Kina, republikk i Øst-Asia, verdens folkerikeste land og verdens fjerde største i flateinnhold. Kina dominerer den østlige delen av det asiatiske kontinentet, og er noe større enn USA og nesten like stort som Europa. Kina grenser til Nord-Korea i nordøst, Russland og Mongolia i nord, til Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Afghanistan, Pakistan (Kashmir), India, Nepal og Bhutan i nordvest og vest, og Myanmar (Burma), Laos og Vietnam i sørvest. Kina har en lang kystlinje, i øst mot Gulehavet, i sørøst mot Øst-Kinahavet og i sør mot Sør-Kinahavet. På kysten av Sør-Kina ligger Hong Kong, tidl. britisk kronkoloni, fra sommeren 1997 status som Spesiell Økonomisk Region i Kina. Kina gjør krav på Taiwan som regnes som en integrert del av landet, og på en rekke små koralløyer og korallrev i Sør-Kinahavet.
Kina omfatter strøk med ytterst forskjellig geologisk oppbygning og derav følgende varierende landformer, hvis karakter ytterligere influeres av de fra nord til sør skiftende klimaforhold. Majoritetsgruppen, han-kinesere, omfatter 9/10 av befolkningen. Resten tilhører en rekke etniske og språklige minoritetsgrupper hvorav mange bor i de ytre delene av Kina, i nord, nordvest og sørvest. Kinas historie kan følges tilbake til ca. 1700 f.Kr., da Nord-Kina ble regjert av Shang-dynastiet. Landets senere historie er fortellingen om hvordan den høyt utviklede kinesiske sivilisasjonen, som opprinnelig hadde en begrenset geografisk utbredelse, på hovedsakelig fredelig vis ekspanderte sørover, men mot nord og i vest var i stadig konflikt med nabofolkene. Disse ikke-kinesiske folkene var i perioder under kinesisk herredømme, i andre perioder besatte de større eller mindre deler av Kina eller erobret og hersket over hele landet. I løpet av de siste 600 år har Kina således i over halvparten av tiden vært under fremmed herredømme; først under mongolene fra 1280 til 1368, senere de tungusiske mandsjuene fra 1644 til 1912. Til andre tider har den historiske utvikling gått i motsatt retning, og kineserne har underlagt seg hele Sentral- og Øst-Asia.
Det siste keiserdynastiet falt i 1912 og ble erstattet med opprettelsen av Kina som republikk. Så fulgte en ustabil periode som inkluderte lokale selvstyrende krigsherrer, japansk invasjon og borgerkrig. I 1949 erklærte kommunistenes leder Mao Zedong Kina som folkerepublikk. Kina ble deretter lenge styrt som et lukket land med sentralstyrt planleggingsøkonomi. Etter flere økonomiske tilbakeslag og stagnasjon, begynte landet fra 1978 gradvis å åpne seg mot omverdenen. Siden har landet hatt en av verdens høyeste vekstrater, men veksten har hovedsaklig vært konsentrert til kystområdene i øst og sør. Kina er likevel fortsatt et typisk utviklingsland. Etter at kommunistene vant borgerkrigen, flyktet det gamle regimet til Taiwan, som i realiteten (men ikke formelt) styres som egen stat. Kina kan i dag derfor teoretisk regnes som et delt land. En sosialistisk regjering styrer ”Fastlands-Kina” fra Beijing under navnet Folkerepublikken Kina, mens en annen regjering styrer Taiwan pluss noen mindre øyer under navnet Republikken Kina. Beijing-regjeringen ser på Taiwan som en integrert provins i Kina, og har derfor truet med å gå til militær aksjon dersom Taiwan erklærer seg formelt som en egen selvstendig stat.
Navnet Kina kommer fra det gamle kongeriket Qin (Chin), som ble regjert av det såkalte Qin-dynastiet (Chin-) 221–206 f.Kr. Det offisielle kinesiske navn er Zhonghua Renmin Gongheguo [d?u?xwa rønmin gu?h?gwå], ‘Folkerepublikken Kina’, og er avledet av Zhongguo, som betyr ‘Midtens rike’.
Rettsvesen
Rettspleien er preget av de såkalte folkedomstoler. De finnes på alle lavere nivåer. På nasjonalt nivå er det en øverste folkedomstol. Dens dommere velges formelt av den nasjonale folkekongressen eller dens faste utvalg. Lignende utnevnelsesforhold er det også ved domstolene på lavere nivåer. Parallelt med domstolssystemet er det et påtalemyndighetssystem, med det øverste folkets prokuratorembete som det overordnede organ. Rettspleien under Mao var svakt prioritert. Grunnloven av 1982 stadfestet at Kina skal styres ved lov, og ikke av personer, slik tilfellet var tidligere. En grunnlovsendring av 2004 forsterket garantiene for respekt for privat eiendom og for menneskerettighetene. Hovedproblemet er at dette ikke automatisk blir etterfulgt av domstolene. Blant problemene er utbredt korrupsjon og benyttelse av uformelle forbindelser (guanxi). Situasjonen for menneskerettighetene er kritisert av flere internasjonale organisasjoner, og 84 % av alle kjente henrettelser i verden i 2003 fant sted i Kina i følge Amnesty International. Imidlertid anses det som helt avgjørende for landets økonomiske modernisering at styrkingen av rettssystemet fortsetter. Det er derfor lagt stor vekt på å utdanne et profesjonelt korps av jurister. Slik er også rettssikkerheten bedret.
Kina – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1982, senest revidert i 2004, er Kina en enhetsstatlig folkerepublikk, med kommunistpartiet som det statsbærende og eneste tillatte parti (selv om partiet ikke nevnes i forfatningen). I likhet med de tidligere kommuniststater i Øst-Europa har Kina et institusjonelt todelt politisk system: statsorganene har på alle nivåer parallelle partiorganer. Men i motsetning til i Sovjetunionen og de andre øst-europeiske kommunistlandene, der partiorganene i de fleste tilfeller var dominerende, varierer dette sterkt i Kina. Av og til spiller partiorganene den største rollen; til andre tider gjør statsorganene det.
Det formelt øverste statsorgan er den nasjonale folkekongressen. Denne velges for fem år av kongressene i provinsene og de andre administrative enhetene, samt representanter for Folkets frigjøringshær. Den nasjonale kongressen på ca. 3000 (fra valget i 2007/08: 2987) medlemmer møtes bare til en kort sesjon en gang i året. Reelt sett spiller den liten rolle, selv om den har styrket sin betydning siden reformperioden startet 1978. Mellom kongressens sesjoner blir funksjonene ivaretatt av dens stående komité på 177 medlemmer (161 kongressmedlemmer, kongressens president, 13 visepresidenter og generalsekretæren).
På statssiden ligger den formelle makten hos presidenten og statsrådet (regjeringen). Både president og statsråd velges formelt av kongressen, men beslutningene om hvem som skal velges, fattes enten i de sentrale stats- eller partiorganer. Presidenten er landets statsoverhode; hans rolle har variert mye. Regjeringen ledes av en statsminister, men fungerer i stor grad gjennom et fast utvalg, et slags indre kabinett.
På partisiden er det formelt øverste organ den nasjonale partikongressen med mer enn 1500 delegater. Den møter hvert femte år og velger en sentralkomité på vel 200 (fra kongressen i 2007: 204) medlemmer, 167 kandidatmedlemmer og et politbyrå på 26 fullverdige medlemmer. Sentralkomiteen møtes en gang i året. Fra fem til ni av politibyråets medlemmer inngår i en stående komité som i praksis fungerer som landets øverste lederskap. Partiets leder har siden 1982 hatt tittelen generalsekretær, og han er det høyest rangerte medlem av politbyrået. Disse organers beslutninger settes ut i livet av et sekretariat, som ledes av generalsekretæren. Partiet er styrt ovenfra og ned, også slik at valg på et lavere nivå avgjøres gjennom nominasjoner fra nivået over. Partiet er også representert i de væpnede styrker, i alle bedrifter og institusjoner og driver masseorganisasjoner, bl.a. fagbevegelsen. Partiet er verdens største med ca. 73,4 millioner medlemmer (2007). Det store medlemstallet skyldes ikke først og fremt et ideologisk engasjement blant medlemmene, men snarere de utvidede karrieremulighetene som partimedlemskapet bringer med seg.
Den doble politiske strukturen gjør det kinesiske politiske systemet svært stort og tungrodd. Arbeidsfordelingen mellom de to organene er at kommunistpartiet skal utforme politikken mens statsapparatet skal iverksette den. Siden 1992 har praksis vært at generalsekretæren også tar over vervet som president. Med det får man avdempet spenninger mellom partiapparatet og statsapparatet samtidig som presidentvervets status heves. Statsministeren sitter normalt i politbyrået og er vanligvis rangert som den nest eller tredje høyeste i kommunistpartiet.
Et tredje viktig maktorgan er Den sentrale militærkomité (egentlig to komiteer, én tilhørende partiet og én tilhørende statsapparatet). Formannen for disse komitéene fungerer i praksis som øverstkommanderende for de militære styrker. Deng Xiaoping var Kinas de facto leder fra slutten av 1970-årene til første halvdel av 1990-årene uten å ha andre formelle lederverv enn formann for militærkomiteene frem til 1989 og deretter ingen formelle verv. Fra 2004/05 er det etablert en praksis hvor generalsekretæren også innehar vervet som formann i militærkomiteene.
