Kongo. (1971–97 Zaïre), Demokratiske republikken Kongo, republikk i Sentral-Afrika, grenser til Angola i sør, Zambia i sørøst, Tanzania, Burundi, Rwanda og Uganda i øst, Sudan i nordøst, Sentralafrikanske republikk i nord, Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville), samt Cabinda (Angola) i nordvest. Landet er i utstrekning Afrikas tredje største land. Størstedelen av landet ligger i innlandet, men med en smal korridor til Atlanterhavet. Landet er nesten sammenfallende med Kongobekkenet, omgitt av høydedrag og fjellkjeder. Elven Kongos enorme elvesystem er dominerende. Fuktig tropeklima med tropisk regnskog. Befolkningen er overveiende bantutalende folk med jordbruk som hovednæringsvei. Betydelig gruvedrift i Shaba-regionen. Mineraler er landets viktigste inntektskilde.
Kongo var belgisk koloni (Belgisk Kongo) til landet ble en selvstendig republikk 1960.
Navnet er etter elven Kongo.
Kongo – forfatning og politisk system, rettsvesen. Kongo har fra 2006 en ny grunnlov, som erstattet en midlertidig grunnlov fra 2003. I følge den nye forfatningen er landet en enhetsstatlig, presidentstyrt republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år og kan gjenvelges én gang. Presidenten utnevner statsministeren (etter forslaq fra majoritetspartiet i parlamentet) og regjeringen, som er ansvarlig overfor nasjonalforsmalingen. Parlamentet har to kamre, nasjonalforsamling og senat, med henholdsvis 500 og 108 medlemmer, begge valgt for fem år. Stemmerettsalderen er 18 år. Medlemmene av nasjonalforsamlingen velges direkte, mens senatorene velges av provinsforsamlingene. Etter valgene til nasjonalforsamling (2006) og senat (2007) er parlamentet preget av et stort antall ulike politiske partier (69 i nasjonalforsamlingen og 26 i senatet).
Administrativ inndeling
Kongo er etter den nye grunnloven en enhetsstat inndelt i 25 provinser samt hovedstadsområdet. Ordningen, som etter planen skal være fullstendig gjennomført tidlig i 2009, erstattet den tidligere inndelingen i 11 regioner (inkludert hovedstaden).
Rettsvesen
Rettssystemet er preget av belgiske forbilder og ulik tradisjonell sedvanerett. Etter den nye grunnloven er domstolene uavhengige av det øvrige statsapparatet, men dommerne i de lokale magistratrettene, som dømmer i første instans, utnevnes av presidenten. Det finnes separate appelldomstoler for sivile og militære saker, og i siste instans en høyesterett (Cour de Cassation), en konstitusjonsdomstol og et øverste justisråd, som bl.a. foreslår kandidater til dommerstillinger både lokalt og nasjonalt.
Klima
Ekvatorialt klima, men store deler av Kongobekkenet er skjermet av den høye platåkanten, og nedbøren er derfor mindre i innlandet enn ved kysten. Det ekvatoriale regnbeltet og landets sentrale beliggenhet på kontinentet påvirker ellers klimaet. Årstemperaturen i lavere områder er 23–25 °C, med liten forskjell på varmeste og kjøligste måned. I nivå ca. 1000 moh. er middeltemperaturen ca. 21–ca. 23 °C og i 1500 moh. er den 18–20 °C.
Områdene i nord har nedbørminimum, men ingen egentlig tørketid, desember–februar. I sør faller det minst regn juni–august, da regnbeltet har sin nordligste posisjon. De aller sørligste områdene har årsnedbør på 800–1200 mm og tørketid mai–september.
lanteliv
Kongobekkenet har tropisk regnskog eller store områder med slik skog i veksling med sekundær gressmark. Artsdiversiteten er stor, med mange arter på et lite areal. Trærne blir ofte over 50 m høye, ibenholt- og mahogniarter er vanlige. Det er også en rik epifyttvegetasjon, bl.a. med mange orkidéarter. Platåområdene i sør har skogsavanne og savanne, i øst er det en egen type skogsavanne, kjent som «parkskog». Ved munningen av elven Kongo er det sump- og mangrovevegetasjon.
Kongo – dyreliv. Kongo har en meget rik fauna, men krig og krypskyting har redusert bestanden av noen storviltarter, bl.a. stumpneshorn, til et minimum. I regnskogen lever bl.a. leopard, skogsvin, okapi og skogformer av kafferbøffel og elefant. Primatfaunaen er spesielt rik: potto, galagoer, tallrike marekatter, mangabeer og kolobusaper samt tre menneskeaper: gorilla, sjimpanse og dvergsjimpanse. Løve, gepard, sjiraff, vortesvin og antiloper er karakteristiske dyr på savannen. Flodhest, krokodiller og mange fiskearter lever i elvene. Nesten 1150 fuglearter er observert i Kongo, som ved siden av Kenya har Afrikas mest artsrike fuglefauna. 11 av disse er stedegne (endemiske). Mange arter av bl.a. hegrer, hauker, ørner, falker og hornfugler. Fargerike råkefugler som isfugler, bietere og råker er rikt representert. Av vanlige spurvefugler bør nevnes bylbyler, paradisfluesnappere, vevere, astrilder og de fargesprakende solfuglene. Kobraer, mambaer og puffaddere er de best kjente, og mest fryktede, giftslangene. Kjempearter av edderkopper, biller og sommerfugler er iøynefallende, spesielt i regnskogen.
Kongo – befolkning. Folketallet ble i 2005 beregnet til drøye 60 mill. Fødsels- og dødsratene er relativt høye, henholdsvis 44,4 og 14,4 promille, men på grunn av emigrasjon er den årlige reelle tilveksten lavere: for perioden 1993–2003 var den 2,4 % årlig. Landets befolkning er relativt «ung», 48 % av befolkningen er under 15 år og kun 2,5 % er 65 år eller eldre. Forventet levealder er lav og avtagende, 51,5 år for kvinner og 47,3 år for menn.
Befolkningen er etnisk meget sammensatt med over 200 ulike folk. Urbefolkningen er pygmeer; anslagsvis 80 000–100 000 lever spredt i skogområdene i Ituri og Kibali, ved Kivusjøen og langs elvene Lualaba, Tshuapa, Sankuru og Ubangi. To tredeler av landet har en bantutalende befolkning som er inndelt i et stort antall etniske grupper. Den største er lubafolkene i de sørlige, sentrale landsdeler. I vest lever kongofolkene og i de sentrale skogområdene i Kongobekkenet mongofolkene. Andre betydelige bantutalende folk er lunda i sørvest og bemba i sørøst. I de nordligste landsdeler lever folk som taler adamawaspråk, bl.a. azande og ngbandi; andre taler sentralsudanske språk, f.eks. mangbetu. I nordøst lever nilotisktalende folk, bl.a. alur, kakwa og bari.
Kongo har mange flyktninger fra nabolandene. FN hadde ved overgangen til år 2000 oversikt over ca. 270 000 flyktninger, fordelt på 147 000 fra Angola, 60 000 fra Sudan, 35 000 fra Rwanda, 20 000 fra Burundi, 6000 fra Republikken Kongo og 2300 fra Uganda. I tillegg lever antakelig flere titusener av flyktninger i jungelen, uten kontakt med FN eller andre hjelpeorganisasjoner.
Befolkningstettheten er 25,6 innbyggere per km2, men er ujevnt fordelt. Tettest bosatt er et belte fra elven Kongos utløp til Katanga-regionen. Regnskogområdene er meget tynt befolket. Ca. 30 % av befolkningen lever i byer. Resten er bosatt i landsbyer. Største byer er Kinshasa, Lubumbashi, Mbuji-Mayi, Kananga og Kisangani.
Språk
Offisielt språk er fransk, som benyttes i undervisning, forretningsliv, administrasjon og internasjonalt samkvem. Ved siden av det offisielle språket brukes fire nasjonale hjelpespråk: lingala, tshiluba (se luba), kikongo (se kongo) og kiswahili (se swahili). Lingala brukes særlig i de nordlige og østlige delene av landet, men brukes også mye i offentlig administrasjon og i massemedia. Man anslår antall språk og dialekter i landet til over 400, i første rekke bantuspråk. I nord og nordøst snakkes språk som tilhører nilo-saharafamilien.
Kongo – næringsliv og økonomisk utvikling. Kongo er et av Afrikas største, rikeste og mest sentralt beliggende land, med adgang til havet og grenser til ni land. Kongo omfatter videre det mest omfattende elvesystem på kontinentet. Pga. de betydelige naturressursene, særlig mineraler, har Kongo vært et ettertraktet land for utenlandske interesser, fra kolonitiden og til i dag. Særlig portugisiske og nederlandske interesser utnyttet landets to viktigste handelsvarer fra 1500-tallet: elfenben og slaver. Kolonisert av Belgias kong Leopold 2, var Fristaten Kongos viktigste eksportvare ved århundreskiftet rågummi, mens mineralutvinningen tok til for alvor under belgisk kolonistyre, fra 1908. De store mineralrikdommene var en hovedårsak til at Belgia ikke ønsket å avstå kolonien, og til at utenlandske interesser ikke så seg tjent med en nasjonalistisk politikk etter selvstendigheten i 1960, men støttet forsøket på å løsrive delstaten Katanga, hvor en vesentlig del av mineralutvinningen foregikk; først i 1960, senere i 1977–78. Kongo har vært åsted for en rekke opprør, kriger og konflikter siden selvstendigheten, og kamp om mineralforekomstene har vært en sentral faktor i de fleste. Under krigene på slutten av 1990-årene og på begynnelsen av 2000-tallet, var flere av partene – både kongolesiske militsgrupper og utenlandske hærstyrker – delaktig i utvinning og smugling av mineraler, særlig øst i landet; denne virksomheten bidro til å finansiere krigføringen.
