Kenya. [eng. utt. ki:nj?, norsk utt. oftest kenja], republikk i Øst-Afrika, grenser til Somalia i nordøst, Etiopia i nord, Sudan i nordvest, Uganda i vest og Tanzania i sør. Vender ut mot Indiske hav i øst og Victoriasjøen i vest.
Størstedelen av landet danner et høyfjellsplatå (Kenyahøylandet), som domineres av de massive vulkankjeglene Mount Kenya og Mount Elgon. Siden uavhengigheten har Kenya utviklet seg til et av de mer velstående land i tropisk Afrika, med en økonomi som baserer seg på jordbruk (kaffe, te) og et betydelig husdyrhold.
Kenya ble britisk protektorat 1895, kronkoloni 1920. Før den annen verdenskrig ble det oppmuntret til hvit bosetning i det kenyanske høylandet. Motstanden mot kolonistyret nådde et voldelig klimaks i første halvdel av 1950-årene med Mau-Mau-bevegelsen. Landet fikk full uavhengighet 1963 med Jomo Kenyatta som president.
Kenya – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1963, senest revidert i 2001, er Kenya en utpreget enhetsstat, med et presidentielt styresett. Presidenten velges i allmenne valg for fem år og er både statsoverhode, regjeringssjef og militær øverstkommanderende. Presidenten utnevner visepresident og de øvrige regjeringsmedlemmer. Såvel president som regjeringsmedlemmer skal ha sete i nasjonalforsamlingen. Presidenten må være minst 35 år. For å bli valgt til president må en kandidat ha minst 25 prosent av stemmene i minst fem av landets åtte provinser. Det er allmenn stemmerett for alle over 18 år.
Lovgivende makt er formelt lagt til nasjonalforsamlingen, bestående av 224 medlemmer. Av disse er 210 direkte valgte representanter, 12 utpekt av presidenten og to ex officio-representanter, riksadvokaten og forsamlingens president. De to siste har ikke stemmerett. Nasjonalforsamlingen velges for inntil fem år. Den kan imidlertid oppløses når som helst av presidenten. Nasjonalforsamlingen kan oppløse seg selv ved å vedta mistillitsvotum mot presidenten; det skal da holdes nytt valg både på president og til nasjonalforsamling innen 90 dager.
Administrativt er Kenya inndelt i åtte provinser (mkoa), inkludert hovedstadsområdet; disse er igjen inndelt i 69 distrikter (wilaya) og 479 kommuner (taarafa).
Klima
Kenya ligger i det tropiske belte, men på grunn av fjellene og høylandet er det betydelige variasjoner i klimaet. Den årlige nedbør varierer sterkt, men mindre enn 1/4 av landet mottar mer enn 750 mm. De mest nedbørrike områdene er kystsonen og fjellene og platåene i det sørlige Kenya, hvor mange steder mottar mer enn 1000 mm årlig. Selve Rift Valley ligger i le med en årlig nedbørmengde på ca. 750 mm i sør som avtar til 250 mm i nord. Nedbøren er beskjeden også på landets indre og nordlige platåer; således kun 120 mm ved grensen mot Somalia. Mesteparten av nedbøren kommer i forbindelse med passeringen av den intertropiske konvergenssone i periodene mai–juni og oktober–desember, og de fleste steder har derfor to nedbørmaksima. Temperaturene varierer sterkt på grunn av terrengforholdene. Mombasa ved kysten har 24 °C i middel i juli og 29 °C i mars, mens de tilsvarende verdier for Nairobi, som ligger 1800 m o.h., er 15 °C og 19 °C. I høylandet er nattefrost vanlig i tørketiden.
Planteliv
Floraen omfatter ca. 9000 arter karplanter. Korallrevene langs kysten har en rik algeflora og mange marine karplanter, bl.a. den enfrøbladede Cymodocea ciliata i familien Cymodoceaceae. Beskyttede steder har innslag av mangroveskog. Lavlandet nærmest kysten er intensivt dyrket, restene av naturlig vegetasjon inneholder bl.a. trær i kurvplanteslekten Brachylaena. Det største arealet er en åpen steppevegetasjon, bushland, med tornete busker og spredte trær, vanligst er akasiearter. Bare etter regn dekkes bakken av ettårige gress og urter. De tørreste områdene i nord er halvørken eller ørken.
I vest, mellom 1000 og 2000 moh., er det en åpen skogvegetasjon som påvirkes av beiting og gressbranner. Her er det mange flerårige gressarter. Mellom 2000 og 3500 moh. er det en eviggrønn skog som er delt inn i mange forskjellige soner. Her vokser bl.a. den treformede einerarten Juniperus procera og belter av en bambusart, Arundinaria alpina. På de høyeste fjellene er det en alpin vegetasjon med bl.a. treformede arter i kurvplanteslekten svineblom, Senecio og buskformede marikåpearter.
Kenya – dyreliv. Tallrike nasjonalparker og viltreservater er opprettet for å beskytte den usedvanlig arts- og individrike pattedyrbestanden. Best kjent er Amboseli, Meru, Tsavo, Masai Mara og Mt. Kenya. Elefant, spissneshorn, kafferbøffel og leopard finnes både i åpent land og fjellskog. På savannen lever sjiraff, sebra, vortesvin, løve, gepard og hyenehund. 30 antilopearter spenner fra store kuduer og eland til impala, grant- og thomsongasellene og den 30 cm høye dik-diken. Hyener, sjakaler, marabustork, gribber og svartglente samler seg ved åtsler. I elver og innsjøer lever flodhest og nilkrokodille. Tilapia-artene i cichlidefamilien danner grunnlag for store lokale fiskerier.
