Kasakhstan, republikk i Sentral-Asia, ligger i hjertet av det eurasiske kontinentet, strekker seg fra grensen mot Kina (Xinjiang) i øst og nesten til Volga i vest. Grenser i vest og nord mot Russland og i sør mot Turkmenistan, Usbekistan og Kirgisistan.
Landet ble uavhengig 1991 og var før det den nest største republikk i det tidligere Sovjetunionen (12 % av SSSRs totale landareal).). Etter oppsiktsvekkende funn av olje og gass er Kasakhstan blitt strategisk viktig for stormakter som USA, Russland og Kina, særlig siden tusenårsskiftet.
Kasakhstan – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1995, senest revidert i 2007, er Kasakhstan en enhetsstatlig, sekulær, presidentstyrt og formelt demokratisk republikk. Presidenten er både statsoverhode, militær øverstkommanderende og den reelle regjeringssjef; han velges i allmenne valg for sju år (endret til fem år med virkning fra 2012). Regjeringen utnevnes av og er ansvarlig overfor presidenten, som også utnevner andre sentrale embetsmenn. Lovgivende makt er lagt til parlamentet, bestående av et senat og et annetkammer (Mazhilis). Senatet har 47 medlemmer, hvorav 32 – to fra hver av landets 14 regioner og to byområder – velges av regionale valgmannskorps for seks år, slik at halvparten er på valg hvert tredje år; de øvrige 15 medlemmer utnevnes av presidenten. Annetkammeret har 107 medlemmer, hvorav 98 valgt i direkte valg for fem år på partilister etter forholdstallsmetoden; ni medlemmer velges av en forsamling på 350 medlemmer som representerer landets nasjonale minoriteter. Partiet Nur Otan (Fedrelandets lys), som støtter president Nasarbajev, fikk alle de 98 direkte valgte plassene ved valget i 2007. Et konstitusjonelt råd skal se til at forfatningen blir etterlevd på en riktig måte; men presidenten kan nedlegge veto mot rådets dommer.
Siden 1989 har landets politikk vært preget av Nursultan Nasarbajev. Han ble i 1989 førstesekretær i kommunistpartiet og i 1991 den første president i det uavhengige Kasakhstan. Hans styre er etter hvert blitt mer autoritært, og grunnloven fra 1995 har lagt forholdene til rette for et sterkt presidentstyre etter fransk (gaullistisk) forbilde.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i 14 regioner (akimat) og tre byområder. Ett av byområdene, Bajkonur, er utleid til Russland frem til 2050; her ligger det russiske (tidligere sovjetiske) romfartssenteret. Regionenes selvstyre er nokså begrenset.
Klima
Kasakhstan har et ekstremt kontinentalt klima, med korte og kalde vintrer og lange, varme somrer. Uralsk i vest har gjennomsnittlig –20 °C i januar og 25 °C i juli. Semipalatinsk i øst har –17 °C i januar og 22 °C i juli. Vintertemperaturer under –40 °C er ikke uvanlig, mens sommertemperaturene kan komme opp i 50 °C. Fjelldalene i sørøst har mindre dramatiske årstidsvariasjoner. Almaty har en middeltemperatur på –8 °C i januar og 23 °C i juli. Nedbøren varierer sterkt fra område til område, men er generelt lav. I nord er den årlige nedbørmengde mellom 100 og 300 mm, mens Almaty, som ligger ca. 850 m o.h., mottar mer enn 550 mm. Bortsett fra skogkledde fjellstrøk i sørøst, er størstedelen av landet steppe og halvørken.
Planteliv
Vegetasjonen utgjøres for det meste av gresstepper i nord og halvørken i sør. På fjellskråningene er det noe barskog med furu- og edelgranarter.
