Slovenia. republikk i Mellom-Europa, innerst i Adriaterhavet, ved Veneziabukta. Grenser i vest til Italia, i nord til Østerrike, i nordøst til Ungarn og i sørøst til Kroatia. Kyststripen langs Adriaterhavet er kun 47 km lang.
Slovenia har den mest homogene befolkningssammensetningen av de tidligere jugoslaviske republikkene og utgjorde forut for unionsoppløsningen den rikeste og mest industrialiserte delen. Slovenia ble medlem av NATO og EU i 2004.
Slovenia var en del av Jugoslavia fra 1918 til 1991, da den slovenske republikken rev seg løs og oppnådde uavhengighet etter en kort frigjøringskrig.
Navnet er etter folkegruppen slovenere.
Slovenia – forfatning og politisk system. Etter forfatningen av 1991, endret 2000, er Slovenia en enhetsstatlig, parlamentarisk-demokratisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for fem år. Han har primært seremonielle funksjoner og kan gjenvelges én gang. Den reelt utøvende makt er lagt til statsminister og regjering. Regjeringen utgår fra og er ansvarlig overfor den folkevalgte nasjonalforsamling (Državni Zbor). Forsamlingen, som har den lovgivende myndighet, har 90 deputerte, valgt for fire år. De italienske og ungarske minoriteter har rett til å velge én representant hver til forsamlingen. Det er også et nasjonalt råd på 40 medlemmer, som kan foreslå lover og be nasjonalforsamlingen revurdere f.eks. lovvedtak. Rådet består av representanter for arbeidsgivere og arbeidstagere, men også andre interessegrupper; det har i stor grad et korporativt preg.
Administrativt
Administrativt er Slovenia delt inn i 193 kommuner, herav 11 bykommuner. Kommuner kan gå sammen med andre i regionalt samarbeid.
Slovenia – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til ca. 2 millioner. Befolkningen er mer enhetlig enn i noen annen av de øvrige republikkene i det tidligere Jugoslavia: 90 % er slovenere, for øvrig finnes minoriteter av kroater, serbere, italienere og ungarere.
Største byer er hovedstaden Ljubljana med 253 000 innb. og Maribor med 95 800 (2006).
Religion
Flertallet (ca. 86 %) av befolkningen er katolikker, 2 % er ortodokse, 1,3 % protestanter og 1 % muslimer.
Språk
Offisielt språk er slovensk, som er morsmål for nær 90 % av befolkningen. Språklige minoriteter utgjøres av kroatisk-, serbisk-, italiensk- og ungarsktalende.
Slovenia – næringsliv. Slovenia var forut for oppløsningen av Jugoslavia den rikeste og mest industrialiserte av alle republikkene i unionen. Med kun 8 % av Jugoslavias samlede folketall stod republikken for 17 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) og 30 % av eksporten til Vest-Europa. I den første perioden etter selvstendigheten hadde landet en kortvarig økonomisk nedgang. Etter et par år med økonomisk nedgang og høy arbeidsledighet økte den økonomiske veksten, samtidig som arbeidsledigheten sank. Slovenia, som ble medlem av EU i 2004, har en utmerket infrastruktur og en velutdannet arbeidsstokk.
Av tjenesteytende næringer er særlig finansvirksomheten (bank, forsikring) og turismen viktige inntektskilder for Slovenia.
Jordbruk og skogbruk
Jordbruk utgjør en relativt liten del av økonomien. Jordbruksarealet består hovedsakelig av eng og beite. Det dyrkes bl.a. mais, hvete, sukkerbeter, poteter, kål og frukt (særlig druer til vinproduksjon). Av husdyr holdes særlig storfe til melk og kjøttproduksjon, fjærkre og svin. Noe sauehold.
Nesten halvparten av landet er dekket av skog, og skogbruk har tradisjonelt vært en viktig næring. Det meste av hugsten går til tømmer og tremasse.
Bergverk, energi
Det utvinnes mest kull. Ellers bly og sink, samt mindre mengder salt, olje og naturgass. Slovenia har forekomster av uran og kvikksølv.
Vannkraft er viktigste kilde til energi. Slovenia har ett kjernekraftverk, opprinnelig bygd for å dekke energibehov både i Slovenia og Kroatia. Ved en avtale 1995 ble eierskapet til kraftverket delt likt mellom de to landene.
