1986 fikk Danmark en ny EF-debatt. Danmark forsøkte først å få utsatt reformene, men de ble omsider godkjent i en folkeavstemning med 56,2 % av stemmene. Folkeavstemningen ble oppfattet som et ja eller nei til EF overhodet, og resultatet viste en betydelig større skepsis til EF enn ved innmeldingen 1973. Etter forhandlingene om Maastricht-traktaten 1991 ble forslaget om EF-union (EU) lagt ut til folkeavstemning. Denne tredje folkeavstemningen 1992 gav nei-flertall med 50,7 %, et resultat som kom svært overraskende på det politiske miljøet i Danmark og i Europa for øvrig. Danskene gikk deretter inn i separate forhandlinger med EU om enkelte unntak fra avtalen. Etter disse forhandlingene, der Danmark bl.a. reserverte seg mot felles valuta, felles forsvar og unionsborgerskap (Edinburgh-avtalen), ble unionen endelig godkjent av Danmark i en ny folkeavstemning 1993. 56,8 % av velgerne stemte for unionen. 2000 avviste Danmark innføring av valutaen euro i en folkeavstemning; 53 % stemte nei.

I 1970-årene var det folketingsvalg annethvert år, men ingen av dem skapte stabile forhold og handlekraftige regjeringer. Den økonomiske krisen varte ved, med en stor og økende arbeidsløshet, stigende underskudd på betalingsbalansen med utlandet og på statsbudsjettet, og en tyngende utenlandsgjeld. Anker Jørgensens mindretallsregjeringer ble presset fra to kanter. Fra høyre kom Fremskridtspartiet ut som Danmarks nest største parti ved valget 1977. Samtidig var Socialdemokratiet nødt til å samarbeide i sentrum for å få gjennomført sin økonomiske saneringsplan. Dermed skjøv Jørgensen ikke bare fra seg partiene til venstre, men også fagbevegelsen. Arbeidsløsheten nådde 225 000 i 1982. Både i 1979 og 1982 ble kronen devaluert med 3 %, og 1979–81 var det lønns- og prisstopp.

1982 gikk Jørgensens mindretallsregjering av. Danmark fikk i stedet en borgerlig regjering av 4 partier, «firkløverregjeringen». Statsministeren, Poul Schlüter, var den første konservative regjeringssjef i Danmark siden parlamentarismen ble innført. Også denne regjeringen måtte slite med taktiske manøvreringer og kompromisser for å få gjennomført sin økonomiske politikk. Enkelte tegn til bedring i økonomien viste seg i 1980-årene, på tross av økende arbeidsløshet og stor uro på arbeidsmarkedet. Arbeidsløsheten sank fra over ti prosent i 1983 til under åtte prosent i 1988, men steg deretter igjen. Eksporten steg derimot kraftig fra midten av 1980-årene, og betalingsbalansen ble bedre. Inflasjonen ble også brakt under kontroll. Uenighet om en ny skattereform var en utløsende årsak til nyvalget 1990. Regjeringen ville ha skattesenkning for midlere og høyere inntekter som et ledd i tilpasningen til EFs indre marked, men opposisjonen sa nei. Etter valget ble skattereformen endret, og det ble 1991 foretatt en generell senkning av inntektsskatten. Under den nye regjeringen Nyrup Rasmussen ble det 1994 vedtatt enda en ny skattereform.

Politisk opplevde Danmark under Schlüter en nesten sammenhengende parlamentarisk krise. Det var folketingsvalg både 1984, 1987, 1988 og 1990, samt folkeavstemninger om EF/EU 1986 og 1992. Regjeringskoalisjonen gikk tilbake ved hvert valg, og 1988 ble firkløverregjeringen avløst av en «trekløverregjering», der de konservative og Venstre samarbeidet med Radikale Venstre i stedet for med Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti. Etter valget 1990 trakk Radikale seg ut, men Schlüter fortsatte med en topartiregjering trass sitt fjerde valgnederlag på rad.

Da Schlüter gikk av 1993, var han den lengst regjerende danske statsminister siden Stauning. 1990 opplevde han at Danmark for første gang på 25 år hadde overskudd på betalingsbalansen med utlandet. Selv om arbeidsløsheten fortsatt var økende, var det en klar bedring i økonomien. Det som til slutt felte Schlüter, var den såkalte tamil-saken, en komplisert politisk sak som dreide seg om regjeringens informasjonsplikt overfor Folketinget. Saken tok til 1989, da Justisdepartementet ble kritisert for uvanlig lang saksbehandling og til dels henleggelse av saker som angikk familiegjenforening av tamilske flyktninger i Danmark. Samtidig ble det kjent at den forrige justisministeren og nå Formand (president) i Folketinget, Erik Ninn-Hansen, hadde forsikret Folketinget om at tilstanden for tamilene på Sri Lanka var i bedring, på tross av at regjeringen nettopp hadde fått melding om det motsatte. Ninn-Hansen måtte etter dette gå av som Formand for Folketinget. Avsløringene i saken fortsatte imidlertid. En omfattende rapport om tamil-saken ble fremlagt 1993. Den konluderte med at Ninn-Hansen var ansvarlig for en ulovlig stans i familiegjenforeninger for tamiler 1987–89. Han ble videre kritisert for å ha ført Folketinget bak lyset med misvisende, villedende og uriktige opplysninger. Også den senere justisminister H. P. Clausen og statsministeren selv ble kritisert for å ha gitt Folketinget villedende og uriktige opplysninger. Schlüter trakk seg deretter tilbake. Ninn-Hansen ble stilt for riksrett, den første riksrettssak i Danmark siden 1910. Han fikk 1995 betinget fengselsstraff i saken.

