Kirgisistan – forfatning og politisk system. I henhold til forfatningen av 2007, som erstattet en tidligere grunnlov fra 1993, er Kirgisistan en enhetsstatlig, demokratisk republikk. Utøvende makt er lagt til statsoverhodet, presidenten, som velges i allmenne valg for fem år, med mulighet til gjenvalg én gang. Presidenten har en sterk stilling; han utnevner statsministeren og de øvrige regjeringsmedlemmer samt dommere til lokale domstoler. Utnevnelsene må godkjennes av nasjonalforsamlingen.
Lovgivende makt er lagt til en nasjonalforsamling, Zhogorku Kenesh (øverste råd), med 90 medlemmer, som velges i allmenne valg for fem år. De første reelle valgene til nasjonalforsamlingen i 2005 var preget av uro og omfattende valgfusk, noe som førte til regimeskiftet og president Akajevs fall. Det formelle grunnlaget for regimeskiftet var at høyesterett nektet å godkjenne den nye nasjonalforsamlingen og i stedet forlenget mandatet til den forrige, som bestod av to kamre. Ved valget i 2007 fikk partiet Ak Zhol (Lys vei), som støtter president Bakijev, 71 av de 90 plassene i nasjonalforsamlingen. Ifølge grunnloven skal det også være en ombudsmann (akyikatchi) som overvåker menneske- og borgerrettigheter i landet.
Administrativt
Administrativt er landet inndelt i sju provinser (oblast eller duban) samt hovedstaden Bisjkek og landet neste største by, Osh. Provinsene styres av administratorer utnevnt av presidenten.
Kirgisistan. Kyrgystan (etter folkegruppen kirgisere), republikk i Sentral-Asia, grenser i sørøst mot Kina (Xinjiang), i nord til Kasakhstan, i vest til Usbekistan og i sør til Tadsjikistan.
Kirgiserne snakker et tyrkisk språk, men har også sterke mongolske innslag i sin kultur. Den tradisjonelle kirgisiske næringsvei har vært jakt og nomadisk gjeterdrift. Jordbruk er fortsatt svært viktig, og industrien baserer seg i stor grad på foredling av jordbruksprodukter.
Russerne begynte å trenge inn i området på midten av 1800-tallet, og i perioden 1926–36 var Kirgisistan en autonom republikk i Russland. Kirgisistan hadde 1936–91 status som unionsrepublikk i Sovjetunionen. Landet ble uavhengig ved Sovjetunionens oppløsning 1991.
Massemedia
Pressefriheten i Kirgisistan var etter selvstendigheten betydelig større enn i nabolandene, men har blitt gradvis innsnevret. Etter 1991 er det etablert en rekke nye aviser. Det finnes ca. 340 aviser og blader i landet, men bare tre av dem er dagsaviser, alle utkommer i Bisjkek. Størst er den russiskspråklige dagsavisen Vetsjernij Bisjkek (Kvelds-Bisjkek, grunnlagt 1974, opplag ca. 20 000, fredager 50 000). De regjeringseide Kyrgyz Tuusu (Kirgisistans flagg, grunnlagt 1924, opplag 17 000) og Slovo Kyrgyzstana (Kirgisistans ord, grunnlagt 1925) utkommer på henholdsvis kirgisisk og russisk. Det finnes dessuten en engelskspråklig ukeavis, The Times of Central Asia (grunnlagt 1995), som også distribueres i Kasakhstan, Turkmenistan og Usbekistan.
Det statlige kringkastingsselskapet, grunnlagt 1931, har radiosendinger på bl.a. kirgisisk, russisk, usbekisk, tysk og engelsk. Det er to statlige radiokanaler og 18 private. Det har vært fjernsynssendinger siden 1958. Det er åtte statlige fjernsynsstasjoner og et 20-talls private, disse selskapene deler sendetiden i tre kanaler. Landet har i tillegg til det offisielle nyhetsbyrået Kabar (grunnlagt 1936 som Kirtag) fem uavhengige nyhetsbyråer.