Industri
De største industrigrenene er metall- og verkstedindustrien, som bl.a. er lokalisert til Ljubljana og Celje. Disse svarer til sammen for en fjerdedel av samlet produksjonsverdi. Betydelig elektronisk industri i Ljubljana, og tekstilindustri i Maribor og Kranj. Tungindustrien er særlig lokalisert til Ljubljana og Jesenice. Ellers produseres det kjemikalier, næringsmidler, trebaserte produkter (inkl. papir), skotøy, motorkjøretøyer m.m.
Utenrikshandel
Slovenia eksporterer maskiner og transportutstyr (særlig elektriske apparater, kontormaskiner, veimaskiner og deler), konfeksjon og tilbehør og kjemikalier. Tyskland er viktigste handelspartner med hensyn til eksport, dernest Italia, Kroatia, Frankrike og Østerrike. Viktigste importvarer er maskiner og transportutstyr, kjemikalier og forskjellige fabrikkvarer. Viktigste handelspartnere med hensyn til import er Tyskland, dernest Italia, Østerrike, Frankrike og Kroatia.
Samferdsel
Slovenias geografiske plassering gjør at landet er et naturlig transittland for vei- og jernbanetrafikken mellom nordlige og sørlige Europa, og det er gode forbindelser særlig i retning nordvest–sørøst. Det finnes ca. 15 000 km veier, hvorav det aller meste er av høy standard, og ca. 1200 km jernbane. Koper er landets viktigste havneby med en samlet godsmengde på ca. 6 mill. tonn årlig. Havnen i Koper er tollfri sone. Andre viktige havner er Portorož og Izola.
Folkemusikken
Folkemusikken har slektskap med tradisjonene i Alpene: bruk av alpehorn, siter, hakkebrett, trekkspill og kontrabass, og forkjærlighet for bjeller i forskjellige størrelser. I de østlige og sørlige deler finnes særegne lokale tradisjoner, ofte med arkaiske trekk, som de gamle gjeterinstrumentene žvegle (sideblåst fløyte) og orglice (panfløyte). Flerstemmig sang er svært utbredt.
Kunstmusikk
Musikkhistorien er preget av nærheten til og den langvarige kulturelle kontakten med vestlige land. De kirkemusikalske impulsene begynte i middelalderen, men fikk et tilbakeslag under den tyrkiske dominansen på 1400-tallet. Et betydningsfullt musikalsk senter på 1700-tallet var Academia Philharmonicorum i Laibach (tysk for Ljubljana), som formidlet viktige impulser fra Wien. På 1800-tallet var kunstmusikken dominert av den tysk-østerrikske tradisjonen, med Miroslav Vilhar og Kamilo Mašek som ledende komponister. Mot slutten av 1800-tallet innledet Benjamin Ipavec og Fran Gerbi? en romantisk retning. Ledende komponister i mellomkrigsperioden var Marij Kogoj og Slavko Ošterc, som begge var sterkt influert av den sentraleuropeiske avantgarden.
Slovenia – geologi og landformer. Slovenia er for det meste et fjelland. Størstedelen er bygd opp av foldede mesozoiske og tertiære sedimenter, og er en fortsettelse av den alpine foldesone som fortsetter sørover fra Alpene. I nordvest ligger Juliske alper, som når opp i 2863 moh. i Triglav; Slovenias (og det tidligere Jugoslavias) høyeste topp. Lenger øst danner Karavankene, som er en del av kalkalpene, grensen mot Østerrike. Høyeste fjell her er Grintavec, 2558 moh. I sørvest danner Dinariske alper en fjellkjede som fortsetter langs kysten av Adriaterhavet mot Albania. Kalksteinplatået Karst i denne fjellkjeden har gitt navn til erosjonsfenomenet karst. Mellom fjellene ligger dype breeroderte daler og forkastningssenkninger, som f.eks. Ljubljanabekkenet. Elvene Sava, Drava, Mura og So?a (it. Isonzo) renner gjennom landet.
Slovenia – historie. Slovenia var opprinnelig befolket av keltisk-illyriske stammer. Slaviske stammer innvandret fra 500–700-tallet til området ved Alpenes østlige utløpere. Slovenere betyr «slavere» og var den slaviske stammen som bosatte seg lengst mot vest, hvor slaverne møtte germanske og romanske folkeslag. Karantania (nåværende Kärnten) var et slavisk fyrstedømme på 600–700-tallet, men kom så under Bayern. Fra ca. 800 var området en del av Karl den stores rike og tilhørte siden Det frankiske riket. Slovenerne ble kristnet fra vest i perioden 750–900 og tilhørte dermed tidlig den vestlige kultursfære, som del av den tyske og romersk-katolske verden. I motsetning til andre sørslaviske folk dannet ikke slovenerne noen egen stat i middelalderen. I Karantania spilte likevel en slovensk adel en stor rolle selv om fyrsten var bayersk. Fyrsten avla ed på slovensk ved en spesiell «fyrstestein». Karantania har følgelig fått en nesten mytisk betydning i slovensk historie.
