Guinea – republikk i Afrika, republikk i Vest-Afrika (tidligere Fransk Guinea), ligger ved atlanterhavskysten mellom Guinea-Bissau og Sierra Leone, grenser i nord til Senegal og Mali, i øst til Elfenbenskysten og i sør til Liberia.
Guinea var fransk koloni 1890–1958, og den eneste av Frankrikes tidligere kolonier sør for Sahara som brøt med moderlandet 1958, da Frankrike tilbød Guinea og de øvrige franske kolonier medlemskap i et fransk samvelde. Etter en folkeavstemning gikk Guinea inn for selvstendighet. Den økonomiske og tekniske hjelpen fra Frankrike opphørte nesten helt, og et stort antall franske tjenestemenn forlot landet.
Fra uavhengigheten 1958 til 1984 ble Guinea styrt av president Sékou Touré, som søkte å omvandle samfunnet i «sosialistisk» retning. En rekke opprørsforsøk førte til en omfattende undertrykkelse, og det er anslått at så mange som en firedel av Guineas innbyggere flyktet fra landet under Tourés styre. Etter president Tourés død styrte militære krefter landet frem til 1991. En plan for innføring av et pluralistisk, demokratisk styresett resulterte i frie valg i 1994.
Navnet kan være en avledning av Ganuya, som var navnet på et vestafrikansk rike på 1300-tallet.
Guinea – geologi og landformer. Kystlinjen er vel 250 km lang, og danner en sterkt innskåret riaskyst med mange elvemunninger og mangrovesumper. Innenfor sumpene ligger en 50–80 km bred kystslette, som i terrasser hever seg opp mot Fouta Djalon-massivet. Det er et dypt nedskåret, ca. 1000 m høyt platå, hovedsakelig bygd opp av sandstein. Høyeste punkt er Mont Kavendou, 1425 moh. Flere store elver har sitt utspring i Fouta Djalon, bl.a. Niger-, Senegal- og Gambiaelven.
Den sørøstlige delen av Guinea tilhører Guineahøylandet, som er bygd opp av granitter, gneiser, skifere og kvartsitter. Landskapet består av avrundede, skogkledte bakker, med enkelte høyere topper, bl.a. Nimba, 1752 moh., landets høyeste fjell. Omkring Nimba er det anlagt et naturreservat som er ført opp på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Et bredt platåområde i nordøst heller ned mot Nigerelven. Gjennomsnittshøyden er 300 moh., men det finnes atskillige «inselberge», bestående enten av granittdomer eller sandsteinsutløpere fra Fouta Djalon.
Klima
Guinea ligger i den tropiske klimasone. Ved landets sørvestvendte kyst dominerer sørvestmonsunen, som bringer store nedbørmengder. I Conakry er den årlige nedbørmengde således 4300 mm, som faller fra mai til november. Årlig middeltemperatur er her 27 °C, med april og august som henholdsvis varmeste og kaldeste måned.
I Fouta Djalon er nedbøren noe mindre enn ved kysten, vanligvis 1500–2000 mm i året, men regntiden er opptil to måneder lengre. Pga. høyden er temperaturene noe lavere enn ved kysten.
I Guineahøylandet er nedbøren større igjen, og tørketiden er ofte bare på én måned. Det er dessuten her en tendens til to nedbørmaksimum. I de nordlige og vestlige savanneområdene er den årlige nedbør ca. 1500 mm, med relativt store temperatursvingninger mellom natt og dag under tørketiden.
Planteliv
Floraen tilhører det paleotropiske florariket. Langs den sumpige kysten vokser mangroveskog og oljepalmer. Kystsletta var tidligere dekket av tropisk regnskog med mahogni- og ibenholttrær. Nå er det bare spredte bestander igjen. Resten er omdannet til savanne som følge av nedhugging og økt beitepress fra husdyr. Platåområdene har savannevegetasjon med enkelte apebrødtrær og smørtrær. Savannegresset kan bli over 3 m høyt i regntiden. Fjellområdene er skogkledde.
Guinea – dyreliv. Guinea har en rik pattedyrfauna med ekornarter og andre gnagere, halvaper, marekatter, sjimpanse, honninggrevling, snikekatter, små kattedyr, antiloper og kafferbøffel. På savannene lever dessuten elefant, vortesvin, flekkhyene, stripesjakal, husarape og rødbavian. Kolobusaper, leopard, penselsvin og duikere (små antiloper) kan påtreffes i regnskogen. Flodhest, senegalmanat (en sjøku), krokodiller og en rekke fiskearter finnes i elvene. Det er mange slanger, bl.a. kvelerslanger, kobraer og mambaer. Blant de mer enn 600 fugleartene i Guinea finner man marabustork, gribber og et stort antall rovfugler, perlehøns, turakoer, isfugler, skjeggfugler, vevere og solfugler.