Under reformperioden har det vært stadige spenninger mellom de konservative i partiet og de mer pragmatiske som har sett behovet for at Kina åpner og moderniserer seg. I 1989 oppstod det spenninger som følge av at økonomien ble liberalisert uten at dette ble fulgt opp med politisk liberalisering; disse spenningene utviklet seg til demonstrasjoner på Den himmelske freds plass i Beijing. Etter at myndighetenes med sin voldsomme reaksjon viste at de ikke tolererer politisk opposisjon utenfor kommunistpartiets kontroll, har partiets autoritet ikke vært alvorlig utfordret. Ved å tone ned betydningen av ideologien, noe som skjer i skolen og i media, svekkes også grunnlaget for partiets krav på enemakt. Indre nasjonalitetsspenninger og forholdet til andre land virker også inn på regimets politikk.
Administrativ inndeling
Kinas administrative inndeling er komplisert, men i praksis kan man regne fem forvaltingsnivåer under det nasjonale: provinser (sheng), prefekturer (diqu), fylker (xiàn), kommuner (xiang) og landsbyer (cun). På provinsnivå finnes 22 provinser, fem autonome regioner (zizhiqu) og fire direkte kontrollerte byer (shì). I tillegg kommer enheter på mellomnivå; for eksempel administreres 15 byer på underprovins-, eller viseprovinsnivå. Kinesiske byer er vanligvis administrative enheter som i tillegg til selve det urbane området, administrerer flere rurale fylker. De er derfor ikke “byer” i vanlig forstand. Etniske grupper er innvilget status som nasjonale minoriteter etter sovjetisk mønster. Sammen med de autonome regionene, er prefekturer og fylker som defineres som minoritetsområder, innvilget autonom status med visse formelle politiske og kulturelle rettigheter.
På alle nivåer er det parallelle stats- og partiorganer. Tradisjonelt har partisiden dominert, men under moderniseringspolitikken har statssiden med ekspertbyråkratiene styrket sin stilling. Det har også i denne perioden skjedd en viss desentralisering av myndighet. På hvert nivå er det folkekongresser. Disse velges i allmenne og direkte valg til og med fylkesnivå. Til de videre nivåer velges representantene fra kongressene på nivået under.
I tillegg til det «egentlige» Kina kommer de to spesielle administrative regionene Hong Kong (Xianggang) og Macao (Aomen), som begge styres som egne politiske og økonomiske enheter under formelen «ett land, to systemer». Taiwan regnes av myndighetene i Kina som landets 23. provins, selv om det styres som de facto eget land under navnet Republikken Kina.
Kina – beliggenhet. Kina ligger mellom 18° (Hainan) og 54° (Heilongjiang) n.br., og mellom 73° (Xinjiang) og 135° (Heilongjiang) ø.l. Fra vest til øst spenner landet over 5200 km, fra nord til sør, 4000 km. Landet ligger nordvest i stillehavsregionen og omfatter en dominerende del av Øst-Asia. I alt har Kina 22 800 km landegrenser. Landet har en 18 000 km lang kystlinje, i øst mot Gulehavet og Øst-Kinahavet, og i sør mot Sør-Kinahavet. Utenfor sørkysten ligger Hainan, som (med unntak av Taiwan) er Kinas eneste større øy.
Geologi og landformer
Kina omfatter strøk med ytterst forskjellig geologisk oppbygning og derav følgende varierende landformer. Omkring 33 % av Kinas totale landområde er klassifisert som høyland, 25 % som platåer, 20 % som bassenger og 10 % hver som bakkelandskap og sletteland. Vel 25 % av Kina ligger under 500 moh., mens ytterligere 25 % ligger høyere enn 3000 moh.
Den geologiske utformingen er bestemt av tre gamle kjerneområder i hhv. vest, nord og øst. Disse har trolig vært stabile fastlandsblokker siden prekambrisk tid og består hovedsakelig av gamle granitter og metamorfe bergarter. Mellom disse blokkene er det under forskjellige marine transgresjoner (havnivåhevninger) blitt avleiret mektige lag av sedimentære bergarter: kalkstein, sandstein og ulike former for skifere.
Øst for Det tibetanske høyland danner tre langstrakte fjellområder det første viktige element i Kinas struktur. Den vestligste buen løper fra Da Hinggan (Store Khingan) i nord til Yunnanplatået i sør. Det andre området danner høydedragene i Shandong og Liaoning, og det tredje omfatter høylandet i Fujian og Zhejiang. Vest for de østligste buer ligger et stort, sentralt innsynkningsområde, som består av en serie bassenger fra nordøst til sørvest, bl.a. Den mandsjuriske slette, Den nordkinesiske slette og Bo Hai-bukta. En gruppe vest–øst-gående foldesoner, som danner en forlengelse av de viktigste foldeakser i Det tibetanske høyland krysser innsynkningsområdet. De viktigste foldesoner er fra nord til sør Nan Shan, Qin Ling og Nan Ling. Nan Shan skiller nordlige Kina fra Mongolia, Qin Ling er en fortsettelse av Kunlun Shan-fjellene og danner det fysiske skillet mellom nordlige og midtre Kina, og Nan Ling er et bredt belte av høydedrag, som danner vannskillet mellom Chang Jiang (Yangtzekiang) og Zhu Jiang, og skiller mellom midtre og sørlige Kina.
På grunnlag av landskapets utforming kan Kina inndeles i tre topografiske hovedregioner og flere underregioner.
Klima
Kinas enorme utstrekning og regionale forskjeller med hensyn til topografi og avstand fra havet, skaper store klimatiske variasjoner. Nordlige Kina hører til den tempererte klimasone og sørlige Kina ligger i det subtropiske beltet, bortsett fra den aller sørligste delen, som tilhører den tropiske sonen. Det meste av Kina har et monsunklima, preget av dominerende, årstidsbestemte vinder. Om vinteren dominerer polare, kontinentale luftmasser fra nordvest (nordvestmonsunen), som stammer fra det enorme høytrykket som utvikles over de sentrale deler av Asia. Om sommeren er mønsteret det motsatte. Varme og fuktige tropiske luftmasser som kommer fra sør og sørøst (sørøstmonsunen), blåser inn over kontinentet mot det lavtrykk som dannes over de indre deler av Asia. Tropiske stormer og orkaner (taifuner) kan spesielt mot slutten av sommeren hjemsøke kysten av det sørøstlige Kina.
Over 80 % av Kinas årsnedbør faller i sommerperioden mellom mai og oktober. Store variasjoner fra år til år kan imidlertid gi katastrofetørke eller oversvømmelser. Sørøstmonsunen er ikke like sterk og konstant som f.eks. den indiske sørvestmonsun, men den bringer likevel betydelige nedbørmengder til det sørøstlige Kinas kystområder – fra 1500 mm til 2500 mm. Nedbørmengden avtar gradvis innover i landet og mot nord. Fjellkjeden Qin Ling faller mer eller mindre sammen med grensen for en årlig nedbør på 750 mm, og deler Kina i to omtrent like store klimaregioner. De nordlige og nordøstlige deler av Kina og den sørøstlige delen av Det tibetanske høylandet har en gjennomsnittlig nedbørmengde på ca. 500 mm. I de nordvestre deler av landet kan den årlige nedbøren visse steder gå under 250 mm, bl.a. i det sentrale Xinjiang, som er en ørken med årsnedbør under 100 mm.
Selv om sommertemperaturene er litt lavere i nord og i høylandsområdene, når de stort sett de samme verdier over hele det egentlige Kina. Julitemperaturene er således 23 °C i Harbin lengst i nordøst, 26 °C i Beijing og 28 °C i Shanghai og i Guangzhou lengst i sør. Om vinteren, derimot, øker temperaturforskjellene betraktelig. Nord-Kina har strenge vintrer, preget av sterke kalde, tørre vinder fra nordvest. Middeltemperatur i januar er således –19 °C i Harbin og –5 °C i Beijing. Områdene sør for Qin Ling-fjellene ligger i le for disse kalde vindene, og vinterens middeltemperaturer er de fleste steder over frysepunktet, selv om det bare er den sørøstlige del av landet som praktisk talt er fri for frost. Januarmiddel i Shanghai er f.eks. 4 °C, og i Wuhan ved Chang Jiang 3 °C. Det røde bekken i Sichuan har enda høyere vintertemperaturer enn slettelandet, takket være fjellene omkring (Chengdu: 6 °C i januar). I det sørlige Kina er vintrene svært milde, med middeltemperaturer for januar på mellom 10 og 20 °C (Guangzhou: 13 °C, Hong Kong: 16 °C). Det tibetanske høylandet har lave temperaturer hele året rundt pga. de store høydene. Lhasa har således –2 °C i middel for januar og 15 °C for juni.
Kina – befolkningsutvikling. Kina er (tett fulgt av India) verdens folkerikeste land. I 2005 er folketallet beregnet til 1 306 313 800 innbyggere (folketellingen 2000: 1 267 430 000; 1990: 1 133 682 500 innb.), hvilket utgjør drøye 20 % av Jordens totale folkemengde. Kina har gjennom hele sin historie hatt en tallrik befolkning. Folketallet var på slutten av Han-dynastiet, omkring år 2 e.Kr., oppgitt til 59,6 mill., fordelt på 12,2 mill. hushold med en gjennomsnittlig størrelse på 4,87 personer. Under Song-dynastiet økte befolkningen til over 100 mill. på begynnelsen av 1100-tallet, før uår og fremmedstyre reduserte folkemengden. I 1381 hadde landet 59,9 mill. innb. fordelt på 10,6 mill. hushold med 5,62 personer i hvert. Fra 1400-tallet økte folketallet raskt, bare avbrutt av krig og naturkatastrofer på midten av 1600-tallet, og Kina hadde i 1762 mer enn 200 mill. innb. I 1803 var tallet økt til 302 mill. og i 1834 til 401 mill., før ufred, fremmedstyre og sult igjen reduserte befolkningsveksten. I 1950 var folketallet beregnet til 554 mill.
