Libanon, republikk i Midtøsten, ved østbredden av Middelhavet, grenser i nord og øst til Syria, i sør til Israel og Golanhøydene (annektert av Israel).
Konflikten mellom araberlandene og Israel, og splittelsen mellom pro-arabiske muslimer og pro-vestlige kristne, førte i 1975 til borgerkrig. Borgerkrigen ble fulgt av en syrisk invasjon i 1976, og Israel invaderte Sør-Libanon i 1978.
Libanon, og særlig hovedstaden Beirut, som før borgerkrigen 1975 hadde vært et finans- og handelssentrum for Midtøsten, med en relativt høy levestandard og kulturell utvikling, ble hardt rammet av den politiske situasjonen. Da Israel igjen invaderte i 1982, brøt landets økonomi mer eller mindre sammen. En forsoningspakt ble vedtatt i 1990, og ved inngangen til 1990-årene begynte en gjenreisingsprosess. I perioden 1978–98 deltok mer enn 30 000 nordmenn i FNs midlertidige fredsbevarende styrke i Libanon, UNIFIL. Fra juli 2006 er det krigshandlinger mellom Hizbollah-styrker, som står i sørlige Libanon, og Israel. Den sørlige del av landet rammes hardt.
Libanon ble fransk mandatområde i 1920, da det tyrkiske riket brøt sammen etter den første verdenskrig. Ble i 1926 republikk under fransk overhøyhet, full selvstendighet 1941.
Landet har navn etter fjellkjeden Libanon, arab. Jabal Lubnan, ‘Det hvite fjell’.
Libanon – forfatning og politisk system. Forfatningen av 1926 er endret flere ganger, bl.a. en særlig viktig endring ved borgerkrigens slutt i 1990 (Taif-avtalen). Libanon er ifølge forfatningen en enhetsstatlig, parlamentarisk-demokratisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for seks år, og kan ikke gjenvelges. Før 1990 var presidenten landets reelle leder. Nå har han en mer seremoniell funksjon. Øverste utøvende makt er lagt til statsministeren og regjeringen. Regjeringen utnevnes av presidenten, men etter samråd med nasjonalforsamlingens president; regjeringen er også ansvarlig overfor forsamlingen. Forsamlingen har lovgivningsmyndighet og velges i allmenne valg for fire år. Den har 128 medlemmer.
Libanons politikk er preget av landets religiøse splittelse mellom kristne, særlig maronitter, og muslimer og av motsetninger basert på disse. I 1943 ble det inngått en nasjonalpakt, som gjennomførte en maktfordeling av de konfesjonelle gruppene i landet. Etter hvert som det tallmessige forholdet mellom kristne og muslimer forskjøv seg i muslimsk favør, ble Nasjonalpaktens bestemmelser utvannet, noe som førte til økende uro og var en av årsakene til borgerkrigen 1976–90. Taif-avtalen reviderte Nasjonalpakten; her ble man enige om at plassene i nasjonalforsamlingen og regjeringen skal deles likt mellom kristne og muslimer, at presidenten skal være maronitt og statsministeren sunni-muslim; enigheten går også ut på at formann og nestformann i forsamlingen skal være sjia-muslim og druser, at forsvarsministeren skal være gresk-ortodoks og at forsvarssjefen skal være maronitt. Partiene tilsvarer imidlertid ikke helt de religiøse inndelingene, og det bidrar til å skape kompliserte konfliktlinjer. Landet er også preget av at ulike militære fraksjoner (Hizbollah) og utenlandske styrker (Syria, Israel) har hatt kontroll over deler av landet.
Administrativt
Administrativt er landet delt inn i seks guvernorater, styrt av statlige prefekter.
