Serbia og Montenegro. 1992–2006 forbundsrepublikk i Sørøst-Europa, på Balkanhalvøya. Grenser til Ungarn i nord, Romania i nordøst, Bulgaria i sørøst, Makedonia og Albania i sør, Adriaterhavet i sørvest, Bosnia-Hercegovina i vest og Kroatia i sørvest og nordvest. Ved oppløsningen hadde Serbia og Montenegro et folketall på ca. 10,6 mill. innbyggere.
I 1992 vedtok de tidl. jugoslaviske delrepublikkene Serbia og Montenegro å gå sammen i en føderasjon, Forbundsrepublikken Jugoslavia (SRJ). SRJ ønsket å bli oppfattet som en etterfølgerstat etter Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia som gikk i oppløsning 1991-92, da Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia erklærte seg selvstendige. Landet endret navn til Serbia og Montenegro fra 2003. En folkeavstemning i Montenegro mai 2006 gav flertall for selvstendighet, og 3. juni 2006 erklærte Montenegro seg selvstendig. Landets selvstendighet ble raskt internasjonalt anerkjent, og Montenegro og Serbia var fra juni 2006 to selvstendige stater. I 2008 løsrev Kosovo seg fra Serbia.
Serbia og Montenegro – forfatning og politisk system. Den statsdannelsen som var i funksjon 1992–2006, hadde to forfatninger. I forfatningen av 1992 var Jugoslavia (i dagligtale kalt «rest-Jugoslavia») en formelt, men ikke helt reelt, demokratisk forbundsrepublikk, bestående av republikkene Serbia og Montenegro. Serbia dominerte forbundet helt, og forbundsorganene var derfor av underordnet betydning. Presidenten, som hadde liten makt, ble utnevnt av forbundsforsamlingen og utnevnte regjeringen.
Enkeltrepublikkene var også formelt demokratiske, med lovgivende myndighet lagt til folkevalgte republikkforsamlinger (250 medlemmer i Serbia, 85 i Montenegro) og utøvende makt til folkevalgte presidenter. Det var presidentene i republikkene som preget politikken, også på forbundsnivå, spesielt den serbiske presidenten Slobodan Miloševic. Kosovo var tidligere en autonom provins i Serbia, men ble etter hvert direkte styrt fra Beograd til FN overtok den reelle styringen av provinsen i 1999. Vojvodina hadde en viss autonomi som serbisk provins med en egen valgt provinsforsamling og provinsregjering.
I 2003 fikk statsforbundet en ny forfatning og skiftet samtidig navn til Serbia og Montenegro. Under den nye forfatningen ble båndene mellom de to republikkene løsere, og det ble bl.a. åpnet for at republikkene kunne tre ut av statsforbundet etter tre år. Presidenten hadde en regjering på bare fem medlemmer som arbeidet med utenriks- og forsvarspolitikk, økonomi, menneskerettigheter og minoritetsspørsmål. Et ettkammer-parlament med 126 direkte valgte medlemmer ble opprettet (91 serbiske, 35 montenegrinske), men Montenegro ville ikke være med på et felles valg til nasjonalforsamlingen 2005 og foreslo i stedet at statsforbundet skulle oppløses.
Begge republikkene fortsatte med egne parlament, regjeringer og presidenter. Serbia var uten president 2002–04; alle valgene ble underkjent pga. lav valgdeltakelse, noe som skyldes at de ulike kandidatene oppfordret sine tilhengere til boikott dersom de ikke var sikre på å vinne.
En folkeavstemning i Montenegro 2006 gav flertall for løsrivelse, og i juni 2006 erklærte Montenegro seg selvstendig og trådte ut av statsforbundet, mens Serbia erklærte seg som etterfølgeren til statsforbundet Serbia og Montenegro.
Serbia og Montenegro – forsvar. Verneplikt for menn; militærtjenesten varer 9 måneder. Hærens personellstyrke var 2004 om lag 55 000. Marinen hadde en personellstyrke på 3800 og flyvåpenet 6500. I tillegg finnes ca. 45 000 paramilitære styrker. Siden 1999 er en NATO-ledet FN-styrke (KFOR) stasjonert i provinsen Kosovo. Styrken utgjorde i 2004 ca. 19 000. Norge har bidratt med personell til KFOR siden starten; i 2006 er bidraget en etterretnings- og analysegruppe.
Serbia og Montenegro – internasjonale forbindelser. Den nye jugoslaviske føderasjonen fikk ved opprettelsen 1992 ikke overta det gamle Jugoslavias plass i FNs hovedforsamling; i stedet ble landet utsatt for FN-sanksjoner. Landet ble 1996 igjen medlem av FN og ble siden også medlem av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Ved statsforbundets oppløsning 2006 overtok Serbia medlemskapet til Serbia og Montenegro i de internasjonale organisasjoner.
