Portugal. republikk i Europa, ved Atlanterhavet, på vestsiden av Pyreneerhalvøya, grenser til Spania i nord og øst, omfatter også øygruppene Asorene og Madeira i Atlanterhavet.
Landet var en gang Europas ledende sjø- og kolonimakt og utgjorde kjernen i et verdensomspennende imperium, men har i moderne tid hatt omstillingsvansker i forbindelse med avkoloniseringen og overgangen fra jordbruksland til industristat. Portugal ble (sammen med Spania) medlem av EU 1986.
Navnet er avledet av Portus Cale, navnet på byen Porto i romertiden. Navnet er ikke forklart, men har muligens rot i keltisk.
Portugal – forfatning og politisk system. Portugal ble republikk i 1910. Etter forfatningen av 1976, senest endret 2001, er Portugal en enhetsstatlig, parlamentarisk-demokratisk republikk. Etter diktaturets fall i 1974 ble styresettet en tid lagt sterkt om mot venstre, men siden 1982 er det stadig blitt tilpasset det mønster som preger de fleste vesteuropeiske land.
Statsoverhodet er en president valgt i allmenne valg for fem år. Under den nesten revolusjonære periode i 1970-årene var presidentens stilling sterk; den er siden svekket. Den utøvende myndighet ligger nå primært hos statsministeren og regjeringen. Regjeringen utgår fra og er ansvarlig overfor den lovgivende republikkforsamlingen (Assembléia da Repúblika) med 230 folkevalgte medlemmer, som velges i allmenne valg for fire år. Partisystemet har gradvis blitt fastere og likere resten av Vest-Europa. Politikken preges av sosialistene til venstre og sosialdemokratene, som i Portugal er et sentrum/høyre-parti. Kommunistpartiet stod sterkt i de første årene etter regimeskiftet, men har siden mistet innflytelse. Det er også flere mindre sentrums- og høyrepartier.
Administrativ inndeling
Øyene Asorene og Madeira er etablert som autonome regioner med egne regjeringer og lovgivende forsamlinger. På fastlandet er det 18 distrikter, som igjen er inndelt i 305 kommuner. Distriktene ledes av statsutnevnte guvernører, mens det i kommunene er folkevalgte forsamlinger.
Klima
Bortsett fra de nordlige fjellområdene, som har et temperert klima, har Portugal middelhavsklima med milde, fuktige vintrer og varme, tørre somrer. Sommeren preges av det subtropiske høytrykksbelte som da har sin nordligste posisjon, og som gir klarvær og lite nedbør. Herskende nordvestlig vind («portugiseren») og kjølig havvann gjør imidlertid at det ikke blir særlig varmt langs vestkysten (18–20 °C). Varmeste måned er august med middeltemperatur 20–25 °C i innlandet. En vestlig sirkulasjonstype gir mer ustabil og fuktig vinter. Kjøligst er januar med middeltemperatur 10–12 °C langs kystene. Atlanterhavsøyene (Asorene, Madeira) har et utpreget oseanisk klima med små årstidsvariasjoner.
Årsnedbøren er for det meste 700–1000 mm, med minimum i juli–august. Sommertørken er mest utpreget i sør, og det østlige Algarve mottar bare ca. 300–500 mm nedbør i året. I de nordlige delene av landet er nedbørforholdene karakterisert av en markert regnskyggeeffekt, der det i de vestvendte fjellskråningene faller 2000–2750 mm nedbør i året, mens det i de østlige Trás-os-Montes («Landet bak fjellene») bare faller ca. 500 mm.
Portugal – geologi og landformer. Portugal er geologisk en del av Det iberiske massiv og danner grensesonen mellom høylandet i det indre av Pyreneerhalvøya (det spanske meseta) og kystslettene langs Atlanterhavet. Selv om landet er lite, har det en variert natur med elven Tejo som et markert topografisk skille. Omtrent halvparten av området nord for Tejo ligger over 400 moh., mens svært lite av landet sør for Tejo når denne høyden.
