Gabon – republikk i Afrika, republikk i vestlige del av Sentral-Afrika, ved atlanterhavskysten på begge sider av ekvator, ligger mellom Guineabukta, Mbini (fastlandsdelen av Ekvatorial-Guinea), Kamerun og Kongo. Består av en kystsone med et lavt platålandskap innenfor; 3/4 av landet er skogkledd, klimaet fuktig tropisk.
Rike mineral- og tømmerresurser har gjort landet til et av de mest velstående i Afrika, med den høyeste brutto nasjonalinntekten per innbygger i Afrika sør for Sahara. Inntektene skyldes først og fremst eksport av petroleum og tømmer. Gabon var til 1996 medlem av OPEC.
Oppdaget av portugiserne på slutten av 1400-tallet og ble da kalt Rio de Gabão. Fransk marinebase fra ca. 1840, fra 1886 koloni, 1910–58 del av Fransk Ekvatorial-Afrika. Selvstendig republikk 1960. Gabon var 1968–90 en ettpartistat, men flerpartivalg ble holdt 1990–91.
Geologi og landformer
Landets østlige deler domineres av et bredt innlandsplatå (500–1000 moh.), hvor elven Ogooué og dens bielver har skåret ut bassenger og daler. Platået er bygd opp av prekambriske bergarter (bl.a. granitt, gneis, sandstein og skifer). Det høyeste fjell på dette platået er Mont Iboundji (972 moh.) i midtre Gabon. I vest ligger en kystslette som i sør er 20–40 km bred. Mot nord vider kystsletta seg ut til 120–140 km, og ved Ogooués utløp ved Cap Lopez er den opptil 200 km bred. Ca. 80 km sør for landets nordgrense skjærer det brede Gabon-estuaret seg dypt inn i landet, nesten til foten av fjellene. Kystlinjen er innskåret av laguner.
Klima
Gabon ligger i den tropiske klimasonen og har et utpreget ekvatorialt klima. Temperaturene er høye hele året med små årstidsvariasjoner. Libreville har en gjennomsnittstemperatur på 24 °C i kaldeste måned (juli) og 27 °C i varmeste måned (mars–april). Årsnedbøren varierer mellom 1500 og 4000 mm, med størst nedbør langs nordvestkysten. Nedbøren avtar relativt raskt mot øst og sørover langs kysten. Det er to regntider; fra midten av januar til mai og fra oktober til midten av desember.
Klima
Temperatur Nedbør
VARMESTE MÅNED KALDESTE MÅNED ÅRLIG VÅTESTE MÅNED TØRRESTE MÅNED
Maks. Min. Maks Min.
°C °C °C °C mm mm mm
Libreville mars, april 32 23 juli 28 20 2510 nov. 373 juli 3
Mayoumba mars, april 30 23 juli 26 20 1575 nov. 272 juli 0
Mouila april 33 23 juli 28 19 2335 okt. 465 juli 3
Temperaturene som oppgis er gjennomsnittlig daglig maksimum og minimum i vedkommende måned.
Planteliv
Ca. tre firedeler av landet er dekket av tropisk regnskog, som omfatter mer enn 3000 forskjellige arter trær og andre planter, bl.a. mahogni, ibenholt og okoumé, et hardvedtre som danner ryggraden i Gabons skogbruk. I Ogooué-deltaet og ved Gabon-flodens utløp vokser mangrove. I de tørrere sørøstlige og sørlige delene av landet består vegetasjonen av savanne og skogsavanne.
Gabon – dyreliv. Rikt dyreliv, bl.a. mandrill, sjimpanse, gorilla, leopard, elefant og bøffel. Tallrike ekornarter, skjelldyr, halvaper og aper (marekatter, mangabeyer) i trærne i regnskogen. I skogbunnen lever snikekatter, penselsvin, vannmoskusdyr og antiloper (duikere, sitatunga). Krokodiller, flodhest og senegalmanat (sjøku) i elvene. Et mylder av edderkopper, store sommerfugler, biller og andre insekter i regnskogen. Mange frosker og slanger, bl.a. pytoner, mambaer og gabonviper. Fuglefaunaen omfatter papegøyer (jako, rødpannepapegøye og dvergpapegøyer), turakoer, isfugler, hornfugler, solfugler m.fl.
