El Salvador. (sp. [-dår]), den minste og tettest befolkede republikken i Mellom-Amerika, ligger mellom Guatemala og Honduras, og har som eneste stat i Mellom-Amerika kyst bare til Stillehavet.
Området er rikt på fjell og vulkaner, og er hyppig utsatt for kraftige jordskjelv som forårsaker stor skade.
Befolkningen er overveiende mestiser, med jordbruk som viktigste næringsvei. Stor kaffeeksport.
Spanierne erobret landet 1524–25 og gjorde området til en provins av Audiencia Guatemala, som løsrev seg fra Spania i 1821. El Salvador var medlem av skiftende unioner i Mellom-Amerika inntil landet 30. januar 1841 erklærte seg som selvstendig republikk. I 1980-årene har landet vært åsted for en dramatisk og svært blodig borgerkrig, som opphørte i 1992 og etterlot seg omlag 60 000 omkomne.
Navnet er spansk og betyr ‘frelseren’.
To parallelle fjellkjeder krysser landet fra øst til vest. Kystkjeden består av tallrike vulkaner, bl.a. den 1830 m høye Izalco, også kjent som «Stillehavets fyrtårn». Høyeste fjell er Cerro El Pital, 2730 moh. Vulkanutbrudd og jordskjelv er vanlige. Vulkankjeglene når flere steder høyder på mellom 2000 og 2500 moh. Landets eneste større elv, Río Lempa, danner en lengdedal som skiller kystkjeden fra den indre fjellkjede. Ved utløpet i Stillehavet har elven bygd opp en kystslette som er 25–30 km bred. Mellom fjellene ligger fruktbare bassenger med jord av vulkansk opprinnelse. Hovedstaden San Salvador ligger i et slikt basseng, ca. 700 moh.
Klima
El Salvador tilhører den tropiske klimasone. Det meste av landet ligger i Tierra Caliente-sonen, dvs. opp til ca. 1200 moh., med et varmt klima med tørketid desember–april. I høylandet regner det hele året, mest i juni og juli. Gjennomsnittlig årlig nedbør i San Salvador er 1780 mm. Byen har en årlig middeltemperatur på 28 °C. El Salvador har gjennomgående et tørrere klima enn vanlig i Mellom-Amerika, fordi fjellkjedene sperrer for passatvindene fra øst.
Planteliv
Mesteparten av landet er dyrket opp. Skogen dekker bare 5 % av landets areal. Den naturlige skogvegetasjonen er løvfellende i tørketiden. I kystlandet forekommer tropisk savannevegetasjon. Av økonomisk betydning er bl.a. trærne mahogni, vestindisk seder, Cedrela odorata, valnøtt og balsam.
Fordi store deler av landet er dyrket opp, er ikke dyrelivet i El Salvador så rikt som i de andre mellomamerikanske landene. Pattedyrfaunaen har tilknytning både til Nord-Amerika (halvbjørner, mårdyr og kattedyr) og Sør-Amerika (aper, beltedyr, maurslukere og gullhare eller aguti). Fuglelivet er variert, vassdragene og kystfarvannene kan oppvise mange fiskearter. Krypdyrfaunaen omfatter en rekke øgle- og slangearter, skilpadder og krokodiller.
El Salvador – befolkning. Folketallet er beregnet til 6,6 mill. (2004), årlig befolkningstilvekst til 2,1 % (1991–2001), gjennomsnittlig levealder for kvinner 74,7 år og for menn 67,3 år. Spedbarnsdødeligheten er beregnet til 25,9 per 1000 levendefødte (2003). El Salvador har en «ung» befolkning der 37 % er under 15 år. Under borgerkrigen i 1980-årene, hvor anslagsvis 77 000 mennesker ble drept, flyktet en stor del av befolkningen til Honduras, Mexico, USA og Nicaragua.
