Guinea-Bissau, republikk i Vest-Afrika på atlanterhavskysten mellom Senegal og Guinea, omfatter Bijagós-øyene utenfor fastlandet. Består til størstedelen av lavland med mange elvemunninger. Befolkningen lever av selvbergingsjordbruk.
Landet var portugisisk koloni (Portugisisk Guinea) 1879–1951, portugisisk oversjøisk provins 1951–74, og ble uavhengig republikk 1974 etter et tiår med frigjøringskrig.
Navnet. Første del kan være avledet av Ganuya, som var navnet på et vestafrikansk rike på 1300-tallet, annen del er avledet av navnet på en folkegruppe som bodde på Bijagós-øyene.
Guinea-Bissau – geologi og landformer. Kysten er en sterkt innskåret riaskyst med tallrike mangrovesumper. Innenfor ligger en bred kystslette som ender i øst mot lave utløpere fra Fouta Djalon-platået i nabolandet Guinea, med høyder på opptil 300 moh. Her er dype, nederoderte daler mellom flattoppede, laterittdekte høyder. De tre største elvene, Corubal, Gêba og Cachéu, renner vestover fra platået, og renner ut i Atlanterhavet gjennom lange munninger.
Klima
Landet tilhører den tropiske klimasone. I kystområdene varer regntiden 5 måneder med et nedbørmaksimum i juli og august. Nedbøren er på ca. 2000 mm i året. April og mai er de varmeste måneder, med temperaturer rundt 27 °C, august er kjøligst, med temperaturer omkring 25 °C. I det indre av landet avtar nedbøren til ca. 1500 mm, men regntiden er her lengre og varer mellom 7 og 8 måneder. Til gjengjeld er tørketiden mer markert.
Plante- og dyreliv
Langs kysten vokser mangroveskog og på kystsletta tropisk regnskog. Innlandet er skogsavanne og savanne.
Dyrelivet har store likhetstrekk med nabolandet Guinea, men artsrikdommen er noe mindre. Nesten 450 fuglearter er observert i Guinea-Bissau. I mangrovesumpene lever rosenpelikan, slangehals, hegrer, isfugler og overvintrende vadefugler fra Europa. Storker, ibiser, gjøker, bietere, råker, hornfugler og solfugler er blant de mest karakteristiske familiene.
Guinea-Bissau – befolkning. Folketallet var 2004 beregnet til ca. 1,4 mill. og årlig befolkningstilvekst til 2,4 % for perioden 1992–2002. For 2003 var veksten beregnet til 2 %. Spedbarnsdødeligheten er høy (109 per 1000 levendefødte), og gjennomsnittlig levealder er blant verdens aller laveste, 48,7 år for kvinner og 45,7 år for menn. Landet har en ung befolkning. Ca. 42 % av befolkningen er under 15 år.
Guinea-Bissaus befolkning er delt i sju etniske hovedgrupper. Største gruppe er balante (ca. 30 %), som hovedsakelig lever i kystområdet; her lever også mandjak (14 %) og pepel (7 %), foruten befolkningen på Bijagósøyene (bidjogo). Disse gruppene har en tradisjonell organisasjonsform uten statsdannelser eller andre større politiske sammenslutninger, og de var ledende i krigen mot Portugal. I innlandet lever det mandetalende malinke-folket (mandingo, 13 %), og i sør fulani (20 %).
Landet er relativt tynt befolket (38,4 per km2), med størst folketetthet i den nordvestre del av kystområdet og i den østre del av innlandet omkring Bafatá. De fleste bor og arbeider på landsbygda, 22 % bor i byer (2002). Eneste større by er hovedstaden Bissau med ca. 270 000 innb.
Språk
Offisielt språk er portugisisk. De afrikanske språkene faller i to hovedgrupper. De vestatlantiske språkene omfatter bl.a. balante, fulani og mandyako. Til mandespråkene hører bl.a. malinke og bambara. Et viktig handels- og hjelpespråk er crioulo, et blandingsspråk av portugisisk og afrikanske språk.