Serbia og Montenegro – musikk. Musikklivet og de musikalske formene i så vel Serbia som Montenegro er preget av den langvarige kontakten med bysantinsk og tyrkisk kultur.
Folkemusikk
Serbia og Montenegro har en rik og egenartet folkemusikk med lange tradisjoner. Sangen er ofte ornamentert med fri rytme, mens intrumentalmusikken fremviser et mangfold av komplekse rytmer, bl.a. med anvendelse av 5-, 7- og 9-delte taktarter. Av spesiell interesse er lange serbiske helteepos, fremført av solist til akkompagnement på det enstrengende, pæreformede strykeinstrumentet gusle. I fjellstrøkene er den vokale og instrumentale folketradisjonen særlig sterk. Her finnes bl.a. en særpreget tostemmig folkesang med hyppig bruk av sekundsamklanger som skaper en sterk effekt og dermed kan høres over lange avstander. Nyere tostemmig sang benytter mer parallelle terser, i tråd med vestlig tradisjon. Folkesangen er i stor grad knyttet til riter i forbindelse med års- og livssyklusen (bryllup, fødsel, gravferd).
Kunstmusikk
Kirkemusikken fikk tidlig impulser fra bysantinsk kirkesang, og utviklingen av kunstmusikalske former kom sent i gang på grunn av den kulturelle påvirkningen fra tyrkerne. Musikken ved det serbiske hoffet i middelalderen er lite kjent, men ikonografiske kilder viser utøvere med forskjellige instrumenter. Utviklingen av kunstmusikk skjøt ikke fart før på 1800-tallet, etter reisningen mot den tyrkiske dominansen. Musikere fra Vojvodina og Tsjekkia spilte viktige roller i denne prosessen, og kortbevegelsen med tilknytning til kirken stod også sentralt.
En rekke komponister fikk på 1900-tallet sin utdanning i Praha og Wien. Blant disse er Stanojlo Rajicic, Ljubica Maric, Milan Ristic og Vojislav Vuckovic, som gjennom sitt virke i Beograd i 1930-årene bidrog til å utvikle serbisk kunstmusikk. Etter den annen verdenskrig merkes en viss konservativ trend. Musikklivet i Beograd og regionale sentre som Niš og Novi Sad bidrog likevel til utvikling av nye former innenfor seriell musikk, aleatorikk og, i mindre grad, elektrofoni. I etterkrigstiden er det for øvrig etablert en rekke operahus, symfoniorkestre, musikkakademier og musikkskoler.
Historikk
Man kan si at dagens Serbia og Montenegro viderefører tradisjonene fra det gamle Serbia, samtidig som det representerer den rike teaterutviklingen i byer som Beograd og Novi Sad slik den fant sted særlig i tiden etter den annen verdenskrig. Derfor vil et perspektiv på teaterutviklingen av i dag atskille seg fra det som gjelder utviklingen i Kroatia, Slovenia og Makedonia (Skopje). Dette vil også samsvare med holdningene i de jugoslaviske etterfølger-statene, hvor man også legger vekt på å definere sine språk og kulturytringer som forskjellige fra serbisk, og dermed blir forestillingen om en felles serbo-kroatisk kultur forlatt. Den krigen som nylig har vært, har inntil videre ødelagt forutsetningene for kulturelt fellesskap mellom disse landene.
Utviklingen av et serbisk profesjonelt teater
Fra både den ortodokse og den katolske kulturen i det sørslaviske området kjenner man ritualer med bruk av masker og kostymer, og i Balkan-området generelt har en gjøglertradisjon overlevd. Med tyrkerne kom skyggespill, og den kristne befolkningen i det osmanske riket tok vare på sine fortellertradisjoner. Etter at serberne hadde vunnet sin delvise frihet under det osmanske styret i 1815, kom en viss teaterutvikling basert på amatører i gang, representert ved Joakim Vujic og hans teater i Kragujevac fra 1834.
I 1861 ble det første serbiske nasjonalteater grunnlagt i Novi Sad, og et tilsvarende teater ble grunnlagt i Beograd i 1868. Den første dramatiker av betydning var Jovan Sterija Popovic, som skrev tragedier inspirert av nasjonal historie og legender i kombinasjon med nyklassisistiske og romantiske elementer. Dramatikk fra det tyske språkområdet ble oversatt til serbisk, og det ble etter hvert spilt et repertoar som bl.a. omfattet Ibsen og Hauptmann. Etter at Jugoslavia var grunnlagt, kom det i 1920-årene en sterk orientering mot et europeisk regiteater, med elementer av både tysk ekspresjonisme og russisk Stanislavskij-tradisjon.