Gabon – befolkning. Folketallet ble i 2004 beregnet til ca. 1,4 mill. innbyggere, og den årlige befolkningstilveksten til 2,7 % (1991–2001). Gjennomsnittlig levealder er beregnet til 58,1 år for kvinner og 54,9 år for menn.
Til tross for at Gabon har store inntekter og høy gjennomsnittlig BNP per innb. lever ca. en firedel av befolkningen under fattigdomsgrensen. Samtidig har Gabon et bedre utbygd velferdssystem enn de fleste afrikanske land, med alders-, uføre- og yrkesskadetrygd og ytelser til barnefamilier. Legedekningen er høyere enn i de fleste andre land i området, men likevel er spedbarndødeligheten relativt høy.
Befolkningen er delt i ca. 40 etniske grupper. Største gruppen er fang som lever nord for Ogooué-elven i landets nordlige og nordvestlige deler; i de sørlige og sentrale delene av landet lever andre bantutalende folk, bl.a. eshira, okandé, adouma og bakota. I skogene lever også noen få tusen babinga (pygmeer) som nomadiske jegere og sankere.
Gabon er et av Afrikas tynnest befolkede land med ca. 5 innb. per km2. Størst befolkningstetthet finnes langs kysten og langs de store elvene. Landets største byer er hovedstaden Libreville og havnebyen Port-Gentil. Til sammen har disse ca. 35 % av landets befolkning.
Religion
Ca. 87 % av befolkningen er kristne (2002); ca. 55 % er katolikker, ca. 18 % er protestanter, og ca. 14 % tilhører stedegne kirker. Det finnes også muslimer, samt tilhengere av tradisjonelle, lokale religioner.
Språk
Offisielt språk er fransk. Språkene i Gabon danner et broket bilde, med ca. 40 forskjellige etniske grupper som hver taler sitt språk, deriblant en rekke bantuspråk, bl.a. fang.
Gabon – næringsliv og økonomisk utvikling. Rike mineralforekomster og tømmerressurser har gjort Gabon til et av de mest velstående land i Afrika, med en av de høyeste brutto nasjonalinntekter per innbygger i Afrika sør for Sahara. Inntektene skyldes først og fremst eksport av petroleum og tømmer, som fortsetter å være bærebjelken i landets økonomi. Gabon har samtidig et lavt folketall. I 2004 stod eksport av råolje for ca. 40% av BNP. Store deler av landet er dekket av regnskog, og er derfor lite egnet til jordbruk. Manglende infrastruktur gjør mye av landet vanskelig tilgjengelig, og er en årsak til at mineralressurser bare i begrenset utstrekning utnyttes. Gabon er rikt på mineraler, også i tillegg petroleum; bl.a. mangan og uran. Utilgjengeligheten er samtidig en beskyttelse for regnskogen, som også i Gabon er under hardt press, både av legal og illegal hogst. Parallelt med den økonomiske veksten har tilflyttingen til byer og tettsteder vært stor, og tidlig på 2000-tallet bodde ca. 80% av befolkningen i urbane strøk – hvilket bl.a. har redusert jordbruksproduksjonen, og jordbrukets økonomiske betydning.
Den sterke avhengigheten av eksport av petroleum har gjort gabonesisk økonomi til dels svært avhengig av prissvingningene på de internasjonale markedene, samtidig som utvinningen også har variert. Etter et oppsving i oljeproduksjonen og eksportinntektene i 1970-årene økte det statlige forbruket og de offentlige investeringer, finansiert også med utenlandslån, som gav Gabon en betydelig gjeldsbyrde – som ytterligere bidrog til landets finansielle sårbarhet. Fra midten av 1980-årene har Gabon derfor gjennomført flere såkalte strukturtilpassingsprogram. Etter devalueringen av den flernasjonale CFA-franc, som er direkte knyttet til den franske franc, i 1994, ble ytterligere et økonomisk gjenreisingsprogram iverksatt. Fra 1990-årene er en rekke statlige og halvstatlige selskap privatisert, deriblant kraftselskap og jernbane.
