Egypt – republikk i Afrika. republikk i nordøstlige Afrika, omkring Nilens nedre løp og dens utløp i Middelhavet. Egypt grenser til Israel i nordøst, Rødehavet i øst, Sudan i sør og Libya i vest. En mindre del av landet, Sinaihalvøya, er geografisk sett egentlig en del av Asia. Både bosetning og næringsliv er stort sett knyttet til den fruktbare Nildalen og til Nilens delta; hele 96 % av landet er ørken.
Egypts strategiske plassering, i krysningspunktet mellom flere verdensdeler, har i historiens løp gitt landet en betydelig rolle i internasjonal handel.
Etter en storhetstid i årtusenene før Kristi fødsel kom landet under skiftende fremmed herredømme, og ble i 1880-årene okkupert av Storbritannia, som ville sikre seg herredømmet over Suezkanalen. I 1922 ble landet et selvstendig kongerike. Etter en revolusjon 1952 ble Egypt republikk, 1954–70 med Gamal Abd al-Nasser som president. Ved opprettelsen av en union 1958 med Syria ble statens offisielle navn Den forente arabiske republikk, og navnet ble opprettholdt av Egypt etter at unionen ble oppløst 1961. Fra 1971 er navnet Den arabiske republikk Egypt. Landet har stått sentralt i den arabisk-israelske konflikten. Etter Seksdagerskrigen 1967 kom Gazastripen og hele Sinaihalvøya under israelsk okkupasjon. Ved Yom Kippur-krigen 1973 erobret Egypt deler av Suezkanalens østbredd tilbake; selve kanalen ble gjenåpnet 1975. Etter fredsavtalen 1979 (Camp David-avtalen) er mesteparten av de okkuperte områdene gitt tilbake til Egypt.
Navnet Egypt er avledet av gresk Aigyptos. Det ble opprinnelig brukt bare om Nil-deltaet og Nil-dalen opp til 1. katarakt. Navnet er ikke forklart. Se for øvrig Egypt I (Det gamle Egypt).
Etter forfatningen av 1971, senest revidert i 2007, er Egypt en presidentstyrt republikk og enhetsstat. Under president Nasser (1952–70) ble det tidligere monarki gjort om til republikk (1953) og ettpartistat. Under Nassers etterfølger Sadat ble det (1976) tillatt med flere partier. Det nasjonaldemokratiske parti, som Sadat stiftet i 1978, og som nå ledes av hans etterfølger Hosni Mubarak, har imidlertid vært dominerende og fikk ved siste valg (2005) 311 av de 444 folkevalgte plassene i nasjonalforsamlingen. Det viktigste opposisjonspartiet, det islamistiske Muslimske brorskap, som ved tidligere valg hadde vært nektet å drive valgkamp, økte sin oppslutning fra 17 til 88 plasser.
Egypt er preget av en viss sosial og politisk uro. Fra slutten av 1990-årene har attentater, bl.a. mot turister og vestlige mål, bidratt til at presidenten i lange perioder har styrt under unntakstilstand. I 2007 fremmet president Mubarak en rekke forslag til grunnlovsendringer, som bl.a. ville gi ham selv utvidede fullmakter; forslagene innebar også fjerning av alle referanser til sosialisme i grunnloven og et forbud mot politiske partier basert på religion, noe som særlig ville ramme Muslimske brorskap. De boikottet derfor folkeavstemningen om forslagene, som likevel ble vedtatt med stort flertall i en avstemning der bare 27 % av de stemmeberettigede deltok.
Presidenten velges i allmenne, direkte valg; før 2005 ble han nominert av folkeforsamlingen og deretter valgt i en folkeavstemning. Han velges for seks år og kan gjenvelges. Presidenten utnevner regjeringen, som er ansvarlig overfor ham. Presidenten er også militær øverstkommanderende. Presidentens makt er omfattende og begrenses mer av de generelle maktfordelingsforhold i landet enn av forfatningen.
Den lovgivende makt, folkeforsamlingen (Majlis ash-Sha’ab), består av 454 medlemmer, hvorav 10 er nominert av presidenten og 444 valgt i direkte valg fra 222 valgkretser for fem år. Stemmerettsalderen er 18 år, og det er offisielt stemmeplikt. Folkeforsamlingens myndighet er begrenset, og den er i tillegg dominert av presidentens parti. Forsamlingen spiller likevel i perioder en rolle fordi den gjør det mulig for opposisjonen å komme til orde og fordi den kan fungere som en kanal for formidling av ønsker og krav overfor regjering og et sterkt byråkrati. I tillegg til folkeforsamlingen er det en rådgivende forsamling (Majlis ash-Shura) med minst 132 (for tiden 264) medlemmer, av disse er 1/3 utnevnt av presidenten.