Før 1949 var både fødselshyppigheten og dødeligheten høy, og folketallet økte forholdsvis moderat. I det første tiår etter kommunistenes maktovertagelse holdt fødselsratene seg forholdsvis høye, mens dødeligheten ble betydelig redusert, hvilket resulterte i en økt naturlig befolkningstilvekst. Siden 1962 har Kina ført en meget aggressiv og intervensjonistisk befolkningspolitikk hvor formålet har vært å begrense tilveksten. Det oppmuntres til sene ekteskap og (fra 1982) ett barn per familie. Som følge av denne kampanjen for små barnetall har fødselshyppigheten gått sterkt ned i de siste tre tiårene, fra i gjennomsnitt 39 per 1000 i 1950-årene til 33 per 1000 i 1960-årene, 25 per 1000 i 1970-årene og 12,5 per 1000 i 2003.. Dødeligheten har samtidig fortsatt å minske, dog ikke i samme tempo, fra i gjennomsnitt 16 per 1000 i 1950-årene til 13 i 1960-årene, 8 i 1970-årene og 6,4 per 1000 i 2003. Den årlige naturlige befolkningstilvekst er følgelig blitt redusert, fra 2,3 % i 1950-årene til 2,0 % i 1960-årene, 1,7 % i 1970-årene og 0,6 % i 2003. Det forventes at folketallet vil øke frem til og med 2030, før det begynner å synke.
Den aktive befolkningspolitikken medfører at Kina i dag består av mange ett-barnsfamilier samtidig som andelen eldre øker kraftig. For eksempel er det ventet at antallet personer over 60 år i 2030 vil være 230 millioner. Den endrede alderssammensetningen vil medføre store fremtidige pensjons-, bolig- og helsepolitiske utfordringer for landet. Til den kinesiske befolkningen, men ikke medregnet i folketallet, regnes landsmenn i Hong Kong, Macao, Taiwan og de taiwansk-kontrollerte Kinmen og Matsu-øyene. Omkring 34 millioner kinesere lever i andre land og har status som oversjøiske kinesere. I perioden 1500- til 1800-tallet utvandret mange til Sørøst-Asia. I dag omfatter deres etterkommere majoriteten av befolkningen i Singapore og et betydelig mindretall i Indonesia, Filippinene, Thailand, Vietnam og Malaysia. I nyere tid har kinesere utvandret til land over hele verden; de fleste til USA, Canada, Australia og andre vestlige land.
Kina – næringsliv. Kina har hatt en av verdens høyeste vekstrater siden landet i 1978 vedtok å modernisere den gamle sentralstyrte planleggingsøkonomien. Siden 1978 og frem til 2003 er BNP i sammenlignbare priser i følge offisielle tall blitt seksdoblet. I samme periode har bruttonasjonalproduktet per innbygger i gjennomsnitt vokst med 8,2 % per år. Med sin størrelse og raske vekst er Kina blitt en økonomisk maktfaktor i verden. Imidlertid må landet fortsatt regnes blant utviklingslandene. Selv om veksttallene har vært høye, preges den kinesiske økonomien av strukturelle problemer med ubalansert utvikling, store regionale forskjeller, forsyningsproblemer, inflasjonspress, korrupsjon, svakt rettsvern, kameraderi og lukkede politiske prosesser.
Kina førte etter opprettelsen av folkerepublikken en sentraldirigert planleggingsøkonomi etter sovjetisk stil. Under «Det store spranget» (1958–60) og under Kulturrevolusjonen (1966–76) opplevde landet alvorlige tilbakeslag. I 1978 startet en reformperiode hvor man introduserte markedsøkonomiske reformer, såkalt «sosialisme med kinesiske særtrekk». Samtidig ble kommunistpartiets strenge politisk kontroll opprettholdt. Reformene innebar «De fire moderniseringer» (dvs. modernisering innen jordbruk, industri, vitenskap og forsvar). Frem til 1990 åpnet man gradvis for direkte utenlandsinvesteringer innen utvalgte næringer i spesielle økonomiske soner og i utvalgte byer. De fire første spesielle økonomiske sonene ble opprettet på strategiske punkter: Shenzhen ved grensen mot Hong Kong, Zhuhai ved grensen mot Macao, Shantou med kulturelle forbindelser til utenlandskineserne i Sørøst-Asia, og Xiamen med kulturelle forbindelser over Taiwanstredet. Reformtiltakene førte umiddelbart til rask økonomisk vekst noen år frem til slutten av 1980-årene. Etter 1992 skjøt veksten ny fart etter at nye og langt mer dyptgripende reformtiltak ble iverksatt. Blant annet ble privateide foretak legitimisert. Målet var en sterk privat sektor under makroøkonomisk kontroll, men hvor den politiske og sosiale utviklingen fremdeles skulle være under kommunistpartiets kontroll under formelen sosialistisk markedsøkonomi.
Etter hvert har det vokst frem tre regionale økonomiske maktsentre: Perleelvens (Zhu Jiangs) deltaområde (fra 1980-årene), Chang Jiangs (Yangtsekiangs) deltaområde med Shanghai, det sørlige Jiangsu og det nordlige Zhejiang (fra 1990-årene), og Bohaibukta med Beijing, Tianjin, Shandong og Liaoning (fra ca år. 2000). Statlige investeringer er hovedsakelig rettet mot bygging av infrastruktur og andre bygningskonstruksjoner. I et forsøk på å kanalisere vekst fra kystprovinsene til de midtre og vestlige regionene, har myndighetene åpnet for investeringer i innlandet. Myndighetene har blant annet selv satt i gang byggingen av det enorme damanlegget, San Xia, ‘trekløftdammen’, som vil medføre ringvirkninger for næringslivet i den øvre og midtre delen av Chang Jiang-dalen.
Blant de mest bemerkelsesverdige utviklingstrekkene i kinesisk økonomi etter 1978 er veksten og utviklingen i tjenestenæringene. Fra å være nedprioritert tidligere, har utviklingen av varehandelen, bank-, forsikring- og finansnæringene og hotell- og restaurantnæringene vært en viktig faktor i utviklingen av Kina som moderne land. Flere av disse tjenestenæringene var tidligere nærmet ikke-eksisterende, og de er fortsatt i en utviklingsprosses for å tilpasse seg internasjonale standarder og kvalitetskrav.
Jordbruk
Kina (Jordbruk) (rismarker) (bilde)
Landskap med rismarker ved Chang Jiang i provinsen Hunan. Sentralt i bildet står en pagode. Pagoder er ofte bygd i tilknytning til buddhistiske templer og klostre, men har også en uavhengig betydning i kinesisk geomantisk teori som lykkebringende elementer i landskapet.
Kina (Jordbruk)(snlo-teproduksjon) (bilde)
Kina. Teproduksjon.
Kina er tradisjonelt et utpreget jordbruksland. Jordbrukssektoren stod 2003 for 15 % av BNP. Det totale oppdyrkede arealet omfatter ca. 16 % av Kinas areal (152 mill. hektar, 2003), mens utnyttbar eng og beitemark omfatter 33 %.
Jordbruksproduksjonen er tilpasset de store variasjonene innen klima, vanntilgjengelighet, jordsmonn og topografi som finnes innenfor Kinas grenser. Blant annet er jordbruket tilpasset landets mange klimasoner; henholdsvis fra subtropisk i sør til subarktisk i nord og fra fuktig og vannrikt i øst til tørt i vest. I de subtropiske områdene i sør hvor det er mulig å dyrke jorden også om vinteren, er tre innhøstinger per år vanlig. I tempererte områder hvor jordbruk er umulig om vinteren, har man enten én innhøsting per år eller tre innhøstinger for hver to-årsperiode. I de fuktige områdene er jordbruksproduksjonen relativ stabil. I de halvtørre områdene er jordbruket ustabilt, mens jordbruk i de tørre områdene kun er mulig med hjelp fra irrigasjonssystemer. I de vannrike subtropiske områdene i sørøst foregår dyrkingen mange steder så intensivt at det nærmest er snakk om hagebruk. En stor del landet omfatter vidstrakte fjellrike områder med bratte skråninger, tynt jordsmonn og store høydeforskjeller og er kun anvendelig for skogbruk og husdyrhold. I de tørre og økologisk skjøre områdene i Nordvest-Kina og på det høytliggende og tørre Tibetanske platå, som til sammen omfatter 55 % av Kinas areal, er jordbrukspotensialet svært lavt. Jordbruket blir dessuten hyppig rammet av naturkatastrofer som oversvømmelser, tyfoner, ekstremt kalde vinder (noen ganger med sandstormer eller snøstormer), varme fønvinder og haglstormer. Jordbruket begrenses også mange steder av tiltagende alkalisering av jordsmonnet.
Et hovedskille mellom det nordlige og sørlige Kina, går langs Qinlingfjellene og Huaielva (Huai He). I motsetning til jordbruket nord for skillelinjen, preges jordbruket i sør av utstrakt våtrisdyrking. De viktigste jordbruksområdene er konsentrert til elvesletta langs nedre del av Chang Jiang og dets deltaområder, på den Nord-kinesiske slette (også kalt Huang-Huai-Hai-sletta etter elvene som krysser den) i Øst-Kina, og på Song-Nen-sletta og Liaohe-sletta (til sammen også kalt Den mandsjuriske slette) i Nordøst-Kina. Andre viktige jordbruksområder i Nord-Kina er områder langs den midtre del av Huangelva (Huang He); som Guanzhongsletta i Shaanxi, Hetaosletta i Indre Mongolia og Yinchuanplatået i Ningxia som alle til dels er avhengig av kunstig vanning. Våtrisområdene finnes hovedsakelig på elveslettene langs de midtre og nedre delene av Chang Jiang inklusive Yunmengsletta nord for Dongtingsjøen, slettene rundt Poyangsjøen, Taisjøen (Tai Hu) Chaosjøen (Chao Hu), Chang Jiangs deltaområde, på Chengdusletta i Sichuanbassenget og langs elveslettene og i deltaområdene i Sørøst- og Sør-Kina.