Store eksportinntekter og høy gjennomsnittlig BNP til tross; rikdommen er ujevnt fordelt og mange lever under fattigdomsgrensen.
Landbruk, fiskeri
Anslagsvis 2 % av Gabons landareal er dyrket, og jordbruket domineres av små selvbergingsbruk som bl.a. dyrker melbananer, maniok, taro og mais. Produkter for salg er særlig palmeolje, gummi, sukker, kakao og kaffe. Gabon er ikke selvforsynt med mat, og ca. halvparten av matbehovet importeres. Økende tilflytting til byer og tettsteder har vanskeliggjort forsøk på å øke matproduksjonen, samtidig som landbruket hemmes av mangelfull infrastruktur, og dermed transportmuligheter fra produksjonsområdene til markedene. En del av jordbruket består av plantasjer, bl.a. for palmeolje, kaffe, kakao og sukker. Disse produktene samt gummi eksporteres, men i beskjedent omfang. Avlingene av kaffe og kakao sank betraktelig fra slutten av 1980-årene. Husdyrhold har i Gabon tradisjonelt vært nær umulig pga. tilstedeværelse av tsetse-fluen, men med innførsel av resistente arter har produksjonen av kjøtt – fra kveg, griser, sauer og geiter, samt fjørfe – økt betydelig.
Inntil utnyttelsen av Gabons mineralressurser tok til i slutten av 1950-årene, var skogbruket landets viktigste eksportnæring. Tropeskogen dekker ca. 85 % av Gabons landareal, og landet er Afrikas fjerde største tømmerprodusent. Store deler av landets skogressurser er fortsatt ikke er utnyttet, samtidig som betydelig områder er vernet, og det utøves et internasjonalt press for å verne om den gjenværende regnskogen. En annen begrensningen ligger i manglende infrastruktur. Det tette nettet av elver blir nyttet til å fløte tømmeret til havnene ved kysten. En ny jernbane, Transgabon, åpnet i 1986 et nytt område for tømmerdrift. Gabon er verdens største produsent av okoumé, et treslag som særlig brukes i produksjonen av kryssfinér. Rundt 70 % av eksporten fra skogbruket består av okoumé. Tømmerdriften er høyt mekanisert, og drives vesentlig av europeiske selskaper. Bare en liten andel av tømmeret blir foredlet i Gabon, og det er myndighetenes ambisjon å øke andelen av foredlet virke.
Farvannene utenfor Gabon er rike på fisk, og er mildere beskattet enn mange andre kystrøk i Vest-Afrika. Den lokale fiskeindustrien er liten, med vesentlig håndverksfiske, og ingen foredling. Det er utarbeidet planer om å bygge et foredlingsanlegg i Port Gentil – som ledd i å styrke andre deler av økonomien etter hvert som petroleumsutvinningen avtar. Det er anslått at det årlig kan tas opp ca. 300 000 tonn fisk og skalldyr, mens fangstene per 2004 bare var på rundt 40 000 tonn, samtidig som Gabon årlig importerer ca. 7000 tonn. Størstedelen av fangsten tas av fartøyer fra EU. Gabon inngikk 1998 en avtale med EU og fiske innenfor landets 200-milssone, forlenget i 2003.