Guinea – befolkning. Guinea hadde i 2004 en anslått folkemengde på 9,2 mill. Folketilveksten har vært lavere enn i mange andre afrikanske land, vesentlig pga. høy emigrasjon gjennom mange år. Spedbarnsdødeligheten er fortsatt svært høy (92 promille tidlig på 2000-tallet), men er synkende. Gjennomsnittlig levealder er 53,7 år for kvinner og 50,9 år for menn. Ca. 45 % av befolkningen er under 15 Guinea mottok tidlig på 2000-tallet svært mange flyktninger fra Liberia og Sierra Leone, og nærmere 100 000 av landets egne innbyggere måtte flykte pga. uro i grenseområdene mot nabolandene. Flyktningeproblemet er blitt en alvorlig belastning på landets økonomi, og det har også forårsaket uro mellom enkelte folkegrupper.
Det finnes rundt 16 ulike etniske grupper med til dels store forskjeller i språk, kultur og tradisjonelle samfunnsformer. Fulani utgjør ca. 40 % av befolkningen, og lever hovedsakelig i Fouta Djalon som kveg- og jordbrukere. Malinke utgjør ca. 26 %, og dominerer i det tynt befolkede Øvre Guinea. I den tett bosatte kystregionen i Nedre Guinea er susu den viktigste gruppen. De omfatter ca. 11 % av landets innbyggere, men deres språk er blitt det fremherskende i hele denne regionen. I det sørvestlige skogområdet er kissi (6,5 %) og kpelle (4,8 %) de viktigste etniske grupper.
Guinea er relativt tynt befolket (37,6 per km2). Den største befolkningskonsentrasjonen har Fouta Djalon, hvor jordsmonnet er godt og klimaet forholdsvis temperert. De fleste bor og arbeider på landsbygda, men byenes andel av befolkningen er økende (28 % 2003 mot 5 % 1950). Største by er hovedstaden Conakry.
Guinea – næringsliv og økonomisk utvikling. Guinea er et av Afrikas mest ressursrike land, med likevel et av kontinentets mindre sosialt og økonomisk utviklede stater. Størstedelen av landets inntekter kommer fra gruvesektoren, mens det store flertallet av befolkningen er sysselsatt i landbruket. Gruveindustrien ble etablert under fransk kolonistyre, og mineralutvinning har enda lengre historie i det som utgjør dagens Guinea, særlig utvinning av gull. Utviklingen av den moderne sektor i landets økonomi tok til oppunder andre verdenskrig, da utvinningen av bauxitt-forekomstene begynte, og bindingen til Frankrike ble styrket som følge av den økonomiske verdien av kolonien. Da Guinea valgte å stå utenfor det franske samveldet ved selvstendigheten i 1958, ble de fleste bånd med Frankrike brutt, med negativ innvirkning på den nye statens økonomi, bl.a. ved at franske interesser ble trukket ut av landet. En økonomisk utvikling bygd på grunnlaget fra kolonitiden ble derfor brutt, og Guinea stagnerte, selv om utvinningen av mineralrikdommene fortsatte. En årsak til stagnasjonen var også beslutningen om å nasjonalisere mesteparten av den økonomiske virksomheten, med unntak av landbruket, selv om kollektive ordninger ble innført også der, og gruveindustrien. Denne utviklet seg som den sterkeste del av økonomien, men i stor grad isolert fra resten av næringslivet. Senere er mye av statens eierinteresser privatisert, som del av et økonomisk reformprogram gjennomført fra siste halvdel av 1980-årene. Programmet ble støttet av Det internasjonale valutafondet (IMF) og Verdensbanken, og medførte videre bl.a. en devaluering av den nasjonale valutaen, syli (senere guineansk franc), sterk reduksjon av den offentlige forvaltning og høyere priser på landbruksprodukter og liberalisering av handelen med utlandet.
Guineas eksport er nærmest helt dominert av mineraler, og landets mineralforekomster er så verdifulle, at de med bedre utnytting antas å kunne gjøre landet til et av de mest velstående i Vest-Afrika. Guinea har betydelige bauxittforekomster, samt forekomster av jernmalm, diamanter, gull og andre mineraler. Den sterke avhengigheten særlig av bauxitt gjør Guineas økonomi sårbar for svingninger i prisen for denne varen på de internasjonale markedene. En del av landets mineraleksport har gått over havner i Liberia, og krigen der rammet derfor også guineansk økonomi. Samtidig ble landet indirekte trukket inn i den regionale destabiliseringen, gjennom borgerkrigene i nabolandene Liberia, Sierra Leone, Guinea Bissau og Elfenbenskysten. Både gruvesektoren og jordbruket har forfalt og lider bl.a. under dårlig infrastruktur. Det er planer for utbygging av en jernbane fra malmfeltene til Conakry. Det letes etter olje- og gassforekomster på kontinentalsokkelen, og det er investert i gjenoppbygging av deler av den gamle plantasjeøkonomien; bl.a. for dyrking av bananer, gummi og palmeolje. Guinea har også store skogområder med betydelig uutnyttet potensial for tømmerutvinning, samt potensial for produksjon av vannkraft. Målt etter sosiale indikatorer er Guinea et av verdens fattigste land, med lav forventet levealder og høy barnedødelighet, selv om landet har en forholdsvis høy brutto nasjonalinntekt per innbygger.
