Kypros, er en øyrepublikk innerst i Middelhavet, ca. 65 km sør for sørkysten av Tyrkia og 100 km vest for kysten av Syria. Øya er den tredje største i Middelhavet, og kan geologisk betraktes som en del av Lilleasia.
Kypros tilhørte etter tur oldtidens store keiserriker, før den 1191 ble et frankisk korsfarerrike og fra 1489 en venetiansk koloni, inntil tyrkerne erobret den 1570–71. Etter at Storbritannia hadde leid øya av tyrkerne fra 1878, ble den annektert av britene i 1914 og fra 1925 gjort til britisk kronkoloni. Etter den annen verdenskrig førte gresk-kypriotiske krav om enosis (union med Hellas) til geriljakrig mot britene, før Kypros 1960 ble en uavhengig republikk med erkebiskop Makarios som president. Et gresk-kypriotisk kupp i 1974, støttet av den greske militærjuntaen, ledet til en tyrkisk invasjon og deling av øya i en gresk-kypriotisk del og en tyrkisk-kypriotisk del, siden 1983 kjent som Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. Kypros ble 2004 medlem av EU.
Navnet er tolket som ‘Kobberøya’ (av lat. cuprum, ‘kobber’), fordi øya i oldtiden var storleverandør av kobber, men det kan også være avledet av trenavnet sypress, et treslag som ble innført til Kypros i oldtiden fra Persia over Libanon.
Kypros – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1960 er Kypros en uavhengig, demokratisk, enhetsstatlig og i stor grad presidentstyrt republikk. Siden den tyrkiske invasjonen i 1974 har imidlertid forfatningen bare vært i kraft for den gresk-kypriotiske, sørlige del av øya. Presidenten, som er statsoverhode og reelt sett også regjeringssjef, velges i allmenne valg for fem år. Visepresidenten skal etter forfatningen tilhøre det tyrkiske mindretallet; denne stillingen har stått ubesatt siden 1974. Lovgivende myndighet er lagt til representanthuset. Det har etter delingen av øya 56 medlemmer, valgt i allmenne valg for fem år. Den tyrkiske folkegruppen skal etter forfatningen ha 24 medlemmer av representanthuset. I 1983 proklamerte tyrkisk-kypriotene sin nordøstlige tredjedel av øya som Den nord-kypriotiske republikk, men har ikke oppnådd anerkjennelse fra andre land enn Tyrkia. Etter republikkens forfatning har også den en valgt president og en regjering utgått av en folkevalgt forsamling på 50 medlemmer. Både den greske og tyrkiske staten har et flerpartisystem.
Administrativt er Kypros inndelt i seks distrikter, hvert styrt av en statsutnevnt embetsmann. Distriktene går på tvers av grensen mellom de to statene.
Plante- og dyreliv
Øya var opprinnelig dekket av store skoger, men ble allerede tidlig avskoget med unntak av enkelte områder i fjellene og på den vestlige delen, der det vokser skoger med aleppofuru, sypress og en egen sederart, Cedrus brevifolia. I 1970-årene ble det startet et skogplantingsprogram, bl.a. for å hindre jorderosjon. Dagens vegetasjon består av maquis og garrigue, med tørketålende busker og trær, og mange ettårige urter, som blomstrer i vinterhalvåret da de klimatiske forholdene er gunstigst. Karakteristiske planter er Cistus-arter, jordbærtre, lavendel og eikearter.
Den sjeldne muflonen er det største av øyas 21 pattedyrarter. Hjort og villsvin forsvant i historisk tid, mens fossiler av flodhest og elefanter vitner om perioder med et annet klima. 83 fuglearter hekker, bl.a. gåsegribb, 5 falkearter, berghøne og vaktel. Kyprossanger og kyprossteinskvett er stedegne (endemiske). Ytterligere 290 arter er registrert på vår- og høsttrekk eller som tilfeldige gjester. Mange raster eller overvintrer i våtmarkene ved saltsjøene Larnax (Larnaka) og Akrotiri. 30 krypdyrarter forekommer.
Kypros – geologi og landformer. Kypros er en øy innerst i Middelhavet, omkring 35° n.br. Avstanden fra Korucam Burnu på nordkysten til Tyrkia er ca. 65 km, mens det er vel 100 km fra Zafer Burnu, Kypros’ østligste spiss, til den syriske kysten.