Egypts politikk er elitepreget og mer enn i andre arabiske stater preget av tekniske eksperter og et stort byråkrati. De militære spilte en betydelig rolle frem til Suez-krisen i 1956 svekket deres prestisje. Etter den mer vellykkede krigen i 1973 fikk de militære tilbake noe av selvtilliten. Hæren er profesjonalisert og er i dag en viktig del av presidentens maktgrunnlag, selv om offiserene ikke lenger griper inn i den løpende politikk. Til å være et utviklingsland, spiller relativt store akademikergrupper, særlig leger, advokater og studenter, en viss rolle i politikken. Det samme er tilfellet med fagforeningene. Den religiøse eliten har ikke spilt den samme rollen i Egypt som i andre muslimske land, men økende religiøs aktivisme har utsatt myndighetene også i Egypt for et betydelig press. Egypts forsonlige holdning overfor Israel har i perioder isolert landet i den arabiske verden.
Administrativt
Administrativt er Egypt delt inn i 27 guvernørstyrte provinser og disse igjen i lokale enheter, formelt styrt av valgte råd. Egypts politikk har tradisjonelt vært sterkt sentralstyrt, men siden 1975 er myndigheten i noen grad blitt desentralisert, i første rekke til fordel for guvernørene.
Rettsvesen
Rettsvesenet er preget både av fransk og islamsk rett. Domstolene er mer uavhengige enn i mange andre utviklingsland. Denne uavhengigheten reflekterer juriststandens sterke stilling i landet. I perioden 1876–1949 hadde Egypt et system med såkalte “blandede domstoler”, bemannet med både europeiske og egyptiske dommere, som behandlet saker som berørte utenlandske interesser i Egypt.
Domstolvesenet er todelt, med ett vesen for generell jurisdiksjon og ett for forvaltningsrett. De allmenne domstolene er av fire slag – kassasjonsretten (som er den øverste generelle domstol), appellrettene (med en eller flere provinser som jurisdiksjonsområde), førsteinstansrettene og distriktsrettene (enmannsdomstoler). Hver av disse rettene har egne kamre for sivile saker og for straffesaker. Det forvaltningsrettslige vesen, som behandler saker som involverer staten eller noen av dens organer, omfatter forvaltningsretter og judisielle forvaltningsretter. Som øverste domstol fungerer den høyeste forvaltningsdomstol. Påtalemyndigheten forvaltes av en riksadvokat og en forvaltningsanklager. Et statsråd har domsmyndighet i saker som gjelder administrative tvister og disiplinærsaker innad i rettsvesenet. Et øverste statsråd skal sikre at domstolenes uavhengighet bevares. Det konsulteres også når lover som gjelder rettsvesenet skal vedtas.
Klima
Egypt ligger i det subtropiske ørkenbeltet. Bortsett fra en smal kyststripe langs Middelhavet, som får opptil 200 mm nedbør i vinterhalvåret, kan man ingen steder regne med en helt fast, årlig nedbør. Årsnedbøren avtar fra ca. 180 mm i Alexandria og 80 mm i Port Said, til ca. 20 mm i Kairo. Sør for Asyut kan det gå år mellom hver gang det regner. Været er svært stabilt, med to klart avgrensede årstider: den hete sommeren fra mai til oktober, og den kjøligere vinteren fra november til april. Temperaturene øker fra nord mot sør. I Alexandria er middeltemperaturen for kaldeste måned 14 °C og for varmeste måned 27 °C; de tilsvarende tall for Aswan er 17 °C og 34 °C. Om våren blåser det ofte en kraftig, glohet og støvfylt sønnavind, den såkalte khamsin, som kan gjøre store skader på avlingene.
Egypt – befolkning. Folketallet er beregnet til ca. 76 mill. (2004). Årlig befolkningsvekst i perioden 1992–2002 var 2 %, og det er anslått at befolkningsveksten nå er kommet under 2 % i året. Fødselstallene har over tid sunket og er beregnet til 27 ‰ (2002, en nedgang fra 40 ‰ i 1970). Dødelighetsraten for 2002 er beregnet til 6 ‰ (mot 17 ‰ i 1970). Gjennomsnittlig levealder for kvinner er 73,3 år og for menn 68,2 år. 1/3 av befolkningen er under 15 år, og kun 4,2 % er 65 år og eldre. En bedring av helsetjenestene for barn og mødre har hatt høy prioritet, og spedbarnsdødeligheten har sunket betydelig i senere år, fra 71 per 1000 levendefødte i 1997 til 35 per 1000 levendefødte i 2002.