Etniske forhold
Da spanierne kom til landet i 1524, var landet bebodd av fem indianske folkegrupper, hvorav pipilfolket var dominerende. I dag er mange av pipilindianerne absorbert i den nasjonale spansktalende befolkningen, men fortsatt lever det ca. 2000 pipil i området (inkl. Honduras og Nicaragua) og noen hundre pancho, som er etterkommere av pipil. Lenca-indianere lever i den nordøstlige delen av landet. Det finnes ca. 50 000 cacaopera-, chortí- og pocománfolk i El Salvador og Guatemala, etter at ca. en fjerdedel av disse folkene emigrerte til USA i 1980-årene. Den indianske befolkningen blir anslått til ca. 6 % av totalbefolkningen, mens det store flertallet er mestiser, hvorav svært mange bærer preg av sin indianske arv. Det tette befolkningsmønsteret i El Salvador betyr blant annet at indianerne har vanskeligheter med å gjøre krav på egne territorier.
Bosetning
El Salvador er det tettest befolkede landet i Mellom-Amerika, med en gjennomsnittlig folketetthet på 313,1 personer per km2. Bosetningen er forholdsvis jevnt fordelt med en viss overvekt i de fruktbare bassengene som ligger mellom fjellene der også de største byene ligger. Det har foregått en omfattende flytting inn til byene. Største byer er hovedstaden San Salvador, Soyapango, Mejicanos, Santa Ana og San Miguel.
Religion
Om lag 75 % av befolkningen tilhører den katolske kirken, mens i overkant av 20 % er protestantiske. Pinsevennene utgjør den største delen av protestantene. Det finnes også tilhengere av Jehovas vitner og mormonkirken.
El Salvador var i tiårene etter 1950 preget av stabil økonomisk vekst, og landet utviklet seg til å bli det mest industrialiserte av de mellomamerikanske statene. Borgerkrigen, som brøt ut i 1979, førte til store ødeleggelser i landets økonomi. Ved midten av 1980-årene var arbeidsløsheten anslått til 30 %, og ytterligere 40 % ble regnet som undersysselsatte. Fra midten av 1980-årene ble den økonomiske situasjonen bedret, og siden 1989 har landet hatt betydelig vekst, delvis som en følge av en generell omlegging av den økonomiske politikken i markedsorientert retning. I 1993 var arbeidsledigheten kommet ned i 10 %.; i 2002 var den nede i 6,2 %. El Salvador har flere ganger vært rammet av naturkatastrofer, bl.a. ble hovedstaden San Salvador delvis ødelagt av et jordskjelv i 1986. Flere jordskjelv i 2001 gjorde også stor skade, likeledes en alvorlig tørkeperiode samme år. Etter borgerkrigens opphør ble tidligere statseide deler av næringslivet privatisert, og ved midten av 1990-årene var 90 % på private hender. I 2002 arbeidet ca. 20 % av arbeidsstyrken innen jordbruk, skogbruk og fiske, like mange arbeidet innen industri og bergverk, mens over halvparten av arbeidsstyrken arbeidet i de tjenesteytende næringer. I et forsøk på å stabilisere økonomien ble USD gradvis innført fra 2001 som offisiell valuta, og colon trykkes ikke lenger.
Jordbruk
El Salvador er en av Latin-Amerikas største kaffeprodusenter. Kaffen dyrkes 950–1850 moh., særlig i Santa Ana-distriktet. Den ensidige avhengigheten av kaffedyrkingen har i senere år avtatt, men kaffe står fortsatt for størstedelen av landets eksportinntekter. Kaffeindustrien ble alvorlig rammet på 2000-tallet av både jordskjelv og tørke. For eksport dyrkes også bomull, sukkerrør og kokosnøtter. Til eget forbruk dyrkes mais, hirse, ris, bønner, tobakk og grønnsaker, men korn må også importeres. Store deler av den dyrkede jorden eies av et fåtall rike familier (de såkalte «14 familiene»). En jordreform ble lovet i 1980, og mangelen på gjennomføringen av denne var den viktigste drivkraften blant dem som støttet geriljaen i borgerkrigen.
Industri
El Salvador er det mest industrialiserte landet i Mellom-Amerika. Dette skyldes delvis utbyggingen av vannkraften i Río Lempa, som begynte i 1950-årene. Tekstil- og næringsmiddelindustrien er best utbygd, men landet fremstiller også skotøy, møbler, farmasøytiske varer og gummivarer. Acajutla har petroleumsraffineri og fabrikker for produksjon av sement og kunstgjødsel. En betydelig del av industriproduksjonen i El Salvador foregår i s.k. maquila-soner (eg. maquiladoras) hvor eksportorientert industri er basert på importerte komponenter.