Mer enn 1130 fuglearter er registrert i Kenya. Pelikaner, hegrer, krontrane, stork, ender og rikser lever i våtmarkene; i Nakurusjøen finnes en stor flamingokoloni. Struts, trapper og sekretærfugl holder til på tørre, åpne områder og finner føde på bakken. Mange arter rovfugler, perlehøns, frankoliner, viper, duer, turakoer, råkefugler, hornfugler (tidl. neshornfugler) og skjeggfugler forekommer. Blant spurvefuglene er varslere, trostefugler, solfugler, astrilder, veverfugler og stærer iøynefallende.
Krypdyrfaunaen omfatter gekkoer, kameleoner, agamer, varaner, skinker, pytoner og giftslanger som kobraer, mambaer og puffaddere. Gresshopper, termitter og maur preger insektlivet på savannen. Tsetseflue og malariamygg er en permanent helsetrussel.
Kenya – befolkning. Folketallet i Kenya ble i 2005 beregnet til 33,8 mill. og årlig befolkningstilvekst til 2,1 % (1993–2003). Både fødsels- og dødsratene sank i en periode i 1990-årene, men har siden steget igjen. Fødselsraten ble i 2005 beregnet til 40,1 ‰ (mot 44,5 ‰ i 1990 og 32,4 ‰ i 1996), og dødsraten til 14,6 ‰ (mot 14 ‰ i 1990 og 10,8 ‰ i 1996). De høye fødselstallene har gitt landet en svært ung befolkning; over 40 % er under 15 år og kun 2,3 % er 65 år eller eldre.
Aids er en viktig årsak til at Kenyas utvikling har reversert; bl.a. har barnedødeligheten økt og den gjennomsnittlige forventete levealder sunket, fra 57 år i 1986 til 48 år i 2005. I følge FN-beregninger for 2003/2004 lever anslagsvis 1,2 millioner kenyanere med hiv/aids.
Flertallet av befolkningen tilhører ulike bantufolk. Størst av disse gruppene er kikuyu, luhya og akamba, som har jordbruk som tradisjonell hovednæring. De kusjittisktalende boran og somali og de nilotisktalende masai driver kvegavl. Andre store nilotisktalende grupper er luo og kalenjin. Ved kysten bor bl.a. arabere (overveiende i Mombasa) og swahilier. Inderne og europeerne, som i all hovedsak er kommet etter 1900, holder mest til i Nairobi og Mombasa. De hvite farmerne slo seg særlig ned på Kikuyuplatået, som fikk tilnavnet the White Highlands, der de fikk seg forbeholdt 33 mill. dekar av Kenyas beste jord. Størsteparten av dem er nå utvandret, og jorden er fordelt til kikuyuer.
Gjennomsnittlig folketetthet er 58 innb. per km2, men storparten er konsentrert til den sørvestlige delen av landet og til kystsonen. Omkring 3/4 av befolkningen bor her på ca. 10 % av landområdet. Resten av landet er på det nærmeste folketomt, bl.a. fordi det er så vannfattig. Det store flertall bor fortsatt på landsbygda, men det foregår en svak tilstrømning til byene, som i 2001 hadde 34 % av befolkningen (opp fra 19 % i 1989). Største byer er hovedstaden Nairobi og havnebyen Mombasa.
Religion
Omlag 82 % er kristne (45 % protestanter, 26 % katolikker), mens 6 % er muslimer (hovedsakelig i kystområdene). Tradisjonelle afrikanske religioner har tilslutning fra ca. 19 % prosent. Det finnes også hinduer, jaina, sikher og tilhengere av bahai.
Språk
Swahili (kiswahili), som er et bantuspråk, er det dominerende mellomfolkelige språket, mens engelsk er forvaltningsspråket. Av afrikanske språk er bantuspråkene representert i de sentrale, sørøstlige og vestlige delene av landet, med bl.a. kikuyu, luhya, kamba, meru, gusii. Nilotiske språk snakkes i vest og nordvest, bl.a. luo, kalenjin, masai, turkana. Kusjittiske språk snakkes i nordøst, bl.a. somali.
Kenya – næringsliv og økonomisk utvikling. Kenya er et av de økonomisk sett mest utviklede land i Afrika, med et sammensatt næringsliv basert på jordbruk, og med en moderne sektor med betydelig industri og en vesentlig servicesektor, bl.a. knyttet til turisme. Turisme er normalt en av landets viktigste inntektskilder. I motsetning til de fleste andre afrikanske land hadde Kenya en stor gruppe settlere – hvite bosettere i kolonitiden – som utviklet et moderne landbruk med store plantasjer for dyrking av bl.a. kaffe og te, som siden har vært blant landets viktigste eksportprodukter. Kaffe, som også dyrkes av et stort antall småbønder, er sårbart for til dels sterke prissvingninger på de internasjonale markedene. Mange bønder har derfor valgt andre produkter, ikke minst blomster og grønnsaker, som sammen med turisme var den store vekstnæringen i 1990-årene. Til tross for en betydelig moderne sektor er Kenya fortsatt et jordbruksland, hvor jordbruk og husdyrhold sysselsetter et flertall av den yrkesaktive befolkning. En jordreform ble gjennomført etter selvstendigheten, med fordeling av plantasjejord eid av europeere og asiater til afrikanske bønder. Senere bidrog myndighetene også til at afrikanere fikk en sterkere posisjon i andre deler av økonomien, som også var dominert av europeere og asiater, selv om begge grupper – som kenyanske statsborgere – har fortsatt å spille en viktig rolle i landets økonomi.