Viktig for utviklingen i serbisk-jugoslavisk teater var grunnleggelsen av Det jugoslaviske dramateater i Beograd i 1948 ved regissøren og scenografen Bojan Stupica. Dette teateret høstet stor suksess under Théâtre des Nations i Paris i 1954. Atelje 212 ble tilsvarende grunnlagt i Beograd i 1954, og fra 1956 eksisterte en stor nasjonal teaterfestival i Novi Sad. Av internasjonal betydning ble BITEF-festivalen i Beograd, hvor rike impulser fra europeisk og amerikansk teater ble formidlet. Jugoslavia hadde ikke en tilsvarende regimebestemt avsperring eller isolasjon som mange av de andre øst-europeiske landene, og en særlig form for grotesk realisme og stilisering gjorde seg gjeldende. Regissører som ble inspirert av denne utviklingen var D. Jovanovic, Lj. Ristic og S. Unkovski.
Teaterutviklingen etter 1991 ser ut til å skyte fart, og særlig har teateret i Novi Sad en sentral posisjon. Dette til tross for at fellesskapet som eksisterte mellom Serbia og de andre delrepublikkene i det gamle Jugoslavia – som i seg selv representerte en kunstnerisk kraft – har gått i oppløsning.
Serbia og Montenegro – dans. Her finnes en rik folkedanstradisjon og mange av folkedansene viser felles elementer med andre Balkan-land. De mest vanlige ring- og rekkedansene, med fellesnavnet kolo, utføres i fellesskap av både kvinner og menn, men også som rene manns- og kvinnedanser. Blant de typiske mannsdansene finner vi momacko, som i likhet med den norske halling tar sikte på å imponere de kvinnelige tilskuerne. Derimot er kutunka og lilka såkalte frierdanser og dermed typiske pardanser. Selv om folkedansene fremdeles er en del av det sosiale liv, ofte i forbindelse med høytider, er det også dannet mer profesjonelle grupper med etniske danser som utgangspunkt. Den mest kjente gruppen er Kolo-ensemblet med base i Beograd.
Når det gjelder den klassiske tradisjonen, er de fleste ballett-kompanier som er tilknyttet operahusene i de større byene, grunnlagt etter den annen verdenskrig. Beograd-balletten derimot ble grunnlagt i 1921 under ledelse av Claudia Issachenko og med Natalia Boskovic som prima ballerina. Etableringen av en ballettskole året etter fikk stor betydning for ballettkunsten, og alt i 1930 var kompaniet vokst til ca. 50 dansere. Dette skyldtes til en viss grad emigrantdansere fra Sovjetunionen som fant seg vel hjemme i det slaviske Beograd. Blant disse må spesielt nevnes Margaret Froman (1880–1970). Hun hadde tidligere vært solist ved Bolsjoj-balletten og medlem av Djagilevs kompani. I 1924 koreograferte hun den kjente balletten Pepperkakehjertet. Froman startet flere ballettskoler, først i Zagreb, senere i Beograd. Blant hennes mest berømte elever var Mia Slavenska, som var Zagreb-ballettens prima ballerina i 1930-årene, og Ana Roje, solist i Beograd og senere ballettmester ved Ballets Russes de Monte Carlo.
Under den annen verdenskrig opphørte kompaniets virksomhet og måtte derfor starte på nytt i 1945. Fromans kjente verk, Ohrid-legenden, hadde urpremiere i 1947 med stor suksess og ble begynnelsen på en rik tid for jugoslavisk ballett. Moderne dans har ikke hatt samme popularitet, selv om kompaniet i Novi Sad i større grad enn i Beograd har satset på moderne verk. De senere år har også satt sitt preg på dansemiljøet. Manglende økonomiske ressurser og kunstneriske utfordringer har ført til at flere av de mest kjente danserne har søkt seg til utenlandske kompanier både i Europa og USA.
Serbia og Montenegro
Etter at krigen i Kosovo var over foreslo den montenegrinske regjeringen å oppløse føderasjonen Jugoslavia, og erstatte den med en løsere union. Serbiske myndigheter satte seg imidlertid imot. Heller ikke EU ønsket at Montenegro skulle få større uavhengighet – siden Kosovo fortsatt skulle være en integrert del av føderasjonen Jugoslavia, ville et selvstendig Montenegro satt den skjøre stabiliteten i Kosovo i fare.
I mars 2002 ble de to republikkene enige om å erstatte føderasjonen Jugoslavia med unionen Serbia og Montenegro. Avtalen innebar at Montenegro måtte gi slipp på ønsket om løsrivelse for tre år, mens Serbia måtte godta at unionen ble løsere enn de ønsket. Kosovo skulle fortsatt være underlagt FN-administrasjon. Det var EUs utenrikspolitiske leder som forhandlet frem avtalen.
