Venezia har for meg alltid vært omgitt av mystikk og selv om jeg har vært i byen et par ganger er det fremdeles en by som jeg ikke helt vet hva jeg skal mene om. Skal jeg være helt ærlig synes jeg at byen er en rotebutikk. Den minner mest av alt om et museum hvor man skal passe på ikke å trå feil, og enten ødelegge noe eller falle i en av kanalene. Jeg har fått litt klaustrofobi og raskt hatt lyst til å ta av sted igjen, men hver gang har byens underlige og fascinerende tiltrekningskraft fått sugd meg fullkomment inn i stemningen og gleden ved å oppleve et så annerledes sted.
Under mitt siste besøk, følte jeg at nå hadde jeg sett nok av byen, men da jeg besøkte øya Lido di Venezia var jeg imidlertid ikke i tvil om at jeg godt kunne tenke meg å vende tilbake. Jeg vil gjerne dele gleden min ved Lido di Venezia og ikke minst badestranden, samt fortelle om opplevelsene mine av karnevalet i februar og de historiske gondolene.
Karneval i Venezia
Karnevallet i Venezia dateres helt tilbake til middelalderen, nærmere bestemt i 1296, når dagen, som er 40 dager før påske, ble gjort til en offisiell helligdag. Det har imidlertid ikke i alle år siden 1296 vært avholdt karneval da tradisjonen ikke ble holdt i hevd i et par århundrer. Men siden 1980, når tradisjonen ble gjenopptatt av bystyret, har det vært en stor suksess med opp mot 3 millioner gjester hvert år.
Jeg var under språkoppholdet mitt i Italia så heldig, en kald og grå dag i februar, å komme til Venezia og oppleve karnevalaktig. Språkskolen min hadde arrangert en endags tur slik at vi forlot Firenze tidlig om morgenen for å få så mye ut av dagen som overhodet mulig. Noe av det som jeg husker spesielt fra dagen var den mystiske stemningen som var overalt i byen. Jeg tror også at været var med på å gjøre sitt da det meste av byen den dagen var dekket av en tykk tåke.
Det var nærmest som om at noen hadde bestilt det spesielt til den dagen. Noen steder var det vanskelig å se lengre enn seg selv og når en av de tusenvis av flott utkledde personer med maske og kostyme med ett sto rett foran deg kunne det gi et gisp. Min yndlingsseverdighet i byen er Ponte dei Sospiri, på norsk Sukkenes Bro, og å se denne innhyllet i tåke fikk dens historier om fangene som har gått fra det gamle fengselet til Dogepalasset, til å virke meget levende, og et syn som jeg aldri vil glemme.
Gondoler i Venezia
Det å være gondolier (skipper for en gondol) har vært en næringsvei i Venezia siden 1094, og var helt opp til 2010 bare en næringsvei for menn, men i august det året tok den første kvinnelige skipperen eksamen. I det 17. og 18. århundret var det opp mot 10.000 gondoler i Venezia, gondoler ble brukt som transportmiddel for alle byens borgere, i dag er det bare et par hundre tilbake, det er en luksus forbeholdt turister.
Jeg har prøvd å seile i gondol og det er helt sikkert en spennende opplevelse. Jeg synes imidlertid at det kanskje likevel er litt for turistisk for smaken min, og selv om det er lang tid siden minnes jeg at det var en ganske dyr opplevelse som kanskje ikke er verdt pengene. Før man kaster seg ut i sin egen gondo, kan det være en god idé først å prøve en teragetto, som er en gondolferge, som seiler tvers over Canal Grande, venezias primære og største kanal. Turen koster rundt en euro, men man skal være oppmerksom på at man må stå opp under overfarten.
Bade i Venezia
Hvem skulle ha trodd at det finnes en badestrand tett på Venezias sentrum, men på øya Lido di Venezia ligger det en. Øya skiller Venezias lagune fra havet og ligger bare ca. 10 minutters seilas fra Piazza San Marco (Markusplassen) og er bare ca. 500 m. bred og 12 km. lang. Den har vært venetianernes foretrukne feriested i generasjoner, det skyldes den friske brisen som blåser inn fra havet og sammen med de mange hagene gjør at luften her er behageligere enn inne i byens sentrum.
Siste gang jeg var i Venezia fikk jeg selv muligheten for å se Lido di Venezia, som jeg tidligere ikke hadde besøkt. Det var en flott opplevelse å besøke øya, da man finner et helt annet Venezia enn det man er vant til. Jeg har alltid funnet byen fascinerende men også en smule klaustrofobisk med de mange kanalene og alle turistene, slik at det var deilig å finne ut at det finnes en grønn oase og en fantastisk badestrand tett på det historiske sentret. Jeg ankom med vaporetto (betegnelsen for fergene, som seiler i Venezia) til lidoen. Jeg valgte å gå hele veien gjennom øyas hovedgate, der det, på begge sider, ligger et vell av butikker, restauranter og kaféer.
Til tross for at det var en søndag ettermiddag var det mye liv på gaten av lokalfolk. I enden av hovedgaten kommer man til lidoen, som har gitt øya navnet sitt fordi lido er ett av de italienske ordene for strand. Jeg var overrasket over at det var en bred og meget lang badestrand, og ble nødt til å sette meg og drikke en kopp kaffe på et strandbar for å kunne oppleve stemningen. Det var en utrolig opplevelse å sitte og lytte til bølgene og samtidig være så tett på selve Venezia.
Jeg valgte å gå en god lang tur på øya og gikk forbi både vakre gamle hus, grønne parker og kanaler, som det selvfølgelig også finnes her. Da jeg seilte tilbake til Markusplassen var jeg meget imponert over den vakre utsikten som man får fra vannet inn over byen. Det var en flott dag og jeg kan bare anbefale at man tar seg tid til å besøke øya når man er i Venezia.