Kasakhstan – dyreliv. Pattedyrfauna på 178 arter. Mange store arter er gått tilbake i antall på grunn av miljøødeleggelse: halvesel, argalisau, steinbukk, persiagaselle og saiga eller steppeantilope. Gepard og dholhund er utryddet og snøleopard finnes bare i Tian Shan-fjellene. Av rovdyr ellers kan nevnes bjørn, gaupe, manul eller steppekatt og sandkatt. Mange mårdyr: grevling, snømus, steppeilder og tiger- eller marmorilder. Gnagere er tallrike og omfatter bl.a. siseler eller jordekorn, ørkenrotter, hoppemus, springmus og hamstere. Kasakhsyvsoveren, som finnes i området rundt Balkhasjsjøen i øst, er eneste art i sin familie. Kaspisel er stedegen for Kaspihavet. Mer enn 485 fuglearter er registrert. Rovfuglene omfatter bl.a. gribber, kjerrhauker og ørner, bl.a. en bestand av de sjeldne keiserørnen. I våtmarkene lever hvithode- og marmorand, krøllpelikan, steppemåke og havørn. Truede arter som snøtrane, dverggås og dvergsvane raster her under trekket. Alakolsjøen er den ene av bare to kjente hekkeplasser for mongolhettemåke. Faunaen for øvrig består av mer enn 100 fiskearter, 49 reptiler, 12 amfibier og anslagsvis 50 000 insektarter.
Kasakhstan – befolkning. Folketallet ble i 2008 beregnet til 15 340 000. Forventet levealder ved fødsel er for kvinner 73,1 år og for menn 62,2 år.
I 1939 var 60 % av republikkens innbyggere kasakhere, som er et tyrkisktalende folk med sterke muslimske tradisjoner. Andelen kasakhere har senere gått kraftig tilbake og var i 1989 nede i 39,7 % av totalbefolkningen, men har siden igjen steget og var i 2008 anslått til 53,4 % av befolkningen. Russere utgjorde 1989 37,8 % av befolkningen, men ble i 2008 anslått til 30 %. Ellers ukrainere, tatarer, usbekere og tyskere. Russerne og ukrainerne lever særlig i jordbruksstrøkene i nord, som ble dyrket opp i slutten av 1950-årene.
56 % av befolkningen bor i byer. Største by er den tidligere hovedstaden Almaty (Alma-Ata).
Kasakhstan – næringsliv. Etter Sovjetunionens oppløsning fikk Kasakhstan betydelige omstillingsproblemer og økonomisk tilbakegang. Landet har privatisert 60 % av den statlige industrien og meldt seg inn i Det internasjonale valutafond og Verdensbanken. Kasakhstan har åpnet opp for moderate markedsreformer med sterke innslag av statlig styring. Et privatiseringsprogram ble vedtatt i april 1994. Vel halvparten av all statlig eiendom er privatisert. Svært ofte utgår de nye eierne fra den gamle sovjetiske makteliten.
Som i de andre tidligere sovjetrepublikkene har planøkonomiens sammenbrudd ført til et kraftig produksjonsfall. Da den felles rubelsonen brøt sammen høsten 1993, innførte Kasakhstan sin egen valuta, tenge. Dens verdi falt i løpet av 1994 til 1/6 av sin opprinnelige kurs i forhold til den russiske rubelen. Siden 1995 har det vært en viss oppgang, og med rike naturressurser bl.a. i form av metaller og petroleum, er utsiktene relativt gode.
Etter midlertidig oppgang fra 1995, fikk den russiske finanskrisen 1998 svært negative følger. Våren 1999 så regjeringen seg nødt til å la tenge-valutaen flyte. Takket være sterkt økende oljeeksport fikk økonomien et markant oppsving fra tusenårsskiftet. Økonomien er fortsatt følsom for svingninger i konjunkturene i Russland. Store funn av olje og naturgass gjør utsiktene lyse på lengre sikt. På grunn av oljen har Kasakhstan trukket til seg større utenlandske investeringer per innbygger enn noen tidligere sovjetrepublikk. Utbredt korrupsjon, komplisert byråkrati og et svakt utviklet rettsvesen har imidlertid virket avskrekkende på utenlandske interessenter.
