Salomonøyene. monarki i Oseania, er en del av Melanesia og omfatter de fleste av øyene i øygruppen Solomon Islands samt Ontong Jawa Island (Lord Howe Atoll), Renell Island og Santa Cruz Islands, til sammen over 990 øyer. Ligger utenfor østkysten av Papua Ny-Guinea, og grenser til Vanuatu i sør, Tuvalu i øst og Nauru i nord. Viktigste øyer er Guadalcanal, Malaita, New Georgia, Makira (San Cristobal), Santa Isabel og Choiseul. Øyene ligger ca. 10° sør for ekvator, og strekker seg ca. 1800 km i retning vest–øst og 900 km nord–sør.
De første europeere kom til øyene i 1568. Britisk protektorat 1893–1978, med unntak av enkelte øyer som en tid var under tysk herredømme. Indre selvstyre fra 1976, full selvstendighet fra 1978. Salomonøyene er medlem av Commonwealth og har den britiske monark som statsoverhode.
Øynasjonen ble hjemsøkt av etnisk borgerkrig 1999–2000 og alvorlig uro de påfølgende år; dette gav støtet til en australsk-ledet militær intervensjon 2003.
Forfatning og politisk system
Etter forfatningen av 1978 er Salomonøyene et parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig konstitusjonelt monarki. Statsoverhodet er den britiske dronning, som er representert ved en generalguvernør. Utøvende makt er lagt til regjeringen. Statsministeren velges av og blant parlamentets medlemmer, mens de øvrige regjeringsmedlemmer utnevnes av generalguvernøren, etter forslag fra statsministeren. Statsminister og regjering er ansvarlig overfor parlamentet, den lovgivende myndighet, som har 50 medlemmer valgt i allmenne valg fra enpersonskretser for inntil fire år. Politiske lojaliteter bygger mer på personlige og lokale hensyn enn på partitilhørighet.
Landet er inndelt i ni provinser samt hovedstadsområdet.
Rettsvesen
Det er en overrett, en appellrett og magistratretter. Dommer i overretten kan appelleres til appellretten. Appellretten består av overrettens medlemmer samt seniordommere fra Australia, New Zealand og Papua Ny-Guinea. Det er også lokale domstoler bemannet av eldre fra lokalsamfunnene, med en egen appellrett.
Salomonøyene – natur. Salomonøyene består av åtte større, vulkanske øyer som former to parallelle kjeder i nordvest–sørøstlig retning. I tillegg finnes en hel rekke mindre øyer og atoller. De større øyene er berglendte, og høyeste fjell er Makarakomburu (2447 moh.) på hovedøya Guadalcanal.
Klima
Ekvatorialt klima med kun små årstidsvariasjoner. Middeltemperaturen for Honiara er 27 °C, og det er mindre enn 1 grads forskjell på varmeste og kaldeste måned. 2000–3000 mm årlig nedbør. De sørøstligste av øyene er utsatt for sykloner (tropiske lavtrykk).
Salomonøyene – befolkning. Folketallet ble i 2006 beregnet til 552 400 og årlig befolkningstilvekst til 3,5 % (2003). Middellevealder for kvinner var 74 år og for menn 69 år. De høye fødselstallene (36,5 ‰) og lave dødsratene (4,2 ‰) gir en svært «ung» befolkning. Hele 73 % av befolkningen er under 30 år og kun 0,7 % 75 år og over.
Befolkningen består hovedsakelig av melanesiere (93 %); dessuten av polynesiere, mikronesiere, kinesere og europeere.
Ca. 65 % bor i byene. Hovedstaden Honiara på øya Guadalcanal er største by (56 300 innb., 2003).
Religion
Over 95 % av befolkningen bekjenner seg til kristendommen; ca. 42 % er protestanter, ca. 34 % er anglikanere og ca. 19 % er katolske. Den øvrige befolkningen er tilsluttet kultiske bevegelser (cargo cult).
Språk
Engelsk er offisielt språk; dertil tales mer enn 80 ulike språk og dialekter. Blandingspråket pijin bygger på engelsk og fungerer som en link mellom de ulike språkgruppene.
Salomonøyene – næringsliv, Økonomien er delvis basert på kommersiell utnytting av landets naturressurser, noe som i stor grad kontrolleres av foretak etablert i andre land, og en utnytting av ressursene i selvforsyningsøyemed. Omstillingen fra naturalhusholdning til moderne pengeøkonomi går langsomt. Jordbruk (inkl. skogbruk og fiske) bidrog i 2003 med ca. 48 % av bruttonasjonalproduktet (BNP).