Kypros er strukturelt et foldet forland, og er geologisk sett en del av Lilleasia. Øyas form er bestemt av to nesten parallelle vest–østgående foldekjeder, som er frittstående deler av de sørligste tauriske fjellkjeder som avgrenser Lilleasia-platået sørover. Den nordligste og smaleste, Kyreniafjellene, når opp i 1023 moh. og fortsetter østover i den 80 km lange Karpashalvøya. Fjellene er dannet ved en folding av kalkstein fra kritt-tiden. Den sørligere fjellkjeden, Troodosmassivet, er større, og består av eruptive bergarter. Her ligger øyas høyeste topp, Ólimbos (Olympos, 1951 moh.). Mellom disse to fjellsystemene ligger en fruktbar og 19–24 km bred lavlandsslette, kalt Messaria, som med 1/3 av øyas areal er det viktigste jordbruksområdet. Det finnes mange elver, men de fleste tørker ut om sommeren.
Kypros – befolkning. Kypros har en folkemengde på 780 100 (2005). Gresk-kypriotene utgjør ca. 80 % av befolkningen, tyrkisk-kypriotene de resterende 20 %. Etter Tyrkias invasjon i 1974 og den påfølgende deling av øya har over 200 000 gresk-kyprioter måttet flytte fra den tyrkisk-okkuperte nordlige delen og slå seg ned i sør. Nord-Kypros, som utgjør 36 % av øyas areal, har dermed fått en tilnærmet ren tyrkisk bosetning (med bl.a. 50 000 fastlands-tyrkere), Sør-Kypros en gresk bosetning.
Den største delen av befolkningen bor i lavlandet langs kysten og i byene, som har 2/3 av folketallet. Øyas største by er Levkosia (Nicosia/Nikosia), som er delt i en gresk-kypriotisk del og en tyrkisk-kypriotisk del). Andre viktige byer er havnebyene Lemesós (Limassol) og Larnax (Larnaka) på sørkysten, og Gazima?usa (Famagusta) på østkysten i den tyrkisk-okkuperte sonen.
Religion
Ca. 82 % tilhører den gresk-ortodokse kirke, ca. 1,5 % er maronitter, mens muslimene utgjør ca. 16,5 %.
Språk
Gresk og tyrkisk er offisielle språk. Engelsk er viktig i undervisning og handel.
Kypros – næringsliv. Kypros er fra oldtid så vel som nyere tid et viktig handelssenter i det østlige Middelhav, og spiller fortsatt en viktig rolle som senter for internasjonal handel og finanser, med strategisk beliggenhet særlig mellom Europa og Midtøsten. Denne posisjonen ble styrket som følge av krigen i Libanon i 1980-årene, da en rekke utenlandske banker og andre kommersielle foretak valgte å flytte sine kontorer fra Beirut til Kypros. Fra 1990-årene har også en rekke russiske forretningsvirksomheter etablert seg på Kypros, som dermed ytterligere styrket sin stilling som finanssentrum. Den tradisjonelle bærebjelken i øyas næringsliv – landbruk – er fortsatt viktig, selv om den relativt sett er redusert; Kypros har en betydelig eksport bl.a. av frukt og poteter. Servicesektoren, ikke minst knyttet til turisme, er betydningsfull, både i forhold til sysselsetting og til valutainntjening.
Både jordbruk og turisme ble sterkt rammet av den politiske og geografiske deling av Kypros i 1974. Som følge av Tyrkias invasjon ble landet splittet i én gresk-kypriotisk del i sør (den internasjonalt anerkjente Republikken Kypros) og én tyrkisk-kypriotisk del i nord (en ikke anerkjent selverklært republikk). Delingen hadde vidtrekkende følger for landets økonomi både på kort og lang sikt, med sterk nedgang både i jordbruksproduksjon og turistbesøk. Invasjonen førte til store flyktningstrømmer og til at en rekke familier mistet sine hjem, gårder og andre virksomheter. Størstedelen av det beste jordbrukslandet tilfalt den tyrkisk-kypriotiske delen. Mye av landets industri og mange av turistsentraene ble også liggende i den tyrkisk-kypriotiske delen; det samme ble den største havnebyen, Famagusta.