Litteratur
På kirgisisk finnes en rik episk folkelitteratur. Hovedverket er det omfangsrike eposet Manas på 200 000 verselinjer, som skildrer den kirgisiske folkehelten Manas og hans etterkommeres kamp mot kineserne på 1100–1400-tallet. En av de betydeligste forfatterne på 1900-tallet er lyrikeren Aaly Tokombajev. Men landets internasjonalt mest kjente forfatter er Tsjingis Ajtmatov (f. 1928), som skriver på både russisk og kirgisisk, selv om miljøene i de fleste av romanene hans er kirgisiske. Hans arbeider er oversatt til mange vesteuropeiske språk; skuespillet Utferd til Fujiyama kom på norsk 1976, og han vant internasjonalt ry med kjærlighetshistorien Dsjamilja (1958, norsk overs. 1985). I romanen Gapestokken (1986, norsk overs. 1988), som handler om narkotikamisbruk i Sovjetunionen, stiller han seg svært kritisk til sovjetsamfunnet. Hans mest berømte roman er Og dagen varer lenger enn et århundre (1981, på norsk i 1983).
Kirgisistan – skole og utdanning. Offisielt er det 9-årig obligatorisk skolegang fra barna er 6 år, bestående av 4-årig barneskole og 5-årig ungdomsskole. Deretter følger 2-årig generell videregående skole eller 3-årige yrkesskoler. Rundt 85 % av de unge fortsetter i ungdoms- og videregående skole. Elevene undervises på kirgisisk, russisk, usbekisk og tadsjikisk. Høyere utdanning tilbys ved 33 høyere utdanningsinstitusjoner, inkludert det nasjonale universitetet i Bisjkek (grunnlagt 1951). I 1993 ble det åpnet et eget universitet i Bisjkek for den russiskspråklige befolkningen. Andelen med analfabeter av den voksne befolkningen er anslått til ca. 3 % (2000).
Kirgisistan – musikk. Musikk spiller en viktig rolle i samfunnet og reflekterer den historiske kontakten med andre tyrkiske folk, først og fremst kasakhene. Kirgisernes trestrengede lutt, komuz, er uten tverrbånd og skiller seg fra nabolandenes tilsvarende instrumenter. De andre to viktige instrumentene derimot, kiak (tostrenget fele) og choor (endeblåst fløyte), har nære paralleller i Kasakhstan. Temir komuz (munnharpe) er også brukt. Kirgiserne har adoptert flere instrumenter fra usbekerne, bl.a. surnai (obotype), sarbasnai (tverrfløyte) og doolbas (kartromme).
Folkesangtradisjonen er sterk og har en bred plass i folks liv, noe som tidlig ble lagt merke til av europeiske besøkende. Formaliserte hilsningssanger brukes når to personer møtes. Praksis med å fremføre improviserte sangtekster spontant til melodier sammensatt av standard melodivendinger, såkalt kaila, er kjent også blant andre folk i området, men har et tyngdepunkt i Kirgisistan. Det samme gjelder episk resitasjon, blant kirgiserne kalt Manas, som utgjør en viktig vokal form blant mange sentralasiatiske folk. Manas-folkene, de såkalte manaschis, må ha meget god hukommelse – en 1900-tallsversjon av en Manas på 400 000 tekstlinjer er blitt nedskrevet etter en eneste utøver, Sayakbay Karalayev. Ved fremføringen av Manas kombineres ulike resitasjonsstiler uten instrumentalt akkompagnement. Vokalmusikken omfatter for øvrig en rekke ulike sjangere knyttet til dagligliv, religiøse fester, bryllup, begravelse og andre høytider. Profesjonelle folkesangere eller skalder, akin, har sitt eget repertoar av sanger, som bl.a. fremføres ved sangtevlinger. Også instrumentalmusikken har ofte et programmatisk, episk innhold.