Guinea-Bissau – næringsliv og økonomisk utvikling. Guinea-Bissau er et av Afrikas og verdens minst utviklede land, både etter økonomisk og sosial utvikling. Landet har begrensede naturressurser, og er sterkt avhengig av internasjonal bistand. Manglende politisk stabilitet rundt 2000 har ytterligere vanskeliggjort utvikling. Frem til selvstendigheten fra Portugal 1973 var det i flere år frigjøringskrig i Guinea-Bissau, hvoretter en stor del av de portugisiske innbyggerne forlot landet, med kapital og kunnskap. Livsnerven i landets økonomi, jordbruket, ble i stor utstrekning ødelagt som følge av krigen, som også førte til at mange ble fordrevet fra sine hjem, og måtte repatrieres ved krigens slutt. Etter selvstendigheten valgte myndighetene en sentralisert planøkonomi med sterk statlig deltakelse. Denne ble oppgitt sist i 1980-årene, da også Guinea-Bissau, fra 1987, iverksatte en økonomisk strukturtilpasningspolitikk, med liberalisering av økonomien og privatisering av statsforetak. Et bistands- og lånefinansiert investeringsprogram fra midten av 1970-årene, med vekt på industrireising, ble ikke realisert, og landet er fortsatt avhengig av landbruket, som sysselsetter ca. 85 % av den yrkesaktive del av befolkningen.
Etter frigjøringen har Guinea-Bissau fått betydelig økonomisk støtte fra vestlige land, særlig de nordiske, og fremfor alt Sverige. Etter borgerkrigen 1998–99 reduserte staten de offentlige utgifter, og etter en periode med fortsatt ustabilitet, ble et kortsiktig økonomisk kriseprogram iverksatt 2004.
Landbruk, fiske
Landbruket er grunnlaget for Guinea-Bissaus økonomi, og står for rundt 85 % av sysselsettingen og ca. 55 % av BNP. Kolonimakten Portugal utviklet ikke plantasje-jordbruk i Guinea-Bissau, hvor landbruket dermed drives av småbønder, og en stor del av produksjonen skjer for eget konsum. De viktigste vekstene som produseres for omsetning, er cashewnøtter, kokosnøtter, palmekjerner, jordnøtter (peanøtter) og bomull. Ellers dyrkes også ris, mais, maniok, kokosnøtter og søtpoteter, hvorav ris er viktigste basisføde – med økende import mot slutten av 1990-årene. I savannestrøkene er fedrift viktigste næring, og det drives en del skogbruk. Skog dekker nesten 40 % av landets areal, og dekker landets behov for brensel og tømmer. Husdyrhold drives i innlandet, særlig i nord, med kjøttproduksjon vesentlig for lokalt forbruk. En del huder og skinn eksporteres.
Guinea-Bissau har rike fiskeressurser, og fiskeindustrien er gjenstand for politisk satsing, men var per 2000 ennå ikke kommet dit hen at landet kunne eksportere fisk. Det er anslått at potensielle årlige fangster i Guinea-Bissaus farvann ligger på ca. 250 000 tonn, og inntektene herfra kan bli landets viktigste inntektskilde. Inntektene fra fiskerisektoren kommer vesentlig fra salg av fiskerettigheter i landets fiskerisone, hovedsakelig til EU. Salg av slike lisenser var tidlig på 2000-tallet landets nest viktigste kilde til eksportinntekter, etter cashew-nøtter. Det er antatt at landet årlig taper store summer på illegalt fiske, som myndighetene ikke har muligheter for å forhindre.
Bergverk, industri
Landets mineralressurser er i liten grad utnyttet, og kartlegging pågår i noen grad fortsatt, særlig etter petroleum. Bauxitt er funnet i Boé-området, og fosfat i Cacheu og Oio. Leting etter olje ble påbegynt i 1960-årene, og ble intensivert som prioritert utviklingsområde fra 2000. Noen forekomster er påvist, og en konflikt med Senegal om maritime grenser ble avklart i 1993, hvoretter de to landene 1995 inngikk en avtale om felles forvaltning av grenseområdene.
Guinea-Bissau har lite industri, vesentlig begrenset til produksjon av næringsmidler for lokalt forbruk, samt foredling av trevarer og bomull. Det meste av industrivirksomheten er lokalisert i nærheten av Bissau.
Produksjonen av elektrisitet sank i 1990-årene, til 20,8 mill. kWt i 2000. Størstedelen av landets kraftforbruk produseres av private generatorer.