Landbruk og fiske
Landbruket er Guineas viktigste næringsvei målt i forhold til sysselsetting, hvor vel 80 % av de yrkesaktive er engasjert. Sektoren står for ca. 3/4 av BNP. Til 1984 var Guinea selvforsynt med de viktigste matvarene, men har måttet importere betydelige mengder matvarer; fremfor alt ris, som er hovednæringen for landets innbyggere. Matvareproduksjonen steg igjen mot slutten av 1990-årene. Etter selvstendigheten var jordbruket delvis organisert på kollektiv basis, en ordning som ble opphevet etter regimeskiftet i 1980-årene.
I de fuktige kystområdene dyrkes ris, oljepalmer, bananer og ananas, i høylandet bl.a. mais, kaffe og kinatrær. På Nigerslettene dyrkes ris ved kunstvanning, og ellers hirse, maniok og jordnøtter (peanøtter). Fra 1985 er bomull dyrket fra plantasjer i Haute Guinée. Innen flere områder er tidligere plantasjedrift reetablert. Landbruksprodukter for eksport er særlig bananer, kaffe, ananas, oljepalmer, jordnøtter og sitrusfrukter, samt en del grønnsaker. Pga. tsetsefluen er fedriften konsentrert til høyereliggende områder, hvor fulaniene holder store flokker med små ndamakveg, en rase som er motstandsdyktig mot tsetsefluen.
Guinea har også store skogområder med betydelig unyttet potensial for tømmerutvinning. Over 2/3 av arealet er dekket av skog, men mangelfull infrastruktur hindrer en kommersiell utvinning.
Fiskerisektoren er lite utviklet, og fangstene i Guineas farvann skjer vesentlig av utenlandske trålere; noe av håndverksfiskere. Siden 1983 har Guinea inngått avtaler med EU for fiske i farvannene.
Bergverk, energi
Guinea (Bergverk, energi) (bauxitt) (bilde)
Guinea har en av verdens største forekomster av bauxitt. Bildet viser et anlegg for bauxittutvinning.
Gruvesektoren er den mest dynamiske sektor i landets økonomi, og står for langt den største andelen av de offisielle eksportinntektene (over 90 % i 1980-årene, ca. 80 % i 1990-årene). Sektoren har stått for ca. 1/5 av brutto nasjonalprodukt siden slutten av 1980-årene. Som ledd i de økonomiske reformene som ble introdusert fra 1980-årene, ble ny gruvelovgivning introdusert i 1995, bl.a. for å bedre forholdene for utenlandske investeringer og redusere statens direkte rolle i gruveindustrien. En rekke nye letelisenser ble gitt på slutten av 1990-årene. Ved inngangen til 2000-tallet ble bauxitt, diamanter og gull kommersielt utvunnet, med utsikter til at også påviste forekomster av jernmalm og nikkel kunne utnyttes. Mangelfull infrastruktur og mangel på kraft er hindre for full utnytting av potensialet i Guinea, som er et land med til dels utilgjengelige områder.
Guinea har ca. 25–30 % av verdens kjente bauxittforekomster, med en malm av høy kvalitet, og landet er verdens største eksportør. Utvinningen foregår fra gruver ved Boké-Sangaredi, Fria-Kimbo og Kindia-Debele, med førstnevnte som den største. Derfra er det bygd et jernbanespor til en nyanlagt havn ved Kamsar, hvorfra malmen skipes ut. Utvinningen begynte ved Fria i 1930-årene, og foredling til aluminiumoksid i 1960-årene. Smelteverket der er Guineas største industrianlegg, med en kapasitet på ca. 700 000 tonn i året. Det er utarbeidet planer for utvinning av forekomster også ved Dabola og Tougué, hvor det også er prosjektert et anlegg for fremstilling av aluminium. En rekke utenlandske selskap har vært involvert i bauxitt-utvinningen, gjerne i konsortier og i joint venture-samarbeid med den guineanske stat.