Etniske forhold
Befolkningen utgjør etnisk sett en relativt homogen gruppe, og er resultatet av en sammenblanding av hamittiske og semittiske folk. Til tross for tallrike innvandringer fra Midtøsten og middelhavsområdet har befolkningen, spesielt i Øvre Egypt (sørlige Egypt), bevart sterke fysiske fellestrekk med oldtidens egyptere.
Bosetning
Gjennomsnittlig befolkningstetthet er ca. 76 innb. per km2, men siden det meste av landet består av ubeboelige ørkenområder, er folketettheten mange steder over 1550 per km2. Nildalen og Nilens delta hører til verdens tettest befolkede områder. Omkring 2/3 av befolkningen er presset sammen i deltaområdet (inkl. Kairo), hvor befolkningstettheten er særdeles høy. Ørkenområdene og Sinaihalvøya, som til sammen representerer 96 % av Egypts areal, har til sammenligning bare 1 % av landets befolkning. Fellahene, de fattige bøndene som tradisjonelt har utgjort flertallet av folket, bor oftest i små leirhus som er klynget sammen i konsentrerte landsbyer. Med håp om en bedre tilværelse har mange av fellahene emigrert til nabolandene, særlig til Libya, og tatt annet arbeid.
Bybefolkningen øker raskt, og nær halvparten av egypterne bor nå i byer. Særlig trekker byene i deltaområdet til seg innflyttere fra de fattige, overbefolkede jordbruksområdene i Øvre Egypt. Hovedstaden Kairo, med ca. 10 mill. innbyggere i selve byen (2000), men anslagsvis ytterligere 10 millioner i byområdet, er en av verdens største byer og Afrikas desidert største by. Det er imidlertid stor usikkerhet om innbyggertallet. Andre større byer er Alexandria (ca. 3,5 mill. innb.) og Giza (2,3 mill.). Det er i senere år etablert en rekke nye byer i ørkenen i et forsøk på å avlaste byene i nedre del av Nildalen, særlig Kairo og Alexandria. Industribyene 10. Ramadan, Sadat, 6. Oktober og Borg El Arab er regnet som de viktigste av disse. Byene er planlagt å romme til sammen 6,4 mill. innbyggere.
Kristendommen kom til Egypt før år 100 e.Kr., og landet har fortsatt en betydelig kristen minoritet: Den koptisk-ortodokse kirke er det største kirkesamfunnet i dagens Midtøsten, og samler ca. 5–7 % av befolkningen. Den koptiske kirkes nåværende leder, pave Shenuda 3, regnes som den 117. kirkeleder etter evangelisten Markus, som ifølge tradisjonen kristnet Egypt. Alexandria ble tidlig et åndelig og intellektuelt sentrum, og byens kristne kateketskole hadde fremragende lærere (Clemens, ca. 150–215; Origenes, ca. 185–251). Det kristne klostervesen ble til i Egypt.
I årene 639–41 erobret muslimske arabere landet, som gradvis ble islamisert og arabisert. Egyptisk islam har spilt en viktig historisk rolle. Kairo er fortsatt et religiøst og intellektuelt sentrum i den sunni-muslimske verden, og i dag (2004) er over 90 % av befolkningen sunni-muslimer.
Den ortodokse (greske) kirke har et patriarkat i Alexandria, for øvrig finnes små gresk-katolske (melkittiske), katolske og protestantiske menigheter. Før 1948 hadde Egypt en relativt stor jødisk befolkning (ca. 80 000, men utvandring har ført til at det nå er knapt 1000 tilbake.