Kenya hadde en sterkere økonomi enn de fleste afrikanske land da det ble selvstendig i 1963, og den økonomiske veksten fortsatte gjennom 1970-årene, og gjorde landet til en suksesshistorie – og et av de mer velstående i tropisk Afrika. 1980-årene innebar flere økonomiske problemer, ikke minst knyttet til høy befolkningsvekst og mangel på dyrkbar jord. Den politiske ledelsen av landet bidrog også til at veksten avtok, og til at Kenya fikk betydelige økonomiske problemer i 1990-årene; gjennomsnittlig inntekt var lavere i 2003 enn i 1990. I 1990-årene merket Kenya i enda sterkere grad enn i 1980-årene effekten av den utbredte aids-epidemien som bl.a. rammet tilgangen på arbeidskraft. Ulikhetene mellom fattige og velhavende økte også i 1990-årene. Det har i moderne tid eksistert store ulikheter mellom en liten velstående overklasse og det fattige, ofte jordløse, flertall av folket. Ifølge en rapport fremlagt i 2004, var Kenya da blant de ti land i verden med størst ulikhet mellom fattig og rik, samtidig som det ble påvist store geografiske ulikheter, samt mellom kjønn. I 2003 levde vel 56 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. Kenya har også et betydelig middelklasse, med en kjøpekraft som er en forutsetning for utviklingen av den moderne sektor av økonomien. Fra tidlig i 1990-årene bidrog politiske motsetninger i større grad enn før til økonomiske vansker, bl.a. henført til en utbredt korrupsjon under den autokratiske president Daniel arap Moi, påtalt og kritisert av utenlandske bistandsytere og multinasjonale finansinstitusjoner. Det ble derfor knyttet håp til en revitalisering også av økonomien da et nytt regime kom til makten etter valget i 2003, med bl.a. strukturelle reformer.
Kenya har en blandingsøkonomi hvor kooperative tiltak er vanlige i jordbruket og private foretak (ofte med en viss statlig deltakelse) i handel og industri. Store private utenlandske investeringer er trukket til landet, ikke minst som følge av Kenyas politiske stabilitet – selv om landet fremstod som mindre attraktivt i 1990-årene, som følge av etniske og politiske motsetninger. Deler av landet ligger i tørre områder, hvor befolkningen i perioder er avhengig av matvarehjelp – dels utenfra, dels fremskaffet av Kenya selv. Turisme har, særlig fra 1980-årene, utviklet seg til en av Kenyas fremste inntektskilder, men ble fra slutten av 1990-årene rammet av terrorfrykt; dels etter attentatet mot USAs ambassade i Nairobi i 1998, enda mer etter at dette ble sett i sammenheng med anslagene mot mål i USA høsten 2001, samt terrorangrep i Mombasa i 2002.
Turismen ble også i noen grad svekket av høy kriminalitet, særlig i hovedstaden Nairobi. Størstedelen av turistene kommer fra Storbritannia og Tyskland; et norsk selskap står bak en økologisk basert satsing i den store nasjonalparken Masai Mara.
I 1967 etablerte Kenya, Tanzania og Uganda East African Community (EAC), som en tollunion og økonomisk samarbeidsorganisasjon, med flere felles tjenester, bl.a. felles jernbane og flyselskap, samt utviklingsbanken East African Development Bank (EADB). Grunnet politiske og økonomiske motsetninger i 1970-årene, gikk EAC i oppløsning, og eiendommen ble delt mellom landene; EADB fortsatte å eksistere. Grensen mellom Kenya og Tanzania var i flere år stengt, og offisiell handel opphørte. EAC ble gjenopprettet som samarbeidsorganisasjon i 2001, fulgt av et vedtak om å etablere en tollunion i 2004.
Kenya var gjennom mange år en av de største mottakerne av norsk utviklingshjelp. Bistanden til landet startet i 1965, men ble sterkt trappet ned da Kenya i 1990, som følge av norsk kritikk av landets brudd på menneskerettighetene, brøt de diplomatiske forbindelser med Norge. Norsk bistand til den kenyanske stat opphørte da, men ble i noen grad videreført gjennom private organisasjoner.
Jordbruk, skogbruk og fiske
Jordbrukssektoren har forblitt en hjørnestein i kenyansk økonomi til tross for en fremvoksende moderne sektor. Med fiske og skogbruk, stod jordbruket tidlig på 2000-tallet for ca. 20 % av BNI, og sysselsatte over halvparten av den yrkesaktive befolkningen. Forutsetningene for jordbruk varierer sterkt fra én region til en annen. Omkring 3/4 av landarealet består av tørre sletter som bare er egnet som beiteland for zebu-kveg, geiter, sauer og kameler. De eies for det meste av tradisjonelle fedriftsfolk (masai, somali, boran), og gir jevnt over svært liten økonomisk avkastning. Det kommersielle husdyrholdet, som produserer kjøtt og meieriprodukter, er basert på et lite antall store kvegfarmer i høylandet, særlig i Nairobi-området. Produksjon av kjøtt og meieriprodukter er viktig både for lokalt forbruk og eksport. Nedbørforholdene begrenser åkerbruket til høylandet, området rundt Victoriasjøen og kysten. I disse områdene er jordbruket ofte intensivt, mekanisert og med bruk av minrealgjødsel. Det er stor mangel på dyrkbart land, men Kenya har fortsatt et betydelig potensial for et kunstig vannet jordbruk, anslått til vel 350 000 hektar.