Fra 1100-tallet ble de slovenske områdene føydalisert. Føydalherrene var tyske, og de ufrie bøndene slovenere. Skriftspråk var tysk og latin, ved kysten også italiensk. Byene var dominert av tysktalende, mens slovensk bare ble brukt som talespråk på landsbygda. Sloveneres tyske naboer brukte fra gammelt av betegnelsen windisch om slovensk, av den gamle betegnelsen vender for slavere. Fra 1200-tallet vokste habsburgernes innflytelse i Krain, Steiermark og Kärnten, og senere Trieste-området. Grevene i Celje, som hadde vært mektige, mistet sin makt, og omkring 1500 var dermed alle de slovensktalende områdene samlet under Habsburg.
Nasjonal oppvåkning
Reformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet førte til at det ble skapt et slovensk skriftspråk. Overklassen gikk over til protestantismen, og det ble åpnet skoler for almuen. Den kulturelle blomstringen opphørte imidlertid med motreformasjonen på begynnelsen av 1600-tallet. Germaniseringen ble sterk, og slovensk stod i fare for å dø ut.
I annen halvdel av 1700-tallet førte Maria Theresias reformer og nasjonalromantikkens ideer til ny kulturell oppvåkning. Slovensk ble innført som skolespråk på de første klassetrinn. Marko Pohlin (1738–1801) utgav en grammatikk, en slovensk avis begynte å komme ut, og slovenernes historie ble skrevet. Da store deler av det slovenske området ble innlemmet i Napoleons «illyriske provinser» 1809–13, ble administrasjonen modernisert og slovensk innført som skole- og administrasjonsspråk.
Selv om østerrikerne etter 1815 førte en mye strengere nasjonalitetspolitikk, med tysk som skole- og administrasjonsspråk, var interessen for slovensk vekket. Østerrikerne tillot en viss kulturell aktivitet blant slovenerne, som østerrikerne betraktet som ufarlige, i motsetning til tsjekkerne. Mange slovenere ble påvirket av den kroatiske «illyriske» bevegelse, noe som kunne ha svekket det slovenske nasjonale fellesskapet. Men bl.a. France Prešerens diktning bidrog til å styrke en slovensk kulturell identitet. I 1844 skrev Prešeren diktet «En skål» som ble forbudt av sensuren, og som i 1991 ble Slovenias nasjonalsang.
Under revolusjonsåret 1848 fikk den slovenske nasjonale bevegelsen et nytt oppsving. I et manifest til keiseren forlangte slovenerne at slovensk skulle bli skole- og administrasjonsspråk og at de slovenske områdene skulle samles og få indre selvstyre. Revolusjonsåret gav slovenerne et viktig nasjonalt symbol, det slovenske flagget, revolusjonært rødt, hvitt og blått som trikoloren. Men østerrikerne slukket gløden fra revolusjonsåret. 1849 ble preget av sentralisering og økt germanisering, men fra 1861 ble det igjen åpnet for en viss kulturell aktivitet.
Ved delingen av monarkiet i 1867 kom storparten av de slovenske områdene i den østerrikske delen. Men Venezia-området ble avstått til Italia, og Prekmurje kom under Ungarn. Sentraliseringen ble sterkere. Slovenerne organiserte store massemøter, tabori, hvor de forlangte samling av de slovenske områdene og retten til å bruke sitt språk. Mot slutten av århundret gikk østerrikerne med på å innføre slovensk som administrasjonsspråk i Krain, ved siden av tysk. Etter hvert kom slovenerne med i offentlig administrasjon, og de hadde det bedre enn mange andre innenfor Det habsburgske riket. Også den økonomiske utviklingen ble styrket. I 1890-årene vokste det frem politiske partier, et katolsk, et liberalt og et sosialdemokratisk. Slovenerne deltok i den generelle politiske utviklingen innenfor Østerrike.