Libanon – geologi og landformer. Libanon er et meget fjellrikt land. Langs den 220 km lange middelhavskysten ligger en smal, fruktbar kystslette, som er bredest mot sør. Parallelt med Middelhavet løper Libanon-fjellkjeden (arab. Jabal Lubnan), der de høyereliggende strøkene er snødekte fra desember til mai. Det høyeste punktet er Qurnat as-Sawda’ (3083 moh.) i nord, sørøst for Tripoli. Sør for Beirut og Zahlah når toppene sjeldent over 2000 moh. Libanons østgrense løper langs fjellkjeden Anti-Libanon (arab. al-Jabal ash-Sharqi) sørover til det 2814 m høye Hermon-fjellet (arab. Jabal ash-Shaykh), der fjellene dreier vestover og danner grensen mot Israel. Både Libanon- og Anti-Libanonfjellene består stort sett av kalkstein, og ble utsatt for foldninger i sen tertiær tid. Mellom de to fjellområdene ligger den frodige, 120 km lange og opptil 15 km brede Bekaa-dalen (arab. al-Biqa’), landets fremste jordbruksområde. Dalen ligger ca. 900 moh., og er en del av en forkastningsgrop som har stor strukturell likhet med bruddlinjen fra Rødehavet til Akababukta og Jordandalen. Bekaa-dalen danner vannskillet mellom Litani-elven, som renner sørover gjennom Sør-Libanon, og Orontes (arab. Nahr al-Asi), som renner nordover gjennom Syria.
Libanon – befolkning. Den politiske situasjonen i landet har medført usikre befolkningsdata, men folketallet ble i 2004 beregnet til 3,8 mill. Gjennomsnittlig årlig befolkningstilvekst var i perioden 1993–2003 2,1 %. For 2004 er fødsels- og dødsraten beregnet til henholdsvis 18,9 og 6,2 promille. Den naturlige tilveksten (fødte ÷ døde) er således 1,3 %. Middellevealder er beregnet til 75 år for kvinner og 70 år for menn.
Nesten hele befolkningen er arabere. Det finnes minoriteter av armenere (4 %) syrere, kurdere og andre. Forholdet mellom kristne og muslimer er tilspisset, og gruppene er innbyrdes splittet. Et stort antall palestinske flyktninger har bidratt til å gjøre situasjonen enda mer komplisert. Siden opprettelsen av staten Israel i 1948 har Libanon tatt imot flere hundretusen flyktninger. I dag utgjør disse ca. 395 000 eller ca. 10 % av landets befolkning. Fortsatt holder mange av de palestinske flyktningene til i store leirer utenfor bl.a. Beirut og Sayda. Flyktningene har få rettigheter i det libanesiske samfunnet, og mange lider under manglende tilgang til bl.a. helsetjenester, utdannelse o.a. offentlige tjenester. Arbeidsledigheten er svært høy og mange er helt avhengig av bidrag fra FN.
Den høye folketettheten (366,1 per km2) dekker over store regionale ulikheter. Kystsonen er svært tett befolket, mens fjellene og Bekaa-dalen har mer spredt bosetning. Som følge av krigshandlingene i 1970- og 1980-årene har det foregått en stor tilflytting av mennesker fra landsbygda, især i Sør-Libanon, inn til Beirut og de andre større byene. I 2001 bodde 90 % av befolkningen i byer og tettsteder, mot 28 % i 1950. Største byer er hovedstaden Beirut Tripoli (Tarabulus) og Sayda (Sidon).
Libanon – religion. Befolkningen er fordelt mellom 18 ulike religionssamfunn og sekter. De kristne kirkene, som tidligere var i flertall, utgjør i 2000 ca. 30 %; det største kirkesamfunnet er den maronittiske kirken, deretter følger den gresk-ortodokse, gresk-katolske (melkitter) og den armenske kirken. Små protestantiske kirker finnes også. De muslimske gruppene utgjør til sammen ca. 55 %. Gjennom historien har sunni-muslimene hatt økonomiske, politiske og sosiale privilegier i forhold til sjia-muslimene, som har hatt tilhold på landsbygda i sør. I senere år er sjia-muslimene også representert i byene, og utgjør den største religiøse enkeltgruppen i landet. Drusere, alawitter og ismaelitter utgjør egne, lukkede samfunn.