De viktigste eksportavlinger er tradisjonelt kaffe og te, men i 1990-årene økte produksjonen av blomster og grønnsaker. Inntektene herfra var tidlig på 2000-tallet større enn fra eksporten av kaffe. Produksjonen av te har også økt sterkt siden 1970-årene, og te er fra 1990-årene Kenyas viktigste eksportprodukt fra jordbruket. Kenya ble i 1990-årene verdens nest største eksportør av te (etter Sri Lanka) og den største leverandør av te til Storbritannia. I likhet med kaffe dyrkes te i de fuktigere, høyereliggende strøk. Kaffeproduksjonen sank følge av usikre priser fra 1990-årene, og mange bønder gikk over til andre vekster. En del fjernet også kaffebuskene, selv om dette er forbudt ved lov. De høyereliggende strøkene er også velegnet til dyrking av blomster, frukt og grønnsaker for eksport, vesentlig til Europa og Midtøsten. Hortikultur (hagebruk) ble i løpet av 1990-årene en vesentlig inntektskilde, og passerte i 2003 både kaffe og turisme, og er bare forbigått av te. Kenya er den nest største hortikultur-eksportør i Afrika, etter Sør-Afrika. Produksjonen omfatter en rekke grønnsaker og frukt, samt avskårne blomster, hvorav roser utgjør en stor andel; Kenya står for ca 60 % av Afrikas samlede eksport av avskårne blomster, målt i verdi, og er verdens nest største eksportør, etter Colombia (2003). Kenya leverer ca. 65–70 % av verdensproduksjonen av pyrethrum. Pyrethrum er en prestekrage som gir et naturlig giftstoff som bl.a. brukes i insektmidler. På plantasjer i kystregionen dyrkes sisal, men markedet for dette produktet har vært sviktende, og produksjonen synkende. Andre salgsavlinger er bomull og sukkerrør, og det er i senere år satset på dyrking for eksport av cashew- og macadamia-nøtter. Det aller meste av den dyrkbare jorden benyttes til produksjon for selvforsyning og det lokale marked. Til eget bruk dyrkes særlig mais, bønner, maniok og søtpoteter, samt en del hvete og bygg, og Kenya er stort sett selvforsynt med matkorn og andre basismatvarer, samt med tobakk.
Sanking av brensel og rydding av skog for jordbruk har redusert den opprinnelige skogvegetasjonen betraktelig. Den store avvirkningen har gitt betydelige erosjonsproblemer, men det foregår betydelig nyplanting.
Havfisket har svært begrenset betydning, med forholdsvis små forekoster utenfor kysten, men ferskvannsfisket i Victoriasjøen og Turkanasjøen gir forholdsvis store fangster. Fiskerinæringen hemmes imidlertid av at fisk ikke er en del av det tradisjonelle kostholdet hos mange av landets innbyggere
Bergverk, energi
Kenya har forekomster av en rekke mineraler, men bare få er av kommersiell betydning. Det utvinnes noe fluss-spat og natriumkarbonat (soda), samt salt, kalkstein, titan og gull. Det utvinnes også rubiner, og det er påvist flere forekomster av halvedle stener, derunder tsavoritt, funnet i Tsavo, sør i landet. Det er påvist forekomster av bl.a. krom, nikkel og kopper. Oljeleting utenfor kysten og i Tanaelvens dalføre har ikke påvist drivverdige forekomster.
Kenya er ikke selvforsynt med energi, og importerer elektrisk kraft fra Owen Falls-kraftverket i Uganda. Landets egenproduserte strøm kommer vesentlig fra vannkraft fra anlegg ved Tanaelven og Turkwel Gorge, ca. 15 % fra varmekraftverk. Størstedelen av det private forbruket er basert på ved og kull.
Kenya – industri. Kenya er det mest industrialiserte land i Øst-Afrika. Industrisektoren (inkl. bygge- og anleggsvirksomhet) vokste sterkt fra selvstendigheten frem til 1980-årene, hvoretter det var en relativ stagnasjon, bl.a. grunnet usikker tilgang på elektrisisitet og innførsel av billigere produkter; sektoren stod i 2002 for ca. 13 % av BNI. Industrien ble bygd opp vesentlig for produksjon av forbruksvarer til det lokale markedet, til erstatning for import; senere ble det satset på produksjon også for eksport, særlig til det sørøstlige Afrika Næringsmiddelindustrien er tradisjonelt viktigste bransje, med foredling av jordbruksprodukter. Ellers produseres petroleumsprodukter (basert på foredling av importert råolje), kjemikalier, sement, papir og papirprodukter, drikkevarer, tobakk, tekstiler, klær og transportutstyr. Kenya har hatt en betydelig tekstilindustri, men etter at den viktigste importøren, USA, innførte innførselskvoter i 1994, kollapset industrien; en årsak til kvotene var at tekstiler fra Østen ble eksportert via Kenya illegalt. Størstedelen av lettindustrien er konsentrert til Nairobi, mens tungindustrien ligger i Mombasa.
Kenya – skole og utdanning. Utdanning har vært et satsingsområde siden frigjøringen av landet. Store investeringer er foretatt for landets barn og unge under mottoet harambee, dvs. det å dra lasset i fellesskap. Til 1984 var utdanningssystemet svært likt det britiske. Utdanningsreformen dette året hadde til hensikt å etablere en utdanning som er mer relevant for befolkningen i landet med større vekt på yrkesutdanning.
Grunnskolen er 8-årig, gratis og obligatorisk fra barna er 6 år. Den videregående skolen er 4-årig. I 2000/01 begynte ca. 69 % av barna i relevant alder i grunnskolen, og 23 % i den videregående skolen. Det er store regionale forskjeller i tilbudet, og frafallet er stort. Det finnes 5 statlige og flere private universiteter. UNESCO beregner andelen voksne analfabeter til ca. 17 % (2000) av befolkningen.
Kenya – musikk. Musikk og dans inngår i et utall sammenhenger i dagliglivet, og ved anledninger knyttet til livs- og årssyklusen. De fleste utøverne er halvprofesjonelle og har musikken som bivirksomhet.
På grunnlag av etniske og kulturelle ulikheter kan Kenya deles inn i musikkregioner: banturegionene ved kysten, på høysletta og i vest, swahiliregionen med en viss arabisk påvirkning, den kusjittisk-somaliske regionen, den para-nilotiske og den nilotiske luo-regionen. Hver av disse fremviser karakteristiske trekk.