4. februar 2003 vedtok det jugoslaviske parlamentet den nye grunnloven; det tidligere Jugoslavia ble dermed erstattet med unionen Serbia og Montenegro. Svetozar Marovic fra Montenegro ble valgt som unionspresident i begynnelsen av mars. Presidenten ledet en regjering med bare fem ministere. Regjeringen arbeidet med utenriks- og forsvarspolitikk, økonomi, menneskerettigheter og minoritetsspørsmål.
Bare noen dager senere ble Serbias statsminister Zoran Djindjic myrdet. Etter attentatet innførte myndighetene unntakstilstand og startet en opprensking over hele landet; i begynnelsen av mai hadde over 10 000 mennesker blitt kalt inn til avhør, 3000 satt i varetekt og rundt 50 tiltaler ble reist. USA, EU og andre vestlige land hadde lenge oppfordret serbiske myndigheter til å få kontroll over hæren og andre militære grupperinger. Det internasjonale samfunnet anerkjente derfor myndighetenes oppryddingsaksjon; 2. april ble Serbia og Montenegro medlem av Europarådet, i tillegg åpnet USA for våpeneksport og bevilget penger til hæren og politiet. Unionens væpnede styrker ble lagt under sivil kontroll. Zoran Zivkovic overtok som statsminister etter Djindjic.
Ved årsskiftet 2003/2004 ble det avholdt valg til nasjonalforsamlingen i Serbia. De nasjonalistiske partiene Serbias radikale parti (SRS) og Det serbiske sosialistparti stilte begge med toppkandidater tiltalt for krigsforbrytelser; SRS med Vojislav Seselj og Det serbiske sosialistparti med Slobodan Miloševic. SRS vant valget med nesten 28 % av stemmene. Miloševics parti fikk 7 %. I begynnelsen av mars – etter to måneder med forhandlinger – tiltrådte Vojislav Koštunica som statsminister for en moderat koalisjonsregjering. Regjeringen bestod av tre reformvennlige partier. Koštunicas parti – Serbias demokratiske parti – blir regnet som et moderat nasjonalistparti. Han inngikk en avtale med Miloševics parti om parlamentarisk støtte.
Regjeringen lovet å arbeide for at Serbia skulle bli medlem av EU. En av betingelsene for EU-medlemskap er at Serbia må arbeide for utlevering av mistenkte krigsforbrytere til krigsforbryterdomstolen i Haag. Forholdet mellom Serbia og FNs krigsforbryterdomsstol har vært spent. Domstolene i Haag har beskyldt serbiske myndigheter for å beskytte mistenkte krigsforbrytere som Radko Mladic, som er tiltalt for massakrene i Srebrenica i 1995.
Serbia var 2002–04 uten en valgt president. Dette skyldes at flere valg har blitt erklært ugyldige pga. for lav valgdeltakelse – som igjen ble iscenesatt av kandidater som ikke var sikre på å vinne annen valgomgang (de oppfordret sine tilhengere til å holde seg hjemme). Etter at nasjonalforsamlingen fjernet kravet om 50 % valgdeltakelse, ble det avholdt presidentvalg høsten 2004. Det ble vunnet av den moderate Boris Tadic. Etter valget i Montenegro i 2003 ble sosialisten Milo Djukanovic statsminister for en tre-parti regjering. Filip Vujanovic ble Montenegros president samme år.
Montenegro ville ikke være med på et felles valg til en felles nasjonalforsamling i 2005 og foreslo i stedet at statsforbundet skulle oppløses. Dette hadde igjen sammenheng med forholdet til EU. Både statsforbundet og Montenegro hadde ambisjoner om å bli medlem av EU, og diskusjonen dreide seg om sjansene var størst for å oppnå medlemskap som ett eller to land. Et forslag om å oppløse statsforbundet ble lagt ut til folkeavstemning i Montenegro 2006, og oppnådde nødvendig flertall med knapp margin: 55,4 % stemte for uavhengighet – EU hadde satt 55 % som krav for å godkjenne resultatet.
Bare et par uker etter folkeavstemningen var de formelle endringene gjennomført, og Montenegro ble anerkjent som selvstendig stat av de fleste land i juni 2006. Serbia arvet medlemskapet i de internasjonale organisasjonene, mens Montenegro måtte søke om opptakelse i FN og andre organer. Etter oppløsningen var det ventet at Montenegro ville få fortgang i medlemskapsforhandlingene med EU, der Serbia var suspendert pga. landets manglende samarbeid med den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. I 2007 var fortsatt de to mest ettersøkte krigsforbryterne – Radovan Karadžic og Radko Mladic – på frifot, på tross av forsikringer fra serbiske myndigheter om at de ville bli arrestert og utlevert.