Egypt – næringsliv og økonomisk utvikling. Egypt er Nord-Afrikas største økonomi og folkerikeste stat – med en inntekt per capita lavere enn gjennomsnittet i regionen. Til tross for sin sammensatte økonomiske sektor, med sterke innslag både av landbruk og industri, samt en voksende servicesektor, har Egypt et betydelig fattigdomsproblem. Andelen egyptere som lever under fattigdomsgrensen vokste tidlig på 2000-tallet til tross for at det samtidig var en årlig økonomisk vekst på 6–7 %, bl.a. takket være Egypts attraktivitet for utenlandske investeringer – med billig arbeidskraft og energi i et geografisk og økonomisk krysningspunkt mellom Europa, Afrika og Midtøsten. Over 40 % av landets befolkning lever i fattigdom, og høy arbeidsledighet er et økonomisk og sosialt hovedproblem. Etter å ha fulgt en sosialistisk orientert planøkonomi siden revolusjonen i 1952 ble den økonomiske politikken lagt om i retning av større markedsorientering i 1990-årene, og liberaliseringen har fortsatt etter årtusenskiftet, inkl. en omfattende privatisering av statlig eiendom. Allerede i 1990-årene ble ca 50 % av statens næringsinteresser privatisert. President Hosni Mubarak kunngjorde i 2008 å videreføre de økonomiske reformene, og trappe opp kampen mot fattigdom. Også Egypt ble hardt rammet av globale krisen i 2008; først den sterke økningen i prisen på matvarer som landet er avhengig av å importere, deretter av finanskrisen. Bl.a. påvirker krisen verdenshandelen, som igjen reduserer transporten gjennom Suezkanalen, med reduserte inntekter.
Egypt har omfattende mineralforekomster, fremfor alt av olje og gass, som i betydelig grad har påvirket næringsutviklingen i landet. Egypt har også en omfattende kraftproduksjon (særlig fra Aswandammen), for å møte et voksende forbruk og understøtte nødvendig økonomisk vekst. Kraftproduksjonen skjer etter hvert i betydelig utstrekning også fra fornybare kilder, og det er planer om utbygging av kjernekraftverk. Den økonomiske veksten utlignes av en høy folketilvekst, som er en vesentlig utfordring for Egypts utvikling, idet landet har svært begrenset tilgang på dyrkbare arealer. Dette har bidratt til en høy urbaniseringsgrad. Mangel på arbeidsplasser og jordbruksareal har medført at mange egyptere søker arbeid i utlandet, fremfor alt i Golf-området og Libya, men sysselsettingsmulighetene der varierer med den politiske utviklingen. Det samme gjør inntektene fra turistindustrien, hvor besøkstallet svinger mye med sikkerhetssituasjonen både i regionen og i Egypt. Eksempelvis arbeidet nesten 3,5 mill. egyptere i utlandet i 1980-årene. Ved Irak–Kuwait-krisen 1990–91 kom 600 000 egyptere hjem fra Golf-området og bidrog til økt arbeidsløshet. Ved årtusenskiftet var anslagsvis 3 mill. egyptere bosatt utenlands, og pengeoverføringer til familiene i Egypt har stor betydning for økonomien
Turisme er en viktig næring som står for en stor del av valutainntjeningen. Også turismen er sårbar for politisk uro – både nasjonalt og regionalt, og episoder med angrep fra militante islamister mot turister har i perioder ført til nedgang i antall besøk.
Egypts økonomi ble under det britiske styret innrettet på behovene til britisk industri, og jordbruket ble særlig konsentrert om å dyrke bomull for eksport til Storbritannia. Industrireisning ble ikke oppmuntret før i 1930-årene, og en gradvis forverring av folks levevilkår fulgte. Under president Nasser ble økonomisk utvikling gitt høyeste prioritet, med stor vekt på industrietablering, bl.a. ved bygging av kraftverk. Sosialistisk teori ble lagt til grunn for den økonomiske utviklingen, men i praksis ble en sosialistisk politikk ikke satt ut i livet før i 1960-årene, bortsett fra nasjonaliseringen av Suezkanalen i 1956 og av fransk og britisk eiendom etter de to lands påfølgende invasjon. Fra 1961 ble en rekke foretak nasjonalisert. Etter industrireisningen i 1960-årene, ble hovedvekten i 1970-årene lagt på å rasjonalisere og effektivisere den eksisterende industri. Under Sadats presidenttid ble den statlige dominansen i økonomien fra Nassers tid redusert, med større rom for privat deltakelse, også utenlandsk. Sadat innførte den såkalte «åpne dørs politikk» (arab. infitah) i den økonomiske sektor, en politikk hans etterfølger Mubarak fortsatte etter 1981. Den økonomiske politikken under president Sadat førte til økte sosiale skiller, som fortsatte å øke under Mubarak, forsterket av den høye befolkningsveksten, høy arbeidsledighet og presset på jordbruksarealer. Disse sosiale spenningene førte ved flere anledninger til opptøyer, bl.a. da subsidier på matvarer ble fjernet i 1977. Subsidier på matvarer og energi har gjennom mange år vært en stor belastning på landets økonomi, og er blitt redusert. Avtaler inngått med Det internasjonale valutafondet (IMF) har medført økonomiske tiltak som rammer vanlige lønnstakere, bl.a. i form av bortfall av prissubsidier (og dermed høyere levekostnader) og offentlige stillinger (og dermed større arbeidsledighet). Egypt ble skadelidende av den arabiske boikotten etter inngåelsen av fredsavtalen med Israel i 1979, men ble til gjengjeld nest største mottaker av amerikansk utviklingshjelp; en bistand som imidlertid ble gradvis redusert gjennom 1990-årene og deretter. De økonomiske reformene tidlig på 2000-tallet, med bl.a. økt tilrettelegging for utenlandske investeringer – bl.a. gjennom store investeringer i moderne infrastruktur – har bidratt til å møte de økonomiske og sosiale utfordringene Egypt står overfor.