Utenrikshandel
Siden 1980 har El Salvador hatt store underskudd i sin handel med utlandet. Under borgerkrigen var landet svært avhengig av finansiell bistand fra USA. El Salvador mottar også betydelige summer fra salvadoranere bosatt i utlandet. Etter krigen har en gjenoppbyggingsprosess kommet i gang med støtte fra Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet. Over halvparten av landets eksport kom i 2003 fra maquila-soner. Eksporten domineres av jordbruksprodukter, med kaffe, reker, bomull og sukker som de ledende eksportvarer. Importen omfatter bl.a. matvarer, råolje og maskiner. Handelspartnere er først og fremst USA og andre land i Mellom-Amerika.
Samferdsel
El Salvador har et bedre utviklet veinett enn de øvrige statene i Mellom-Amerika. Veinettet er på i alt ca. 10 000 km. Den panamerikanske hovedvei går gjennom landet. Jernbanene (smalsporede) er statseide, og forbinder bl.a. hovedstaden San Salvador med havnebyen Acajutla. Internasjonal lufthavn (Cuscatlán) finnes ved San Salvador. De viktigste havner er Acajutla og La Unión/Cutuco. Noe skipstrafikk går også via Puerto Barrios i Guatemala.
Det meste av folkemusikken har spanske røtter. Musikktradisjonene blant de gjenværende indianske folkene er for det meste integrert i former med afrikanske og europeiske røtter. Blant de vanligste instrumentene er fløyter, en musikkbue av afrikansk opprinnelse, marimba og trommer av ulike slag.
Den viktigste komponisten på 1800-tallet var José E. Andrino, opprinnelig fra Guatemala. Mot slutten av århundret fikk kunstmusikken impulser fra komponister som innvandret fra Italia. Den første innfødte komponisten som benyttet nasjonalt tonestoff var Wenceslao García. En ledende komponist på 1900-tallet er Maria de Baratta, som også har publisert folkloristisk materiale.
El Salvador – skole og utdanning. Grunnskolen er 9-årig, gratis og obligatorisk fra barna er 7 år. Skolesystemet er dårlig utbygd, og landet rangerer lavest av landene i Latin-Amerika vurdert etter grunnleggende utdanningsfaktorer. I overkant av 80 % av barna starter på skolen. Frafallet fra skolen er stort, spesielt på landsbygda, og 25 % av barna slutter før 6. klasse.
39 % av årskullene starter i den videregående skolen, og halvparten av elevene går på privatskoler. 17 % tar høyere utdanning ved to statlige og en rekke private universiteter eller ved andre høyere utdanningsinstitusjoner.
Allmenn verneplikt for menn fra fylte 18 år med 1 års tjenestetid etter utvelgelse. Styrketallene var 20073 for hæren 135 8500, for marinen 8860 og flyvåpenet 950. I tillegg finnes en halvmilitær politistyrke på ca. 12 000.
El Salvador – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1983 er El Salvador en enhetsstatlig, presidentstyrt republikk. Presidenten velges i allmenne valg for fem år, men kan ikke umiddelbart gjenvelges. Hvis en kandidat ikke får absolutt flertall, velges presidenten av nasjonalforsamlingen blant de to kandidater som fikk flest stemmer i valget. Presidenten utnevner og leder regjeringen og har ansvaret for utarbeidelsen av budsjett- og lovforslag. Han leder også utenrikspolitikken og har ansvaret for å organisere og lede forsvaret og sikkerhetsstyrkene. Den lovgivende nasjonalforsamlingen, Asamblea legislativa har 84 medlmmer, som velges i allmenne valg for tre år. Stemmerettsalderen er 18 år.
Landets politikk har vært preget av uro, stadige kupp, omfattende militær intervensjon i politikken og betydelig geriljaaktivitet. Frem til 1979 var politikken preget av militærjuntaer. I 1979 overtok en junta av militære og sivile og lovet å innføre konstitusjonelt styre. Etter utenlandsk press ble en grunnlovgivende forsamling valgt i 1982 og en ny grunnlov vedtatt i 1983. I mellomtiden hadde det brutt ut borgerkrig, og normal, politisk aktivitet umuliggjort. Etter våpenhvilen 1992 har forholdene normalisert seg. De viktigste politiske partiene er høyrepartiet ARENA og den tidligere geriljaorganisasjonen FMLN. Partiene er, som ofte i Latin-Amerika, løse og elitepregede. Offiserene, kirken, godseierne og fagforeningene er også viktige maktfaktorer i landet. Det er sterke spenninger i landet, og styret er fortsatt skjørt.