De store rikdommene til tross, som også omfatter Afrikas største skogsområder og vannkraftpotensial, samt et betydelig jordbruks- og fiskeripotensial, er Kongo et av de økonomisk sett minst utviklede afrikanske stater. Årsakene er flere, men skyldes vesentlig politiske forhold: Det belgiske kolonistyret fremmet ikke en bred utvikling av økonomien, men hadde fokus på utvikling av en økonomi som primært ivaretok den belgiske settlerbefolkningen og den utenlandske kapitalens interesser. Koloniadministrasjonen la ikke til rette for høyere utdanning for kongolesere, og skapte verken en kongolesisk elite eller middelklasse. Følgelig var Kongo allerede ved selvstendigheten, da flertallet av de europeiske innbyggerne flyktet, dårlig i stand til å ta over styringen av landet, og forutsetningen for økonomisk og sosial utvikling ble ytterligere svekket gjennom de politiske kriser som oppstod, og som 1965 førte til at de militære overtok makten. Mobutu Sese Sekou ble statsoverhode frem til han ble styrtet i 1997. I denne perioden, og særlig fra rundt 1970 ble Kongos økonomi alvorlig svekket, dels pga. nasjonalisering av utenlandsk eiendom, dels ved at et system basert på korrupsjon og underslag vokste frem, og hvor en vesentlig del av landets inntekter ble direkte kontrollert – og brukt – av Mobutu og hans nærmeste medarbeidere; lite ble investert, verken i produktiv virksomhet eller sosiale tilbud. Det væpnede opprøret som 1996 brøt ut mot Mobutu, og 1998 mot hans etterfølger Laurent-Désiré Kabila, førte til ytterligere svekkelse av landets økonomi, med synkende produksjon og til dels stans i vital infrastruktur samtidig som selve krigføringen krevde finansiering. Fravær av sentral styring, overordnet struktur og generell sikkerhet har bidratt til at utenlandske investeringer i stor utstrekning har vært stilt i bero. Som følge av neglisjering av bl.a. infrastrukturen gjennom mange år og ødeleggelser av produksjonsanlegg under krigen, kreves det enorme investeringer for å få eksisterende anlegg på fote; enda mer for å utnytte de ressursene Kongo besitter. De store avstandene og til dels utilgjengelige deler av landet er en hovedårsak til Kongos mangelfulle økonomiske utvikling.
Gruvedrift er den viktigste inntjener av utenlandsk valuta, men et flertall av den yrkesaktive delen av befolkningen er sysselsatt i jordbruket, som pga. delvise sammenbrudd i gruvesektoren og industrien fikk en økt relativ betydning i 1990-årene, selv om en større andel av jordbruksproduksjonen skjedde for lokalt konsum – i fravær av transportmuligheter til markeder. Særlig under krigen ble mye av mineralproduksjon smuglet ut av landet, og reduserte således denne sektorens relative betydning i offisiell statistikk. Det er et stort potensial både innen jordbruk og gruvedrift. Kongo har store mineralforekomster som dels er lite utnyttet, og gruver som produserer med lav kapasitet. Jordbruket – og fiskeriene – har et potensial for betydelig eksport. Det samme gjelder tømmerutvinning og vannressursene. Det er det mulig å eksportere vann fra de kongolesiske elvene til vannfattige områder i Afrika, men dette er både kapitalkrevende og vil redusere muligheten til å utvide produksjonen til økt kraftproduksjon.
Landbruk og fiske
Landbruket sysselsetter over halvparten av Kongos yrkesaktive befolkning, og sektorens andel av BNI økte i 1990-årene; ikke pga. økt produksjon, men grunnet nedgang i andre sektorer. I 2000 stod landbruk for 56 % av BNI, mot vel 30 % i 1980-årene.
Det produseres en lang rekke produkter, de fleste for innenlandsk forbruk. De viktigste matgrødene er kassava, mais, ris og kokebananer, som i all hovedsak dyrkes av småbønder. Den eneste jordbruksvare som i vesentlig grad eksporteres er kaffe, men kaffeeksporten ble sterkt redusert mot slutten av 1990-årene, mest pga. krigen i den østlige del av landet, der kaffen blir dyrket. Store svingninger på verdensmarkedet bidrog også til redusert produksjon, hvorav en betydelig andel ble smuglet til Burundi og Rwanda. Størstedelen av salgsproduktene dyrkes på plantasjer, bl.a. kaffe, palmeolje, gummi, bomull, sukker, te og kakao. Ved selvstendigheten i 1960 stod jordbruk for ca. 40 % av landets samlede eksportinntekter, men myndighetene har ført en lite landbruksvennlig politikk, med bl.a. nasjonalisering av plantasjer og få investeringer i sektoren, og Kongo har gått fra å være en netto eksportør av jordbruksprodukter til å måtte importere mat. Krigene har i vesentlig grad bidratt til synkende produksjon; dels ved at hundretusener har vært drevet på flukt og dels ved direkte ødeleggelser; samtidig har adgangen til markeder blitt svekket, både gjennom generelt forfall i transportnettet, men også fordi deler av dette ble stengt som følge av krigen. Mange bønder gikk over fra produksjon for salg til selvberging. Kongo ansees for å ha et betydelig jordbrukspotensial, også for fremtidig eksport.
Kongo har svært store skogområder, som ennå i beskjeden grad utnyttes kommersielt. Skogene dekker et areal på drøye 1 mill. km2, hvilket tilsvarer ca. 6 % av verdens samlede skoger. Det ligger et betydelig potensial for kommersiell utnytting, også innenfor bærekraftige rammer, men store avstander gjør utvirking annet enn langs de største elvene lite aktuelt for eksport. En del tømmer ble hogd og solgt ut av landet illegalt under krigen. Myndighetene har lagt vekt på å skape merverdi ved lokal foredling av tømmer for eksport, bl.a. gjennom produksjon av finer. Det meste brukes imidlertid som brensel.
Kongo har bare en liten kyststripe, og fisket foregår derfor i all hovedsak i elver og innsjøer. Selv om fisket ikke er noen stor næringsvei, har det i enkelte deler av landet stor betydning – og potensialet for økte fangster er stort. Det er anslått at Kongo kan produsere ca. 220 000 tonn i året; nær dobbelt så mye som det nasjonale behovet.
Bergverk, energi
Kongos økonomiske modernisering er det siste hundreåret basert vesentlig på gruvedrift og utnytting av landets svært betydningsfulle mineralforekomster, fremfor alt i den kobberrike Katanga-provinsen samt i det diamantrike Kasaï; etter hvert også i andre deler av landet, bl.a. i øst og nordøst. En rekke verdifulle mineraler finnes i Kongo, og utførsel av disse har også i senere år stått for rundt 90 % av landets samlede eksport, og har representert ca. halvparten av landets nasjonalbudsjett. Fremfor alt er utvinningen av kobber, kobolt og diamanter av stor betydning, men Kongo har også betydelige forekomster av en rekke andre mineraler, derunder gull, sink, tinn, uran, wolfram og coltan. Kobber fra kongolesiske gruver spilte en viktig rolle under opprustningen til første verdenskrig, og uran fra Kongo inngikk i bombene over Hiroshima og Nagasaki i den andre verdenskrig. Under krigen på slutten av 1990-årene var det omfattende – i hovedsak illegal – utvinning av de mest verdifulle mineralene flere steder i landet, bl.a. gull og coltan i øst; utført av militsgrupper og aktører som ble støttet av utenlandske interesser som deltok i krigen. FN la tidlig på 2000-tallet frem flere rapporter som dokumenterte deltakelse av flere enkeltpersoner og selskap fra bl.a. Angola, Burundi, Namibia, Rwanda, Uganda og Zimbabwe, samt Belgia. Bl.a. Burundi og Rwandas eksport av enkelte mineraler viste enkelte år en eksepsjonell økning som tilskrives smugling fra Kongo. Forsøk fra Kongo på å bli kompensert for denne illegale virksomheten har ikke ført frem. Også diamanter ble smuglet i betydelig omfang, og den kongolesiske stat mistet betydelige inntekter. Forsøk på å regulere særlig handelen med diamanter medførte økt smugling, til den ble helt liberalisert 2001. Under krigen i 1990-årene ble det utdelt en rekke konsesjoner, også av opprørsstyrkene, og flere av disse er i ettertid bestridt.
Kobberutvinningen skjer i Katanga (tidl. Shaba); forekomstene der er en forlengelse av det rike Kobberbeltet i Zambia. Her utvinnes også bl.a. kobolt og sink, men produksjonen har sunket sterkt siden 1990-årene, dels pga. krig, dels fordi produksjonsanlegg er slitt og transporten vanskeliggjort. Prisen på verdensmarkedet spiller også en vesentlig rolle for utvinningen av flere metaller. Størstedelen av diamantproduksjonen finner sted i Kasaï. Gull, kassiteritt, coltan og wolfram utvinnes i hovedsak i Kivu, og i Ituri-distriktet finnes noen av de rikeste gullfeltene i Afrika. Det statlige selskapet Générale des Carrières et des Mines (Gécamines) er ansvarlig for utvinningen av ca. 90 % av kobberproduksjonen, så vel som hele utvinningen av kobolt, sink og kull. Langt den største delen av diamantproduksjonen består av industrikvalitet, men det leveres også diamanter av smykkekvalitet. Kongo var til 1986 verdens ledende produsent av industridiamanter.