Landbruk og fiske
Egypts viktigste næringsvei er tradisjonelt sett jordbruket, og inntil første del av 1970-årene var landet selvforsynt med matvarer, samtidig som sektoren produserte varer for eksport. Egyptisk landbruk er helt avhengig av vann fra Nilen. Vannet herfra, kombinert med utstrakt bruk av irrigasjon og gjødning, gjør Nildalen til et av verdens mest fruktbare områder. Fra 1969 er Nilens årlige flom fanget opp av Aswandammen, og flomvannet benyttes til helårsvanning. Dette har gjort det mulig å øke jordbruksarealet samtidig som man enkelte steder kan få 3–4 avlinger i året mot tidligere 1–2. Avkastningen per arealenhet i deltaområdet er blant verdens høyeste. Til gjengjeld blir ikke markene lenger gjødslet av det fruktbare elveslammet, noe som har økt behovet for mineralgjødsel. Det er også problemer med forsumping og økt saltinnhold på markene.
Rundt 95 % av Egypts landareal er ørken, og det resterende, dyrkbare arealet er blitt redusert pga. utbygging av by- og industriområder. Myndighetene har investert mye i et storstilt nydyrkingsprogram, med omfattende vanningsanlegg som har muliggjort dyrking av nye områder. Prosjektet New Valley, startet i Vestørkenen i 1997, vil alene bringe ca. 200 000 hektar i produksjon, gjennom å tilføre vann i kanal fra Nassersjøen. Jordbruket er av stor betydning for egyptisk økonomi, og står for ca 16 % av BNI, men sysselsatte en firedel av den yrkesaktive del av befolkningen – og skaffer til veie betydelige valutainntekter fra eksport. Egyptisk landbruk er i vesentlig grad innrettet mot produksjon for salg, ikke så mye selvberging i form av mat.
Fra midten av 1970-årene har ikke matvareproduksjonen holdt tritt med befolkningsveksten, med behov for import av ca. halvparten av landets matvarebehov, særlig hvete, som følge. Egypt har verdens høyeste hveteforbruk per innbygger. Dette innebærer at Egypt er sårbar for den type sterke prisstigninger på matvarer som verden opplevde 2007–08. Korn er, sammen med bl.a. grønnsaker, viktigste vintergrøde, mens sommeravlingene særlig består av bomull, ris, sorghum og mais. Egypt er selvforsynt med frukt, som også eksporteres. Den viktigste eksportveksten er langfibret bomull av høy kvalitet, som særlig dyrkes i deltaområdet. Egypt står for ca. en tredel av verdensproduksjonen, og er den største eksportør av de beste kvalitetene. Ca. 80 % av Egypts bomullsproduksjon går til landets egen tekstilindustri. Økt produksjon av ris har gjort dette til en verdifull eksportvare, mens dyrking av sukkerrør er oppmuntret for å redusere behovet for import av sukker. Husdyrhold spiller en relativt beskjeden rolle i egyptisk landbruk, pga. mangel på beitemarker og areal for dyrking av fôrvekster. I 1990-årene ble det likevel satset på økt produksjon av kjøtt og meieriprodukter, bl.a. for å redusere behovet for import. Det holdes sauer, geiter, kveg og fjærkre; bøfler brukes som trekkdyr i mange områder.
Fisket i Middelhavet er av relativt lite omfang; størstedelen av fangsten er ferskvannsfisk. Kystfisket i Middelhavet har gått tilbake etter byggingen av Aswandemningene, som hindrer næringsstoffene å nå kysten. Til gjengjeld har ferskvannsfisket økt i betydning, bl.a. i Nassersjøen.