Til tross for å ha mistet mye av næringsvirksomheten i 1974, har Republikken Kypros (den gresk-kypriotiske delen; Sør-Kypros) hatt langt den mest omfattende økonomiske utvikling av de to delene. Dette skyldes også at den gresk-kypriotiske delen er den internasjonalt anerkjente, mens den tyrkisk-kypriotiske delen langt på vei er blitt internasjonale isolert, og sterkt knyttet til Tyrkia. Nord-Kypros ble derfor sterkt avhengig av økonomisk bistand fra Tyrkia, som selv tidvis har hatt økonomiske problemer. Med en internasjonal boikott siden 1983 har eksport knapt gått til andre land enn Tyrkia, og med liten turisme annet enn fra Tyrkia har Nord-Kypros økonomisk sett sakket akterut i forhold til Republikken Kypros. Allerede fra midten av 1970-årene fant det sted en betydelig økonomisk vekst i sør, innenfor jordbruk og industri så vel som turisme, shipping og finans – og i 1991 ble Kypros fjernet fra Verdensbankens liste over utviklingsland. Med sin søknad om EU-medlemskap fra 1990, tilpasset (Sør-)Kypros seg EUs indre marked gjennom 1990-tallet, til landet ble fullt medlem 2004. For å posisjonere seg for medlemskap inngikk Tyrkia en frihandelsavtale med EU-medlemmet Kypros 2005. Året før ble hindre for handel mellom de to delene av landet fjernet, hvilket reduserte isolasjonen til Nord-Kypros noe. Ett økonomisk stridsspørsmål mellom Sør og Nord er retten til eiendom som er konfiskert i fravær av deres opprinnelige eiere, som følge av flukten i 1974. Særlig gjelder dette eiendom tilhørende gresk-kyprioter – den største flyktninggruppen – i nord.
Kypros – utenrikshandel. Kypros har ikke stor vareeksport, og derfor normalt betydelige underskudd på handelsbalansen med utlandet, som oppveies av inntekter fra turisme samt handel og skipsfart. Mens viktigste eksportvarer inntil i 1990-årene var klær, tekstiler og skotøy, har denne produksjonen og eksport fra denne sektoren sunket, mens eksport av frukt og grønnsaker har økt. Importen omfatter bl.a. tekstiler, maskiner, transportutstyr, olje og matvarer.
EU (og særlig Storbritannia) samt USA er fra 1980-årene viktigste handelspartnere, da handelen med land i Midtøsten, særlig Libanon og Egypt, sank. Handelssamkvemmet til det tyrkisk-kypriotiske Nord-Kypros var inntil 2005 dominert av Tyrkia, med noe handel også med Storbritannia og USA. Eksporten fra denne del av Kypros bestod av matvarer og industriprodukter. Handelssamkvemmet mellom de to deler av Kypros var inntil 2003 minimalt.
Kypros – samferdsel. Den gresk-kypriotiske delen av øya har utviklet seg til en senter for maritim handel, med sterk vekst i registrert handelsflåte rundt 1990, da en rekke shippingselskap etablerte seg i landet.
Før delingen i 1974 var Gazima?usa (Famagusta) øyas viktigste havneby med 83 % av den totale godsmengde, men ble liggende i den nordlige delen av øya. Siden er Larnax (Larnaka) og Limassol bygd ut til erstatning for Famagusta i sør; i tillegg er en ny havn bygd i Pafos.
Jernbaner finnes ikke på Kypros, men veinettet er forholdsvis godt utbygd. De to delene av øya har imidlertid hvert sitt transportsystem, og det er ingen regelmessig forbindelse mellom nord og sør. Med åpningen av den såkalte grønne linje mellom nord og sør i 2003, ble noen tidligere forbindelser åpnet.
Den internasjonale lufthavnen i Levkosía (Nicosia) har vært stengt siden 1974; nye internasjonale lufthavner er åpnet ved Larnax og Pafos i den gresk-kypriotiske del av øya.
Fra slutten av 1990-årene har regjeringen prioritert utviklingen av (Sør-)Kypros som et senter for regional telekommunikasjon, med bl.a. satellittkommunikasjon mellom Europa, Midtøsten og Asia. 2003 skjøt Kypros og Hellas i fellesskap opp en telekom-satellitt fra Cape Canaveral, Florida. Incentiver er gitt til etableringer innen IT-sektoren.
Kypros – musikk. Folkemusikktradisjonen og det verdslige så vel som det religiøse musikklivet reflekterer det kulturelle skillet mellom den greske og den tyrkiske befolkningen. Se Hellas (musikk) og Tyrkia (musikk).