Kongo har utvunnet olje fra offshore-kilder siden 1975, men landets kyststrekning er liten og forekomstene forholdsvis små; produksjonen overstiger ikke totalt lokalt forbruk. Pga. råoljens beskaffenhet og manglende muligheter for behandling ved eget raffineri, blir den likevel eksportert, samtidig som det importeres olje av en lettere kvalitet. Det letes etter nye forekomster både utenfor kysten og i innlandet ved grensen til Tanzania og Uganda. I Kivusjøen er det store reserver av metan-, kabon- og nitrogengasser.
Kongo har et svært stort energipotensial fra vannkraft, basert på de mange stryk i Kongofloden. Potensialet er anslått til å representere 13 % av verdens kapasitet og 50 % av Afrikas potensielle kapasitet: I alt ca. 100 000 MW, sentrert rundt Ingadammen ved Kongos utløp. Flere planer er lagt for videre utbygging av Inga, basert på eksport av elektrisk kraft bl.a. til flere land i regionen. Ikke minst har Sør-Afrika vist stor interesse for videre utbygging – både av Kongos kraftreserver og et regionalt kraftnett, og har gjennom flere år bistått landet i utviklingen av kraftressursene. Noe eksport finner allerede sted, bl.a. til Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe. Også Nigeria har vist interesse for videre utbygging av Inga, med tanke på en kraftlinje gjennom Kongo-Brazzaville), Gabon og Kamerun; det samme har Egypt. En annen plan er for det såkalte Western Corridor (Westcor-) prosjektet, som vil knytte Inga til Angola, Namibia og Sør-Afrika. En storstilt utbygging av Inga er tenkt å kunne gjøre dammen til senteret for et fremtidig panafrikansk kraftnett. Elektrisitet genereres også flere andre steder i Kongo, bl.a. fra Ruzizi-dammen i Sør-Kivu.
Kongos enorme vannreserver fra det omfangsrike nettverket av elver, er også vurdert utnyttet til direkte eksport. Flere vannfattige land har tilkjennegitt interesse for å importere vann fra Kongo; bl.a. er en vannledning fra elven Kongo til det tørre Sahel-området i Vest-Afrika utredet.. Det er også utarbeidet planer for en vannledning til Sudans rødehavskyst, med tanke på eksport til Midtøste, samt til det sørlige Afrika. Vann fra Ubangielven har vært ønsket for å fylle opp igjen den nesten uttørrede Tsjadsjøen. Eksport av vann kan imidlertid delvis komme i konflikt med ønsket om å øke produksjonen av vannkraft.
Industri
Kongo har en betydelig industrisektor som først og fremst er knyttet til gruvesektoren og som derfor bl.a. er konsentrert omkring gruvene i Katanga, hvor det bl.a. finnes raffinerier. I likhet med landets øvrige industri har også denne blitt skadelidende under økonomisk vanstyre og krig, og krever store investeringer for modernisering for å nå nivået på tidl. produksjon og økt lønnsomhet Annen industri finnes særlig i hovestaden Kinshasa, hvor en ferdigvareindustri produserer for det hjemlige markedet, bl.a. næringsmidler og sement. Kongo hadde en betydelig tekstilindustri, som imidlertid er sterkt redusert bl.a. som følge av illegal import av billige stoffer, særlig fra Kina. Tekstilindustrien har også lidd under en stadig dårligere infrastruktur, som har vanskeliggjort transport av bomull. Industrien generelt er rammet av den politiske situasjonen og mangel på kapital for å importere reservedeler og råvarer, og har gjennom mange år vært preget av tilbakegang. Økonomisk nedgang har redusert folks kjøpekraft, og dermed svekket avsetningsmulighetene for forbruksvarer. Industriens bidrag til BNP var 2002 på bare 3,9 %, mot vel 14 % tjue år tidligere. Uformell lettindustri har derimot hatt oppsving, men totalt sett har den vedvarende politiske og økonomiske krisen i Kongo ført til en deindustrialisering.
Samferdsel
Kongos økonomi lider under mangelfulle kommunikasjoner, og landets transportnett er til dels dårlig utbygd, til dels svært dårlig vedlikeholdt. Svak infrastruktur fremholdes som en hovedårsak til landets manglende økonomiske utvikling, og transportnettet er siden 1970-årene blir stadig forringet, både gjennom mangelfulle investeringer og som følge av flere års krig. Betydelige deler av det store landet er i praksis utilgjengelig med tekniske fremkomstmidler. Fra hovedstaden og til innlandet er vannveiene (Kongofloden med sideelver) viktigste transportåre, og det er kommersiell trafikk mellom Kinshasa og Kisangani, selv om den opphørte under krigen. De østlige provinsene er knyttet til transportnettet i Burundi, Rwanda og Uganda, og utenrikshandelen går mest over havnen i Dar-es-Salaam, Tanzania. Viktigste havner for sjøgående trafikk i Kongo er Matadi, Boma og Banana, alle i nedre del av elven Kongo. En del av trafikken går over Pointe-Noire i Kongo-Brazzaville.
Jernbanen har lidd under dårlig vedlikehold og manglende investeringer, men forbinder Matadi og Kinshasa med gruvedistriktene Katanga og Kasaï. Det går jernbane til både Angola og Zambia, men linjen til Angola (Benguela-jernbanen til Lobito) ble stengt under borgerkrigen i Angola; dette er den korteste transportruten fra Katanga til havet. Stengingen av denne forlenget og fordyret eksporten av Kongos kobber, som for en stor del eksporteres via Sør-Afrika. Fra midten av 1990-årene er det utviklet et nært samarbeid mellom jernbaneselskaper i det sørlige Afrika, særlig drevet frem av sørafrikanske Spoornet. Namibia har presentert planer for å knytte Kongos sørlige deler til Walvis Bay på Atlanterhavskysten, den såkalte Walvis Bay-Ndola-Lubumbashi-korridoren.
Veinettet har i mange år vært preget av forfall som følge av fraværende vedlikehold og investeringer og er utilstrekkelig for landets behov. Av ca. 157 000 km vei er ca. 3 000 km hovedveier, men bare en mindre del har fast dekke. Det er utredet planer om å bygge en bro over Kongo og knytte de to hovedstedene Kinshasa og Brazzaville sammen.
Lufttrafikken har også forfalt, men et innenlandsk rutenett er trafikkert av flere mindre, private selskap. Det finnes internasjonale lufthavner ved Kinshasa (Ndjili), Lubum-bashi (Luano), Bukavu, Goma og Kisangani. Mindre flyplasser og flystriper finnes en rekke steder i landet.
Utenrikshandel
Kongos utenrikshandel preges normalt av betydelige underskudd, og domineres av mineraleksport, hvor kobber og diamanter er de viktigste enkeltprodukter. Fra landbruket ble særlig kaffe og tømmer eksportert, men kaffeeksporten er sterkt redusert. Den politiske og økonomiske krisen fra slutten av 1980-årene, samt krigen på slutten av 1990-årene, har også rammet utenrikshandelen, fremfor alt gjennom en sterk reduksjon i mineralproduksjonen og eksporten; eksportinntektene er ytterligere redusert som følge av smugling. Eksportmønsteret endret seg i 1990-årene, da diamanter ble den viktigste eksportvaren. Lave priser på flere av landets eksportartikler har i tillegg bidratt til en forverring i handelsbalansen, og Kongo har opparbeidet seg en stor utenlandsgjeld. Mineraler står normalt for ca. 80 % av den totale eksportverdien. Belgia er tradisjonelt Kongos fremste handelspartner, men fra 1990-årene har særlig Sør-Afrika blitt en betydelig partner, det samme har Nigeria og USA.
Folkemusikk
Helt fra 1500-tallet har Kongos rike musikktradisjoner gjort dypt inntrykk på besøkende fra Europa. Tradisjonell musikk og dans finnes i mange former blant de ulike folkegruppene. I nordøst-delen merkes islamsk påvirkning i sangstilen, med spent, nasal stemmeklang. Pygméfolkene i sør er kjent for en høyt utviklet vokalpolyfoni med bruk av karakteristisk jodleteknikk. Mest kjent er mbuti-folket i Ituriskogen, som også anvender ulike rytmeinstrumenter, piki (fløyte) og molino (lur). Bantufolkenes musikk er nært knyttet til dans og fysisk aktivitet, med et rikt utvalg instrumenter: likembe (tommelpiano), trommer og rasler, strenge- og blåseinstrumenter.
Populærmusikk
Kongo spiller en ledende rolle innenfor afrikansk popmusikk både når det gjelder stil og danseformer. En populær sang- og gitarstil oppstod i 1950-årene, den ble i 1960-årene avløst av latinamerikansk påvirket dansemusikk, fremført på moderne instrumenter (el-gitar, saksofon, trompet, slagverk). Fra 1970-årene merkes også sterke impulser fra vestlig popmusikk. Den urbane musikken er i sitt grunnpreg en syntese av tradisjonelle musikkformer og internasjonale impulser. Flere av de fremste representantene for kongolesisk popmusikk, som ofte kalles soukous, er også blitt internasjonale stjerner. Nevnes kan Tabu Ley Rochereau, gruppen Zaiko Langa Langa, Papa Wemba og Kanda Bongo Man.