Regionalt. Kina kan inndeles i 9 landbruksregioner med hver sine særtrekk: Nordøst-Kina er først og fremt et rikt skogbruksområde, men i nyere tid har det foregått betydelig nydyrking for kornproduksjon. I Indre Mongolia og langs den kinesiske mur er miljøet sårbart. Her finnes imidlertid vidstrakte gressletter hvor det praktiserer både jordbruk og husdyravl. Husdyrholdet er betydelig over det meste av denne regionen. Den nordkinesiske slette er et viktig korn- og bomullsproduserende område. Regionen plages imidlertid av hyppig flom og tørke samt stadig økende saltinnhold i de lavestliggende områdene. Løssplatået (Shanxi, Shaanxi og Gansu) preges av alvorlige erosjonsproblemer forårsaket av løst jordsmonn. Her dyrkes spesielle kornsorter, andre enn ris og hvete, som er mer motstandsdyktige mot tørke. Det midtre Kina med områdene langs de midtre og nedre delene av Changelven (Chang Jiang) har svært gode forhold for jordbruk, skogbruk og fiske. Her dyrkes blant annet korn i intensivt jordbruk. Yunnan-Guizhou-platået i sørvest har svakt utviklet økonomi, men er et viktig tømmer- og kornproduserende område. Her dyrkes jorden i fjelldalene og på høytliggende sletter (bazi). Sør-Kina med deler av Fujian, Guangdong, Guangxi, Yunnan og Hainan har overskudd av både vann og varme. Her dyrkes subtropiske og tropiske vekster. Landressursene er imidlertid knappe, og regionen er ikke selvforsynt med mat. Nordvest-Kina (Gansu, Xinjiang og det vestlige Indre Mongolia) har tørt klima, store ørkenområder og høye fjell. Dyrking av jorden her kan kun foregå med kunstig vanning fra oaser. Tradisjonsbundet gjeting av buskap er dominerende aktivitet i denne regionen. Tibetanske platå (Tibet, Qinghai, vestlige Sichuan) har høytliggende tundralandskap. Her foregår kun dyrking på små terrasser i elvedaler. Gjeting av buskap samt hogst er viktigste landbruksaktivitet.
Organisasjon og utvikling. Folketallet på landsbygda er ca. 807 mill. (2000), eller 64 % av Kinas befolkning. Arbeidskraften utgjør 488 mill., hvorav 365 mill. er sysselsatt i jordbruket, hvilket utgjør 49 % av landets totale arbeidskraft (2003). Det er beregnet at jordbruket har en oversysselsetting på ca. 150 mill., og Kina har med dette et betydelig potensielt arbeidsløshetsproblem. Mange bønder har måttet finne alternative måter å skaffe seg inntekter på. Siden begynnelsen av 1990-årene har det foregått en betydelig migrasjon fra landsbygda og inn til byene for å søke arbeid. Størst migrasjon er det fra Sichuan, Henan, Anhui, Hunan og Jiangxi, og de fleste reiser til kystprovinsene i øst og sør. I de fattigste jordbruksdistriktene, som hovedsakelig omfatter Yunnan, Guizhou, Ningxia og Gansu, er landsbygdbefolkningen mindre mobil. For å søke å absorbere overskuddsbefolkningen på landsbygda har man intensivert utviklingen av såkalte «landsbyforetak», kin. xiangzhen qiye; eng: Township and Village Enterprise (TVE). I 2003 sysselsatte disse foretakene til sammen 136 mill. De fleste er kollektivt eide og mange benytter enkel teknologi i ulike aktiviteter, som f.eks. bearbeiding av jordbruksprodukter og produksjon av forbruksartikler. Mest vellykkede er disse foretakene i kystprovinsene i øst.
Før kommunistenes maktovertakelse 1949 eide jordherrer og rike bønder, som utgjorde mindre enn 10 % av folket, mer enn 70 % av landområdene. Under første fase av jordreformene som tok til 1950, ble bøndene først organisert i sammenslutninger for gjensidig hjelp, senere i jordbrukskooperativer. Jorden var fortsatt på private hender, men ble drevet på fellesbasis. Under «Det store spranget» 1958 ble bøndene organisert i ca. 24 000 folkekommuner, som hver omfattet 5000–10 000 familier, bosatt i landsbyer. I 1961–62 ble disse redusert i størrelse og antallet økte til ca. 56 000. Ledelsen ble desentralisert ved å delegere mer ansvar nedover til folkekommunenes underavdelinger, 710 000 produksjonsbrigader. Folkekommunene var selve hjørnesteinen i Kinas sosialisme, og denne kollektivisering av 600 mill. bønder er blitt kalt «historien største sosiale eksperiment». Som ledd i moderniseringsbestrebelsene innen jordbruket ble folkekommunene i 1984 omgjort til «landsbyforetak». Myndighetene introduserte et kvotesystem hvor bøndene fikk lov til å selge overskuddsproduksjonen på det frie markedet etter at kvotene var levert til staten. Bøndene ble også innvilget rettigheter til jorden gjennom bygslingskontrakter hvor det enkelte hushold har ansvaret for produksjon på egne områder. Produksjonen økte umiddelbart svært raskt, men myndighetene har senere måttet intervenere gjennom priskontroll, subsidiering og andre tiltak for å hindre inflasjon og å sikre variert produksjon samt å hindre overproduksjon av visse produkter. Til tross for tiltakene har inntektsforskjellene mellom landsbygdbefolkningen og bybefolkningen likevel økt. Det er også store regionale forskjeller. Mens bøndene i områdene rundt storbyene Beijing, Shanghai og Guangzhou har kunnet øke sine inntekter gjennom dyrking av en lang rekke ulike slags produkter, har majoriteten av bøndene i andre deler av landet ikke hatt den samme muligheten.
Organiseringen av jordbruket er derfor fortsatt et kontroversielt politisk spørsmål. Kornproduksjonen er selve nøkkelfaktoren for at Kina skal kunne fø seg selv. Landet er likevel ikke helt selvforsynt med korn. Det ble i 1990-årene lenge fryktet at den internasjonale kornhandelen ville bryte sammen den dagen Kina måtte importere korn utenfra. Foreløpig har det imidlertid vist seg at myndighetene er i stand til å holde produksjonsnivået på et kontrollert nivå som verdensmarkedet er i stand til å håndtere. Over 90 % av risarealene ligger sør for Qinlingfjellene, mens 60 % av hveten dyrkes mellom Qinlingfjellene og den kinesiske mur i nord. Det forekommer imidlertid en utstrakt blanding av de to hovedvekstene. Siden begynnelsen av 1980-årene har det vært en tendens til at jordbruksareal, først og fremst rismarker i Sør-Kina, blir omgjort til industriareal. Samtidig har produktivitetsveksten vært størst i nordlige Kina. De hveteproduserende nordområdene har derfor økt sin relative betydning fremfor de risproduserende områdene i sør. Jordbruket omfattes også av en strukturendring hvor mer lønnsomme driftsformer, som dyrking av oljevekster (22,5 mill. tonn) og kjøttproduksjon øker til fordel for den mindre lønnsomme korndyrkingen. Kina er verdens største produsent av ris med 21 % av verdensproduksjonen (2000). I motsetning til de andre kornslagene har risproduksjonen ikke økt nevneverdig siden begynnelsen av 1980-årene. Langs Changelva dyrkes risen om sommeren under monsunregnet, mens rismarkene om vinteren nyttes til fiskeoppdrett eller til dyrking av hvete, bygg eller belgfrukter. Risen dyrkes over alt ved hjelp av kunstig vanning; i Sichuan og andre fjellrike områder kan fjellskråningene være terrassert langt oppover.
Hvetedyrkingen har særlig betydning i det nordlige Kina, hvor den overtar risens rolle. På Den nordkinesiske slette, langs Huangelva, blir det ofte tatt tre avlinger på to år, idet vinterhvete dyrkes i sædskifte med en rekke forskjellige vekster som hirse, kaoliang (kjempehirse), mais, soyabønner, bomull, raps, jordnøtter og søtpoteter. Nord for den kinesiske mur tillater klimaet bare én avling i året, og i den nordlige delen av Mandsjuria (Nordøst-Kina) er hvete hovedavling. Mais dyrkes særlig i Sichuan, Hebei og Mandsjuria. Produksjonen har vært sterkt økende i 1980-årene. Hirse er den viktigste kornsort i Mandsjurias sørlige deler, men produksjonen er fallende. I nordvest dyrkes hirse, havre og sommerhvete, og bygg dyrkes opptil 4600 moh. i Tibet. Kina er verdens overlegent største produsent av tobakk, med en gjennomsnittsproduksjon på over 3 mill. tonn blader, og sammen med India verdens største produsent av te. 2/3 av Kinas te blir dyrket i fjell- og dalstrøkene sør for Chang Jiang. Kina var tidligere verdens viktigste teprodusent, men gikk sterkt tilbake som følge av konkurransen fra India og Sri Lanka. Etter 1949 har produksjonen igjen økt som følge av nydyrking. Kina er videre verdens største produsent av bomull; avlingene kan variere betydelig fra år til år, siden bomullsprisene fremdeles blir fastsatt av myndighetene. Bomull dyrkes hovedsakelig på slettene i Øst-Kina nord for Chang Jiang samt i Xinjiang. Det dyrkes også hamp, lin, jute m.m. I de subtropiske og tropiske delene i sørøst dyrkes sukkerrør, sitrusfrukter, gummi og sisalhamp. Sichuan er den ledende produsent av tungolje og morbær og silke. Andre viktige områder for silkeavl er både Perleelvens og Changelvas deltaområder. Her blir ofte morbær og sukkerrør dyrket i tilknytning til fiskeoppdrett; man graver fiskedammer og planter morbærtrær, sukkerrør og frukttrær langs breddene. Under reformperioden har fruktdyrkingen utviklet seg til å bli en svært viktig del av landbruket. Shandong, Guangdong og Hebei er de viktigste fruktdyrkingsområdene.