Utenrikshandel
Landet har siden frigjøringen hatt et betydelig underskudd på handelsbalansen med utlandet. Eksporten domineres av cashewnøtter (ca. 95 % av eksportinntektene, 2001) og jordnøtter – samt salg av fiskerettigheter. Portugal er tradisjonelt viktigste handelsforbindelse, som også står for en stor andel av bistand til og investeringer i Guinea-Bissau, som er sterkt avhengig av internasjonal utviklingshjelp. Pga. den dominerende rollen cashewnøtter har fått som eksportvare, har India blitt en sentral handelspartner.
Guinea-Bissau søkte 1987 om medlemskap i franc-sonen, og sluttet seg til Union économique et monétaire ouest-africaine 1997, og ble samme år innlemmet i franc-sonen, hvorved den vestafrikanske CFA ble landets valuta, og erstattet peso.
Samferdsel
Guinea-Bissaus samferdselsnett er lite utbygd, men en betydelig veibygging (ca. 3500 km) ble gjort i kolonitiden, hovedsakelig med utspring i militære, strategiske behov. Landet har fra 1990 mottatt bistandsmidler for å forbedre veinettet, og det er blant annet planer om å bygge en hovedvei som vil knytte Guinea-Bissau til Gambia og Senegal, fra nord til sør i landet, og fra Guinea-Bissau til Guinea. Per 1995 var det ca. 4400 km veier i landet. Det finnes ingen jernbane i Guinea-Bissau. Det er betydelig potensial for økt vanntransport, idet rundt 85 % av befolkningen bor innen en avstand på 20 km fra navigerbare vannveier. Det er internasjonal lufthavn utenfor Bissau, og 10 mindre flyplasser for innenrikstrafikk. Viktigste havneby er Bissau.
Guinea-Bissau – skole og utdanning. Offisielt er det obligatorisk grunnskole i 6 år fra barna er 7 år. Den videregående skolen er organisert i to trinn (3 + 2 år). I 1999 begynte 54 % av barna i grunnskolen, mens bare 38 % av dem nådde 5. klassetrinn. 7 % av den aktuelle aldersgruppen gikk i videregående skole. Analfabetismen ble i 2002 beregnet til ca. 58 % av befolkningen, for menn 40 %, for kvinner 73 %. I 2003 ble landets første universitet åpnet.
Guinea-Bissau – forfatning og politisk system, rettsvesen. Etter forfatningen av 1984, senest revidert i 1999, er Guinea-Bissau en demokratisk og presidentstyrt republikk. Lovgivende myndighet er lagt til en nasjonalforsamling, Assembléia Nacional Popular, med 100 medlemmer (redusert fra 150 ved valgene i 2004), valgt i allmenne valg for fire år. Utøvende makt er lagt til en president, valgt i allmenne valg (i to omganger dersom ingen kandidat får absolutt flertall i første omgang) for fem år. Presidenten kan gjenvelges én gang. Han utnevner stasministeren og regjeringen etter konsultasjoner med partilederne i nasjonalforsamlingen.
Administrativt
Administrativt er Guinea-Bissau inndelt i ni regioner, inkludert hovedstaden.
Rettsvesenet
Rettsvesenet ledes av en høyesterett med ni dommere; under denne finnes ni regionale appelldomstoler og 24 lokale førsteinstansretter.
Guinea-Bissau – forsvar. Styrketallene var i 2007 anslått til ca. 6800 for hæren, 350 i marinen og 100 i flyvåpenet. I tillegg kommer gendarmeriet på ca. 2000. I 2007 ble det besluttet innført allmenn verneplikt for menn fra fylte 18 år.
Guinea-Bissau – historie. Det har vært bosetting av jordbrukere langs kysten av Guinea-Bissau i vel tusen år. På 1200-tallet innvandret naulu- og landuma-folk østfra, fra Ghana-riket som gikk i oppløsning. Til 1300-tallet var området en del av Mali-riket, og både jordbruk og handel ble utviklet. Det ble særlig produsert ris, og havsalt ble eksportert til det vestlige Sudan.