Libanon – næringsliv og økonomisk utvikling. Libanon har siden oldtiden vært et handelssentrum i Midtøsten, og utviklet seg til et intellektuelt og finansielt senter i den arabiske verden fra 1960-årene. Helt fra selvstendigheten 1943 har landet ført en svært åpen økonomisk politikk. Libanons, og først og fremst Beiruts, stilling som finans- og handelssenter ble styrket tidlig i 1970-årene, med økte oljeinntekter i Golfen, men fikk en alvorlig knekk med borgerkrigen 1975–76. Etter denne, samt den israelske bombingen av Beirut 1982, flyttet en rekke banker og andre utenlandske foretak som var etablert i landet, for å etablere seg særlig på Kypros eller i Kuwait. Som følge av krigens ødeleggelser og den israelske okkupasjon av det sørlige Libanon, ble særlig moderne sektor svekket og en stor del av industrien tatt ut av produksjon. Den sterke svekkelsen av statsmakten fra borgerkrigen, medførte også økt korrupsjon og mindre mulighet til å kreve inn skatter og avgifter. Gjennom 1980-årene ble mye av handelen kontrollert av ulike partier og deres militære avdelinger; de tradisjonelle, sterke familiene og klanene kontrollerte igjen partiene og militsene. Denne virksomheten, bl.a. gjennom kontroll av legale og illegale havner, bidrog til å finansiere de ulike gruppers krigføring. Det samme gjorde en omfattende produksjon og eksport av narkotika. Midt i 1980-årene ble den nasjonale valuta, det libanesiske pund, svekket.
Libanon har en tradisjon for emigrasjon til flere deler av verden, og overføring av valuta fra disse til deres familier er en viktig inntektskilde. Som følge av krigen i 1980- og 1990-årene forlot langt flere enn normalt Libanon; særlig høyt utdannede, med de negative følger det har for et samfunn. Det er anslått at ca. 900 000 forlot Libanon grunnet krigen. Den har også vært ødeleggende for den en gang så blomstrende turistnæringen, som i noen grad har tatt seg opp etter borgerkrigens slutt, særlig i form av besøkende libanesere i utlendighet. Krigen har også ført til store materielle ødeleggelser. Overslag over skadene fra den israelske bombingen sommeren 1982 alene ble beregnet til 1,9 mrd. USD. Totalt er det anslått at krigen har ført til materielle ødeleggelser til en verdi av minst 25 mrd. USD. Det er også beregnet at krigen har kostet over 150 000 menneskeliv og at 68 000 libanesere flyktet fra sine hjem. Krigen bidrog videre til betydelig sosial nød, ikke minst blant flyktninger fra Sør-Libanon som slo seg ned i Beirut. Også uavhengig av krigen er Libanon et sterkt klassedelt samfunn, med store forskjeller mellom by og land, og mellom fattig og rik. De sosiale og økonomiske problemene er forsterket av høy arbeidsledighet, som til dels har sammenheng med at flere hundre tusen gjestearbeidere fra Syria har tatt arbeid i Libanon.
Flere program for gjenoppbygging etter krigen er utarbeidet, men ikke satt ut i livet pga. nye perioder med krig. Først i begynnelsen av 1990-årene begynte et storstilt program for gjenoppbygging, særlig av hovedstaden Beirut, men også den generelle infrastruktur i landet. Forretningsmann og statsminister Rafiq al-Hariri var sentral i dette arbeidet, og sikret investeringer og støtte bl.a. fra Saudi-Arabia og fra flere andre land. Libanon tok opp store utenlandslån for å bekoste rekonstruksjonen, og har opparbeidet seg en betydelig gjeldsbyrde. Også gjenoppbyggingen på 1990-tallet ble i noen grad satt tilbake av nye israelske angrep, særlig Operation Grapes of Wrath, 1996. Fra midten av 1990-årene er flere økonomiske reformer og tiltak iverksatt, derunder ytterligere liberalisering – med privatisering av statsforetak – og styrket innkreving av skatter og avgifter, inkl. innføring av merverdiavgift. 2002 sluttet Libanon seg til samarbeidsavtalen mellom EU og landene ved Middelhavet.
Libanon – samferdsel. Libanon har et veinett på totalt ca. 7100 km, hvorav ca. 1990 km utgjør et hovedveinett med relativt bra standard – og hvor hovedveien langs kysten samt fra Beirut til den syriske grense er de høyest prioriterte. Som ledd i gjenoppbyggingen etter krigen er store deler av hovedveinettet oppgradert, bl.a. kystveien Beirut–Sayda. Store deler av det opprinnelige jernbanenettet ble ødelagt under borgerkrigen, og planer er lagt for mulig gjenoppbygging av deler av det. Den sørligste del av jernbanen, som forbandt Libanon med Palestina, ble stengt som følge av krigen 1948, hvoretter grensen mellom de to landene også ble stengt. Til Israel trakk sine styrker ut av Sør-Libanon 2000, var grensen kontrollert av Israel, som åpnet den for noe sivil ferdsel – derunder for libanesere som hadde arbeid i Nord-Israel og for handel.