Ved overgangen til sovjetrepublikk begynte en intensiv innsamling og nedskriving av folkemusikk, og fra 1930-årene ble det komponert innenfor opera, symfoni og kammermusikk. Polyfone former er overført fra folkemusikk til kunstmusikk, og enkelte tradisjonelle instrumenter er modifisert til å kunne fungere i ensembler. Det kirgisiske symfoniorkester har et variert repertoar av arrangert folkemusikk, konserter for komuz og populære sanger i arrangementer inspirert av vestlig musikk.
Kirgisistan – geologi og landformer. Kirgisistan er et fjelland som til størstedelen er oppfylt av fjellkjeden Tian Shan og dens utløpere vestover. Fjellene strekker seg hovedsakelig i retning øst–vest. Hele 40 % av landets territorium ligger over 3000 moh. Høyest er Pik Pobedy (7439 moh.), Tian Shans høyeste fjell, på grensen mellom Kirgisistan og Kina. Laveste punkt ligger 400 moh. (Lailakdistriktet). I nord ligger innsjøen Issyk-Kul og danner et høytliggende basseng, 1608 moh., mellom fjellkjedene Kungej-Alatau og Terskej-Alatau. Republikkens eneste lavlandsområder er de vidstrakte slettene omkring Bisjkek, og den vestligste delen, som omfatter østranden av Ferganabassenget. Fjellene er i all hovedsak gresskledde, men i enkelte områder, spesielt i det østlige Kirgisistan, finnes det begrensede områder med barskog. De viktigste elvene i landet er Naryn, som har sitt utspring i de østre fjellområder og renner ut i Syr-Darja i østlige Usbekistan og Tsju, som engang hadde sitt utspring i Issyk-Kul. Tsju renner på grensen til Kasakhstan og forsvinner etter hvert på de tørre steppene i sørlige Kasakhstan.
Klima
Klima og vegetasjon veksler med høyden. Bortsett fra i de perifere lavlandsområdene er vintrene relativt kalde, og det kommer ofte mye snø. Somrene er til gjengjeld varme og tørre, bortsett fra i de høyere fjellstrøkene. I dalene er gjennomsnittstemperaturen i juli 28 °C, mens den i januar kommer ned mot –18 °C. Høyeste målte temperatur er målt i området rundt Bisjkek (44 °C). Den laveste temperatur er målt i Ak-Sai (–54 °C). Nedbøren veksler mellom ca. 500 og 1000 mm i fjellene, men kan i avskjermede dalfører og bassenger være så lav som 250 mm. Hovedstaden, Bisjkek, har mellom 220 og 240 soldager i året.
Kirgisistan – befolkning. I 2008 var folketallet beregnet til 5,3 mill. Kirgisere utgjør ca. 64,9 % av befolkningen. Russere teller 12,5 %, usbekere ca. 13,8 %, og ukrainere 1,0 %. Ellers består befolkningen av tyskere, tatarer, kasakher, tadsjiker, dunganer o.a. I forbindelse med den annen verdenskrig ble svært mange tyskere, som var bosatt i området rundt de nedre deler av Volga-vassdraget, samt en rekke kaukasiske folk, tvangsflyttet til Sentral-Asia og Sibir. Dette ble gjort fordi de politiske makthavere anså det som en fare at disse befolkningsgruppene kunne alliere seg med tyskerne.
Siden 1990-årene har det vært en vesentlig utflytting av russere til Russland og tyskere til Tyskland. Folkeforflyttingen har bakgrunn i de store politiske endringer og de vanskelige økonomiske forhold som etterfulgte oppløsningen av Sovjetunionen, samt at de respektive mottakerland nå har tillatt innflytting. Utflyttingsprosenten var størst de første årene etter unionsoppløsningen, men har de siste par år gått betraktelig ned. En del utflyttede russere flytter nå også tilbake. Russerne har utgjort, og utgjør fortsatt, majoriteten av bybefolkningen, mens de fleste kirgisere fortsatt lever på landsbygda. Tettest befolket er Bisjkek-området og Ferganabassenget. Omkring 40 % av befolkningen bor i byer. De største byer er (2008) hovedstaden Bisjkek (1926–91 Frunse) med ca. 800 000 innb. og Osj med ca. 300 000 innb.