Den første europeiske kontakt med området kom med portugisernes ankomst i 1440-årene, da handelsfartøyer anløp på jakt etter bl.a. slaver. Guinea-Bissau var strategisk viktig for portugisernes kolonisering av Kapp Verde-øyene. På 1500-tallet kom det til krig med mande-folket, og slavehandelen økte. I de følgende 400 år var slavehandelen den viktigste økonomiske aktivitet i området. Slavearbeidskraft ble først brukt til å drive plantasjer for produksjon av bomull og indigo, som grunnlag for produksjon av stoffer – bl.a. brukt for kjøp av slaver for salg i Amerika. Innvandring av mandefolk medførte lokale kriger og krigsfanger, som økte tilfanget av slaver. Franske og britiske handelsstasjoner ble etablert, og i 1687 ble en portugisisk handelsstasjon grunnlagt i Bissau i et forsøk på å begrense franskmennenes handelsvirksomhet i landet. En engelsk bosetting ble i 1792 etablert i Bolama, men fikk kort levetid. På 1800-tallet betraktet portugiserne i større og større grad landet som sin interessesfære, og de erklærte Guinea-Bissau som koloni i 1879. Kravet ble bestridt av briter og franskmenn, og den portugisiske overhøyheten ble ikke anerkjent før under Berlin-konferansen i 1884–85, av Frankrike i 1886. Det tok enda mange år før portugiserne oppnådde effektiv kontroll over området. Fra 1915 ble kolonien administrert som en del av det portugisiske oversjøiske området (Translusitania).
Frigjøringskrig
I motsetning til kolonimaktene Frankrike og Storbritannia ville ikke Portugal gi avkall på sine afrikanske besittelser. I Guinea-Bissau ble motstandskampen mot kolonistyret ledet av frigjøringsbevegelsen Partido Africano de Independência da Guinée e Cabo Verde (PAIGC). PAIGC ble grunnlagt 1956 og vant raskt bred oppslutning både i byene og blant landsbygdbefolkningen. Partiet ble ledet av en av Afrikas fremste politikere og frigjøringsideologer, Amilcar Cabral. I 1959 ble PAIGC forbudt av portugiserne etter en streik ved et skipsverft i Bissau. Amilcar Cabral drog i eksil, og 1961 startet PAIGC frigjøringskrigen. PAIGC fikk gradvis fremgang og frigjorde stadig større deler av landet. I de frigjorte områdene etablerte PAIGC en ny administrasjon, et eget utdannings- og helsesystem og bidrog til å gjenoppbygge jordbruket som var blitt skadelidende under krigen. I 1973 avholdt PAIGC valg til en nasjonal folkeforsamling i de frigjorte deler av landet. Denne nasjonalforsamlingen utropte Guinea-Bissaus selvstendighet 23. september 1973. Over 80 regjeringer anerkjente PAIGCs stat i løpet av de neste sju måneder, til det portugisiske regimet falt og banet veien for en formell avkolonisering. 1973 ble PAIGCs leder Amilcar Cabral myrdet av portugisiske agenter og ble etterfulgt av Aristides Pereira.
Selvstendigheten
Portugal avviste selvstendighetserklæringen, men portugiserne viste seg ute av stand til å vinne krigen i Guinea-Bissau og var samtidig under sterkt militært press fra frigjøringsbevegelsene i Angola og Mosambik. António de Spinola, som ledet den første regjering i Portugal etter revolusjonen der i 1974, hadde selv vært guvernør i Guinea-Bissau, og PAIGC-geriljaens fremgang var en medvirkende årsak til den portugisiske revolusjonen. 26. august 1974 undertegnet Portugal og PAIGC en avtale som gjorde slutt på krigen, og 10. september 1974 ble Guinea-Bissau selvstendig under ledelse av Luis Cabral, bror av den myrdede PAIGC-lederen. Aristides Pereira ble president på Kapp Verde.
Allerede fra frigjøringskrigens dager unngikk PAIGC benevnelsen «marxist-leninistisk», og kalte seg heller for en nasjonaldemokratisk, revolusjonær bevegelse. Etter selvstendigheten la PAIGC seg på en udogmatisk sosialistisk politikk, med vekt på statlig deltakelse i næringslivet og kooperative tiltak på landsbygda.