I årene rundt 1900 fikk den sørslaviske (jugoslaviske) idé oppslutning blant slovenerne, og den anti-habsburgske holdningen ble skjerpet. Det klerikale partiet (fra 1905 Det slovenske folkepartiet) var først habsburgvennlig og skeptisk til et samarbaid med de ortodokse serberne, men etter hvert kom den ledende politikeren Anton Korošec (1872–1940) til at løsningen for slovenerne måtte ligge i et nært samarbeid med serbere og kroater i en felles stat. Under verdenskrigen ble han leder av det sørslaviske Nasjonalrådet, som sammen med Den jugoslaviske komiteen la grunnlaget for opprettelsen av den nye staten 1. desember 1918 (se Jugoslavia, historie).
Fra krig til krig
Det viktigste spørsmålet for slovenerne etter krigen var grensedragningen mot Italia og Østerrike. Etter direkte forhandlinger mellom Italia og Jugoslavia fikk Italia ved Rapallo-traktaten i 1920 hele Istra og størstedelen av Venezia Giulia-provinsen. Den slovenske minoriteten i Italia fikk ingen garantier og ble under Mussolini utsatt for sterkt assimileringspress.
I Østerrike var situasjonen spent. Etter Østerrike-Ungarns sammenbrudd sendte jugoslavene tropper inn i Kärnten, hvor det var en stor slovensk befolkning. Den militære aksjonen vakte motstand både blant østerrikere og østerrikskvennlige slovenere. Ved folkeavstemning 1920 valgte et flertall i området å bli i Østerrike. Stormaktene tvang Jugoslavia til å akseptere resultatet, og statsgrensen ble trukket langs fjellkjeden Karavankene. Folkeavstemningen la grunnen for varige motsetninger. En sterk germanisering satte inn, og slovenske nasjonalister arbeidet for at Kärnten (slovensk Koroška) skulle innlemmes i Jugoslavia.
Det politiske liv i den nye staten, Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, ble langt fra lett. Mens slovenerne og kroatene ønsket en føderal struktur, ville serberne ha en sentralistisk politisk orden. Serbernes linje slo igjennom, og kroater og slovenere reagerte til dels med boikott av det politiske liv. 1920-årene ble preget av kaos og politisk terror, og de nasjonale spenningene fortsatte gjennom hele mellomkrigstiden. Økonomisk og kulturelt var det likevel en god periode for Slovenia, med etablering av en rekke kulturinstitusjoner, bl.a. universitetet i Ljubljana, og rask industrialisering. Slovenia ble den økonomisk mest utviklede delen av Jugoslavia.
Da Jugoslavia ble okkupert av aksemaktene i april 1941, ble Slovenia delt mellom Tyskland, Italia og Ungarn. Ljubljana lå i den italienske delen. I den tyskokkuperte delen ble det gjennomført sterk germanisering, mens slovenerne i de italienskokkuperte områdene hadde det noe lettere. Deler av det slovenske politiske liv inngikk et samarbeid med italienerne, men den kommunistledede motstanden ble også sterk. Dette førte til en dyp splittelse i det slovenske samfunnet.
Perioden 1945–90
Josip Broz Titos maktovertakelse i 1945 førte i første omgang til en hardhendt gjennomføring av kommunistenes politikk i Slovenia som ellers i Jugoslavia. Ca. 10 000 mennesker ble likvidert, anklaget for landssvik og antikommunisme. Liksom etter den første verdenskrig var Slovenia opptatt av grensespørsmålene. Ved fredsavtalen i 1947 fikk Jugoslavia kontroll over et stort territorium som hadde tilhørt Italia i mellomkrigstiden. Istra-halvøya ble delt mellom Slovenia og Kroatia, mens Trieste-området ble delt i to soner, selve byen (sone A) under alliert, senere italiensk kontroll, og sone B i sør under jugoslavisk kontroll. Slovenia fikk adgang til Adriaterhavet og to viktige havnebyer, Piran og Koper.
Titos brudd med Stalin i 1948 førte til en mer liberal utvikling. Sloveneren Edvard Kardelj stod bak det jugoslaviske kommunistpartiets nasjonalitetspolitikk, det jugoslaviske økonomiske systemet, arbeiderselvstyret, og en politikk for utstrakt desentralisering i 1970-årene. Slovenia klarte seg godt økonomisk. En stor del av jugoslavisk eksport gikk via Slovenia, levestandarden steg mer enn i andre deler av Jugoslavia, og desentraliseringen virket til Slovenias fordel.