Nordlige Portugal preges av platåer og fjellkjeder, gjennomskåret av trange elvedaler. Fjellområdene hører til den hercynske foldning, som er oppsprukket og forkastet i tertiær. Elvedalene følger svakhetssoner og forkastningslinjer i granitt- og skiferbergartene. Høyeste topp (1993 moh.) ligger i den smale fjellkjeden Serra da Estrêla. I senkningene finnes tertiære og kvartære avleiringer. Tejo-dalen er et flatt, alluvialt område som hever seg gradvis mot sør.
Sør for Tejo ligger slettelandet Alentejo, som består av lave platåer med skiferbergarter, kalk- og sandstein. Slettelandet er atskilt fra Algarvekysten – Portugals sørligste region – av fjellkjedene Serra Monchique (902 moh.) og Serra da Malhâo. Vestkysten er forholdsvis rettlinjet, og bare Lisboa har en større naturlig havn, mens mange små havner er blitt tilsandet i historiens løp. Algarvekysten danner mot øst en strandsjøkyst, mens den mot vest er utformet i kalkbergarter.
Øygruppene Asorene og Madeira i Atlanterhavet er begge av vulkansk opprinnelse.
Portugal – befolkning. Folketallet i Portugal er beregnet til 10,6 mill. (2006). I 2006 var årlig befolkningstilvekst beregnet til 0,36 %. Fødselsraten var for 2005 10,72 ‰ og dødeligheten 10,5 ‰.
Portugal hørte lenge til de land i Europa som hadde størst befolkningstilvekst, og økningen var langt større enn mulighetene for økt sysselsetting i jordbruk og industri. Emigrasjonen har derfor i lange perioder vært svært stor, særlig til Brasil – der over 1 mill. portugisere slo seg ned i årene mellom 1820 og 1920 – og de tidligere afrikanske koloniene Mosambik og Angola. Etter 1960 har det foregått en betydelig utvandring til andre europeiske land, særlig Frankrike og Tyskland, og til USA. Noe av utflyttingen ble oppveid ved at det kom ca. 800 000 portugisere tilbake fra de tidligere koloniene (retornados eller desalojados).
Befolkningen er etnisk svært homogen, og så å si hele befolkningen er regnet som portugisere. I tillegg finnes små grupper av kapverdere, angolanere, brasilianere, franskmenn og spaniere. Den opprinnelige befolkning, ibererne, ble alt i oldtiden blandet med keltere, fønikere og særlig romere. Under folkevandringene kom germanere, deretter arabere, og under 1500-tallet ble det innført afrikanske slaver.
Størst befolkningstetthet er det i områdene langs kysten, særlig til området nord for Tejo. Innlandet og den sørligste delen av landet er langt tynnere befolket. Landsbyene er størst i sør (Alentejo), hvor de ofte ligger samlet rundt de enkelte storgods, mens småbruk og mindre landsbyer er vanlige lenger nord, der det også finnes mer spredt bosetning. Omkring 65,6 % av befolkningen bor i byer og tettbygde strøk (2005). Største byer er Lisboa (564 600 innb. i 2001) og Porto (263 100 innb. i 2001).
Portugal – religion. Etter at republikken ble innført i 1910, ble stat og kirke atskilt (1911). 92 % av befolkningen regnes fortsatt som katolikker, 1,5 % er protestanter. Portugal har et av Europas viktigste pilegrimssteder, Fátima.
Portugal – næringsliv. Etter at Portugal ble medlem av EU i 1986 har landet hatt en nærmest sammenhengende økonomisk vekst. Portugal har også fått en mer sammensatt og mer serviceorientert økonomi etter at landet ble medlem av EU.
Siden midten av 1990-årene har myndighetene intensivert prosessen med å privatisere statseide selskaper. Portugal tok i bruk myntenheten euro i 2002 samtidig med 11 andre EU-land. Portugal har mottatt relativt store beløp fra EUs strukturfond.
Jordbruk
Over 30 % av totalarealet nyttes til jordbruksformål. Det meste av jordbruksarealet er åker, men store områder nyttes til beite eller frukttrær, vinranker og olivenproduksjon. Den nordlige delen av landet har små, intensivt drevne familiebruk, som ofte er mindre enn 50 dekar. I sør (bortsett fra Algarve) er det vanlig med bruk på over 1000 dekar som til dels drives ekstensivt.