Fra 1500-tallet finnes bevart en av de største og mest representative samlinger europeisk middelaldermusikk, som vitner om at kypriotisk musikk-kultur på denne tiden mottok sterke impulser fra Frankrike. Manuskriptene omfatter enstemmig (gregoriansk) og polyfon kirkemusikk, motetter, ballader, rondeauer og virelaier.
Eldre tid
De første kjente bosettinger på Kypros er ca. 9000 år gamle. De forsvant etter noen hundreår, hvorpå Kypros antas å ha vært ubebodd i et par tusen år. En ny periode med bosetting ble innledet 4500–4000 f.Kr., både ved sørkysten og i Kyrenia-fjellene. Rike funn fra bronsealderen (1900–1600 f.Kr.) viser at handel med Kreta, Anatolia, Syria og Egypt har begynt. Denne handelen gav grunnlag for nye bosettinger, og sen-bronsealderen (1600–1050 f.Kr.) var en blomstringsperiode, med omfattende kontakt med andre folk. Med den mykenske sivilisasjonens sammenbrudd etter 1200 fant gresk bosetting på Kypros sted. Det ble etablert seks greske kongedømmer, og gresk språk har siden vært dominerende på øya.
Kypros ble et kulturelt og økonomisk sentrum i middelhavsområdet, og betydningen vokste etter den egyptiske erobringen i det andre årtusen f.Kr. Etter en lengre periode med fønikisk og mykensk kolonisering ble Kypros et assyrisk protektorat i det 8. århundre f.Kr. Den assyriske kontrollen varte til ca. 663 f.Kr., hvorpå Kypros var selvstendig i om lag hundre år. Deretter ble igjen Egypt den dominerende makt i det østlige Middelhav; fra 525 var perserne den ledende makt. Kypros ble innlemmet i Perserriket 522. Perserne hadde kontrollen over øya til 333, da Aleksander den store beseiret den siste persiske hersker; etter hans død kom øya under ptolemeerne, som undertrykket de kypriotiske kongdømmene og gjorde øya til en provins i sitt kongedømme. Ptolemeerne styrte Kypros til 58 f.Kr., da den kom under romerne og ble gjort til en romersk provins – med Cicero som en av dens første prokonsuler. For en tid ble Kypros gitt tilbake til Egypt under Kleopatra, men ble tatt tilbake av Augustus i 31 f.Kr. og styrt som egen provins fra 22 f.Kr. Den romerske perioden var en oppgangstid for Kypros.
Kristendommen ble introdusert på Kypros av apostelen Paulus rundt år 45. Da Jerusalem falt for romerne i 70, søkte mange jøder tilhold på Kypros, hvor de gjorde opprør 115. Kristendommen ble utbredt, og på slutten av 300-tallet fikk den gresk-ortodokse kirke solid feste. Etter delingen av det romerske rike 395, ble Kypros til 1191 underlagt bysantinsk styre. Dette ble utfordret av araberne, som angrep 649 og de neste tre hundreår lå i konflikt med Bysants over Kypros – til bysantinerne gjenerobret øya 964–65. I mellomtiden hadde bysantinerne delt styret med det muslimske kalifatet.
Deretter opplevde Kypros en relativt rolig periode, selv om en bysantinsk guvernør, Isak Komnenos, gjorde opprør og utropte seg til keiser 1185. Han ble slått av en engelsk korsfarerflåte ledet av kong Rikard Løvehjerte, som overdrog øya til tempelridderne i Jerusalem. Da de ikke kunne betale det kongen forlangte, solgte han den til Guido av Lusignan, tidligere konge av Jerusalem. Dermed startet fire hundre år med lusignansk – og dermed vestlig – styre, med opprettelsen av et nytt kongedømme på Kypros, innføring av føydalismen, samt innpass for den latinske kirke.