Bergverk og energi
Egypt har forekomster av en rekke mineraler, men bare i begrenset kommersielt omfang, og få utvinnes – med unntak først og fremst av olje og gass. Det utvinnes videre jernmalm og fosfat flere steder; videre gull, mangan og krom, og det er påvist betydelige forekomster av kull og uran.
Petroleumssektoren har lenge hatt stor økonomisk betydning, og energisektoren som sådan vil spille en stadig viktigere rolle i et land med stor folketilvekst og behov for energi til å understøtte nødvendig økonomisk vekst.
Oljeproduksjonen startet allerede i 1908, men først av vesentlig økonomisk betydning etter at det fra 1960-årene av ble satt i drift nye felt i Suezbukta, i Sinai og nær al-Alamain med produksjon særlig fra 1970-årene, til Egypt i 1980-årene ble en oljeprodusent av internasjonal betydning. Med den israelske okkupasjonen av Sinai etter krigen i 1967, sank Egypts oljeproduksjon – før den tok seg opp igjen særlig i 1990-årene og deretter. Leting etter nye forekomster ble intensivert i 1990-årene, og har vedvart deretter, med positive resultater, inkl. Saqqara-feltet påvist i 2003, med ca. 80 mill. fat, og produksjonsoppstart 2008. Betydelige gassforekomster er også funnet. Oljeproduksjonen skjer i fire områder; Suezgolfen (som står for ca 50 %), Vestørkenen, Østørkenen og Sinai. Siden 2000 har produksjonen i Vestørkenen økt til å utgjøre vel 1/4 av samlet utvinning. Mens oljeeksporten ventes å avta, vil eksporten av naturgass bli viktigere. Petroleumssektoren er liten sammenlignet med andre land i regionen, men av stor nasjonaløkonomisk betydning, ikke minst ved at den gjør Egypt selvforsynt med olje. Mens det frem til 1999/2000 var et betydelig overskudd for eksport, førte synkende produksjon og økende forbruk til at utvinningen i 2006/2007 bare så vidt møtte konsumet. Per 2007 var Egypts påviste oljereserver på 3,7 mrd. fat, og produksjonen på 664 000 fat per dag; en reduksjon fra 950 000 fat i 1995. Naturgass er utvunnet siden 1970, med det første gassfeltet, Abu Madi, klart for produksjon i 1974. Intensivert leting etter naturgass fra tidlig i 1990-årene har ført til flere betydelige funn, og gass antas å bli den viktigste kilde til vekst i Egypts energisektor i overskuelig fremtid. Produksjonen har økt sterkt siden rundt 2000, med et betydelig overskudd for eksport fra 2004. I 2006 ble det produsert ca 1,9 trillioner kubikkfot per dag; konsumet var på 1,6 trillioner – hvorav vel halvparten gikk til produksjon av elektrisitet. Samlet forekomst ble samtidig anslått til 58,5 trillioner kubikkfot, tilsv. ca 1 % av verdens reserver. Hovedtyngden av utvinningen skjer offshore utenfor Nildeltaet og i Vestørkenen.
Egypt har også betydelig inntekter fra transport av energi; dels fra skipstrafikken gjennom Suezkanalen, dels gjennom rørledninger fra Golfen, Suez-Mediterranean Pipeline (Sumed). En gassledning til Jordan stod ferdig i 2003, og innledeteksporten av naturgass. Enforlengelse til Syria sto ferdig 2008,samtidig som en avtale om videre forlengelse til Tyrkia ble inngått – med planer om ytterligere forlengelse til Europa. Forgreninger til Libanon og Kypros er også diskutert. Gassledningen fra el-Arish til Ashkelon i Israel sto ferdig i 2008, og det ble inngått avtale med Libya om bygging av en ledning fra Alexandria til Tobruk. Egypts raffineringssektor, med syv raffinerier, er den største i Afrika, med en samlet kapasitet på 826 000 fat per dag. Det største anlegget er El-Nasr raffineriet ved Suez. Flere nye er prosjektert. Det er også etablert tre anlegg for produksjon av flytende naturgass (LNG) for eksport; flere er prosjektert.