Kirgisistan – religion. Om lag 55 % er muslimer (mest sunni), de resterende tilhører den russisk-ortodokse kirke eller er ikke-religiøse. Landet ble islamisert i løpet av 1700-tallet av sunni-muslimske usbekere. I senere år har det vært drevet aktiv islamsk misjon, og en rekke nye moskeer er blitt bygd.
Kirgisistan – næringsliv. Kirgisistan er en av de fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene. Til tross for mye bistand fra vestlige donorer har landet hatt store økonomiske vanskeligheter etter 1991. Landet har problemer med å tiltrekke seg utenlandske investeringer på grunn av det høye korrupsjonsnivået.
Etter uavhengigheten i 1991 har Kirgisistan ført en relativ liberal økonomisk politikk og gjennomført omfattende markedsreformer og landreformer. Kirgisistan var det første av landene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) som ble medlem i Verdens handelsorganisasjon.
Jordbruket er viktigste næringsvei i Kirgisistan, med husdyrhold og da særlig sauehold som vanligste driftsform. Åkerjord legger beslag på 7 % av arealet, og 70 % av dette er avhengig av kunstig vanning. Siden 1950-årene har det foregått en betydelig utbygging av industrien, hovedsakelig basert på lokale jordbruksprodukter som ull, bomull, silke og sukker. Alle deler av industrien har imidlertid opplevd en kraftig produksjonsnedgang etter oppløsningen av Sovjetunionen.
Mesteparten av industrien ligger i Bisjkek og i byene i Ferganabassenget. Det fjellrike landskapet er til hinder for samferdselen, men siden den annen verdenskrig er det anlagt en rekke veier nord–sør over fjellbarrierene. Sidebaner fra Turksib-banen knytter byene i Ferganabassenget og Bisjkek til jernbanenettet i det tidligere Sovjetunionen.
Jordbruk
Jord- og skogbruk bidrog til ca. 33,6 % av BNP i 2008 og sektoren sysselsatte ca. 5 5% av arbeidsstokken. Husdyrhold er viktigste næringsvei i jordbruket og sau er det viktigste husdyr, etterfulgt av ku, hest og jak. Viktige jordbruksprodukter er bomull, tobakk, hvete, bygg, og poteter.
Bergverk
Kirgisistan har viktige forekomster av kull, gull, tinn, kvikksølv, sink, tungsten, uran og antimon. Et kanadisk gullgraverkompani fikk i desember 1992 oppgaven med å hjelpe Kirgisistan med graving etter gull i Kumtor-gruvene i det sørøstlige Kirgisistan. Utvinningen startet i 1997, og det er beregnet at området inneholder det 8. største gullreservoar i verden. Kirgisistan har små olje- og gassreserver og må derfor importere dette fra nabostatene Kasakhstan og Usbekistan. Myndighetene annonserte i 2001 at det var funnet et nytt oljefelt vest i landet.
Energi
Vannkraft er den viktigste energikilden i Kirgisistan. De største kraftstasjonene er bygd i elven Naryn. Vannkraft representerer også en viktig eksportartikkel. I 2004 ble ca. 90 % av landets elektrisitetsbehov dekket av vannkraft. Det resterende ble dekket av olje, naturgass, svartkull og brunkull.
Industri
Industri, gruvedrift, kraftproduksjon og konstruksjon stod i 2006 for ca. 20,1 % av BNP og 17,6 % av arbeidsstokken var sysselsatt i disse sektorene. De viktigste industriforetakene er knyttet til metallurgi og produksjon av jordbruksmaskiner, elektroniske komponenter, tekstiler og matvarer.