Institusjoner
Institut National des Arts gir, i tillegg til undervisning i kunstmusikk, også opplæring i tradisjonell musikk og dans. Musée du Congo har en omfattende samling tradisjonelle musikkinstrumenter, som også er beskrevet i en serie monografier.
Kongo – skole og utdanning. Offisielt er det obligatorisk 6-årig grunnskole fra barna er 6 år. I 2000 var det bare ca. 49 % av barna som gikk i grunnskolen. Den videregående skolen, som ikke er obligatorisk, er også 6-årig (4 + 2). I 2000 gikk ca. 18 % av den relevante aldersgruppen i videregående skole. I de første årene i barneskolen undervises det både på fransk, som er det offisielle språket i landet, og på de nasjonale hjelpespråkene swahili, kikongo, tshiluba og lingala. Fransk er det eneste tillatte undervisningsspråket i de siste årene i barneskolen og i videregående skole. Det er 4 universiteter i landet, og i overkant av 50 høyskoler, de fleste private.
I 1950-årene frem til landets selvstendighet var skolesystemet blant de beste i Afrika. Siden er det blitt stadig svakere, både i innhold og struktur. I 2003 var etter UNESCOs beregninger ca. 35 % av befolkningen analfabeter (25 % av mennene, 45 % av kvinnene).
Kongo – historie. Jeger- og sankerfolk i de store skogene i nord og nordøst utgjør den eldste befolkningen i hva som i dag er Kongo. Disse, batwa/mbuti – også kjent som pygmeer, lever fortsatt i skogene i Kongo, men har i senere år blitt fortrengt bl.a. av hogst og deres livsform truet av krigen i den østlige del av landet. For vel to tusen år siden fant det sted en omfattende tilflytting av bantutalende folkegrupper, først fra nordvest, dernest også fra øst. De første dyrket jorden, de siste hadde også kveg og organiserte lokalsamfunn basert på fast bosetting, nye jordbruksteknikker og husdyrhold. På denne tiden ble det utviklet en jernalderkultur, og funn viser også kobberproduksjon fra 600-tallet.
Fra 1300-tallet vokste det frem flere statsdannelser i det sentrale Afrika. Enkelte av disse hadde en utviklet kultur med omfattende økonomisk aktivitet og komplekse administrative strukturer. Det eldste var trolig Teke-kongedømmet i vest, mens det dominerende rike var Kongo-kongedømmet, som strakte seg over et stort område i vest samt i det nordlige av dagens Angola – fra Kongo-floden i nord til Luanda i sør. Dette riket ble til bl.a. gjennom allianse med andre kongedømmer, som Tio og Loango, begge nord for elven, i dagens Kongo (Brazzaville). Gjennom oppdagere, handelsmenn og misjonærer stod Kongo-staten fra ca. 1480 i nær kontakt med Portugal, så vel som andre statsdannelser i området. Etableringen av portugisisk styre i Angola på slutten av 1500-tallet svekket Kongos innflytelse i sør, samtidig som kongedømmet la under seg nye områder i øst. Kongos storhetstid var under kong Affonso 1 (regjeringstid 1506–43); et hundreår senere gikk det i oppløsning. En avtale med Holland i 1641 førte til invasjon fra den portugiske kolonien Angola i 1665, da kong Antonio 1 ble slått i slaget ved Mbwila. Angola gav opp forsøket på å erobre Kongo, men kongeriket gikk i oppløsning, mye pga. indre stridigheter.
En annen dominerende stat på denne tiden var Luba i den sørlige delen av det moderne Kongo. Samtidig, på 1600-tallet, vokste det nærliggende Lunda-kongedømmet frem i sør, til dagens Angola og Zambia. Luba-Lunda utviklet en sammenslutning med flere selvstyrte kongedømmer, hvorav Kazembe var det største, og utgjorde størsteparten av den morderne regionen Katanga. Andre mindre kongedømmer var Mwata Yamo og Kuba. Disse statene ble mot slutten av 1800-tallet svekket av arabiske slavehandlere og europeiske kolonialister, samt indre stridigheter og angrep utenfra. I det 18. århundre ble mye av den politiske strukturen i Sentral-Afrika endret, da handelsnettverk, ikke stater, ble den dominerende faktor – fremskyndet av den tiltagende handelen med Europa og Brasil. De sosiale og politiske strukturene i Kongo ble vesentlig endret som følge av det økte omfanget av handel med mennesker. Rundt midten av 1800-tallet ble slaver gradvis erstattet av andre varer; i Kongo særlig av rågummi mot slutten av hundreåret. Den andre store eksportvaren var fortsatt elfenben. Årsaken var både avskaffelsen av slaveri og fremveksten av industri i Vesten; slavehandelen østover fortsatte til århundreskiftet.
Portugiserne etablerte tidlig handel på Kongo-kysten, særlig basert på kontakten med Kongo-riket. Hollendere startet handel, særlig med Loango, tidlig på 1600-tallet. De viktigste handelsvarene var lenge slaver og elfenben; Loango eksporterte også kobber. Behovet for slaver i Brasil og Karibia økte etterspørselen og medførte jevn forsyning til 1800-tallet. Afrikanske kongedømmer bedrev selv slavehold, særlig av krigsfanger og kriminelle, og forsynte portugiserne med slaver. Østfra drev afroarabere med base på Zanzibar slavehandel. Slavehandelen ble senere etterfulgt av systematisk tvangsarbeid, i realiteten slavearbeid, i Fristaten Kongo og Belgisk Kongo.
Portugiserne var ute etter de antatte gullforekomstene i Kongo, men Kongo-staten beholdt selv kontrollen over utvinningen av kobber og jern. Senere, under belgisk styre, ble mineralutvinning den fremste inntektskilden fra kolonien. Handelen med europeerne var svært skjev, i det store rikdommer ble ført ut av Kongo, men få reelle verdier gitt tilbake som betaling. Rundt 1900 var Kongo den mest lønnsomme kolonien i Afrika – basert på eksport av gummi og elfenben, innsamlet gjennom tvangsarbeid.
Kolonitid
Handel og misjon åpnet Kongo for europeerne, uten at dette medførte direkte kolonisering. Bl.a. oppdageren Henry Morton Stanley, som 1877 fulgte Kongofloden østfra til utløpet i vest, ivret for at Storbritannia skulle ta kontrollen over området. Storbritannia var ikke interessert, men Frankrike etablerte seg på nordsiden av floden, i hva som ble Kongo (Brazzaville). Dette ansporet Belgias kong Leopold 2 i hans bestrebelser på å skaffe sitt land en koloni, men heller ikke belgiske myndigheter var interessert. Dette medførte at Leopold, bl.a. med støtte av Stanley, som kongen engasjerte for nye oppdrag i Afrika, selv satte seg fore å etablere en koloni i Kongo. Etter et politisk spill hvor ham fremstilte sin interesse som humanitær, fikk han støtte fra bl.a. Tyskland og USA, og sikret seg under Berlin-konferansen 1884–85 kontrollen med Kongo. Fra 1879 opprettet kongen en rekke handelsstasjoner langs Kongofloden, og hans intensjon var hele tiden å skape størst mulig fortjeneste på engasjementet i Afrika.
Forutsetningen for stormaktenes støtte til hans kolonifremstøt var at Kongo skulle være et frihandelsområde, og kolonien ble opprettet som Fristaten Kongo (État Indépendant du Congo) 1885. Like fullt lykkes Leopold i å opprette et handelsmonopol i Kongo, hvor belgiske selskap – der kongen selv var dominerende eier – fikk konsesjon for handel, samt for mineralutvinning. For at Kongo skulle skaffe kongen størst mulig fortjeneste på kortest mulig tid, ble et hensynsløst styre satt ut i livet av kolonitjenestemenn som i vesentlig grad arbeidet for private selskap, men i siste instans under kontroll av kongen. En forutsetning for profitabel utnytting av ressursene var bygging av en jernbane, som ble gjort ved hjelp av tvangsarbeid, og opprettelsen av skipstrafikk på Kongofloden. Særlig intensiv ble utbyttingen fra 1890-årene, da etterspørselen etter rågummi økte sterkt, og før plantasjer kunne forsyne markedet med denne varen i større omfang. Systematisk bruk av tvangsarbeid ble anvendt både for å samle inn villgummi og for å skaffe bærere for transport. Bruk av vold, særlig pisking, var svært utbredt, men drap var også vanlig. Fanger ble tatt og landsbyer ødelagt for å tvinge høvdinger til å skaffe det nødvendige antall bærere; hender ble hogd av for å skremme tvangsarbeiderne til å yte sitt ytterste. Sentral i kontrollen med kolonien var militær makt, fra 1888 organisert som kongens kolonihær i styrken Force Publique. Den bestod av afrikanske soldater, men ble ledet av europeiske offiserer og satt inn både for å kue befolkningen og slå ned motstand mot kolonistene. Motstanden var betydelig fra flere folkegrupper, og i deler av landet var det geriljakrig mot kolonimakten, til dels over flere år.
Et argument kong Leopold brukte for å få oppslutning i Europa og USA om sitt koloniprosjekt, var at han ville bekjempe slavehandelen som ble drevet fra Zanzibar; på slutten av 1800-tallet ledet av den best kjente av dem, Tippu Tip. Slavehandlere derfra kontrollerte store deler av det østlige og sørøstlige Kongo, og 1892–93 gikk Fristaten til krig mot dem for å gjenvinne kontrollen. Bruken av slavearbeid og voldsutøvelsen var kjent i Europa, bl.a. gjennom avsløringer fra misjonærer og borgerrettsforkjempere, men ble ikke avskaffet; de ansvarlige i Kongo ble sjelden stilt til rettslig ansvar. Utbyttingen i Fristaten Kongo er et av de best dokumenterte eksempel på den groveste form for utbytting i kolonihistorien, men fant også sted i andre kolonier, derunder i nabolandet Fransk Kongo.