Nyere tid
På 1300-tallet styrket kongedømmet Kypros sin posisjon i internasjonal handel, som ble dominert av italienske bystater, og Gazimagusa (Famagusta) ble en viktig havneby med vidgjeten rikdom. Fra andre halvdel av 1200-tallet spilte Kypros også en viktig rolle i kampene for å opprettholde de latinske statene i Syria, og etter at korsfarerkongedømmet Jerusalem falt 1291, holdt kypriotiske konger korsfarertanken i live og bidrog til motangrep mot de muslimske mamelukkene. Under et korstog erobret kong Peter 1 Antalya i Tyrkia i 1361 og plyndret Alexandria 1365. Etter ham kom det til konflikt mellom Kypros og de italienske statene Genova og Venezia, som søkte kontroll over den rike handelen. Genova tok Famagusta under krigen med Kypros 1372–74; kong Janus 1 ledet kampen for å ta tilbake byen. Mamelukkstyrker fra Egypt plyndret Larnaca og Limassol 1425, hvoretter de nedkjempet den kypriotiske hær i slaget ved Khoirakoitia 1426, da også hovedstaden Nicosia ble hærtatt. Den siste lusignanske konge, Janus, drev med egyptisk hjelp genoveserne ut av Famagusta 1464. Hans enke, Caterina Cornaro, tok over tronen, men gav etter for sterkt press fra Venezia, som 1489 annekterte Kypros.
Venezia holdt Kypros til 1570, da Nikosia falt for invaderende osmanske styrker; året etter falt også Famagusta. Kypros ble del av det osmanske riket, og den tyrkiske innvandringen tok til, bl.a. ble 30 000 tyrkiske soldater gitt land. Med det ble også grunnlaget lagt for de etniske motsetningene som førte til borgerkrig og splittelse i moderne tid. Det osmanske styret gav den gresk-ortodokse kirke tilbake dens selvstendighet og avskaffet bøndenes føydale stilling. Fra 1702 var Kypros underlagt storvisiren (sultanens representant), og i 1833 gav den osmanske sultan Kypros til Muhammad Ali, pasha av Egypt. Etter press fra stormaktene måtte han imidlertid oppgi øya i 1840.
Britisk styre
I 1878 inngikk Storbritannia en avtale med sultanen om å overta kontrollen over Kypros, mot at britene skulle bruke øya som base for å beskytte det osmanske riket mot Russland. Formelt fortsatte Kypros å tilhøre det osmanske riket. Øyas strategiske betydning ble betydelig økt med åpningen av Suez-kanalen i 1869. I 1914 ble Kypros formelt annektert av Storbritannia, etter at Tyrkia gikk med i verdenskrigen på tysk side. 1915 tilbød Storbritannia Kypros til Hellas, mot at Hellas gikk inn i krigen på alliert side; grekerne avviste tilbudet, som senere ikke ble gjentatt. Gjennom Lausanne-avtalen 1923 anerkjente både Hellas og Tyrkia det britiske herredømmet over Kypros, som 1925 ble gjort til britisk kronkoloni. Kypros ble ikke dratt inn i den annen verdenskrig, men bidrog med styrker på alliert side. Øya ble også brukt til å deportere jøder som ble nektet adgang til Palestina; den siste interneringsleiren ble stengt 1949.
Allerede før den annen verdenskrig vokste kravet om union (enosis) med Hellas. Kravet fikk støtte i befolkningen ved en folkeavstemning i 1950, men den britiske regjeringen nektet å anerkjenne resultatet av avstemningen. Enosis-bevegelsen ble fra 1950 ledet av Makarios, som dette år ble valgt til den ortodokse kirkens erkebiskop på Kypros. I 1954 la britene frem en konstitusjonell plan for Kypros, som verken la opp til enosis eller selvstendighet; pga. øyas strategiske betydning ville Storbritannia ikke oppgi sin suverenitet over Kypros. Militante forkjempere for enosis dannet så geriljaorganisasjonen EOKA (Ethniki Organosis Kyprion Agoniston), som under ledelse av den kypriotiske offiseren George Grivas startet en militær kampanje mot det britiske kolonistyret. Etter en serie terrorhandlinger i 1955 innførte britene unntakstilstand, som varte til 1959. Tyrkia gjorde i 1955 krav på Kypros, og samme år brøt det ut sammenstøt mellom de gresk-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske befolkningsgruppene på øya. Samtaler om selvstendighet mellom erkebiskop Makarios og britene i 1956 ble brutt uten resultat. Makarios var involvert i EOKA og ble deportert til Seychellene. Han ble løslatt i 1957, men ikke tillatt å vende tilbake til Kypros, og slo seg ned i Athen. Den gresk-kypriotiske militære kampanjen for enosis fortsatte, mens det fra tyrkisk-kypriotisk hold ble reist krav om atskillelse. Sammenstøt mellom de to folkegruppene var hyppige, og særlig alvorlige 1958. Samtidig forårsaket situasjonen på Kypros økt spenning mellom de to gamle motstanderne Hellas og Tyrkia. 1958 la Storbritannia frem en ny plan for Kypros, der landet skulle forbli under britisk styre i sju år, men med indre selvstyre for de to folkegruppene.