Turisme
Turistnæringen er i Kirgisistan dårlig utbygd. I Sovjet-perioden var turisme begrenset delvis pga. landets beliggenhet på grensen til Kina (grenseområdene var strengt bevoktet), men også fordi Issyk Kul-området var stengt for ikke-sovjetere, grunnet militær industri. Issyk Kul ble først åpnet for andre enn sovjetere i 1991. Issyk Kul var derimot et yndet utfartssted for borgere av Sovjetunionen. De fleste ikke-sovjetere som besøkte landet på denne tiden var knyttet til fjellklatrervirksomhet. I dag er landet åpent for turister, men fasilitetene er stadig dårlig utbygd, og atkomsten vanskelig.
Utenrikshandel
I 2008 var Sveits, Russland og Kasakhstan de viktigste landene for Kirgisistans eksport. Landets viktigste eksportartikler er bomull, ull, kjøtt, metaller og mineralprodukter. Største handelspartnere for landets import er Russland, Kasakhstan, Kina og USA. De viktigste importproduktene er olje, gass, mineralprodukter, maskiner, elektronisk utstyr, kjemikalier og matvarer.
Samferdsel
Kirgisistan hadde 18 500 km veier i 2006, hvorav 16 854 hadde fast dekke. Grunnet det vanskelige terrenget, har Kirgisistan et lite utbygd jernbanenett. Mellom byene Bisjkek og Rybatsje (Balyktsjy) er det bygd en jernbanelinje, hovedsakelig for transport av gods. Landet har også en linje fra Bisjkek og vestover, som knytter seg an til hovedlinjen mellom Almaty og Tasjkent, samt en kort strekning inn til byen Dzjalal-Abad i Ferganabassenget. Den totale jernbanelengden er 470 km. Kirgisistan har to internasjonale flyplasser. En i Bisjkek (Manas) og en i Osj. Viktigste transportmidler innad i landet er buss, minibuss og taxi.
Kirgisistan – historie. De eldste spor etter mennesker i Kirgisistan går mange tusen år tilbake. Våre dagers kirgisere har usikker opprinnelse, men nedstammer muligens fra et folk som innvandret til området fra Jenisej i Sibir ca. 200 f.Kr., og blandet seg med den innfødte befolkningen. Forestillingen om et felles kirgisisk folk dukker opp i kildene først på 1500-tallet. Helt frem til moderne tid har den kirgisiske nasjon vært en stammekonføderasjon der lojaliteten til stammen, klanen og storfamilien har vært sterk.
Det går et viktig skille mellom klanene i Sør-Kirgisistan, som har stått under sterk innflytelse av den sentralasiastiske kulturen, og nord-kirgiserne som har vært orientert mot steppene i nord og mot kasakhene, som kirgiserne er nært beslektet med. Sør-kirgiserne ble omvendt til islam på slutten av 1500-tallet, mens de sentrale og nordlige områdene ble islamisert først 150–200 år senere. Kirgiserne snakker et tyrkisk språk, men har også sterke mongolske innslag i sin kultur. Den tradisjonelle kirgisiske næringsvei har vært jakt og nomadisk gjeterdrift.
De kirgisiske områdene ble erobret av de mongolske dzjungarene (ojrotene) mot slutten av 1600-tallet. Kirgiserne ble fordrevet til de omkringliggende områdene og vendte ikke tilbake før dzjungar-riket ble knust av kineserne i 1758. På begynnelsen av 1800-tallet ble kirgisernes områder erobret av Kokand-khanatet. Russerne begynte å trenge inn i området på midten av 1800-tallet. I 1862 inntok de festningen Pisjpek, som i dag er Kirgisistans hovedstad (Bisjkek, i sovjettiden kalt Frunse).