Internasjonale protester førte til at den belgiske stat måtte overta ansvaret for territoriet, og Kongo ble belgisk koloni ved at parlamentet annekterte landet i 1908, som Belgisk Kongo. Da hadde kong Leopold sørget for at Fristatens arkiver var ødelagt, for å slette de fleste spor. En del av de verste overgrepene opphørte etter at den belgisk stat overtok, men den økonomiske virksomheten var ennå lenge basert på tvangsarbeid. Som i andre kolonier var én måte å tvinge den lokale befolkning til å arbeid for koloniherrene, å pålegge skatter – som medførte at de måtte ta lønnet arbeid, eller produsere varer som europeerne ville betale for. Følgelig fortsatte utbyttingen under belgisk styre, men mineraler erstattet etter hvert gummi som den viktigste eksportvare. Det er antatt at folketallet i Kongo ble halvert som følge av det brutale kolonistyret i årene rundt 1900, og at rundt ti millioner mennesker døde som direkte følge av dette.
Kong Leopolds Kongo ble i stor utstrekning styrt fra Brussel, ved hjelp av en privat koloniadministrasjon. En stor del av denne ble besatt av personell rekruttert fra flere europeiske land, derunder ca. 1500 fra Skandinavia. Også 200–300 nordmenn tjenestegjorde der, mange av dem sjømenn og offiserer. Disse virket som hhv. skipsoffiserer og offiserer i Force Publique eller gruveselskapenes sikkerhetsstyrker. Nordmenn var dermed også, direkte eller indirekte, med på overgrepene som fant sted i kolonien. Beligas konsul i Norge, industrilederen Christian Thams, deltok i rekrutteringen fra Skandinavia. Norske misjonærer har virket i Kongo fra rundt 1920; baptister i nord, pinsevenner i øst.
Belgia styrte sin Kongo-koloni med utstrakt grad av paternalisme – og skilte hvite og svarte i et segregert system basert på rase. Selv anså belgierne at de utviklet ent modell-koloni, med etablering av egne byforsteder for svarte, med helse- og skolevesen – det siste rett nok i vesentlig grad drevet av misjonærer. I likhet med portugiserne i sine kolonier, var belgierne lite mottakelige for tanken om selvstendighet for koloniene. De var derfor mot å utvikle en afrikansk middelklasse eller en utdannet elite som ville kreve selvstendighet. Mens grunnskolen var vel utbygd, fantes få tilbud om videre utdanning. Ved selvstendigheten var det derfor bare 17 kongolesere med universitetsgrad. Belgiere besatte de fleste stillinger i offentlig administrasjon. Mangelen på kongolesere med høyere utdanning, og få med erfaring fra høyere stillinger innen moderne forvaltning, bidrog til de store problemene Kongo stod overfor ved selvstendigheten, og som landet har vært preget av senere. Også politiske og regionale motsetninger som vokste frem under belgisk styre har vedvart, og utenlandske interesser har bidratt til å holde dem ved like. Som en av Afrikas mest mineralrike stater har Kongo tiltrukket seg utenlandske gruveinteresser fra kolonitiden og til i dag, og disse har i betydelig grad bidratt til konflikter og kriger i landet; både i borgerkrigen umiddelbart etter selvstendigheten og i borgerkrigen som i andre halvdel av 1990-årene utviklet seg til en regional krig. Forekomster av flere strategiske mineraler, som kobber, kobolt og uran, bidrog til at Vesten støttet et diktatorisk regime i 1970- og 1980-årene. De store naturrikdommene var hovedårsaken til at kong Leopold sikret seg kontrollen med Kongo, og til at Belgia ikke ønsket å gi kolonien selvstendighet.
I motsetning til Frankrike og Storbritannia var ikke Belgia innstilt på legge til rette for fremtidig selvstendighet; i likhet med Portugal så Belgia for seg å holde på territoriet. Og som i de store portugisiske koloniene Angola og Mosambik var det et stort antall europeere som hadde slått seg ned i Kongo, og som i stor utstrekning dominerte så vel offentlig administrasjon som besatte ledende stillinger i privat sektor. Først i 1950-årene ble politisk organisering tillatt. Alliance des Ba-Kongo (ABAKO) ble stiftet i 1950 som en kulturell organisasjon, for å styrke bakongespråket og -kulturen. Under ledelse av Joseph Kasavubu ble det omgjort til politisk parti i 1954.
I 1958 ble det mer radikale Mouvement national congolais (MNC) dannet av Patrice Lumumba. MNC gikk inn for en enhetlig kongolesisk stat etter selvstendigheten og forfektet panafrikanisme. Andre grupperinger, som Rassemblement Katangais, ønsket lokalt selvstyre for de forskjellige regioner innenfor en føderasjon. Belgia hadde sett for seg en langvarig prosess før Kongo fikk selvstyre, men nasjonalistene presset på for å få fortgang, og i 1957 begynte Belgia å forberede overgangen til selvstendighet, bl.a. gjennom lokale valg. Opptøyer i Kinshasa i januar 1959 krevde en rekke menneskeliv og medvirket til å fremskynde selvstendigheten; umiddelbart etter voldsomhetene anerkjente Belgia for første gang selvstendighet som endelig mål. En konferanse for å drøfte selvstendighet ble avholdt i Belgia i 1960, der belgierne gav etter for nasjonalistenes krav. I påfølgende valg i mai ble MNC til belgiernes overrraskelse det største partiet, med flertall i Kongos første nasjonalforsamling.
Selvstendighet
Kongo ble selvstendig 30. juni 1960, styrt av en koalisjonsregjering med Lumumba som statsminister og Kasavubu som president. Pga. at hæren fortsatt ble ledet av belgiske offiserer, brøt det ut mytteri i de væpnede styrker, og Belgia sendte umiddelbart tropper for å slå det ned; offisielt for å beskytte belgiske borgere. Størstedelen av den europeiske befolkningen flyktet fra landet i panikk. Beskyttet av belgiske soldater erklærte Moïse Tshombe Katangas selvstendighet 11. juli, med seg selv som statsoverhode. Dette skjedde i forståelse med Belgia, Sør-Afrika og USA, og med støtte fra gruveselskapene, som hadde store interesser i provinsens mineralrikdommer. I august brøt også Kasaï ut og erklærte sin selvstendighet, men dette opprøret ble slått ned. Løsrivelsen av Katanga svekket Lumumbas strategi for et forent Kongo, og statsministeren brakte krisen inn for FN, som sendte en fredsbevarende styrke, Organisation des Nations Unies au Congo (ONUC), 1960–64, med bl.a. norsk deltakelse. Med ONUC på plass ble de belgiske styrkene etter hvert tatt hjem. FN-operasjonen ble en av de mest omfattende og krevende noen gang, og FN-styrken var involvert i direkte kamphandlinger, også med noen av de mange leiesoldatene som kjempet på begge sider. Konflikten fant sted på høyden av den kalde krigen, og Lumumba mottok støtte fra Sovjetunionen etter at USA ikke ville bistå ham i å sikre Kongos enhet. Konflikten var først og fremst en kamp mellom dem som ønsket en reell selvstendighet for Kongo, representert særlig ved Lumumba, og de som ønsket en nykolonial løsning, som Tshombe – der Vesten fortsatt kontrollerte råvarene. Dette medførte at bl.a. Belgia og USA motarbeidet Lumumba, som ble ansett for å være en farlig demagog og ble fremstilt som kommunist.
President Kasavubu avsatte statsminister Lumumba som følge av håndteringen av Katanga-krisen, men nasjonalforsamlingen nektet å godkjenne avsettelsen – og støttet Lumumba, som avsatte presidenten. I denne politiske krisen grep de militære, under ledelse av oberst Joseph-Désiré Mobutu, makten 14. september 1960. All politisk aktivitet ble suspendert, og Mobutu nedsatte en kommisjon som skulle styre landet. Samtidig dannet en del av Lumumbas ministre en ny regjering under ledelse av Antoine Gizenga i Stanleyville (Kisangani) og gjorde krav på å være den eneste lovlige. Lumumba ble flere ganger arrestert og mishandlet, til han 17. januar 1961 ble myrdet. Drapet ble utført i Katanga, på grunnlag av Mobutus beslutning og Tshombes ordre; av katangesiske soldater og belgiske polititjenestemenn i Katangas tjeneste. Da hadde den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA lenge planlagt å ta livet av statsministeren. Liket av Lumumba, og to andre nasjonalister som ble drept med ham, ble partert og oppløst i syre, for å slette alle spor. Først i 2002 vedgikk Belgia sin delaktighet i drapet og påtok seg et moralsk ansvar for at den valgte kongolesiske statsministeren ble myrdet.