Turistnæringen er lite utviklet, men ble 2001 erklært som prioritert sektor. En rekke prosjekter ble satt i verk under Utviklingsplanen for Turisme, 2003–05. Kasakhstan ligger i skjæringspunktet mellom Europa og Asia, med mange historiske minnesmerker langs Silkeveien og andre gamle handelsveier. Almaty har den berømte skøytebanen Medeo, og i fjellene utenfor ligger et populært vintersportsted, Tsjimbulak.
Jordbruk, fiske
Kasakherne har tradisjonelt levd mest av husdyrhold, og oppdrett av sau, geit, svin og storfe har fortsatt stor økonomisk betydning. Dyrking av korn og industrivekster som f.eks. bomull, spiller imidlertid større rolle enn husdyrholdet, men dette jordbruket er avhengig av kunstig vanning. Det dyrkes hvete, bygg, ris, bomull, sukkerbeter, vindruer, frukt, tobakk og grønnsaker i kunstvannede oaser. Svartjordsbeltet i nordlige Kasakhstan er det viktigste korndyrkingsområdet, og stod for 10–15 % av Sovjetunionens hvetehøst. Den storstilte økningen av dyrkningsarealet som ble igangsatt i 1950-årene, har imidlertid skapt alvorlige økologiske problemer, bl.a. økt jorderosjon.
Hvete dyrkes fortsatt på over halvparten av all åkermark. Ved selvstendigheten ble det sagt at det statlige kollektivjordbruket skulle privatisertes. Ved tusenårsskiftet var ca. 90 % av statskollektivene overført til private eiere, for en stor del organisert som private kollektiver eller aksjeselskaper. I 2008 svarte jordbruket for 32,2 % av sysselsettingen og 5,8 % av BNP.
I Kaspiske hav fiskes stør, som gir «russisk» kaviar, men overbeskatning truer bestanden. Inntil 1970-årene var det fiske også i Aralsjøen, men etter hvert som sjøen minker og saltgehalten øker, er nesten all fisk forsvunnet. Aralsjøen er siden 1970-årene krympet til under halvparten og vannmengden til en firedel.
Utenrikshandel
I 1994 inngikk Kirgisistan, Usbekistan og Kasakhstan en avtale om å danne en enhetlig økonomisk sone. Siden 1992 har enkeltpersoner og firmaer kunnet drive utenrikshandel uten tillatelse fra regjeringen, men varer av ‘nasjonal interesse’ som brensel, mineraler, kunstgjødsel, korn, bomull, ull, kaviar og farmasøytiske produkter er unntatt fra dette.
Viktigste eksportvarer er råvarer; varer fra landbruket, og siden 2001 petroleumsprodukter i sterkt stigende grad. Kasakhstans viktigste handelspartnere er først og fremst SUS-landene, men landet har også handelsforbindelser med bl.a. Kina og USA.
Samferdsel
På grunn av landets store utstrekning er det store områder som er vanskelig tilgjengelige. Jernbanene har spilt en viktig rolle i republikkens økonomiske utvikling, men er best utbygd i retning nord–sør, uten tverrgående linjer. Jernbanenettet er totalt ca. 13 700 km. De viktigste linjene er Turksib-banen, som knytter det sentralasiatiske nettet sammen med Transsibirske jernbane via Almaty og Semipalatinsk, og Transkasakh-linjen. I 1991 åpnet en ny internasjonal jernbaneforbindelse mellom Drusjba (øst i Kasakhstan) og Alataw Shankou i Xinjiang, Kina. I 1994 ble det startet ekspressforbindelse mellom Almaty og Nukus (Usbekistan). Byggingen av 100 km jernbane fra Almaty til Issyk-Kul i Kirgisistan begynte 2004 og ventes ferdigstilt 2008.
Det totale veinettet er ca. 91 563 km, hvorav ca.70 % er asfaltert. Kasakhstan har veiforbindelse til Russland, Kirgisistan, Usbekistan, Turkmenistan, Iran og Kina.