Før borgerkrigen var den internasjonale lufthavnen i Vest-Beirut den travleste i Midtøsten, men flyplassen ble delvis ødelagt av krigen og var stengt i lange perioder, før den ble rehabilitert etter krigen og gjenåpnet 1992. Også flere havner ble delvis ødelagt under krigen, og for øvrig i stor grad kontrollert av ulike militsgrupper. Viktigste havner er Beirut, Tripoli og Tyr, samt Juniyah (nord for Beirut); arbeidet med utbygging av havnen i Sayda startet i slutten av 1990-årene.
Telekommunikasjonssystemet brøt langt på vei sammen under krigen, og en rekke private løsninger basert på satellittsamband ble opprettet. Fra 1990-årene er telefonsystemet rehabilitert, samtidig som utbredelsen av mobiltelefoni er blitt, relativt sett, større i Libanon enn noe annet arabisk land.
Libanon – musikk. Musikkpraksis og instrumenter er dokumentert 4000 år tilbake. Fønikiske kvinnelige sangere førte med seg en slags lutt og strykeharpe til Egypt. Gjennom de siste 2000 år har musikkutviklingen skjedd under påvirkning fra hellenistisk, arameisk, kristen, islamsk og tyrkisk kultur. Dette har skapt en heterogen og rikt sammensatt musikkultur. En avhandling av den libanesisk-syriske musikkteoretikeren Mikha’il Mashaga (1800–88) beskriver et kvarttonesystem som trolig har vært i allmenn bruk og har gitt musikken en egenartet karakter. Mikrotonalitet forekommer også i den syrisk-maronittiske og syrisk-maronittisk-arabiske religiøse sangen.
Ved Det nasjonale konservatoriet i Beirut undervises det i så vel arabisk som vestlig kunstmusikk. Vestens populærmusikk og jazz ble innført i 1950-årene og har påvirket utviklingen av en moderne musikk med røtter i nasjonale tradisjoner. Ledende komponister har vært brødrene Assi og Mansour Rahbani og filmkomponisten Elias ar-Rahbani.
Libanon – kunst. Libanon var fønikernes hjemland i det første årtusen f.Kr., da Tripoli ble grunnlagt. Det finnes en rekke ulike funnsteder fra neolittisk tid, bronsealder, fra gresk-romersk tid og kristne og islamske perioder. Arkeologiske utgravninger startet på 1800-tallet i Baalbek, Sayda og Tyros (nåv. Sur); franske arkeologer startet utgravninger i Byblos i 1920-årene. Det islamske funnstedet i Anjar ble utforsket fra 1950-årene. Landet har flere bemerkelsesverdige korsfarerborger, bl.a. Beaufortborgen nær Tyros og i Byblos; fra osmansk tid emirens palasser ved Libanon-fjellene og palasset ved Bayt al-din fra tidlig på 1800-tallet. Mange kunstgjenstander ble på 1800-tallet ført ut av landet, bl.a. til Louvre og til Istanbul. Under borgerkrigen ble noen funnsteder ødelagt, dessuten ble fønikiske og gresk-romerske kunstgjenstander ulovlig ført ut av landet. Det nasjonale arkeologiske museum i Beirut, grunnlagt i 1919, inneholder viktige fønikiske, egyptiske og romerske kunstgjenstander, likeledes det amerikanske universitetets arkeologiske samling i Beirut, som ble ranet tidlig i 1990-årene.
På slutten av 1800-tallet var Beirut en liten by med villaer i sandstein med rød takstein, bygd i to eller tre etasjer. Fasadene kunne være kunstferdige med dekorative trapper og balkonger. Byen vokste hurtig på 1900-tallet og nye bygninger ble reist i betong. Beirut ble utsatt for store ødeleggelser fra 1970-årene og inn i 1990-årene, likeledes Tripoli og Sayda.
Libanons nære forbindelse med vestlige land og kristen misjon fikk betydning for landets billedkunst. Kristne religiøse motiver og portretter av geistlige ble vanlig tidlig på 1800-tallet. En egen skole for libanesisk marinemaleri utviklet seg, inspirert av tyrkiske soldatmaleres kunst i Istanbul. Maleren og dikteren Khalil Jibran (1883–1931), utdannet i Paris og senere bosatt i New York, tegnet bl.a. portretter og akt.