Guinea har forekomster av diamanter og gull, som også utgjør en betydelig del av landets eksport. Gull har vært utvunnet i flere hundre år, og foregår fortsatt med tradisjonelle metoder, i tillegg til industriell utvinning. Flere utenlandske selskaper har engasjert seg i sektoren; blant disse norske Guinor Gold Corporation, med Léro-gruven, åpnet 1995, som største investering. Utvinning av diamanter skjer både individuelt og industrielt, og mye av den ukontrollerte utvinningen er blitt smuglet ut av landet. Det største volumet utvinnes ved Aredor-gruven ved Kerouane, som ble åpnet i 1930-årene, men revitalisert i nyere tid. I den sørøstlige delen av landet finnes store jernmalmforekomster som ble satt i produksjon 1981, etter at forekomstene på Kaloumhalvøya nær Conakry var uttømt etter drift fra 1953. Det er påvist verdifulle forekomster av jern av høy kvalitet i Mt. Nimba, men den planlagte utvinningen er utsatt bl.a. pga. borgerkrigen i nabolandet Liberia, som gjør det problematisk å frakte malmen til utskipningshavnen i Buchanan.
Det er bekreftet at Guinea har forekomster av granitt, uran, nikkel og kobolt. Det letes etter olje- og gassforekomster på kontinentalsokkelen.
Produksjonen av energi er liten, men landet har store vannkraftreserver, anslått til ca. 6000 MW. Per 2000 hadde landet en kapasitet på ca. 245 MW elektrisk kraft, hvorav rundt halvparten er eid av gruveselskaper. En vesentlig del av kraftstasjonene var ute av drift. 1999 ble en stasjon på 75 MW åpnet ved Garafiri, i Konkouréelven, som landets største. Planer for et større anlegg, 900 MW, i den samme elven er prosjektert, bl.a. med tanke på å forsyne et nytt smelteverk med strøm.
Industri
Industrien i Guinea er lite utviklet, og baserer seg hovedsakelig på bearbeiding og foredling av lokale råvarer, samt produksjon av ferdigvarer til erstatning for import. Det fremstilles blant annet sigaretter, øl og mineralvann for det lokale marked, og den eneste industrielle virksomhet av størrelse er foredlingen av bauxitt. Flere tidligere statsforetak er blitt lagt ned, bl.a. for tekstilproduksjon
Utenrikshandel
Guinea har normalt overskudd fra sin handel med utlandet, takket være eksporten av bauxitt fra først i 1970-årene. En kortvarig nedgang, med underskudd, tidlig i 1990-årene skyldtes særlig lavere inntekter fra salg av bauxitt. Samtidig økte inntektene fra eksport av gull. Et positivt bidrag til den finansielle situasjonen er også betydelig utviklingshjelp, bl.a. fra Frankrike, EU og Verdensbanken. Norske myndigheter kansellerte i 1995 Guineas offentlige gjeld til Norge, som ledd i et internasjonalt gjeldsletteprogram. Tidlig på 2000-tallet sank den internasjonale bistanden, som reaksjon på regjeringens håndtering av opposisjonen. Guineas eksport består i all hovedsak av mineraler (bauxitt, diamanter og gull) samt aluminiumoksid – og noe frukt og grønnsaker. Landet importerer petroleumsprodukter, matvarer, maskiner og transportutstyr, bygningsmaterialer og tekstiler.
Samferdsel
Mangelfull transportinfrastruktur er regnet som det vesentligste hinder for den økonomiske utviklingen av Guinea, bl.a. for mer omfattende utnytting av landets mineralforekomster og skoger. Hovedstaden Conakry har jernbaneforbindelse til Kankan, og en hardt tiltrengt rehabilitering ble påbegynt på slutten av 1990-årene. En 144 km lang sidebane til Fria brukes til transport av bauxitt og aluminiumoksid. En 134 km lang bane (ferdig 1973) fører fra bauxittforekomstene ved Boké til eksporthavnen Port Kamsar. Nye baner er planlagt fra jernmalmfeltene nær grensen mot Liberia til kysten.
Veinettet omfatter bl.a. hovedveien fra Conakry til Bamako (895 km), hovedstad i Mali, og den internasjonale hovedveien mellom Dakar i Senegal og Abidjan i Elfenbenskysten. Veinettet har de seneste år vært under omfattende rehabilitering, også med nybygging for å etablere forbindelse med nye, isolerte områder. 2001 begynte arbeidet med en ny veiforbindelse fra Kankan til Malis hovedstad Bamako. Veinettet var 1999 på 21 215 km. Conakry har internasjonal lufthavn. De viktigste havnebyene er Conakry og Port Kamsar; hvorav den første gjennomgikk omfattende rehabilitering på slutten av 1990-årene.
Guinea – skole og utdanning. Grunnskolen er obligatorisk i 6 år fra barna er 7 år. I 2000 gikk 47 % av barna i grunnskolen, og av elevene var ca. 41 % jenter. All undervisning foregår på fransk. Den videregående skolen varer i 7 år med to avdelinger på henholdsvis 4 og 3 år. Bare 12 % av den aktuelle aldersgruppen gikk i videregående skole i 2000. Det er universiteter i Conakry og Kankan. I 2003 var ca. 59 % av landets befolkning analfabeter, av mennene 45 %, av kvinnene 73 %.