Regjeringens avgang åpnet veien for sosialdemokratene. Etter det gode valgresultatet 1990 var det misnøye innad blant sosialdemokratene over at det ikke var blitt dannet en ny regjering. Skylden ble lagt på partileder Svend Auken, som 1992 ble kastet på en ekstraordinær kongress. Den nye partilederen Poul Nyrup Rasmussen ble ansett som en mer samarbeidsvillig politiker blant mellompartiene. 1993 dannet han en firkantregjering med Radikale Venstre, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti. Sistnevnte parti gikk ut av regjeringen da det ikke ble representert i Folketinget etter valget 1994. Valget medførte for øvrig tilbakegang for regjeringskoalisjonen, mens Venstre under ledelse av Uffe Ellemann-Jensen gikk kraftig frem. Men koalisjonsregjeringen fortsatte med sviktende parlamentarisk støtte. I 1996 trakk også Centrum-Demokraterne seg ut av regjeringen, som dermed ble en to-partiregjering.

Ved Folketingsvalget 1998 berget regjeringen seg med et nødskrik. Venstre befestet sin posisjon som Danmarks klart nest største parti, men klarte ikke å overta regjeringsmakten ved valget. Ellemann-Jensen trakk seg av den grunn som partileder, og Anders Fogh Rasmussen overtok. De konservative fikk halvert sin oppslutning i forhold til 1994-valget og var nå blitt marginalisert i dansk politikk. Fremskridtspartiet gjorde sitt dårligste valg noensinne, mens avleggeren, det nye høyrepopulistiske Dansk Folkeparti, rykket inn med over 7 % av stemmene og 13 mandater i Folketinget under den tidligere Frp-lederen Pia Kjærsgaards ledelse. Socialdemokratiet styrket sin posisjon ved en omdannelse av topartiregjeringen i 2000. Valget som ble skrevet ut året etter, førte imidlertid til borgerlig maktovertakelse – og dermed slutten både på Nyrup Rasmussens åtte år lange statsministerperiode og på den 77 år lange epoken med Socialdemokratiet som Danmarks største parti. Venstre overtok nå denne posisjonen, etter en fremgang fra 24 % til 31,3 %. Partiet dannet regjering sammen med de konservative, med Anders Fogh Rasmussen som statsminister og med Dansk Folkeparti – som nå var blitt det tredje største – som støtteparti i Folketinget. Centrum-Demokraterne og Fremskridtspartiet falt ut av Folketinget ved 2001-valget.

Tilliten til dansk politikk ble svekket i 1990-årene. Tamil-saken og andre avsløringer bidrog til dette (se bl.a. Thule-saken ovenfor). Et nytt bidrag var avsløringene av regnskapsjuks i Farum kommune utenfor København i 2002. I tillegg har en rekke personlige skandaler rystet det politiske miljøet, og det har vært til dels betydelige indre stridigheter i flere partier, bl.a. i Socialdemokratiet og Centrums-Demokraterne om regjeringssamarbeidet. Sist i 1990-årene skiftet de konservative partileder tre ganger på like mange år, noe som gjenspeilte en strid om politisk kurs og om personer, samt en vedvarende velgerflukt. Fremskridtspartiet ble splittet både 1990, da Mogens Glistrup ble ekskludert, og 1995, da flere sentrale partimedlemmer brøt ut og dannet Dansk Folkeparti – som ekskluderte 19 medlemmer i 1999. I den offentlige debatt er partiet blitt anklaget for rasismefremmende holdninger.

Dansk økonomi var i merkbar bedring mot slutten av 1990-årene, med økende sysselsetting og lav prisstigning. Den økonomiske veksten avtok igjen et par år inn i det nye århundret. Men alt i alt hadde Danmark, som valgte å stå utenfor eurosamarbeidet, en gunstigere utvikling enn gjennomsnittet i eurosonen. Asyl- og innvandringspolitikk vokste frem som et hovedtema i dansk politikk gjennom 1990-årene, en periode hvor feilslag i integreringspolitikken fikk mye oppmerksomhet. Politikken ble dreid i en klart mer restriktiv retning, og Dansk Folkeparti ble ansett å ha en pådriverrolle. Fløypartiene på begge sider kanaliserte også, med ulik argumentasjon, mye av skepsisen til EU. I en folkeavstemning i 2000 sa 47 % ja og 53 % nei til dansk eurotilknytning. EU-vedtaket om å ta opp 10 nye medlemmer ble fattet på toppmøtet i København i desember 2002, som avsluttet perioden med dansk formannskap. Regjeringen, med tilslutning fra de øvrige etablerte partiene, er opptatt av å styrke Danmarks posisjon i unionen.