Etter gjennomføringen av jordreformene 1974–75 og illegale okkupasjoner ble mange av storgodsene, spesielt i Alentejo, overtatt av bøndene og organisert som jordbrukskooperativer. Gjennom EU er jordbruket modernisert ved hjelp av privatisering og mer rasjonell drift.
Mesteparten av åkerarealet benyttes til korndyrking. I tørrere strøk dyrkes hvete, i fuktigere strøk mais. Risdyrkingen ekspanderer på kystslettene, særlig i Ribatejo og Estremadura. Dessuten dyrkes rug, havre og bygg, poteter, tomater, bønner og grønnsaker. Portugal er en av verdens aller største produsenter av olivenolje. Vindyrking er viktig overalt, men særlig i Douro-området, der portvinen fremstilles. Det dyrkes fiken, appelsiner, sitroner, mandler, kastanjer o.a. frukt.
Flerårig brakklegging gir beite til storfe og andre husdyr. Husdyrbruket er særlig viktig i de tørre, østlige fjellstrøk. Saue- og geitehold, storfe- og svineavl har regionalt stor betydning.
Skogbruk
Ca. 36 % av arealet er bevokst med furu, korkeik, annen eik, eukalyptus o.a. treslag. I korkeikskogene i sørvest produseres omkring halvdelen av verdens kork. Det meste blir eksportert i ubearbeidet stand. Harpiks og terpentin er andre eksportprodukter. Eukalyptus-plantasjer gir råstoff til treforedlingsindustrien.
Fiske
Fiske er viktig for matforsyningen, og forbruket av fisk overstiger de andre EU-landene. Kystfiske, og spesielt sardinfiske er viktigst. Viktigste fiskehavner er Setúbal, Matosinhos, Portimão og Olhão.
Bergverk, energi
Portugal har relativt beskjedne mineralske ressurser, og gruvedriften er begrenset. Viktigst er produksjonen av kobberholdig svovelkis og wolfram. Videre utvinnes mindre mengder kull, jernmalm, mangan, tinn og kobber. Vannkraft står for omtrent halvparten av elektrisiteten, særlig fra Douros nedbørfelt. Landet er imidlertid svært avhengig av importert olje for å dekke sitt energibehov.
Industri
Viktigst er tekstil- og bekledningsindustrien, særlig bomullsvareindustrien, som har opparbeidet betydelig eksport. Betydelig er også fiskehermetikk- o.a. foredlingsindustri. Lisboa og Porto er Portugals viktigste industrisentra. Ved Tejomunningen rett sør for Lisboa er det fra 1960-årene bygd opp en betydelig tungindustri med bl.a. jern- og stålverk, oljeraffinerier, kjemiske fabrikker og verftsvirksomhet.
Turisme
Turistnæringen spiller en betydelig rolle for landets utenriksøkonomi. I 2003 besøkte ca. 12 mill. turister Portugal. De viktigste turistmålene er Algarvekysten i sør, den portugisiske «Solkysten» vest for hovedstaden Lisboa og atlanterhavsøya Madeira.
Utenrikshandel
Portugal er verdens fremste produsent av kork, sardiner og portvin, men eksportverdien overskygges av tekstiler og konfeksjon, sko, maskiner, kjemikalier og tremasse. Portugal importer ferdigvarer, særlig maskiner og maskinelt utstyr. Landet må dessuten importere olje, kull og andre industrielle råvarer. Portugal er siden 1986 medlem av EU, og Spania, Frankrike og Tyskland står for størstedelen av Portugals utenrikshandel.
Samferdsel
Hovedaksen i Portugals transportnett går nord–sør fra Porto via Coimbra til Lisboa. Forbindelsene øst–vest har mindre betydning. En stor del av forbindelsene med utlandet går med båt eller fly. Lisboa er den viktigste havnebyen, og har en strategisk beliggenhet for skipstrafikken mellom Europa og Afrika, Sør-Amerika og Øst-Asia. Leixões (Porto), Setúbal og Funchal på Madeira er andre viktige havnebyer. Internasjonale lufthavner finnes ved Lisboa, Porto, Faro (Algarve), Funchal (Madeira) og Santa Maria (Asorene).