Egypt har en omfattende kraftproduksjon, lenge først og fremst fra Aswandammen, fullført 1970 og åpnet påfølgende år. Installert total kapasitet var 2001 17,7 GW, med planer om økning med 4,5 GW per 2007. Fra avhengighet av hydroelektrisitet, var ca. 75 % av kapasiteten 2005 basert på naturgass. Tidligere oljefyrte kraftverk har gått over til gass som viktigste brensel. Samtidig er det satset på fornybare energikilder, med planer om produksjon av 500 MW solenergi og 600 MW vindkraft, per 2017. Et nytt hybridanlegg, Integrated Solar Combined Cycle Poer Plant, bygges i Kureimat. En vindfarm ved Zafarana har vært operativ siden 2004, med en planlagt kapasitet på 160 MW. Med fortsatt sterkt voksende behov for elektrisitet, ble en plan for bygging av en serie kjernekraftverk presentert i 2007. Allerede i 1980-årene var det planlagt en slik utbygging, med assistanse fra Sovjetunionen, men disse ble lagt på is etter Tsjernobyl-ulykken. En forskningsreaktor åpnet i Inshas i Nildeltaet i 1997. I 2006 sa Kina seg villig til å bistå Egypt i utvikling av det nye kjernekraftprogrammet, og i 2008 inngikk Egypt og Russland en avtale om assistanse i utbygging av det første 1000 MW-anlegget i al-Dabaa.
Med høy økonomisk vekst har Egypts elektrisitetsbehov steget med ca. 10 per r det siste tiåret. Landet har planlagt å utvide samlet produksjonskapasitet til 32 000 MW frem til 2013.
Egypt er et av Afrikas største industriland. Industrisektoren (inkl. bygge- og anleggsvirksomhet) stod 1998 for ca. 22 % av sysselsettingen og rundt en firedel av BNI. Mesteparten av industriveksten har funnet sted etter den annen verdenskrig, og en vesentlig del av utbyggingen skjedde i løpet av 1960-årene. Tradisjonelt har staten hatt en dominerende rolle særlig i landets industri, men det er foretatt en delvis privatisering, i tråd med IMF og Verdensbankens anbefalinger. Omkring 2/3 av all industri er konsentrert i og omkring Kairo og Alexandria; den øvrige industri ligger vesentlig i Nildeltaet og ved Suezkanalen. En vesentlig del av industrien er knyttet til foredling av jordbruksprodukter; matvarer og bomull. Egypt er en av verdens ledende bomullsprodusenter, og landet har bygd opp en betydelig tekstilindustri, som produserer for så vel lokalt forbruk som eksport. De største tekstilsentrene er al-Mahalla al-Kubra og Kafr ad-Dawwar i deltaet. Andre viktige industrier har sin basis i råvarer fra jordbruket eller gruvedriften. Landet produserer en rekke forskjellige forbruksvarer, samt motorindustri og våpenproduksjon. Tungindustrien omfatter bl.a. jern- og stålverket i Hulwan, bygd i 1960-årene med bistand fra Sovjetunionen. Ved Nag Hammadi i Nildalen finnes et aluminiumverk, basert på kraft fra Aswandammen. Den petrokjemiske industrien har vokst i betydning, og omfatter store anlegg i Alexandria, Kairo og Suez. Egypt har også en omfattende sementproduksjon.
Egyptisk turistindustri, som er en hjørnestein i landets økonomi, ble sterkt rammet av konflikten i Golfen. Det årlige besøkstallet falt drastisk, og sank igjen for en periode etter at militante islamske grupper angrep turistmål nettopp for å skremme besøkende bort og slik ramme regjeringen.
Av severdigheter i nedre Egypt kan nevnes det egyptiske museum, Citadellet og Muhammed Ali-moskeen i Kairo, Pyramidene og sfinksen ved Giza, og trappetrinnspyramiden i Sakkara. I øvre Egypt ligger bl.a. Hathortempelet i Dendera, de to Amontemplene i Luxor-Karnak, Dyr al-Bahari, Kongenes dal, Horustempelet i Edfu, Kom Ombo-tempelet, damanlegget i Aswan og templene på Philae-øya, og Abu Simbel-templene.
Fra 1999 er det 9-årig obligatorisk skolegang fra barna er 6 år. All skolegang i statlige skoler er gratis. Nesten alle barn i skolealder starter i skolen, og ca. 80 % av barna fortsetter i videregående skole. Det er 18 universiteter i Egypt, av dem er 4 private. Det islamske universitetet al-Azhar i Kairo er det eldste, grunnlagt 972.
Undervisningsspråket er arabisk. Islam er et av hovedfagene i skolen. Parallelt med det offentlige skolesystemet kan barna følge et islamsk undervisningssystem (al-Azhar), som fører frem til al-Azhar universitetet. Ca. 20 % av elevene går på private skoler.