Husdyrholdet betydde tidligere mest i ytterområdene av Kina. Bestandene har imidlertid økt dramatisk under reformperioden fra 1980-årene. Mens kjøttproduksjonen (svin, storfe, sau) ble fordoblet i perioden 1952–78, ble den femdoblet i perioden 1978–95. Kina er nå verdens største produsent av kjøtt og egg. De viktigste kjøttproduserende områdene er Shandong, Jiangsu og Hunan samt Sichuan. Produksjonen av egg og kylling er konsentrert til Shandong, Jiangsu, Henan, Hebei, Hubei, Liaoning og Jilin. Kina har ca. 40 % av verdens griser, og størst bestand av fjærfe, hester og esler, samt betydelige bestander av sau, geit, storfe, muldyr og kameler. Som trekkdyr brukes hester og muldyr i nord og bøfler i sør. Husdyrholdet er svært viktig i etniske områder i Qinghai, Tibet, Xinjiang, Gansu og Indre Mongolia, men har minimal betydning for den.
Industri
Industrisektoren har utviklet seg kraftig siden reformperioden startet 1978. I dag er Kina blant de ledende produsentland i verden på en lang rekke industriprodukter, og da særlig på de lettere arbeidsintensive produktene. For eksempel produserer Kina over halvparten av verdens leker, sykler og skotøy.
Etter kommunistenes maktovertagelse 1949 ble industrien gitt prioritet i landets økonomiske utbygging. I den første femårsplanen (1953–57) ble det lagt særlig vekt på å bygge ut tungindustrien i form av store kapitalintensive industriprosjekter, delvis finansiert og støttet av Sovjetunionen. Under Det store spranget 1958B60 og delvis også under Kulturrevolusjonen 1966–76, ble det bestemt å satse på «bakgårdsindustri», men eksperimentet med små, lokale industribedrifter viste seg lite vellykket. Utover i 1970-årene vokste erkjennelsen av at landet ikke kunne holde tritt med utvikling i nabolandene, uten at landet åpnet seg mot omverdenen. En gradvis åpning av økonomien ble derfor igangsatt fra 1978. Industrisektoren kan inndeles i to sektorer; den statlige og den ikke-statlige sektor. Til de siste hører kollektive foretak som er lokalisert både på landsbygda og i byene, private foretak og utenlandsfinansierte foretak. Mens disse forholder seg til markedsøkonomien, nyter de statlige foretakene langt på vei fri tilgang på subsidier i form av lån og kreditter uavhengig deres økonomiske resultater. De statlige foretakene ble bygd opp under den sentralstyrte planøkonomien. De har tradisjonelt hatt en viktig rolle i landets velferdspolitikk da de har finansiert sykehus, skoler, barnehager, gamlehjem og andre sosiale tiltak for de ansatte og deres familier. Etter innføringen av de markedsøkonomiske reformene fikk de fleste av de statlige foretakene problemer, og de ble avhengig av fortsatt subsidiering fra myndighetene. En nedleggelse av disse er problematisk uten at det fører til massearbeidsløshet med tilhørende sosiale problemer. Det er likevel et langsiktig mål for myndighetene å kvitte seg med alle de statseide foretakene med unntak av rundt 500 nøkkelbedrifter.
Den sørøstlige kystregionen (fra det sørlige Jiangsu og Shanghai til Hainan) var det første området som fikk profittere på den åpne industri- og handelspolitikken og har vært det ledende vekstområde for lettindustrien. Området kunne tidlig utnytte sine kulturelle forbindelser med det såkalte «Stor-Kina» som omfatter Hong Kong, Taiwan og utenlandskinesere i Sørøst-Asia og i resten av verden.
Utviklingen av industrien er sårt avhengig av tilgang på utenlandsk teknologi. Som ledd i dette, har landet ønsket velkommen utenlandske partnere, enten i «joint ventures» eller som direkte utenlandsinvesteringer (DUI). En stor andel av de utenlandske investeringene er foretatt av landsmenn i Hong Kong og Taiwan og av utenlandskinesere i Sørøst-Asia. Hong Kong står alene for 1/3 mens Taiwan og resten av Asia står for ytterligere nær 1/3 av de utenlandske investeringene (2003). Investeringene fra Hong Kong inkluderer investeringer gjort av kinesere i Sørøst-Asia og Taiwan kanalisert gjennom Hong Kong. Vestlige investeringer begynte først å ankomme på midten av 1990-tallet. Mange av de vestlige investorene har, i likhet med de japanske, investert i bilindustrien og i telekommunikasjonsindustrien. Selv om investeringene har medført overføringer av ny teknologi og moderne bedriftsstyringssystemer til kinesiske bedrifter, forventes det likevel at Kinas ikke vil kunne utvikle egne høyteknologiske produkter før en gang etter 2010. En av drivkreftene i veksten av industrien har vært det potensielt store hjemmemarkedet. Selv om en stor majoritet av befolkningen fortsatt må regnes som fattige, og mange til dels svært fattige, har landet likevel en stor og økende middelklasse som samlet sett har utviklet seg til å bli en av verdens mest kjøpekraftige. Det finnes derfor et stort hjemmemarked for alt av forbruksvarer fra elektriske husholdningsartikler til biler. Samtidig har en stor tilgang på billig arbeidskraft gjort arbeidsintensive kinesiske produkter attraktive på verdensmarkedet.
Produksjonen av jern- og stål utgjorde lenge en nøkkelfaktor i Kinas industri. Produksjonen er konsentrert til nøkkelforetak, hvorav 11 av dem er integrert med gruvedrift. De største stålverkene er i Anshan (Liaoning), Wuhan (Hubei), Baoshan (ved Shanghai), Ma’anshan (Anhui), Baotou (Indre Mongolia), Benxi (Liaoning) og Chongqing (Sichuan). Moderniseringen av landet har ellers bidratt til en voldsom vekst i bygningsindustrien. Kina er blant annet en verdens største produsenter av sement. Landet er også en av verdens ledende produsenter av papir selv om produksjonen er liten per innbygger sammenlignet med vestlige land. Den kjemiske industrien er sterkt utbygd med produksjon av bl.a. gjødningsstoffer, plast og syntetiske fibrer. De store oljeforekomstene har dannet basis for oppbyggingen av en betydelig petrokjemisk industri med raffinerier i bl.a. Lanzhou, Daqing, Dalian, Yanshan ved Beijing og Shanghai. Kina inklusive Hong Kong er verdens nest største produsent av petroleumsprodukter etter USA. Den statskontrollerte petroleumsindustrien er omstrukturert til to konkurrerende statseide foretak. Kina begynte i 1960-årene å utnytte kullreservene i produksjon av ammoniakk, men senere er metodene søkt modernisert.
Mekanisk industri omfatter et bredt spekter av produkter, fra jernbaneutstyr, biler og sykler til kjøleskap og fjernsynsapparater. Denne industrien er lokalisert til et stort antall produksjonssteder over hele landet, med bl.a. Shanghai, Beijing, Tianjin, Shenyang, Changchun og Guangdong-provinsen som de viktigste sentrene. Bilindustrien er i sterk vekst takket være import av utenlandsk teknologi og investeringer. Den elektroniske industrien har utviklet seg til å bli den raskest voksende industrigrenen godt hjulpet at god tilgang på høyt kvalifisert personell. Kina er verden fjerde største produsent av PC-er, men mange delkomponenter importeres fra USA via Hong Kong. I 2001 hadde Kina mer enn 10 000 programvareselskaper med en samlet arbeidsstokk på rundt 400 000 arbeidere.
Tekstilindustrien er en annen viktig bransje. Kina er verdens største produsent av bomullsgarn, bomullstekstiler og silketekstiler, samt en ledende produsent av ullgarn og ulltekstiler. Tekstilindustrien er spredt på et stort antall produksjonssteder hvorav mange lokalisert til kystprovinsene men også flere til Xinjiang.
Blant de aller mest vellykkede sektorene innen Kinas industrialisering har vært utviklingen av landsbygdforetakene (eng: Township and Village Enterprise, TVE) i det sørlige Jiangsu og Changelvas deltaområde samt rundt Bohaibukta og i Guangdong. De fleste av disse er kollektivt eide eller rene famileforetak. Som eksempel kan nevnes en landsby med 920 familier med 300 tekstilfabrikker. Disse foretakene kan raskt tilpasse seg endringer i etterspørselen i markedet, og de kan øke og redusere produksjonen uten store følger for foretaket.