Drapet på Lumumba var et tilbakeslag så vel for kongolesisk nasjonalisme som kontinental panafrikanisme, og den politiske utviklingen i Kongo etter hans død bestod i flere tiår av indre stridigheter, borgerkrig og utenlandsk militær innblanding. Lumumbas tilhengere ble forfulgt og flere opprør mot Mobutu og Kasavubu nedkjempet; flere tusen ble drept i første halvdel av 1960-årene. I 1966 ble Lumumba utropt til nasjonalhelt, samtidig som Mobutu startet sin nasjonale autentiseringspolitikk. I 1961 omkom FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld da flyet hans styrtet over Nord-Rhodesia, mens han var på reise i et forsøk på å megle i konflikten. Lumumbas politiske mål, å samle det enorme landet, hvorav en stor del er lite tilgjengelig, i en enhetlig stat ble ikke nådd. Fraværet av en sterk sentral myndighet, en klar politikk og en demokratisk tradisjon fra den første tiden etter selvstendigheten er en hovedårsak til Kongos store problemer siden. En annen årsak er landets rikdom, som både har ført til utstrakt korrupsjon og til utenlandsk innblanding.
Kongos parlamentet møttes igjen i 1961 og utpekte en ny regjering under ledelse av Cyrille Adoula, fortsatt med Kasavubu som president – og med Mobutu som den sterke mann. På to konferanser i 1961 ble det besluttet å opprette en konføderasjon av kongolesiske stater, uten at dette ble iverksatt. Under press fra sentralmyndighetene sa Tshombe seg villig til å oppgi Katangas selvstendighet, men ga ikke opp sin posisjon før han i 1963 reiste i eksil, da Katanga også opphørte som stat. Året etter ble Tshombe invitert til å danne en samlingsregjering, og stod overfor militær motstand mot regjeringen i flere deler av landet. 1964 tilkalte han belgiske styrker som støtte for å slå ned opprøret ledet av det marxistiske Conseilé national de libération (CNL), de såkalte simbaene; etablert 1963 av bl.a. senere president Laurent-Désiré Kabila. Regjeringen engasjerte også et stort antall utenlandske leiesoldater. Opprørerne ble støttet av bl.a. Algerie og Egypt, som bistod med våpen og rådgivere. Ugandiske tropper gikk inn i Øst-Kongo for å støtte opprørerne. Dette scenariet gjentok seg langt på vei tre tiår senere, under den neste borgerkrigen i Kongo – da opprør i øst førte til at bl.a. Uganda intervenerte, og myndighetene hyrte inn leiesoldater for å styrke en svak regjeringshær.
Et nyvalg 1965 ble vunnet av Tshombes Convention national congolais (CONACO). Opposisjonen samlet seg i Front démocratique congolais (FDC). Støttet av FDC gikk president Kasavubu mot flertallet i parlamentet og utpekte Evariste Kimba som statsminister. Denne fastlåste parlamentariske situasjonen endte med at de militære, under ledelse av general Mobutu, grep makten i november 1965. Opprør i regionene Kwilu, Kivu og Katanga ble slått ned. Opprør i Kisangani 1966 og 1967 var iverksatt av tilhengere av Tshombe, som 1967 ble dømt til døden in absentia, for forræderi. Mobutu tok etter kuppet selv over som statssjef og forbød snart all partipolitisk virksomhet. I 1967 dannet han sitt eget statsbærende parti, Mouvement populaire de la révolution (MPR) året etter. En ny grunnlov fra 1967 gav presidenten utøvende makt. I Kivu og Katanga kom det til nye opprør. I Katanga gikk en styrke inn fra Angola, 1967, i et forsøk på å gjeninnsette Tshombe. En av opprørslederne fra CNL, Pierre Mulele, ble henrettet 1968. Tshombe døde av naturlige årsaker 1969.
I 1970 lot Mobutu seg velge til president uten motkandidat, og han startet en politisk prosess for å styrke sin innflytelse og i realiteten gi ham eneveldig makt. I 1971 skiftet landet navn til Zaïre, og en nasjonalistisk politikk basert på såkalt «afrikansk autensitet» førte til at alle europeiske navn måtte byttes ut – både på steder og personer; presidenten tok selv navnet Mobutu Sese Seko Kuku Ngbendu Wa Za Banga. En personkult ble bygd opp rundt Mobutu, til dels inspirert av Mao, etter et besøk til Kina. Mobutu gjorde Zaïre til en sekulær stat og forsøkte å erstatte kristendom med «mobutisme». Utenlandske handelsmenn ble tvunget fra landet og forretningene deres konfiskert. Mobutu satte Zaïre på verdenskartet da mesterskapskampen i boksing mellom George Foreman og Muhammed Ali ble holdt i Kinshasa 1974.
En opprørsstyrke, Front national pour la libération du Congo (FNLC), gikk inn i Shaba-provinsen (tidligere Katanga) i 1977. Mobutu fikk hjelp fra Marokko, som sendte en militær styrke fløyet inn av Frankrike; Egypt og Frankrike sendte teknikere. Et enda alvorligere opprør i Shaba fant sted i 1978, da en ny invasjonsstyrke under samme navn og ledelse kom fra baser i Angola via Zambia og okkuperte gruvebyen Kolwezi. Frankrike intervenerte og slo ned opprøret; Belgia sendte også tropper. Marokko sendte på ny soldater, denne gang som del av en panafrikansk styrke, som ble trukket ut 1979. Zaïre mottok også betydelig økonomisk og militær bistand fra USA, og var for en lengre periode en av USAs nærmeste allierte i Afrika. USA benyttet bl.a. Zaïres Kamina-base for å forsyne opprørsstyrker i Angola med våpen. Opprørernes nederlag i Shaba i 1977–78 styrket Mobutus stilling, som han befestet ytterligere ved systematisk undertrykkelse og omfattende bestikkelser – finansiert gjennom presidentens underslag fra statskassen. Zaïres økonomi ble sterkt svekket pga. vanstyret, hvilket medførte økt sosial uro. Særlig fra begynnelsen av 1980-årene vokste det frem en betydelig politisk opposisjon. Internasjonalt vokste kritikken mot regimet, bl.a. for brudd på menneskerettighetene – uten at dette førte til at Frankrike og USA trakk tilbake sin støtte til Mobutu. Misnøye i de væpnede styrker førte flere ganger til opptøyer: uroligheter etter et soldatopprør i 1991 førte til at Frankrike og Belgia sendte tropper for å beskytte og evakuere egne borgere. De to land grep på ny militært inn da enheter fra hæren i 1993 stod bak nye opptøyer.
Den organiserte politiske opposisjonen mot regimet opererte bl.a. fra eksil i Belgia, men var splittet og hadde liten tyngde. Dette bildet endret seg en del fra slutten av 1980-årene, og presset mot Mobutus styre ble sterkere; forsterket både av den økonomiske situasjonen i Zaïre og den internasjonale politiske utvikling etter den kalde krigen, hvor det politiske presset for demokratisering også fra USA ble følbart. I 1990 kunngjorde Mobutu at det skulle innføres fullt flerpartisystem og opphevet forbudet mot partier. Sentralt blant de nye partiene varUnion des fédéralistes et républicains indépendants (UFERI), ledet av Nguza Karl-I-Bond, og Union pour la démocratie et le progrés social (UDPS), ledet av Etienne Tshisekedi.
Det tiltagende politiske presset førte til at det i 1991 ble avholdt en nasjonal konferanse om Zaïres politiske fremtid. Året etter erklærte den seg selvstendig og gav seg selv fullmakt til å utstede lover, for slik å undergrave regjeringens autoritet og derved svekke presidentens makt. Kongressen valgte Tshisekedi til statsminister; Mobutu fikk fortsette som president mot å akseptere konferansens beslutninger. I desember oppløste konferansen seg, og innsatte i stedet et råd, Haut conseil de la république (HCR), erstattet av Haut conseil de la république–parlement de transition (HCR–PT) året etter, som utarbeidet ny grunnlov, som skulle gjøre Zaïre til en føderal stat med 26 provinser. Grunnloven skulle vedtas i en folkeavstemming i desember 1996, men før denne kunne avholdes, brøt det ut et omfattende opprør øst i landet, som både førte til at Mobutu ble styrtet og at Zaïre ble kastet ut i en langvarig borgerkrig.
Borgerkrig
Etter folkemordet i nabolandet Rwanda 1994 søkte restene av det avsatte huturegimet tilflukt i det østlige Zaïre, primært rundt Goma i Kivu. Her organiserte de på ny militære enheter, som ble ansett for en trussel mot den nye tutsi-dominerte regjeringen i Rwanda, så vel som mot tutsibefolkningen i Zaïre, de såkalte banyamulenge. Opprøret som i oktober 1996 brøt ut i det østlige Zaïre, hadde utgangspunkt i en etnisk konflikt i Sør-Kivu, der den ca. 300 000 personer store banyamulenge-befolkningen av lokale myndigheter ble gitt ordre om å forlate Zaïre; banyamulenge var i 1981 fratatt sitt zaïrske statsborgerskap, hvilket gjorde dem statsløse – og i praksis rettsløse. En gruppe væpnede banyamulenge angrep den rwandiske hutumilitsen Interahamwe, snart også zaïrske regjeringsstyrker; Zaïre beskyldte Rwanda for å bevæpne banyamulenge. Snart ble rwandiske styrker sett i Nord-Kivu, og rwandiske myndigheter vedgikk etter hvert at landet hadde invadert Zaïre. Disse mente å ha legitime sikkerhetshensyn å ivareta, idet hutustyrkene i Zaïre både angrep mål i Rwanda og arbeidet for å styrte det nye regimet der. Med støtte fra Rwanda tok banyamulenge-militsen kontrollen over deler av Øst-Zaïre. Opprøret samlet snart flere motstandere av Mobutus regime, og fem grupper organiserte seg som Alliance des forces démocratiques pour la libération du Congo-Kinshasa (AFDL), ledet av Laurent-Désiré Kabila. AFDL tok raskt kontrollen over provinshovedstedene Bukavu og Goma, og fra de østlige Kivu-provinsene rykket opprørsstyrkene videre vest- og sørover. Der tok de kontrollen over stadig større deler av landet, til tross for en motoffensiv fra Mobutus regjeringshær. De strategisk viktige byene Kisangani og Lubumbashi falt, og opprørerne avviste en våpenhvileplan utarbeidet av FN, og fortsatte marsjen mot Kinshasa. USA oppfordret Mobutu til å gå av. Under mye av borgerkrigen oppholdt den kreftsyke presidenten seg mye i utlandet, men vendte hjem bl.a. for å forhandle med Kabila om en fredelig løsning. Særlig Sør-Afrika søkte å bidra med megling, men samtalene førte ikke frem, og Mobutu drog 16. mai 1997 i eksil til Marokko, hvor han døde samme år. AFDL-styrkene inntok Kinshasa 17. mai.