I kjølvannet av den russiske erobringen fulgte store grupper russiske bønder som dyrket opp mye av kirgisernes beiteområder i lavlandet. Kirgisernes frustrasjon toppet seg i et voldsomt opprør i 1916 da tsaren under første verdenskrig forsøkte å utskrive hjelpetropper fra hele Sentral-Asia. Mange tusen russere og kirgisere ble drept og hundretusener av kirgisere flyktet til Kina.
Sovjetrepublikk
Etter bolsjevikenes maktovertakelse inngikk Kirgisistan først som en del av den turkestanske sovjetrepublikk, og fra 1926 som en autonom republikk i den russiske føderasjonen. Først i 1936 ble det en egen sovjetrepublikk. På republikknivå var den politiske ledelsen dominert av russere, men lokalt overlevde det gamle stamme- og klanlederskapet mer eller mindre intakt.
I Kirgisistan tok Stalins tvangskollektivisering i 1930-årene sikte på å utradere nomadekulturen og gjøre kirgiserne bofaste. Kirgisernes tradisjonelle økonomi ble ødelagt. Igjen flyktet mange til Kina, mens andre gjorde væpnet motstand. Det lille sjikt av kirgisisk intelligentsia som var bygd opp under Lenin, ble kraftig redusert under de store utrenskningene 1936–39.
Kirgisistans forekomster av malm og edelstener har gitt grunnlag for en viss industrialisering. I sovjetperioden var Kirgisistan likevel en av de minste og fattigste republikkene. For omverdenen var den mest kjent gjennom romanene til kirgiseren Tsjingis Ajtmatov, skrevet på russisk.
I juni 1990, under perestrojka-perioden, ble Kirgisistan rystet av blodige oppgjør mellom etniske usbekere og kirgisere i den sørlige byen Osj, der over to hundre mennesker døde. Den svake håndteringen av denne krisen diskrediterte det lokale kommunistpartiet og dets leder Absamat Masalijev, og åpnet veien for en outsider. Formannen i det kirgisiske vitenskapsakademiet, fysikeren Askar Akajev, ble i oktober samme år utnevnt til republikkens president.
Selvstendighet
Under det mislykkede kuppforsøket i august året etter forsøkte den lokale parti- og KGB-ledelsen å få Akajev styrtet, men i stedet ble partiet selv forbudt. Akajev ble lenge regnet som svært liberal. Pressefriheten i Kirgisistan har vært betydelig større enn i nabolandene, men har blitt gradvis innsnevret. Akajev har styrket sin makt regionalt ved å utnevne guvernører (akimer) som er ansvarlige overfor ham. I 1994 oppløste han Det øverste sovjet og opprettet en ny nasjonalforsamling, Sjugorku Kenesj, med to kamre.
Kirgisisk politikk og samfunnsliv ble i stigende grad dominert av etniske kirgisere. Grunnloven av 5. mai 1993 fremhevet kirgiserne på en særlig måte som statsbærende folk, og språkloven fra 1989 forutsatte at alle universiteter og høyskoler skulle gå over til undervisning på kirgisisk innen år 2000. Alle etniske minoriteter er gitt fulle statsborgerlige rettigheter, men mange slavere har foretrukket å flytte til Russland i stedet for å kjempe for sine rettigheter i landet.
Tapet av den ofte svært velkvalifiserte arbeidskraften som europeerne representerte, rammet kirgisisk økonomi hardt. I 1995 tok Akajev initiativet til en rekke lovendringer som tok sikte på å overtale europeerne til å bli. Blant annet ble russisk i juni 1994 innført som offisielt språk i områder som hovedsakelig er befolket av slavere. Samtidig fikk slaverne løfter om en rimelig representasjon i regjeringen, og «sovende dobbelt statsborgerskap» med Russland. Det vil i praksis si at enhver som flytter fra det ene landet til det andre vil kunne få statsborgerskap i sitt nye hjemland fra flytteøyeblikket. Migrasjonsstrømmene ut av Kirgisistan gikk betydelig ned fra 1995, og det er visse tegn til at en del er i ferd med å flytte tilbake.