Kina – familie- og likestillingspørsmål. Under konfucianismen var kvinner omtrent uten arverett og økonomiske rettigheter, de var utelukket fra formell utdannelse og begrenset til å oppholde seg i mannens hus. Den patriarkalske familiestrukturen hadde en helt sentral funksjon i den konfucianske statsordningen. Det var et enormt press på hver kvinne for å videreføre slekten, og om en kone ikke klarte å få sønner, var det helt legitimt for mannen å ta seg en konkubine. Døtre var en økonomisk belastning i dette samfunnet, og det måtte betales medgift for å få dem gift. Mange pikebarn ble solgt til prostitusjon, drept av jordmødre, sultet til døde eller satt ut for å dø. Ekteskapet ble arrangert av familiene, og ektefellene fikk ikke se hverandre før bryllupet. En mann kunne mishandle og drepe sin kone uten at det ble sett som straffbart. Enker hadde som oftest ikke lov til å gifte seg på nytt, og det mest ærbare en enke kunne gjøre var å følge sin mann på bålet eller i graven.
Det har vært to skriftsystemer i Kina, et felles for begge kjønn, og et eget kvinnelig. Dette har vært lite kjent fordi det var kun mellom kvinner dette skriftsystemet ble brukt. De tidligste funnene er fra 1200-tallet f.Kr. Svært få tekster finnes, fordi kvinnepoesi og -litteratur ofte brennes ved begravelsen til den som har samlet den. Men det finnes fremdeles noen få som kjenner til denne skriftkulturen i Kina, som vitner om eksistensen av en svært gammel og høyt utviklet kvinnekultur.
Allerede under Song-dynastiet (960–1279) ble legekunsten formalisert, og det var særlig kvinner som ble utøvere. Det sterke kjønnsskillet gjorde at kun kvinner kunne helbrede kvinner og barn, i tillegg til at hun også kunne hjelpe menn. Det er derfor en ubrutt tradisjon av kvinnelige helbredere frem til i dag, og menn har aldri har fungert som jordmødre eller gynekologer i Kina.
Fotbinding for kvinner oppstod i hoffkretser på 1000-tallet, og gradvis ble skikken overført fra Nord-Kina til Midt- og Sør-Kina. På 1700-tallet var skikken innarbeidet de fleste steder. Overklassekvinner i Nord-Kina fikk snørt føttene strammest, mens skikken aldri fikk helt grobunn i provinsene med intensivt landbruk, fjellstammer og båtfolk. I disse samfunnene hadde kvinner mer selvbestemmelsesrett og en høyere posisjon.
Et eksempel er Hakkafolket. De hadde vandret nordfra og slått seg ned sør i Kina. Her var det vanlig at kvinner utførte jordbruksarbeid som ellers ble regnet for mannsarbeid, og dessuten det meste av alt annet arbeid. Hakkafolket hadde sin egen kultur, sin egen dialekt og særegne klær og skikker. Kvinner fikk samme mat som menn, de snørte ikke føttene, og man fant aldri Hakka-kvinner blant de prostituerte. Mao Zedong stammet fra dette folket.
Det er også en rik tradisjon med kvinnelige soldater i Kina; allerede på 500-tallet var det egne kvinnehærer, og under Tang-dynastiet (618–906) ble det offisielt opprettet en kvinnelig hær. Fra 1300-tallet ble det mindre vanlig med uniformerte kvinner, noe som trolig hang sammen med at også fotbindingen begynte å få innpass i de bredere lag i Kina. Men under Taipingopprøret i 1851–64 utgjorde kvinnelige soldater over 1/4 av hæren på nesten en halv million.
Da bomulls- og silkeindustrien ble mekanisert på slutten av 1800-tallet, dominerte kvinner helt de arbeidsoppgavene som tidligere også hadde vært deres. Frem til 1930-årene var det flere kvinnelige enn mannlige industriarbeidere. Den begynnende industrialiseringen førte også til endringer i familieformen og det gamle kvinnesynet. Da republikken ble opprettet i 1911, ble det innført flere reformer for å bedre kvinnenes stilling. Under revolusjonen vokste det også frem en kvinnesaksbevegelse, og i årene som fulgte trengte kvinnene inn på nye områder i samfunnet, bl.a. som lærere.
1900-tallet
I 1920-årene kom det flere kvinneorganisasjoner til. Kvinners Rettighetsliga ble dannet i samarbeid med stemmerettsforeninger, Shanghai-kvinners klubb og KFUK, og de reiste en del felles krav som lik adgang til utdannelse, like rettigheter, svangerskapspermisjon, forbud mot fotbinding og flerkoneri m.m. Kravene ble ikke innfridd, men nå var de satt på den ideologiske dagsorden for stadig flere kvinner. I 1922 ble kvinnebevegelsen splittet i en moderat og en revolusjonær fløy. I de områdene som ble overtatt av kommunistene i 1920- og 1930-årene ble det raskt innført nye ekteskapslover, dessuten en jordreform som tok sikte på å gi kvinner mer selvstendighet i jordbruksdriften på landsbygda. Ekteskapslovene fra 1950 og 1953 blir betegnet som selve grunnlaget for kinesiske kvinners frigjøring. De svekket familiens innflytelse ved ekteskapsinngåelsen. Kontraktekteskap, konkubiner og barnebruder ble forbudt, og like rettigheter for begge kjønn, skilsmisse og gjengifte for enker ble formelt tillatt. Forbudet mot prostitusjon ble gjennomført ved omfattende razziaer. Kvinner fikk stemmerett i 1953, og skulle nå fritt få velge yrke og delta overalt i samfunnslivet. Etter 1949 har politikken for by og jordbruksområdene vært forskjellig når det gjelder kvinner og arbeid. Til forskjell fra kvinner i byene, har kvinnene på landet aldri blitt offisielt oppmuntret til å avstå fra lønnsarbeid/produksjonsarbeid. Det har alltid vært behov for deres arbeidskapasitet. Under kulturrevolusjonen var et av målene å få kvinnene i byområdene med i produksjonen i større grad, og de ble oppfordret til å ta sterkere del i sin egen frigjøring.
1956 startet den første kampanjen for barnebegrensning, som fikk størst virkning i byene. Først gjennom allmenn bedring av helsevesenet og tålmodig overbevisning har man til en viss grad lykkes i å endre det gamle idealet med store barneflokker og mange sønner på landsbygda. I dag er fødselsraten lav de fleste steder, ikke minst som følge av nye, brutale og effektive barnebegrensningstiltak som ble satt i verk fra slutten av 1970-årene. Fra 1982 håndheves regelen om at ektepar som bor i bymessige områder bare skal ha ett barn, mens man på landet fremdeles vanligvis ser gjennom fingrene med opp til to barn. Reaksjonen er tvangsabortering uansett hvor langt svangerskapet er kommet når det blir oppdaget. I tillegg blir det brukt økonomiske straffetiltak som økte skatter eller tvangsarbeid over en viss periode, dessuten tvangssterilisering. En av grunnene til at så mange ikke overholder oppfordringen om å få bare ett barn, er at ønsket om å få en sønn fortsatt er svært sterkt i store deler av befolkningen.
Gravide kvinner beskyttes i arbeidslivet og nybakte mødre har rett til permisjon med full lønn, og ammepauser til barnet er 1 ½ år. Større arbeidsplasser har egne daghjem for de minste barna. Kvinnenes deltagelse i byarbeidslivet har økt kraftig siden 1949. De deltar nå i produksjonen på alle områder. Likelønn er lovfestet, men fortsatt lønnes kvinner og menn ulikt de fleste steder.
Kina – skole og utdanning. Utdanning har vært høyt prioritert av det kinesiske kommunistpartiet siden 1949, selv om det tidvis har hersket stor uenighet om utdanningens funksjon og innhold. Under kulturrevolusjonen ble store deler av det høyere utdanningssystemet avviklet, og et av slagordene var: «Heller rød enn ekspert!». I løpet av 1980-årene forandret dette seg. Fagkunnskap og forskning fikk igjen større betydning. Siden 1985 har et overordnet mål vært at utdanningssystemet skal tjene sosialistisk modernisering for å kunne bidra til landets økonomiske og sosiale utvikling.
I 1986 ble 9-årig obligatorisk grunnskole vedtatt av folkekongressen, og reformen skulle etter forutsetningene være gjennomført i stort sett hele landet innen år 2000. Denne målsetningen er ennå ikke innfridd (2005), og det er store regionale forskjeller i skoletilbudet. Det satses også stort på 3-årige førskoler, som sees på som viktige fordi de fleste barna ikke har søsken. Rundt 40 % av barna går i førskole. De fleste starter på skolen som 6-åringer i byene, som 7-åringer på landsbygda. Etter grunnskolen er det ulike typer av «fortsettelseskoler», hvor teknikk, handelsfag, jordbruk og helsefag blir ansett som viktige fag. Ca. 60 % av de unge fortsetter i videregående skole. Grunnskolen er i prinsippet gratis, ellers må skolepenger betales på alle utdanningsnivåer, og skolebøker må kjøpes av elevene. Privatskoler har vært tillatt siden tidlig i 1980-årene.
For å komme inn på universiteter og høyskoler må studentene bestå en statlig adgangseksamen. Det er stor konkurranse for å komme inn på de offentlige universitetene. Som en følge av studentopptøyene i 1989 kreves nå i tillegg ett års politiske studier før man kan begynne å studere. Før 1985 var høyere utdanning gratis, nå må studentene konkurrere om stipendier som gis etter akademiske resultater. Rundt 7,5 % av de unge tar høyere utdanning.
Før 1949 var storparten av befolkningen analfabeter. I 1999 ble andelen analfabeter av den voksne befolkningen oppgitt til ca. 15 %.
Presse
Frem til 1890-årene eksisterte det praktisk talt ingen selvstendig innenlandsk presse. Etter hvert oppstod et meget stort antall småblader, hvorav bare noen ganske få nådde opp i opplag over 100 000. Språklig sett bygde denne pressen på klassisk kinesisk. Ledende blad i perioden frem til slutten av 1940-årene var Shibao i Beijing, Da Gongbao i Tianjin, Zhongyang Ribao i Nanjing og Xin Wenbao i Shanghai. Shanghai hadde i samme periode en rekke blader på fremmede språk, med North China Daily News (1894–1951) som det ledende. Andre blad på engelsk var China Times og The China Press.