Opprørsstyrkene møtte liten motstand fra den zaïrske regjeringshæren, som dels gikk i oppløsning. Som under den første borgerkrigen i 1960-årene rekrutterte regjeringen utenlandske leiesoldater, betalt direkte av Mobutu og med base i Angola. Soldater fra den angolanske opprørsbevegelsen UNITA deltok på Mobutus side; det samme gjorde hutusoldater fra Rwanda og -milits fra Burundi. AFDL mottok støtte fra flere land; fremfor alt Rwanda, som bidrog med soldater og offiserer, samt utrustning. Det var tutsioffiserer fra den rwandiske og ugandiske hæren som i realiteten ledet fremrykkingen tvers gjennom Zaïre til hovedstaden. Tutsienes motstand mot Mobutu skyldtes i stor grad hans mangeårige støtte til hutuene i Rwanda, og den militære kampanjen mot ham hadde en klar regional dimensjon. Også Angola, Burundi, Tanzania og Uganda støttet AFDL. Disse, og flere andre land, engasjerte seg på ny i konflikten i Zaïre/Kongo de neste årene – på hver sin side i en åpent regional krig med utspring i et nytt opprør i det østlige Kongo.
Kabila utnevnte seg til president etter at Mobutu flyktet og Kinshasa falt, og etablerte et presisentstyre og avskaffet statsministerposten; politiske partier ble for en overgangsperiode forbudt. Landets gamle navn, Den demokratiske republikken Kongo, ble tatt tilbake, og den tidligere valuta, Kongo-franc, erstattet zaïre som myntenhet.
Kabilas maktovertakelse førte midlertidig til en relativ sikkerhetsmessig stabilitet i Kongo, men situasjonen forble usikker bl.a. fordi hutumilits fra Burundi og Rwanda fortsatt fantes øst i landet. Væpnede grupper fra Uganda opererte også i samme område, mens UNITA-styrker søkte tilhold sør i landet. Kabilas popularitet sank etter hvert som det ble klart at han ikke ville innføre demokratisk styresett på kort sikt, samtidig som økonomisk fremgang uteble. Hans tilsynelatende avhengighet av tutsistyrken som hadde brakt ham til makten, vakte også mistro. Etter at et komplott mot ham ble avslørt, beordret han de ledende tutsioffiserer vekk, og fikk hjelp fra Nord-Korea til å trene en ny kongolesisk regjeringsstyrke, Forces armées congolaises (FAC). I juli ble de gjenværende rwandiske styrker vist ut av Kongo. Rwanda og Uganda svarte med å ta kontrollen over store deler av Øst-Kongo, samtidig med at et nytt militært opprør mot Kinshasa-regjeringen brøt ut i dette området i august 1998. Det hadde mange paralleller med opprøret Kabila selv ledet i 1996–97 – men denne gang var det rettet mot ham. Slik Rwanda og Uganda deltok i opprøret Kabila ledet, spilte de også en sentral rolle i opprøret mot ham. Denne gang involverte flere land seg i konflikten, som utviklet seg til Afrikas første flernasjonale militære konflikt – en regional krig i ett land.
Regional krig
Opprøret mot Kabila i det østlige Kongo høsten 1998 utviklet seg raskt til en vesentlig mer omfattende krig enn kampen Kabila selv hadde ledet fra det samme området to år tidligere. Flere kongolesiske grupper deltok i opprøret, fra starten fremfor alt Rassemblement congolais pour la démocratie (RCD), som særlig bestod av misfornøyde FAC-soldater og mange av tutsi-herkomst, og som ble støttet av Burundi, Rwanda og Uganda. Som to år før var banyamulenge-milits sentral i å starte opprøret, idet de anklaget Kabila for ikke i tilstrekkelig grad å ivareta deres interesser, derunder å beskytte dem fra angrep fra rwandisk hutumilits. Opprøret ble også påvirket av overgrep mot tutsier i Kinshasa, utført av regjeringsstyrkene. Mouvement national de libération du Congo (MLNC), støttet av Uganda, var en annen milits som sluttet seg til kampen. Dernest sluttet Union des républicains nationalistes pour la libération (URNL) seg til motstandsfronten; URNL bestod særlig av soldater fra tidligere president Mobutus spesialgarde, som derved vendte tilbake til hjemlandet etter å ha vært i eksil (og kjempet i borgerkrigen) i nabolandet Kongo (Brazzaville). Den viktigste militære støtten til RCD kom fra de rwandiske og ugandiske regjeringsstyrkene, samt desertører fra den kongolesiske regjeringshæren, FAC. Offiserer fra de tidl. zairske regjeringsstyrkene, Forces armées zairoises (FAZ), sluttet seg også til motstandsbevegelsen.
Støttet av rwandiske tropper rykket opprørerne raskt frem, og var allerede i august ved å ta Kinshasa. Dette ble forhindret ved at Kabila ba om støtte fra andre land i regionen. Angola, Namibia, Tsjad og Zimbabwe sendte militære avdelinger til Kongo; senere bidrog også Sudan. Angola, Namibia og Zimbabwe sendte sine styrker gjennom et felles initiativ, sanksjonert av den regionale organisasjonen Southern African Development Community (SADC), som Kongo sluttet seg til 1997. Et annet SADC-medlem, Tanzania, sendte militære instruktører til FAC. Zimbabwes president Robert Mugabe var drivkraften bak SADC-initiativet og forsøkte å få med flere land i en unnsetning for regjeringen i et medlemsland som etter hans syn var utsatt for aggresjon fra andre stater, dvs. Rwanda og Uganda. Også den rwandiske hutu-militsen Interahamwe sluttet seg til Kabilas front, sammen med de gjenværende – og gjenoppbygde – deler av Rwandas tidligere regjeringsstyrker. Soldater som var lojale til den tidligere ugandiske president Idi Amin sluttet seg også til Kabilas front. På det politiske plan fikk Kabila støtte særlig av de fransktalende landene i Sentral-Afrika. Både hos disse, og enkelte andre land, var støtten uttrykk for frykt for innflytelsen til det nye og militært sterke tutsi-dominerte regimet i Rwanda, som i utgangspunktet var nært knyttet til Uganda. Det var frykt for at det var i ferd med å utvikle seg et nytt maktsenter i det sentrale Afrika, og at det østlige Kongo, eller sågar hele Kongo, ville slutte seg til denne konstellasjonen. Allerede gjennom flere år var denne delen av Kongo i praksis nærmere knyttet til nabolandene i øst enn til den zaïrske regjeringen langt vest.
Krigen i Kongo hadde også en annen regional dimensjon, idet den langt på vei var en videreføring av borgerkrigen i Rwanda på midten av 1990-årene. Dette var en konflikt der hutuer og tutsier stod på hver sin side i en maktkamp, hvilket også var tilfellet i Burundi, og som ble eksportert til Zaïre/Kongo etter regimeskiftet i Rwanda 1994 – da rwandiske eksil-hutuer kom i konflikt med den kongolesiske tutsibefolkningen banymulenge. Den rwandiske regjeringens offisielle begrunnelse for å støtte opprøret i 1998 var da også å bekjempe de (hutu-)styrker som i 1994 stod bak folkemordet i Rwanda, og som fortsatt utførte terrorangrep mot sivile i Rwanda fra baser i Kongo. Den samme begrunnelsen hadde regjeringen i Burundi, som i langt mindre utstrekning, og mer uoffisielt, intervenerte i konflikten. Kongo ble brukt som baseområde både for burundisk og rwandisk hutumilits, samt av restene av Rwandas regjeringshær. Den tutsi-dominerte burundiske regjeringshæren ønsket med sin involvering i Kongo å redusere manøvreringsrommet til (hutu-)opprørerne i Forces pour la défence de la démocratie (FDD) og militsen Palipehutu, som begge opererte fra baser øst i Kongo.
En tredje regional dimensjon var flerfasettert, basert på at en mangeårig mangel på sentral kontroll med denne delen av Zaïre under Mobutu, og som ikke ble styrket under Kabila, muliggjorde at ulike konflikter kunne bli utkjempet her, uten en regjering med evne til å forhindre det. Krigen i Kongo 1998–99 var derfor en meget sammensatt konflikt, som ikke bare handlet om Kongos egne motsetninger og fremtid, men også innbefattet flere av regionens gamle konflikter – nå utkjempet som en del av krigen på kongolesisk territorium. Ved siden av maktkampen mellom hutuer og tutsier i Burundi og Rwanda, ble den interne konflikten i Uganda også utkjempet i Kongo; og denne var knyttet til krigen i Sør-Sudan. Flere ugandiske grupper var aktive og angrep mål i Uganda fra Kongo.