Administrativt
Administrativt er El Salvador inndelt i 14 departementer, styrt av statsutnevnte guvernører, og 262 kommuner, ledet av valgte råd.
El Salvador – historie. Før den spanske erobringen utgjorde det nåværende El Salvador, sammen med Honduras og Nicaragua, overgangssonen mellom Meso-Amerika og det cirkum-karibiske kulturområdet i Sør-Amerika. De sørligste og østligste representantene for maya- og nahuatl–tolteksivilisasjonene møtte her sentralamerikanske folk som lenca, xinca og mangue (chorotega).
Mens mayaene hadde holdt til lenge i området og øvd atskillig innflytelse på bl.a. lenca-arkitektur og pottemakeri, var de nahuatl-talende pipil og nicaro forholdsvis sene innvandrere. De bodde i Mexico på 700-tallet, men som følge av toltekekspansjonen trakk de sørover og østover. Pipil slo seg ned i Guatemala og El Salvador, nicaro i Nicaragua og Panama. Omkring 1350 hadde pipil absorbert de fleste andre folkene i El Salvador. Den dominerende gruppen holdt til i Cuzcatlán.
1524–25 erobret spanierne under Pedro Alvarado landet under kraftig motstand fra indianerne. 1528 ble den nåværende hovedstad San Salvador grunnlagt som et militært støttepunkt til sikring av det spanske herredømme, og El Salvador ble en provins under det spanske generalkapitanatet Guatemala. 1821 rev generalkapitanatet seg løs fra det spanske herredømme, og El Salvador fulgte med. Året etter motsatte El Salvador seg forsøkene fra Guatemala på å bli tilsluttet Mexico. 1823 ble Den mellomamerikanske føderasjonen (Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica) opprettet. Mangel på infrastruktur samt lokale uoverensstemmelser førte til at føderasjonen falt fra hverandre i 1839. El Salvadors økonomiske utvikling ble hemmet av kriger mot Guatemala i 1844, 1851 og 1863 samt krig med Honduras i 1845. Siden El Salvador var den eneste republikken i Mellom-Amerika som ikke hadde kyst mot Karibia, bedret adgangen til de europeiske markedene seg først etter at jernbanen kom 1855.
Kaffe-økonomi
Ved midten av 1800-tallet ble den salvadoranske økonomien båret oppe av indigo, kvegdrift, sukker og tobakk. Fra midten av 1860-årene begynte regjeringen å stimulere kaffedyrking, og statlige jordeiendommer ble solgt til private kaffeprodusenter. 1882 ble indianske fellesområder (ejidos) avskaffet. Ved århundreskiftet utgjorde kaffeproduksjonen nærmere 90 % av landets inntekter, og kaffebaronene var identiske med den herskende klassen. De såkalte «14 familiene» vokste seg mektige, mens de stort sett landløse landarbeiderne i det tett befolkede landet stadig så sine kår forverret. I perioden 1913–27 regjerte brødrene Meléndez og deres svoger Molina på vegne av det konservative borgerskapet og hæren, og de økonomiske båndene med USA ble styrket i denne perioden. Den politiske undertrykkelsen på landsbygda var betydelig, og landarbeiderne organiserte seg på et tidlig tidspunkt med krav om jordreformer. Den økonomiske krisen på det internasjonale markedet i 1929 førte til en drastisk reduksjon i kaffeprisene, lønningene ble halvert, og sult og massearbeidsløshet preget landsbygda.