Selv om ren instrumentalmusikk forekommer sjelden, benyttes mange instrumenttyper: fløyte, horn, lyre, harpe, luttinstrument, musikkbue, tromme, rasle og slagidiofoner finnes i et uttall utforminger.
Kanskje særlig på grunn av at landet tidlig kom godt i gang med plateproduksjon, inntar Kenya en viktig rolle i utviklingen av østafrikansk popmusikk, eller «jazz» som den ofte blir kalt. Denne urbane stilen er dominert av elektriske gitarer og sang, med rytmer som har lokale røtter, men den har også tatt opp i seg elementer fra vestlig og pan-afrikansk popmusikk.
Kenya – historie. Rike arkeologiske funn, særlig i Rift Valley, har vist at det i det østafrikanske innland har levd menneskelignende arter fra prehistorisk tid, mer enn to millioner år tilbake. Funnene har gitt næring til teorien om at det var i dette området menneskenes vugge stod. Dagens befolkning i Kenya er et resultat av innvandring fra flere kanter, som førte til fremveksten av fastboende jordbrukere ved begynnelsen av vår tidsregning: migrasjonen har i en viss grad pågått til moderne tid. I motsetning til i Vest-Afrika ble det ikke i dette området etablert store riker, men små, selvforsynte lokalsamfunn.
I de første hundreårene av vår tidsregning vokste flere arabiske handelssamfunn frem på kysten. Persiske handelsmenn besøkte også kysten. Denne handelsvirksomheten skapte betydningsfulle sentra i Mombasa, Malindi og på øyene Lamu og Pate. Viktige handelsvarer var elfenben, horn fra neshorn, gull, skjell og slaver. Kenyakysten utviklet seg økonomisk, ble influert av arabisk kultur og islam, og den østafrikanske swahili-kulturen ble skapt her og lenger sør. Den arabiske handelen ble utsatt for konkurranse fra portugiserne fra ca. år 1500. De invaderte kysten av Øst-Afrika og inntok Mombasa 1505. Arabere og portugisere kivet om makten de neste par hundre år; kampene gikk vesentlig ut over afrikanerne og deres bysamfunn langs kysten. Portugiserne gjorde Mombasa til lokalt maktsenter, og bygde Fort Jesus som sitt viktigste festningsverk i Kenya. Fortet og byen ble erobret av araberne etter 33 måneders beleiring i 1698; få år senere forlot portugiserne Kenya, og kysten ble styrt av arabiske sultaner. 1822 sendte sultanen av Oman, Sayyid Saïd, en militær styrke til Øst-Afrika og gjorde krav på alle swahili-dynastiene langs kysten, men flere gikk ikke med på å oppgi makten og anmodet Storbritannia om hjelp. Britene bekjempet også slavehandelen, som ennå var utbredt på kysten her.
Kolonitiden
Storbritannia inntok Mombasa 1822 og gjorde byen til et protektorat, som ble oppgitt igjen etter tre år. Sultanen av Oman flyttet sitt hoff til Zanzibar og tilbød 1877 selskapet Imperial British East Africa en konsesjon på å administrere Øst-Afrika. I 1895 ble Kenya utropt til britisk protektorat – British East Africa, i vesentlig grad for å sikre veien til Uganda, på veien mellom Kapp og Kairo. I 1902, etter at jernbanen mellom Mombasa og Victoria-sjøen var ferdigbygd, oppmuntret den britiske regjering hvit innvandring og bosetting i det kenyanske høylandet. Hele det fruktbare høylandet ble avsatt for hvite, som fikk betydelig innflytelse over styringen av kolonien, mens afrikanerne ble anvist reservater, med mindre og dårligere jord – og uten politisk medbestemmelse eller innflytelse. Med utbygging av jernbane og handel økte også den asiatiske befolkningen i landet. Grensen mellom de fremtidige statene Kenya og Uganda ble justert 1902, og bl.a. Kisumu ble lagt til Kenya. I 1907 ble en lovgivende forsamling opprettet i Kenya, med hvit dominans, en liten asiatisk representasjon, men ingen afrikansk. Samme år ble den britiske koloniadministrasjonen flyttet fra Mombasa til den nye byen Nairobi.
Den første verdenskrig ble utkjempet også i deler av Afrika, og i Kenya ble ca. 200 000 afrikanere rekruttert til den britiske hær – hvorav en firedel omkom. Under og etter krigen styrket den hvite befolkningen sin kontroll med makten i Kenya, og det ble vedtatt lover og skatteregler som hadde til hensikt å skaffe billig afrikansk arbeidskraft til de hvite storgårdene, som vesentlig produserte varer for eksport, særlig kaffe. Denne utviklingen ble møtt med væpnet afrikansk motstand, særlig i høylandet. I 1921 ble Kenyas status endret, og området ble en britisk kronkoloni. I 1925 ble det introdusert et system med styrende råd blant afrikanerne, vesentlig for å stagge den fremvoksende politiske organisering mot det hvite settlerstyret. Den første afrikanske nasjonalistorganisasjonen av betydning, Kenya African Union (KAU), ble dannet 1944; før dette var bl.a. Kikuyu Central Association (KCA) dannet 1924. Fagforeninger vokste også frem, særlig på kysten. Kenyas første president, Jomo Kenyatta, var aktiv både i KCA og KAU.