Etter Titos død i 1980 kom Jugoslavia ut i en økonomisk krise som førte til konkurranse mellom delrepublikkene og skjerpet nasjonalisme. Slovenske politikere fortsatte å spille på lag med Beograd, et spill slovenerne behersket fra mellomkrigstiden, og som gjorde at de fikk drive sin egen indre økonomi og politikk. På mange måter utviklet Slovenia seg, ubemerket i resten av Jugoslavia, i mer liberal retning enn resten av landet. I 1980-årene ble dette harmoniske bildet gradvis forandret. Slovenerne så den sentrale jugoslaviske politikken som en trussel mot sin egenart, så da det ble gjort forsøk på å innføre en felles leseplan i skolen, med overveiende ikke-slovenske forfattere på pensum, begynte slovenerne å protestere. Men det var særlig fremveksten av militant serbisk nasjonalisme fra midten av 1980-årene, og Slobodan Miloševi?s politikk som serbisk kommunistleder og president fra 1987, som fikk landet til å gå i oppløsning (se Jugoslavia, historie).
I Slovenia ble Milan Ku?an partileder i 1986, og sterke krefter innenfor kommunistpartiet gikk inn for demokratisering. I januar 1989 gikk partiet imot det kommunistiske maktmonopolet og inn for flerpartisystem. Dette vakte voldsomme reaksjoner i Serbia og utløste propagandakrig mellom de to jugoslaviske republikkene. Slovenia gikk inn for en union hvor hver delrepublikk skulle ha rett til å bestemme sin indre politikk og hvilke forbindelser den skulle ha til de andre republikkene. I løpet av 1989 vokste det frem opposisjonspartier, og regjeringen innså at utviklingen ikke lot seg stanse. Parlamentet vedtok at Slovenia hadde rett til selvbestemmelse og at ingen kunne innføre unntakstilstand i landet uten parlamentets godkjenning. Konflikten med Serbia ble mer og mer tilspisset, og før året var omme, brøt Serbia alle økonomiske forbindelser med Slovenia.
Frigjøringen 1990–91
Den slovensk-serbiske konflikten innledet oppløsningen av Jugoslavia. Bruddet kom da de slovenske representantene marsjerte ut fra det jugoslaviske kommunistpartiets 14. ekstraordinære kongress i januar 1990. Deres ønske om et løst, demokratisk statsforbund lot seg ikke forene med Slobodan Miloševi?s krav om «et sterkt parti i en sterk stat».
Demokratiseringen i Slovenia skjedde ovenfra, gjennom et kommunistparti som fanget opp det demokratiske presset i befolkningen. I april 1990 fant de første frie parlamentsvalgene sted i Slovenia. Seierherre ble en ikke-sosialistisk koalisjon av sju partier, DEMOS (Slovenias demokratiske opposisjon), som fikk 55 % av stemmene, mens det tidligere kommunistpartiet, nå Partiet for demokratisk fornyelse, bare fikk 17 %. Statsminister ble Lojze Peterle fra Det kristelig-demokratiske partiet, men i presidentvalget vant Milan Ku?an, med 58 % av stemmene. Dette var en anerkjennelse av den rolle kommunistene, og ikke minst Ku?an selv, hadde spilt i demokratiseringen.
I juli vedtok parlamentet en suverenitetserklæring som slo fast at innen et år skulle det vedtas en ny grunnlov som skulle gjøre Slovenia til en suveren stat. 23. desember, i en folkeavstemning der 93 % av de stemmeberettigede slovenerne deltok, stemte 88 % for uavhengighet. Parlamentet vedtok da at Slovenia skulle tre ut av føderasjonen innen midten av 1991 dersom Jugoslavia ikke ble omdannet til en løs konføderasjon av stater.
Da forhandlinger ikke førte frem, erklærte Slovenia seg uavhengig 25. juni 1991. Dette utløste et angrep fra den jugoslaviske armeen. Arméledelsen ble imidlertid overrasket over slovenernes motstandsvilje; i hemmelighet var det bygd opp effektive slovenske heimevernsstyrker. Jugoslavia gav opp angrepet etter bare ti dager, noe som delvis kan skyldes at Serbia lenge hadde hevdet det ville være bedre å bli kvitt Slovenia, for å beholde resten innenfor et serbisk-dominert Jugoslavia. EF forhandlet frem en våpenhvile, og i Brioni-avtalen av 7. juli ble Slovenia og Kroatia pålagt å «suspendere» uavhengighetserklæringene i tre måneder, mot at de jugoslaviske styrkene skulle trekke seg ut innen samme frist. Mens krigen i Kroatia nå utviklet seg, forløp tremånedersperioden i Slovenia uten problemer, og 8. oktober 1991 var veien åpen for full suverenitet.