Izalco-opprøret
Stifteren av El Salvadors kommunistparti (PCS), Farabundo Martí, hadde mot slutten av 1920-årene stor innflytelse på landarbeiderne som etter valget i 1931 håpefullt henvendte seg til den nye presidenten, sosialdemokraten Arturo Araujo. Han var ikke i stand til å tilfredsstille noen av partene, og noen måneder senere ble han fjernet i et blodig kupp av general Maximiliano Hernández Martínez, som lovet å opprette lov og orden ved å slå hardt ned på landarbeiderne. 22. januar 1932 stormet innbitte bønder og landarbeidere storgodsene ved Izalco-vulkanen. Hernández mobiliserte hæren, som på få dager massakrerte om lag 30 000 bønder, et av de største blodbad i Latin-Amerikas historie. Martí ble henrettet som ansvarlig for opprøret. Flere tilløp til opprør utover i 1930-årene ble brutalt slått tilbake av hæren, og Hernández fikk drive denne politikken helt til 1944 mens han mottok betydelig økonomisk støtte fra USA. I denne perioden søkte mange familier tilflukt i Honduras. Denne ulovlige immigrasjonen sammen med Honduras’ svake posisjon innen det mellomamerikanske fellesmarkedet CACM, som førte til økonomisk vekst og industrialisering i El Salvador, førte 1969 til den såkalte ‘Fotballkrigen’ og et fiendskap mellom de to landene som fremdeles eksisterer.
Borgerkrig
Med ubetydelige unntak har El Salvador vært styrt av militærregjeringer. På landsbygda har dødsskvadronen ORDEN sørget for at opposisjonen er blitt holdt under kontroll. Den første gerilja-organisasjonen ble opprettet i 1970, og like etter fremstod Folkets revolusjonshær (ERP). 1975 ble den splittet, og geriljaen omfattet fra da av også Væpnede styrker for nasjonal motstand (FARN). I mellomtiden hadde kristeligdemokraten Napoleon Duarte vunnet valget i 1972, men han ble satt til side av militærets kandidat Arturo Molina, for senere å dra i eksil i Venezuela. Også i 1977 prøvde opposisjonen seg i valget. Store deler av befolkningen hadde mistet troen på en formell demokratisk prosess, og de neste par årene vokste det frem et komplisert nett av nye motstandsgrupper som i vekslende grad inngikk samarbeid med den væpnede motstanden. Blant de viktigste nye sivile organisasjonene var Folkets revolusjonære blokk (BPR) og Folkets liga av 28. februar (LP-28), oppkalt etter massakren som fulgte protestene mot valget i februar 1977. Hærens jakt på de revolusjonære bevegelser bidrog til voldelig undertrykkelse som også rammet deler av kirken. Skremt av sandinistrevolusjonen i Nicaragua i juli 1979, grep unge moderate offiserer makten 15. oktober samme år i et forsøk på å danne en reformvennlig regjering. Forsøket strandet i januar 1980 da motsetningene innenfor den nye regjeringen ble for store. Men undertrykkelsen fortsatte. I mars 1980 ble erkebiskopen av San Salvador, Oscar Arnulfo Romero, myrdet. Dermed forsvant det siste talerøret for offentlige anklager mot militærmyndighetene. De moderate forsvant fra juntaen en etter en. I april 1980 samlet opposisjonen seg i den Demokratiske revolusjonære front (FDR) og gerilja-organisasjonene forente seg i oktober i Farabundo Martí-fronten for nasjonal frigjøring (Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional, FMLN). I desember 1980 sa Duarte seg villig til å fungere som president i en regjering som hovedsakelig bestod av militære, mens store deler av hans kristeligdemokratiske parti meldte seg inn i FDR. Talsmann for FDR var sosialdemokraten og Duartes tidligere visepresidentkandidat, Guillermo Ungo, som også var med i juntaen 1979–80.
El Salvador – sivil fasade. I perioden 1980–90 omkom anslagsvis 77 000 mennesker i borgerkrigen. FMLN likviderte i samme periode store deler av hæren, noe som resulterte i at landets væpnede styrker for en stor del bestod av unge, uerfarne rekrutter. Stadige våpenforsyninger fra USA kompenserte for store tap av våpen til geriljaen. I Ronald Reagans regjeringsperiode i USA (1981–89) fikk støtten til regimet i El Salvador høy prioritet.