Det østlige Kongo ble også arena for konflikten mellom Uganda og Sudan, hvilket var én drivkraft for Ugandas involvering i den kongolesiske borgerkrigen. Uganda støttet opprørsstyrken Sudan People’s Liberation Army (SPLA), hvilket bidrog til at Sudan støttet Kabila. Også en front i Angolas borgerkrig ble lagt til Kongo: under Mobutu støttet Zaïre opprørsbevegelsen UNITA i Angola, og da denne ble sterkt presset i slutten av 1990-årene søkte UNITA-soldater retrett til Kongo, hvor organisasjonen hadde flere baser. Når Angola gikk med på Kabilas side i 1998, var det for å redusere UNITAs posisjon i Kongo. Også under borgerkrigen i nabolandet Kongo (Brazzaville), spilte Zaïre/Kongo en rolle som ukontrollert, tilgjengelig territorium, som styrkene til den avsatte president Pascal Lissouba utnyttet i omgrupperingen etter nederlaget 1997; angolanske regjeringsstyrker og UNITA-tropper deltok på hver sin side også i den krigen. På det meste er det anslått at ca. 50 000 utenlandske soldater deltok i krigen i Kongo.
En rekke internasjonale forsøk på megling ble gjennomført 1998–99, dels av enkeltstater – først Sør-Afrika, så Zambia – dels av organisasjoner, fremfor alt Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og SADC. Zambisk megling førte juli 1999 til en fredsavtale (Lusaka-avtalen) som alle parter etter hvert sluttet seg til. På tross av brudd på våpenhvilen la denne avtalen grunnen for et videre fredsarbeid, bl.a. i regi av OAU, SADC og FN. FN opprettet 1999 en observatørmisjon, som året etter ble etterfulgt av en større fredsstyrke (Mission de l’organisation des nations unies en république démocratique du Congo, MONUC). Norge bidrog med militære observatører, men avslo henvendelsen om å stille styrker. Til tross for Lusaka-avtalen fortsatte kamphandlingene – også innad i opprørsbevegelsen samt mellom Rwanda og Uganda, på kongolesisk territorium. De to landene ble involvert i stridighetene innad i RCD, men inngikk våpenhvile, 1999, etter megling fra Botswana. Dette til tross utkjempet rwandiske og ugandiske styrker harde kamper i Kisangani i 2000, hvoretter FNs sikkerhetsråd påla de to land å trekke sine styrker ut av Kongo.
Kabila forbød politiske partier da han tok over makten i 1997, men måtte bøye av for press og lempe på restriksjonene. Nye politiske reformer ble kunngjort 2000, men så vel den militære som politiske motstanden mot ham vokste, og januar 2001 ble Kabila drept av et medlem av sikkerhetsstyrken. Hans sønn Joseph Kabila ble ny president. Han anla en mer forsonende tone overfor regimets motstandere og gikk med på forhandlinger om Kongos fremtid, med internasjonal megling. Kabila etablerte 2002 et nytt parti, Parti pour la réconsiliation et le développement (PPRD), og inngikk avtale om maktfordeling med andre partier, fremfor alt det Uganda-støttede Mouvement de libération du Congo (MLC), men ble avvist av det Rwanda-støttede Rassemblement congolais pour la démocratie (RCD). En fredsavtale med hhv. Rwanda og Uganda ble undertegnet, som medførte at de militære styrker fra de to landene ble trukket ut av Kongo. Også de øvrige utenlandske soldatene som fortsatt stod i Kongo, ble trukket ut i løpet av 2002. Kampen mellom kongolesiske grupperinger og med regjeringsstyrkene fortsatte imidlertid øst i Kongo, ikke minst mellom RCD og MLC. En milits kjent som Mai-Mai, bestående av tidl. hutusoldater fra Rwanda, var også aktiv. Også hutu-rebeller fra Burundi deltok fortsatt i krigføringen. Uganda gav fortsatt aktiv støtte til militsgrupper til tross for fredsavtalen. Rwanda beskyldte 2003 den ugandiske hær for å beskytte hutumilitsen i Kongo, og truet med ny invasjon; trusselen ble gjentatt året etter. Med en FN-styrke av utilstrekkelig størrelse vedtok FNs sikkerhetsråd i mai 2003 å autorisere en franskledet flernasjonal styrke for å stabilisere situasjonen i Ituri-provinsen. Der kjempet etniske baserte militser fra hema- og lendu-folkene mot hverandre. En fredsavtale ble inngått med alle stridende grupper i juni 2003; en avtale som også la grunnen for maktfordeling og etablering av en integrert hær. Iht. avtalen ble Kabila innsatt som president for to år, og et tokammerparlament, med bred deltakelse, åpnet i august. Enkelte grupper stilte seg utenfor fredsprosessen eller brøt med regjeringen, og fortsatte sin militære virksomhet, særlig i Kivu-provinsene, men også i Ituri, Katanga og Kasai. FN-styrken MONUC forsterket sin tilstedeværelse i Øst-Kongo, og ble involvert i kamphandlinger. Den afrikanske union (AU) vedtok 2005 å sende fredsstyrker til Kongo.
Et viktig aspekt ved de to krigene i Kongo i 1960- og 1990-årene er landets mineralrikdommer, som har vært ettertraktet av både økonomiske og politisk-strategiske årsaker. Mens det under borgerkrigen i årene etter selvstendigheten vesentlig var interessene til vestlige gruveselskap – og dermed Vesten – som ble forsvart med utenlandsk intervensjon, var det under den regionale krigen 1997–98 i stor utstrekning interessenter i nabolandene som var ute etter fortjeneste. Til disse hørte både militære ledere og lokale selskap, som er beskyldt for å ha tatt store rikdommer ut av Kongo på illegalt vis. Utenlandske selskap fikk konsesjoner for mineralutvinning av opprørsgrupper og har også vært delaktig i å utnytte situasjonen. FN la 2001 og 2003 frem rapporter om denne virksomheten som pekte på at ikke minst angolanske, rwandiske, ugandiske og zimbabwiske interesser har vært spesielt aktive; Angola, Rwanda, Uganda og Zimbabwe var også de mest aktive i krigføringen.
Ved siden av den økonomiske kostnaden har den menneskelige prisen vært svært høy. Krigen i Kongo er karakterisert som en av de alvorligste humanitære kriser i nyere tid, både i form av et stort antall internflyktninger og rundt fire mill. omkomne, hvorav en tredel barn. De fleste er omkommet som følge av sult og sykdom, ikke i direkte krigshandlinger. Alle parter i konflikten er anklaget for brudd på menneskerettighetene, og seksuell vold har vært utbredt. Det er også rapportert om mistenkt forsøk på å utrydde den gjenværende pygmebefolkningen.
Utenrikspolitikk
Kongos beliggenhet og store mineralressurser har gjort landet strategiske betydningsfullt og dermed attraktivt for utenlandske interesser. Forholdet til den tidligere kolonimakten Belgia har vært variabelt, bl.a. fordi den politiske opposisjon mot den mangeårige diktator Mobutu Sese Sekou i hovedsak opererte derfra. Dels på bekostning av Belgia etablerte Frankrike nære forbindelser med det franskspråklige Zaïre. Som følge av den kalde krigens supermaktsrivalisering etablerte også USA nære forbindelser med landet. USA var aktiv i Kongo allerede ved selvstendigheten, men styrket sine forbindelser med Mobutu i 1970-årene, også pga. krigen i Angola, der USA gav støtte til motstandere av den sosialistiske regjeringen gjennom baser i Zaïre. Belgia og Frankrike intervenerte flere ganger militært i Zaïre.
De nære forbindelsene med den diktatoriske og korrupte Mobutu var en belastning, og mot slutten av 1980-årene økte kritikken mot hans styre. Med den kalde krigens slutt var det heller ikke avgjørende å holde ham ved makten, og USA la press på ham for å innføre demokrati og selv tre til side. Forholdet til vestlige land og EU ble noe styrket som følge av at ca. 1,5 mill. rwandere fikk tilflukt i Zaïre etter folkemordet i Rwanda 1994. Særlig forholdet til Frankrike ble styrket som følge av felles skepsis mot det nye regimet i Rwanda, som inngikk i en allianse med engelskspråklige stater i regionen – en allianse USA hilste velkommen. Da Mobutu tillot det avsatte huturegimet i Rwanda å reetablere militære styrker i Zaïre, førte det til et spent forhold til Rwanda, og dets allierte Uganda, og etter hvert til den regionale krig som disse to landene var særlig aktiv i. Tidligere var Rwanda instrumental i å styrte Mobutu, gjennom å bistå opprørerne som 1997 inntok Kinshasa.
Flere land deltok i mekling under Kongo-krigen, bl.a. Botswana, Nigeria, Sør-Afrika og Zamiba, og som følge av dette utviklet det seg tettere forbindelser mellom Kongo og Sør-Afrika; en rekke samarbeidsavtaler ble undertegnet da president Thabo Mbeki avla Kongo offisielt besøk 2004. Forholdet til nabolandene i øst, Rwanda og Uganda, har vært variabelt også etter at fredsavtaler ble inngått 2002; begge land fortsatte å støtte ulike grupperinger i den videre borgerkrigen i Øst-Kongo. De tre land møttes 2005 i Kampala, og ble enige om å avvæpne militære grupper som opererte i respektive territorier, som ledd i å stabilisere regionen.