Det uavhengige Slovenia
Slovenia ble anerkjent som suveren stat 15. januar 1992. I tiden etter ble det politiske liv preget av partipolitiske motsetninger. Alliansen DEMOS gikk i oppløsning i april 1992. Ved nye valg senere på året ble det liberal-demokratiske parti (LDS), ledet av Janez Drnovšek, størst med 30 av 90 representanter i parlamentet. Dette var et sentrumsparti med en viss tilknytning til Kommunistpartiets gamle ungdomsorganisasjon. Nest størst ble et konservativt parti ledet av statsminister Lojze Peterle, som ble utenriksminister i regjeringen Drnovšek. Det tredje store partiet ble det gamle kommunistpartiet, Partiet for demokratisk fornyelse, ledet av Janez Kocijan?i?.
Det politiske landskapet ble dominert av de tre største partiene, som også regjerte sammen. Koalisjonen var preget av indre uro og personmotsetninger, og i 1994 gikk Peterle av som utenriksminister. Drnovšek fortsatte som statsminister nesten sammenhengende i skiftende koalisjonsregjeringer helt til 2002, da han ble valgt til president etter Milan Ku?an.
Drnovšek blir ofte gitt æren for å ha ledet Slovenias vellykkede overgang fra kommunisme til markedsøkonomi. Etter en nedgangsperiode like etter uavhengigheten, som en følge av at det jugoslaviske markedet ble borte, opplevde Slovenia en gunstig økonomisk utvikling. Sammen med de historiske bånd til vesten og et stabilt demokrati førte dette til at Slovenia var en av de nye statene i Øst-Europa som klarte seg best.
Finansminister Anton Rop overtok som ny statsminister da Drnovšek ble president 2002. Ved valget i 2004 ble LDS’ lange regjeringsperiode brutt, da det konservative partiet Slovenske demokratiske parti (SDS) ble største parti med 29,1 % av stemmene; LDS fikk 22,8 %. Et lite nasjonalistisk parti – Slovensk nasjonalparti (SNS) – fordoblet oppslutningen sin til 6,3 %. Janez Janša som ledet territorialforsvaret i den korte krigen mot Jugoslavia sommeren 1990, ble ny statsminister. Janšas regjering består av SDS og to mindre partier, Nye Slovenia og Slovensk folkeparti. Koalisjonsregjeringen har et knapt flertall i nasjonalforsamlingen, og det nasjonalistiske SNS kan dermed komme til å spille en rolle i slovensk politikk.
Inn i NATO og EU
I 2002 ble Slovenia invitert til å delta både i NATO og EU. Landet gav full støtte til USAs strategi i Irak-konflikten og gikk dermed imot den fransk-tyske linjen. Slovenia var den eneste av tiltredelsesstatene som avholdt folkeavstemning om NATO-medlemskapet; den ble holdt i 2003 – samme dag som EU-avstemningen. Begge avstemningene viste klart flertall for å bli med. Slovenia var blant de sju statene som ble medlem av NATO 29. mars 2004. 1. mai 2004 ble Slovenia også medlem av EU, som det mest velstående av de ti ny medlemslandene. Euro ble innført i 2007.
Forholdet mellom Slovenia og Kroatia har vært spent pga. av en strid om et viktig fiskefarvann i Piranbukta i Adriaterhavet. I tillegg gjør begge statene krav på fire små landsbyer. Høsten 2004 arresterte kroatisk politi 12 slovenere på grensen mellom Slovenia og Kroatia, deriblant to parlamentarikere. Slovenerne hadde vært på besøk i en av landsbyene. Kroatiske myndigheter hevdet at slovenerne nektet å vise frem papirene sine. EUs utenrikssjef Javier Solana drog til det omstridte området og oppfordret begge parter til å vise måtehold, og i 2005 undertegnet de to regjeringene en avtale som skulle forhindre episoder på grensen, men uten å løse de grunnleggende problemene.
Slovenia har spilt en økende sentral rolle på Balkan og på verdensbasis og har bidratt med soldater både i SFOR-styrken i Bosnia og KFOR-styrken i Kosovo.