Etter den første verdenskrig malte en rekke libanesiske kunstnere bilder med særegne motiver fra landsbyer og fjell-landskaper, etter 1945 var inspirasjonskildene Libanons historie, folk og kultur samt arabisk kalligrafi. Andre kunstnere fulgte internasjonale retninger som ekspresjonisme, surrealisme og abstrakt kunst. I 1960-årene var Beirut et dynamisk kunstsenter, men ved utbruddet av borgerkrigen i 1975 forlot en rekke kunstnere landet.
Konflikt
Under Israels okkupasjon opparbeidet Hizbollah en sterk posisjon i Libanon; etter hvert med status som nasjonal motstandsbevegelse. I 1990-årene var det vesentlig Hizbollah som førte kampen mot de israelske styrkene (IDF) og deres allierte (SLA) i Sør-Libanon. Det ble derfor politisk vanskelig å kreve en avvæpning av militsen. Hizbollah overtok kontrollen med Sør-Libanon helt ned til grensen mot Israel. Spenningen fortsatte etter 2000. Størst omfang hadde Israels krenkinger av libanesisk luftrom. Det fant også sted direkte kamphandlinger, med drepte på begge sider, samt israelsk bombing. Hizbollah rustet opp og befestet sin stilling i Sør-Libanon. Derved styrket partiet sin innflytelse i Libanon, og militsen ble ansett som en reell sikkerhetstrussel i Israel.
Statusen som motstandsbevegelse ble opprettholdt for å begrunne hvorfor Hizbollah ikke ble avvæpnet på linje med andre militsgrupper. Det politiske påskuddet var at en liten bit av libanesisk territorium ikke var forlatt av Israel, til tross for at FN hadde bekrfetet at IDFs tilbaketrekking var komplett. Hizbollah hevdet at det lille området Shebaa Farms, holdt av Israel, tilhørte Libanon. Israel støttet seg bl.a. til FN, og hevdet at området tilhørte Syria og var del av det annekterte Golan. Libanon og Syria støttet Hizbollah.
Spenningen mellom Hizbollah og Israel økte i 2005-06, samtidig som Israel var under press fra militante grupper i Gaza. Da Hizbollah drepte tre og kidnappet to soldater under et angrep på en grensepatrulje inne i Israel 12. juli 2006, besluttet den israelske regjering å gå til krig, i et forsøk på å eliminere militsen. Etter en rekke luftangrep rykket israelske bakkestyrker inn i Sør-Libanon 19. juli. Hizbollah svarte med å beskyte byer i Nord-Israel, helt ned til Haifa, med raketter, fra 13. juli, dernest med å angripe de israelske styrkene i Libanon.
Omfanget av Israels militære aksjon var så vidt overveldende at internasjonal opinion vendte seg mot landet. Mange, inkl. Norge, framholdt at den militære gjengjeldelsen ikke sto i noe rimelig forhold til Hizbollahs aksjon, som utløste krigen. Israelske angrep førte til store ødeleggelser i Sør-Libanon, og til at en stor del av landsdelens befolkning ble drevet på flukt. Israels bruk av fosfor- og klasevåpen – også mot sivile mål – ble sterkt kritisert. Det samme ble Hizbollahs rakettangrep mot sivile mål i Israel. Internasjonalt fordømt ble også Israels beskytning av en FN-posisjon, der fire offiserer ble drept. Samtidig som Israel ble internasjonalt fordømt, fikk landet stilltiende støtte fra flere, både USA og enkelte arabiske stater, for sitt forsøk på å knekke Hizbollah, som med sitt nære forhold til Iran ble ansett som en trussel både for regionen og enkelte stater.
FNs generalsekretær krevde 19. juli våpenhvile. FNs sikkerhetsråd vedtok 11. august, med tilslutning av Libanon og Israel, en resolusjon om øyeblikkelig våpenhvile og forsterking av FN-styrken UNIFIL. Denne skulle få inntil 15 000 soldater; like mange fra den libanesiske hæren (Lebanese Army, LA) skulle utgrupperes sammen med UNIFIL i området mellom grensen og Litani-elven. For første gang siden 1975 ble det sørligste Libanon dermed kontrollert av den libanesiske statens væpnede styrker, ikke av en militsgruppe eller okkupasjonsmakt. Den israelske uttrekkingen i september skjedde etter hvert som UNIFIL og LA overtok kontroll med IDFs posisjoner.