Valget på ny nasjonalforsamling i mars 1982 ble et nederlag for Duarte og USA, og en seier for major Roberto D’Aubuisson og hans høyreekstremistiske parti ARENA. D’Aubuisson hadde tilknytning til dødsskvadronene, og en tidligere amerikansk ambassadør holdt ham ansvarlig for mordet på erkebiskop Romero. Som et kompromiss ble det innsatt en foreløpig president, den partiløse bankmannen Alvaro Magaña Borja, som forgjeves prøvde å gjøre inntrykk av å oppnå reformer mens hæren og dødsskvadronene opererte på egenhånd. I mars 1983 døde lederen for El Salvadors menneskerettighetskommisjon, Marianella García Villas, som følge av brutal tortur. En måned senere oppstod det krise innenfor FMLN da de to veteranlederne Ana Maria Guadalupe Martínez og Cayetano Carpio døde. Carpio var den mest energiske motstanderen av forhandlinger med regjeringen, og kort tid etter hans død kom partene sammen til innledende samtaler i Colombia. Valget i mars 1984 ble betegnet som en parodi, men Napoleon Duarte seiret etter annen runde i mai. I oktober samme år ble det innledet forhandlinger mellom Duarte og ledelsen i FDR/FMLN. Samtalene førte ikke til nevneverdige resultater, men FMLN hadde gitt til kjenne at den ønsket å forhandle om en politisk løsning. I flere år kontrollerte FMLN store deler av landet, spesielt i den nordøstlige delen. Likevel ble en ren militær seier regnet som usannsynlig. FMLN betraktet Duartes reformprogram som utilstrekkelig og krevde deltakelse i regjeringen. Duarte på sin side krevde stans i FMLNs militære virksomhet og vilje til å delta i åpne valg. Ved ekstraordinære valg i mars 1985 styrket Duarte sin posisjon, mens ARENA ble splittet innad.
I løpet av 1980-årene flyktet et stort antall salvadoranere fra landet. Om lag én million fant veien til Honduras, Mexico, USA og Nicaragua. Økonomisk sett førte borgerkrigen til kapitalflukt og drastisk reduksjon i investeringene. I løpet av Reagans presidentperiode mottok landet direkte hjelp fra USA på til sammen 3 milliarder dollar. Valget 1989 ble vunnet av Alfredo Cristiani fra ARENA. Han satset på å stimulere økonomisk aktivitet og å oppmuntre næringslivet til å gjenoppta sine investeringer.
Fredsavtale
Cristiani gikk også – til manges overraskelse – med på nye forhandlinger med FMLN. Samtidig med Berlinmurens fall høsten 1989 satte FMLN inn en spektakulær offensiv som rammet viktige deler av hovedstaden og som tydelig viste at regjeringshæren ikke kontrollerte landet militært. I mars 1990 inngikk FMLN ensidig våpenhvile, og forhandlingene kom i gang samme år med FNs generalsekretær Pérez de Cuellar som megler. Forhandlingene førte til en historisk fredsavtale som ble undertegnet nyttårsaften 1991 i New York, og januar 1992 ble den satt ut i livet. Militærstyrkene fra begge sider ble konsentrert i avtalte soner av landet, og FN opprettet fredsstyrken ONUSAL, som stod for gradvis avvæpning og overoppsyn med fredsavtalen samt en omlegging av landets politistyrker. Ifølge avtalen skulle regjeringshæren halveres og FMLN skulle avvikles som en geriljahær for å omdannes til et lovlig politisk parti. Alle former for spesialstyrker skulle avvikles og irregulære styrker skulle forbys. Det nyopprettede nasjonalpolitiet skulle for en stor del bestå av demobiliserte militære og medlemmer av FMLN. FN opprettet også en Sannhetskommisjon som skulle kartlegge menneskerettighetsbrudd i forbindelse med borgerkrigen. Regjeringen tilstod jordreform som en del av fredsavtalen, og både tidligere regjeringssoldater og medlemmer av geriljaen skulle gjenintegreres i samfunnet. En merkbar bedring i det politiske klimaet og optimisme preget de første årene etter iverksettelsen av fredsavtalen.