Guinea – musikk. Musikklivet reflekterer de etniske variasjonene som følger en firedeling basert på landets topografi: skogregionen langs kysten, savannen i øst, fjellområdet i Fouta Djalon og savannen i nord.
Musikktradisjonene langs kysten er relativt godt utforsket. Trommer, spalttrommer og xylofontrommer, horn av tre (tidligere elfenben), sansa (tommelfingerpiano), musikkbue og andre strengeinstrumenter brukes, og flerstemmig sang er vanlig.
I den østlige savanneregionen dominerer musikken til malinkefolket, med røtter tilbake til det mektige Maliriket på 1300-tallet. Deres profesjonelle utøvere på kora (harpelutt), xylofon og en type lutt bevarer folkets historie og kultur i sine sanger og kvad. Instrumenter som kora og djembe (tromme) er også kjent gjennom konserter i vestlige land.
Befolkningen i fjellområdet Fouta Djalon er dominerende muslimsk. Her er sangen enstemmig. Det mest utbredte instrumentet er fløyte, men ellers forekommer énstrengsfele, musikkbue og énstrengslutt.
Blant folkene i den nordlige savanneregionen spiller musikk en særlig viktig rolle under overgangsriter. Sangen er énstemmig og rytmen markeres med tromme, metallbjeller og ankelbjeller. Xylofon forekommer, ellers dominerer blåseinstrumenter.
Guinea – forfatning og politisk system, rettsvesen. Guinea er en enhetsstatlig, presidentstyrt og formelt demokratisk republikk. Reelt har Guinea siden uavhengigheten fra Frankrike i 1958 vært autoritært styrt, inntil 1984 under den venstreorienterte og sovjetvennlige Sekou Touré, siden under den mer høyreorienterte general Lansana Conté. Conté kom til makten ved et militærkupp like etter forgjengerens død, men ble i 1993 valgt til president gjennom allmenne valg. Forfatningen er fra 1991 og sist endret 2001. Presidenten velges for en periode på sju (tidligere fem) år. Nasjonalforsamlingen består av 114 medlemmer som velges for en periode på fem år; 1/3 av plassene velges fra enmannskretser, resten ved forholdstallsvalg på partilister. Stemmerettsalderen er 18 år.
Under Touré var bare hans demokratiske parti tillatt. I 1984 ble partiet oppløst, og partier igjen først tillatt i 1992. President Contés parti har fått rent flertall ved parlamentsvalgene, og opposisjonen har boikottet valgene. Under det første frie presidentvalg 1993 stilte flere partier kandidater.
Presidenten er leder av den utøvende makt og har dominert politikken. Statsstyret er likevel preget av ustabilitet, noe som skyldes flere forhold: etniske motsetninger, personmotsetninger, militære fraksjoner, stadige streiker blant mange offentlige ansatte, spenninger på grunn av uro i nabostatene og flyktningestrømmer derfra og en lite utviklet og sårbar økonomi.
Administrativt
Administrativt er Guinea inndelt i fire regioner, under dissse i 33 prefekturer pluss hovedstadsområdet, og i kommuner.
Rettsvesenet
Rettsvesenet er preget både av fransk, islamsk og afrikansk rett. Det er under omorganisering med utenlandsk bistand og skal, etter forfatningen, være uavhengige.
Guinea – internasjonale forbindelser. Guinea er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, bl.a. Verdensbanken; for øvrig av bl.a. Verdens handelsorganisasjon, Afrikanske Union (AU), ECOWAS (De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap) og Cotonou-avtalen.
Guinea er representert i Norge ved sin ambassade i Berlin, mens Norge er representert i Guinea ved sin ambassade i Abidjan (Elfenbenskysten) og konsulat i Conakry.
Guinea – historie. Guinea ble trolig først befolket i neolittisk tid; steinredskaper fra denne perioden er funnet på vestkysten, i Baga-regionen. De første innbyggerne var sannsynligvis baga-folket, et samler-, jeger- og fiskerfolk, som holdt til på Fouta Djalon-platået. Bagaene ble senere fordrevet til kysten av susuene, som var bofaste i øvre del av Nigerdalen, hvor de grunnla Mali-imperiet. Den eldste kjente historie fra Guinea er fra 1000-tallet, da området var en del av Ghana-riket. Frem til 1400-tallet var området vesentlig befolket av mandinke-folk; malinke i øst, dialonke i de sentrale strøk og susu i vest. Toucouleur- og fulani-innvandring fant sted på 1400- og 1500-tallet.