Media i Kina har tradisjonelt vært talerør for styresmaktene, og dette kom til uttrykk i sin mest ekstreme form under kulturrevolusjonen 1966–76, da mange aviser ble nedlagt og de resterende fungerte som regjeringens propagandakanaler. I 1980-årene var det en relativt stor grad av åpenhet i massemedia, men denne ble innskrenket etter massakrene på ‘Den himmelske freds plass’ i 1989. Kinesisk presse er fortsatt (2005) preget av «regjeringsvennlige» reportasjer.
I 2007 var det 1938 aviser og 9468 blader og tidsskrifter i Kina. Hver provins har sin egen dagsavis. De viktigste dagsavisene er Renmin Ribao (Folkets Dagblad, grunnlagt 1948 som hovedorgan for det kinesiske kommunistpartiet, opplag 2007: ca. 3 mill.) og Gongren Ribao (Arbeidernes Dagblad, grunnlagt 1949, opplag ca. 2,5 mill.); Jiefangjun Bao (grunnlagt 1956, opplag 800 000) er organ for Folkets frigjøringshær. Det utkommer også en engelskspråklig dagsavis, kontrollert av kommunistpartiet; China Daily (Zhongguo Ribao, grunnlagt 1981, opplag 300 000). I 2002 ble det for første gang tillatt med utenlandske investeringer i deler av pressen. I 2003 stengte myndighetene 673 ulønnsomme statlige publikasjoner, dette som et ledd i en plan om å få landets aviser til å bli uavhengige av statlig støtte. Fra 1990-årene og fremover har tendensen i kinesisk presse vært en stadig sterkere kommersialisering, noe som imidlertid ikke har innebåret noen større grad av frihet for mediene. Nyhetsbyrået Xinhua (Det nye Kina) er blant de største i verden med korrespondenter i ca. 100 land.
Radio og fjernsyn
All kringkastingsvirksomhet i Kina er underlagt departementet for radio, film og fjernsyn. Det statlige kringkastingsselskapet China National Radio (CNR, grunnlagt 1945) sender nasjonale programmer på kinesisk, kinesiske dialekter og minoritetsspråk i 6 kanaler. Utenlandsradioen China Radio International (tidligere Radio Beijing, grunnlagt 1941) sender 140 timer per dag på 38 språk, noe som gjør den til en av verdens største radiostasjoner. De første fjernsynssendingene startet i 1958 i Beijing, og det statlige fjernsynsselskapet China Central Television (CCTV) sender i 16 kanaler. Siden 1979 er det tillatt med reklame mellom en del programmer. I 1996 startet CCTV med døgnkontinuerlige sendinger via satellitt. Regjeringen har imidlertid forsøkt å begrense kinesernes adgang til å se utenlandsk satellittfjernsyn, og fra 1994 ble det forbudt for utenlandske selskaper å etablere kabelfjernsyn i Kina. I 2006 var det 267 radiostasjoner og 296 fjernsynsstasjoner i landet.
Kina – musikk. Kinesisk musikk kan gjennom arkeologiske og historiske kilder spores 5000 år tilbake. Godt bevarte bronseklokker, bjeller, avstemte L-formede steinplater og okarinaer fra Shang-dynastiet og siterfragmenter fra Zhou-dynastiet er tidlige vitnemål om en rik instrumental musikkpraksis, bl.a. knyttet til tempelriter og det keiserlige seremoniell. I klassiske skrifter om poesi, historie og filosofi fra 500-tallet f.Kr. omtales folkeviser og -danser, sang og dans ved hoffet, etnisk musikk, militær- og jaktmusikk.
Musikken har spilt en viktig rolle i kinesisk tenkning og mytologi. Musikkteorien ble tidlig innordnet i det kinesiske verdenssystem dominert av det mannlige og det kvinnelige prinsipp. De enkelte toner og instrumenter ble forbundet med farger, planeter, elementer, himmelretninger, årstider osv. Alt var del i en harmonisk verdensordning som ikke måtte bringes i ulage. Grunntonen huang zhong (gule bjelle) ble bestemt på ny for hvert dynasti, og en spesiell stemt bambusfløyte ble oppbevart i instituttet for mål og vekt.
Det kinesiske tonesystemet ble ifølge sagnet teoretisk utledet av en serie kvinter på bambusfløyter som gav en femtoneskala (tilsvarende F-G-A-C-D). Den dag i dag fremviser musikken en grunnleggende pentaton karakter bygd på denne skalaen. Samtidig benyttes to «hjelpetoner« (tilsvarende E-H), slik at den komplette sjutoneskalaen intervallmessig svarer til den europeiske durskala.
Musikkinstrumentene ble under Shang-dynastiet delt i grupper etter det materialet de var laget av: stein, metall, silke (dvs. strenger), bambus, tre, skinn, gresskar eller leire. Disse åtte gruppene var ordnet i fire mannlige og fire kvinnelige. Et av de mest karakteristiske instrumentene var munnorgelet, sheng, som opprinnelig var laget av et gresskar med bambuspiper festet rundt. Den kinesiske siter qin med sju silkestrenger skal ha vært Konfucius’ yndlingsinstrument.
Med buddhismen kom indisk kunst og musikk. Utenlandske musikere og dansere ble engasjert i tehusene for å trekke kunder, og ved hoffet fantes musikere fra Kuche, Samarkand, Bukhara og India.
Skriftlige kilder forteller om berømte sangerinner, virtuoser på tromme og pipa (4-strenget lutt) og etablering av musikkonservatorier. Fra Tang-perioden er bevart de eldste kjente musikkmanuskripter: komposisjoner for qin og pipa. En mengde trykte kilder fra 900-tallet og senere omfatter håndbøker i qin-spill og nøyaktige opptegnelser av komposisjoner. Melodiene ble nedtegnet med kinesiske bokstaver som bl.a. angav de enkelte tonene, spillemåten (hardt eller bløtt anslag) og vibrering i tonehøyden (det finnes ikke mindre enn 26 ulike arter av vibrato på qin).
Fra Song-perioden stammer det kinesiske musikkteater som danner grunnlaget for Pekingoperaen. Her opptrer menn i alle roller og synger i falsett, akkompagnert av fløyter, munnorgel og forskjellige slags lutter og slagverk. Siden kinesisk uttales så ulikt i de forskjellige delene av landet, har sangerne måttet ta til hjelp gester for å bli forstått, og har dermed utviklet et system av melodier som har tilknytning til spesielle følelser.
I Qing-perioden ble skapt det klassiske solorepertoaret for qin og pipa, og virtuose utøvere har komponert stykker helt frem til vår tid. Stilen er enstemmig eller heterofon, med mange melodisk-rytmiske forsiringer og stor detaljrikdom i foredraget. Andre instrumenter fra denne perioden er erhu, tostrenget fiolin, zheng, en lang siter med 16 strenger, og tverrfløyten xiao. Disse instrumentene settes sammen i forskjellige kammergrupper.
På 1800-tallet ble kineserne kjent med Vestens musikk gjennom misjonærer, og den vesterlandske militærmusikk ble meget populær. Harmonium ble innført.
På 1900-tallet har man forsøkt å tilpasse det kinesiske tonesystemet til det tempererte vesterlandske. Man begynte å oppføre Vestens klassikere, og mange kinesere studerte i Tyskland, Japan og USA. Et musikkonservatorium ble opprettet i Shanghai med Xiao Youmei (1884–1940) som leder, og unge musikere som Huang Zi (1904–38), Nie Er (1912–35) og Xian Xinghai (1905–45) forsøkte å skape kinesisk musikk i vesterlandsk stil. Nie Ers De frivilliges marsj ble 1949 kinesisk nasjonalhymne.
Hurtige sosiale og politiske endringer i nyere tid har skapt behov for å ta musikken i revolusjonens og samfunnets tjeneste. Det er komponert tallrike sanger til bruk i organisasjoner, til propaganda og til offentlige og private formål. Korsang er svært populært. Mye av den nye musikken kombinerer kinesisk melodifølelse basert på pentatonikk med vestlig harmonisering og flerstemmighet. Stor vekt er lagt på den folkelige musikk, og man har utviklet en egen kollektiv komposisjonspraksis.
Den før-revolusjonære musikk er fortsatt dyrket på Taiwan og i Hong Kong. Kinesisk hoffmusikk er i Korea og Japan bevart lenger og mer uforandret enn i Kina.
Klassisk kinesisk scenekunst og dramatikk
Kinesisk teater representerer en av de aller eldste teatertradisjoner i verden. Tidlige forløpere finner man i kultiske danser og sanger, og fra Han-dynastiet på 200-tallet f.Kr. kjenner man til at det fantes mimikere som var engasjert ved hoffet. Under Tang-dynastiet 618–907 ble en form for musikkteater fullt utviklet. Helt fra Han-dynastiets tid var det faste figurer, som hovedfiguren canjun og bifiguren cangu, og det ble brukt improviserte dialoger uten at det så tidlig hadde utviklet seg noen gjennomgående handling. På 700-tallet grunnla keiser Ming Huang den første skuespillerskole, som utdannet inntil 300 elever av gangen. Zhu-gong-diao var den første sceniske uttrykksformen som benyttet seg av et lengre handlingsforløp, og det var gjennom bruk av ord og sang. Dette var under Song-dynastiet 960–1279.