Det har vært satset mye på utdanning på alle nivåer for å hindre en eksplosjon i arbeidsløshet. For å stimulere folk til å ta utdanning, ble folk med høyere utdanning garantert arbeid i offentlig sektor. Antall personer med høyere utdanning vokste med 263 % fra 1980 til 2000. På tross av satsingen regnes 45 % av de voksne som analfabeter, og 62 % av kvinnene.
Egypt – film. Brødrene Lumière viste film i Alexandria allerede i 1896. Aziza Emir produserte den første store egyptiske kinosuksessen Leila (1927) og spilte selv den kvinnelige hovedrollen.
Med lydfilmen i 1930-årene vokste en betydelig filmindustri frem. Populære stjerner var Mohamed Abdel Wahab og Leila Mourad; sangerinnen Umm Kulthum medvirket i flere kinosuksesser. Stor betydning fikk Misr-studioet i Giza («Østens Hollywood») som ble grunnlagt 1935. Mange av de mest populære filmene i den arabiske verden frem til slutten av 1950-årene – i alt nærmere 200 melodramaer, musikaler og komedier – ble produsert her. Stjernesystemet har vist seg levedyktig, og har sikret Egypt en jevnt høy produksjon og vid distribusjon i den arabiske verden. I 1960-årene fikk den egyptiske filmindustrien også en stor internasjonal stjerne i Omar Sharif.
En realistisk tendens gjorde seg forsiktig bemerket i 1940-årene. Etter kongedømmets fall 1952 tok staten ansvar for opplæring og delvis også for finansiering. Et statlig filminstitutt ble opprettet 1959 og Misr-studioet ble nasjonalisert. Blant realistene bør nevnes Youssef Chahine med Central Station (1958) og Salah Abu Sayf med Beginning and End (1960). Også preget av Nasser-epokens ideologi var filmer som The Hero’s Struggle (1961) av Tawfikh Salih, og Chahines The Earth (1969). Naguib Mahfuz, senere Nobelprisvinner i litteratur, spilte en viktig rolle som manusforfatter.
I 1970-årene ble den statlige støtten fjernet, og hjemmevideoen har siden i stor grad overskygget kinofilmen slik som i andre arabiske land. Sensur fra politisk og religiøst hold har også skapt vansker for filmskaperne, og på kino er det hovedsakelig folkelige komedier som når ut til et publikum. Blant nye regissørnavn i 1980- og 1990-årene kan nevnes Mohamed Khan og Daoud Abdel Sayed.
Utenrikshandel
Egypt har utviklet en åpen økonomi, med utstrakt utenrikshandel. Landet eksporterer en rekke varer, både fra jordbruk (særlig bomull og grønnsaker) og bergverk (olje og gass), men er avhengig av å importere bl.a. matvarer. Egypt har en omfattende handel med mange land, og Italia er tradisjonelt viktigste handelspartner. Egypt har i mange år hatt store underskudd i sin utenrikshandel, som delvis har vært dekket ved låneopptak i utlandet, delvis ved finansiell støtte, spesielt fra USA. Egypt er det land, etter Israel, som mottar størst økonomisk bistand fra USA. Valutainntekter fra turistnæringen og trafikken gjennom Suezkanalen er betydelig. Av betydning er også penger som egyptiske arbeidere har sendt hjem fra Golfen.
Samferdsel
Nildalen og deltaområdet har et godt utbygd samferdselsnett. Den første jernbanen, fullført 1855, knyttet Kairo og Alexandria sammen. Jernbanenettet er på ca. 5000 km, og når sør til Aswan, vestover til grensen til Libya. Veinettet har en lengde på ca. 47 000 km, og forbinder alle de større byene med hverandre. Det statlige flyselskapet Egypt Air flyr både på innlandet og utlandet. De viktigste internasjonale lufthavnene er Kairos to internasjonale lufthavner (Heliopolis og Nuzbah) og Alexandria. Nilen er farbar nord for Aswan. Suezkanalen har spilt en vesentlig rolle for landets økonomiske og politiske historie. Kanalen var stengt 1967–75; etter den tid har den aldri fått tilbake sin tidligere betydning for internasjonal skipsfart, og det er investert i oppgraderinger. De viktigste havnebyene er Alexandria, Port Said og Suez. Dumyat (Damietta) er bygd ut som importhavn til avlastning for Alexandria. Elvetransport er fremmet for å avlaste vei- og jernbanenettet. Navigerbare vannveier er på ca. 3100 km, hvorav halvparten på Nilen, resten kanaler.