De første europeere som kom til Guinea var portugisere (1445). Etter dem kom både franskmenn og briter, som drev sporadisk handel på kysten. Frem til 1800-tallet var det vanlig å kalle hele kysten fra Nigeria til Senegal Guinea, hvor Øvre Guinea omfattet strekningen fra Senegal til Sierra Leone, Nedre Guinea fra Sierra Leone til Nigeria. Guinea ble fransk koloni i 1891 og innlemmet i Fransk Vest-Afrika i 1904. I 1946 ble landet et fransk oversjøisk område, og landets innbyggere dermed franske borgere, med rett til å sende deputerte til den franske nasjonalforsamling.
Etter den annen verdenskrig var fire politiske partier aktive i Guinea. I 1952 ble Ahmed Sékou Touré generalsekretær i Parti Démocratique de Guinée (PDG), som var en del av det vestafrikanske partiet Rassemblement Démocratique Africain (RDA). Han ble borgermester i Conakry i 1955 og deputert til parlamentet i Paris i 1956. Ved valgene til en lokal nasjonalforsamling i 1958 tok PDG 57 av de 60 plassene. Det førte til at Sékou Touré ble visepresident for et regjeringsråd i Guinea.
Selvstendigheten
I 1958 tilbød Frankrike sine kolonier medlemskap i et fransk samvelde. Guinea var den eneste som sa nei, og landet gikk etter en folkeavstemning inn for øyeblikkelig selvstendighet. 2. november 1958 ble Guinea en selvstendig republikk, med Sékou Touré som president. Beslutningen førte til at Frankrike brøt forbindelsene med Guinea og trakk ut alt sitt personell og mye utstyr fra landet, noe som vanskeliggjorde utviklingen i Guinea. Frankrike støttet heller ikke Guinea økonomisk, og landet fikk økonomisk bistand fra andre land, særlig fra Øst-Europa.
Tidlig i 1960-årene ble det gjort et forsøk på å slå sammen de tre statene Guinea, Ghana og Mali, basert på en radikal panafrikansk tenkning særlig fremmet av Ghanas president Kwame Nkrumah, og støttet av Touré. Den formelle unionsdannelsen førte imidlertid aldri til noen reell integrasjon. President Touré etablerte et ettpartistyre og innførte et autoritært styresett. Guinea støttet frigjøringskampen i nabolandet Guinea-Bissau, som var en portugisisk koloni. I 1970 gikk en gruppe opposisjonelle guianere i eksil sammen med portugisiske styrker inn i Guinea i et forsøk på å styrte Touré og svekke frigjøringskampen. Et nytt forsøk på å fjerne presidenten ble gjort under et opprør i 1976, men Touré ble sittende helt til sin død 1984. Etter hans død grep en gruppe offiserer makten i et militærkupp. Disse var ledet av oberstene Lansana Conté og Diara Traoré, som ble henholdsvis president og statsminister. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og makten lagt til et militært råd. Landets eneste tillatte parti, PDG, ble oppløst. Politiske fanger ble løslatt fra fangeleire og fengsler, og guianere i eksil begynte å vende tilbake. Statsministerstillingen ble avskaffet i 1984, og i 1985 forsøkte den avsatte statsminister Traoré å gripe makten gjennom et nytt kupp, men mislyktes og ble deretter henrettet.
Selv om Traoré i likhet med Touré ble sittende med makten, og slik skapte en form for politisk stabilitet, har det vokst frem en opposisjon mot hans styresett, bl.a. ledet av landets tradisjonelt sterke fagbevegelse. I 1987–88 kom det til demonstrasjoner i hovedstaden Conakry i protest mot de økonomiske forholdene, og i 1990 og 1991 var det store streiker. Dette politiske presset bidrog til at Conté høsten 1991 kunngjorde en plan for innføring av demokrati. Ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning samme år og åpnet adgang til å etablere politiske partier. 30 politiske grupperinger gikk sammen i opposisjonsgruppen Forum démocratique national (FDN), ledet av Mamadou Bâ. Flere partier ble dannet i 1991–92, blant dem Parti démocratique de Guinée (PDG) – en revitalisering av partiet som styrte i 26 år under Sékou Touré. Et nytt politisk overgangsorgan overtok for det militære råd. 1992 trådte de fleste militære medlemmer ut av regjeringen. Et av de første partiene som registrerte seg, var Rassemblement populaire Guinéen (RPG), ledet av Alpha Condé. Lansana Conté var blant dem som stod bak Parti de l’unité et du progrès (PUP)mens Mamadou Bâ ledet Union pour la nouvelle république (UNR).