Selvstendighet
Men i 1959 ble Hellas og Tyrkia enige om å støtte kypriotisk selvstendighet. Storbritannia sluttet seg til, og en prosess for selvstendighet ble iverksatt. Den selvstendige kypriotiske republikken skulle ha en gresk-kypriotisk president og en tyrkisk-kypriotisk visepresident. Parlamentet skulle bestå av 70 % gresk-kyprioter og 30 % tyrkisk-kyprioter. Den kypriotiske hæren skulle ha 60 % gresk-kyprioter, 40 % tyrkisk-kyprioter. Hellas skulle få stasjonere en styrke på 950 mann på øya, Tyrkia 650 mann. Storbritannia forlangte å beholde suvereniteten over de to baseområdene Akrotiri og Dhekelia (som siden er beholdt). Hellas, Tyrkia og Storbritannia skulle bli garantimaker for Kypros’ selvstendighet. I desember 1959 ble unntakstilstanden opphevet og erkebiskop Makarios valgt til president, den tyrkisk-kypriotiske lederen Fazil Küçük til visepresident. 16. august 1960 ble Kypros en selvstendig stat.
Både i den greske og tyrkiske befolkningsgruppen vokste det frem undergrunnsbevegelser som forberedte seg på voldelige aksjoner, og begge sider innførte illegalt våpen til øya. Samarbeidet mellom de to folkegruppene bl.a. i regjeringen opphørte langt på vei. Alvorlige uroligheter brøt ut første gang i desember 1963. Året etter økte urolighetene til borgerkrig, og den kypriotiske regjering ba FN om å sende en representant til øya. En fredsbevarende styrke (United Nations Peace-keeping Force in Cyprus, UNFICYP) ble innsatt. President Makarios sikret seg i 1966 kontroll over den kypriotiske nasjonalgarden, og i 1967 truet Tyrkia med invasjon av Kypros for å forsvare den tyrkiske minoritetens rettigheter. Tyrkernes betingelse for å avlyse den planlagte invasjonen var at general Grivas, som i 1964 var kommet tilbake til Kypros etter et lengre opphold i Hellas, og hans illegale styrker skulle vises ut av landet. I den spente situasjonen som fulgte, vendte general Grivas tilbake til Hellas, og ca. ti tusen greske soldater forlot Kypros under tyrkisk oppsyn.
Den tyrkisk-kypriotiske minoriteten krevde indre selvstyre, hvilket ble avvist av gresk-kypriotene, som fryktet at det ville føre til at øya ville bli permanent delt. I 1967 innførte tyrkisk-kypriotene likevel en overgangsadministrasjon for sine områder, ledet av Küçük. Den ble av president Makarios betraktet som en illegal og de facto-regjering for den tyrkisk-kypriotiske minoriteten. En ny organisasjon, Den nasjonale front, gjenopptok 1969 terror som virkemiddel i kampen for enosis, og et attentatforsøk mot Makarios 1970 ble tilskrevet denne. I 1971 vendte general Grivas i hemmelighet tilbake til Kypros, innledet et samarbeid med Den nasjonale front og organiserte en ny geriljaorganisasjon, EOKA-B, som fortsatte kampen for en union med Hellas. EOKA-B rettet angrep mot den kypriotiske regjeringen i en intern gresk-kypriotisk væpnet konflikt. 1973 ble Makarios gjenvalgt som president; tyrkisk-kyprioten Rauf Denkta? ble ny visepresident.
