Nordsjøen, randhav mellom Norge, De britiske øyer og Kontinentet. I sør grenser Nordsjøen mot Atlanterhavet gjennom stredet ved Dover. Også gjennom sundene mellom Skottland, Orknøyene og Shetlandsøyene står Nordsjøen i forbindelse med Atlanterhavet. I nord trekker man grensen for Nordsjøen langs den 61. breddesirkel fra 0° 53? vest til norskekysten, og i øst danner linjen Lindesnes–Hanstholm på Jylland grensen mot Skagerrak. Arealet er 575 000 km2 og midlere dyp 94 m. Dypeste del av Nordsjøen er ca. 400 m (i Norskerenna). I den sentrale delen er det flere grunne banker, bl.a. Doggerbank på 13–16 m, i nord bl.a. Vikingbanken vest av Bergen.
Temperaturforholdene varierer svært med lokalitet og årstid. Saltholdigheten er størst i vest, der atlanterhavsvann trenger inn, og kan her være over 35 ‰. I østlige deler er saltholdigheten under 34 ‰, og lokalt og tidvis enda et par promille lavere. – Med det permanente strømsystem transporteres det relativt saltfattig vann nordover ut av Nordsjøen med Den norske kyststrøm. Jyllandstrømmen går nordøstover utenfor nordvestkysten av Jylland og inn i Skagerrak. Inn i Nordsjøen strømmer atlanterhavsvann nordfra, dels i vest og dels som en strøm langs vestskråningen av Norskerenna. I den sentrale delen av Nordsjøen er strømmene svake og varierer med vinden. For øvrig er de periodiske tidevannsstrømmer sterkt fremtredende, særlig i den sørlige og vestlige del (opptil 1–2 m/s). Tidevannet er meget sammensatt og danner et komplisert mønster. Mens tidevannet langs den norske sørkysten er ubetydelig, kan det i den sørlige delen av Nordsjøen bli en forskjell på flo og fjære på mange meter (4–7 m). I tillegg til dette kan man ved uheldige kombinasjoner av vind (storm fra nordvest) og tidevann få ødeleggende stormflo. I Nordsjøen drives det fiske på en rekke fiskesorter (torsk, hyse, sild, makrell, flyndre o.a.). Det er det mest beferdede av alle hav, med noen av verdens viktigste havner ved sine kyster. Nordsjøen er oppdelt i økonomiske soner etter midtlinjeprinsippet. Denne oppdeling har betydning både for utnyttelse av mineralressursene (petroleum) og for fiskeriene.
Tidligere ble det brukt forskjellige navn om Nordsjøen, ofte slik at enkelte deler ble fremhevet, f.eks. Englands hav, Jyllands hav, Nordsjø og Vesterhav. Etter tysk Nordsee er Nordsjøen blitt det alminnelige navn.
Nordsjøen – politiske forhold. Nordsjøen er inndelt i nasjonale sektorer, hovedsakelig etter midtlinjeprinsippet, fastlagt i Genèvekonvensjonen om kontinentalsokkelen 1958. Norge ratifiserte opprinnelig ikke denne konvensjon ettersom den setter grensen ved en dybde på 200 m eller så langt ut som det den gang var teknisk mulig å utnytte naturforekomstene, det såkalte utnyttelseskriteriet. Under et slikt lovregime i havretten ville den norske delen av Nordsjøen bare strekke seg ut til Norskerenna som – på ethvert punkt – er dypere enn 200 m. Grensedelingen ble isteden fastlagt i avtaler med Storbritannia og Danmark i 1965. Norge ratifiserte deretter (1971) konvensjonen. Vest-Tyskland, som i henhold til midtlinjeprinsippet bare ville få et lite område, brakte sammen med Danmark og Nederland saken inn for den internasjonale domstol i Haag. Her fikk Vest-Tyskland medhold, og den endelige grense mellom disse land ble avtalt og ratifisert 1970.
Det er blitt hevdet at grunnen til britenes positive holdning til midtlinjen var at den britiske regjering, bl.a. pga. høy arbeidsledighet, ønsket å komme fort i gang med videre utforskning av gass- og eventuelt oljeforekomstene i Nordsjøen. I Danmark dukker derimot delelinjesaken opp igjen fra tid til annen, f.eks. Ekofisk kunne vært dansk med en annen politisk årvåkenhet i deleforhandlingene.