Iflg. offisielle libanesiske tall ble 1187 mennesker drept og vel 4000 såret under den 34 dager lange krigen på libanesisk side, mens tilsv. tall i Israel var 43 sivile og 117 soldater drept. Det er uklart hvor mange Hizbollah-soldater som ble drept; anslag varierer mellom 250 og 700. Det er anslått at ca. 1 million libanesere flyktet under krigen. FN anslo at samlete materielle ødeleggelser beløp seg til rundt USD 3,6 mrd.; andre beregninger på 12 mrd., og i Israel på 4,8 mrd. I Israel flyktet inntil 300 000. Levningene etter de to israelske soldatene kidnappet i juli 2006 ble overlevert to år senere, som del av en utveksling mellom Israel og Hizbollah.
Norge deltok med et maritimt bidrag til den forsterkede FN-styrken, UNIFIL II, i første halvdel av 2007. I januar samme år ble det gitt tilsagt på USD 7,6 mrd. til gjenoppbygging etter krigen, under en giverkonferanse i Paris; Norge bidro med 100 mill. kroner.
Til tross for bred støtte under selve krigen møtte Hizbollah senere økt misnøye i Libanon, uten derved å bli tvunget til å avvikle eller avvæpne sin milits. FN-resolusjonen fastslo at det ikke skal være våpen i Sør-Libanon uten ved regjeringens aksept, men Hizbollah fikk beholde sine våpen i det skjulte – og lenger nord. Mens UNIFIL fikk en marinestyrke for å patruljere kysten og forhindre våpensmugling til Hizbollah, ble ikke FN-styrken utgruppert langs grensen til Syria, og Hizbollah fikk nye våpen fra Iran, gjennom Syria.
Etter krigen i 2006 bygde Hizbollah opp igjen sin militære infrastruktur, men i større grad rett nord for Litani, utenfor den FN-kontrollerte sonen i sør. Partiets generalsekretær Hassan Nasrallah kunngjorde at man var klar for ny krig med Israel. En FN-rapport fra 2008 viste til at Hizbollah hadde ca. 30 000 raketter; FNs generalsekretær fremholt at opprustningen var en utfordring for suvereniteten, stabiliteten og selvstendigheten til Libanon.
Hizbollah-geriljaens legitimitet i den libanesiske befolkning var knyttet til motstandskampen, og at våpnene ikke ble brukt i indre stridigheter. Dette endret seg i mai 2008, da Hizbollah tok over store deler av Beirut, dels etter kamper med sunni-milits. Den militære aksjonen fra 7. mai kom som reaksjon på krav fra regjeringen som Hizbollah anså som en krigserklæring: bl.a. krevde regjeringen at gruppen oppga sitt kommunikasjonsnettverk, hvilket ville ha svekket dens militære styrke. Det kom til kamper også nord i landet, og i Bekaa, med 70 drepte, og en ny borgerkrig var fryktet. Regjeringen gikk tilbake på sine krav, og Hizbollah styrket ytterligere sin posisjon i de påfølgende forhandlingene i Qatars hovedstad Doha. Der ble flertallet og opposisjonen enige om å velge forsvarssjef Michel Suleiman til president, å danne en nasjonal samlingsregjering der opposisjonen fikk de facto vetorett gjennom å ha mer enn 1/3 av stemmene, samt grunnlaget for en ny valglov fom. valget i 2009. En erklæring fra den nye regjeringen fastslo Hizbollahs fortsatte rett – som motstandsbevegelse – til å holde seg med våpen.
I mai 2007 kom en annen fremvoksende politisk og militær kraft – og konfliktdimensjon – til overflaten. Da brøt det ut kamper mellom den libanesiske hæren og den islamistiske palestinske gruppen Fatah al-Islam i flyktningleiren Nahr al-Bared i Tripoli; de hardeste indre stridigheter i Libanon siden borgerkrigen. Dette viste at jihadistiske sunni-grupper, med tilknytning til al-Qaida, var etablert i Libanon. En av Osama bin Ladens sønner ledet opprørerne i Tripoli. Avhoppere fra Fatah al-Islam, og andre aktivister tilsluttet al-Qaida, etablerte seg flere steder i Libanon.