Splittelse
1974 gjennomførte den kypriotiske nasjonalgarden, ledet av greske offiserer, og øyensynlig med gresk støtte, statskupp på Kypros, og Nikos Sampson ble utnevnt til president; general Grivas døde tidligere på året. Erkebiskop Makarios flyktet til Storbritannia, og Hellas sendte forsterkninger til nasjonalgarden. Denkta? påkalte britisk og tyrkisk militær inngripen for å hindre Hellas i ensidig å innføre enosis, men garantimakten Storbritannia var ikke villig til å intervenere. Dermed gikk tyrkiske styrker 20. juli til invasjon av Kypros. FN-styrken lyktes ikke å forhindre tyrkisk fremrykking selv etter at den FN-støttede våpenhvilen trådte i kraft 22. juli. Hele den nordlige delen av øya, området nord for hva som ble kjent som Attila-linjen, kom under tyrkisk okkupasjon. Flere steder kom det til massakre og overgrep i sammenstøt mellom folkegruppene. Invasjonen var medvirkende til at militærregimet i Hellas gikk av 23. juli, og samtidig gikk Nikos Sampson av som president. Glafkos Klerides ble utnevnt til ny president, til erkebiskop Makarios i desember vendte tilbake og tok over stillingen. Den nye, sivile regjeringen i Hellas kunngjorde at den ikke var villig til å gå til krig med Tyrkia over Kypros-spørsmålet. Tyrkia hevdet at landet bare hadde brukt sin rett som en av Kypros’ tre garantimakter til å intervenere, for å gjenopprette den konstitusjonelle orden og forsvare den tyrkisk-kypriotiske minoritetens rettigheter. Invasjonen, og delingen av landet som fulgte denne, medførte at ca. 225 000 kyprioter ble drevet på flukt – i begge retninger; ca. 184 000 av disse var gresk-kyprioter.
13. februar 1975 ble Den tyrkiske føderale staten Kypros utropt i den delen av Kypros som var under tyrkisk okkupasjon, men ikke som en selvstendig republikk. Rauf Denkta? ble valgt til president for den tyrkiske «staten», og valg til en lovgivende forsamling ble avholdt 1976. Forhandlinger mellom den delte øyas ledere i 1975–77 førte ikke frem. Erkebiskop Makarios døde i august 1977, og det skapte frykt om stabiliteten til det gresk-kypriotiske regimet. Spyros Kyprianou ble midlertidig utnevnt til president og valgt da Makarios’ termin utløp i 1978. 15. november 1983 erklærte den tyrkiske sonen seg som selvstendig republikk, under navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. Statsdannelsen er ikke blitt anerkjent av andre land enn Tyrkia, og opprettelsen ble fordømt av FNs Sikkerhetsråd.
Den gresk-kypriotiske delen av øya beholdt etter delingen statusen som den legitime, selvstendige kypriotiske republikk, med deltakelse i internasjonale fora. Spyros Kyprianou ble gjenvalgt 1983, ved valget 1988 vant den partiløse George Vassiliou, som i 1993 tapte for Glafkos Klerides fra det konservative Dimokratikos Synagermos (DISY). Klerides satt som president til 2003, da han tapte for Tassos Papadopoulos fra det liberale Dimokratiko Komma (DIKO). Kypros er et fungerende demokrati, hvor flere partier konkurrerer om makten, og ulike koalisjoner har vært etablert for å sikre flertall i nasjonalforsamlingen; ved siden av DISY har kommunistpartiet Anorthotiko Komma Eragazomenou Laou (AKEL) vært blant de største. Etter valget 2001 dannet AKEL koalisjonsregjering sammen med DIKO og det sosialdemokratiske Kinima Sosialdimokraton (KISOS).
Siden 1975 har også den tyrkisk-kypriotiske utbryterrepublikken jevnlig holdt valg på egen president og nasjonalforsamling. Den dominerende politiske skikkelse har vært Rauf Denkta? som ble valgt til president i 1983, 1985, 1990, 1995 og 2000. Han trakk seg tilbake 2005 og ble etterfulgt av Mehmet Ali Talat fra det republikanske parti, Cumhuriyetçi Türk Partisi (CTP), som også fikk flertall i parlamentet.