Opposisjonen var imidlertid splittet, og i 1992 var det på ny flere voldelige sammenstøt mellom tilhengere og motstandere av Conté. Omfattende uroligheter brøt ut etter at valget ble utsatt både 1992 og 1993, med flere drepte. Det samme skjedde forut for presidentvalget 1993. Dette ble vunnet av Conté, som ble gjenvalgt 1998 og 2003. I 2001 ble grunnloven endret ved folkeavstemming – for å kunne gi Conté anledning til å fylle embedet i mer enn to perioder, samtidig som presidentperioden ble økt fra fem til sju år. Avstemmingen, så vel som det påfølgende presidentvalget, ble boikottet av opposisjonen. Bare én kandidat, Mamadou Bhoye Barry fra Union pour le progrès national (UPN), stilte opp mot presidenten. De første frie valg på nasjonalforsamling ble holdt i juni 1995, og PUP fikk absolutt flertall med 71 av 114 seter; RPG ble største opposisjonsparti. I 1995 gikk flere partier og organisasjoner sammen i en opposisjonsfront, Coordination de l’opposition démocratique (Codem). Et militært kuppforsøk ble slått ned i 1996 – soldater gikk da til aksjon for bedre lønn og tjenestevilkår. PUP, sammen med allierte partier, vant på ny parlamentsvaglet i 2002, og fikk 85 av de 114 setene, med Union pour le progrès et le renouveau (UPR) som nest største parti. Mens lokalvalg ble avholdt 2005, ble de tillyste parlamentsvalg utsatt i 2006, 2007 og 2008.
Guinea har begrenset erfaring med demokratisk styresett, etter i realiteten å ha hatt bare to statsoverhoder siden selvstendigheten i 1958: Sékou Touré til 1984, deretter Lansana Conté. Også etter den formelle innføring av flerpartidemokrati tidlig på 1990-tallet har demokratiet hatt begrensninger, samtidig som det har vært flere folkelige protester mot regimet – bl.a. med gjentagne krav om at presidenten må gå av, samt press for å få skiftet statsminister. Conté har også vært under press for å overgi stillingen pga. sin lenge skrantende helse, og spørsmål stilt ved hans evne til å skjøtte embetet. Guinea har en lang tradisjon med en sterk fagbevegelse, som også spiller en nasjonalpolitisk rolle. Det var både i 2006 og 2007 generalstreiker; i 2006 vesentlige over økonomiske forhold, i 2007 mer for å påvirke den politiske situasjonen. Fagbevegelsen samarbeidet da med andre politiske krefter, bl.a. med krav om Contés avgang, hvorpå presidenten innførte unntakstilstand. Parlamentets senere vedtak om å oppheve unntakstilstanden innebar et politisk nederlag for presidenten. Streiken i 2007, og andre protestaksjoner, førte til voldelige sammenstøt med ordensmakten, og over 100 ble drept. Både i 2007 og 2008 kom det til opprør innad i hæren, bl.a. med krav om høyere lønn.
Ved siden av manglende demokrati, er Guinea av Transparency International listet som verdens mest korrupte land. Etniske motsetninger og spenninger innad i hæren hører også med til bildet, og det har vært frykt for borgerkrig også i Guinea, som i nabolandene Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten – med mulig ytterligere regional destabilisering. Liberias tidl. president Charles Taylor ble i 2005 knyttet til et rapportert attentatforsøk mot president Conté. Under urolighetene i 2007 besøkte Liberias og Sierra Leones presidenter Guinea et besøk for å drøfte tiltak for å hindre den politiske uroen i å spre seg, innenfor rammen av regionalt samarbeid om sikkerhet. Til bekymring for nasjonal og regional sikkerhet er også de seneste års utvikling, hvor Guinea og andre land i Vest-Afrika er blitt et viktig transittområde for smugling av narkotika til Europa, hvilket bl.a. har undergravd deler av statsapparatet.
Guinea ble rundt årtusenskiftet indirekte involvert i konfliktene i nabolandene Liberia og Sierra Leone – som på flere måter var nært knyttet til hverandre, og som også medførte destabilisering av Guinea. Borgerkrigen i et tredje naboland, Elfenbenskysten, fra 2000/01, borgerkrigen i Guinea-Bissau, samt etnisk uro i Ghana og opprør i Senegals Casamance-region, bidrog også til frykten for at hele regionen skulle destabiliseres. Guinea mottok nær en million flyktninger fra Liberia og Sierra Leone, og inntil 100 000 guineere ble internt fordrevet som følge av kamper i grensetraktene og etter at gerilja som kjempet mot regjeringen i Liberia etablerte baser på Guineas side av grensen. President Conté ga bl.a. støtte til gruppen Liberians United for Reconciliation and Democracy (Lurd), som kjempet mot regimet til Charles Taylor. Nærmere 100 000 guineere flyktet dessuten hjem fra Elfenbenskysten etter at krigen brøt ut der. Liberiansk gerilja har også rekruttert soldater i Guinea. Fra begynnelsen av 1990-årene var det bevegelse av så vel geriljasoldater som våpen over flere grenser, også til Guinea, hvor det tidlig på 2000-tallet i tillegg var sosiale og økonomiske problemer som ga grobunn for uro. Et væpnet opprør brøt 2000 ut i den sørøstlige delen av landet – et område nær krigen i Liberia. En gruppe som kalte seg Rassemblement des forces démocratiques de Guinée (RFDG) hevdet å stå bak opprøret, som hadde som mål å styrte president Conté. En annen gruppe kunngjorde at den med støtte fra Liberias regjering ville iverksette et nasjonalt opprør mot Conté. I 2000 var det alvorlige angrep mot byene Guéckédou og Macenta. I denne avsidesliggende delen av landet var det også etniske motsetninger. I forbindelse med lokalvalgene i 2001 kom disse motsetningene til overflaten, og det ble sammenstøt mellom to etniske grupper i Nzerekore – konianke og guerze. Etniske grupper i Guinea assosierte seg gjerne med sine stammefrender i Liberia, som støttet ulike aktører i borgerkrigen der. Regjeringen i Conakry utrustet lokale militser i området, som i 2000 ble satt inn mot liberiansk gerilja som forsøkte å invadere Guinea. Motsetningen mellom konianke og guerze har også en religiøs side, hvor førstnevnte er vesentlig muslimsk, sistnevnte kristne og animister.