Kenya deltok i annen verdenskrig på alliert side mot italienerne i Etiopia og Somalia. Etter 1945 tiltok den afrikanske nasjonalismen og kampen for selvstendighet. Motstanden mot settlerstyret var sterkest blant kikuyu-folket, som var blitt fratatt mye av sin jord og som hadde gjennomgående høy utdannelse. I 1952 erklærte britene unntakstilstand i Kenya, etter at det såkalte «Mau Mau»-opprøret hadde brutt ut. Dette var forbundet med mye mystikk og misvisende fremstillinger, men var i all hovedsak en geriljakrig for retten til land og selvstyre, organisert av Kenya Land Freedom Army (KLFA). Både i samtid og ettertid ble opprøret fremstilt som en terrorkampanje mot de hvite i landet – og opprørerne ble behandlet deretter, bl.a. gjennom utstrakt bruk av konsentrasjonsleire. Storbritannia satte inn store styrker for å bekjempe opprøret, som var slått ned ved utgangen av 1956. Ca. 13 000 afrikanere mistet livet, og ca. 80 000 ble internert. En av disse var Jomo Kenyatta, som 1947 tok over som leder av KAU, og som også ble ansett for å tilhøre ledelsen i KFLA. Geriljaens øverste leder, Dedan Kimathi, ble tatt til fange 1956 og henrettet 1957. Ved valgene til lovgivende forsamling i 1957 ble det åpnet adgang også for afrikanske medlemmer, og ca. 60 % av den voksne afrikanske befolkning fikk stemmerett. Etter opprøret ble en ny jordlov vedtatt, som gav afrikanere adgang til mer jord, bl.a. i høylandet, hvor en hvit fraflytting hadde begynt. Ca. 60 000 hvite var rundt 1960 bosatt i Kenya.
Etter en grunnlovskonferanse i London i 1960 ble Kenya African National Union (KANU) dannet. Dette og Kenya African Democratic Union (KADU) konkurrerte ved valget i 1961, som gav flertall til KANU. Partiet nektet imidlertid å danne regjering før Jomo Kenyatta ble løslatt, hvilket han ble i august 1961. Han tok deretter over ledelsen av KANU. Nye valg ble holdt i mai 1963, med KANU som vinner på ny, og med Kenyatta som statsminister da indre selvstyre ble oppnådd i juni. 12. desember 1963 ble Kenya selvstendig stat, og republikk et år senere, med Kenyatta som president. KADU hadde da gått i oppløsning, og Kenya ble i praksis en ettpartistat under ledelse av KANU.
Selvstendigheten
Motstanden mot det britiske kolonistyret var ledet vesentlig av folk fra kikuyu- og luo-folkene; begge fra innlandet. Etter selvstendigheten fortsatte disse å dominere det politiske liv i Kenya, bl.a. på bekostning av den muslimske kysten. Forholdet mellom ulike folk (stammer) spilte en viktig rolle i kenyansk politikk til 1990-årene, og fortsatt har etniske motsetninger vært én konfliktdimensjon. En annen har i noen utstrekning vært mer ideologisk betinget, mellom konservative ledere og mer radikale og reformivrige – også innad i det snart enerådende parti, KANU. Til forskjell fra mange andre land som gjennomgikk en væpnet frigjøringskamp, førte ikke denne i Kenya til en grunnleggende radikalisering, eller til en utenrikspolitisk orientering mot de sosialistiske stater. Styrt av konservative ledere forble Kenya en konservativ stat i et delvis radikalt Afrika.
Den nære kontakten mellom Kenya og Storbritannia fortsatte etter selvstendigheten, og i 1964 sendte president Kenyatta bud på britiske styrker for å slå ned et spirende opprør i kjølvannet av revolusjonen på Zanzibar, og i mars samme år undertegnet han en forsvarsavtale med Storbritannia. KANU stod ved selvstendigheten frem som et radikalt parti, men utviklet seg snart i konservativ retning. Venstrefløyens leder, Oginga Odinga, forlot KANU i 1966 og dannet Kenya People’s Union (KPU). I 1969 ble KPU forbudt, og Odinga og andre partiledere ble arrestert. I 1969 ble Odingas politiske motstander i KANU, fagforeningslederen Tom Mboya, myrdet, hvoretter KPU ble forbudt og Odinga satt i husarrest. Ved parlamentsvalget samme år kunne bare medlemmer av KANU stille. Kenyatta ble gjenvalgt til sin tredje femårsperiode i 1974 og deretter gjort til president på livstid. Ved parlamentsvalgene kunne igjen bare KANU-medlemmer stille. I de følgende to år gjennomgikk Kenya en økonomisk og politisk krise, bl.a. med økende politisk vold og beskyldninger om offentlig korrupsjon. Kritikken mot Kenyattas styre og kikuyu-dominansen i samfunnslivet vokste, men ble undertrykt.
Jomo Kenyatta døde 1978 og ble etterfulgt av visepresident Daniel Toroitich arap Moi. Han tilhører ingen av de to folkegruppene som dominerer kenyansk politikk, men kalenjin, en mindre gruppe. Til tross for en politisk liberalisering like etter Kenyattas død, ble Odinga og andre tidligere KPU-medlemmer nektet å stille opp ved parlamentsvalget i 1979. Året etter sluttet han seg til KANU. 1982 sprakk myten om det politisk stabile Kenya, da grupper fra landets flyvåpen forsøkte å gripe makten i et militærkupp. Kuppet ble slått ned, ca. 3000 mennesker tatt i forvaring, flyvåpenet oppløst og universitetet stengt. Kuppmakerne oppgav korrupsjon og mangel på frihet i landet som årsaker til at de forsøkte å gripe makten. Kenya ble formelt gjort til ettpartistat. I 1982 ble Daniel arap Moi gjenvalgt som president, men fra midten av 1980-årene vokste opposisjonen mot og kritikken av Mois styre, bl.a. pga. fengslinger av kritikere og den begrensede ytringsfriheten. En ledende kraft i motstanden mot Moi og KANU fra 1983 var Mwakenya, som samlet store deler av opposisjonen bak seg. Moi ble på ny gjenvalgt – uten motkandidat – i 1988, men opposisjonen ble ytterligere styrket ved inngangen til 1990-årene, ikke minst etter at president Moi stanset planene om å innføre flerpartisystem i landet, med begrunnelsen at dette ville føre til økte stammemotsetninger.