Bergverk, industri
Utvinningen av mineraler har siden 1950-årene endret Gabons økonomi, og lagt grunnlaget for landets relativt høye velstand. Petroleum er i dag den viktigste mineralressurs, og står for ca. 40 % av BNP og inntil 80 % av eksportverdien (2004). Gabon har de tredje største oljereservene i Afrika sør for Sahara (ca. 2,5 mrd. fat per 2004). Produksjonen startet i nærheten av Port-Gentil i 1956 med sterk vekst fra slutten av 1960-årene. Siden er det satt i drift flere felter ved munningen av Ogooué og utenfor kysten. Et av de største feltene, landbaserte Rabi-Kounga, ble satt i drift i 1989. Redusert produksjon bl.a. i dette feltet førte ved århundreskiftet til økt leteaktivitet, og til at flere nye felt ble åpnet, både offshore og på land. Produksjonen, og inntektene, har variert sterkt, og nådde et høydepunkt på 371.000 fat pr. dag i 1997, hvoretter den sank, og i 2003 lå på ca. 290.000 fat. Med kjente reserver og utvinningstakt som i 2004, vil landets forekomster ta slutt i 2012. Det antas imidlertid at det vil bli gjort nye funn, bl.a. i de omstridte grenseområdene med Ekvatorial-Guinea (Coriscobukta). De to land ble i 2004 enige om i fellesskap å utforske forekomster der. Gabon gikk i 1996 ut av OPEC, bl.a. fordi landet anså at kvotene derfra var for lave. Over halvparten av Gabons petroleumseksport går til USA, mens franske interesser har vært sterkt inne i leting og utvinning. I 2004 inngikk Gabon en avtale med Kina om kinesisk bistand i videreutviklingen av oljeindustrien mot garanterte leveranser fra Gabon. Gabon har ett oljeraffineri i Port Gentil, og planer om bygging av ett til. Landet har også store gassreserver, som i beskjeden grad blir utnyttet som energikilde.
Gabon er en av verdens største manganprodusenter, og forekomstene ved Moanda, i den sørøstlige delen av landet, er på ca. 45 mill. tonn. Gabons manganforekomster utgjør ca. ¼ av verdens kjente reserver. Gruvedriften startet 1962, og malmen ble tidligere skipet ut via havnebyen Pointe-Noire i Kongo. Et nytt anlegg for utskipning av manganmalm stod ferdig 1988 i Owendo ved Libreville, som er endepunkt for Transgabon-jernbanen. Gabon ble i 1990 verdens største eksportør av manganmalm (foran Sør-Afrika).
Gabon var i flere år også en betydelig produsent av uran. Forekomstene ligger ved Mounana, der utvinningen tok til i 1958. Produksjonen sank utover i 1980-årene, til den opphørte i 1999. Det er også påvist store reserver av jernmalm, bl.a. om lag 850 mill. tonn i Belinga-distriktet i nordøst. Lave priser på verdensmarkedet har gjort det lite aktuelt å utnytte disse ressursene. Landet har påviste ressurser også av en del andre mineraler, bl.a. bly, sink og fosfat; noe gull og marmor utvinnes Kinesiske interesser har fått konsesjon til å utvikle jernmalmforekomster nord i landet.
Gabons industri, ut over petroleumssektoren, er liten, mest med produksjon av noen forbruksvarer, samt noe foredling av olje og tømmer.
Gabon har store vannkraftressurser, og ca. 3/4 av kraften kommer fra vannkraft, ca. 10 % fra naturgass.
Utenrikshandel
Takket være petroleumseksporten har Gabon et betydelig overskudd i sin handel med utlandet, om enn sterkt svingende, avhengig av prisen på råolje på verdensmarkedet. Råolje og oljeprodukter stod tidlig på 2000-tallet for nærmere 80 % av eksportinntektene; andre viktige eksportvarer er mangan og tømmer. USA og Frankrike er de viktigste eksportmarkedene, mens Kina blir en enda viktigere marked enn tidligere, etter at en avtale om faste leveranser av olje er inngått.
Importen omfatter bl.a. maskiner, transportutstyr og matvarer, med Frankrike og USA som de viktigste leverandørland. Til tross for overskuddet i utenrikshandelen, har Gabon tatt opp store lån i Frankrike og andre EU-land, bl.a. for å finansiere byggingen av Transgabon-jernbanen, og utenlandsgjelden er blitt en alvorlig belastning for landets økonomi.
Samferdsel
Gabons økonomiske utvikling har vært hemmet av vanskelige kommunikasjonsforhold. Landets tett skogkledde og kuperte terreng, den sparsomme bosetningen og den økonomiske avhengighet av tømmer som kunne fløtes ned til kysten, har ikke oppmuntret til utbygging av vei og jernbane.
Veinettet er av lav standard, og kan ikke brukes til tungtransport. I 1990-årene ble det igangsatt et stort program for å utbedre veinettet, som imidlertid fortsatt anses som utilstrekkelig. Store deler av veinettet er ubrukelig i regntiden.