Til tross for hvite sandstrender og annen innbydende natur er turismen beskjeden. Voldspreget uro har skremt bort mange turister. Antall besøkende falt fra over 25 000 i 1998 til bare 1718 i 2003, Etter den australske intervensjonen steg tallet til nærmere 10 000 i 2004. Dykking ved koreallrevene er populært. Øynasjonen har få turistfaciliteter.
Jordbruk, skogbruk og fiske
Ca. 75 % av yrkesbefolkningen var helt eller delvis sysselsatt i jordbruket. Det meste dyrkes på småbruk, men det finnes også plantasjedrift, med dyrking av palmer (for produksjon av palmeolje og kopra), kakao og ris. Også noe produksjon av krydder og honning for eksport. Til eget og lokalt forbruk dyrkes særlig søtpoteter, taro, yams og forskjellige grønnsaker og frukt. Av husdyr holdes særlig svin og kveg.
Ca. 2/3 av landområdet har vært dekket av tropisk regnskog, men en eksplosiv økning i avvirkningen siden 1980-årene, til dels også rovhugst, har gradvis redusert skogarealet. En rekke instanser, bl.a. Verdensbanken, har advart om at den høye avvirkningen vil føre til en rask avskoging av øyene. Australia og EU reduserte sin bistand til landet på grunn av dette. I 1998 ble det innført visse restriksjoner på hugsten, men dette førte til en statsfinansiell krise. De miljømessige og økonomiske følger av hugsten har også etter tusenårsskiftet vært et politisk stridsspørsmål. En rekke voldelige konfrontasjoner mellom lokalbefolkningen og utenlandske tømmerselskaper har vært rapportert. 2004 vakte rovhugst på flere øyer i vestregionen internasjonal oppsikt. Øyene ble nærmest snauhugd i løpet av noen uker av tømmerselskaper som tok seg selv til rette. Dette førte til nye beskyldninger mot politikere for bestikkelser og korrupsjon. Etter at Solomon Mamalonis tre regjeringer i 1990-årene hadde gitt selskapene friere tøyler, ble det strammet noe inn under statsminister Allan Kemakezas styre (2001–05).
Utenfor kysten drives et betydelig fiske bl.a. etter tunfisk. En vesentlig del av fangsten eksporteres frossen til Japan, Fiji og Thailand, hvor den videreforedles. Stedvis har den kommersielle fangsten ødelagt forholdene for lokale fiskere som fisker for eget forbruk og det lokale marked. En del produksjon av tang.
Bergverk og industri
Landets største gullgruve i Gold Rigde kom i produksjon i 1991. Det drives noe utvinning av gull. Det er et problem at store mengder gull årlig smugles ut av landet. Uutnyttede forekomster av bauxitt, fosfat, kobber, bly, sink, sølv, kobolt og nikkel. Energi produseres hovedsakelig fra vannkraft.
Industri (inkl. bergverk) sysselsatte 13,7 % av yrkesbefolkningen 1993 og bidrog med 13,3 % av BNP (1996). Industrien er vesentlig basert på foredling av råvarer fra landbruk og fiske, bl.a. hermetisering og frysing av fisk, sagbruk og møbelindustri. Ellers drives båtbygging, konfeksjons- og håndverksarbeid. Smykker av skjell blir laget i turistøyemed og for eksport.
Skole og utdanning
Det er ikke obligatorisk skole, men vanligvis begynner barna på skolen når de er 6 år. Barneskolen er 6-årig. Den videregående skolen er 7-årig.
Massemedia
Salomonøyene har to dagsaviser, Solomon Star (grunnlagt 1982, opplag 2004: ca. 4000) og Solomon Voice (grunnlagt 1992, opplag 2004: ca. 3000) som begge utkommer i Honiara, en ukeavis og noen aviser som utkommer sjeldnere. En radiostasjon, Solomon Islands Broadcasting Corporation (grunnlagt 1976) har daglige sendinger på pidgin og nyheter på engelsk, samlet ca. 112 timer ukentlig. Det er foreløpig ingen egen fjernsynsvirksomhet i landet, men man kan ta inn Australias ABC, BBC World og andre satellitt-TV stasjoner.