Flere private flyselskaper opererer ved siden av det nasjonale Kazakhstan Airlines.
Kasakhstan – skole og utdanning. Landet har 11-årig gratis og obligatorisk skole fra barna er 7 år gamle. Barneskolen er 4-årig og ungdomsskolen 7-årig (5 + 2). I 2000 gikk 89 % av barna i barneskolen. Etter grunnskolen kan elevene fortsette i videregående skole. Det har vært lagt stor vekt på å bygge ut høyere utdanning. 2002/03 hadde landet 177 høyere utdanningsinstitusjoner. En stor andel av ungdommen med russisk bakgrunn velger å ta sin høyere utdanning i Russland. Analfabetismen anslås til ca. 1,5 % (1999).
Kasakhstan – historie. Kasakherne har tradisjonelt vært et nomadefolk uten skriftkultur, og det finnes få skrevne kilder om deres eldste historie. Kasakherne snakker et tyrkisk språk, men har også sterke mongolske innslag i sin kultur. De ble omvendt til islam allerede på 1300-tallet, men i mange hundre år var deres kjennskap til muslimske tradisjoner nokså overfladisk. Først mot slutten av 1700-tallet fikk islam skikkelig fotfeste som følge av tatarisk misjonsvirksomhet.
Et kasakhisk khanat ble opprettet på midten av 1400-tallet som en føderasjon av en rekke etnisk svært forskjellige stammer. Khanatets kjerneområder var sør for Balkhasj-sjøen og langs elvene Tsju og Talas. Etter hvert begynte kasakhiske stammer å migrere stadig lenger nordover mot elvene Irtysj og Ural på jakt etter beiteområde for kvegflokkene sine.
Rundt midten av 1500-tallet ble khanatet delt i tre stammeføderasjoner eller ‘horder’ – den store, midtre og lille zjuz. Disse ble i perioder styrt av samme khan, og til andre tider av hver sin leder. Khanene og den kasakhiske adelen (gjerne kalt «Det hvite ben») hadde i alle tilfeller liten makt. De enkelte stammene og storfamiliene var selvstyrte i alle indre anliggender.
På begynnelsen av 1700-tallet ble kasakherne truet av de mongolske dzjungarene, som hadde etablert et mektig khanat i Sør-Sibir. For å kunne stå imot dette presset søkte de to nordligste zjuzene, den lille og den midtre, beskyttelse hos den russiske tsarmakt i henholdsvis 1731 og 1740. Kasakherne oppfattet avtalene med russerne som kortvarige taktiske allianser, mens russerne fra nå av regnet kasakherne som tsarens undersåtter.
De kasakhiske stammesamfunnene var preget av indre feider. I uår trengte stammene ofte inn på hverandres territorier, stjal kveg fra hverandre og overfalt handelskaravaner. For å holde dem under kontroll bygde de russiske myndighetene festninger ut mot steppen, som for en stor del ble bemannet av kosakker. De erkjente imidlertid at uroen blant kasakherne ofte skyldtes ren nød, og lot i 1801 en del kasakhiske stammer få nye beitemarker på russisk territorium vest for Ural-elven. Her ble «den indre horde» etablert.
Russisk styre
I 1822 ble de nordlige khanatene oppløst og de kasakhiske områdene lagt under regulært russisk styre. Den russiske statsmannen Mikhail Speranskij utarbeidet et nytt administrasjonsreglement for den «kirgisiske» steppen. (På denne tiden og hundre år fremover ble kasakherne omtalt som «kirgisere».) Flere kasakhiske opprør mot det russiske styret ble slått ned, det mest omfattende i 1835.
I 1860-årene ble også den sørlige, store zjuz erobret av tsar-Russland. Mot slutten av århundret migrerte stadig flere jordhungrige russiske bønder inn på kasakhisk territorium og la ofte beslag på den beste jorden. Ved utbruddet av den første verdenskrig hadde Kasakhstan over én million slaviske innbyggere. I 1916 kulminerte kasakhernes forbitrelse i en større oppstand da tsaren forsøkte å skrive ut sentralasiater til krigstjeneste.