Den nye Transgabon-jernbanen ble fra 1974 bygd fra havnebyen Owendo nær Libreville og inn i landet. Strekningen til Booué (338 km) stod ferdig 1983 og forbindelsen til Masuku (tidl. Franceville) ble åpnet i 1989. En linje som skulle forbinde Booué med jernmalmfeltene i Belinga i nord (235 km) ble skrinlagt pga. manglende finansiering. Jernbanen er en av de største offentlige investeringer i Gabon, og har åpnet tidligere nærmest utilgjengelige deler av landet.
Luftfarten spiller en stor rolle for den innenlandske samferdselen; internasjonale lufthavner finnes ved Libreville, Port-Gentil og Masuku. Flyselskapet Air Gabon, etablert 1977, står for både innen- og utenlandstrafikken.
De viktigste havnebyene er Port-Gentil, som hovedsakelig håndterer eksporten av olje og oljeprodukter, og Owendo 15 km fra Libreville. Et nytt anlegg for eksport av malm, med kapasitet på 2 mill. tonn mangan i året, stod her ferdig 1988. Owendo vil også bli utførselshavn for jernmalmen fra Belinga, når malmbrytningen måtte komme i gang.
Skole og utdanning
Gabon har offisielt obligatorisk skole i 11 år fra 6-årsalderen. Grunnskolen varer i 6 år, ungdomsskolen i 4 år og den videregående skolen i 3 år. Ca. 87 % begynner i grunnskolen, rundt 50 % fortsetter i videregående skole, og 8 % tar høyere utdanning. Undervisningen gis i offentlige skoler og i misjonsskoler. Ca. 30 % av skolene er private. Skolesystemet er sterkt påvirket av det franske. Gabon har tre universiteter og flere uavhengige institutter. Av befolkningen over 15 år ble ca. 35 % anslått å være analfabeter i 2000.
Massemedia
Gabon har tre dagsaviser med et samlet opplag på ca. 50 000.Gabon-Matin (opplag ca. 18 000) utgis av nyhetsbyrået Agence Gabonaise de Presse, L’Union (opplag ca. 20 000) av regjeringen og La Concorde (ca. 10 000) av fjernsynsselskapet TV+.. For øvrig finnes en del ukeaviser, flere nye aviser ble startet i 1990-årene i forbindelse med overgangen til flerpartisystem.
Riksradioen, La Voix de la Rénovation, sender døgnet rundt på fransk og på lokale språk. I 1980 ble det opprettet en internasjonal, kommersiell radiostasjon, Africa No. 1, der staten har en mindre eierandel. Africa No. 1 sender franskspråklige programmer til en rekke sentral- og vestafrikanske land. Flere mindre, uavhengige radiostasjoner ble startet i 1990-årene. Det statlige fjernsynet, Radiodiffusion-Télévision Gabonaise (RTG), grunnlagt 1959, sender i to kanaler, og dekker en stor del av landet, og en del programmer sendes via satellitt til andre afrikanske land. Det finnes også en privateid, franskspråklig fjernsynskanal, Télé-Africa.
Gabon – musikk. Til tross for etnisk og språklig mangfold er folkemusikken i Gabon relativt homogen innenfor hver av de to hovedtradisjonene: pygmeenes musikk og bantufolkenes.
Pygmeene er særlig kjent for sin høyt utviklede vokalmusikk. Flere stiltrekk, så som karakteristiske jodleeffekter og klangfull flerstemmighet med imitasjon mellom de enkelte stemmer, er også kjent blant jeger- og samlerfolk i andre afrikanske land.
Blant bantufolkene er sang, instrumentalmusikk og dans særlig knyttet til initiasjonsseremonier, men musikkaktivitet inngår også i mange andre sosiale sammenhenger. Harpe, spalttromme (uthulet trestokk), musikkbue, trommer, rasler, bjeller og signalhorn bidrar til rik variasjon i instrumentalklangen. Den flerstemmige sangen kombinerer lettflytende melodilinjer med velklingende harmonikk og sammensatte rytmer. Sansa (tommelpiano) benyttes både som soloinstrument og i grupper; xylofonensembler ble innført på 1800-tallet. Profesjonelle musikere finnes tradisjonelt ikke, men de som trakterer enkelte instrumenter må gjennomgå særskilte initiasjonsseremonier. Halvprofesjonelle, omvandrende musikanter som synger og spiller mvet (en harpezither med kalebassresonator) er svært populære.