Fra midten av 1990-årene ble Akajevs styre åpenbart stadig mer autoritært og korrupt. Presidenten fikk utvidet sine fullmakter ved folkeavstemninger som angivelig var manipulert. Ved presidentvalget okt. 2000 ble Akajev gjenvalgt for en tredje femårsperiode. Regimet hevdet at han hadde fått nærmere 75 % av stemmene, men internasjonale observatører klaget over omfattende valgfusk. Opposisjonslederen Felix Kulov ble jan. 2002 dømt til sju års fengsel, og like etter ble hans kollega A. Beknazarov arrestert, noe som førte til blodige opptøyer med minst seks dødsofre og mange arrestasjoner i sørprovinsen Jalalabad. Sporadisk uro forekom også de neste årene.
Det politiske landskapet preges av gamle skillelinjer mellom nord og sør og mellom klaner og folkegrupper. Et hovedskille går mellom kirgisere i nord og etniske usbekere i sør, der islamister har fått et visst innpass. Foran parlamentsvalget feb. 2005 var spørsmålet: Ville flertallet bli stort nok til å muliggjøre en grunnlovsendring, slik at Akajev kunne stille som kandidat for en 4. presidentperiode etter 15 år ved makten? Opposisjonen avviste som en forfalskning det offisielle valgresultatet som gav Akajevs tilhengere 69 av nasjonalforsamlingens 75 plasser. Under en voksende protestbølge, «tulipanrevolusjonen», ble regjeringsbygninger stormet. Akajev søkte tilflukt i Russland og kunngjorde at han gav fra seg presidentmakten. Tidligere statsminister Kurmanbek Bakijev, som siden 2002 hadde vært i opposisjon, seiret ved presidentvalget i juli med 89 % av stemmene. Valget fikk god karakter av internasjonale observatører.
Bakijev hadde i valgkampen lovet omfattende grunnlovsreformer, blant annet redusert makt til presidenten. Etter at Bakijev kom til makten var opposisjonen misfornøyd med at president i liten grad tok initiativ til endringene han hadde lovet, også i forhold til bekjempelse av korrupsjon. I 2006 var det omfattende demonstrasjoner mot Bakijev, og mot slutten av året ble det vedtatt en ny grunnlov som blant annet ga redusert makt til presidenten.
Økonomisk utvikling
Også på det økonomiske området har Kirgisistan valgt mer vestlige modeller enn sine naboland. Landet ble medlem av Det internasjonale valutafond (IMF) og Verdensbanken i 1992, og oppmuntret av disse organisasjonene trådte Kirgisistan som den første stat i Sentral-Asia ut av rubelsonen i mai 1993 og innførte sin egen valuta, som. Somens kurs har vært relativt stabil til tross for svak utvikling i Kirgisistans økonomi, i første rekke takket være støtte fra IMF og til dels betydelige utenlandske investeringer. I midten av 1990-årene ble Kirgisistan betegnet som det ledende reformlandet i Sentral-Asia.
I forhold til folketallet har Kirgisistan mottatt tre ganger så mye støtte og investeringer fra Vesten som noe annet land i det tidligere Sovjetunionen. Likevel var landets utenlandsgjeld i 2004 kommet opp i nesten 2 mrd. USD, mer enn landets BNP. Landet har rike forekomster av verdifulle mineraler, og kanadiske interesser er sterkt engasjert i landets gullindustri. Flere større finansskandaler har vært knyttet til disse investeringene. Kirgisistan er fortsatt en av de fattigste nye statene i Sentral-Asia. Over halvparten av befolkningen klassifiseres i internasjonal statistikk som fattige.