Deler av den kasakhiske overklassen hadde etter hvert begynt å bygge hus på russisk manér, og sendte sine sønner til Russland for å få utdannelse. Dette la grunnlaget for fremveksten av et tynt sjikt av kasakhisk intelligentsia. Under den russiske revolusjon i 1917 proklamerte en gruppe vestorienterte kasakhiske intellektuelle en autonom kasakhisk stat, «Alasj Orda», som støttet Den provisoriske russiske regjering mot bolsjevikene.
Sovjetrepublikk
En «kirgisisk» autonom sovjetrepublikk ble opprettet i 1920 som en del av den russiske føderasjonen. I 1936 ble den oppgradert til unionsrepublikk under navnet Den kasakhiske unionsrepublikk. Stalins tvangskollektivisering i 1930-årene rammet kasakherne svært hardt. De fleste av dem var fremdeles nomader eller halvnomader og fikk ødelagt sitt tradisjonelle næringsgrunnlag. Kanskje så mange som én million kasakher døde og mange hundre tusen utvandret til Kina og Mongolia. Etter dette var kasakhisk motstand mot sovjetmakten brutt. Kasakherne ble jevnt over mer russifiserte og bedre integrert i sovjetsamfunnet enn de andre folkene i Sentral-Asia.
Under og umiddelbart før den annen verdenskrig ble over én million koreanere, tyskere, polakker, tsjetsjenere og enkelte andre folkegrupper tvangsflyttet til Kasakhstan fra forskjellige deler av Sovjetunionen. I 1950-årene iverksatte Khrustsjov en storstilt kampanje for å dyrke opp den såkalt «jomfruelige mark» i Nord-Kasakhstan. Kasakhiske ledere som motsatte seg denne kampanjen, ble fjernet. Mange hundre tusen russere og ukrainere flyttet inn på det som tidligere hadde vært kasakhernes beitemarker.
Som et resultat av alle disse demografiske endringene, sank kasakhernes andel av den samlede befolkningen i Kasakhstan i 1959 til ca. 30 %, mens russerne utgjorde 42 %. Ikke i noen annen sovjetrepublikk stod titulærbefolkningen så tallmessig svakt. Kasakherne hadde imidlertid langt høyere fødselstall enn europeerne, og ved folketellingen i 1989 var kasakherne igjen blitt den største etniske gruppen.
I etterkrigsårene dominerte russere og andre slavere kasakhisk økonomi og politikk. I 1959 ble imidlertid kasakheren Dinmukhammed Kunajev valgt til førstesekretær for det kasakhiske kommunistpartiet, og under hans ledelse fylte etniske kasakhere opp stadig flere toppstillinger i stats- og partiapparatet. Da Kunajev i 1971 som første kasakher ble valgt til fullt medlem av Politbyrået, var det et uttrykk for Kasakhstans stigende betydning i sovjetisk økonomi og samfunnsliv.
Kunajev-regimet var kjent som svært korrupt, og i desember 1986 innsatte Mikhail Gorbatsjov en etnisk russer, Gennadij Kolbin, som ny førstesekretær. Dette utløste voldsomme demonstrasjoner i Almaty med mange døde. Etter nye uroligheter i Novyj Uzen på Mangysjlak-halvøya i juni 1989, ble Kolbin erstattet av Nursultan Naszarbajev som Kasakhstans partileder. Siden har Kasakhstan stort sett vært spart for etnisk vold.
Selvstendighet
I desember 1991, rett før Sovjetunionen ble oppløst, ble Naszarbajev valgt til president i Kasakhstan. Han har siden vært den dominerende skikkelse i kasakhstansk politikk. Ved en folkeavstemning i april 1995 fikk han forlenget sin funksjonstid frem til år 2000. Samtidig ble Det kasakhstanske øverste sovjet tvangsoppløst og erstattet av en ny, mindre nasjonalforsamling, Madsjilis. Gunnloven fra 1995 gir presidenten meget vide fullmakter.