På tross av gjentatte forsøk på mekling har det ikke lyktes å komme frem til en form for forening av de to delene av øya. I 1992 la FN frem en plan for et forent Kypros, bestående av to politisk likestilte folkegrupper i en todelt føderasjon. Både Hellas og Tyrkia stilte seg positiv til den foreslåtte løsning, men Denkta? nektet å gå med på å avstå deler av den nordlige delen av øya. En ny runde fredssamtaler under FN-oppsyn tok til sommeren 1996, men samme år kom det til flere voldelige episoder langs den FN-overvåkede linjen som deler øya – de verste urolighetene siden 1974. Den spente situasjonen utløste frykt for at konflikten kunne føre til krig mellom Hellas og Tyrkia, noe som avstedkom nye politiske initiativ, bl.a. fra EU og Storbritannia. Situasjonen i 1996 førte også til en ytterligere militarisering av Kypros, hvor det stod utplassert 30 000–35 000 tyrkiske soldater. Vinteren 1997 inngikk Kypros en avtale med Russland om kjøp av 300 antiluftraketter, hvilket førte til sterke reaksjoner fra Tyrkia, som anså kjøpet for å være en offensiv handling for å endre maktbalansen i regionen. Avtalen med Russland demonstrerte også det nære forholdet som utviklet seg mellom de to landene på 1990-tallet, da en rekke russiske forretningsdrivende etablerte seg på Kypros.
En ny FN-plan for gjenforening av øya ble avslått av nord-kypriotiske myndigheter 1998. I 1990-årene engasjerte også EU seg i konflikten. Kypros søkte i 1990 om medlemskap i unionen. Søknaden førte til at den tyrkisk-kypriotiske utbryterrepublikken truet med integrasjon i Tyrkia. Formelle forhandlinger med EU om medlemskap ble innledet 1998, og Kypros ble fullt medlem av EU 2004 – men medlemskapet omfatter de facto kun den internasjonalt anerkjente republikken. Søknaden om EU-medlemskap satte ny fart i diplomatiet for å forene de to delene. En av grunnene til at tyrkerne stilte seg mer positive til å finne en løsning, var at også Tyrkia aspirerte til EU-medlemskap. 2002 la FNs generalsekretær Kofi Annan frem et fredsforslag – «Annan-planen» – som begge parter i utgangspunktet stilte seg positivt avventende til, men som heller ikke førte frem etter motstand fra Denkta?. Et hovedankepunkt i nord mot FN-planen var at den tyrkisk-kypriotisk kontrollerte del av øya ville bli redusert fra 37 % til 28,2%. Tyrkisk-kypriotene utgjorde da 11 % av øyas befolkning. Forslaget møtte sterk motstand i de ledende politiske kretser i begge deler av landet, men økende oppslutning blant befolkningen, ikke minst i nord. I januar demonstrerte over to tredeler av den tyrkisk-kypriotiske befolkningen til støtte for en gjenforening, og som press på Denkta?. Også fra Tyrkia ble den tyrkisk-kypriotiske presidenten satt under press. Tyrkias senere statsminister Recep Tayyip Erdogan gav sin tilslutning til FN-planen, og ønsket videreføring av forhandlingene – av hensyn til Tyrkias ønske om EU-medlemskap, hvor en løsning på Kypros-konflikten er ansett som et ufravikelig krav.
I april 2003 lempet Denkta? overraskende på restriksjonene for å krysse den grønne linjen som deler de to delene av landet. 2004 presenterte Annan en femte – og siste – versjon av sin Kypros-plan, som foreslo opprettelsen av en føderal, forent republikk mellom to stater (tilsv. kantoner), en gresk-kypriotisk i sør og en tyrkisk-kypriotisk i nord – og med en sentral regjering, felles flagg og valuta. Planen ble lagt ut til folkeavstemming i begge deler av landet i april 2004. Mens 64,9 % av velgerne i nord stemte ja, var det i sør et stort flertall, 75,8 %, mot – og planen ble dermed forkastet.
Utenrikspolitikk
Konflikten mellom gresk-kypriotene og tyrkisk-kypriotene og deres nære forbindelser til respektive Hellas og Tyrkia, er også hovedpremisset for landets utenrikspolitikk. Kypros har av kulturelle og politiske årsaker et nært forhold til Hellas, selv om det til tider har vært vanskelig pga. gresk inngripen i kypriotisk politikk – som ved statskuppet 1974. Kypros har også et nært forhold til Storbritannia, som både er tidligere kolonimakt, en garantist for landets selvstendighet og som har beholdt to militærbaser på øya.
Med søknaden om EU-medlemskap 1990 og medlemskapet fra 2005 fikk kypriotisk utenrikspolitikk et bredere nedslagsfelt. Etter Sovjetunionens oppløsning ble det nære forbindelser med Russland, ikke minst i form av økonomisk samkvem; en rekke utenlandske selskap – derunder mange russiske – har etablert seg på øya. Under krigen i Libanon søkte mange derfra tilflukt på Kypros.