Salomonøyene – historie. Den første innvandringen til Salomonøyene fant trolig sted i 2. årtusen f.Kr. Den første europeer som kom dit, var den spanske sjøfareren Álvaro de Mendaña de Neira (1567); han gav øyene navn etter Bibelens kong Salomo fordi han trodde han hadde funnet sagnlandet Ofir. Senere gjorde Mendaña og andre oppdagelsesreisende flere mislykkede forsøk på å gjenfinne øyene, men det gikk 200 år før de atter fikk besøk av europeere (Philip Carteret 1767, Louis-Antoine de Bougainville 1768). I 1850-årene begynte den anglikanske kirke å drive misjon på øyene. Australske plantasjeeieres ofte brutale rekruttering av landarbeidere nådde Salomonøyene i 1860-årene. I 1885 tok Storbritannia og Tyskland kontrollen over hver sin del av øyene. Tyskland overlot 1893 de fleste av sine øyer til Storbritannia, som opprettet et britisk protektorat; Tyskland beholdt Buka og Bougainville (inngikk i Tysk Ny-Guinea). Etter den første verdenskrig kom de tyske områdene under australsk administrasjon.
Under den annen verdenskrig var det heftige kamper om Salomonøyene. Japan okkuperte 1942 Bougainville og Guadalcanal, men februar 1944 var alle øyene gjenerobret av amerikanske styrker. British Solomon Islands Protectorate ble 7. juli 1978 en selvstendig stat med navnet Salomonøyene (Solomon Islands), og Peter Kenilorea som første statsminister. Salomonøyene har ingen politiske partier i vestlig forstand; nye koalisjoner mellom uavhengige kandidater og grupper har avløst hverandre i rask rekkefølge. Et vedvarende stridstema har vært konsesjoner til utenlandske tømmerselskaper, etter sterke advarsler om at avvirkningen av den tropiske regnskogen skjer i altfor høyt tempo.
En væpnet konflikt på Bougainville, der regjeringshæren i Papua Ny-Guinea kjemper mot et løsrivelsesforsøk, har hatt ringvirkninger til Salomonøyene. Under jakten på opprørere har papuanske styrker gjentatte ganger gjennomført raids mot enkelte av øyene. Salomonøyene har avvist papuanske påstander om aktiv bistand til opprørerne på Bougainville, og hevder at bare humanitær bistand blir gitt.
En langvarig strid mellom de to folkegruppene isatabu, urbefolkningen på hovedøya Guadalcanal, og malaita-stammen fra naboøya Malaita, ble gradvis skjerpet i 1990-årene. Begge er etniske melanesiere, men har forskjellig språk og kultur. Mange malaitanere er kommet til Guadalcanal som innflyttere, og har etter hvert fått grep om den økonomiske makten, noe som vakte harme blant den stedegne befolkningen. Konflikten har i perioder skapt borgerkrigslignende tilstander. 1998–99 grep urolighetene for alvor om seg på Guadalcanal, med kamper mellom de militante grupperingene Isatambus frigjøringsbevegelse (IFM) og Malaita-ørnene (MEE). Mange malaitanere ble jaget fra Guadalcanal. Malaita-ørnene svarte år 2000 med et kuppforsøk, støttet av politienheter. Et fredsavtale inngått samme år ble ikke håndhevet. Forholdene ble stadig mer kaotiske, og voldsomhetene førte folk flest ut i dyp fattigdom.
Dette var bakgrunnen for at Salomonøyene i juli 2003 ble skueplass for den største militæraksjonen i Sør-Stillehavet siden 2. verdenskrig. En flernasjonal styrke på 2300 soldater og politifolk – flest australiere – gikk i land for å stanse kampene som siden 1998 hadde kostet ca. 250 menneskeliv og drevet 20 000 på flukt. Intervensjonen skjedde uten FNs mellomkomst, men samtlige 16 medlemsland i samarbeidsoiganisasjonen Pasific Forum hadde gitt sitt samtykke. Ekspedisjonsstyrken skulle ikke bare sørge for ro og orden, men også ta tak i en omfattende korrupsjon innen statsapparatet. Fra australsk side ble aksjonen begrunnet med at et lovløst Salomon med tiden kunne blitt et fristed for «narkotikahandel, hvitvasking av penger og internasjonal terrorisme».
Australia førte an i et sivilt gjenreisningsprogram. 2005 var mange samfunnsfunksjoner blitt normalisert, men programmet vil vedvare i en årrekke. Salomonøyene har også tidligere hatt nære forbindelser med Australia, som har en flåtebase i Honiara.