Kunst
Portugisisk kunst har fått impulser både fra romersk, og senere fra maurisk kultur, men vitnesbyrdene er få. Fra middelalderen av var det en høyt utviklet gullsmedkunst, og under renessansen finner vi fremragende bokkunst, fra barokktiden porselen; særlig kjent er den mosaikkaktige veggfajanse fra 1600-tallet, de såkalte azulejos. Portugal er relativt fattig på middelalderskulptur, men har en svulmende barokkskulptur. Billedhuggeren Joaquim Machado de Castro (1731–1822) er kjent for terrakotta-arbeider og kong Josefs rytterstatue i Lisboa.
Den nasjonale malerskole vokste frem under flamsk påvirkning mot slutten av 1400-tallet. En ledende skikkelse var Nuño Gonçalves (hoffmaler 1450–71), som er særlig kjent for sine storslåtte altertavler. Gonçalves fremste etterfølger på 1500-tallet var Vasco Fernandes, også kalt Grao-Vasco. Med renessansen ble den italienske innflytelsen tydelig i religiøs malerkunst.
Barokken på 1600-tallet var en gullalder for skulptur, påvirket av italienske og franske mestere, den ledende billedhugger var Joaquim Machado de Castro. På 1700-tallet var Domingos Antonio Sequeira (1768–1837) den ledende representant for et Rembrandt-inspirert clair-obscur maleri, mens Francisco Vieira (1765–1805) var den fremste nyklassisist. Columbano Bordalo-Pinheiro (1857–1929) er særlig kjent for sine mange portretter. Under nyklassisismen og romantikken på 1800-tallet domineres billedkunsten av franske forbilder.
Portugisiske kunstnere deltok i liten grad i de moderne bevegelsene på 1900-tallet. Et unntak var kubisten Amadeo de Souza-Cardoso. Unge kunstnere reiste til Paris og ble bl.a. inspirert av Cezanne og kubistene; verdt å nevne er José de Almada Negreiros. Moderne portugisisk kunst har få internasjonalt berømte navn. Et unntak er Maria Elena Vieira da Silva, som med sine abstrakte malerier regnes som en av forgrunnsskikkelsene i den såkalte Paris-skolen. Senere har kunstnere som Paula Rego, José de Guimarães, Julião Sarmento samt billedhuggeren Manuel Cargaleiro markert seg.
Folkemusikken
Fremviser et mangfold av former og uttrykk, der impulser fra Afrika, Amerika og Asia er vevd inn i en europeisk ramme. Verdslige og åndelige sanger, modas, fremføres tostemmig i parallelle terser. Sangdansformen fado fremføres på kafeer og gater til gitarakkompagnement. Blant de mest karakteristiske folkeinstrumentene på landsbygda er gaita (obo-instrument som spilles med venstre hånd) og tamboril (tromme, spilles med høyre hånd).
Kunstmusikk
Den første musikk man har historisk dokumentert i Portugal, er trubadursangen på 1200-tallet. Duarte Lobo (ca. 1565–1646) var en av de første som skrev store polyfone vokalverker, og Manuel Coelho (ca. 1583–1623) gav ut en viktig samling orgelmusikk. Mye av den eldre portugisiske musikken gikk tapt for alltid da flere store arkiver ble ødelagt ved jordskjelvet 1755.
Etter 1700 ble musikken sterkt påvirket av italienere, bl.a. Domenico Scarlatti, som oppholdt seg ved hoffet i Lisboa og ble et forbilde. José de Seixas (1704–42) skrev f.eks. hundrer av «klaversonater» i Scarlatti-stil. Enda sterkere ble kanskje den italienske innflytelse innen operaen, idet napolitansk operastil ble dominerende helt inn på 1800-tallet. Landets største operakomponist, Marcos Portugal (1762–1830), holdt seg overveiende til denne stilart. João Domingos Bomtempo (1775–1840), Portugals første symfoniker, skrev orkester- og kammermusikk nærmest i wienerklassisk stil.
På 1800-tallet ble komponistene påvirket av den nasjonalromantiske retning, og på 1900-tallet merkes innflytelse både fra impresjonismen og nyere stilarter. Den best kjente komponist i denne tid er José Vian(n)a da Mot(t)a (1868–1948), som særlig var opptatt av nasjonalismen i musikken, og som er blitt kalt den nyere portugisiske musikkens far. Av samtidige kjente portugisiske komponister skal nevnes Rui Coelho, Luiz de Freitas Branco og Frederico de Freitas. Filipe Pires, Jorge Peixinho og Álvaro Cassuto har komponert seriell og elektronisk musikk.