Kirgisistan har et stort utviklingspotensial når det gjelder vannkraft. Under Akajevs norgesbesøk 2003 ble det undertegnet en avtale om å gjøre bruk av norsk ekspertise. Det ble her påpekt at begge land har utnyttbare ressurser på ca. 150 TWt (milliarder KWt). Mens Norge har gjort bruk av ca. 90 % av ressursene, har Kirgisistan hittil utnyttet bare 10 %. Siden statsministerbesøket er det gitt utvidet norsk bistand til bl.a. politiopplæring.
Utenrikspolitikk
Kirgisistan er ved sin beliggenhet og fattigdom avhengig av et godt forhold til Russland og nabolandene. President Akajev har på alle måter prøvd å integrere Kirgisistan i internasjonale og spesielt vestlige politiske strukturer. Som ledd i arbeidet med å utvikle forbindelsene med Vesten, for dermed å bli mindre avhengig av Russland, besøkte Akajev i 2003 Norge og andre nordiske land. Offisielt streber landet mot å bli et «europeisk» land. Samtidig blir også «de små asiatiske tigre» sett som mulige forbilder og handelspartnere. Kirgiserne er nært beslektet med kasakhene, og forbindelsene med Kasakhstan er gode. Derimot er det stor skepsis overfor Usbekistan, som mistenkes for regionale hegemoni-aspirasjoner. Kirgisiske myndigheter er bekymret for at borgerkrigen i nabolandet Tadsjikistan kan spre seg til deres territorium og bidrar med en mindre kontingent til en felles fredsbevarende SUS-styrke på den tadsjikisk-afghanske grense.
Kirgisistans beslutning om å innføre egen valuta i mai 1993 skapte irritasjon i nabolandene og resulterte i en forbigående økonomisk blokade fra Usbekistan. Da Kasakhstan og Usbekistan opprettet et «felles økonomisk rom» i januar 1994, fikk likevel Kirgisistan lov til å delta. Kirgisistan deltar også i flere andre regionale samarbeidsprosjekter i Sentral-Asia og med andre land i det tidligere Sovjetunionen. I april 1996 inngikk Kirgisistan i et nytt integrasjonsprosjekt sammen med Russland, Kasakhstan og Hviterussland.
Terrorangrepet i USA 11.september 2001 styrket regimets stilling ovenfor omverdenen. Kirgisistan sluttet seg til «krigen mot terror» med nye sikkerhetspolitiske bånd til USA. Under den krigerske konflikten i Afghanistan har USA gjort omfattende bruk av flybasen Manas utenfor Bisjkek. 2003 fikk Russland etablere en annen flybase i hovedstadsområdet, bare 30 km fra den amerikanske. Manas var også operasjonsbase for seks norske F-16 jagere som 2002–03 avpatuljerte luftrommet over Afghanistan.
Et internasjonalt antiterroristsenter ble etablert i Bisjkek 2002. Bakgrunnen for dette var frykten for militante islamister i regionen. Væpnede islamister har siden 1990-årene gjentatte ganger trengt inn i Kirgisistan. I Ferganadalen, et svært tettbefolket område der ulike folkegrupper konkurrerer om jord og vann, finnes uløste grensetvister mellom Kirgisistan og Usbekistan. Landene strides også om elvevannet som strømmer fra de kirgisiske fjellene ned mot det usbekiske slettelandet. Dette har medført at Usbekistan tidvis har avbrutt sine gassleveranser til Kirgisistan.
Kirgisistan grenser også til den politisk urolige Xinjiang-provinsen i Kina. Islamistiske separatister fra uighurfolket skjuler seg i blant på kirgisisk territorium, og det har vært sammenstøt langs grensen. Forholdet til Kina var lenge anspent, men bedret seg etter at landene i 2004 ble enige om en løsning på gamle grensetvister ved ny demarkasjon av sin 1100 km lange grense. Frykt for islamskinspirerte separatistbevegelser har fått Kirgisistan, sammen med Russland, Kina og andre naboland, til å slutte en samarbeidsavtale mot terror, innenfor rammen av organisasjonen Shanghai Cooperation Organization.