14. november 1980 ledet presidenten i nasjonalforsamlingen, João Bernardo Vieira, et statskupp, og tok over makten i landet. Cabral ble satt i husarrest. Nasjonalforsamlingen ble oppløst og et revolusjonsråd satt ned for å styre landet. Kuppet kom bare fire dager etter at en ny grunnlov var blitt vedtatt; den gav presidenten økt makt og gikk inn for en sammenslåing med Kapp Verde. Kuppet var dels rettet mot hva opprørerne mente var økonomisk vanstyre og korrupsjon, og dels mot den sterke innflytelse folk med avstamning fra Kapp Verde-øyene hadde i Guinea-Bissau. Som en følge av kuppet ble de diplomatiske forbindelser mellom de to land brutt og planene om en forening ble lagt på is. De diplomatiske forbindelser mellom de to landene ble gjenopprettet i 1982. Nyvalg ble holdt i 1984, men bare kandidater fra PAIGC ble tillatt å stille opp. Et kuppforsøk i 1985 mislyktes, og seks av de ansvarlige ble henrettet året etter. En opposisjon mot PAIGC vokste frem i Guinea-Bissau, men var vesentlig organisert i eksil i Portugal. En av disse, Resistência da Guiné-Bissau–Movimento Bafatá (RGB-MB), truet med borgerkrig om PAIGC ikke ville gå inn i forhandlinger om landets politiske fremtid.
En demokratiseringsprosess ble innledet i 1990, og en nasjonal konferanse med 350 representanter fra regjeringen, PAIGC og en rekke ikke-statlige organisasjoner gikk inn for overgang til flerpartistyre. De nødvendige grunnlovsendringer ble foretatt 1993. Disse medførte bl.a. at PAIGC ikke lenger hadde status som statsbærende parti. Ettpartisystemet ble avskaffet og en rekke partier ble dannet. En utbrytergruppe fra PAIGC, «121-gruppen», dannet Partido de Renovação e Desenvolvimento (PRD). De første frie parlamentsvalg ble holdt 1994. PAIGC fikk med 62 seter og 46 % av stemmene rent flertall i nasjonalforsamlingen; nest størst ble RGB–MB med 17 seter. Vieira vant presidentvalget med 52 % av stemmene i andre valgomgang; mot Kumba Yalla fra Partido para a Renovação Social (PRS).
I juni 1998 avsatte Vieira stabssjefen i landets forsvar, brigadegeneral Ansumane Mané, som deretter tok kontroll med flere strategiske installasjoner i et forsøk på å avsette Vieira og innsette et militært styre. Han etablerte en militærjunta med seg selv som leder og forlangte at Vieira skulle gå av. Senegal og Guinea sendte tropper til støtte for presidenten, omfattende kamper brøt ut i og rundt hovedstaden Bissau, og over 200 000 mennesker flyktet fra byen. Fredsforhandlinger ble initiert av Samveldet av portugisisktalende land og den regionale samarbeidsorganisasjonen ECOWAS, og våpenhvile ble oppnådd i juli. Det brøt på ny ut kamper i oktober, før Mané og president Vieira undertegnet en ny fredsavtale i november. Da hadde størstedelen av regjeringshæren gått over til opprørerne. Etter at nye kamper var brutt ut, sendte ECOWAS en fredsstyrke, ECOMOG, til Guinea-Bissau i 1999, og styrkene fra Guinea og Senegal ble trukket hjem.
En nasjonal samlingsregjering ble innsatt, avvæpning av opprørsstyrkene påbegynt og nyvalg tillyst. I mai 1999 ble imidlertid president Vieira avsatt i et militærkupp ledet av Mané og hans junta; Vieira flyktet til Portugal, hvor han fikk politisk asyl. Ved årsskiftet 1999/2000 ble president- og parlamentsvalg avholdt; Kumba Yalla slo Malam Bacai Sanhá fra PAIGC i presidentvalget; i parlamentsvalget ble PRS størst. Den politiske ustabiliteten tiltok i 2000–01, og PAIGC mobiliserte motstand mot den nye regjeringen – som i sin tur var i konflikt med den militære ledelsen. Mané utpekte seg selv til forsvarssjef, en stilling som iht. grunnloven tillå presidenten. Denne konflikten ble avsluttet med at regjeringslojale tropper slo ned et opprør startet av Mané. Han ble selv kort tid etter drept av sikkerhetsstyrkene. FN etablerte i 2001 et kontor i landet (UNOGBIS), som et bidrag til å normalisere situasjonen. Et nytt kuppforsøk ble rapportert i mai 2002, og i november oppløste Yalla parlamentet etter et mistillitsvotum.