Det finnes musikkonservatorier bl.a. i Lisboa og Porto. Siden 1960 har stiftelsen Fundação Calouste Gulbenkian hatt stor betydning for musikklivet i Portugal, bl.a. gjennom sitt orkester, Orquestra Gulbenkian, som holder til i Lisboa. I Lisboa finnes også orkestrene Orquestra Metropolitana de Lisboa og Orquestra Sinfónica Portuguesa, koret Polyphonia og operaen Teatro Nacional de São Carlos (1793).
Tiden etter 1974
Misnøyen med regimet vokste, ikke minst etter at de militære styrkene led tilbakeslag i de portugisiske besittelsene i Afrika. Ledet av en gruppe offiserer ble det gjennomført et statskupp 25. april 1974, den såkalte «nellikrevolusjonen». General António de Spínola overtok som president. En sivil regjering ble dannet, og den politisk radikale oberst Vasco Gonçalves tok ledelsen, med sosialisten Mário Soares som utenriksminister. Spínola gikk av i protest mot venstrepolitikken som ble ført, og han ble etterfulgt av den tidligere generalstabssjef Francisco da Costa Gomes.
Et forsøk på motkupp av ekspresident Spínola i mars 1975 førte ikke frem. Valget på grunnlovgivende forsamling på årsdagen for kuppet ble en seier for de demokratiske partiene. Ved parlamentsvalget året etter ble sosialistpartiet størst. Revolusjonen førte til at de tidligere portugisiske koloniene i Afrika, Angola, Mosambik og Guinea-Bissau, oppnådde selvstendighet i 1975.
I den demokratiske forfatningen av 1976 fikk det militære revolusjonsrådet funksjonen som presidentens rådgivere og garantister for den nye orden som var etablert. Flere ganger satte rådet seg imot reformer som brøt med de sosialistiske ideene som spilte en sentral rolle for De væpnede styrkers bevegelse i 1974 og som ble nedfelt i forfatningen, bl.a. var reprivatisering av bankene et langvarig konflikttema. I 1974 begynte en lenge etterlengtet jordreform, med opprettelse av kollektivbruk for jordløse landarbeidere. I tillegg til en omfattende statlig ekspropriering ble store områder overtatt illegalt, og måtte senere leveres tilbake.
Frem til 1979 hadde sosialistpartiet den største gruppen i parlamentet. Ved valget det året skjedde en høyredreining. Forholdet mellom regjeringen og presidenten/revolusjonsrådet ble spent etter at høyrepartiene kom til makten. Regjeringens fremstøt for å privatisere økonomien etter revolusjonstidens nasjonaliseringstiltak møtte betydelig motstand på venstresiden. I 1976 ble hærens stabssjef, general António Ramalho Eanes, valgt til president med støtte fra sosialistene, sentrumsdemokratene og folkedemokratene. Han satt til 1986, da sosialistlederen Mário Soares tok over, den første sivile president i landet på seksti år.
1982 ble de militæres forfatningsmessige politiske innflytelse svekket. Parlamentet vedtok da mot kommunistenes stemmer å oppløse revolusjonsrådet og opprette tre nye organer: en forfatningsdomstol, et sivilt statsråd med rådgivende funksjoner, og et forsvarsråd. Sosialistene var splittet i synet på denne forfatningsreformen, men stemte likevel for, på betingelse av at de gamle formuleringene om nasjonalisering av jordeiendom ble beholdt.
Etter valget i 1987 ble den første flertallsregjeringen i Portugal etter revolusjonen 1974 dannet av Aníbal Cavaco Silva fra det sosialdemokratiske partiet (PSD), som til tross for navnet er et høyreparti. Den nye regjeringen satte i verk en omfattende privatisering av statlige foretak innen energiforsyning, bankvesen, tungindustri, telekommunikasjon og transport. Marxistiske elementer fra grunnloven ble fjernet, da disse tidligere hadde hindret at private foretak kunne overta statlige eierandeler.