Nordsjøen – geologi. Nordsjøen er en del av den nordvesteuropeiske kontinentalsokkelen og har mye av den samme berggrunn som landområdene i sør og sørvest, helt forskjellig fra den mye eldre berggrunnen man har på land i Norge. Nordsjøen består av to store avsetningsbassenger, et i sør, som bl.a. har avsetninger fra karbon, og et i nord med meget tykke tertiæravsetninger (opptil 3000 m). Bassengene er atskilt av en undersjøisk rygg (Fyn–Ringkøbingryggen), som fortsetter på britisk side. I begge bassengene er det saltavsetninger fra perm (Zechstein-salt). De tykkeste avleiringene finnes nær midtlinjen mellom britisk og norsk sokkel. Her finnes nord–sørgående sedimentfylte grøfter (Sentralgraben og Vikinggraben) som inneholder en rekke forekomster av olje og naturgass.
I den sørlige del av Nordsjøen er den kullførende sandsteinen fra karbon viktig som kildebergart for mange gassforekomster, som her ligger i en porøs ørkensandstein fra perm og er fanget opp under et lokk av steinsalt. I sentrale og nordlige deler er en svart skifer, Kimmeridge-skifer, viktig som kildebergart for både olje og gass. Ekofisk-forekomstene ligger i en oppsprukket krittkalkstein under et lokk av tett skifer. Oljefeltene i Statfjordområdet har porøse sandsteiner fra øvre trias og jura som reservoar. Gassfeltene i Friggområdet er knyttet til porøs sandstein fra eldste del av tertiær.
Under siste istid fantes et sammenhengende landområde mellom Danmark, Tyskland og England. Havet stod trolig minst 100 meter lavere enn i dag fordi så mye vann var bundet som is i isbreene. Mot Norge grenset dette flate slettelandet mot den 100 km brede havarmen i Norskerenna, som ikke var bredere enn at man på en klar dag kunne skimte land og isbre på nordsiden. Nordsjølandet ble benyttet av jegergrupper under istiden og like etter, men etter hvert som isen trakk seg tilbake fra Skandinavia, steg havnivået, og hele området ble oversvømmet.
Bevis for dette har man fått ved at fiskebåter har fått torv og stubber i trålen under fiske i dette området og bearbeidet flint er funnet under oljeletingen.
Nordsjøen – petroleum. Utviklingen i Nordsjøområdet kan spores tilbake til oppdagelsen av det enorme naturgassfunn i Groningen i Nederland (1959). Ettersom de samme geologiske formasjoner var kjent i Øst-England, ble det igangsatt leting etter petroleum i området mellom Nederland og Storbritannia. I 1965 startet leteboringene, og allerede samme år gjorde BP det første gassfunnet (West Sole) i Nordsjøen. I de følgende 3–4 år ble det foretatt store undersøkelser i området, og man oppdaget et dusin felter som alle inneholdt naturgass.
Interessen for olje drev letevirksomheten nordover, og 1966 startet Esso leteboring på den norske kontinentalsokkelen. Det første funnet av kondensat ble gjort 1968 (Cod), etter boring av 40 tørre brønner. Det første oljefeltet (Ekofisk) ble funnet i 1969. Begge disse funnene ble gjort av Phillips-gruppen. Første oljefunn i britisk sektor var Forties (BP, 1970).
Senere er det gjort en rekke funn, de fleste nær Storbritannia; mange av dem er store felter, regnet i verdensmålestokk. Størst er Troll, med ca. 1,3 billioner m3 utvinnbar gass og 233 mill. Sm3 olje. Statfjord ligger på grensen mellom norsk og britisk sokkel, og er et eksempel på en vellykket avtale mellom ulike nasjoner om felles utnyttelse av et felt.
Utbyggingen i Nordsjøen har også hatt stor teknologisk betydning; for første gang fant man her petroleum på relativt store dyp og i et område utsatt for kraftig sjø og vind. Her ble for første gang store plattformer av betong tatt i bruk. Nordsjøens betydning som petroleumsprovins skyldes ikke alene store forekomster av olje og gass, men også at det er relativt stor politisk ro i området, og at Nordsjøen ligger nær store forbrukssentre.
For ilandføring av olje og gass er undersjøiske rørledninger lagt fra feltene til Norge, Shetland, Storbritannia, Frankrike, Belgia, Tyskland og Danmark. Inntil årsskiftet 2004/05 var det produsert om lag 3,7 mrd. Sm3 oe (oljeekvivalenter) fra felt i Nordsjøen. Ca. 25 % av dette var gass. Per 2005 er det 42 petroleumsfelt i drift i Nordsjøen. Oljedirektoratets anslag for gjenværende ressurser er 2,7 mrd. Sm3 oe, over halvparten i form av gass. Flere felt er allerede tømt etter å ha vært i produksjon i mange år. Men med en velutbygd infrastruktur i form av plattformer og rørledninger er det sannsynlig at flere mindre felt som tidligere ble antatt ulønnsomme, etter hvert blir satt i produksjon. Og et felt som Troll vil antakelig være i produksjon også inn i siste halvdel av 2000-tallet.