I september 2003 ble Yalla avsatt av de militære, ledet av hærsjefen Verissimo Seabra Correia. Etter kuppet ble Guinea-Bissau styrt av en overgangsregjering fram til valg på ny nasjonalforsamling 2004 og president 2005. PAIGC ble største parti i parlamentet, med 45 representanter, og tidligere president, João Bernardo Vieira, ble valgt til landets nye president etter å ha vendt tilbake fra eksil i 2005, og stilt som uavhengig kandidat. PAIGC styrket sin posisjon etter parlamentsvalget 2008, da det fikk 67 av 100 representanter. Et kuppforsøk, der opprørssoldater angrep presidentens residens, ble slått ned i november 2008. Også tidligere på året ble det rapportert om et mislykket kuppforsøk.
Tidlig på 2000-tallet ble det kjent at Guinea-Bissau var blitt det fremste transittområde i Vest-Afrika for smugling av narkotika fra Sør-Amerika spesielt til Europa, delvis også til Midtøsten. Narkotikakartellene utnyttet en situasjon i Guinea-Bissau preget av begrensede inntekstmuligheter og en svak stat, inkl. liten kapasitet til å patruljere kysten med mange øyer og laguner, som utnyttes av smuglerne. Gjennom bestikkelser av offentlige tjenestemenn har narkotikatrafikken bidratt til ytterligere å undergrave en svak statsstruktur, og gjøre Guinea-Bissau til hva FN uttrykte var Afrikas første ‘narkostat’.
Utenrikspolitikk
Forholdet til Portugal normaliserte seg etter frigjøringskrigen og maktskiftet i den gamle kolonimakten, og siden slutten av 1980-årene har portugisisk næringsliv kommet tilbake med investeringer i Guinea-Bissau, bl.a. gjennom privatisering av statlige foretak. Forholdet mellom de to land ble styrket i 1990-årene, som følge av demokratiseringsprosessen. I 1996 deltok Guinea-Bissau i opprettelsen av en samvelde-organisasjon bestående av Portugal, Brasil og de fem portugisisk-språklige landene i Afrika, CPLP. Guinea-Bissau er en liten og ressurssvak stat og har ivret for et tettere samarbeid med en felles valutasone, men er fra 1997 med i det vestafrikanske monetære samarbeidet mellom tidligere franske kolonier, med CFA som felles valuta. Også forholdet til søsterstaten Kapp Verde har vært omskiftelig, og ble sterkt svekket etter kuppet i 1980, men en samarbeidsavtale ble inngått 1988. På det økonomiske området er det utviklet økonomisk samarbeid særlig med Angola, som bl.a. har investert i utvinning av landets mineralressurser.
Guinea-Bissau befinner seg i utkanten for det vestafrikanske konfliktområdet, og borgerkrigen der har ikke sammenheng med krigene i Elfenbenskysten, Liberia eller Sierra Leone. Derimot har Guinea-Bissau vært indirekte involvert i den mangeårige militære kampen i Senegals Casamance-provins, som til 2004 kjempet for selvstyre. Senegalesiske myndigheter har flere ganger beskyldt Guinea-Bissau for å støtte opprørerne, og landsbyer på guineisk side av grensen er blitt bombet av Senegal. Guinea-Bissau har også tatt imot flyktninger fra Senegal. Forholdet til Guinea har vært vanskelig pga. grensetvister, som imidlertid er bilagt ved Den internasjonale domstolen i Haag – i favør av Guinea-Bissau. En tvist om den maritime grensen mot Senegal ble også løst etter internasjonal megling, og de to land undertegnet i 1993 en avtale om felles forvaltning av det maritime grenseområdet. Styrker fra både Guinea og Senegal kom president Vieira til unnsetning under borgerkrigen 1998–99. Forholdet til Gambia var anstrengt etter at president Yalla beskyldte Gambia for å støtte krefter som planla kupp mot ham. Under frigjøringskrigen mottok PAIGC både politisk og økonomisk støtte fra de skandinaviske land, og Sverige har opprettholdt nære forbindelser også etter selvstendigheten.