Naszarbajev-regimet har ivret for et tett samarbeid i SUS generelt og med Russland spesielt. Kasakhstan har inngått en rekke avtaler med nabostater om økonomisk og politisk integrasjon, mest ambisiøs er firestatsavtalen med Russland, Hviterussland og Kirgisistan i mars 1996. Naszarbajev går inn for å utvikle Kasakhstan til en overetnisk nasjonalstat med like rettigheter og muligheter for alle befolkningsgrupper, men svært mange ikke-kasakhere føler likevel svak tilhørighet til denne staten. Likhetspolitikken blir ikke konsekvent gjennomført, og tendensene til favorisering av etniske kasakhere er blitt styrket snarere enn svekket etter uavhengigheten.
I 1998 ble landets hovedstad flyttet fra Almaty (Alma Ata) til den nybygde byen Astana. 1999 ble president Naszarbajev gjenvalgt for sju nye år med over 80 % av stemmene, men valget ble kritisert av internasjonale observatører. År 2000 gav parlamentet Naszarbajev så mange privilegier at han nærmest kunne anses som president på livstid. Hans politiske hovedmotstander, tidligere statsminister A. Kasjegeldin, ble s.å. dømt til ti års fengsel in absentia for maktmisbruk og korrupsjon. 2001 kom Naszarbajev til Norge for å besøke oljeinstallasjoner.
Terroraksjonen i USA sept. 2001 bidrog til at Naszarbajev styrket sin maktposisjon. Med henvisning til trusselen fra militante islamistiske grupper i regionen, skjerpet han kontrollen også med den politiske opposisjonen; og flere partier og aviser forbudt. Flere sentrale opposisjonspolitikere har også blitt drept de senere årene.
Ved presidentvalget i 2006 fikk Naszarbajev i følge offisielle tall 90 % av stemmene. Internasjonale politiske observatører var sterkt kritiske til gjennomføringen av valget. I 2007 stemte folkeforsamlingen for at Naszarbajev kan sitte ved makten på ubegrenset tid. Ved valget på representanter til folkeforsamlingen samme år, fikk Naszarbajevs parti Nur-Otan alle plassene i underhuset.
Økonomisk utvikling
Naszarbajev-styret er blitt styrket av en oljesmurt økonomisk vekst på ca. 10 % årlig siden tusenårsskiftet. I løpet av få år er oljeproduksjonen blitt fordoblet til over én million fat om dagen; et langsiktig mål er tre millioner fat innen 2015. Regjeringen har vist vilje til å slippe utenlandske investorer inn i oljesektoren, men 2004 ble det kunngjort en drastisk tilstramning av vilkårene ved en skjerpet skattelov. Statsoljeselskapet KazMunaiGaz vil dessuten forbeholde seg retten til 50 % andel i fremtidige prosjekter. Oljefondet National Oil Fund of Kazakhstan ble etablert år 2000 og forvaltes av sentralbanken med presidenten, statsministeren og medlemmer av nasjonalforsamlingen som styre. 2005 var fondsverdien 5–6 mdr. US-dollar.
Oljealderen begynte 1979 da sovjetiske geologer gjorde et veldig funn like nord for Kaspiske hav. Feltet ble kalt Tengiz («Havet»). USA-selskaper med Chevron i spissen har siden 1990 vært sterkt engasjert i utbyggingen; dette er blitt hilst velkommen som motvekt til russisk dominans. Et sentralt problem har vært transport av oljen til markeder i Vesten. Kasakhstan fikk sitt gjennombrudd som oljeeksportør i 2001 med åpningen av en 150 mil lang rørledning fra Tengiz til den russiske svartehavshavnen Novorossijsk. Med rettigheter i to større oljefelt har også Kina gjort store investeringer. Arbeidet med en oljerørledning til den kinesiske grensen ble innledet 2005.