Regional rolle
Libanons mange konflikter har både en nasjonal og en internasjonal, regional dimensjon. Framveksten av radikal panarabisme etter den egyptiske revilusjonen i 1952 påvirket også den politiske utviklingen i Libanon, herunder forholdet til Syria, som var en av statene som kivet om innflytelse i den arabiske verden. Bakgrunnen for borgerkrigen på 1970-tallet var mye knyttet til palestinernes rolle i Libanon, som igjen skyldtes etableringen av Israel i 1948, og den påfølgende regionale Midtøsten-konflikten og spørsmålet om en egen palestinsk stat. En tredje regional politisk dimensjon kom etter revolusjonen i Iran i 1979, da det nye regimet søkte å spre sin ideologi, og fant grobunn blant sjia-befolkningen i Libanon, og ga sin støtte til fremveksten av de dominerende sjia-gruppene Amal og Hizbollah på 1980-tallet.
Syrias støtte til Iran i konflikten med Irak gjorde at Iran kunne bruke Syria – med dets geografiske nærhet og politiske innflytelse – til å nå frem med sin støtte til sjia-gruppene i Libanon og over mye av det politiske liv i Libanon, inkl. flere av de politiske partiene og lederne. Ved siden av ønsket om å utbre sin religiøse retning, har Iran søkt innflytelse i Libanon for å få et springbrett i sin ideologiske kamp mot Israel. Den antatt sterke innflytelse Iran har over Hizbollah innebærer at libanesisk politikk i vesentlig grad er influert av Iran og Syria på den ene siden og av Frankrike og USA på den andre. På 2000-tallet er Libanon også trukket inn i kampen som jihadistiske sunnier, bl.a. gjennom al-Qaidas nettverk, fører mot Israel. Dette har bidratt til en fremvoksende konfliktlinje mellom sjiaer og sunnier, som også er knyttet til krigen i Irak og Irans regionale ambisjoner.
Svært få libanesiske politikere har kommet til makten, og beholdt makten, uten støtte fra den syriske presidenten Hafez al-Assad; senere hans etterfølger, sønnen Bashar al-Assad. Partier og grupperinger fra alle leire, fra den palestinske venstresiden til den kristne høyresiden, særlig representert ved falangistene, har pleid nære forbindelser med Syria. Samtidig som falangistene opprettholdt forbindelsene med Syria, søkte de støtte fra Israel, bl.a. for å ruste seg i kampen med palestinerne i Libanon. Denne kontakten ble vesentlig styrket forut og under den israelske invasjonen 1982. Under den kalde krigen stilte Sovjetunionen seg bak Syria, USA støttet Israel, mens Frankrike opprettholdt sine historiske forbindelser til Libanon og Syria, samtidig som landet var en støttespiller til Israel. Senere er Hizbollah blitt en aktør selvstendig fra den libanesiske stat – i noen grad også utenfor Libanon, og som har påvirket landets posisjon og politikk. Det er bl.a. hevdet at Iran forestår omfattende opplæring av Hizbollah-soldater i Iran, og at flere av disse er delaktig i opplæring eller operasjoner også utenfor Libanons grenser, særlig i Irak.
Utenrikspolitikk
Libanon er en arabisk stat og støtter kampen for opprettelsen av en palestinsk stat. Av historiske årsaker har Libanon et nærere forhold til Vesten enn de fleste arabiske stater, fremfor alt med Frankrike, dernest med USA. Libanon ble på 1950- og 1960-tallet et både intellektuelt og finansielt senter i den arabiske verden, med utstrakte kontakter i regionen, samt mot Europa og Nord-Amerika, så vel som Afrika og Sør-Amerika. Libanon har i prinsippet ført en selvstendig politikk overfor omverdenen, men utenrikspolitikken har hele tiden vært influert av Syria.