Et fullt utviklet teater som benyttet seg av gjennomgående handling og dialog stammer fra Yuan-tiden 1280–1368, og det var ved hjelp av en syntese mellom musikk, dans og dialoger som ble både talt og sunget. Handlingene ble hentet fra profesjonelle folkelige fortellere. En nordlig dramaturgisk variant var zaju, som bestod av en prolog og fire akter. I denne blandingen av talte og sungne dialoger, utviklet det seg også egne rollefag. Under Yuan-dynastiets tid utviklet det seg en betydningsfull dramatikk på grunnlag av zaju, og den fikk betydning langt utenfor Kina ved at den ble etterlignet av senere europeiske dramatikere som Voltaire, Goethe og Brecht. Navn på kinesiske enkeltstående dramatikere fra denne tiden er Guan Hanqing, Wang Shifu og Li Xingdao. 550 titler på dramatiske verker er kjent fra Yuan-tiden.
Deretter fulgte Ming-dynastiet 1368–1644 med særlig utvikling av syngespill, slik som kunqu-retningen, som med sine 250 titler sammen med repertoaret fra Yuan-tiden kom til å danne stammen i det klassiske kinesiske repertoar. Det utviklet seg fra denne tiden også en lang rekke regionale teaterformer i skjæringspunktet mellom talte og sungne dialoger, samt bruk av dans og akrobatikk, slik som den retningen som senere er blitt kalt Pekingopera. I tillegg til å ha kunqu som forutsetning, tok den opp i seg lokale syngespillformer fra Beijingområdet og fikk sin endelige form på 1800-tallet. En av de mest kjente utøverne fra vår tid, Mei Lanfang, fikk gjennom Brecht stor betydning for utviklingen av vestlig skuespillkunst.
Moderne kinesisk teater
Det kan skilles mellom to hovedretninger i kinesisk teater i moderne tid, nemlig taleteater (huaju) og musikkteater (xiqu). På begynnelsen av 1900-tallet opplevde kinesiske intellektuelle det klassiske teater som stivnet og ikke egnet til å reflektere samtidens problemer. Derfor ble det etter mønster fra Japan innført europeiske teaterformer og en europeisk dramatikk, som var ment å skulle formidle en borgerlig og demokratisk innstilling. 4. mai bevegelsen i 1919 ville fornye kulturlivet på denne måten, og det ble spilt stykker av europeiske dramatikere som Ibsen, Shaw, Maeterlinck og Hauptmann. Det gjaldt å fremme individets frihet, og særlig frigjøre kvinnene fra den tradisjonelle livssituasjonen. Kinesiske dramatikere selv skrev ut fra dette programmet og etter mønster fra europeisk dramatikk, slik som Tian Han, Hong Shen og Xiong Foxi.
Etter 1900
I 1930-årene orienterte Cao Yu seg etter den greske antikke tragedie. I forbindelse med den sosialistiske og kommunistiske bevegelsen utviklet det seg en lang rekke kompanier, og gjennom den japanske okkupasjonen kom også nasjonalismen til å spille en viktig rolle som tema i dramatikken. Det utviklet seg også forfatterkollektiver, og navn som Tian Han og Zhang Min kan nevnes fra denne tiden. Til tross for en lang rekke vellykkede oppsetninger, kom det kinesiske taleteater til å lide under oppfatningen om at det etter europeisk mønster måtte være realistisk eller naturalistisk. Dermed fikk man problemer med å se verdien i egne, stiliserte tradisjonelle former. På den måten ble moderne teater et anliggende for de store byene med sitt borger- og arbeiderpublikum, og kunne ikke nå ut til de store massene på landet. Derfor måtte det til en viss grad tape for det tradisjonelle musikkteater som fikk større appell til tross for at vestlig taleteater ble sterkt understøttet under Folkerepublikken. I 1950-årene ble det skrevet mye ny dramatikk som skulle gjenspeile samfunnsforandringene i det nye kommunistiske Kina, representert ved dramatikere som Lao She, Xia Jan og Hu Ke.
Fra 1980-årene av er det oppstått strid om hva teater virkelig er og bør være, og behovet for eksperimentering er blitt skjerpet. Ny vestlig innflytelse har gjort seg gjeldende, og det er i løpet av denne tiden at et regissørens teater har etablert seg, selv om det har vært sentrale regissører som har gjort seg gjeldende helt siden 1930-årene, slik som Hong Shen, Jiao Juyin og Huang Zuolin. Kulturrevolusjonen hadde lagt kjelker i veien for enkeltpersoners betydning og dermed lagt lokk på regiteaterets utvikling i Kina. Men fra slutten av 1980-årene har den enkelte kunstnerpersonlighet på nytt fått betydning, det gjelder da også i høy grad teaterregissøren.
Det forventes fortsatt at teaterfolk engasjerer seg i de samfunnsmessige problemstillingene, noe som altså har gått som en rød tråd gjennom kinesisk teater siden tidlig på 1900-tallet. Eksperimentforsøkene kommer til uttrykk på teatre som Beijings eksperimentteater, som gjestet Ibsen-festivalen i Oslo i 1996 med en svært interessant oppsetting av En folkefiende. Påvirkninger fra visuelle teaterformer og performance gjør seg gjeldende i mindre grupper, som til en viss grad har fått anledning til å vise arbeidene sine utenfor Kina.
Men mange teatergrupper har de seneste årene fått det vanskelig siden mye av den statlige støtten er tatt vekk. Derimot blir det brukt store pengesummer på kjempeshow som også turnerer i utlandet
Musikkteateret
Musikkteateret står også sterkt i moderne kinesisk teater; det har særlig bygd på gamle folkelige tradisjoner og har i stor grad reflektert konfucianismen. I senere tid har man imidlertid begynt å arbeide med mer individuelle problemstillinger under sterk påvirkning fra den internasjonale musikkteaterutviklingen. Det finnes også opera i europeisk forstand i Kina, og to store operaensembler holder til i Beijing. Likeså er det lokalopera, og dukketeater med skyggespill står fortsatt sterkt. Det er i senere år bygd svært mange konserthus og forlystelsessteder rundt om i Kina, og som tidligere nevnt blir det satset stort på gigantforestillinger.
Kina – planteliv. Vegetasjon og flora innen Kinas grenser er uhyre rik og variert, som man kunne vente i et land av en slik utstrekning.
Vegetasjonsregioner
Det er ingen uoverstigelige geografiske barrierer mellom de tropiske og de mer tempererte og kjølige delene av landet, og når i tillegg vindsystemene skifter i løpet av året og det ofte forekommer sykloner, blir det stadig en påfallende variasjon og blanding av tropiske og tempererte planter. I tropeområdene i sørøst finnes arter som også vokser ved ekvator, mens steppe- og taigaområdene i nordvest kan oppvise arter som kan forekomme nord for polarsirkelen.
Det er tropisk og subtropisk regnskog i Guangdong og på Hainan, eviggrønn løvskog og temperert løvskog lenger nord, og barskog, først og fremst som en sommergrønn barskog, i de nordligste områdene. Videre vokser det mangroveskog ved elvemunningene og langs strendene ved Sør-Kinahavet, steppe-, ørken- og savannevegetasjon, osv.
Kina har nesten samtlige vegetasjonstyper som forekommer på den nordlige halvkule, unntatt de mest utpreget arktiske. Regnskogen i det sørlige Kina skiller seg ikke vesentlig fra den i Indonesia og andre sørøstasiatiske land, mens ørken- og steppevegetasjonen i nordvest står svært nær den i Mongolia og i Kasakhstan.
Flora
Det totale antall frøplanter i Kina er ca. 30 000 arter som fordeler seg på 2700 planteslekter. Av disse slektene er mer enn 200 endemiske for Kina. Bare av viltvoksende skogstrær er det ca. 2500 arter, mange med økonomisk betydning, som f.eks. appelsin, tebusk, kamfertre, stjerneanistre og Aleurites-arter som gir kinesisk treolje. Mange arter og slekter er av stor plantegeografisk interesse, som eksempel kan nevnes de nakenfrøede «levende fossilene» Metasequoia glyptostroboides og ginkgotreet, Ginkgo biloba. Påfallende er også visse likhetstrekk til floraen i det østlige Nord-Amerika, som forekomst av den primitive magnoliafamilien.
Kina – dyreliv. Dyregeografisk omfatter Kina både deler av palearktisk og orientalsk region, samt den brede overgangssonen mellom dem. Faunaen i nordøst ligner den vi kjenner fra Sibir. Lengst i sørøst og på Hainan er det tropefauna med bl.a. skjelldyr, solfugler og papegøyer. De største pattedyrene omfatter tiger, leopard, kragebjørn og minst 15 hjortearter (bl.a. sambar, sika, muntjak, moskushjort og den sjeldne davidshjorten). Mange saue- og geitelignende dyr (bharal, goral, serov, takin og tahrgeit), tallrike fasaner, timalier (skriketroster) og rosenfinker har tilhold i fjelltraktene. Kjempepanda (bambusbjørn), liten panda (kattebjørn) og stumpneseape finnes i fjellskogene i sørvest. Villesel, gaseller og jakokse finnes på platåene i Tsinghai og Xinjiang. Noen sjeldne kinesiske dyr har sine nærmeste slektninger i Nord-Amerika (spadestør og alligator) eller i Japan og Nord-Amerika (kjempesalamander). Mer enn 1300 fuglearter er registrert i Kina. Noen er kjent for sangen (safrantimal, populært kalt kinesisk nattergal) eller en vakker fjærdrakt (mandarinand, gull-, sølv- og diamantfasan) og holdes i fangenskap. Svanegås er temmet for kjøttproduksjon. Gullfisk og slørhaler har i uminnelige tider vært husdyr og silkeormen har fremdeles en viss nasjonaløkonomisk betydning.