Demokratisering
Som i en rekke andre afrikanske land kom det også i gang en demokratiseringsprosess i Kenya rundt 1990. Til tross for at det ble innført flerpartistyre, beholdt president Moi og KANU lenge makten. Det skyldtes i hovedsak at opposisjonen var splittet, både mellom personer og partier, samt at regjeringspartiet kontrollerte mye av bl.a. landets medier.
I begynnelsen av 1990-årene stilte flere av Kenyas bistandsytere krav om innføring av demokratisk styresett. Kritikken rettet seg særlig mot brudd på menneskerettighetene. På en internasjonal konferanse av bistandsytere i 1991 ble all ny bistand til landet holdt tilbake. Betingelsene for å gjenoppta bistanden var politiske og økonomiske reformer i løpet av de kommende seks måneder. I desember 1991 gav Moi etter og tillot fri politisk aktivitet. I 1991 oppstod opposisjonsgrupperingen Forum for the Restoration of Democracy (FORD), med bl.a. Odinga i ledelsen. Democratic Party (DP) ble dannet av tidligere visepresident Mwai Kibaki. FORD utgjorde en trussel mot KANU og Moi i de forestående valgene, men indre strid, ikke minst personmotsetninger, førte til at fronten ble splittet i to deler: FORD-Asili, ledet av Kenneth Matiba, og FORD-Kenya, ledet av Odinga. Splittelsen medførte at Moi ble gjenvalgt som president og at KANU fikk rent flertall i parlamentet ved valgene i 1992.
Opposisjonen forble splittet etter valget, og ble ytterligere svekket ved at flere fremtredende medlemmer valgte å gå tilbake til KANU. I midten av 1990-årene beskyldte kenyanske myndigheter grupperingen February 18 Movement (FEM) og dens væpnede gren, February 18 Popular Resistance Army (FERA), for å infiltrere Kenya fra Uganda. Myndighetene forsøkte å knytte flere deler av opposisjonen til FEM/FERA, som de påstod ble ledet av Raila Odinga, sønn av Oginga Odinga.
Kenyanske myndigheter fortsatte i midten av 1990-årene å forfølge opposisjonen. En spesiell sak gjaldt tidl. KANU-aktivist og parlamentsmedlem Koigi wa Wamwere, som 1986 fikk politisk asyl i Norge. Som motstander av regimet ble han beskyldt for å være medlem av den radikale opposisjonsgrupperingen Mwakenya. Da han under et besøk i hjemlandet i 1989 ble arrestert og anklaget for høyforræderi, bidrog Wamwere-saken til ytterligere svekking av forholdet mellom Kenya og Norge. Norsk kritikk av Kenyas brudd på menneskerettighetene førte til at Kenya i oktober 1990 brøt de diplomatiske forbindelser med Norge, hvorpå Norge avviklet bistanden til landet etter 25 års samarbeid. De diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i mars 1994. Samme år begynte en ny rettssak mot Wamwere, som stod tiltalt for forsøk på væpnet ran av en politistasjon – med mulig dødsstraff som utfall. Saken ble fra flere hold oppfattet som politisk forfølgelse, med en fabrikkert tiltale og bevis. Wamwere ble 1995 dømt til fire års fengsel og seks stokkeslag, men året etter ble han løslatt og kom til Norge for å få medisinsk behandling. I desember 1997 frafalt myndighetene anklagene mot Wamwere. Han stilte i presidentvalget samme år, men fikk kun et fåtall stemmer. I 2002 ble han innvalgt i parlamentet.
I 1996 gikk de fire viktigste opposisjonspartiene sammen i National Alliance (NA). Også ved valgene i desember 1997 var opposisjonen splittet. President Moi ble gjenvalgt og KANU fikk flertall i parlamentet. Valget viste igjen at de politiske skiller i Kenya langt på vei følger etniske mønstre, der de største partiene og deres frontfigurer har sin base og oppnår hovedtyngden av sin oppslutning i sine respektive folkegrupper og regioner. Således oppnådde Moi utstrakt støtte blant kalenjin-folket, de to hovedmotstanderne, Mwai Kibaki og Raila Odinga, hhv. blant kikuyuene og luoene.
I 1990-årene var det flere utslag av omfattende etnisk basert politisk vold i Kenya, særlig utbredt i Rift Valley. Motsetningene hadde etniske overtoner, der president Mois kalenjin ble beskyldt for å stå bak en terrorkampanje for å drive andre etniske grupper, bl.a. kikuyu, ut av området. Siden volden tok til 1992 og frem til århundreskiftet ble rundt 300 000 mennesker fordrevet fra sine hjem; ca. 1500 mistet livet. 1997 kom det til voldsomme opptøyer også på kysten, der etniske grupper som var kjent for å støtte opposisjonen, ble angrepet av regjeringstilhengere; ca. 100 000 ble fordrevet. Kenya ble også utsatt for internasjonal terrorisme. August 1998 eksploderte en bilbombe utenfor USAs ambassade i Nairobi (og samtidig i Dar es Salaam), som krevde 254 menneskeliv; over 5000 ble skadet. Angrepene ble knyttet til nettverket al-Qaida. Det samme ble et angrep mot en hotell utenfor Mombasa 2001, samt beskytning av et israelsk fly med raketter.