Libanon har særlig tette bånd til Syria; et forhold som mer har vært del av libanesisk innenriks- enn utenrikspolitikk – og som er like mye påtvunget som valgt. Ved viktige politiske beslutninger har det vært vanlig at regjeringen i Beirut har konsultert med regimet i Damaskus. Syria, og syrisk-vennlige libanesiske grupper, har sett på de to land som en enhet som ble delt i to stater av europeisk stormaktspolitikk. Syrias militære tilstedeværelse i Libanon 1976-2005 ble av prosyriske krefter sett på som en freds- og stabiliseringsstyrke, av andre som en okkupant. De mellomstatlige relasjoner mellom Libanon og Syria kan ikke sammenlignes med andre land; bl.a. har de ikke hatt normale diplomatiske forbindelser. FNs sikkerhetsråd oppfordret i 2006 Syria til å etablere fulle diplomatiske forbindelser med Libanon, og først høsten 2008 ble slike etablert. Samtidig ble det besluttet å formelt avklare grensen mellom de to land. En vennskaps- og samarbeidsavtale mellom Libanon og Syria ble undertegnet 1991; formelt sett var det første gang Syria anerkjente Libanons selvstendighet. Som følge av Syrias deltakelse i den USA-ledete koalisjonen under Golfkrigen 1991, fikk Syria for en periode Vestens aksept for sin politikk overfor Libanon. Dette endret seg etter 11. september 2001 og USAs angrep på Irak – og fornyede beskyldninger mot Syria for å støtte internasjonal terrorisme.
Forholdet til Syria etter 2005 har ikke minst vært preget av en rekke attentat mot ledende libanesiske samfunnsaktører, som Syria er blitt beskyldt for delaktighet i. Syrias president Bashar al-Assad uttalte i 2008 at det nordlige Libanon er blitt en base for ekstremisme som truer Syrias sikkerhet – mens sunnilederen Saad al-Hariri betegnet Syria som en trussel mot Libanon.
Etter den første arabisk-israelske krig, 1948, som Libanon deltok i, er det aldri formelt sluttet fred. Israel har i flere perioder søkt å oppnå en fredsavtale, bl.a. gjennom sin aktive støtte til Bashir Gemayel tidlig på 1980-tallet, men har ikke lykkes. En avtale mellom Libanon og Israel fra 1983 ble aldri ratifisert, vesentlig pga. syrisk press på den libanesiske regjering. Syriske myndigheter har motsatt seg en fredsavtale som ikke også omfatter Syria. Syria og Israel hadde lenge til dels sammenfallende interesser i å dele Libanon i respektive interessesfærer, bl.a. for å kontrollere den palestinske frigjøringsbevegelsen der. Etter den endelige israelske tilbaketrekkingen 2000 har forholdet mellom Libanon og Israel forblitt spent, og vesentlig forverret etter Israels invasjon i 2006. Hizbollahs aggressive holdning til Israel har bidratt til det vanskelige forholdet, som er forverret ved at Israel angrep sivile mål i Libanon. Israels statsminister Ehud Olmert tok i 2008 til orde for direkte fredsforhandlinger med Libanon, og at alle spørsmål var åpne for diskusjon, inkl. Shebaa farm-området. Libanons holdning har vært at Israel først må levere tilbake området, før forhandlinger om en fredsavtale kan innledes.
Libanon har i begrenset grad kunnet spille noen rolle i fredsprosessen i Midtøsten, ut over deltakelsen i Den arabiske liga. I tillegg til bilaterale forbindelser med andre arabiske stater, ikke minst Kuwait og Saudi-Arabia, har Libanon særlig nære forbindelser med Frankrike og USA. Frankrike og USA spilte en sentral rolle for å sikre syrisk tilbaketrekking fra Libanon, både gjennom direkte press på Syria og ved FN-resolusjonen fra 2004 som forlangte tilbaketrekking av alle utenlandske styrker fra Libanon, dvs. i praksis syriske.
Libanon gav sin støtte til kampen mot terror etter 11. september 2001, samtidig som USA anklaget Hizbollah for å være en terroristorganisasjon – men som Libanon fremholdt fortsatt var en motstandsbevegelse. USA har vesentlig støttet Israels politikk i regionen, også overfor Libanon, men har fra 2005 samtidig gitt omfattende politisk, økonomisk og militær støtte til den provestlige regjeringen ledet av Fouad Siniora. Ift innbyggertall var Libanon, nest etter Israel, det land som mottok størst militær assistanse fra USA. Libanon inngikk en tilknytningsavtale med EU i 2001, og har handelsavtaler med en rekke stater.