Norske Statoil har vært i Kasakhstan siden 1992, og hadde opprinnelig en 4,7 % andel i det store Kashagan-feltet. Kashagan ligger nord på Kaspisokkelen, og ble 2005 vurdert som det antakelig største olje- og gassfunn i verden siden 1975. Feltets antatte reserver er 9–13 mdr. fat.
I 2008 la myndighetene i Kasakhstan frem forslag til en lov som gir staten makt til å annullere alle kontrakter som er inngått for utvinning av naturressurser som tilhører landet. Lovforslaget åpner for at myndighetene kan anulere kontrakter som er ventet å ha negativt utslag på miljøet,
Innen 2015 forventes en produksjon på over én million fat om dagen. Statoil trakk seg ut av Kashagan 2001 etter å ha tapt retten til å være eneoperatør, men har siden forsøkt seg på andre felter. Under det første norske statsministerbesøk i Kasakhstan 2004 åpnet Kjell Magne Bondevik Statoil-kontoret i hovedstaden Astana; kontoret er også Norges generalkonsulat. En samarbeidsavtale om olje- og gassutvinning ble signert. 2005 åpnet Kasakhstan ambassade i Oslo, forøvrig den første i Nord-Europa. S.å. undertegnet Statoil og KazMunaiGaz en intensjonsavtale om et felles lete- og utbyggingsprosjekt i Abayområdet på Kaspisokkelen.
I Kasakhstan er det noe dyrking av hamp og opiumsvalmue til fremstilling av narkotiske stoffer, og landet fungerer som transittland for narkotiske stoffer fra Sørvest-Asia til Russland og Europa for øvrig.
Internasjonale forbindelser
Forholdet til Russland spiller fortsatt hovedrollen i Kasakhstans utenrikspolitikk. Kasakhstan har tatt flere initiativer for å styrke SUS-samarbeidet. Kasakhstan har sluttet seg til de aller fleste samarbeidsavtaler som er inngått i denne organisasjonen. I 1994 foreslo Naszarbajev at det burde opprettes en Eurasiatisk Union med langt større overnasjonal myndighet enn SUS og med eget parlament etter mønster av Europaparlamentet. En moderert utgave av planen ble seks år senere lansert som Euroasias Økonomiske Fellesskap.
En omfattende samarbeidsavtale med Russland ble undertegnet i mai 1992. Kasakhstan har motsatt seg russiske krav om å åpne opp for en generell ordning med dobbelt statsborgerskap for borgere i de to landene, men en ny bilateral avtale i januar 1995 innførte likevel en ordning med «sovende dobbelt statsborgerskap». Den gir alle som flytter fra det ene landet til det andre automatisk rett til nytt statsborgerskap fra flytteøyeblikket. I mars 1996 undertegnet Kasakhstan en avtale om tettere økonomisk og politisk integrasjon med Russland, Hviterussland og Kirgisistan.
Integrasjonsbestrebelsene innad i Sentral-Asia blir i noen grad hemmet av rivaliseringen mellom Usbekistan og Kasakhstan, som begge aspirerer mot en lederrolle i regionen. Forøvrig har landene rundt Kaspiske hav hatt tvister om retten til naturressursene der. Stort sett har land med mye olje nær egen kyst – Kasakhstan, Aserbadsjan og Turkmenistan – villet at havet skal deles opp i nasjonale økonomiske soner. Russland og Iran har derimot villet betrakte Kaspiske hav som en innsjø, hvis ressurser bare får utnyttes etter avtale mellom samtlige kyststater. 1998 gikk imidlertid Moskva med på at havets nordlige område deles mellom Russland og Kasakhstan.
Vestens interesse for Kasakhstan har i stor grad vært knyttet til bekymring for det arsenal av kjernefysiske våpen som landet arvet fra Sovjetunionen. Kasakhstan sluttet seg i desember 1993 til ikkespredningsavtalen som ikke-atommakt. 1995 ble det kunngjort at det kjernefysiske arsenalet var overført til Russland for destruksjon.