Gabon – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1991 er Gabon en presidentstyrt, enhetsstatlig republikk. Presidenten, som er statsoverhode, regjeringssjef og militær øverstkommanderende, velges i allmenne valg for sju (tidligere fem) år. Regjeringen utnevnes av og er ansvarlig overfor presidenten. Lovgivende makt er lagt til nasjonalforsamlingen (Assemblee Nationale) med 120 medlemmer, som velges i allmenne valg for fem år, og et senat med 91 medlemmer, som velges for seks år av provinsforsamlingene og kommunestyrene. Presidenten kan oppløse nasjonalforsamlingen før fem år er gått, men kan også forlenge dens funksjonstid med inntil 18 måneder. Presidenten kan sende lovforslag han er uenig i, tilbake til forsamlingen; forslaget må da vedtas med 2/3 flertall for å bli til lov.
Gabon var fra slutten av 1960-årene en ettpartistat, men ble som mange andre afrikanske land demokratisert i årene rundt 1990, da en ny, demokratisk forfatning åpnet for frie valg og flere partier. President Omar Bongo har imidlertid fortsatt (siden 1967), demokratiseringen har vært halvhjertet, og opposisjonen har stadig truet med å trekke seg fra samarbeidet i nasjonalforsamlingen. Foran presidentvalget 2005 ble grunnloven igjen endret slik at Bongo kunne stille til valg for enda en periode.
Administrativ inndeling
Gabon er inndelt i ni provinser, hver styrt av en statsutnevnt guvernør, og 37 prefekturer, hvert ledet av en statsutnevnt prefekt.
Gabon – forsvar. Militærtjenesten er frivillig. Hæren hadde i 2007 en personellstyrke på 3200, marinen 500 (tre patruljefartøyer og ett landgangsfartøy) og flyvåpenet 1000 (10 kampfly). I tillegg har landet et halvmilitært gendarmeri på 2000. To franske marinekompanier med en styrke på 750 mann er stasjonert i landet.
Gabon – internasjonale forbindelser. Gabon er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken, for øvrig av bl.a. Verdens Handelsorganisasjon, Afrikanske Union (AU) og Cotonou-avtalen. Landet var medlem av OPEC 1975–96.
Gabon er representert i Norge ved sin ambassade i London, mens Norge er representert i Gabon ved sin ambassade i Luanda (Angola) og generalkonsulat (ubesatt i 2008) i Libreville.
Gabon – historie. Redskapsfunn tyder på at det området som i dag utgjør Gabon, har hatt bosetning fra langt tilbake i tid, muligens helt fra ca. 5000 år f.Kr. De tidligste innbyggere antas å ha vært pygmeer som levde av jakt og fiske. På 1500-tallet slo folk fra stammer som tilhører myene-språkgruppen seg ned i området ved munningen av Ogowe (Ogooué)-elven, mens pounou-folket forflyttet seg fra Kongo og slo seg ned i sørvest. I det samme området slo også nzabi- og tegue-folkene seg ned. Den dominerende folkegruppen i Gabon i dag, fang-folket, migrerte til området østfra på begynnelsen av 1700-tallet, og slo seg ned ved kysten ca. 1840.
Portugisiske handelsreisende kom til Gabon først i 1472 og kalte området ved elvemunningen Gabão (kappe med hette) på grunn av dens spesielle form, og landet har fått sitt navn etter denne benevnelsen. Portugiserne foretrakk øyene utenfor Gabon-kysten, men drev derfra handel med Gabon, særlig med elfenben og trevirke. Elfenbenet kom fra innlandet i Kamerun, mens slavehandel utviklet seg med en eksportrute sørfra. Ca. 1700 var også gabonesiske slaver å finne på markedet i Ogowe-deltaet, hvor Orungu- og Nkomi-kongedømmene ble grunnlagt. Slavehandelen ble formelt forbudt i 1815, men holdt frem til slutten av 1800-tallet. På 1700-tallet slo nederlenderne seg ned på øya Corisco, og franske misjonsstasjoner ble bygd i 1842–44. I 1843 bygde franskmennene et fort på nordbredden av Ogowe, og det ble opprettet en koloni for rømte og frigitte slaver. Byen fikk i 1849 navnet Libreville («Frihetsbyen»).