Regimeskiftet i Kenya kom med valgene i 2002. Daniel arap Moi trakk seg tilbake fra politikken, KANUs kandidat var Uhuru Kenyatta, sønn av landets første president. Samtidig samlet opposisjonen seg i sterkere grad enn tidligere, og kandidat for den nye National Rainbow Coalition (NARC), Mwai Kibaki, ble valgt. Resultatet var tilsvarende ved parlamentsvalget, der NARC fikk rent flertall og KANU ble vesentlig svekket. NARC var etablert kort tid før valget, som en allianse mellom 14 opposisjonspartier. Dette innebar at KANU for første gang siden Kenyas selvstendighet ikke satt med makten, og at Kibaki – med en fortid som statsråd under Kenyatta – ble landets tredje president. NARC var en løs allianse, samlet for å fjerne Moi, uten en fasttømret politikk, og opplevde raskt interne rivninger. Moi gikk av som partileder 2003, og trakk seg helt ut av formell politikk. En hovedutfordring for det nye regimet, ved siden av å unngå nye etniske motsetninger, var kampen mot korrupsjon. I 1980-årene ble Kenya fremholdt som en stat hvor en liten elite, med presidenten i spissen, beriket seg illegitimt, på bekostning av befolkningen for øvrig. Miljøforkjemperen og politikeren Wangari Maathai mottok Nobels fredspris for 2004.
Utenrikspolitikk
Tradisjonelt har kenyansk utenrikspolitikk vært konsentrert om nabolandene Tanzania og Uganda, samt å pleie nære forbindelser med Storbritannia og USA. Regionalt har Kenya, bl.a. pga. sin relativt moderne og allsidige økonomi, spilt en sentral, men til dels noe passiv rolle. Daniel arap Moi innledet en mer aktiv kontakt med omverdenen enn Jomo Kenyatta. Med sitt naboskap til Somalia og Sudan har Kenya vært en viktig arena for megling i konfliktene der. I den internasjonale kampen mot terror har Kenya fått vesentlig betydning, ikke minst pga. frykten for at Afrikas horn kan bli et område hvorfra internasjonal terrorisme kan operere.
Kenya, Tanzania og Uganda har et særlig nært samarbeid, mye pga. britisk kolonistyre og samordning av infrastruktur under britisk administrasjon. Til 1977 inngikk de tre statene i økonomiske samarbeidsorganisasjonen East African Community (EAC), som da gikk i oppløsning pga. motsetninger mellom medlemslandene og deres ledere. Mens Tanzania distanserte seg fra Uganda, holdt Kenya et nøytralt forhold til den ugandiske leder Idi Amin. Forholdet til Tanzania ble stadig dårligere, særlig etter landets invasjon av Uganda i 1979. Grensen mellom Kenya og Tanzania var stengt 1977–83. Da var de tre landene blitt enige om et sluttoppgjør for EAC. I 1990-årene søkte landene igjen tettere kontakt og en form for gjenopptakelse av det gamle økonomiske samarbeidet, og en avtale om dette ble inngått 1999, og East African Community ble gjenskapt. I 2004 inngikk medlemslandene avtale om å etablere tollunionen East African Customs Union.
Kenyanske myndigheter beskyldte i 1990-årene Uganda for å gi tilhold til motstandsgruppen FEM, som derfra rettet aksjoner inn i Kenya. Før dette hadde Uganda beskyldt Kenya for å støtte grupper som motarbeidet den ugandiske regjering. I 1988–89 ble ugandiske hærenheter beskyldt for å ha gått over grensen til Kenya; i 1989 beskyldte Kenya Uganda for å ha bombet en landsby i Nordvest-Kenya. Da Moi besøkte Uganda i 1993, var dette det første statsbesøk av en kenyansk president dit. Også utviklingen i Rwanda i 1990-årene var med på å svekke Kenyas forhold til Uganda, som støttet bevegelsen som i 1994 grep makten i Rwanda etter en borgerkrig. Etter folkemordet i Rwanda motsatte Kenya seg lenge å utlevere mistenkte krigsforbrytere. Kenyas forhold til Somalia har tradisjonelt vært dårlig, fordi Somalia har gjort krav på de somalisktalende, nordlige deler av Kenya. Dette kravet ble oppgitt midt i 1980-årene. Flere hundre tusen somaliske flyktninger søkte tilflukt i Kenya under borgerkrigen i 1990-årene, og det kom til væpnede sammenstøt mellom kenyanske og somaliske styrker på grensen i 2000. Fredsforhandlinger om Somalia ble holdt i Kenya tidlig på 2000-tallet, og en ny somalisk nasjonalforsamling møttes i Kenya. Kenya var også vertskap for en rekke forsøk på å fremforhandle fred i Sudan, og en fredsavtale om Sør-Sudan ble inngått 2004. Kenya med president Moi har vært aktiv som megler i flere afrikanske konflikter, bl.a. i Burundi, Mosambik og Somalia. Mot slutten av 1990-årene engasjerte Moi seg bl.a. i mekling mellom Sudan og Uganda. Kenya avviste påstander om at etiopiske oromo-opprørere skulle ha fått tilhold på kenyansk side av grensen. 1999 sendte Kenya tropper til FNs fredsoperasjon i Sierra Leone.
Det politiske presset fra sentrale bistandsytere og allierte som Storbritannia og USA preget i en viss grad Kenyas utenrikspolitikk i 1990-årene. Forholdet til USA ble styrket som følge av bombeangrepet mot landets ambassade i Nairobi 1998 og terroranslagene mot mål i USA 2001 – etter at også USA lenge var kritisk mot den politiske og økonomiske utviklingen i Kenya under president Moi. USA har siden tidlig i 1980-årene hatt anledning til å bruke havnen i Mombasa og flyplassene der og i Nairobi til militære formål. Særlig i kampen mot terror har Kenya vært brukt som lyttestasjon. Økt militær støtte fra USA har vært en motytelse.