I 1990-årene ble Portugal rystet av flere avlyttings- og korrupsjonsskandaler. I flere av disse sakene var politikere fra PSD involvert, og dette svekket velgernes tillit til partiet og til politikere generelt. Ved parlamentsvalget 1995 ble Sosialistpartiet (PS) det største partiet og dannet en mindretallsregjering under ledelse av António Guterres. Ved valget 1999 fikk den populære Guterres økt oppslutning, men partiet fikk ikke rent flertall. Sosialistpartiet fikk også presidentembetet i 1986. Mário Soares satt til 1996, da PS’ kandidat Jorge Sampaio vant presidentvalget med 53,8 % oppslutning, mot tidligere statsminister Aníbal Cavaco Silva. I denne perioden foregikk det også en maktforskyvning, der den tidligere sterke presidentmakten ble svekket til fordel for den parlamentarisk ansvarlige statsministeren, en utvikling som fortsatte etter hundreårsskiftet.
Sampaio ble gjenvalgt i 2001 med en oppslutning på 56 %. I desember samme år gikk Guterres’ regjering av, etter sosialistpartiets kraftige og uventede tilbakegang ved høstens lokalvalg. Denne trenden holdt seg ved valget som ble fremskyndet til våren 2002, da det ble dannet en sentrum/høyre-regjering ledet av det konservative partiet PSDs Jose Manuel Durão Barroso, som to år senere ble kalt til Brussel som president for EU-kommisjonen. Etterfølgeren, Pedro Santana Lopes, tapte valget i 2005. Sosialistene fikk nå for første gang rent flertall i nasjonalforsamlingen, med Jóse Sócrates som statsminister. I 2006 ble Anibal Cavaco Silva den første presidenten fra sentrum/høyresiden i portugisisk politikk siden «nellikrevolusjonen» i 1974.
Større svingninger i oppslutningen om de to ledende partiene, hyppige politiske kriser og synkende valgdeltakelse gjenspeilte en økende mistro til politikerne. Dette ble sett i sammenheng med et klimaskifte i portugisisk økonomi i tiden etter hundreårsskiftet. På viktige indikatorer som økonomisk vekst og budsjettbalanse, arbeidsledighet og inntektsforskjeller, og utviklingen innen utdanning og helsevesen, falt landet på få år fra en topp- og langt ned mot en bunnplassering i EU-sammenheng. Med sin høye andel av tradisjonell, arbeidskraftintensiv industri ble Portugal særlig sterkt rammet av importen fra Kina og andre lavkostland, mens de EU-tilskuddene man hadde nytt godt av, nå ble dreid mot de nye medlemslandene. Naturkatastrofer, knyttet til en langvarig tørkeperiode, forsterket problemene – som ikke har latt seg oppveie av en blomstrende turistnæring.
Utenrikspolitikk
Portugals utenrikspolitikk har vært preget av landets fortid som kolonimakt. Portugal var før regimeskiftet i 1974 en av de siste kolonimakter og førte krig i sine kolonier i Afrika. Revolusjonen 1974 førte til at koloniene ble selvstendige. Portugal ble medlem av EF i 1986 og har siden blitt integrert i det vesteuropeiske samarbeidet også på det utenrikspolitiske plan.
Indonesias okkupasjon av det tidligere portugisiske territoriet Øst-Timor fra 1975 til 1999 skapte lenge et spent forhold mellom de to landene. Portugal spilte en viktig rolle i det internasjonale arbeidet som førte til selvstendighet for Øst-Timor. Også i fredsprosessene i Angola og Mosambik har Portugal vært en aktiv partner. I 1996 dannet Portugal sammen med de tidligere koloniene (Angola, Brasil, Guinea-Bissau, Kapp Verde, Mosambik og São Tomé og Príncipe) en internasjonal organisasjon av portugisisktalende land for å fremme økonomisk og politisk samarbeid.
Det har vært gnisninger også i forholdet til Spania, men mye ble ryddet av veien i 1996 ved en bilateral samarbeidsavtale som bl.a. omfatter narkotikahandel, organisert kriminalitet og illegal innvandring. Den formelle overføringen av Macau til Kina i 1999 innebar slutten på 442 års portugisisk styre – og samtidig ble det satt endelig punktum for Portugal som kolonimakt.