Den franske regjering utpekte en guvernør for Gabon i 1886, og to år senere ble Libreville hovedstad i fransk Kongo, som Gabon ble forbundet med. I 1904 ble hovedstaden flyttet til Brazzaville i Kongo. Gabon ble en koloni innen Fransk Ekvatorial-Afrika i 1910. I 1946 ble Gabon et fransk oversjøisk territorium. Léon M’Ba, Librevilles borgermester, dannet landets første politiske parti, Mouvement Mixte Gabonais (MMG), som var tilknyttet den panafrikanske Rassemblement Démocratique Africain (RDA). To år senere, 1948, dannet Jean-Hilaire Aubame et annet parti, Union Démocratique et Sociale Gabonaise (UDSG). MMG forandret navn til Bloc Démocratique Gabonais (BDG) foran valgene i 1957.
Selvstendighet
Gabon oppnådde indre selvstyre i november 1958, med Léon M’Ba som statsminister. 17. august 1960 ble landet selvstendig, og februar 1961 ble M’Ba valgt til president, med 99,6 % av stemmene. Han dannet en koalisjonsregjering, og utnevnte sin politiske rival Aubame til utenriksminister. Før nyvalget januar 1964 ble M’Ba avsatt i et militærkupp, og Aubame ble utnevnt til leder for et revolusjonsråd som tok over styringen av Gabon. M’Ba appellerte til Frankrike om hjelp i henhold til forsvarsavtalen mellom de to land fra 1960, og etter fransk militær intervensjon ble M’Ba gjeninnsatt som president. Valg ble holdt i 1967 og gav M’Bas parti BDG et flertall. Ved Léon M’Bas død samme år tok visepresident Albert-Bernard Bongo over presidentmakten. Han innførte 1968 ettpartistyre og dannet Parti démocratique gabonais (PDG) som det statsbærende og eneste tillatte parti. Bongo ble valgt som president i 1973, 1979, 1986, 1993 og 1998; de to første gangene uten motkandidat. Helt til 1993 kunne bare kandidater fra PDG stille opp i parlamentsvalgene (1973, 1979, 1985), og til midten av 1980-årene var all politisk opposisjon forbudt. Opposisjonen organiserte seg i eksil, fremfor alt i Frankrike, med Mouvement de redressement national (MORENA) som den toneangivende gruppe. En annen Paris-basert opposisjonsgruppe, Union du peuple gabonais (UPG), ble beskyldt for å ha stått bak et påstått kuppforsøk i 1989. Også et annet kuppforsøk ble avslørt i 1989, og disse foranlediget omfattende arrestasjoner, som igjen førte til en styrket motstand mot Bongos regime.
Motstanden bunnet like mye i misnøye med den økonomiske krisehåndteringen som opposisjon mot det politiske systemet. 1990 kom en bølge streiker og demonstrasjoner, iverksatt av studenter og arbeidere. Aksjonene bidrog til at det ble nedsatt en kommisjon som skulle utrede innføring av demokratisk styresett, og en nasjonal konferanse vedtok i mars å innføre flerpartisystem. Dette ble akseptert av president Bongo, og Casimir Oye Mba ble statsminister i en overgangsperiode frem til avholdte valg. I den nye regjeringen deltok også medlemmer fra opposisjonen. I april kom det til omfattende uroligheter da Joseph Rendjame, leder for opposisjonspartiet Parti gabonais du progrès (PGP), ble funnet drept. Påfølgende uroligheter førte til at Bongo erklærte unntakstilstand og ba Frankrike om hjelp. Frankrike sendte tropper til Gabon, offisielt for å beskytte de 20 000 franske borgerne i landet. 22. mai vedtok nasjonalforsamlingen en grunnlovsendring som muliggjorde overgangen til flerpartisystem.