I desember 2008 døde president Conté, og en gruppe offiserer, under ledelse av kaptein Moussa Dadis Camara, grep makten. Han utnevnte et råd for å styre landet, og militærjuntaen lovte å avholde valg innen to år. Guinea ble som følge av det ukonstitusjonelle maktskriftet suspendert fra Den afrikanske union (AU). Kuppet skapte frykt i regionen for fornyet ustabilitet i Guinea.
Utenrikspolitikk
Etter selvstendigheten bedret forholdet til Frankrike seg utover i 1960-årene, men ble aldri så nært som til andre av de forhenværende franske koloniene i Vest-Afrika. I 1960-årene orienterte Guinea seg mot Sovjetunionen og østblokken, samt mot Ghana og Mali, som sammen med Guinea vedtok å etablere en politisk union. Forbindelsene til Frankrike ble reetablert i 1975, forholdet forbedret seg etter Sékou Tourés død, og særlig etter at demokratiseringsprosessen ble innledet i 1990-årene. Gruppen av fransktalende stater oppfordret i 2000 bistandstyrere til Guinea om å suspendere hjelpen pga. rettssaken mot opposisjonslederen Condé. Relasjonene til Sovjetunionen avtok under Touré, men ble søkt forbedret igjen etter hans død, hvoretter forholdet til USA ble styrket i 1990-årene. En militær samarbeidsavtale med Russland ble inngått i 2001. I motsetning til EU, som også har stilt seg kritisk til Guinea pga. manglende demokrati og brudd på menneskerettighetene, har Frankrike ytet betydelig utviklingshjelp, og franske selskaper har investert i landet, bl.a. som følge av privatiseringen av statsforetak. Guinea har også mottatt betydelig økonomisk støtte fra bl.a. Libya og Kina.
Guinea har de senere år også deltatt mer aktivt i regional politikk, bl.a. i samarbeidsorganisasjonen ECOWAS, og landet sendte tropper til den fredsbevarende styrken i Liberia, ECOMOG. President Conté motsatte seg i 2002 forslag om å sette inn en ECOMOG-styrke på begge sider av grensen mellom Guinea og Liberia. Fra 1990 styrket Guinea sitt militære nærvær langs grensen til Liberia, men krigen der førte til en illegal trafikk av soldater og våpen over grensen. Guinea og Liberia ble høsten 1999 enige om å gjøre slutt på fiendtligheter i form av påstått støtte til opprørere i det andre landet. Etter opprøret i det sørøstlige Guinea i 2000 forverret forholdet seg igjen.
I 1991 sendte Guinea også tropper til ECOMOG-styrken som ble satt inn i Sierra Leone. Sierra Leones presidenter Joseph Momoh, Valentine Strasser og Ahmed Kabbah søkte alle tilflukt i Guinea etter å ha blitt avsatt i 1990-årene. 1999 anklaget Sierra Leone Guinea for å ha iverksatt en militær offensiv mot opprørere på sierraleonsk territorium, mens Guinea fra slutten av 1990-årene anklaget regjeringene i både Burkina Faso og Liberia samt RUF-geriljaen i Sierra Leone for å stå bak destabilisering i landet. Guinea sendte 1998 tropper til støtte for regjeringen i Guinea-Bissau. Lederne for Guinea, Liberia og Sierra Leone møttes 1999 for å revitalisere den regionale samarbeidsorganisasjonen Mano River Union (MRU). De tre land møttes til fredssamtaler i Marokko i 2002, og ble enige om å styrke sikkerheten ved grensene. MRU ble etablert 1973, og Guinea gikk med i 1980; Elfenbenskysten knyttet seg til unionen i 2008.