Demokratisering
Valget på president og nasjonalforsamling i februar 1994 ble en ny utfordring for det dominerende ARENA-partiet. FMLN gjorde etter forholdene et vellykket valg og fikk mer enn 1/4 av plassene i nasjonalforsamlingen. Andre runde i presidentvalget ble vunnet av ARENAs Armando Calderón Sol. Til tross for fredsavtalen har landets grunnleggende økonomiske problemer bare forverret seg, og kriminaliteten har vært sterkt økende. Overdragelsen av jord til demilitariserte på begge sider har gått langsomt, og misnøyen gir seg sporadisk utslag i protestaksjoner, streiker og opptøyer. En omfattende prosess i retning av nye grunnlovsendringer har preget den politiske debatten, og FMLN ble i 1995 splittet i to fløyer. 1/3 av partiets medlemmer i nasjonalforsamlingen dannet et nytt sosialdemokratisk parti, Partido Demócrata (PD). Økonomien har vært i sterk vekst siden borgerkrigens slutt, og dette betegnes som en positiv indikator på at fredsprosessen har vært et avgjørende vendepunkt for El Salvador.
Valget på ny nasjonalforsamling i 1997 førte til betydelig fremgang for FMLN, som bl.a. vant viktige kommuner som hovedstaden San Salvador og andre regionshovedsteder. Landbruket befant seg i siste del av 1990-årene i alvorlig krise. Landbrukssektoren har vært sterkt gjeldstynget, og gjeld ble ettergitt i 1998 for de fattigste bøndene og kooperativene. Økende urbanisering har ført til øket arbeidsledighet og kriminalitet. Presidentvalget i 1999 ble klart vunnet av ARENA med Francisco Guillermo Flores Pérez som kandidat.
Ved valget på ny nasjonalforsamling i 2000 ble ARENA forbigått av FMLN, som fikk 31 av 84 representanter; partiet ble dermed det størst i forsamlingen. President Flores kontrollerte likevel flertallet i nasjonalforsamlingen, takket være støtte fra mindre partier på høyresiden. FMLN fikk 77 av landets 262 borgermestre, mot 48 ved valget i 1997.
Ved parlaments- og lokalvalget i 2003 hadde FMLN størst fremgang og kom ut som El Salvadors største parti; FMLN vant 13 og ARENA 10 av de 23 kommunene som utgjør det befolkningsmessige tyngdepunktet. Fremgangen fortsatte ved presidentvalget året etter, men ikke nok til å bryte ARENAs til da 15 år lange maktperiode. Antonio Saca fikk solid flertall i første valgomgang, og er dermed president fra 2004. Valgkampen var hard og til dels skitten, der sår fra borgerkrigens dager ble revet opp igjen. De utenlandske observatørene påpekte også uregelmessigheter ved valget, men ikke i en grad som tilsa annullering. Valgdeltakelsen var imidlertid langt høyere enn ved foregående valg, rundt 70 %. Saca regjerer i samarbeid med flere mindre partier i parlamentet, og han vant på et program der kriminalitetsbekjempelse, åpenhet i forvaltningen, økonomisk vekst gjennom markedsliberalisme, og styrkede bånd til USA var blant hovedpunktene. ARENA har ellers lagt vekt på å fremstå som et moderne parti, som har lagt bak seg sine meritter fra borgerkrigen. FMLN er opptatt av å bygge bredere allianser etter valgnederlagene.
I ARENAs regjeringstid har El Salvador gitt rom for USAs militære antinarkotikabaser, bidratt under Irak-krigen, inngått en frihandelsavtale med USA sammen med tre naboland, og fra 2001 – som det tredje latinamerikanske landet – erstattet man den nasjonale valutaen colón med amerikanske dollar for å stabilisere økonomien. Deler av denne linjen har møtt kraftig motbør fra FMLN. El Salvador har vært rammet av flere naturkatastrofer de senere år, med orkanen Mitch i 1988 og en rekke jordskjelv i 2001. Her gikk minst 1200 liv tapt og over en million ble hjemløse. Også nasjonaløkonomisk utgjør naturkreftene et problem, skadene ved jordskjelvene ble anslått til hele 30 % av bruttonasjonalproduktet – og kom på toppen av tørke og langvarig krise i landbruket. Dette førte til økt matmangel i deler av landet. Borgerkrigsperioden kaster sine skygger, både over økonomien og ved at El Salvador er blant de mest hjemsøkte land i regionen når det gjelder vold og kriminalitet. Kløften øker mellom fattig og rik, men inflasjonen er lav og eksporten øker – i det høyest industrialiserte landet i Mellom-Amerika.