Valget på ny nasjonalforsamling ble holdt 1990–91; resultatet var at PDG fikk 66 av i alt 120 seter; sju andre partier ble representert. De største opposisjonspartiene ble Rassemblement national des bûcherons (RD) og PGP. Presidentvalget i 1993 ble vunnet av Bongo med 51,2 % av stemmene. I valget på ny nasjonalforsamling 1996 fikk presidentens parti PDG rent flertall, med 85 av 120 representanter; største opposisjonsparti ble PGP. PDG ble også største parti under senatsvalget 1997. Bongo ble gjenvalgt 1998, med 66,6 % av stemmene; de to utfordrerne Paul Mba Abessole fra RNB og Pierre Mamboundou fra Haute conseil de la résistance (HRC) fikk hhv. 16,5 % og 13,4 %. PDG beholdt sitt rene flertall etter parlamentsvalget 2001; med 88 av de 120 representantene, mot RNBs åtte, som det største av 8 representerte opposisjonspartier. 2003 vedtok nasjonalforsamlingen endringer i grunnloven som vil tillate president Bongo å stille til gjenvalg for enda en periode, i 2005, fra tidligere å ha begrenset en person til å sitte i mer enn to perioder. Samtidig ble valgloven endret til bare en valgomgang.
I 1996 ble et område i det nordøstlige Gabon isolert etter at inntil 30 personer hadde omkommet etter å ha blitt smittet av ebola-viruset; enda flere ble meldt omkommet. Et nytt utbrudd fant sted 2001, med 53 rapportert døde.
Utenrikspolitikk
Gabon har etter selvstendigheten opprettholdt nære forbindelser til den tidligere kolonimakten Frankrike, som landet har en militær samarbeidsavtale med. Bl.a. innebærer denne stasjonering av franske tropper i Gabon, og Frankrike har to ganger intervenert til fordel for den sittende president. Etter at president Bongo i 1973 konverterte til islam, fant det sted en tilnærming til de arabiske land. Forholdet til Frankrike var fortsatt nært i 1990-årene, men også preget av indirekte kritikk mot president Bongo, som førte til antifranske demonstrasjoner og til trusler om sanksjoner mot franske oljeinteresser som spiller en sentral rolle i Gabons økonomi. Gabon er en av de fremste oljeeksportører i Afrika, og forekomstene av olje og gass i havområder med uavklarte grenser har ført til motsetninger med nabolandet Ekvatorial-Guinea. Striden har særlig stått om statusen til en gruppe små øyer i den potensielt oljerike Coriscobukta, nord for Gabons hovedstad Libreville. Konflikten har pågått siden 1972, men kom til overflaten i 2003, da Gabons forsvarsminister Ali Bongo besøkte øyene og fastholdt Gabons krav på dem. 2004 ble de to land enige om å overlate til FN å finne en løsning på spørsmålet, og i juni ble en avtale undertegnet under FN-oppsyn, hvorved de to land skal samarbeide om oljeleting i de omstridte farvannene.
USAs interesse for oljeforekomstene i Vest-Afrika har ført til et godt forhold til Gabon, og president Bongo erklærte sin støtte til USAs kamp mot terrorisme da han møtte president Bush i 2004. Gabon meldte seg 1996 ut av OPEC i protest mot lave kvoter og høye medlemskostnader.
Gabon ble 2005 utpekt til det afrikanske land som fører den beste miljøpolitikk i forhold til kriterier i den internasjonale Environmental Sustainability Index. En flernasjonal naturpark, Tridom Park, omfatter 7,5 % av all regnskog i Kongo-bassenget, fordelt på Gabon, Kongo og Kamerun. Forholdet til Kina ble styrket 2004 etter president Hu Jintaos besøk til Gabon; samarbeidet ble særlig styrket innen oljesektoren.
Særlig i 1990-årene spilte Gabon og president Bongo en viktig regionalpolitisk rolle som megler og konfliktløser, bl.a. i konfliktene i Angola, Den sentralafrikanske republikk, Kongo-Brazzaville, Kongo (tidl. Zaïre) og Tsjad. Gabon har også vært en pådriver for økt økonomisk samarbeid i regionen.
